|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 19 Menneskehetens
historie i et nøtteskall Det er ikke noen hemmelighet og heller ikke noe mystisk i den livslære at menneskesamfunnet består av levende individer, som etter hvert på mange usynlige måter er vokst sammen i livs- og skjebnefellesskap. Ethvert menneskesamfunn ligner derfor en levende organisme, som på usynlig måte ved hjelp av en meget omfattende og for menneskene egenartet differensiering er vokst sammen etter lignende biologiske prinsipper som man kan iaktta i hele den øvrige natur — eller kanskje aller best ved å betrakte det menneskelige legeme selv. En mengde forskjelligartede celler og spesialorganer med hver sine vidt forskjellige formål og funksjoner utgjør til sammen et levende selvvirksomt hele. Og når en gang menneskesamfunnene blir seg dette helt bevisst, vil «staten», «kirken» og «ekteskapet» og alle andre utvendige institusjoner og organisasjoner falle vekk på lignende måte — eller etter lignende prinsipper som ethvert utvendig «eggeskall» faller bort av seg selv, når «tiden er inne», at kyllingen er moden til å stå på egne ben. Eggeskallet var bare en midlertidig foranstaltning i skapelsens verksted, fordi den løse substans (plomme og eggehvite) ikke ville kunne henge sammen uten et eggeskall. Annerledes stiller saken seg når celledannelsen er ferdig og organismen er blitt levedyktig så den kan stå og «gå på egne ben». Det er den biologiske livsforskning som har gitt oss kunnskap om livet og lært oss mennesker å se og oppfatte de levende organismer. Og når samfunnslivets biologi en gang blir oss fullt bevisst, så kommer menneskeheten med stor forundring å se tilbake på sin egen utvikling. Særlig hos de såkalte «Oxfordkristne» har jeg stadig støtt på den erkjennelse at «da samfunnet består av de enkelte individer, så må det være klart at enhver forbedring av samfunnet må begynne hos det enkelte individ». Denne tenkemåte er selvfølgelig relativt riktig. Det besynderlige er imidlertid at heller ikke disse Oxfordkristne mener mer med denne sin lære enn at også de i neste øyeblikk løper av sted med sine tanker og forventninger til internasjonale fredskongresser og ber Gud om å skape verdensfred på hele jorden før det er blitt fred i den enkelte menneskesjel — og før man har evnet å etablere fred i et aldri så lite folkesamfunn. For dersom samfunnet består av individer, så består iallfall verdenssamfunnet av nasjoner med de respektive nasjoners egenart. Derfor skulle «Oxfordkristne», hvis de selv mente noe alvorlig med sin lære om at det riktige alltid må begynne hos den enkelte — og vokse fra det enkle til det sammensatte — bestemt motsette seg enhver internasjonalisme inntil iallfall en eller to av de minste nasjoner hadde skapt fred innenfor sitt eget lille folkesamfunn. Men ingen kan forlange en handlekraftig konsekvens hos religiøse svermere og drømmere. Den engelske utenriksminister Bevin, vil endog ha det nasjonalistiske — egenartede— mest mulig fjernet for at verdenssamfunnet kan bli ensartet og ensrettet, så verdenssamfunnet mer kom til å ligne et fat risengrøt enn en levende og høyt utviklet organisme? Bevin tenker seg sikkert at den høyt utviklede menneskelige organisme består av ensartede organer, som alle er nivellert etter sosialdemokratiske likhetsidealer? Men vi på vår side tenker oss ikke muligheten av å kunne skape verdensfred før hver enkelt nasjons egenart er kommet til bevissthet om seg selv og til sin soleklare rett til fri livsutfoldelse at enhver amerikansk, engelsk, tysk eller russisk drøm om verdensstat og verdenskeiser er kommet opp på «loftet» eller bort på skraphaugen, hvor alle lekesakene fra menneskehetens barndom naturlig hører hjemme. Det skal vise seg like umulig å skape et levende verdenssamfunn etter sosialdemokratenes falske likhetsidealer og differensieringsfiendtlige livsbilde, som det f. eks. hadde vært umulig å skape en verdenshandel om ikke hele jorden hadde vært sterkt differensiert m. h. t. klima, jordbunn, råstoffkilder, behov, etc. Hvis alle folk på alle steder og til alle årstider hadde samme tilgang, samme klima, samme vaner og samme livsbehov, var det ingen levende verdenshandel og intet levende samarbeid blitt. Alle hadde vært seg selv nok. Hvis alle celler og organer i vårt legeme hadde vært ensartede som risengryn eller som idiotiske proletarer eller som utstansede bukseknapper fra en stansemaskin, skulle den høyt utviklede organismen, som vi kaller vårt eget legeme, aldri være blitt mulig. Det er differensieringen som det hele beror på. Hitlers måte å ville ensrette på var nettopp ekte sosialdemokratisk — altså differensieringsfiendtlig. Og hele den nåværende Jeg har for min del ennå aldri vært på et offentlig kontor eller sett en departementsjef inn i øynene uten at jeg har sett denne lille, oppustede, innbilske, drømmende og skittviktige dagdrømmers mer eller mindre tydelige fysiognomi. Han drømmer at han kan styre! Vi må derfor antagelig ha både Thagård og eggeskallet og mr. Bevin og Hitler og Stalin og mr. Atlee og Truman så lenge til det ikke mer finnes upersonlige «celler» eller individer, som ikke tør eller kan stå på egne ben og som derfor skriker på organisasjon. Så lenge det finnes organisasjonsbehov og organisasjonsvellyst blant mennesker — fordi man mener som f. eks. Norges Handelsstand at regulering og styring utefra er nødvendig — så lenge er det norske folkesamfunn ikke modent til å komme ut av eggeskallet. Såkalte Høyrefolk og Venstrefolk er vel i denne henseende kanskje enda mer organisasjonssyke enn selv de erklærte proletarer? De mest personlig utviklede «celler» og individer i vårt lille samfunn er de fiskere, som er vant til å ro sin egen båt langt fra land uten barnepiker, og de bønder i små kår, hvis harde eksistenskamp alltid har vært overlatt til dem selv. Det er fra disse den nye revolusjon kommer med skriket: «Ned med tyrannene!» De fete, dovne og glinsende, som holder festtaler for hverandre, har 0 betingelser for å «se Guds rike» — dvs. det hellige levende selvvirksomme høyt differensierte menneskesamfunn. Det er sikkert av denne grunn at Frelseren peker på at folk som søker etter smiger og egen ære umulig kan tro på det rike som han forkynner. Johs. 5, 43—44. For det er ikke narraktighet og forfengelighet som driver og beveger cellene i en levende organisme. Det er neppe en gang en prestisjekamp? Det er meget snarere egoisme eller livsdrift. Derfor heter det at du skal elske alle de andre av samme naturlige grunn som du skal og bør elske deg selv og dine. Har du en gang tatt opp i din bevissthet hvordan en høyt utviklet organisme dannes, hvordan den blir til, lever ånder, vokser og arbeider, så vil du for evig og alltid være befridd for din trang og lyst til å herske over andre eller til å la deg beherske av andre. Du vil få lyst til å tjene de andre til egen lykke og fordel, men helt tape lysten til å tjene penger på andres bekostning. Johs. ev. vil bli som en bibel for deg, og din lyst til å spille narr med deg selv og andre — slik som i politikken — vil helt forsvinne. Tror du nemlig på det levende liv, på dets krefter, drivkrefter, orden og system, så kan du aldri mer falle i den fristelsen som din «kirke» og «stat» narrer