|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 14 Livslovene
og de ti bud Det var en av mine venner som skrev til meg her oppe på berget at jeg ikke måtte glemme å forklare hvordan Bibelen peker på det kollektive livs «lovmessighet», hvis jeg skrev om «kunsten å lese Bibelen». Jeg synes at Luthers forklaring burde være tilstrekkelig, men jeg vil gjerne også gi min forklaring. For øvrig har jeg visstnok også i utredningen om de tre fristelser sagt så tydelig i fra om dette at de 10 bud skulle tale tilstrekkelig tydelig med sine egne enkle ord. De 10 bud omhandler likesom «fristelsene» det menneskelige ukontrollerte, mentale driftsliv. Men hittil tror jeg at verden har oppfattet budene bare som en moralpreken til individene, og ikke som en samfunnslivets naturlov? Tar jeg feil i det? Vi leser følgende i 2. Mos. 20, 1—26: 1. Og Gud
talte alle disse ord og sa: 2. Jeg er
Herren din Gud, som førte deg ut av Egyptens land av
trellehuset. 3. Du skal
ikke ha fremmede guder for meg. 4. Du skal
ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen som helst
avbildning av det som er på himmelen heroventil, eller det som
er på jorden hernedentil, eller det som er i vannet
nedenfor jorden. 5. Du skal
ikke tilbe dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en
nidkjær Gud som hjemsøker fedres misgjerning på barn, på
dem i tredje og på dem i fjerde ledd, på dem som hater
meg, 6. og som
gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og
holder mine bud. 7. Du skal ikke ta Herren, din Guds, navn
forfengelig; for Her- ren vil ikke holde den uskyldig som
tar hans navn forfenge- lig. 8. Kom hviledagen ihu, så du holder den
hellig. 9. Seks dager
skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10. Men den
syvende dagen er sabbat for Herren, din Gud; da skal du intet
arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din
tjener eller din tjenestepike eller ditt kveg eller din fremmede
som er innen dine porter. 11. For i
seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som
er i dem, og han hvilte på den syvende dag; derfor
velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. 12. Hedre din
far og din mor, for at dine dager må bli mange i det land
Herren, din Gud, gir deg. 13. Du skal
ikke slå i hjel. 14. Du skal
ikke bedrive hor. 15. Du skal
ikke stjele. 16. Du skal
ikke si falsk vitnesbyrd imot din neste. 17. Du skal
ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru
eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans
okse eller hans asen eller noe som hører din neste til. 18. Og alt
folket fornam tordenen og flammene og basunens lyd og berget
i røk; og da folket fornam det, bevet de og sto langt
borte. 19. Og de sa
til Moses: Tal du med oss, og vi vil høre; men la ikke Gud tale
med oss, forat vi ikke skal dø. 20. Men Moses
sa til folket: Frykt ikke. For Gud er kommet for å prøve dere,
og for at frykt for ham skal være over dere, for at dere
ikke skal synde. 21. Så sto
folket langt borte, og Moses gikk nær til mørket hvor Gud var. 22. Og Herren
sa til Moses: Så skal du si til Israels barn: Dere har sett at jeg
fra himmelen har talt med dere. 23. Dere skal
ikke gjøre noe som dere setter ved siden av meg; guder av sølv eller
guder av gull skal dere ikke gjøre dere. 24. Et alter
av jord skal du gjøre meg, og på det skal du ofre dine
brennoffere og dine takkoffere, ditt småkveg og ditt store kveg;
på ethvert sted hvor jeg lar mitt navn ihukomme, vil jeg komme til deg og velsigne deg. 25. Og dersom
du vil gjøre meg et alter av stein, da skal du ikke tygge
det av hoggen stein; for svinger du ditt hoggjern over den, da
vanhelliger du den. 26. Og du skal
ikke gå opp ad trappen til mitt alter, for at ikke din blusel
skal blottes over det. Kristus forkaster ikke Moselovene, men han utvider og oppfyller dem ved at han fyller Mose paragrafer med Ånd. Dere har hørt det er sagt til de gamle — men jeg sier dere. Å slå i hjel med våpen er en ting, men å drepe med hat, ord og skjellsord og sabotasje er en enda verre, fordi det er å drepe med mentale og åndelige våpen. Å bedrive hor i kjøtt er bare en underordnet side av saken. Men å bedrive hor i ånd og handle med sin sjel og tro og moral er mye verre. Kristus oppfyller Livslovens paragrafer ved å fylle Ånd i dem og på dem, så de blir levende og skapende og ikke lenger døde paragrafer. Når f. eks. «statens» menn og fyrster ser på «kirken» og dens gods for å begjære henne og hennes yndest og velvilje og «bole» med henne, så har «statens» menn og fyrster drevet hor med henne og når «kirkens» ansvarshavende går med på dette, så er «kirken» selv blitt en skjøge. Når «staten» beslagla alt «kirkens» gods og satte «henne» på fast lønn, så gikk den profeti i oppfyllelse som sier: «Hennes kjøtt skal de ete.» (Jfr. I. H. H. Brochmanns kommentarer til Johs. Åp., Lutherstiftelsens forlag, Oslo.) Men når kirkens forkynnelse mot fast lønn og «sikre embetsinntekter» er brakt i overensstemmelse med statshedenskapets religiøse og politiske livs- og menneskeanskuelse, så er statens geistlighet blitt leietjenere som ikke lenger interesserer seg for «fårene». «Fårene ligger dem ikke lenger på hjerte», sier Kristus i Johs. Ev. 10, 12—13. Da er kirken blitt en skjøge og interesserer seg ikke mer for samfunnsspørsmål, dvs. «fårenes» interesser er ikke mer kirkens interesser, men «statens» og politikernes. Da bedrives det hor i åndelig henseende. ----- Vi vil nå ta for oss de 10 bud og prøve om vi kan fylle dem med Ånd — dvs. forklare dem slik at de 10 bud angår hele vårt mentale driftsliv. 