|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 15 Hvordan
«artisten» Georg Brandes banaliserer Bibelen Vi har foran forsøkt å vise forskjellen på akademisk og artistisk bibellesning. Vi skal nå demonstrere 2 eksempler på feilaktig bibellesning, for at våre lesere kan sammenligne. Det finnes eksempler på at også «artisten» kan tape sin evne til å oppfatte — især hvis artisten har akademisk utdannelse — og et sådant avskrekkende eksempel ser vi i Georg Brandes: «Sagnet om Jesus.» Det andre eksempelet vi tar fram her er hvordan en from og troende, alvorlig iherdig sannhetssøker, en skriftlærd akademiker med artistiske anlegg oppfatter Bibelen. Av begge eksempler ser vi den utilstrekkelighet som gir seg til kjenne når lyset mangler. For lettest å sammenligne dem har vi i begge tilfelle tatt fram Jesu fristelser og så vel artistens som prestens syn på «fristeren». Den danske forfatter og «artist» Georg Brandes vakte i sin tid en stor og ufortjent oppmerksomhet med sin bok «Sagnet om Jesus». Jeg nevner med vilje Brandes fordi han i sin tid var ansett som en «stor kunstner» og fordi han nettopp som sådan demonstrerer et drastisk eksempel på at også artister og kunstnere kan være utrolig banale og uhyre blottet for den umiddelbare kontakt med livets innside, som er åndslivet. At en mann som George Brandes kunne fengsle sin tids ungdom og spille en stor og betydningsfull rolle i åndslivets avvikling i Norden er både sørgelig og på samme tid karakteristisk, for så vidt som det viser hvordan kirkens menn var til de grader åndsforlatte og derfor «våpenløse», så de tross energiske forsøk ikke klarte å sette Georg Brandes på rette plass. (De tall jeg tilføyer henviser til mine kommentarer.)(red.anm.: I sitatene fra Brandes bok om Jesus er beholdt den tids rettskrivning) Brandes skriver bl. a. om fristeren og fristelsen følgende (side 53—54 i «Sagnet om Jesus»): «Og nå føres Jesus av ånden ut i ørkenen for å fristes av djevelen, et vesen som innføres uten å være våre lesere forestilt, l. Han synes å stamme fra India, hvor han har fristet Buddha, men han opptrer i fortellingen under den forutsetning at leseren vet hvem han er, hvori evangelisten feiler. 2. Alt hva en leser at Lukas vet om ham, er hva Jesus sier (10—18): Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn, «men det opplyser ikke». 3. At han har vært en ualminnelig dum djevel er hevet over tvil. Den, han har overfor seg, er etter forutsetningen den allmektige sønn. 4. Og ham vil han friste med eventyr, tillokkelser av den barnaktigste art. 5. Han er så dum at han ikke en gang forutser at han blir avvist. 6. Betegnende er det at djevelen først innfinner seg, da Jesus har fastet i 40 dager og 40 netter, så han er mektig sulten. Tallet 40 og ordene ørken og faste hører i den israelittiske oldtid usvikelig sammen. På Sinai berg blir Moses i 40 dager og 40 netter og spiste ikke brød, og drakk ikke vann så lenge (2. Mosebok 24, 18 og 34, 28). Elias går 40 dager og 40 netter til Guds berg, Horeb (l. Kong. 19, 8), og faster i all den tid. 7. Da Jesus har fastet i sine 40 dager og netter forlot djevelen ham og da han var gått kom englene og tjente ham. Han kunne vel fortjene det etter en så stor prøvelse. Men at det i disse skjebner skulle være noe historisk, synes lite troverdig. 8.» (Uthevet av meg.) Helt ubevisst beretter Brandes her om seg selv. Han er sikkert selv den «dumme djevel», som han taler om? vi skal se nærmere på hans måte å lese Bibelen på. l. Evangelisten skulle først ha «presentert» djevelen for sine lesere så han ikke plutselig kommer som et lyn fra himmelen. Men da måtte man jo tenke seg djevelen som en eksklusiv størrelse — som f. eks. kunne importeres fra India? Sannheten er jo den at «djevelen» «presenterer seg selv» inne i vår egen natur. Han kommer «av seg selv» han kommer som en lynsnar impuls — og slår som et lyn ned i våre tanker. Det gjelder bare at vi er oss bevisste nok så vi oppfatter hva det faktisk er som skjer når Guds ånd og satans ånd «presenterer» seg selv inne i oss. Det er noe som enhver levende og sann dikter virkelig kjenner til fra sitt eget liv, og som Georg Brandes burde ha kjent til, om han hadde vært en så stor ånd som han selv og hans samtid regnet ham for å være. Men fordi han ikke kjenner eller fatter det evige livs pust inne i oss, så må Satan først «presenteres» for oss så at han kan se sitt eget bilde. 