deg inn i. Det jeg foran har framholdt, har jeg både i min bok: «Det levende samfunn» og i andre skrifter utredet mer eller mindre grundig. Og dette er et tema som aldri kan utredes tydelig nok dersom man vil oppfatte Kristi innsats for det hellige samfunnsliv og hans mentale krigsførsel mot jødedom, hedenskap og gnostisisme. Og når jeg også her har innledet dette avsnitt om «Menneskehetens historie i et nøtteskall» på denne måten, så er det fordi at en hel del viktige beretninger i evangeliet, som f. eks. om «Den fortapte sønn», eller om «Skjøgen Magdalena» og andre beretninger til å begynne med har vært oppfattet, tolket og praktisert som noe som angikk bare individene og individets moral (altså celledannelsen i organismen) — mens disse og lignende beretninger faktisk hver for seg representerer og symboliserer hele menneskeheten, hele organismen eller den levende helhet, like mye som de til en begynnelse tilsynelatende angår bare individene, for å lære individene «moral» og livskunst. Når jeg i det etterfølgende trekker fram eksempler på menneskehetens historie i nøtteskall, som Guds ord gir oss i denne historien, så skjer det for å vise at også Guds ord begynner med det enkle og individuelle og bygger videre til det sammensatte, «kollektive» og kompliserte. Det skjer også for å hjelpe alle dem, som har tenkt seg at Guds ord var et religiøst privatanliggende, til å oppdage at nettopp Guds ord gir oss sannheten om det kollektive liv — om det hellige levende samfunn og at en større misforståelse, eller kall det livsløgn, neppe kan oppdrives enn den påstanden at vår stilling til Guds ord er et religiøst privatanliggende «som endelig ikke må blandes sammen med politikk». Sannheten er at uten at vi oppfatter Guds ord til oss om helheten, om samfunnsskapelsen og om «det evige livs ord» til oss om menneskesamfunnet og om dets trivsel og hygiene, går vi med eller mot vår vilje til helvete med hele vårt samfunn. Helvete er da nettopp den kollektive tilstand som våre falske forutsetninger og forestillinger tilfører oss. Helvete er da nettopp den tilstand der «alle djevler går løs» og all verdens store og geniale framskritt — menneskeåndens store skaperverk — anvendes til sin egen karikatur — til pine og plage for oss selv. Da hedenskapets falske og hykleriske «liberalisme» hadde avskaffet alle bra menneskers tro på at det overhodet eksisterte et helvete — nettopp da fikk helvete som en faktisk tilstand alle betingelser for å etablere seg grundig og frodig, uten at massene oppdaget at de ble overlistet av Satan selv. Den fortapte
sønn som
«menneskehetens historie i et nøtteskall» Det er ikke noe nytt som vi her har funnet på, når vi behandler menneskesamfunnet som et hele. I Guds ord finner vi f. eks. Kristi menighet framstilt som bruden som ble utro mot sin brudgom. Vi kunne nevne en rekke eksempler på det samme. Når Kristus, som den store «artist» han faktisk er i sine analogier og hele framstillingskunst, beretter lignelsen om den fortapte sønn, er det ikke godt å si med sikkerhet hva han mest har tenkt på selv — enten på individene eller på menneskeheten som åndens avkom — som «barnet» eller Gudssønnen, som dro hjemmefra ved eget initiativ — her på jorden. Siden lignelsen beretter om en far som hadde to sønner, ligger det svært nær i første omgang å tenke på to slags individer — med hver sin innstilling, men det kan også like godt gå an å tenke på to slags livskunst. Den ene holder seg i ro hjemme, men synes ikke å ha utviklet seg så heldig, som han som dro hjemmefra og tok risikoen og betalte den «pris» som det kostet — og alltid må og vil koste, når man somler seg bort fra sitt opphav (far), fra opprinnelsen (hjemmet og hjemmefølelsen) og gir seg drøm og eventyr i vold. Det koster å være kar. Det er risikabelt å ville stå på egne ben før en har selvkontroll og modenhet nok til det. Beretningen er skrevet i Lukas 15, 11—32. Og hvis du nå tenker deg at du for første gang i ditt liv skal lese hele menneskehetens historie sammentrengt i en ganske liten beretning, så håper jeg at du leser med glede og med oppmerksomhet og ettertanke: «Og han sa:
En mann hadde to sønner, 12.. og den
yngste av dem sa til sin far: Far, gi meg den del av boet
som faller på meg! Og han skiftet sin eiendom imel- lom dem. 13. Og ikke mange dager deretter
samlet den yngste sønn alt sitt og
dro til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et
ryggesløst levnet. 14. Men da
han hadde satt alt overstyr, ble det en svær hun- ger i det
land, og han begynte å lide nød. 15. Da gikk
han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og
han sendte ham ut på sine marker for å gjete svin, 16. og hans
attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt,
og ingen ga ham noe. 17. Men da
kom han til seg selv og sa: Hvor mange leie folk hos min far
har fullt opp av brød, men jeg setter livet til her av hunger! 18. Jeg vil
stå opp og gå til min far og si til ham: Far, jeg har syndet
mot himlen og for deg, 19. jeg er
ikke verdig lenger til å kalles din sønn, la meg få være som en
av dine leie folk! 20. Og han
sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte,
så hans far ham, og han ynkedes inderlig og løp til og falt ham
om halsen og kysset ham. 21. Men
sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himlen og for deg,
og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. 22. Men faren
sa til sine tjenere: Ta fram den beste kledning og ha den på
ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter, 23. og hent
gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24. Ti denne
min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er
funnet. Og de begynte å være glade. 25. Men hans
eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og
kom nær til huset, hørte han spill og dans, 26. og han
kalte en av tjenerne til seg og spurte, hva dette var. 27. Han sa
til ham: Din bror er kommen, og din far lot slakte
gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake. 28. Da ble
han vred og ville ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte
vennlig til ham, 29. men han
svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent
deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og meg har du aldri gitt et
kidd, forat jeg kunne være glad med mine venner, 274 30. men da
denne din sønn kom, han som har ett opp din eiendom
sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham! 31. Men han
sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt, 32. men vi
burde fryde og glede oss, fordi denne din bror var død og er
blitt levende, var tapt og er funnene Legg merke til at det her helt fra begynnelsen
tydelig beskrives to slags mentaltyper. Den ene er den lettsindige,
eventyrlystne — han som er «frisinnet», «radikal» og «liberal» eller hva vi vil
kalle det. Den andre er konservativ, kanskje mer forsiktig — «konvensjonell for alle pengene». Dette
har især stor betydning når vi til sist i beretningen hører hvordan denne
konvensjonelle typen misunner den
andre som risikerte alt — og som «levde som et svin», men som det allikevel
gjøres stor fest for! (Jfr. i denne forbindelse ord som: Matt. 21, 31, og
glem ikke at menneskelivet er en stor skapelse — og ikke en statisk hviletilstand.
