|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 5 Dansen om
gullkalven som et mentalt fenomen Økonomisk
selvantennelse Dersom vår måte å oppfatte Bibelen på er en meget utfordrende «fornærmelse» overfor presteskapet, så kommer vi nå til mye som er en «grov fornærmelse» mot alle nålevende. For alle nålevende danser om gullkalven og på en ganske annerledes barnslig og ondartet måte enn folk flest selv vil tro. Jeg kan imidlertid trøste leserne med at både jeg som skriver dette, og alle «troende» og ikke troende gjør det samme. Vi vil alle gjerne få inn så mange penger som mulig og ha tilstrekkelig med kontanter samtidig som vi alle sammen ønsker å slippe billigst mulig fra våre utlegg. Såkalte misjonsfolk vil gjerne ha penger i sine kasser, til «Guds ære» kaller de det, og de er kanskje de verste?; men alle vi andre vil også helst ha våre ytelser betalt best mulig, samtidig som vi (bevisst eller ubevisst) håper å få kjøpt andres ytelser billigst mulig. Men da de andres ytelser alltid er mange, ja, utallige og våre egne ytelser som oftest er få og ikke står i noe som helst rimelig forhold hva tusener og titusener av andre mennesker på usynlig måte yter oss av gjentjenester, så snyter og bedrar vi alle sammen fra vuggen til graven, mens vi tror selv og forsikrer på ære og samvittighet at vi har «tjent» eller, iallfall gjort oss fortjent til «fortjeneste». Mange er de som vurderer sitt eget arbeid og sine egne ytelser så høyt at de lever livet i permanent misnøye, fordi de mener å ha fortjent en langt større fortjeneste. Dette gjensidige bedrageri kalles for «egoisme», og hvis noen forsøker på sin «selvangivelse» å snyte alle dem som står i spissen for «systemet» og passer på at det opprettholdes, så kalles han for «skattesnyter», og da de fleste «skattesnytere» egentlig av hele sitt hjerte elsker systemet og i sannhet har sitt hjerte, sin barnslige tro og hengivenhet hos den samme øvrighet og samfunnsorden som han «skatter» til og skal dele med, så er det ikke godt å si enten han snyter systemet eller seg selv mest. Misnøyen over hele linjen kommer til syne i «politikken», men da menneskene som foran vist ennå drømmer godt og ikke selv er oppmerksom på alle selvmotsigelsene og meningsløshetene i systemet, så deltar de aller fleste i politikk og går derfor ivrig til valg og ber om «mer av samme sort» — antagelig for at den gjensidige misnøye og utilfredshet stadig kan bli større. Tro nå ikke, kjære leser, at jeg overdriver. Det som her fortelles kan aldri overdrives for det er alltid mye, mye verre og sannere i virkeligheten, bak din rygg, og bakenfor banksjef Rygh, enn noen «seer» eller profet kan uttrykke det og beskrive det. Selv Jesu ord: «Ve verden for forførelser» er et mildt og tålmodig uttrykk for det samme. Da alle vil kjøpe billig og selge dyrt, så er alle dypest inne i ubevisst og ufrivillig krig med seg selv. «Vårt rike er splidaktig med seg selv og legges uavlatelig øde av samme grunn», og under store smerter, savn og lidelser. Men vi ser det bare ikke, og djevelen ler — gapskratter av hele verden — og høster uavlatelig i sine lader. «Den økonomiske krig som altså i seg selv er et gigantisk «stats»-bedrag og selvbedrag, «kirke»-bedrag og djevelbedrag har så langt vår historie rekker alltid forlenget seg selv i «våpenkrig», altså brodermord, revolusjon, krakk, kriser, selvmord og verdenskrig, men «egoistene» — merk ordet — mener at de enten står seg på dette med «fortjenesten», eller de mener at det ikke kan forandres fordi det alltid har vært så. Vi på vår side tror at det både kan og må forandres; men da må vi lese Bibelen riktig og forstå oss selv og finne oss i dette med «fornærmelsen». For Guds ord om våre tilbøyeligheter til bedrageri og særlig selvbedrageri er en «anstøtstein», en fornærmelse, og verst blir det når denne fornærmelsen rammer