2. Lukas forutsetter meget riktig at han skriver for vesener som er skapt med ånd i seg og som kjenner djevelen så godt at han ikke først må innvandre fra India eller «forestilles» for leseren. Vi ser her tydelig at det er Brandes som «feiler» og «skyter bom» og ikke evangelisten som er seg bevisst hva og hvem han skriver om. 3. «Alt hva en leser at Lukas vet om djevelen er hva Jesus sier i 10, 18,» sier Brandes i sin store dårskap. Men det er ikke lite vi finner i Jesu ord i Luk. 10, 18. Det berettes først at de 70 vitner som Jesus hadde sendt ut for å vitne «kom tilbake med glede» og sa: «Herre, endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn,» 10, 17. Da sa Jesus til dem: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.» Her forteller Frelseren i 10 enkle ord hele sammenhengen med djevelen. Det er de feilaktige, lynsnare impulser som vi mennesker ofte er utsatt for, som Jesus «så», og han ser riktig. Derfor er hans vitnesbyrd sant. Jeg har ofte i mitt liv opplevd det samme. Jeg har også sett Satan gå omkring på gummisåler i forsamlinger og jeg har hørt ham stå og tale ved begravelser, og jeg har sett ham paradere midt på gaten som «likfølge» i biskoppelig silkekjole. Jeg har også sett djevelen komme fram slik som Job forteller det i Jobs bok, l. kap. «fra å fare omkring mellom menneskene». Den meget store
dikterånd Goethe har i sitt drama
«Faust», som er bygd på motiver fra Jobs bok, dokumentert at han kjenner «djevelens»
væremåte, tilblivelse og virkemåte ganske annerledes enn Brandes, som gjorde
djevelen den tjeneste å få folk til å tro at det ingen djevel finnes. Ja, jeg har også møtt Satan i Stortinget og i dagspressen. En gang møtte jeg Satan midt på Karl Johan på holkeføre (jfr. min bok ”Fandens etterlatte papirer”) da jeg lurte til meg hans hemmelige mapper. Det var en stor og viktig opplevelse i mitt liv, for da gikk det opp for meg hvorfor folk er jødehatere, og hvordan det egentlig går til at djevelen alltid skjuler seg selv ved at han alltid peker ut en eller annen «prügelknabe» eller «syndebukk» hver gang det har lykkes Satan å forføre store og små nasjoner og hele kulturriker og kulturverdener. At det har vært «kunstnere» og «seere» også før min tid som har sett «djevelen» som et åndelig fenomen, kan man bl. a. se på Notre Dame kirken i Paris, hvor en genial kunstner har bygd djevelen ut i stein. Det vrimler av klassiske djevelportretter både der og i all gammel god kunst. Det er bare vår banale verden som ikke erkjenner «djevelen» som virkelig åndsmakt. Der oppe i kirketårnet sitter djevelen, slik som jeg kjenner ham, og ser spotsk og foraktelig ned på de ukontrollerte stemningsmennesker, franskmennene. Se bare på ham hvor han ringeakter menneskene og baktaler dem og forakter dem. Vær sikker på at nettopp denne «djevel» har ordet i alle verdens «kirker» nå for tiden. Han er far til «Gestapo» både i Berlin og Moskva. Men Georg Brandes kjenner ham ikke. Naturligvis, for Brandes var blant dem som avsporet tenkingen i Norden. Men da vitner altså Brandes egentlig bare om seg selv og ikke om verdens frelser, som for ham «bare er et sagn» — ja, naturligvis. For hvis Frelseren hadde vært levende virkelighet for Brandes, så hadde han også opplevd at djevelen hadde presentert seg for ham i Danmarks hovedstad. Og omvendt: Hvis han hadde opplevd djevelen som dansk av fødsel, så hadde Brandes ikke briljert med å oppdage ham i India. Og da hadde Brandes også — likesom vi — sett oss om etter en frelser som kunne befri menneskeheten for sin største fiende: vår mentale risiko. Det som Jesus sier i Lukas 10, 18 om djevelen
stemmer også med Paulus' syn og livssyn når han sier i Ef. 6, 12: «Vi har ikke kamp i mot blod og kjøtt, men
mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens
åndehær i himmelrommet.» Hør dette Hitler og Stalin, Churchill, Roosevelt og Mussolini. Hør dette. Det er livsløgnens åndehær i himmelrommet som er vår felles fiende. Det er ikke blod, raser, nasjoner, klasser og kjønn vi kjemper mot. Om Brandes var en person og kanskje en like bra person som mange andre blant datidens københavnere, eller om bøkene om Brandes bare er et fattig og åndsforlatt «sagn» er meg knusende likegyldig. Hans bøker og taler eksisterer som en misvisende lære om Bibelen, om Frelseren og om menneskenes livsvilkår, sjanser og risiko. Åndskreftene som levende virkelighet er for oss det avgjørende fordi vi med vår livsskjebne må betale for å fare vill. Personene som Satan slår ned i fra himmelen «som et lyn», spiller en langt uvesentligere rolle for oss, enn selve åndskvaliteten. 