Luk. 12, V. 13, er en god «eventyraktig» skildring av verden i dag, som har forlatt virkeligheten og gitt seg ut på egenhånd. Verdensfantasien har skapt sin egen livsfjernhet. V. 14. Den store hunger over hele verden er i rask utvikling. V. 15. Det norske folkesamfunn holder seg til det «borgerlige» U.S.A. og se nøye etter skal du se at nordmenn settes til å vokte svin for fremmede. (F. t. sender vi 4000 norske soldater til Tyskland etter ordre av det «borgerlige» England.) Dette er bare begynnelsen. V. 16. Hva er «svineføde» i åndens verden? De fremmedes ideologi eller den religiøse «griseføde»? Hele verden av i dag synes ennå å føle trang til å fylle sin buk med åndelig svineføde? Man reagerer bare ennå ikke riktig på seg selv. Man er glad ved å mettes av slik føde, står det! V. 17, skildrer det øyeblikk da en nasjon eller et individ reagerer riktig på seg selv. Kanskje opplever vi også det snart? V. 18—19, skildrer hvorldan lengselen etter å vende tilbake til det virkelige og opprinnelige endelig bryter fram til handlekraftig bevissthet. Det er et stort spørsmål om ikke vår besatte verden snart går trett av det åndelige «grisehus» (dagspressen innbefattet) som verden ennå lever i? Og mon tro om ikke det norske folk nærmer seg med raske skritt mot den dag da vårt folk går trett av å være en leietjener for fremmede nasjoner? Også hos oss vil lysten til å være husmann for fremmede borgere istedenfor å oppleve å se seg selv som odelsbonde i sitt eget hjem til slutt tape? V. 20. Menneskehetens store far eller opphav venter alltid på oss. Det er ikke alltid riktig å si at vi skal og må vente på Gud. Gud har savnet sin bortkomne sønn for lenge siden. Vi behøver bare vise tegn til at vi vil hjem igjen, så vil livet komme oss i møte. Men ennå i dag trives nordmenn best som husmenn under fremmede — «store» nasjoner, som bløffer oss. V. 21. Selverkjennelsen: «Ikke verdig å kalles gudebarn eller gudesønn» er ikke det samme som «kirkens» diabolske bakvaskelse av den «onde lyst og onde vilje» eller vitenskapens lære om «egoistene» og de «tobente dyr». Det var ikke «egoisme» å stelle seg slik som den fortapte sønn. Det var villfarelse. Men dette ser ennå ikke de individer og folk som «er glad ved å mettes av den føde som svinene får». (V. 16.) Og til denne «svineføde» hører i første rekke «kirkens» og vitenskapens forfalskede rettledning angående «Guds barn» — «Guds sønn» — som er menneskesønnen! Selverkjennelse og selvoppvekkelse er det stikk motsatte av den fariseiske baktalelse av den menneskelige natur. Jfr. l. Kor. 3, 16. V. 22—23. Klærne eller «bryllupsklærne» symboliserer i Guds ord at Guds Ånd har bryllup med stoffet, når mennesket fødes til verden. Det er vann og ånd som forener seg i og med at mennesket fødes til verden. Ringen og gjøkalven og festen er symbolikk av samme slags. Anmerkning:
Beretningen om bryllupet i Kana, er
et typisk eksempel på menneskehetens historie i et nøtteskall. Ved å fordype
seg i alt som man i våre dager har tilegnet seg m. h. t. kunnskap om livet,
begynner vi å skimte skapelsen av mennesket som et «bryllup mellom stoffet og sanden». Legg især merke til gjestenes
refleksjoner over dette egenartede bryllupet. I alle andre brylluper serveres
først den gode vin. Hvis det så blir for lite av god vin, nøyer man seg siden
med en dårligere. Dette var et merkelig bryllup. Hvorfor er ikke den gode vin
(Kristi lære) kommet tidligere? Hvorfor fikk verdensfantasien fritt løp i
lange tider før brudgommen kom med den gode vin? Dette er i sannhet et
interessant livsproblem, som viser at bryllupet i Kana angår og skildrer hele
menneskehetens åndelige livsbetingelser. V. 24. Den «fortapte» sønn, var ikke helt fortapt. Han var bare kommet på avveie. Han var avsporet! Men nå er han på riktig vei igjen. I denne lignelse har Kristus sløyfet å ta med hvem og hva det var som lokket ham på avveie — og hvem det var som førte den fortapte tilbake til far og hjemmet. Man merker tydelig at Kristus i dette «bilde» på menneskeheten og menneskesamfunnet lar hele prosessen fra først til sist foregå som en dynamisk prosess inne i menneskeheten selv. Fra v. 12, til v. 21, foregår hele utviklingen uten inngrep utenfra inne i mennesket selv. V. 25. Det høres spill og dans i faderhuset. Der
var glede. Det var ikke slik den konvensjonelt innstilte del av menneskene hadde
tenkt seg det. Og sist av alt vil de selvgode og mette at det skal festes for
en fortapt sønn som kommer hjem og vil dele sin del av arven. I V. 26—32,
skildres nettopp det merkelige forhold mellom de «feilfrie» og «lovlydige» og
«mette», som oppfatter tilværelsen som en jammerdal, og som driver med «sparebanker»
og forbudspolitikk og alt som hører denne tomme og ørkesløse verden til på
sin side, og livets Gud på den annen side. Det er disse «kostfornektere», som
er i mot glede og fest og overflod! Det er oftest mammons treller, som ikke
tør tro at det er sant det livets herre og menneskehetens far sier til dem: «Du er alltid hos meg — alt mitt er jo
ditt.» Kristus sier det på andre tydelige måter annetsteds: «Det er deres himmelske far velbehagelig å gi dere riket», eller: «Arv det rike som er dere berett fra verdens grunnvoll ble lagt.» Sikkert skal det bli glede og stor forundring og fest på jorden, når den fortapte sønn våkner i verden og ser at det er ramme knusende alvor dette at det er og var vårt opphavs tanke og plan og høyeste glede å gi oss det alt sammen. Vi skulle bare først bli modne! Vi skulle og måtte først bringes til å tro det. - - - - Kan vi overtale verdens religiøse vantro og mismot med denne beretning fra menneskehetens utviklingshistorie? Kan vi samle alle tvilere og alle fortapte «griserøktere» i denne tro? Og hvis det lykkes oss, vil vi da også oppleve at våre konvensjonelle og «lovlydige» brødre blir sinte på oss, som har levd livet utenfor reglene, når de hører at livets gud vil gjøre stor familiefest for nettopp oss? Når det norske folkesamfunn før eller siden kommer tilbake igjen til seg selv, og er vokst bort fra tysk, russisk, fransk, engelsk og amerikansk ideologi og villfarelse (griseføde), vil da alle vi, som ble i ro hjemme kunne tåle at det festes for alle de «landssvikere» og «rettssvikere» som utleverte sitt land, sine døtre og sønner til tyskere, russere og engelskmenn? Eller kommer vi kanskje aldri mer tilbake til oss selv? Skal sosialdemokratiet i Norge koke oss alle til «risengrøt», så vi taper all individualitet og all nasjonal egenart? I så fall blir vi intet særlig framtredende «organ» i det hellige store levende verdenssamfunn når tiden kommer? Også Ibsens Per Gynt ble «en fortapt sønn», som for hjemmefra og lot seg dupere av fremmede og av seg selv. Og vi husker kanskje knappestøperens svar? «Ei forgjeves var
din fødsel legg deg ned og bli
til gjødsel.» - - - - Også i gartneriet eller i den store natur, er det en mengde planter som går «fortapt» eller som «fortaper» sitt livs sjanser på samme måte. Men gjødsel blir det. Helt til spille går ingen og intet. Det blir derfor det enkelte individs egenart, og det enkelte folks egenart og de forskjellige kulturrikers sjanser og muligheter, som alt beror på. Og hele menneskeheten har en sjanse som Gud ånds ektefødte odelsbarn. Derfor er beretningen om den fortapte sønn hele menneskehetens historie i et nøtteskall. For alt det store, sammensatte og kompliserte består av de små og enkelte deler, som enten svarer til sin hensikt og til sitt livskall eller de går til grunne. Og som det er med deg og meg, slik forholder det seg også med vårt lille folk og fedreland. Tør jeg føye til følgende: Det var hele mitt livs store håp at Norge skulle bli noe mye større og mer enn servile husmenn under fremmede! Vi skulle som Nordens folk blitt det store fyrtårn. - - - - Litt om Jesus