kongehuset, biskopen, statsministeren og hele stortinget og alt det som vi tror på. Verre og verre blir denne Guds utfordring av hele menneskeheten, jo mer vi fordyper oss i Guds ord og forfølger sannheten om oss selv videre. Dette at vi er «syndere» kan vi tåle. Ikke alle vil tro det heller forresten. At vi er onde kan vi også tåle. For det har hele verden akseptert for menneskealdre siden. Det er blitt en «motesak» å tro på det onde menneske så det er naturlig at folk ikke går i kirken for å høre slike «nyheter» og «åndrikheter», for det vet vi da før, sier folk. Vi vet kanskje også at vi er «skrøpelige»? Mange går ikke i kirken fordi de mener at av alle «skrøpelige» er presten ofte den mest skrøpelige, så man går bare hjem fattigere i sin tro på Gud og mennesker enn man kom. Som sagt, vi kan tåle å høre alt dette. Men at våre fortjenester skulle være for små i forhold til inntekten eller for store i forhold til nestens ytelser? Nei, det er løgn, sier folk, loddrett løgn. At skatten vi betaler skulle være en tributt til dem som snyter oss mest? Nei; så dumme er vi da ikke. At «ærlig» handel skulle være «verdenskrig» i sin endelige forlengelse? Nei og atter nei. At misjonsvesen og pengeinnsamlinger i Guds navn også skulle være «dans om gullkalven»? — Hold opp; at hele kongehuset, stortinget, «staten», valgene, arbeidslederne og borgerlederne skulle være små barn som lekte med «dukker», og at hele folket nå i det 20. årh. skulle «danse om gullkalven» slik som pastor Aron arrangerte det og profeten Moses fordømte det — nei og atter nei; hold opp, nå går vi. Det får da være grenser for «tull», «sprøyt» og talegaver. Han som sier slikt er gal. Det er bedre at et menneske dør enn at hele systemet skal spottes, hånes og hele menneskeheten fornærmes. Forresten behøver han ikke dø nå mer. Vi er da Gud skje lov «demokrater» så nå kan da folk si og prate hva de vil. Vi måtte et øyeblikk la «den sunne fornuft» få komme til orde for å forklare våre lesere at Guds ord om oss og gullkalven er en fornærmelse mot hele menneskeheten, fordi Guds ord viser at verden i sannhet er gal. Verden er mentalt forstyrret og derfor må verden ha en mental frelser. Guds ord og Jesu lære er en utfordring av hele menneskeheten til å erkjenne sin tilbøyelighet til å ta «feil» og til å legalisere, autorisere og organisere sine feiltagelser. Det er dette Bibelen handler om, og det er om feiltagelsen på det økonomiske og sosialøkonomiske livsområde «dansen om gullkalven» beretter i symbolspråk. For din egen og dine barns skyld må du snart våkne og oppfatte dette. Mose lære om den sosialøkonomiske livslov er like så lite religion som hans lære om å gå utenfor leiren med sin spade når man skal gjøre sitt fornødne, er religion. Det hele handler om livet mellom oss mennesker her på jorden. Om jeg skal dø i denne timen, om jeg skal skytes, pines, brennes eller hva du vil, så sier jeg deg at du tar feil i din tillærte tro. Du er med i galskapen. Dine rettledere er forstyrret og de «forstyrrer» deg fra å gjøre Guds vilje på jorden. Derfor ramler Europa med bulder og brak, derfor ramler den ene kulturstat etter den annen. Det er bare en frelse mulig — at verden innser sin villfarelse og i Jesu navn får lære sannheten om seg selv å kjenne. Når du og din samtid er på avveie, så er det bedre å innse sin feiltagelse selv om det føles sårende, enn som tyskerne å gå med hodet mot veggen fordi disiplinen og autoritetstroen var for lidenskapelig til å kunne beseires. Frykt ikke for din «fortjeneste», du lille menneskedjevel. Du aner ikke for en ganske annen stor og virkelig fortjeneste du skal få om du vil følge den av verdens mentale frelser anviste vei. Erkjenn din feiltagelse og dine tillitsmenns feiltagelse før det er for sent for deg og dine. Så lenge du lever har du en sjanse til å tjene Guds rike i kampen mot