4. Ja, dessverre, når Satan farer ned fra himmelen som et lyn, så opplyser det også, som ethvert annet lyn eller lys. Men hva slags lys? Hva slags inspirasjon? Hvilken kvalitet lys? Satans «lys» og «opplysning» virker som det kunstige lampelys virker på nattsvermere og fluer. De surrer og surrer hjelpeløst fordi de ikke kan orientere seg overfor det kunstige lyset. Nettopp slik har alltid villfarelsens kunnskaper og desorientering virket i verdens historie. Men slik virker ikke sollyset, verken på fluer eller på nattsvermere. Fluene setter seg rolig på solveggen og «drikker» sol akkurat som trær, blomster og mennesker. Og nattsvermerne svermer ikke. De tåler ikke lyset og går derfor bort og skjuler seg til det blir mørkt. Det er mye å lære av nattsvermerne — og av uglene. De flykter begge for solen, for de kan ikke tåle solen. De har ingen evne til å sette seg ut over sin begrensning. (Se utførligere om dette i neste kapittel.) Satans lys og opplysning virker forstyrrende og ødeleggende på oss mennesker fordi det er «kunstig». Men hva solskinn er for den sorte muld og for alle trær og blomster, det er, sier Grundtvig, sann opplysning og livsorientering for mann og kvinne. Grundtvig hadde altså en ganske motsatt livserkjennelse av Brandes. Derfor vil Grundtvig alltid leve i dansk åndsliv og Brandes i aller beste fall bli et sagn om en «dum djevel». Omtrent slik så djevelen ut i mine øyne, da jeg møtte ham på Karl Johan etter den forrige verdenskrig. Denne djevel er tegnet av min venn Gornitzka som gledet seg selv og andre ved å berette hvor lys levende han også kunne se djevelen i sin samtid. Hans mange vitenskapelige «problemer» ligger formelig som en tåke eller skyrøyk omkring hans hjernevirksomhet. 5. At den djevel som Kristus beretter om ikke er dum, bevises allerede av den grunn at han angriper mennesket nettopp på alle de tre farligste og mest utsatte punkter i vårt bevissthetsliv. Hadde dikteren Brandes forstått «diktningen» om gullkalven, så hadde han også forstått hvor «raffinert klok» djevelen er når han legger ut sine snarer. «Vaka sjel och bed dig til kamp bered. Fristeren han legger
snaren der du minst formoder faren. Vaka sjel och bed.» Du alminnelige dødelige; jeg spør deg om du noensinne har tenkt den tanke til bunns at din ukontrollerte fantasi er din ufattelige store sjanse og like store risiko på en og samme gang? Er ikke barnets lek med dukken både uskyldig, skjønn og naturlig? Leker vi ikke gjerne med? Er vi ikke ofte med på å delta i barnets fantasi? Kan det også være noe farlig? Ja, barnet kan lett lære seg til å lyve. En dag har kanskje det lille barnet slått seg mot en stol eller mot bordplaten i stuen og gråter. Vi griper kanskje lynsnart til en liten løgn og sier: Fy, det stygge bordet «som slo lillegutt». Så trøster vi barnet med en liten løgn. Barnet vil gjerne ikke innse sin egen feil og finner heller ingen trøst i det. Barnet trøster hurtig seg selv med en liten løgn. Satan oppstår altså allerede i barnekammeret ved at vi voksne «farer omkring mellom våre barn» og lærer dem opp i ukontrollert «tøylesløs fantasi». Vi har ennå ikke lært å finne grenser mellom der hvor fantasien skal få fritt slag og der hvor fantasiene ikke må tåles. Den gang direktøren i Norges Bank erklærte at folket måtte spare fordi den norske krone var blitt «unormal», så trøstet direktøren både seg selv og hele folket. Sannheten var at direktøren i Norges Bank hadde danset med gullkalven og lekt en djevelsk lek med pengene og folkets tøylesløse fantasi, man kalte det for diskontopolitikk med et fint ord. Sannheten var at det var vårt folk som var blitt utilregnelig og «unormalt» fordi Aron Gunnar Knudsen og professor og rektor Bredo Morgenstierne ved universitetet sammen med Alf Whist hadde lært folket til å tro at man kunne tjene seg rik på krigsforlis. Sic. Jeg har dessverre ikke for hånden disse herrers opprop fra 1914 —15 til å tegne aksjer i Norske Lloyd med dette formål for øye, men denne aksjeinnbydelse med «statens» og universitetets ledende menn i spissen var signalet til den store «jobbetid» i Norge i 1914—18. Som et «lyn fra himmelen» slo det ned i vårt folk at her var penger å tjene; enorm krigsfortjeneste. Vi vet alle hvordan det gikk. «Krakkene kom.» Anmerkning: Våre
lesere bør her i denne forbindelse merke seg følgende: Vår kirke
identifiserte ikke «Aron» i vår opportunistiske statsmann i krigsperioden
1914—18. Heller ikke gjenkjente man professor Morgenstierne og assurandør Alf
Whist som «falske profeter». Dels visste man ikke at Bibelen handlet om den
menneskelige natur (se kapitlet senere om dette), og dels angikk Norges Banks
«politikk» ikke Kristus og verdens frelser, etter som «politikk» og
«religion» var to vidt forskjellige livsområder som ikke angikk hverandre.