Kristus som kunstner og dikter. Det kunne skrives en hel bok om Jesus Kristus som klassisk dikter, tenker og forfatter. I den katolske bibel finner man bl. a. et register over 46 lignelser eller allegorier som alle er fortalt av frelseren. Og hver av disse gir på en viss måte menneskelivets kjerne i et nøtteskall. Fortegnelsen i den norske utgave av den katolske bibel
lyder slik: Fortegnelse
over Kristi lignelser: 1. Forstandige og dårlige byggmestre — Matt. 7,
24—29. 2. Bryllupsfolkene og brudgommen — Matt. 8, 15. 3. En ny klut og et gammelt klede — Matt. 9, 16. 4. Den nye vin og de gamle flasker — Matt. 9, 17. 5. Den urene ånd — Matt. 12, 43—45. 6. Såmannen — Matt. 13, 3—8. 18—23 og Luk. 8, 5—15. 7. Klinten blant hveten — Matt. 13, 24—30. 36—43. 8. Sennepskornet — Matt. 13, 31. 32. Luk. 13, 19. 9. Surdeigen — Matt. 13, 33. 10. Skatten i åkeren — Matt. 13, 44. 11. Den kostbare perle — Matt. 13, 45. 46. 12. Fiskegarnet — Matt. 13, 47—50. 13. Hva som gjør mennesket urent — Matt. 15, 10—20. 14. Den gjeldbundne tjener. — Matt. 18, 23—35. 15. Arbeiderne i vingården — Matt. 20, l—16. 16. De to sønner — Matt. 21, 28—32. 17. De ugudelige vingårdsmenn — Matt. 22, 33—45. 18. Kongesønnens bryllup — Matt. 22, l—14. 19. Fikentreet — Matt. 24, 32—34. 20. Den tro og den onde tjener — Matt. 24, 45—51. 21. De kloke og de dårlige jomfruer — Matt. 25,
l—13. 22. De betrodde pengesummer — Matt. 25, 14—30. 23. Et rike og et hus splidaktig med seg selv — 24. Den sterke og den sterkere — 25. Sæden som vokste i det skjulte — 26. Lyset på
lysestaken — 27. Mannen som dro
utenlands — 28. Splinten og bjelken — Luk. 6, 41. 42. 29. De utlånte penger og skyldnerne — Luk. 7,
41—47. 30. Den barmhjertige samaritan — Luk. 10, 30—37. 31. Den påtrengende venn — Luk. 11, 5—9. 32. Den rike bonde — Luk. 12, 16—21. 33. Fikentreet — Luk. 13, 6—9. 34. De innbudne gjester — Luk. 14, 7—14. 35. Det store aftensmåltid — Luk. 14, 16—24. 36. Det tapte får — Luk. 15, 3—7. 37. Den tapte drakme — Luk. 15, 8—10. 38. Den fortapte sønn — Luk. 15, 11—32. 39. Den utro husholder — Luk. 16, l—8. 40. Den rike mann — Luk. 16, 19—31. 41. Dommeren og enken — Luk. 18, l—8. 42. Fariseeren og tolleren — Luk. 18, 9—14. 43. De ti pund — Luk. 19, 12—27. 44. Døren til fårestien — Joh. 10, l—10. 45. Den gode hyrde — Joh. 10, 11—18. 46. Vintreet og grenene — Joh. 15, l—5. Men denne velmente fortegnelse sier bare ganske lite om Kristus som artist eller kunstner. Her er f. eks. ikke tatt med de tre fristelser, som framfor alt annet er en kunstnerisk sammentrengt gjengivelse av både det personlige, «private» og kollektive, «offentlige» livs store risiko og farer. De tre fristelser, som vi drøftet tidigere, beretter på en fullendt dramatisk måte om hele det menneskelige bevissthetslivs risiko på den ene siden og seierens store sjanser og muligheter på den andre siden. «Fristelsene» utgjør i sin tredelte framstilling hele den «pris» menneskeheten må betale — dvs alt det som vi naturnødvendig utsetter oss selv og hverandre for, før vi blir oss selv mektig som åndens avkom. Billigere kan det ikke gjøres, hvis du vekker bevissthet i stoffet. Så stor risiko utsetter du dine egne barn for, når du kaller dem fram fra det latente stoff, der deres muligheter slumrer. Før bevisstheten i oss blir seg selv mektig «føres vi av djevelen ut i ørkenen for å fristes». Ingen dramatiker i verden, ingen klassisk tenker eller filosof på hele jordens overflate, har noensinne tidligere gjennomskuet hele menneskehetens sjanser og muligheter, farer og fristelser mer konkret og 100 % bevisst enn Jesus, når han beretter om sine tre fristelser. Og det vil si mye. For når verden en gang oppdager dette, ved sjeleforskingens (særlig folkepsykologiens) hjelp, så vil man der se et av de beste beviser på at Kristus nødvendigvis må ha kjent til alt sammen på forhånd, ellers ville han ha lignet alle andre forfattere i fortid og nåtid i deres relative sannheter — eller i deres tilløp til sannheter, som vi ser i alle religioner og i alle store klassiske dikterverker. Alle har sine begrensninger, mens Jesus synes å kjenne til alle ting på forhånd. Anmerkning:
Jfr. eksempelvis Johs. Ev. 2, 25, som beretter nettopp dette om Kristus — med
Johs. 4, 22, som beretter sannheten om våre begrensninger. Eller les: Johs.
Ev. 8, 58, hva Jesus uten reservasjon sier om sin egen Jeg-bevissthet — og
jevnfør disse hans ord med 8, 23, som en gang for alle tider bekrefter den
riktige og sanne side av den såkalte utviklingslære eller «Darwinisme».
Hvordan man da tenker seg eller forsøker å tenke seg at Menneskesønnen fra
Nasaret var og er fra evighet, blir en sak for seg. Mer om dette under andre
avsnitt. Hvis nå evangeliene hadde formet det slik at det hadde stått: «Og han fortalte dem følgende lignelser: Det var en gang et menneske, som var blitt ført av djevelen ut i ørkenen for å fristes» — osv., så hadde også de tre fristelser stått på fortegnelsen i den katolske bibel. Men da hadde teologene sagt: «For et gresselig syndefullt menneske det må ha vært, siden djevelen kunne få ham med seg ut i fristelsen.» Og da hadde mange takket Gud fordi de ikke var som andre mennesker, som lot seg friste til å dikte liv i mineraler og få seg selv og andre til å tro at «steiner kunne bli brød» eller at man kunne leve av penger! Men nå tror hele verden at den lever av «penger». Eller man tror iallfall at rikfolk og statsmenn lever av penger og «statsbidrag». Nå tror alle at «statsbidrag» er inntekter, likesom de tenker seg at «steiner gir brød». Derfor beretter ikke evangeliet at Jesus fortalte dette som lignelser. Men selvfølgelig er det hele Jesu Kristi egen artistiske beretning om menneskesønnens egenart og om de tre slags fristelser som menneskesønnen må gå seierrikt igjennom før han formår å realisere seg selv som Guds sønn. Derfor er også «de tre fristelser» hele menneskelivets og samfunnslivets historie i et nøtteskall. Men ikke nok med det. Hele Jesu liv og livskunst inneholder dette samme helhetsbilde inne i seg. Hele hans livs gjerning er symbolikk og historikk på en og samme gang. Når naive mennesker f. eks. diskuterer om Jesus og Barabbas var historiske personer, eller om det her bare dreier seg om sagn og myter, så tenker disse naive visstnok ikke riktig over hva de egentlig diskuterer. For virkeligheten - den historiske og eksakte - faktiske virkelighet er den at så lenge menneskeheten korsfester sannheten om seg selv og isteden organiserer og legaliserer og autoriserer røverier, mord, bedrageri og løgn, så «slipper man Barabbas altså løs». Barabbas er det klassiske navn eller «symbol» for det faktum at menneskeheten i sin tankeløshet ønsker å fortsette å leve i den umiddelbare sanseerfaring at menneskene er «onde og egoistiske», og derfor partout vil korsfeste sannheten om seg selv og om det ubevisste og ukontrollerte, og derfor uavlatelig om igjen «slipper Barabbas løs» — dvs. legaliserer offentlig røveri, organisert tyveri og mord. Anmerkning:
Når Paulus derfor sier i Rom. 13, l: «Hver sjel vær lydig mot de foresatte
øvrigheter. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er
innsatt av Gud» - så taler Paulus en relativ sannhet for så vidt som
øvrigheten til enhver tid svarer til den «Gud» eller det «gudebilde» som f.
