B. DYBWAD BROCHMANN

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8

Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15

Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19

Kapittel 6

To forskjellige livsanskuelser og deres logiske konsekvenser

Jeg må her betro mine lesere et eksempel fra mitt eget liv, da dette eksempelet viser fordelene ved å lese Bibelen riktig.

1933 var det i Norge blitt noe av en folkebevegelse omkring den bibeltolking og livsorientering som jeg hadde søkt å utbre i skrift og tale. Samtidig begynte Quisling å organisere «Nasjonal Samling». Da kom hans venner til meg og sa: Vil ikke dere også en nasjonal samling? Jo, sa vi. «Vel, så forsøk å komme overens med Quisling. Vi behøver ikke to opposisjonspartier i landet.» Jeg erklærte meg enig av to grunner, l. For det første hadde jeg personlig ingen lyst til å «stilles til valg». Jeg ville den gang som alle år før og etter intet heller enn å få lov og skrive og tale i frihet uten «tilhengere» som ville «bruke sin stemmerett» og gjøre min person til «fører». 2. Så snart jeg skulle tale i Stortinget ville mange oppfatte meg som om det var en politisk kampgruppe jeg sto i spissen for og intet var meg mer fjernt og intet var jeg mindre skikket for enn nettopp dette. (Da presten Hans Bauge i motsetning til andre prester ville ta kampen opp mot gullkalven, ba jeg ham om å bli partiets fører. Han var langt mer skikket enn jeg; men «presten» i ham skapte mange vanskeligheter for ham.)

Konferansen med Quisling kom i stand, men førte ikke til noe, hvoretter Quisling og jeg hadde en konferanse hvor bare vi to var til stede. Jeg kritiserte Quislings valg av midler, særlig hans provokasjonsmetoder overfor kommunistene og andre og sa: Det vil føre til borgerkrig. Han sa: «De er en idealist, men Deres metoder fører ikke til målet.» Jeg: «Ser De ikke at en nasjonal samling må være eller bli et produkt av ny orientering? Denne nye orientering har vi. Sannhetens lys samler og forener. Villfarelse og voldsmidler splitter og atskiller. Det gode som De vil kommer ikke. Det onde som De ikke vil kommer.» Quisling: «Kommunistene vil ha det slik; se på Hitler. Hans metode fører fram. De mener det nok godt og har visst tenkt både dypt og lenge over tingene, men De er for «god» for denne verden, De er for lite realist og realpolitiker.» Konferansen endte med at jeg ga ham min bok «Det levende samfunn», og vi gikk hver til vårt. Det var dessuten hans antisemittiske syn som skilte mellom oss. Jeg ser ingen fiender i kjøtt og blod.

Ved første «valg» deretter gikk Quislings parti ned fra ca. 28 000 stemmer til ca. 18 000 stemmer og mitt «parti» gikk opp fra 15 000 til 45 000 stemmer. Jeg hadde altså ført bevis for at folket vil det gode når de bare får høre og forstå hva som er det rette. Vi gikk ut og inn hos alle slags mennesker og drøftet de sosiale, økonomiske og etiske problemer med kommunistene så vel som med alle andre. Tross hele den norske presses sabotasje og Stortingets og Kringkastingens systematiske sabotasje, gikk vår nye livsorientering framover, og det enda så raskt at vi ved en rettferdig og rimelig valgordning skulle hatt 5 stortingsrepresentanter i stedet for bare én.

Da Hambro så dette, ble Stortingets eget forslag om «forholdstallsvalg» henlagt, og Stortinget gjenvalgte seg selv i 1939 så det ingen nye valg ble. De norske antisemitter som i Hambro så en farlig mann bør merke seg at da jødene ble forfulgt i Norge hadde jøden Hambro ubevisst og ufrivillig selv sørget for at Quisling kom i forgrunnen, og at vi som var det største opposisjonsparti og virkelige nyorienteringsparti kom i bakgrunnen, men vi var ikke jødefiender. Jøden Hambro arbeidet altså seg selv og sine imot. Jeg kjente personlig flere norske jøder som utmerkede mennesker og ser ingen fiender i dem. Det gjorde meg uhyre ondt å erfare hvordan «Nasjonal Samling» utleverte dem til forfølgelse.