Det er denne manglende evne til å identifisere (gjenkjenne) som djevelen i
verden flyter på hver gang han «skifter klær». «Papirene falt.» «Den norske krone var blitt unormal.» Pengene måtte «saneres» (det er et ord som betyr stabiliseres). «Tidene gikk folket imot.» Her måtte spares, ofres, osv. Masser av norske bønder og familier ble slått til konkurs og tvangsauksjon som naturlige «ofringer» for at vi igjen kunne oppnå «tidenes gunst». Vi spør nå: Er ikke alle disse eventyr av nøyaktig samme slag som når mamma slår «det stygge bordet» som skal ha skylden fordi lillegutt var ubetenksom og uforsiktig Den norske krone var likså normal og uskyldig som bordplaten; men folket og dets ledere var gått inn i en gammel klassisk folkefelle eller folkesnare, som Satan selv kunne ha satt opp, eller vil du forlange av en alminnelig dødelig at han skal tro at direksjonen i Norges Bank er utilregnelige åndelige barn. Og vil du forlange at folket skulle kjenne igjen Aron i den gamle enfoldige og velmenende Gunnar Knudsen? Ville du at Norges forretningsstand og skipsrederne skulle tenke seg at universitetets rektor og professor i sosialøkonomi kanskje kunne være en meget farlig eventyrdikter og demagog? især når han kalte seg selv for «empirisk vitenskapsmann», dvs. en ubestikkelig herre som utelukkende bygger på erfaringsvitenskap. Alf Whist passet også godt inn i sammenhengen. På denne tiden begynte hele det norske folk å spille engelsk whist (bridge), og Mr. Culbertson «erobret» Norge på en like farlig måte som f. eks. Hitler. Han erobret det norske folks «ledige timer» og ledet folkets oppmerksomhet og interesser i et negativt spor. Engelsk whist og engelsk diskontopolitikk er uttrykk for en og samme ørkesløse lek med folkefantasien. Begge deler er underholdning for dagtyver og dagdrivere. Hele vårt folk gikk iallfall på limpinnen, så det var ingen «dum djevel» som fikk i stand hele dette arrangementet midt på høylys dag i det 20. århundre, uten et eneste skrik eller «varsku» fra den norske «kirke», som hadde visdommens og kunnskapens nøkkel hos seg. (Bibelen.) For min del forsøkte jeg å skrike ut over hele landet: Varsku her, djevelen er løs; men det var ikke mange som ville tro meg. Det som jeg kom med var så usannsynlig utfordrende og nesevist, så uforskammet og usmakelig at da en gang en alvorlig vitenskapsmann ville skrive om min lære i Aftenposten fikk han følgende svar: «Som De vet setter vi særdeles stor pris på Deres penn i Aftenposten, og vi ber Dem ikke bli fornærmet fordi vi sender Deres artikkel i retur, men Dybwad-Brochmann anser vi for en av de samfunnsfarligste menn i øyeblikket.» Vedkommende vitenskapsmann, sydpolfareren Carsten Borchgrevink fortalte meg dette og føyde til: «Det må De være stolt av. Det viser at man har respekt for Dem.» Som om det var respekt for min person jeg ville ha. Jeg ville jo bare varsle folket og dets vitenskap, dets handelsstand og bankvesen om at de alle var på avveie og at djevelen som er livsløgnen forførte vårt lille fedreland. Dette har jeg tatt med her for å vise hvor tipp topp dumt det er å si at fristeren er dum, når han appellerer til menneskenaturens fantasi og sier: Er det virkelig sant at du er den allmektiges sønn og barn? Da behøver du ikke ha næringssorger eller bekymringer for det daglige brød. Du kan dikte liv i stein og andre symboler av tre eller papir, så yngler pengene av seg selv, og så kan du leve sorgløst alle dine dager og spille bridge. Kristi tre fristelser er så raffinert anlagt at det bare er Frelseren med sin 100 % våkne bevissthet som kan mestre dem. Brandes har derfor ingen anelse om hva han skriver om. For nettopp Jesu fristelser viser tydelig at bare allvitenheten og allmektigheten formår å beherske fenomener som stikker så dypt og som krever et så dyptgående syn for å kunne oppleves og kontrolleres. Hvis Brandes skulle ha utpønset slike fristelser som han ville finne var intelligente nok til virkelig å bli til alvorlige fristelser for allmakten og allvitenheten, så hadde han sikkert disket opp med piker, vin og sang, slik som den banale prest som oftest tenker seg de største og farligste fristelser for menneskesønnen? Og hvis beretningen om Jesus og hans fristelser hadde vært et eventyr og et sagn så hadde det vært umulig å dikte opp så dyptliggende motiver som at de farligste fristelser og mest skjebnetunge fristelser skulle bestå i selve den omstendighet at mennesket er i besittelse av skapende fantasi uten selv å vite hvilken sjanse og risiko det innebærer. Verden har masser av myter og sagn. Vi har masser av fabler og eventyr av alle slags og mange av disse stikker ofte meget dypt. H. C. Andersen er f. eks. i sine eventyr en praktfull menneskeskildrer, og våre klassikere har prestert store ting. Men ennå har aldri noe menneske sett slik til bunns i menneskelivets farer og muligheter som Frelseren når han forteller oss om djevelen og fristelsene. Om våre statsmenn