t. hersker i samfunnet. Dyrker man f. eks. djevelen som Gud — dvs. en
blodtørstig guddom, så har man også en tilsvarende øvrighet med dødsstraff og
andre «gode» greier. (Johs. Ev. 8, 43—45.) Øvrigheten svarer til massesjelen
eller folkesjelen. Det er et lignende språk Jesus bruker i Getsemane, når han
sier: «Dog ikke som jeg vil, men som du - blodtørstige gud i det ennå
primitive, religiøse menneskesinn vil.» De blodtørstige guder og de autoriserte og privilegerte «Barabbaser» vil forsvinne av seg selv, når menneskeheten etter hvert oppdager at den ubevisst var sin egen ulykkes smed. For det er deres himmelske far velbehagelig å gi dere sitt rike hinsides Barabbas og de bloddryppende guder. Johs. 12, 31 og 14, 30 sier det stikk motsatte av Paulus i Rom. 13 og av «statskirkens» prester. Også i Luk. 22, 25 sier Kristus nettopp det motsatte av Bevins israelittiske lære om verdenssentralen, verdenspolitiet og verdenskeiseren. - - - - Om vi leser skildringen på forklarelsens berg, så leser vi egentlig også en «lignelse». Men her er lignelsen opplevd som en hendelse som i et nøtteskall «forklarer» alt. Kristus ble borte under en tåkelegging, og disiplene, som opplevde dette merkelige drama, ble så søvnige at de sov bort fra det hele. Allikevel opplevde de å høre alle religioners røst: «Dette er min sønn den elskelige i hvem jeg har velbehag — hør ham.» Her er i et nøtteskall fortalt alt om hele kristenhetens historie. For hvor mye tøv og sludder og åndelig tåkelegging det enn har vært laget omkring Jesu frelserverk i ca. 2000 år, så har det likevel hele tiden vært sannhetens røst fra tåken: Dette er min sønn, Guds sønn — den elskelige — i hvem livets gud har velbehag. Hør ham! Den tunge søvn på forklarelsens berg går igjen i Getsemane hage og i 2000 års «kirke»-historie. Det er atavismens tunge søvn. Vi mennesker trenger lang tid for å sove ut og bli ferdig med drømmetilstanden. - - -
- Hvordan Kristus fikk arrangert dette lille høydramatiske opptrinn på «Forklarelsens høyder», vet vi ikke. Men som den store kunstner han var, har det ikke vært vanskelig. Betegnende for Kristi menighet på jorden, er ikke minst dette at man kaller det forklarelsens berg fordi det i seg selv gir forklaring på hele vår historie og på hele tåkeleggingen av Frelseren, uten at man allikevel vil være ved å innrømme at her er selve forklaringen! Har man nå funnet forklaringen på seg selv — på Frelseren — og på hele det religiøse drømmeliv? Har man vært med Frelseren på forklarelsens høyder — eller kan man ikke følge ham? Har du hørt røsten fra alle sekter og religioner — eller har du ikke? Ser du de religiøst drømmende øyne hos de forskjellige åndelige syvsovere? Ser du den ufrivillige trang til mer blod, og merker du den religiøse blodtørst hos alle urskogens sønner og døtre? Kan du tenke deg noe mer tilfredsstillende enn å korsfeste sannheten om deg selv, og å få lov å tjene penger og organisere djevelskap så lenge du selv har lyst og behov for alt dette? Kan du høre hans røst som roper: «Var det mulig — da ta denne kalk fra meg — dog ikke som jeg vil — men som du blodtørstige fryktsomme menneskenatur vil! Jeg skal vente til du våkner. Her er mitt legeme og mitt blod til din forføyning så lenge inntil du ikke trenger mer blod, fordi du er kommet ut over frykten og angsten for Guds ånd, som bare vil deg godt. Så lenge du lever i dødsfrykten, livsfrykten, eksistensfrykten, skyldfølelsen (som i og for seg er riktig nok så lenge du lyver på deg selv), så skal jeg ta all frykt, angst og skyld på meg. Jeg overtar all skyldfølelse for at du skal bli fri. Jeg overtar alt ansvar like overfor Gud hva din synd angår, dersom bare du vil lukke ditt eget hjerte opp for sannheten om deg selv, om din neste, om ditt hellige samfunnsliv, og Gud ånd den allmektige inne i deg selv, og begripe den enkle ting at som dine tanker og verdimål og livsbegreper er, slik skaper du selv din skjebne — du lite troende.» Og røsten fra Getsemane sier videre: «Drep ikke lenger barn og dyr når frykten og angsten plager deg. Men ta dette glasset med vin, sannelig sier jeg deg, dette er mitt blod som utgytes for dere alle til syndernes forlatelse.» Og så satte Gud ånd en organisert røver og morder til å styre deg og du ansatte selv dine prester — stikk imot mine advarsler — til å forføre deg og til å korsfeste sannheten om deg selv. Og presten i «statskirken» skjenket rikelig i det blodbeger som du religiøst fordrukne avkom fra urskogen begjærte av ham. (Åp. 18,6.) - - - - Det er endeløst om vi vil forsøke å utdype alt det som knytter seg til vår tilblivelse og skapelse. Verst blir det for alle dem som ikke vil høre og oppfatte Jesu lære om den langsomme vekst nedenfra — fra «Øgleungene» og oppover til mennesker. For den som ikke vil høre det og ikke se med Kristi perspektiv til vårt liv, vil heller ikke forstå Jesu mentale frelsesverk. Men vi som tror på ham, vi ser altså at hvor vi enn søker i evangeliene, så finner vi bildespråket tatt i bruk — ikke bare i dikteriske allegorier, men ganske særlig i allegoriske handlinger og demonstrasjoner. Hver for seg eller samlet møter vi 100 % treffsikkerhet — hos frelseren. Så vel i ord, som i replikker, i lignelser, handlinger, i oppførsel og demonstrasjoner. Alltid den samme absolutte forut vitende og forut fortrolige med sin 100 % treffsikkerhet. Det var da jeg for lenge siden oppdaget dette, at jeg ble en Kristus-bekjenner og det var den gang jeg tok opp kampen med alle dem som ville redusere frelseren til en religionsstifter. Anmerkning:
Det som her er sagt om Jesu bildespråk i ord og gjerninger, synes særlig å
framgå bevisst hos forfatteren av
Johs.evangeliet. Hvorfor, kan jeg ikke forklare. Derfor forekommer det meg at
likesom Kristus i sine ufeilbarlige (100 % treffsikre) ord og handlinger selv
beviser at han må være forutvitende om alt sammen, slik
beviser også Johs.evangeliet sin egen ekthet. Johs .evangeliet må
nødvendigvis være mer direkte inspirert fra Frelseren selv enn de andre
evangelier, fordi det tar med så mye mer «høyere bevissthet» enn de andre
evangelier som inneholder mer tilløp
til bevissthet enn egentlig bevissthet. Dette har jeg forsøkt å forklare
teologer, som sier at Johs. Ev. ikke er «ekte», men teologene er selv uekte
og derfor forstår de ikke hva som er ekte. Alle teologer har det trekk felles