3—6. Vær forsiktig så du ikke ubevisst går med på en falsk maktlære så du glemmer at det bare finnes en eneste sann og allmektig Gud, den skapende sannhetens Ånd. Dikt ikke liv i bilder og fantasifostre. Tro ikke på nøkkens makt, på Odin og Tors makt. Tro ikke på «stats»-makt, for ingen «stats»-mann har annen makt enn den som er «staten» gitt av tidsånden. Tro ikke på pengemakt, for makten sitter inne i din egen ukontrollerte skaperfantasi. Tro ikke på våpenmakt, for alt som griper til våpen, omkommer av seg selv ved våpen. Tro ikke på organisasjonsmakt, for ingen organisasjon kan gjøre sort til hvitt. Tro ikke på «naturmakt», for ingen Ånd er overnaturlig — dvs. du skal herske over naturen. Tro ikke på pressens makt, for det er bare organisert løgn og misforståelse som skaper sin egen oppløsning. (Ufrivillig og ubevisst.) Tro ikke på tidenes og konjunkturenes makt eller på andre demoners makt, men forstå at alle tilsynelatende ukontrollerte «luner» hos dine demoner bare refererer seg til massemenneskets uberegnelige «sinnsstemninger». Husk at «inflasjon» og «deflasjon» bare er en misvisende erfaringsvitenskaps omskrivning av «impulsjon» og «depulsjon», som betyr henholdsvis optimistiske, entusiastiske sinnsstemninger kontra trykkende og skuffede sinnsstemninger. Vær forsiktig så du ikke tillegger andre «overnaturlige» fenomener den ære og makt som alene tilkommer Gud Ånd. Vær forsiktig så du ikke av fremmede folk lærer å importere ukontrollert folkefantasi eller slik at du dikter Skaperen og hele verdens opphav om til livsløgnen selv, så du ufrivillig får «Satan» til Far (= opphav). Jfr. Johs. Ev. 8, 44—45. Vokt deg for diabolismen eller den ufrivillige djeveldyrkelse i alle sine utrolige og trolige former. 7. Du skal ikke rolig finne deg i at Guds navn og kristendommens navn misbrukes til besvergelser, slik at man f. eks. ber Gud den allmektige om å bevare mordvåpen, våpenfabrikker, brodermordere og livforfalskere, for da tar du det hellige navn forfengelig og setter helligdommen der den ikke bør sitte, nemlig på toppen av all svindel og alle verdensbedrag. Matt. 24, 15. Det som du ber om i dypet av ditt sjeleliv skal du nemlig få. Ber du Gud bevare krigere og hedenske «stats»-menn så blir du bønnhørt uten at du selv vet eller forstår hva du ber om. Satan liker at du og hele samfunnet tigger og trygler om at dine «stats»-menn må seire, for helvete har ingen annen makt enn den som helvete får fra folkets inderligste tro, offervilje og offerglede. Hvis du derfor finner deg i at du selv eller andre tar Guds navn forfengelig og lar djevelen få låne Guds navn, så blir helvete din og hele ditt samfunns skjebne. Ånden har all makten om det enten er lysets eller mørkets Ånd som hersker på tempeltinden og tilbes av massene. Vær derfor varsom så du ikke tar Guds navn forfengelig, for Gud Ånd kan ikke holde dem uskyldig som forveksler Gud og Satan. Av fruktene er det lett å merke forskjellen. Begge er skapende. Anmerkning:
Jeg ber leseren nøye merke seg hvordan kirkefolk og sektfolk er på vakt når
en privatmann «banner». Og det er stygt å banne. Men det er sjelden at det
får noen betydning uten hver gang
øvrigheten vil at vi skal sverge i retten. Da får det mental betydning i
samfunnet. Men «kirkens» og sektens misbruk av Guds navn til besvergelser i
stor stil — i kjempeformat — har avgjørende og skjebnetung betydning. Tenk f.
eks. på jødenes skjebne gjennom snart 2000 år, da de svor: «Kristi blod komme
over oss og våre barn.» Hele verden følger jødenes forbilde. Alle vil ha
Kristi blod over seg og sine barn. 8—11. I Moseloven er det bygd opp et helt system, der de 6 dager og hviledagen bare er en liten del. Det var f. eks. streng ordre om rentefrie lån. Alle lån skulle avdras i 6 år og det 7. år skulle være henstandsår. Etter 7x7 slike perioder kom det 50. år, da var det «jubelår». Da var all gjeld (= formue) likvidert ved avdrag. All kapitaldannelse var dekapitalisert tilbake til 0. Da var det hviledag og fest hele året. Våre mammondyrkere som «helligholder» søndagen, mens pengene yngler søndag som hverdag året rundt, tar Guds navn og hele Bibelen forfengelig. En hviledag bør ethvert samfunn ha. Det er en klok ordning som Kristus ikke motsatte seg. Men når jødene lager en fariseisk og krampaktig «formalisme» ut av denne hviledagen, så protesterer Kristus i ord og handlinger. Er ikke livet mer enn formene? Og da han vet at denne gamle Moselov hviler på «legenden» om Skaperen som «hvilte på den syvende dag», så slår han fast at skapelsen fortsetter og at «min Far arbeider inntil nå og jeg arbeider». Johs. Ev. 5, 17. Kornet vokser og modnes både søndag og hverdag og de konvensjonelle og sosiale forordninger må vi ikke ta så bokstavelig og pedantisk som livslovene. For alle konvensjoner lager vi selv. Men livslovene kan vi bare konstatere, men de har vi ikke laget selv. Det er dette Kristus sikter til når han irettesetter fariseerne for deres søndags-pedanteri og når han sier: «Og dere, hvordan bryter dere Guds bud for deres vedtekters skyld?» Matt. 15, 3. Her sier jo Frelseren med meget tydelige ord at vi må skjelne mellom Guds bud — livslovene, på den ene side, og våre mange vilkårlige vedtekter på den andre side. Det er en jammer å sitte i et herredsstyre eller et «stats»-styre og legge merke til hvordan «kloke hoder» lager forskrifter for hverandre. For hvis livets lovmessighet blir oppfattet og fulgt slik som vi følger «naturlovene» så behøvde vi ingen andre forskrifter. Det tredje bud er derfor mer et ledd i et av Moses meget omtenksomt foreskrevet sosialt system, enn egentlig en livslov. Livsloven spør ikke etter form, men etter arbeidsglede og naturlig hvile. 