Aron og gullkalven. Vår utmerkede gamle norske redaktør Nils Vogt skulle en gang utgi et verk om bankvesenet i Norge. Det skulle «jubileres» for 100 års mammonkultus i vårt land i det 20. årh. etter verdens frelsers fødsel. Dersom Nils Vogt og hans samtid hadde lest og oppfattet beretningen i 2. Mosebok 32, så tør jeg garantere for at våre banker var blitt gjenstand for noe helt annet enn jubileum. Hva er egentlig «dansen om gullkalven», spør tenksomme folk; men hvis du er lærer eller prest eller banksjef i Norge omkring 2000 år etter Kristi fødsel, så burde du vite det. Den beretter følgende om jødefolkets tøylesløse skaperfantasi i kapitel 32: «Men da
folket så at Moses drøyde med å komme ned frafjellet, samlet folket seg om
Aron og sa til ham: Kom, gjør oss en Gud som kan dra foran oss. For denne
Moses, han som førte oss opp fra
Egyptens land — vi vet ikke hva det er blitt av ham. 2. Da sa Aron til dem:
Ta gullringene som deres hustruer, eders sønner og døtre har i sine ører, og
kom til meg med dem; 3. Da tok alt folket gullringene ut av sine ører og kom
til Aron med dem. 4. Og han tok imot gullet og støpte det om og laget det med
meiselen til en kalv. Da sa de: Dette er din Gud, Israel, som førte deg opp,
fra Egyptens land. Da Aron så dette, bygde han et alter for den og lot
utrope: I At Gud Herren talte til Moses betyr at sannhetens umiddelbare erkjennelse ga seg til kjenne i ham og skapte selvvirksomt åndsliv i ham (eller den forfatter som i tilfelle har «diktet Moses», hva det for oss antagelig kommer ut på et og det samme). Den livssanne beretning av og om jødene, om deres folkementalitet og livsskjebne, og om deres ukontrollerte fantasi, er for en sann bibelleser hovedsaken. Hvem som har skrevet, altså forfatterens navn, er uvesentlig. Gud Herren taler ofte og regelmessig til «profetene» i Bibelen og til alle sannhetens «profeter» i menneskehetens historie. Jødenes historie er et «maleri» til å lære av. Et forbilde til advarsel og visdom. Jødenes historie er beretningen om Guds «forsøkskanin» sier jødene selv, men folk som ikke ser «artistisk» på «den store hagen» slik som vi forsøkte i «allegorier» i en tidligere bok (”Bibelen og naturvitenskapen”) — har naturligvis verken syn eller sans for noen «forsøkskanin». De finner det «fornærmelig» overfor Gud skaper at han skulle bruke et helt folk som «forsøkskanin» og menneskene selv vil ikke finne seg i å være «forsøkskanin». Men «Guds utvalgte folk» var allikevel det første folk «som forsøkte seg» på å skape et samfunn etter Guds hensikt og mening. Dette hittil mislykte forsøk skal tjene som forbilde for alle andre samfunn for at vi skal prøve å finne ut hva som var det riktige, og hvorfor forsøket ikke straks lyktes. Verdens frelse kommer fra jødene og når deres skjebne blir helt oppklart vil verden forstå seg selv. Lær derfor av Mosebøkene og av jødenes historie hvis du har fått ånd og lys nok til å kunne lese og forstå. Moses holdt seg for lenge «oppe i høydene». Folket kjedet seg og ville ha en «fører» fordi de ikke kjente «skipperen» på sitt eget viljeskip. «Du er altfor høytflygende» klager folk til alle tider over sine profeter, fordi de ikke forstår sin egen fordel ved selv å søke opp i høyden, «opp på berget». Aron har også inspirasjon. En opportunistisk inspirasjon. Men den er ikke av Gud. Bibelen beretter alltid om begge slags inspirasjon. Både Gud og Satan opptrer og taler i Bibelen. Når Aron skaper en gullkalv til folket og overlater til folkets ukontrollerte fantasi å dikte liv i gullet, så begår han overfor folkesjelens infantilisme noe lignende som når du klipper ut papirdukker til ditt lille barn og lar det «leke» med sin dukke. Slike «lek» er vakker og nødvendig til et visst utviklingstrinn. Det er ikke så vakkert om f. eks. en 20 års pike avviser sine friere og foretrekker leketøy og lek i