at de synes bedre om den gamle dårlige vin enn den nye. Når jeg i det foregående har henledet mine leseres oppmerksomhet på at jeg ble Kristus-bekjenner på den måten at Kristi ord og lære er selvbevisende (dynamisk overbevisende) fordi alt sammen beviser sin egen riktighet, så vil jeg samtidig også her henlede oppmerksomheten på Jesu lære om begrepet synd. Når frelseren stadig bruker ordet «Hamartia» som uttrykk for begrepet synd, så rammer han nettopp den kjerne at alle andre livslærere alltid viser seg å inneholde bare relative sannheter — eller tilløp til sannheter — aldri 100 % treffsikkerhet. Og «Hamartia» betyr jo etymologisk nettopp dette — ikke absolutt treffsikre, men forfeilelse av målet — «bomskyting». Tenker vi oss altså billedlig at det ble holdt en åndelig «skytekonkurranse» mellom alle verdens tenkere, forfattere, religionsstiftere, dramatikere osv., og 100 % livssannhet for alle utviklingstrinn — for alle tidsepoker, altså fra evighet av og til evighet, var satt som blinken på en skyteskive, så atskiller Jesus Kristus seg fra alle andre fordi han alene traff 100 % blink. Alle de andre traff mer eller mindre ved siden av. Dette «ved siden av» betyr synd i Jesu munn! Selv en så hensynsløs sannhetsapostel som Henrik Ibsen, antyder noe om at sannheten sjelden blir mer enn 25 år gammel. Så flyktig kan våre forestillinger arte seg fordi vi selv er som barn i vekst, eller som materialet i arbeid. Kristus trer i sitt bildespråk og i sine allegoriske handlinger fram for oss på en slik måte at man likefram kunne beskylde ham for at han allerede meget lenge ikke hadde gjort noe annet enn å «frelse verdener». Så ufeilbarlig og sikker og «øvet» virker han i sitt forhold til alle oss andre i fortid og nåtid. Les i denne forbindelse Jesu uttrykksmåter f. eks. i Johs. ev. 8, 19. 8, 55. 10, 14—15. 14, 17. 17, 25. så vil man lett oppdage at det dreier seg om bevissthetsgrader eller kall det en indre større fortrolighet med seg selv og med Gud den allmektige inne i seg selv. - - - - Først når en riktig har lagt merke til Jesu treffsikkerhet, begynner det å demre i ens tankeliv hva det er Jesu sikter på, når han bruker ordet Hamartia. Det treffer også blinken langt bedre, enn når presten i «statskirken» skal ta sikte på synden og synderen, for da skyter presten som regel seg selv istedenfor synden. Enda en ting må jeg her tilføye. Når jeg bruker uttrykket at Jesu ord og lære er «selvbevisende», altså ikke bare postulater eller tomme påstander, men ord som i seg selv er sterke nok til å trosse all verdens utvikling og forandringer — og ikke slites av tidens tann, som menneskelige dikterverker pleier å gjøre, så skal vi nøye merke oss at det er et visst slektskap mellom Jesu «selvbevisende» ord på den ene siden og den selvvirksomme allmakt og den selvvirksomme livslovmessighet på den andre siden. I menneskelivets — og særlig i samfunnslivets historie, ser vi at livslovene er autonome — dvs. de gir seg selv til kjenne uavhengig av oss mennesker og uavhengig av om vi erkjenner disse lover eller ikke. Lovene virker allikevel akkurat som tyngdeloven virket og virker — ganske uavhengig av Newton. Livslovene sørger selv for å bli respektert. Her trenges intet politi for å få dem respektert. Bare synd vekk! Men «straffen» unngår du ikke. Nettopp denne samme levende og dynamiske «kvalitet» og «karakter» finner vi igjen i Jesu lignelser og allegoriske framstillinger, demonstrasjoner og handlinger. Bare lyv og misforstå, benekt og mistyd Jesu lære og liv så meget du har lyst og trang til, din løgnhals! Men den selvvirksomt skapende og værende 100 % treffsikkerheten er likefullt til stede og gjør seg virksom, uavhengig av deg og ditt utviklingstrinn. Jesu lære behøver ikke å «vedtas» eller «forkastes». Læren beviser sin egen riktighet. Jo mer verden farer vill og jo grådigere prestene lyver, desto sterkere og voldsommere innhentes alt sammen av sannhetens lære og den menneskelige egenart. Også dette visste Jesus på forhånd og sa det i et kraftig lite nøtteskall: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.» Det skal mye til før du og jeg kan si det! Mr. Bevin kan ikke si det. Hambro heller ikke. For deres himmel og jord forgår uavlatelig sammen med deres egne ord og drømmerier. Men jo flere ganger dette gjentar seg, desto sterkere blir Jesu ord om at nettopp slik og ikke annerledes forholder det seg. Jo mer åndelig griseføde verden slapser i seg — desto hurtigere vil verden reagere på seg selv — og begynne å lengte hjem igjen til sitt opphav. - - - - Maria
Magdalena Det er som nevnt endeløst, hvis du av den hellige skrift vil plukke ut bilder eller allegoriske framstillinger, som viser oss hele menneskehetens historie fra forskjellige sider. Vi skal her bare ta fram et eneste eksempel til. Men du må ikke tro at det er noen tilfeldighet, når jeg nettopp nå vil spørre deg om følgende: Kan du tenke deg at du selv har vært en hore? Eller at hele den kristne menighet, som bibelen kaller «Kristi brud» (fordi Kristus sammenlignes med en brudgom) i virkeligheten er — og har vært den åndelig drukne hore, som åpenbaringen skildrer? Vær oppmerksom på at likesom «Forklarelsens høyder» på en høyspent artistisk måte forutvarsler hva som vil skje når Frelseren skal bli borte bak skyene — eller «opphøyes fra jorden» som Kristus selv kaller det, slik får vi som avslutning på bibelen noe som kalles «Åpenbaringen». Her sees også hele verdensutviklingen i mektige store dikteriske syner. Som i et nøtteskall får vi hele verdensutviklingen. «Forklaring» og «Åpenbaring» betyr nesten det samme. - - - - Men tilbake til deg og meg og horeriet. Vis ikke ulyst til muligens å lære noe nytt. Reagerer du altfor sterkt på dette spørsmålet, så svar verken ja eller nei på mine spørsmål før du nøye har lest og tenkt over historien om Magdalena! For det er også historien om deg — og om hele Kristi menighet i et nøtteskall. Vi leser først i Johs. ev. 8, 1—11, følgende beretning. 1. «Men Jesus
gikk til Oljeberget. 2. Og tidlig
om morgenen kom han atter til templet, og alt folket kom
til ham, og han satte seg og lærte dem. 3. Da kom de
skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepen i
hor, og de stilte henne foran ham 4. og sa til
ham: Mester! denne kvinne er grepen på fersk gjerning i
hor. 5. I loven
har Moses budt oss at slike kvinner skal steines, hva sier nå
du? 6. Dette sa
de for å friste ham, så de kunne få klagemål imot ham. Men
Jesus bukket seg ned og skrev med fingeren på jorden. 7. Og da de
holdt ved å spørre, rettet han seg opp og sa: Den av eder som
er uten synd, han kaste den første stein på henne! 8. Og han
bukket seg atter ned og skrev på jorden. 9. Men da de
hørte det, gikk de ut, den ene etter den annen, de eldste
først, og Jesus ble alene tilbake med kvinnen som sto der. 10. Da rettet
Jesus seg opp og sa til henne: Kvinne! hvor er de? Har
ingen fordømt deg? 11. Hun sa:
Nei, Herre, ingen. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer
deg, gå bort og synd ikke mer!» Deretter leser vi i Luk. 7, 36—50 om hvordan det siden har utviklet seg inne i
denne kvinnen da hun etter kortere eller lengre tid har opplevd at hun har
tapt skyldfølelsen, og er blitt flyttet hinsides synden, angsten og skammen.
36. «Men en
av fariseerne ba ham at han ville ete hos ham, og han gikk
inn i fariseerens hus og satte seg til bords. 37. Og se,
det var en kvinne der i byen, som var synderinne, og da hun
fikk vite at han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en
alabasterkrukke med salve 38. og sto
bak ved hans føtter og gråt og begynte å væte hans føtter med
sine tårer og tørret dem med sitt hår og kysset hans føtter
og salvet dem med salven. 39. Men da
fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved seg
selv: Var denne en profet, da visste han hvem og hvordan denne
kvinne er, som rører ved ham at hun er en synderinne. 40. Og Jesus
svarte og sa til ham: Simon! jeg har noe å si deg. Han
sier: Mester, si fram! 41. En som
lånte penger ut, hadde to skyldnere, den ene skyldte ham
femhundre penninge, den annen femti, 42. da de
ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge
gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest? 43. Simon
svarte og sa: Jeg tenker: Den han etterga mest. Da sa han til
ham: Du dømte rett. 44. Og han
vendte seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne?