12. Om forholdet til far og mor og andre familiehensyn gjelder ofte noe lignende som forholdet til hviledagen. For den troende er ikke absolutt et langt liv så attråverdig. Den rettroende mann tenker ikke så mye på om det alltid «går ham vel», når han bare opplever at han bygger på solid klippegrunn. Det er alle de fryktsomme drømmere som lider av både dødsfrykt og livsfrykt som er så engstelig for sitt eget skinn. Salomo ber slett ikke verken om gods eller et langt liv, og Gud svarer ham: «Fordi du har begjært visdom og ikke begjært deg mange dager, og ikke begjært deg rikdom, og ikke begjært dine fienders liv, men har begjært deg forstand — — —», så vil Gud bønnhøre ham. Moses taler i det 4. bud til dusinmennesket. Salomo taler til plussvariantene — det vil si alle de mennesker som avviker fra den alminnelige mennesketypen som er makelig anlagt og vil leve lenge. Kristi lære går ut på at vi er altfor bundet til blodsbånd og familiehensyn. Derfor sier han: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?» Og han rakte sin hånd ut mot sine disipler og sa: «Se, det er min mor og mine brødre. For hver den som gjør min Fars vilje, som er i Himmelen, han er min bror og søster og mor.» I den disippelflokken kunne noen hver av oss ha ønsket å være med? Det var det rette og virkelige familieforhold, der hvor sannhetens Ånd binder mennesker sammen. Det kjødelige familieforhold som Moses skriver om og baserer de patriarkalske jødesamfunn på, spiller for Frelseren også en underordnet rolle. Dette ser vi enda sterkere i Luk. 14 som foran er omtalt: «Den som ikke hater far og mor — —» osv. Om forholdet mellom Frelseren og hans jordiske foreldre, hører vi lite etter at han var blitt voksen. Allerede 12 år gammel viser han tegn til å vokse bort fra det sentimentale forhold til sin mor, fordi Åndslivet i templet fanger hele hans interesse. Og på korset trøster han sin mor med å henvise henne til den disippelen som han selv var mest glad i. «Kvinne, der er din sønn,» sier han. (Johs. Ev. 19, 26.) Ikke en gang da sier han «mor» til henne. Det har sikkert kostet ham sjelelig overvinnelse? Den samme tiltale bruker Kristus til sin mor da hun opptrer i bryllupet i Kanan: «Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne! Min time er ennå ikke kommet.» (Johs. Ev. 2, 4.) Vi kan altså si om det 4. bud omtrent som det 3.: «Dere har hørt det er sagt til de gamle, men jeg sier dere — —», for nå skal vi videre i vekst og utvikling. Hvis altså kirkens lærde menn «tar vekk» det gamle testamente, så tar de det tredje og fjerde bud med det samme, da det er lite tilbake av disse to bud i det nye testamente. Og hvis noen (unge mennesker) etter dette skaper utidige konflikter med far og mor og søsken, så kan de ikke påberope seg vår bibellesning, men må alene bære skylden og ansvaret, dersom de gjør det i utide! Lær å beregne hva det «tårnet» koster som du vil bygge uten far og mor og husk at det lyset du tror du har, er en skatt i et leirkar. Vær forsiktig så du ikke sprenger «leirkaret» og skuffes — og blir en skuffelse for andre. Det koster å bli en Kristi disippel! Den overfladiske kjenner ennå ikke de krefter som rører seg i en. Det tar tid å lære seg selv å kjenne. Det krever stor selvdisiplin. 13. Du skal ikke drepe andre mennesker verken på legeme eller sjel. Da «Nasjonal Samling» innførte dødsstraffen i Norge, begynte den «borgerkrigen» som ennå ingen kjenner slutten på. Dette er ikke en konvensjonell forskrift laget av mennesker, slik som dødsstraffer og andre straffer. Det 5. bud er en av livets autonome lover som selv sørger for å bli overholdt. Å drepe andre mennesker er en «boomerang». Den som griper til voldsmidler bygger på illusjoner og disses videre forlengelse virker tilbake på den eller de som begynte. Hvordan vitenskapen etter mange tusen års erfaring kan kalle seg selv for «erfaringsvitenskap» når de ikke har «erfart» denne livets lov, begriper jeg ikke. All verdens folkesamfunns historie viser dette. Jeg skrev i disse dager et brev til Norges «justisminister», hvor jeg søker å vise dette. Men jeg vet på forhånd at jeg skriver for døve ører! «Nasjonal Samling» sover ennå. Det kan man se både på «førerens» mimikk og på hans metoder og handlinger. For at ingen skal tvile på den «gode vilje», gjengis hele korrespondansen om denne saken. Dog har jeg dessverre ikke kopi av mitt første brev, men mitt andre er tilstrekkelig. Brevene taler for seg selv. Herr B. Dybwad
Brochmann! Takk for Deres brev
av 10/2. Jeg leste det med stor interesse. Men er De oppmerksom på,
kjære Dybwad Brochmann, at hverken de tyske myndigheter eller
N.S. på noen måte anvender «dødsstraffer på grunn av politiske avvikende
oppfatninger». Forholdet er at våre
motstandere har utfoldet en
omfangsrik for- brytersk virksomhet
som hittil har vært ukjent i Norge — med spreng- ninger og drap av
både uskyldige og kampfeller. I lang tid har vi unnlatt å slå til.
Men når den ene tapre kjemper etter den annen skytes ned fra bakhold, går
dette ikke lenger. Det finnes visse grenser
også. Jeg lover meg ikke
så svært meget av våre motforholdsregler, men en viss virkning har
de nok. Vi har heller ikke anvendt dem uten overfor skyldige.