fantasien istedenfor virkeligheten, som er den å bli mor til virkelige barn. Derfor slår alle nåtidens «antisemitter» seg selv på munnen når de håner jødenes dans og lek i 2. Mosebok for mange tusen år tilbake, mens de selv ubevisst danser den samme dans ennå styggere i våre dager. Da Kristus kom til menneskeheten lignet han en brudgom som fridde til bruden (menneskeheten). Han ville befrukte oss med ånden for at vi skulle føde levende åndelige barn. Men vi foretrakk inntil nå å «leke» med symbolene i «kirken» og i «bedehusene». Jødenes dans om gullkalven er «leken» med sine økonomiske og sosiale drifter. Det er selvoppholdelsesdriften og trangen til et fast punkt å samle seg om og hente sin kraft fra, som gir seg til kjenne når mennesket «danser ubevisst om gullkalven». Når barnet forteller at dukken «spiser» og «sover» osv. som barnet selv gjør, så er dette nøyaktig et tilsvarende fenomen, som når barnslige samfunn innretter seg som om «pengene har makt», «kapitalens makt», «pengene skaper liv» osv. Eventyret om kapitalismens makt er en realitet. Det er en realitet for barnet at dukken er levende. Bare betrakt henne nøye når hun leker med dukken. Det er hennes latente morslengsler som lutres i leken. Hun «utadprojiserer» sitt eget indre liv til symbolet, sier sjeleforskeren. Vi vet nok at gullet er «døde steiner», men vi skaper og dikter liv i det. Vår egen indre «valuta» utadprojiseres til gull og penger. «Si til disse steiner at de gir brød» — er en «fristelse» som ligger dypt forankret i vår natur. Og det er det samme som skjer når vi sier: «Staten» arbeider, «staten bestemmer». Vi innretter oss slik at vi utadprojiserer oss selv, og da oppstår den skinnvirkelighet at «penger får makt», «penger lever og yngler». «Dukken skriker og skitner seg ut», «staten» arbeider» osv. Alt er ukontrollert skinnvirkelighet. «Det er den samme inspirasjon Kristus opplever når han forteller om «fristeren» som sa til ham: Er det virkelig sant at du er Guds sønn og har arvet den allmektige, skapende, livgivende fantasi? Bruk da din skaperevne og si til disse steiner at de skal bli levende og gi deg levebrød.» Du behøver ikke arbeide tungt for å leve. Du kan bare dikte liv i «steinene» så «lever» du av at «mineralene yngler». Leken og dansen om gullkalven er ikke noe annet. En menneskelig risiko til godt og ondt. Og i overgangen fra «naturhusholdning» til «pengehusholdning» var ingen «fristelse» mer nærliggende for mennesket enn nettopp denne. Det ville her føre for langt å komme utførlig inn på denne side av saken. Og jeg skal her bare henvise til mine tidligere skrifter om pengehusholdningens mange sjanser og risiko (f. eks. i «Det store skille» m. m.). Her må bare bemerkes at i overgangen fra naturalhusholdning til «pengehusholdning» var det ingen tilfeldighet at man laget en «kalv». Folk spør hvorfor det ikke like gjerne kunne ha vært en «gullhøne» som la gullegg? Det henger i korthet slik sammen: I naturalhusholdningen var en manns formue det kveg som han eide. Vi så det samme i Norge når f. eks. en same i Finnmark ble taksert etter det antall reinsdyr han eide og kunne skaffe beite til. Jødene var nomadefolk og hadde mye kveg (jfr. beretningen om Laban og Jakob som eks.). Når man lånte kapital eller driftskapital i den gamle tid så lånte man husdyr, foret disse og hadde nytten av dem. I leie betalte man de kalver som dyrene fikk i leietiden. Antall kalver var naturbestemt, man kunne ikke engang innføre begrepet «diskontopolitikk» og beslutte flere eller færre kalver enn de som dyrene (kapitalen) kastet av seg. «Kalvekasting» forekom kanskje den gang også, dvs. at kalvene kom for tidlig til verden; men ikke så ofte som hos oss, hvor pengekapitalen som regel «kaster kalvene» på forskudd. Ingen formue kunne bli større enn det var «beite til». Naturen og vilkårene bestemte hvor