Jeg kom inn i ditt hus, du ga meg ikke vann til mine føtter,
men hun vætet mine føtter med sine tårer og tørret dem med sitt
hår, 45. du ga meg
ikke noe kyss, men hun holdt ikke opp å kysse mine føtter
fra den stund jeg kom inn, 46. du salvet
ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve. 47. Derfor
sier jeg deg: Hennes mange synder er henne for- latt, ti hun
elsket meget, men den lite forlates, elsker lite. 48. Og han sa
til henne: Dine synder er deg forlatt. 49. Da
begynte de som satt til bords med ham å si ved seg selv: Hvem er
denne, som endog forlater synder? 50. Men han
sa til kvinnen: Din tro har frelst deg, gå bort i fred!» Før jeg nå vil påta meg å forklare det allegoriske innholdet av denne beretningen, vil jeg gjerne ha sagt at jeg tror det vil falle skjøger og tollere, «tyskerjenter» og «landssvikere» lettere å begripe hva jeg her framholder enn andre. De rettferdige, ulastelige, konvensjonelle og utmerkede bra mennesker, som aldri har syndet riktig alvorlig imot det beste i seg selv, og ikke ligget under for sansebegjær og ukontrollert fantasi i noen nevneverdig utstrekning, vil her kanskje ha vanskeligere for å følge med? Skildringen hos Johs. om synderinnen på gaten, er nemlig en helt ordinær skildring av det faktum at platonikere og erotikere ikke forstår hverandre. Foreløpig dreier det seg om den individuelt ulykkelige, som er blitt et offer for et kultursamfunn hvor Guds lov er gjort til intet for de velmente konvensjonelle forskrifters skyld. Det bedrives hor fordi mennesket ennå misforstår seg selv og mistenkeliggjør sin egen livsdrift og framfor alt fordi forholdet mellom mann og kvinne er blitt gjort til et spørsmål om kjøp og salg. Prisen kan variere utrolig, helt fra 25 øre eller litt simpel smiger og helt opp til formuer, store posisjoner, villaer med mange værelser og stort tjenerskap osv. «Alt dette kan du få — lille menneskebarn, gutt eller pike, hvis du vil falle ned og tilbe meg,» sier Satan, som bruker alle sorter lokkemidler. At dette samme også gjelder små og store nasjoner, eller til å begynne med organisasjoner, sekter og hele kirkeinstitusjoner, skal vi siden se. Det konvensjonelle trykk — eller fristelsen på det høye berg — gjelder alt og alle innenfor menneskelivet. Dyrene og plantene er så heldige ikke å kjenne slike fristelser. «Men hvor meget mer er ikke vi enn de!» (Matt. 6, 26.) Den av dere som kan si seg fri for ikke å være med til å holde det gudsforlatte «kulturliv» oppe, som skaper prostitusjon i grovere eller «finere» former, han kaste den første stein! Disse ord rammer alle! Det rammer med 100 % treffsikkerhet og alle går sin vei. De glemte å steine skjøgen før de gikk. Ubevisst solgte de alle sammen sine sønner og døtre på markedet som andre juletrær — med eller uten nasjonal holdning overfor de romerske, tyske, engelske eller amerikanske soldater, eller overfor «høystbydende» hva ekteskapstilbud angikk. Vil man forsøke å rokke ved dette kjøp og salg av både menn og kvinner, så opplever man straks at de konvensjonelle reagerer sterkt. De har meget riktig følelsen av at dersom man rokker ved ekteskapet, så rokker man ved selve samfunnets grunnmur. Hvis man ikke skal ha lov å beskytte seg av alle unge menns og kvinners sterke dynamiske behov for hverandre til å holde organisasjonslivet gående, så ramler meget riktig hele konvensjonen. For erotikk og selvoppholdsdrift utgjør selve drivkraften i all handel, politikk, motebutikker, aviser samt i kunst, moral og religion, som «skattbar inntekt» for folk. Hele «statsbudsjettet» falt også sammen, om ikke folk giftet seg og skapte skattbare inntekter ved hjelp av prostitusjon i stort og smått. Vi forstår altså alle de konvensjonelle hedningers indignasjon og protest overfor ethvert angrep på ekteskapet og prostitusjonen. Og når fariseerne (som vi i våre dager kaller de ubevisste drømmere) glemmer å steine gatepiken i Jerusalem før de går, så er det ikke minst fordi at de langt heller vil ha prostituerte enn å se sitt «system» falle sammen. Jesu treffsikkerhet er derfor fenomenal! For nå å begripe det veldige omslag som finner sted i kvinnens sjel, må vi aller først gjøre oss klart at en skjøge som regel er dypt ulykkelig over seg selv. Hun er ulykkelig på alle måter, men holder seg oppe ved fortrengninger av sine selvbebreidelser. Kanskje griper hun stadig til en stimulans for å glemme sin uro, angst og skyldfølelse, og for samtidig å fortrenge hele den livsfrykt som driver henne stadig videre i elendigheten. De av oss som selv har lidt lenge nok i sin ungdom av tilsvarende skyldfølelse og utilfredshet med seg selv — og som kanskje også har kjent mange gatepiker og oppnådd deres fortrolighet og sett inn i deres sjeleliv, vet litt om hva det her skrives om. De overfladiske, og de som kan elske uten sjel, eller som dømmer etter kjøttet, fordi de små eller ingen sjelsdrifter har, kan ikke til bunns begripe hva Magdalena opplever ved og særlig etter sitt møte med frelseren. I øyeblikket undrer hun seg kanskje over den uventede hjelp fra profeten på gaten? Men etter hvert begynner det å demre i hennes sjel hva han mente med å si: «Gå bort og synd ikke mer.» Om det tok 8 dager eller kortere eller lengre tid, vet jeg ikke. Men at hun har opplevd noe aldeles merkelig og mektig, ser vi av hennes senere oppførsel. Vi vet jo alle at kvinner er meget nøye på hva folk synes. Det siste en offentlig gatepike ville innlate seg på, var å gå ubuden i et selskap hos en av de store besteborgere. Det må derfor
være skjedd noe i hennes indre, som gjør at hun plutselig er blitt blind og
døv for hva andre synes og sier og tenker om henne. Det er skjedd det som ikke kan beskrives i ord, men bare oppleves, nemlig en overgang da man ved Jesu Kristi hjelp flytter over hinsides «stat», «kirke» og hinsides synd, livsfrykt, skyldfølelse, dødsfrykt og fortærende selvbebreidelse, og plutselig befinner seg i en tilstand hvor man ikke synder og ikke bedriver hor og ikke driver handel mer, verken med seg selv eller med andre. Man er kommet dit, hinsides godt og ondt hvor verdens mentale frelser vil at vi skal være, da vi kan elske hverandre fordi det er sant at vi elsker hverandre. Det er sant fordi vi ikke lenger tenker og tror ondt om hverandre, men tilgir og forstår hverandre fordi vi har sett både menneskesønnen og menneskedatteren i all sin herlighet bakenfor den religiøse tåkelegging. Fra nå av er Magdalena frelst fra denne verdens lyst og last, fra lysten til å lyve på mennesket og på dets kjærlighetsliv og fra alle de laster som disse løgnens lyster føder i vår sjel og overfører til vårt kjøtt. Magdalena har opplevd noe lignende som en kylling når den første gang møter solen, frisk luft og høy, blå himmel utenfor eggeskallet. Bare med den forskjell at Magdalena på en ganske annen måte enn kyllingen er seg sin opplevelse bevisst. Jeg kunne fristes til å si at Magdalena har opplevd å se himmelen åpen bak skyen, slik som Stefanus så det, og «menneskesønnen som stiger opp og ned». Man kan vanskelig beskrive dette syn bedre enn ved å bruke skriftens egne klare ord. Når himmelen først har åpnet seg for ditt indre øye, når du har fått det nye livsbilde av deg selv og av det hellige levende samfunn, der du allerede lever uten å begripe det fordi det religiøse skydekke skjulte det for deg, så blir du like lykkelig og befridd som Magdalena. Da har du for alltid — som den fortapte sønn, tapt lysten på åndelig griseføde! Da bryter du deg tvers igjennom alle «opportune» og sedvanemessige hensyn for å finne uttrykk for din takknemlighet og for din trang til å vise kjærlighet, få og gi kjærlighet. Du er blitt så rik at du ikke vil bytte den funne skatt for alt det gull og glimmer som finnes i hele verden. Du har oppdaget menneskeverdien, som er skatten i verdens åker. Du har vokst bort fra «verdensfyrsten» og fra denne verdens barnelærdom (se Gal. 4, 7—9), og du kan for ettertiden ikke tenke eller snakke om noen ting uten å ta Jesus med som ga deg befrielsen! Slik hadde det gått med Magdalena. Derfor vasket hun Jesu føtter med sine gledestårer! Derfor tørket hun