Mener vi overhodet noe med vårt standpunkt og vår kamp, kan jeg ikke skjønne
hvorledes vi fremdeles skulle sitte med hendene i skjødet og la oss
ustraffet skyte ned. Med vennlig hilsen, Heil og sæl, Sverre Riisnæs. Herr justisminister Sverre Riisnæs, Oslo. Takk for Deres vennlige svar av 21. febr. samt for Deres gode hjelp. Knut Vinje telegraferte nylig fra Bardufoss: «Alt i orden» og er derfor sikkert nå på vei hjem til sitt gårdsbruk. Hans benådning hos general Rediess ble altså ohne Weiter oversett av Befehlshavende på Bardufoss og dette syntes jeg var verdt oppmerksomhet. Jeg forstår at Deres henvendelse har satt fart i ordningen av Vinjes sak, og det er vi her på Voss meget takknemlige for. Så var det dødsstraffene. Disse har vært avskaffet siden min tidligste barndom. Jeg er Rødnesgutt fra Østfold og jeg minnes Rødnesmorderen som var den første Oscar II skulle undertegne dødsdommen for. Han ble benådet, og vi nordmenn har siden forkastet dødsdommen inntil min gode, gamle venn Eilifsen ble dømt til døden av N.S. — visstnok fordi han ikke var lydig mot N.S.?? (Så er det iallfall blitt meg fortalt og jeg forstår derfor ikke at De kan ha rett i Deres betraktningsmåte?) Hadde Eilifsen — og overlege Sæthre — utfoldet en omfangsrik forbrytersk virksomhet? Unnskyld mitt private spørsmål, men jeg skulle være takknemlig for å kjenne litt mer til de eksempler som her er nevnt, fordi jeg i dem begge så to meget bra og gode landsmenn og fordi deres skyting har satt dype merker i vårt folk. Politiske drap forekom visst ikke i Norge før tyskerne innførte sine metoder og tysk rettsfølelse i Norge? Hvor dette ender vet jeg ikke, men erfaring har lært meg at når man ser skjeven i sin broders øye, uten at man en gang skimter bjelken i sitt eget, så pleier «forlengelsen», eller kall det utviklingen, å by på store og «uventede» resultater — og vel nettopp fordi man bare ser med det ene øye? Jeg sa meget tydelig fra til N.S.s stifter og fører helt fra starten i 1933 at det norske folk aldri kunne vinnes ved tyske provokasjonsmetoder. Særlig tenkte jeg da på de norske kommunister og norske bønder og på hele den seige, stive, men godmodige norske folkementalitet som er av et ganske annet blod enn det varmblodige og hissige tyske. Vi hadde endog karikaturtegnere som moret publikum med å illustrere hva «Nasjonal Samling» ubevisst og ufrivillig kom til etablere, nemlig borgerkrig. Og det er trist å høre nå hvorledes borgerkrigens ild er tent i alle land som har vært okkupert. At denne fare også truer Norge er utvilsomt etter at nordmenn dømmer nordmenn til døden. Da vi varslet N.S. om den determinerte livsorden i henhold til hvilken vi kunne «profetere» — som det kalles, så ble vi vel ikke riktig oppfattet, tenker jeg. Jeg har alltid hevdet at også N.S. mener det godt, men at det gode som de vil, ikke kan bli virkelighet før livets orden og lovmessighet erkjennes og adlydes. Hadde tyskerne vært en smule psykologer, så skulle de praktisert norsk rettsfølelse og ikke tysk sådan i Norge. Og da de selv mener å kunne se forskjell på blodet, så måtte det ha vært lett å se det tykke, langsomtflytende norske blod som en ganske annen blodtype enn det hurtigkokende tyske? Synes ikke De også det? Vi ser daglig i avisene at tyskerne hedrer og utmerker alle tyske patrioter som utviser mot og tapperhet, men samtidig fanger og straffer man norske patrioter som tar denne tyske propaganda alvorlig. Som om ikke tyskerne visste at alle sunne og friske folk og nasjoner har patriotiske følelser som er meget lette å vekke og opphisse. Når jeg leser tysk propaganda, får jeg alltid en beklemmende følelse av at tyskerne mener at de er alene om å være i besittelse av nasjonal stolthet og fedrelandskjærlighet? Hadde jeg vært tysk propagandasjef, ville jeg ha beordret den aller strengeste forsiktighet m. h. t. å vekke og agitere for alle de affekter som man helst ønsket skulle slumre videre. Tyskerne måtte i sin propaganda være til det ytterste forsiktig med å appellere til chauvinisme og patriotisme i alle okkuperte land, og de «barn» som allikevel forgikk seg måtte de ha sendt i «barnehage» til oppdragelse, men ikke stille dem opp til veggen som skyteskiver så de ble «helgener». Å «kanonisere» samfunnets idealister vil jo ikke si å bruke kanoner på dem. Men tyskerne oppnår uavlatelig det motsatte av det som de tilsikter. Et «europeisk skjebnefellesskap» etableres ikke på den måten. Det er denne ufrivillige ambivalens i tysk adferd og propaganda som ødelegger alt for dem selv. Men så har man også brent og forkastet Freuds verk: «Totem und Tabu», med den begrunnelse at en riktig livsorientering som er oppdaget av en jøde, må være uriktig. I Hitlers egen bok hevder han at massen eller «menigmann» ikke skal behøve å tenke. Man skal bare følge sine affekter og få underholdning som svarer hertil. Men i praksis forlanger det tyske politi en ganske stor porsjon intelligent refleksjon og betydelig omtanke hos hver eneste norsk guttunge. Hvor slikt fører hen? Ja, det viser den utvikling, som De selv, kjære minister Riisnæs, og gode landsmenn både konstaterer og beklager. Jeg erkjenner fullt ut min utilstrekkelighet, som tross tusener av foredrag og utgivelsen av 140 000 bind på eget forlag — ikke har formådd å vekke tilstrekkelig bevissthet og omtanke, så at dette hadde vært unngått. Men selv har jeg et langt livs erfaring i min kamp mot kommunistene og den infantile tendens i min samtid, og min erfaring er denne