mange kalver som kunne «påsettes». Resten av kalvene måtte slaktes. Det vil si at kapitalen ikke kunne vokse utover et begrenset antall dyr. Slaktingen var en slags naturlovmessig «dekapitalisering» osv. Men da man i pengehusholdningen gikk over til å måle formuen i gull så dannet det seg hurtig en annen og ny «konvensjon» enn i naturalhusholdningen. Man begynte å forestille seg at likesom man betalte en kalv for året i «rente» på husdyr så kunne man nå «leke» at. gullet kalvet, og at man skulle betale en liten kalv av gull i leie for kapitalen. I alle kultursamfunn begynner et bankvesen — også i Norge — med en liten kalv; men fristelsen kommer og kalvene blir bestandig flere, især er «staten» grådig etter «kalver», for «staten» spiser ikke brød og smør, men lever av prisene på brød og smør, så «statens interesser» faller godt sammen med ««kapitalens» interesser». Verken «staten», «kapitalen» eller dukken har «interesser» selvfølgelig, vi bare leker at det er slik, og denne leken er farlig. I pengehusholdningen blir ikke «kapitalen» begrenset av «beiter» i naturen. Den yngler tvert om rikeligere og får flere «kalver» jo magrere beitet er. I dårlige tider med liten produksjon og store krigsødeleggelser yngler pengekapitalen best. Gullet yngler med tusener av «kalver» jo mer prisene stiger og «statens» budsjetter vokser og de «stats»-troende får stadig større og større «bevilgninger» av «staten» og jubler og priser sin gud for hans rike gaver. Naturligvis vet vi at «staten» ikke kan gi oss 10 øre som vi ikke på usynlig måte betaler med 10 kr., men vi «leker» at det er slik. Naturligvis kan gull, papirpenger og kontantformuer ikke vokse og formere seg; men i den ukontrollerte og ukontrollbare skinnvirkeligheten «leker vi» at det er slik: Se din gud går, lever, spiser, yngler og arbeider for dine øyne, Israel. «Kalvekastingen» bak vår rygg og bakenfor banksjef Rygh's rygg er «bare en lek», men det er denne leken og dansen omkring gullet og pengene som er og alltid var den farligste av alle verdenshistoriens folkefeller. Den er listigere laget enn alle rottefeller. Derfor trives «rottene» i åndens verden, mens menneskene lider og dør; og djevelen ler, og pastor Aron er opportunist. Men profetene er rasende og varsler krig og brodermord som den eneste mulige konsekvens av den store ukontrollerte skinnvirkeligheten. Vi ser altså at dansen om gullkalven ligger godt til rette for alle nasjoner og folk. «Det er da ganske naturlig og selvfølgelig» sier folk, «at enten jeg låner husdyr eller gull eller annen formue så må jeg da betale en leie»; og hvordan skulle det gå hvis ikke vi betalte skatt til Aron, Herodes og Pilatus som lærer oss opp i dansen og leken. «Vi må da dele med våre velgjørere — for å bevare ro og orden i samfunnet» osv. Ja, folk sier så mye og folk «har da sunn fornuft». «Tror du kanskje vi er idioter alle sammen?» «Tror du kanskje at vi ikke vet hva vi gjør?» «Å, jo, vi vet det nok; vi er bare så forbannet egoistiske alle sammen.» Trangen til gullvaluta henger også nøye sammen med menneskets syn på seg selv. Ubevisst vet vi at vi har «all valuta» i oss selv og at alle verdibegreper og verdidannelser utelukkende kommer fra vårt eget indre. Vi samler på gullet utenfor oss selv som det håndgripelige, synlige og kostbare, fordi vi ennå ikke har oppdaget «skatten i verdens åker», menneskeverdien eller gullet i vårt indre. Enn videre samler vi på en «fast og sikker og pålitelig verdimåler» utenfor oss selv, fordi vi er opplært til å se oss selv som flyktige, usikre, upålitelige og uberegnelige verdimålere, hva vi til dato i sannhet er. Så lenge vi det er, blir vi gullets treller og slaver. Men lærer vi å kjenne sannheten om oss selv, vil gullet bli «detronisert» og vi selv kommer på den «trone» hvor gullet nå sitter og hersker over oss. Sjeleforskingen lærer oss