ham med sitt hår. Det var intet mer i henne eller ved henne som ikke var hans. Her er det at Magdalena danner det allegoriske forbilde på menneskehetens historie. For nettopp slik er det nødt til å gå — om så alle helvetes makter med jødedommen, «stats»-hedenskapet og mysterievisdommen som de ledende og toneangivende, står menneskeheten mot. For Guds rike er kjærlighetens rike. Det er et samfunnsliv uten organisasjon og institusjon. Det er et samfunn hvor kjærligheten er sterk nok i seg selv til å holde oss alle sammen, og til å skape familier og til å holde disse sammen. Det er en livets «konvensjon» hvor kjærligheten er både mål og middel, fordi den i seg selv har verdi nok og kraft nok. Gud har aldri organisert «ekteskap». Men han har skapt oss mennesker slik at vi alltid er resten av hverandre. Vi er skapte som «halvceller», som trekkes sammen til enheter med evige dynamiske livskrefter, som overgår alle andre krefter i holdbarhet og styrke. Men sammen med pengespørsmål fungerer de ikke. Ingen kan dyrke Gud og mammon. Matt. 6, 24. Verden hater Gud med sine kjærlighetskrav, fordi verden løper etter penger. Fordi urettferdigheten tar overhånd dør kjærligheten ut blant oss. Matt. 24, 12. Når Guds menighet, «bruden», allikevel dyrker mammon og samtidig vier de unge til evig kjærlighet og troskap, så røper denne samme menighet at «hun selv» er blitt en utro brud overfor sin brudgom, hvis navn hun pynter seg med. (Åpenb. 18, 7, særlig siste ledd.) Den forfalskede kristendom pynter seg med Kristi navn samtidig som den driver åndelig utukt med all verdens hedenskap og gudløshet, slik som Johannes ser det — med stor forferdelse i sine syner. (Ab. 17, 6—7.) Johannes forferdes! Han kjenner tydelig Jesu brud igjen. Hun har ennå beholdt litt av trekkene igjen! Men hvor forandret er hun ikke blitt! Kan dette virkelig være Guds brud? Så fordrukken av de hellige sannhetens vitners blod! Så pudret og sminket! - - - - Les nøye kapitlene 17, 18, 19 og 20 i Åpenbaringen, og les det som det hellige inspirerte dikterverk over menneskehetens utvikling det faktisk er — så vil du snart se at hendelsen med Magdalena er «kirke»-historien i et nøtteskall. «Kirken» er i åndelig henseende forlengst blitt en skjøge, som har latt seg fetere og kjøpe av denne verdens makthavere, som har kunnet bruke kirken til å «kristne» allslags utskeielser i åndslivet. «Pornokratiet» eller skjøgeveldet i åndens verden, omtales mange steder i Guds ord og er et kjent menneskelig fenomen i «kirke»-historien. Jeg ber mine lesere være oppmerksom på at jeg ikke på noe punkt er original i denne tolkningen av Åpenbaringen. En lang rekke lærde menn og gode kirkekristne har for lenge siden erkjent det samme. (Se f. eks. min egen fars verk: «Johannes Åpenbaring» med forklaring av stiftsprost I. H. H. Brochmann, Lutherstiftelsens bokhandel, Kristiania 1917.) Etter at den norske «statskirke» skritt for skritt har skeiet ut og gitt det slettest mulige eksempel m. h. t. å lempe seg og være føyelig overfor politiske friere — resp. voldtektsforbrytere, ble det etter hvert skikk og bruk for dommere (l. Sam. 8, 4) og embetsmenn, politikere og kjøpmenn og organisasjonsledere innen alle bransjer å la seg fetere og «forføre» av makthavere. Men for alle som dømmer etter kjødet, er dette ufattelig. Man må se det åndelige horeri i hele sin groteske utskeielse og de ville, psykiske — erotiske orgier i vårt offentlige liv, før man riktig begriper hva som her skildres. Men tilbake står ennå de sanne kristnes omvendelse og tilgivelse!! Ennå bedriver bruden sin grusomme «elskovslek» både med makthavere, militærvesen, åger, «stats»-hedenskap, skatteflåeri og alt annet som hører de lastefulle elskere — alle livsløgnens ofre til. Ennå har bruden ikke sett frelseren og hørt hans forløsende ord. Ennå har «kirken» ikke sett sin synd og opplevd sin egen elendighet, slik som Magdalena. Vi er ikke kommet så langt. Men vi kommer. Man gjør her sikkert rettest i å skille tydelig mellom Guds sanne menighet («bruden») og «kirken». Det finnes intet meg bekjent i skriften, som tyder på at «kirken» kan frelses! Den faller fordi den er falt. (Åp. 18, 2—3.) Men Kristi sanne brud går bort fra «kirken» og har for en stor del allerede forlengst forlatt «kirken». (18, 4.) Derfor må ingen vente at vår «statskirke» kan omvende seg. Vent ikke på kirken så du går sammen med den i avgrunnen. Men prøv å se deg selv slik som Guds ord tegner deg i ditt blodtørstige og religiøst-sanselige begjær. Menneskeheten trives for en stor del med åndelig griseføde og det vil ennå vare lenge før menneskeheten vender om og går tilbake til sin far, som den fortapte sønn. Men da, når Guds menighet en gang med Guds hjelp — ved hjelp av sannhetens hellige ånd — får se sin egen elendighet og får oppleve tilgivelsen for sin religiøse last og troløshet, så vil også Guds menighet lære å elske mye. Det kan den ikke nå, for det er ikke et viljeanliggende å elske. For dette krever både åndelig potens og styrke. Det er bare den som mye tilgis som kan elske mye. Og når jeg ser Guds menighet på jorden og alle de utskeielser som den såkalte kristenhet har på samvittigheten, da demrer det inne i min bevissthet noe om hvilken stor kjærlighet som skal og vil utgå fra kristenheten, når bruden våkner og ser sin skamløse troløshet. Bare tenk på alle de fromme misjonsfolk som «farer over hav og land» for å omvende de stakkars innfødte fra deres rent barnslige og rent ut sagt uskyldige avgudsdyrkelse — for å innføre disse relativt uskyldige innfødte i den kjempestore og langt forferdeligere avgudsdyrkelse i Europa. Tenk når våre fromme misjonsfolk skal få oppleve hva Magdalena opplevde, å se sannheten, slik som Kristus f. eks. sier den i Matt. 7, 3 eller i Matt. 23, 15, som direkte omhandler drømmetilstanden i misjonsvesenet. - - - - Om kristenheten skal lære å elske mye, beror altså på at den opplever den fantastiske befrielsen og tilgivelsen som Magdalena opplevde. Sannelig — det finnes ingen opplevelse som er større enn den! Man blir så lykkelig at synden aldri mer får noen makt over en. Man finner et vell av krefter i sin egen sjel. Det er ingen grenser for ens ødselhet og for andres kjærlighet og ødselhet overfor en selv. - - -
- Merkelig nok hendte det en gang i mitt eget liv at jeg ble spurt om jeg kunne finne en god analogi som kunne illustrere hvordan man opplevde det, når man ble en sann kristen og hadde funnet fram til frelsen. Da jeg hadde tenkt meg litt om, sa jeg: «Tenk deg at du levde i en forferdelig stor gjeld og at dine økonomiske bekymringer holdt på å ta livet av deg, og du så plutselig møtte en venn som betalte all din gjeld og dessuten ga deg et stort beløp til å reetablere deg helt fra nytt, så tror jeg nok at du ville oppleve noe som ligner på det å få sin skyldfølelse utslettet hos frelseren, men bare med den forskjell at ingen økonomiske sorger og intet økonomisk trykk noensinne kan måle seg i styrke og intensitet med det sjelelige trykk som alvorlig skyldfølelse, livsfrykt og dødsfrykt kan utøve!» Først etterpå oppdaget jeg at jeg rent ubevisst hadde kommet til å bruke den samme lignelsen som Kristus brukte overfor Simon, da han sammenlignet syndenød med pengegjeld. Og da følte jeg en glede over at frelseren selv også hadde sett slik på sjeletilstanden hos synderen og hos dem som var kommet i gjeld at også han mente at det var en viss likhet. - - - - Beretningen om Magdalena hører etter mitt skjønn til den aller vakreste og dypeste allegoriske historikk fra sannhetens ånds arbeid for å oppklare sjelelivets dybder, både i individene og i menneskesamfunnet som sådant. I to små episoder, henholdsvis hos Johs. og Luk., med noen uhyre få replikker, er hele prostitusjonens tragiske rolle i menneskelivet konstatert og oppklaret. Det koster å være menneske. Men det lønner seg kolossalt, selv om «prisen» eller risikoen er aldri så høy. Den som meget
tilgis, har elsket mye! Den som elsker lite bør se etter om årsaken
kanskje kan være den at han ikke ennå har sett eller opplevd sin synd og
derfor ingen tilgivelse søkt — eller fått. Slutt. |