og professorer tar seg en veldig rangel med piker, vin og sang, skal vi tilgi dem; men når de drømmer og dikter liv i «steinene» så «penger får makt» slik at tap av skip og mannskaper gir «enorm fortjeneste», da sier vi i Jesu navn: «Bort fra meg Satan, for mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som utgår av Guds munn.» Det er ordet som er folkets viktigste næring fordi vi er åndelige vesener. Det er derfor jeg går til rette med vår samtids tillitsmenn. Jeg har fått den myndighet til det som sannhetens lys gir meg. Jeg vitner ikke av meg selv, men jeg beretter om oss mennesker og om den åndelige «svineføde» som vår samtid gir oss. Jeg lærer mine lesere å lese Bibelen ved hjelp av det samme sjeleforskingens og inspirasjonens lys med hvilket jeg selv leser og lærer og med hvilket Bibelen selv er blitt skrevet. 6. Fristeren vil ikke friste mesteren med eventyr. Det er ganske misforstått. Men han vil friste menneskesønnen på den måten at han får ham med på å slippe folks fantasi løs i tøylesløshet slik som Aron ikke kunne stå for. At nettopp denne fristelsen angikk en stor og viktig sak i Jesu Kristi eget indre kan vi tenke oss til når vi ser hvordan han måtte begrense seg og ikke tale fritt ut om alle ting — foreløpig. Johs. 16, 25. Kristus taler heller ikke fritt ut om «steiner som gir brød» slik som vi foran har talt fritt ut her i denne boken. Foreløpig bruker Frelseren bildespråket for at vi skal se og se uten at skjelne klart og for at vi skal høre og høre uten at vi skal forstå helt riktig. (Sml. Matt. 13, 17.) Når han taler til oss i lignelser appellerer han nettopp til vår fantasi eller evnen hos oss til å se i bilder og «innbille» oss dette eller hint. Han ser kapitalismens «makt» og rolle, og han ser keiserens «bilde» på skattens mynt og peker på det tydelig (?) uten å tale helt fritt ut. Han gir oss ikke «sannheten i bøttevis» som en redaktør beskyldte meg for å gjøre, og i sitt altersakramente gir han etter for vår svakhet til blod. Det er sikkert nok av de «psykologer» som er overfladisk nok til å si: «Der falt Frelseren i fristelsen.» Men han falt ikke. Han kjente vår langsomme utvikling og våre harde hjerter og ga oss god tid, samtidig som han henviste oss til sannhetens hellige ånd som skulle rettlede oss til å forstå alle ting som han hadde talt til oss om. I Johs. ev. 16, 13 gir han oss hele sannheten så langt den inntil hans tid kan sies til oss. 7. Brandes beskylder igjen djevelen for å være dum, ja, endog så dum at han ikke engang forutser at Kristus gjennomskuer ham. Også her viser Brandes tydelig at han skriver om ting han ikke har noen anelse om. Han skriver så dumt at han ikke engang forutser at andre gjennomskuer hans uvitenhet. Altså skriver Brandes om seg selv, mens han gir seg ut for å skrive om djevelen. 8. Hva de 40 dager og 40 netter symboliserer er det så mange andre som skriver om at jeg skal forbigå det her. Jeg vet ikke om Frelserens alder ikke var 40 år og om ikke 40 døgn i ørkenen symboliserer hans 40 leveår i verdens åndelige ørken? Men det vet jeg at Kristus i både ord og handlinger stadig knytter seg selv og hele sin gjerning til de gamle jødiske tradisjoner og profetier. Uavlatelig heter det at dette eller hint skjer eller utføres «for at skriftene skulle oppfylles». Når Frelseren så ofte henviser til at skriftene må oppfylles og blir oppfylte, så skjer det for at menneskene skulle orientere seg riktig og gjenkjenne sitt eget livs orden og lovmessighet i profetenes syner og forutsigelser. Det er jo på dette samme grunnlag at Paulus siden forklarer begivenhetene på Golgata for kong Agrippa: «Det er ikke skjedd annet enn det som profetene har sagt skulle skje.» (Jfr. Ap. gj. 26, 22.) Se kapitlene om dette senere. Brandes henviser også til Elias som gikk ut i ørkenen. (l. Kong. 19.) Det var bare «en dagsreise» fram til ørkenen. Men Brandes forsøker heller ikke her å lese Bibelen med omtanke. En engel vekker ham opp og gir ham en «kake» som var stekt på varme steiner. Var det ørkenens sol eller var det menneskenes fanatiske dikterkunst som hadde varmet opp disse steiner og stekt denne kaken? Det innlater dikteren Brandes seg ikke på. Vi skal heller ikke komme nærmere inn på det, men peke på det til overveielse. Det som i denne forbindelse har størst interesse er dette at Kristus griper og utfyller og oppfyller hele den jødiske tradisjon og messiaslengsel. Derfor sier han til sin samtids lærde menn: «Dere ransaker skriftene fordi dere ikke tenker at i dem har dere evig liv, og det er de som vitner om meg.» Johs. 5, 39. Hvorfor ransaker dere skriftene når dere ikke forstår at der står jo sannheten om det evige liv? Det er nettopp om meg og min livslære at disse skrifter vitner og beretter,» sier Frelseren. Se slikt tenker ikke Brandes, for han aner ikke sin egen natur; ellers ville han ha kjent sitt eget indre liv igjen i Bibelen. Toppunktet av tankeløshet og inspirasjonsmangel finner