at provokasjoner og terror, og hermetisk tillukking av fri og uforferdet tenkning og umiddelbare livsytringer aldri vil eller kan føre til gode resultater, selv om hele verdens kanoner, tanks, fly og krigsmarine ble stilt til deres forføyning som aksepterte en så misvisende ideologi og livskunst. Valget og anvendelsen av den slags midler og metoder i den sosiale pedagogikk røper bare en uhjelpelig mangel på kjennskap til livets egen iboende, levende dynamikk. Berlin ser dessverre ut til å ligne Moskva på dette viktige punkt. Men i Norge var vi faktisk kommet et helt hestehode foran folkene i de store nasjoner. Nå arbeider vi oss sørgelig bakover. Kjære minister Riisnæs! La alt dette være en ærlig nordmanns oppriktige ord til Dem om denne sak. Og la det være privat mellom oss. Å rette på det som nå skjer, anser jeg for håpløst. Å få de helt infantile tyskere til å oppfatte dette, anser jeg for ganske og aldeles håpløst. Jfr. Terbovens svar til Sverige, som til fullkommenhet dokumenterer at den gammelromerske og romersk-katolske tenkemåte ennå lever i Europa. Menneskene får altså dømme hinannen til døden så lenge til deres barn lærer å oppfatte misforståelsen. Sabotørene er jo bare den slags folk som i fortvilelse og forvillelse griper til de midler som er for hånden. Militære metoder og midler har de jo ikke. Og når sabotørene selv «legaliserer» sine metoder så påberoper de seg jo selvfølgelig bare den omstendighet at de militære myndigheter legaliserer sine. På begge sider framstiller man motpartens handlinger som «mord» og «røveri» og «forbrytelser» mens man energisk hevder at ens egne metoder er «legale», «nødvendige» og «berettigede». Det er jo en gammel lekse, så gammel at historien om menneskene derfor virker usigelig trettende. Dette lange brev er ikke skrevet for å skaffe Dem nytt bryderi, men bare fordi jeg vil be Dem bevare disse tanker i Deres eget hjerte. De vil sikkert få se at dette svarer nokså nøye til det faktisk virkelige. Med vennlig hilsen. Deres forbundne B. Dybwad Brochmann. -- -- -- Hvem kan lenger telle alle de «idealsamfunn» som man har villet etablere med vold? Ikke et eneste voldssamfunn er blitt stående. Og hvorfor? Det er ikke forklaring nok å si at vold avler vold. Forklaringen etter «dansen om gullkalven» i Moseboken er bedre. Voldssamfunnene må falle fordi den omstendighet at man ser seg nødt til å bruke vold tilkjennegir at man er på avveie. Når menneskene blir enige om noe uriktig (og setter utopier i system som f. eks. «stormaktene» i Europa), så slåss de. «Ethvert rike som er» (ubevisst) i indre uoverensstemmelse — «splidaktig med seg selv, legges øde». Fordi den indre, skjulte feiltagelse og uriktighet ubevisst tviler på sin egen holdbarhet og ubevisst erkjenner det utopiske i sin egen karakter, derfor griper det til vold. På overflaten tror de alle at de har rett Derfor handler historiens idealister i god tro. Gustav Adolf mente det godt med å innføre protestantisk kristendom i Tyskland. Resultatet ble en krigersk, tysk kristendom. Olav den hellige mente det godt med sin måte å innføre «sann kristendom» på. Resultatet ble et norsk folk som forente strid og kiv og vold med sann kristendom. Romerrettens rettferdighet mente det godt med «dødsstraffen» som skulle skremme folk bort fra å begå mord. Men all forbryterstatistikk gir erfaring for det motsatte. England mente det sikkert godt med å innføre Bibelen og kanoner hos alle jordens folk. Men det ble verdenskrig ut av det hele. Livets lovmessighet er ubønnhørlig. Gud Ånd griper ikke inn og forhindrer en Olav eller Gustav Adolf fra å praktisere falsk, velment kristendom. Men Gud Ånd forplanter seg fra dem begge til folkemassene og konsekvensene uteblir aldri. Hele verden i dag ligger og trygler Gud om fred. Men de anroper en Gud som ikke finnes. For i deres tenkemåte og handlemåte skaper de alle krig mot sin vilje. Derfor er Gud ubønnhørlig. De roper til en åndsmakt «som var en manndraper fra begynnelsen av». (Johs. Ev. 8, 44.) Hva de ubevisste sår i ord og tanker, høster de, uten å ha persepsjonsevne nok til å «erfare» at de alle er på feil vei. Var Gud en mann oppe i skyene så hadde han bønnhørt verden for lenge siden og grepet inn med umiskjennelige tegn, slik som menneskene ber. «Men en ond og utro slekt får ikke andre tegn enn profeten Jonas' tegn» — — Kristus var det eneste tegn de fikk. Kristus lærte oss nemlig den sannhet at det er Ånden i oss som bestemmer over krig og fred. Noen annen Gud og noen annen allmakt skal du ikke dyrke, tilbe, ære og elske. Du lite troende! ---- Vi ser altså at det 5. bud er en livslov. En «paragraf» som betror oss sannheten om den evige dynamikk eller selvvirksomhet som gir seg til kjenne i våre egne idealer og livsdrifter. Er disse orientert i sannhet så har vi fred. Farer disse drifter og idealer vill, så unngår vi aldri krig i alle sine former. Villfarelsens drifter straffer seg selv. Ingen Gud dømmer deg. Kristus dømmer deg ikke. Din egen tidsånd dømmer deg. Erkjenn dette så begriper du livsloven i det 5. bud. 14. Du skal ikke bedrive hor. For da synder du i mot deg selv. Men bedriver du hor i Ånden og boler med livsløgnen så ruinerer du hele samfunnet du lever i. Du skal være trofast mot deg selv først. Aldri tie og samtykke hvor uretten øves. En av mine venner påførte seg selv et betydelig tap og mistet «en fast og god inntekt» som direktør i et av Oslos største og fineste hoteller! Hvorfor? Fordi han var uenig med den øvrige