Hvordan gikk det så? Allerede da dette skrives er borgerkrigen i full utvikling (mars 1945), nordmenn dreper nordmenn, og de som ga seg ut for å være «nyorientert» hevdet urgamle ideer og villfarelser. At de heller ikke forsto sin bibel og slett ikke hadde nytt lys og nye veier framgår tydelig av deres jødefiendskap. De norske i London gjorde «strandhogg» i Norge og fanget noen av Quislings tilhengere og tok dem med som fanger til fremmed land; borgerkrigen er altså i full gang. Se tegningen av min venn Einarson. Den ble tegnet og offentliggjort mange år før «Nasjonal Samling» kom til makten ved hjelp av fremmede våpen og overgrep i vårt land. Hvorledes kunne vi forutsi dette? Etter nøyaktig samme viten om livslovmessigheten som den som Moses benytter seg av når han forutsier at jødene slo hverandre i hjel. Vil man ikke se beretningen i 2. Mosebok som en bokstavelig hendelse, så kan man jo bare se det som et «drama, i en akt» diktet av en seer. På lignende måte kan vi lese beretningen i Bibelen om Babels tårn, som vi straks skal ta for oss.

Med det nevnte eksempelet fra egne opplevelser i Norge har jeg villet vise: l. Bibelens absolutte sannhet og pålitelighet angående den indre selvvirksomme lovmessighet og ufravikelige hellige livsorden. 2. At Guds ånd ikke bare skriver sine «lover», men han sørger også selv for at lovene blir overholdt. Intet folk i historien som har danset om gullkalven har unngått sin samme skjebne. Tenk på Jerusalem, Kartago, Rom, Spania og hvilket gammelt kultursamfunn man vil. Kan den empiriske vitenskap snart «erfare» dette? 3. Hvilke metoder viste seg å være mest realistisk — mine — eller Quislings. Quislings metoder førte rasjonelt til de resultater som de måtte føre til. Han arbeidet i nøye tråd og sammenheng med Stortinget og tidsånden, og fikk for så vidt rett; han var øyeblikkets mann likesom Aron som ga etter for tidsånden — folkestemningen; men jeg fikk rett for så vidt som at de metoder jeg anviste var ensbetydende med å bygge på den eksakte virkelighet. (Klippen som Bibelen kaller det.) Quisling bygde på sand som typisk dagdrømmer Han aksepterte skinnvirkeligheten og derfor visste vi andre på forhånd hele hans skjebne. 4. Når Hitler har løpt sin linje helt ut, vil verden da ha lært hva voldsmetoder og militærvesen i seg selv innebærer og inneholder? Vil man ha lært å oppfatte Bibelens lære om livets lov og orden, eller vil man fortsette likesom fluen og surre omkring sine egne iboende dynamiske krefter uten å eie evne, tro og vilje til å kunne kontrollere seg selv? Vil den empiriske vitenskap høste denne «erfaring» eller vil den fortsette å kalle sine villfarelser for erfaringer?

Jeg har altså i motsetning til «statens» presteskap hevdet at det lar seg gjøre å lære alle barn i 15-årsalderen så mye om livets lov og orden at det går opp for deres bevissthet hvordan det hele henger sammen. De unge konfirmanter får i verste fall «gå om igjen» så mange ganger at de tydelig og klart på egen hånd kan fortelle om den åndelige allmektige selvvirksomhet inne i menneskene. Dette er like lett å oppfatte som skolens pensum i fysikk, eller sammensetningen og funksjonene i et radioapparat. Det lar seg videre gjøre å skaffe et folk så inngående orientering og selvkontroll at presten Aron blir tatt ved vingebeinet i samme øyeblikk han begynner å «lære folk opp i åndelig drømmeliv» og i økonomisk og sosial lekestue omkring symboldannelser. Det går an å lære endog tyskerne til i betimelig tid å gardere seg mot demagogi, og det går an å lære arbeidere og borgere at alle «interessemotsetninger» bare er kunstige og oppdiktede fenomener som skyldes formørket forstand hos rettledere og lærere, og at enhver organisasjon av mennesker i virkeligheten er begynnelsen på trelldom og tvang — det motsatte av frigjøring samt endelig at enhver «interessemotsetning» bare er tilsynelatende, altså et blendverk som har sin rot et eller annet sted i en eller annen ufrivillig og ukontrollert lek med symboler.

Dette er sann og realistisk virkelighetsorientering. Dette er sann og levende kristendom. Dette er den riktige måte å lese Bibelen på. Dette er den riktige naturvitenskap om mennesket og dets skapelse, om dets rike og samtidig risikable natur.

Kapittel 7