vi i de av meg uthevede linjer: «Men at det i disse skjebner skulle være noe historisk synes lite troverdig.» (Dette rimer dårlig sammen med hva Brandes sier straks utenfor på side 65 nederst: Den moral evangelistene lar Jesus forkynne har nå til dags bare historisk interesse. Tenk om Brandes ville si det samme når han leste Henrik Ibsens dramaer og dikterverker? «Brand», «Nora», «Per Gynt» og «Kongsemnene», skulle alt sammen ikke være livsskjebner som angikk det norske folks historie? «En folkefiende» skulle ikke fortelle oss om sannheten om oss selv? Om vi satte oss til å lese alle de hundretusener av bøker på bibliotekene som gir seg ut for å være objektive historieskildringer om faktiske begivenheter og folkeskjebner så skulle vi aldri kunne finne en eneste bok som skildrer, belyser og forklarer den menneskelige natur, folkenes historie og skjebner så ubestikkelig virkelig og sant som Bibelens høyt inspirerte dikterverker og beretninger, karakterskildringer, symbolske begivenheter, handlinger og livsskjebner. Enhver dåre som tviler på dette bør bare sette seg ned og studere de mange forskjellige historieforfattere, så kan han overbevise seg. Hvorfor må ellers menneskene alltid på nytt skrive sin egen historie om igjen? Når en begivenhet, en revolusjon eller en krig en gang har skjedd og den er nøyaktig nedtegnet av et antall historieskrivere, så skulle man vel bli ferdig med det? Hendelsene og de forskjellige skjebner var jo tilbakelagt og beskrevet nøye, og så kunne det ikke godt gjøres mer ved det. Men hva ser vi? For hver ny generasjon må alle historiebøker skrives om igjen. Bare se på H. G. Wells' verdenshistorie eller på Friedells kulturhistorie. Hadde vi da ikke begge deler i tusener av bind før? Det viser seg at menneskene vokser og får stadig utvidet horisont og bevissthet. Med nytt lys over oss selv og livet blir all fortid også stadig ny. Endog Gud «utvikler» seg og forandrer «smak», «idealer», «moral» og «ønsker» etter som vi vokser. Ingen har tidligere kunnet skrive verdenshistorien slik som Wells eller kulturhistorien slik som Friedell. Alle begivenheter, hendelser og skjebner kommer uavlatelig i nytt lys. Det er ikke bare vår framtid som «forandrer» seg, men også vår «fortid» forandrer seg i relasjon til vår egen utviklingsfase. Hvor ofte hører jeg ikke mine venner si: «Tenk om Wells og Friedell hadde stått på høyde med psykologien og massepsykologien da de skrev sine storartede verker?» Men det kommer senere nok av folk som avløser både Wells og Friedell. Bibelen har ennå ingen avløst. Den er tross sin høye alder den sanneste historie og den mest virkelige skildring av den egentlige virkelighet som finnes. Derfor kan Jesus triumferende si som taler, dikter og forfatter: «Om himmel og jord forgår, så innestår jeg for at mine ord aldri forgår.» Om Wells og Friedell snart blir gammeldagse, blir mine ord aldri for gamle. Våre lesere innser nå sikkert at Georg Brandes forsvinner i himmelrommet på lignende måte som når en kattunge nyser i verdensrommet, mens «Sagnet om Jesus» blir til virkelighetens virkelighet. Når «skyen» ble borte på Forklarelsens berg, da så man ingen annen enn Jesus alene. Selv profetene ble borte. Alt hva vi ser, skildrer og forklarer blir til intet mot Frelseren som visste alt på forhånd og som ikke trengte å spørre noen eller lære av noen, for han visste hva som bodde i mennesket. Eller skal vi si dette så usigelig vakkert som Johannes sier det da han avslutter sitt evangelium: «Men det er også meget annet som Jesus har gjort. Skulle alt det skrives, hver ting for seg da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.» Det er en evangelist som har forståelsen av hva og hvem han skriver om. Det er ord som kan flytte alle de berg av livsløgn og villfarelser som finnes på alle verdens biblioteker. Før vi nå forlater Georg Brandes som rettleder i bibellesning skal vi bare sitere 3 linjer til (øverst på side 60 i hans bok): «Den hele lidelseshistorie er så gjennomtrengt med mytologi at en utskillelse av noe historisk tilgrunnliggende betraktes som umulig.» Vi siterer disse fra Brandes' tenkemåte som karakteristiske linjer for kort å overveie hva det egentlig menes med det «historisk tilgrunnleggende». La oss foreløpig tenke oss at vi skal beskrive et menneskes liv og levnet og gi det mest mulig uttømmende bilde av dette menneskes indre liv fra barneårene til voksen alder. Er det da mulig å utføre en slik oppgave uten å ta med alt hva vi vet om vedkommendes ungdom? Hvis f. eks. vedkommende har skrevet poesi og eventyrbøker i sin ungdom og i brev til slekt og venner fortalt alle sine tanker, ungdommelige drømmer, lengsler osv. så vil vi med stort utbytte ta med mest mulig av dette for å tegne typen og den personlighet som vi har foran oss. Det er jo da at vi får det riktige psykologiske bilde av vedkommende. Ellers ville bare noen fotografier fra forskjellige alderstrinn være tilstrekkelig. Av