direksjon i en oppsigelse av en fattig kelner som i virkeligheten bare hadde gjort sin plikt. Han ville ikke være med på uretten. Siden gikk han konkurs og «det gikk ham ikke vel» etter den konvensjonelle vurdering. Men i Guds øyne gjorde han rett. Hans eksempel ga meg og andre stor tro og styrke. Han ville ikke «bole» med uretten for vinnings skyld. Velsignet være hans minne. Den øvrige direksjon solgte seg selv og sin dypeste overbevisning straks etterpå, og ble hedenskapets leietjenere for 150 000,00 kroner årlig. Vel bekomme dem. Er du ikke tro mot det beste i deg selv, så er det dårskap å innbille seg at man er tro mot sin mann eller mot sin kvinne. Det er denne mentale lovmessighet Frelseren kjenner og sikter til når han taler om det 6. bud. Han beånder budet og fyller det med Ånd. Har du vært trofast i det lille, så skal du bli satt over det som er større. Gud knuser ikke ditt knekkede ror og han slukker ikke din rykende tanne — han puster til den lille gnist av Ånd som bor i deg, hvis du er trofast mot denne lille gnisten, og ikke selger din sjel som skjøgen selger sin kropp til tidsfordriv og utløsning for dem som trenger henne. Ellers behandles dette emnet så mange steder i denne boken at det som her er sagt er tilstrekkelig. 15. Du skal ikke stjele — og av flere grunner: 1. Når du stjeler opparbeider du en mindreverdsfølelse hos deg selv, som kommer deg dyrt å stå. 2. Du øker dine livsfellers feilaktige syn på menneskets natur og skaffer vann på møllen til alle som baktaler menneskets natur. 3. Du forstyrrer den gjensidige tillit som er en psykisk-biologisk livsbetingelse for det hellige samfunnsliv. 4. Du skaper disharmoni i det harmoniske samspill. 5. Du sårer, skuffer, bedrøver, ergrer dine livsfeller. 6. Du øker statshedenskapets innflytelse, og
politiet løper av sted med den
tillit og kjærlighet som du kunne ha oppnådd til egen
fordel. 7. Du berøver deg selv en god anledning til å opparbeide din selvkontroll og selvtillit. 8. Du lar en god anledning gå fra deg til å be din neste om hjelp. 9. Du gjør altså deg selv og ditt samfunn fattigere. For den som ikke samler og bygger opp, han river ned og atspreder. Det er mange flere mentale sider ved tyveriet og «kleptomanien» som vi her skal forbigå. Det anførte er nok til å vise at det også her dreier seg om en livslov som selv sørger for å «straffe» sine overtredere. Det 7. bud er mye mer enn en konvensjonell forskrift. Tyven — både den bevisste og den ubevisste tyv — er en negativ faktor i samfunnets totale husholdning. Han stjeler fra sin neste men han røver og raner fra sitt eget indre mye mer enn tyvegodset er verd. 16. Å lyve på sitt medmenneske er en av menneskehetens store farer og fristelser. Ofte skjer det for å pynte på seg selv. Det virker ganske automatisk på den måten at man «tar avstand fra» venner og venninner som lyver på oss. Den som derfor farer med sladder og løgn - det kalles ofte «kåserier» (som betyr sladder) - straffer seg altså i det lange løp selv. Og så langt er vi mennesker iallfall kommet at vi reagerer riktig når våre kjente lyver på oss. Verre er det når fariseerne i kirken lyver på seg selv og på mennesket. Da skjer det ofte ubevisst og regnes ofte som god tone og som tegn på særlig oppriktig kristendom når den ene sier til den andre: «Å, jeg er så full av synd.» Det er meget ofte bare en vaneløgn. Det er som regel meget bra og ellers moralske mennesker som ubevisst lyver på seg selv og tenker på at Gud setter særlig pris på slik baktalelse av seg selv. Men aller verst blir det falske vitnesbyrd når partier og sekter, kirkesamfunn og dagspressen setter de falske vitnesbyrd i system «av opportune grunner». Man lyver med overlegg fordi man anser løgnen for å være hensiktsmessig og befordre seier og framgang for rett og rettferdighet. Da reagerer ennå ikke menneskene, for de har lært seg til å tro på noe som de kaller «forsoningslæren». Man har tilegnet seg en dualistisk - dvs. tvesidig moral, som tillater det upersonlige menneske, «staten», «partiet», «institusjonen», «advokaten», «pressen», osv. å begå alle de overtredelser imot budene og livslovene som er forbudt for den enkelte og private synder. «Staten» og institusjonen kan lyve, ågre, stjele, bedra, myrde osv. engros. Partier, organisasjoner, «trygdekasser», «riksforsikringen», «ulykkestrygden», «menigheter» osv kan begå hva de vil begå, for de er «tabu». Og et tabu er et hellig vesen hvis storhet og helligdom nettopp består i at «tabuet» kan begå alle de skammeligste og mest amoralske handlinger som individet straffes for å begå. Dagspressen kan referere så falskt den vil uten å bli trukket til ansvar, for «pressens makt er stor». «Stor og mektig er du, Herre Tabu.» Men dersom vi praktiserer det samme krav til overholdelsen av det 7. bud hos «stats»-menn, pressemenn, tillitsmenn og advokater, prester og dommere, som vi praktiserer i privatlivet, så ville alle «tabuer» hurtig tape sin makt. Det er folkets tankeløse tro og dualistiske moral som gir dem alle sin makt — «ovenfra». Det er vel ingen som mener at de store organiserte livsløgner og samfunnsløgner får sin makt fra Gud? De får alle sin makt fra satan, som også er en Ånd inne i oss — tankeløshetens ånd. Averter ikke, og abonner ikke hvis dine aviser lyver. Si tydelig fra og få andre til å gjøre det samme. Fortielse av sannheten er synden mot Ånden! Den verste av all slags synd. Sabotasje av
sannhetens Ånd var hele den norske dagspresses virksomhet før den 9.