å se alt dette og mye mer. Jfr. også Kristi tale om det samme: «Samle eder ikke skatter på jorden hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle eder skatter i himmelen, hvor verken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» Frelseren peker her som den dybdepsykolog han i sannhet er på de egentlige reale verdier inne i oss selv. Vi har «all valuta i oss selv». En mann som er «solvent» behøver ikke å eie gull eller store rikdommer i form av salgbart gods. Han behøver bare å holde orden og balanse i sitt økonomiske liv, så vil enhver bank som kjenner ham honorere hans papirer, fordi han har «valuta i seg selv». Og slik også med ethvert folkesamfunn. Det lille norske folk kunne med letthet ha finansiert hele verden såfremt det norske folk hadde vært herre over seg selv og gjennomskuet hele verdens dans om gullkalven. Da måtte det norske folk vært oppvåknet av drømmen og behersket pengene istedenfor å la seg beherske av disse. En liten «innviet» gruppe av jøder vet dette og forstår dette. Derfor behersker og finansierer de hele verden uten å ha verken soldater, krigsmarine, fly eller kanoner (red.anm.: Dette er skrevet i 1946 før Israel som stat ble opprettet) Helt siden Jerusalems ødeleggelse har jødene vært forhatte og forfulgte og er blitt betraktet som en simplere slags mennesker enn alle andre. Derfor måtte de ikke eie jord og fabrikker og bo og leve som «kristenfolk». De måtte bare leve i sine «gettoer», og det eneste håndverk som de kunne lå lov å drive var pantelånervirksomhet. Det var inntil for 100 år siden en så simpel geskjeft at bare «jøder» kunne drive med slikt. Soldater måtte de ikke være, det var de for «simple» til. Slik har vi da alle vært med til å utdanne jødene som spesialister i pengeteknikk, finansteknikk og folkepsykologi; inntil vi for ca. 100 år siden fant ut at diskontopolitikk var det fineste av alle håndverk. De såkalte antisemitter eller jødehatere forstår ikke dette. De sitter og forundrer seg over at alle store finanshus i verden ledes av jøder og beskylder jødene for i ond hensikt å spekulere i verdens dårskap. Men sannheten er den at verden i snart 2000 år har henvist jødene til hovedsakelig å befatte seg med verdensfantasiens lek og dans om gullkalven, og derfor er jødenes fremste menn like så store eksperter på dette område som nordmennene på kysten nordpå er eksperter som ishavsfarere, man lærer jo noe når man går i skole i tusener av år. Tyskerne vil også her «utdrive djevler ved Belsebub», men vi tror at Jesu Kristi vei og metode — den mentale erkjennelse og oppklaring — er den rette vei til verdens og jødenes befrielse. Jeg foreslo i sin tid at det norske folk skulle opprette en nasjonal totalitetsøkonomi og skape en eksakt oversikt over landets virkelige inntekter og virkelige utgifter. Men skinnvirkeligheten var for trofast og autorisert under navn av kristendom og empirisk vitenskap, så forsøket mislyktes. Istedenfor å låne verden vår valuta, lånte vi de fremmedes pund med pant i hele Norge, og da «filisterne» kom og hentet våre realverdier — som de i sin tid hentet jødenes — og da jeg så at filisterne nå igjen hatet og forfulgte jødene, spurte jeg bare meg selv: Hvor lenge skal verden holde denne uvirkelighet og skinnvirkelighet gående før den innser hva dansen om gullkalven betyr og hva den egentlig består av? Er det da så vanskelig å forstå Frelserens lære: Alle ytre verdidannelser er bare gjenskinn av vår egen indre allmektig skapende åndelige verdi! Vi er fra skapelsens side det høyeste vesen som har valutaen inne i oss selv. Vi bør ikke utadprojisere oss selv og samle på symboler, men våkne og bli oss bevisst. Trellen kan ikke i lengden bli boende i oss. Det er Guds sønn, menneskesønnen som er herre over alle symbolene. Lek ikke lenger med din fantasi. Ta deg særlig i vare for «surdeigen» fra de