fotografiene får vi intet tilstrekkelig historisk tilgrunnleggende. Men når vi av brev og diktsamlinger kan se inn i vedkommendes sjeleliv og tankeliv begynner vi å få selve grunnlaget for vedkommende menneskes opplevelser, skjebne, handlinger osv. Dette skulle en Georg Brandes selv være den første til å innrømme? Hvis en historieskriver skal berette det norske folks historie, skjebne, opplevelser og livsførsel, så må vedkommende historieskriver helst kjenne det norske folks karakter, eiendommeligheter og nasjonale egenart, hvis hans framstilling av det «historisk tilgrunnleggende» skal få en mening og kunne oppfattes riktig. Han bør helst studere «Per Gynt», «Brand», «Kongsemnene», «En folkefiende», «Et dukkehjem» osv. for riktig å få fatt på det norske folks mentale indre. Først da, når alle disse «myter», «dramaer», «sagn» og «folkeeventyr» blir tatt i betraktning blir den norske historieskriver til å stole på. Først da blir hans «Norgeshistorie» interessant og forståelig. Først da kan en leser begripe det norske folks egenartede historie. Men om vi nå anvender dette samme riktige grunnlag og grunnsyn på Bibelen og tenker oss at vi ved hjelp av Bibelen skal kunne trenge fram til en riktig forståelse av alt det som ligger til grunn for hele menneskehetens egenartede naturhistorie, hvordan vil vi da kunne begripe noe av det hele, hvis vi ser bort fra mytologien, teologien, religionshistorien og de mange forskjellige livsbilder som vi mennesker i tidenes løp har dannet oss? Jeg fatter ikke hvor Georg Brandes har sine tanker, hvis han mener å kunne oppfatte Jesus Kristi lidelseshistorie, dersom han ikke tar med seg hele den faktiske foreliggende jødiske tradisjon og overlevering, som Frelseren bygde hele sin adferd, hele sin livspraksis, livsrettledning og hele sitt frelserverk på? De jødiske profetier forelå på Kristi tid. Jødenes fortid, deres Mosebøker og deres tempeltjeneste forelå alt sammen som et gitt historisk utgangspunkt. Jødenes gudsbilde, deres livsbilde, moral, menneskeoppfatning og djevleoppfatning forelå alt sammen. Det var jo alt dette som utgjorde «den sterkes hus» som Frelseren gikk inn i. Hadde Kristus bygd utenfor jødisk mytologi og teologi og ikke tatt sitt utgangspunkt i «Loven og profetene» så ville jo hele hans opptreden «hengt i luften» uten røtter i det historisk virkelige og gitte. Men fordi Kristus så jødenes hele overlevering som det beste bildespråk som fantes i verden, når det gjaldt å se og forstå den menneskelige egenart, så valgte han nettopp dette bildespråket — denne jødiske mytologi som «motiv» eller som utgangspunkt for hele sin adferd fra først til sist. Fordi jødenes samfunnsbilde var det relativt beste som forelå i verden den gang og fordi jødenes lære om livets guddommelige orden, lovmessighet og system lå nærmest inn til det faktiske og virkelige, derfor kunne Kristus intet bedre virkefelt finne enn det jødiske samfunnsliv og livsbilde når han for hele verden ville demonstrere sannheten, veien og livet. Derfor ble hele hans historiske opptreden — til og med historien på Golgata — en «oppfyllelse», noe som «gikk opp i» den jødiske tradisjon: «Loven og profetene.» Om Kristus nå, omtrent 2000 år senere kanskje kunne ha funnet noe bedre kan jeg ikke si; men det er mulig. Den gang var jødenes åndsliv langt foran andre folks åndsliv. De forente det materielt virkelige med det spirituelt virkelige på en langt riktigere og hensiktsmessigere måte enn alle andre folk vi har lest om. Derfor blir Jesu lidelseshistorie beretningen om hvordan den menneskelige natur reagerer på sannheten om seg selv. Hele den menneskelige natur med alle sine forskjellige typer har satt stevne på Golgata. Kristus har kalt på dem alle og gitt dem hver for seg anledning til å plassere seg selv hver i forhold til sin mentale innstilling. Han legger intet til og trekker intet fra, ikke en gang hos Judas — som vi forstår koster ham stor selvbeherskelse. (Johs. 13, 21.) Han lar sine fienders hovedrepresentanter: teologien (ved Kaifas og rådsherrene), statshedenskapet (ved Pilatus og frue), gnostisismen (ved Herodes og hans stab) plassere seg selv på menneskelivets store verdenshistoriske teaterscene for at alle folk og alle slekter til alle tider skal se dem og høre dem og gjenkjenne dem, så sant de har noe å «se», «høre» og «gjenkjenne» med. Han lar også privatmenneskene, de private typer og personligheter få være med og spille hver sin rolle. Den nidkjære, overbeviste og allikevel upålitelige Peter, den elskelige og intelligente Johannes, den verdenskloke og «fornuftige» Judas, den tvilende Thomas, de umiddelbart og enfoldig troende kvinner, den nysgjerrige og søkende Zakeus, de rå og brutale «statens» politimenn, den entusiastiske folkemasse som lett lar seg påvirke som flyktig sand, osv. i det uendelige. Alle menneskenaturens lyse og mørke sider, alle muligheters representanter får anledning til å demonstrere sine muligheter og