april. Og «kirkens» menn så det og tiet. Og enda trodde man på «det bestående
samfunn» og satte et forbitret og forgremmet ansikt opp da «Gud Herren ga oss
i filisternes hender» Men løgnen og uetterretteligheten, sabotasjen av sannheten og frykten for sannheten, uviljen over lyset og baktalelsen av den menneskelige natur, var det som opptente Guds vrede mot vårt norske folk. «Statens» Rikskringkasting løy pr. eterbølger ut i hele himmelrommet, samtidig med at man holdt «andakt» i radioen og tok Guds navn forfengelig. I minst 10 år sa jeg til meg selv i lønnkammeret og til Gud i mine venner og livsfeller: «Hvis dette kan bestå lenge, hvis det ikke nå snart hender noe merkelig, så finnes det ingen Gud verken i himmelen eller på jorden, for da er hele Bibelens lære om livets hellige lov og orden ikke virkelighet». I den grad oppfattet jeg det 8. bud som en ufravikelig livslov, som ville sørge for sin egen gyldighet i praksis. Og så kom livsløgnene utenfra — fra Geneve, fra London, Berlin og Moskva, fra Tokyo og New York, fra Oslo og København og satte ild på alt sammen. Tror man nå at den empiriske vitenskap innhøster disse erfaringer? Høsten er i sannhet stor, men jeg ser meg om etter høstefolkene. Livsløgnerne i Oslo for til London og løy videre i radio derfra. Øksen som lenge hadde ligget ved roten av vårt norske folkesamfunn ble ikke en gang «erfart» eller «oppdaget» da den hogde til. Ingen syntes å ha forstått hva som egentlig skjedde i vårt land? 17. Som våre lesere vil se har man i vår katekismus delt det 9. bud i to, så man på den måten får 10 bud. Dermed unngår man, eller overser man det 10. bud som står i vers 24. Vers 23 og 24 står i nøyeste sammenheng med det første bud i vers 3. For når man ikke skal dyrke fremmede guder og ikke gjøre seg noen falske guder ved siden av livets eneste sanne Gud, så skal man heller ikke bygge altere av tilhogd stein, for når vi svinger vår hammer over steinen, så vanhelliger vi den. (Vers 25.) Hele det 9. bud i vers 17 må ikke deles, men sees under ett. Det handler meget tydelig om våre livsdrifter og livsbegjær. Hva er det som skjer med oss selv og vårt folkesamfunn når vi begjærer hverandres eiendom? 1. Vi forbitrer hele vår tilværelse ved at takksigelsen og livsglede i oss fortrenges av misunnelse og bitterhet mot dem av våre livsfeller som er kommet lengre enn vi selv. 2. Dette straffer seg forferdelig på oss selv: Vår arne er kold og vårt hjem kun et
skjul for lengsler, for
tvedrakt og savn. Vår idrett man
fengsler i bur som en fugl. Der kastes forakt på vårt navn. Oss levnes kun
hatets, det ulmende glød til arbeid — for liv
eller død. Slik lød dikterens ord i den første demokratiske sosialistmarsjen. Ordene taler for seg selv. 3. Misunnelsen og hatet, ulysten til arbeid kommer istedenfor arbeidsgleden. Samhørigheten og brorskapet fortrenges av klasseforskjell og oppdiktede særinteresser. 4. Særinteresser organiseres og settes i system, for felleshus- holdningens regning og risiko og folkets laster og lidenskaper opphøyes til politikk, til bitter «nødvendighet» og betraktes som «livets harde virkelighet», til tross for at det hele er kunstig og oppdiktet «virkelighet» som det alter du bygger av tilhogd stein til ære for en Gud som du også dikter opp. 5. For når begjæret etter nestens gods blir rendyrket som en selvfølgelig og god og naturlig form for livsdrift, så opp- står det a priori en skinnvirkelighet som blender og bedrar alt og alle. «Gygresoli» kommer på himmelen! «Problemene» yngler som lus i en svinesti. Det 9. bud er altså verken religion eller menneskebud! Det er rene ord for en riktig livserkjennelse. Det er uttrykk for en autonom lovmessighet. Og ethvert samfunn i menneskenes historie som har overtrådt det 9. bud, er uten unntagelse gått i oppløsning. Endog den gamle, hedenske senatsmann i det gamle Rom konstaterte dette faktum kort før Romerrikets undergang. «Hodet er blitt uenig med maven og lemmene,» sa han, og sammenlignet det romerske «stats»-samfunn med er menneskelegeme. Overtredelse av det 9. bud har alltid de forferdeligste følger for ethvert samfunn, og skulle noe framtidig kultursamfunn oppleve at livsdriftene hos en eller flere grupper begynner å ytre seg på den måten som klassekamp og begjær av nestens gods, så vil jeg gi dette samfunn det gode råd å følge Jesu ord: La de fattige få alt hva de rike eier uten fradrag, med en gang. Det vil bli ti tusen ganger billigere for alle parter enn å opphøye begjæret i folket til «politikk» og «samfunnsstyre», som bare er og alltid blir en karikatur av det som det skulle være. Hvorfor klynger de «besittende klasser» seg til sine eiendeler? Er det kanskje fordi de synes godt om å bli misunt? I så fall vel bekomme dem også. Jeg har flere ganger i mitt liv gått fra alt jeg hadde, og begynt forfra med to tomme hender, men med hodet fullt av nye planer og av skapende tanker. Og jeg har sett mange gjøre det samme. Og jeg har sett mange tape alt sitt gods og få stor velsignelse av det. Eksistensfrykten hører satan til. Vil man kurere folk for den hypnose at penger skaper lykke, så gi dem penger til de kan stå i penger helt til halsen. Da jeg leste opp det 8. og 9. bud i Stortinget, lo man meg opp i ansiktet og spurte om jeg da ikke visste at budene var religion! Men det ville jeg ikke tro, og tror det fremdeles ikke. Budene er «naturlover» i Åndslivets verden. Bibelens 10 bud inneholder sannheten om menneskesamfunnenes naturlige, psykisk-biologiske livslover, hvis kausalitet eller årsakssammenheng ingen prest på jorden kan få meg til å tvile på. Jeg forsøkte også å forklare dette i Bergens Presteforening, men de trodde det ikke — for at Guds ord om de skriftlærdes bibeltolking skulle bekrefte seg selv. Våre lesere vil sikkert av seg selv se Vi finner dem i Matt. 22, 35—40. 35. Og en av
dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: 36. Mester!
hvilket bud er størst i loven? 37. Han sa
til ham: Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte
og av all din sjel og av all din hu. 38. Dette er
det største og første bud. 39. Men det
er et annet som er likså stort: Du skal elske din neste som deg
selv. 40. På disse
to bud hviler hele loven om profetene. I våre samfunn står det dårlig til med kjærligheten til oss selv og med respekten og aktelsen for oss selv. Som vi ringeakter oss selv og ofrer oss selv og vårt liv for løgn og dikt, således gjør vi da også a priori overfor vår neste. Vi kan si det slik at «statskirkens» lære stort sett lyder som følger: Ved siden av bankboken og ditt fortreffelige samfunnsstyre bør du elske og dyrke Gud — især om søndagene. Og likeså ivrig som du er i din forakt for det menneskelige hos deg selv, like lite behøver du å elske og høyakte din neste; for egenkjærlighet er en last, og offervilje og selvhengivelse (resp. selvangivelse) er det riktige. Din egenkjærlighet er i store trekk det som hele den romerske rettsorden og lovbok bygger på. For en alminnelig konfirmant må det jo derfor fortone seg som den rene vranglære når vi forsikrer at Frelseren oppfordrer oss til å elske oss selv og vurdere oss selv og vår neste uendelig høyt. Og når vi så tilføyer at menneskene skal være forsiktige med selvhengivelsen fordi de lett dyrker falske guder, og at de særlig må ta seg i vare for «surdeigen» hos de skriftlærde — ja, så kan vi vel ikke vente at de unge konfirmanter vil eller tør tro oss? I Bibelens beretning om de 10 bud ser det ut som om det er kommet et voldsomt tordenvær mellom det 9. og 10. bud? Se vers 18 og 21. Kanskje var det beleilig for Moses for så vidt som dette tordenvær skapte angst og beven hos massene? Det høres ut som om folket på Mose tid hadde en lignende oppfatning av tordenværet som her i Norden når man trodde at guden Tor kom kjørende i raseri på skyene. «Nu vokt dig bonde,
hold skikk og orden, ti Åsgårdsreien — —
—», osv. Den slags naturfenomener har alltid øket respekten for gudene og offertrangen og offergleden for å formilde gudene. Kanskje var det først da at Moses fikk inspirasjonen til det 10. bud om det riktige alter for Herren? 21. Et alter av jord er det riktige. Ja, nå må endelig ingen oppfatte meg som om jeg mener at vi ofrer til Gud når vi dyrker jorden til Guds pris. Vi dyrker jorden fordi vi først og fremst tenker på mat til oss selv. Vi elsker oss selv på den riktige måten om vi bare kan unngå at helvetes yngel kommer og vil tvinge oss til å dyrke jorden til mammons pris. Om det ofte ser ut som om vi dyrker jorden for å skaffe mat til dyrene — til kua f. eks., så ser det bare slik ut. Vi spekulerer i kua og organiserer sauene med bjellesauen i spissen for at sauene skal holde sammen og komme frivillig ned til slaktebenken om høsten. Vi klipper ullen av sauen for selv å få gode, varme klær. Vi setter bjellesauen til «øverster over femti» og «øverster for tusen» for at vi kan få kontroll over dem og «beskatte» dem som vi vil. Det er sikkert riktig å organisere fedrift og landbruk for å tilfredsstille våre livsdrifter, vår selvoppholdsdrift og vår forplantningsdrift. Synden og ulykken oppstår først når vi teller og registrerer og organiserer mennesker for å beskatte dem og klippe dem, og når vi opphøyer oss selv til bjellesau for å mobilisere menneskene til krig og føre dem til slaktebenken som «får». Da er jorden og jorddyrkingen ikke lenger et alter til sann gudsdyrkelse. Da har vi lånt «fremmede guder» og da setter vi alle Norges bønder inn i «statens» fjøs for å klippe dem og for å føre deres sønner og døtre ut på slagmarkene eller inn i skyskraperkontorene for at de kan bli øverster over femti og øverster over tusen, som det heter i Krønikebøkene etter at folket hadde forlatt Guds lovmessighet og Guds orden. Les l. Krøn. 23, 3—5, så ser du et tydelig forbilde på «Stor-Oslo» i våre dager. Derfor er det l. bud: om å gjøre jorden og jorddyrkingen, fiskeriet og skogsforedlingen til det rette alter for dyrking av Livets Gud, også en av de store livslover eller psykisk-biologiske samfunnslover eller naturlover som Bibelen viser oss, om vi leser den riktig. Hvem det er som har ansvaret for den falske livsvurdering som driver folkets ungdom inn i statens skoler og ungdomsskoler for å gjøre dem alle besatte etter å tjene penger og få herskerstillinger, får enhver gjøre seg opp sin egen mening om. Men at vårt folk dyrker de fremmede guder og symboler er sikkert. Vi kan derfor bare si som Frelseren: «Ve dem fra hvem forargelsen kommer» — «Det hadde vært bedre med en møllstein om halsen — — —», osv. ----- Jeg håper at de her i dette kapittel anførte eksempler vil være tilstrekkelige til å gi mine lesere en håndsrekning når de vil forsøke å lese og oppfatte menneskehetens Bibel. Det er av avgjørende betydning at vi ber Gud Ånd om mer «gnist», og at vi husker på at Gud ikke vil «knuse det knekkede rør eller slukke den rykende tande». Så sant der finnes en liten gnist av Ånd og god inspirasjon i deg, så gleder det din Far og Skaper om du tar gnisten i bruk og lar den formere seg til levende ild i din sjel! Hør bare hvordan Bibelen dikter om deg og meg, og hvordan jeg stakkar har forsøkt å gjøre det samme med det lys som Bibelen og sjeleforskingen har gitt meg. Glem ikke å legge nøye merke til det faktum at alle Moselovens 10 bud — unntatt 3. og 4. bud — omhandler forhold som vi og våre samfunn utsetter oss for når vi faller i de tre hovedfristelser som Jesus opplever og peker på. De tre fristelser beskriver våre sjelsdrifter og de selvvirksomme, sataniske impulser eller inspirasjoner inne i oss. Derfor sier alle Mose 8 bud til driftene dette: «Du skal ikke.» Men 3. og 4. bud hører de menneskelige forskrifter til og har derfor den positive form: Hva du skal: Du skal helligholde hviledagen, du skal hedre far og mor. Alle de andre 8 bud har den negative form: Du skal ikke. Dette slår Frelseren sammen til ordene: «Du skal ikke friste Herren din Gud, men tjene ham alene.» Gud utenfor oss lar seg jo ikke friste, men Gud Ånd inne i oss er utsatt for fristelse. Vi farer lett vill og gir etter for fristelsen og da oppstår alle de forbrytelser mot livslovene som de 8 bud i Moseloven taler om. I etterfølgende 2 avsnitt skal vi se eksempler på hvordan Bibelen ikke må leses. Det første eksempel har jeg med vilje tatt fra en kunstnernatur, en stor artist, Georg Brandes. Det andre eksempelet fra en lærd og from teolog, som jeg vet til det ytterste hadde vilje til sannhet og from oppriktighet og atskillig artistisk sans i sin sjel. At begge leste og oppfattet Bibelen feil, vil de etterfølgende eksempler stadfeste. |