sannsynligheter. Kristus har ikke diktert dem sine roller eller gitt dem «tekstbok» slik som teatersjefen gjør på våre teatre for at skuespillerne skal innstudere sine roller, replikker og handlinger. Her er det selve de dynamiske åndskrefter som har overtatt sufflørkassen, som det hviskes fra til alle de opptredende, for at alle senere slekter skal finne seg selv igjen og bli klok på seg selv. For igjen å vende tilbake til Ibsens berømte dramaer, hva er hensikten med disse dramaer om ikke hensikten er den at vi norske menn og kvinner skal identifisere oss selv og gjenfinne vår egen karaktereiendommelighet og mentale egenart, hver gang Ibsens syner og sagn spilles på våre teatre. Det er jo hele verdens historie, hele menneskehetens egenart som demonstreres på Golgata, kort, konsist og helstøpt, hvor alt overflødig er sløyfet, men hvor ikke noen detalj mangler som skal til for å gjøre bildet helt. Det er jo selve menneskehetens historie, hendelser, handlinger og opplevelser som ligger til grunn for det store dramaet på Golgata. Kristus kjenner dem ut og inn med 100 % treffsikkerhet og lar dem alle løpe sin linje ut «for at skriftene skulle vise seg å være riktige» og for at de nye skriftene, Evangeliene, ikke skulle være til å komme forbi. Om det skulle ta 1000 år eller 2000 år eller mer fikk vi selv bestemme, men før eller senere måtte all menneskeforstand stanse ved Golgata og se seg selv i sitt forhold til sannheten om sin egen natur og naturhistorie. Det fikk koste hva det ville, men på annen måte kunne ikke «den sterkes hus» røves og hans stjålne gods erobres tilbake til sin sanne eiermann. Herre Jesus — du var og er og blir verdens eneste mentale frelser. Til hvem skal vi gå hen for å få høre og kjenne sannheten om det evige menneskeliv om ikke vi kommer til deg — for i din lidelseshistorie å lære og forstå det hele? «Thi en har levet,
hvem det givet var på verdens tusen
spørsmål at gi svar.» «Ja, en har levet
fra hvis leber lød i ro og mildhet, om
og mandig truende de sterke ord som
inn i hjerter flød og skapte livet hvor
der før var død.» Men hva blir det nå tilbake av Brandes? Hva blir det igjen av hans «historiske tilgrunnleggende» annet enn en tom floskel som skulle dupere en uvitende og tankeløs verden? Vi forstår nok hva Brandes mener. Han vet ikke hva mytologien spiller for en rolle i virkeligheten. Han ser mytologien som en uvirkelighet, som noe som er Kristi historie uvedkommende, likeså menneskenes historie uvedkommende? Eller han vet ikke at den historiske Kristus grep inn i all verdens historie? Eller kanskje han ville påta seg å skrive verdens historie i de siste 2000 år uten å nevne alt det som står i forbindelse med det som han kaller «Sagnet om Jesus». Kanskje Brandes ville påta seg å skrive en verdenshistorie uten å nevne kristendom og religionshistorie? Vi bare spør, for så meningsløs er hele den siterte sats fra Georg Brandes' misvisende bibellesning. Det mest grunnleggende for alle folks historie er alle folks mytologi og religiøse diktning. Aldri i verden kan det skrives en sann verdenshistorie hvis man unnlater å ta med teologien og mytedannelsen som det «historisk grunnleggende». Heller ikke vil noen naturvitenskapsmann kunne beskrive for oss menneskehetens tilblivelse, skapelse, vekst og utvikling hvis han ser bort fra den menneskelige egenart som atskiller seg fra dyrene og fra all annen skapning og gjør vår skjebne, våre muligheter, sjanser, risiko, vår atferd og handlinger, livsvilkår og samlivsvilkår så uendelig meget rikere, fyldigere, eiendommeligere og mangfoldigere enn alle andre skapte veseners. Det anførte får være nok til å vise at Georg Brandes som bibelleser og bibeltolker hører til blant de mest banale man kjenner, og når hans bok «Sagnet om Jesus» ble tatt alvorlig av hans samtid så viser det bare hvordan hans samtid hadde arbeidet seg bort fra virkeligheten og tapt syn og sans for menneskelivets egenart; og når kirken ikke kunne avvæpne Brandes og dokumentere hans nakenhet så all verden så den, så viser det også bare kirkens utilstrekkelighet i kampen mot de store livsløgner og banale misforståelser. Naturligvis var det mange som forsøkte å sette Georg Brandes på plass; men når man ikke klarte å slå ham totalt ut i kampen for sannhet og åndelig frigjørelse så var det fordi lyset over vår sanne natur manglet. Man «trodde» riktignok at Brandes og vitenskapen var feil, men man manglet den bevissthetsgrad som måtte til for å slå en spirende feilaktig bevissthet til jorden. From vilje og riktig tro er ikke nok. Av egen styrke formår vi meget lite. Det er lyset som gir oss kraften og evnen. Luk. 13, 24, Johs. 6, 44 og 6, 65 og 7, 34. Det er troen på lyset kirken mangler. Den tro at religiøs tro er nok. Men historien med Brandes og ungdommen i Norden er et godt bevis på at den religiøse tro ikke er tilstrekkelig. Det er den hellige sannhetens ånds gjerning å opplyse oss i en stadig riktigere tro. |