skriftkloke og fra fariseerne (dagdrømmerne), for også villfarelsens «surdeig» virker av seg selv inne i oss og omskaper all «hveten», så vi til sist brenner hveten for å oppnå høyere priser. Sannhetens kongedømme ligner en kostlig perle som ligger skjult i verdens åker. Menneskeverdiene er alt, alle andre «verdier» er bare tenkte, oppdiktede, imaginære, nominelle, fiktive. Frelseren peker tydelig på dette, men det fortvilte er at man religioniserer sannheten både om oss og Frelseren. Kristi ord i Mat. 19, 21 råder oss til å kvitte oss med alt vi eier for lettere å utvikle de indre verdier som ofte fortrenges av begjær etter de ytre. Det er et positivt «tips», det er ikke en skjennepreken. Det er de tillærte og konvensjonelle vaner og forestillinger som holder oss nede i trelldom under pengene. Aron bygger et alter for å sette mer «stil» og «aroma» på leken, akkurat som i Oslo, hvor man ennå i våre dager bygger templer med glassmalerier osv. for å skape «stemning» ved diskontodisken og ved spareskranken. «Dette er din gud Israel.» Det er pengene som
skaffet deg ut av Egyptens land. Det er pengene som har makten. Det er
pengene som det israelittiske ungdomsforbund samler sammen som skal gjøre det
mulig for jødene å kjøpe sitt fedreland igjen. Legg endelig merke til at folk
i alle land fremdeles tror på pengemakten som en helt virkelig maktfaktor; og
pengene har «makt» og gir «makt», hvor lenge? Så lenge folkets tro og
maktlære går ut på å gi pengene makt. At det en gang vil opphøre kan man lese
i Åp. 18, særlig vers 9—20, som beskriver den «jammer» og «klagesang» som
allerede nå i våre dager kan høres fra alle dem som samler på bokførte
verdier. Alle pengeverdiene faller sammen «på en time» — dvs. når massene
oppdager det gigantiske verdensbedrag som skjuler seg bak Arons «alter». Aron
var prest og han skulle sikkert være det. Vers 7 og 8 i beretningen i 2.
Mosebok taler for seg selv. Moses får «bange anelser». De fleste prester liker godt at folket synger og skaper stemning. De vet ikke bedre. Når gutt og pike danser sammen er prestene mer betenkte. Men at folket sparer og er nøysomme, betaler og hever renter, skatter, bidrag og fattigforsorg synes prestene er bra. Innsamlinger av penger for å «lappe på» det gamle hedenske og konvensjonelle synes prestene er vakkert. «Gud elsker en glad giver», sier presten og avlegger kanskje en spesiell visitt hos de rikmenn som gir store beløp til «kristelige formål». Presten vet ikke bedre, for hans «rike» har ikke noe med denne verdens dans om gullkalven å gjøre. Presten Aron og profeten Moses er to forskjellige typer. De har hver sin misjon, hver sin inspirasjon og leser og tyder Guds ord på hver sin måte. Den gang Norges bønder hadde besluttet seg til å danne et stort og sterkt bondeparti som skulle kappløpe med djevelen om femører, fikk presten Aron i Norge bøndene til å synge: «No er der i Noreg atter dag», men det varte ikke mange år før borgerkrigen tok fatt også i Norge. Hvor mange tusen menn som denne «krigen» innenlands vil koste vet vi ikke ennå når dette skrives (1946). Tallet spiller liten rolle. Hovedsaken er at vi kan lese Bibelen så vi identifiserer og presiserer riktig. Guds lovtavler knuses. Det er en symbolsk hendelse og handling som slår fast at lovløsheten og borgerkrigen griper om seg som en naturnødvendig (determinert) forlengelse av at et folk utleverer seg selv til tøylesløse fantasier og uvirkelighet. Legg her nøye merke til hvordan det henger sammen dette at presten ikke — liksom profeten — oppfatter det farlige ved at folket leker med symboler og fantasi. Profeten kjenner ånden som levende kraft inne i seg selv. Profeten opplever åndslivets sjanser og risiko, taler om Gud og til Gud som en virkelig eksisterende åndsmakt. Presten tenker seg Gud som en eksklusiv mystisk maktfaktor langt borte. Han aner ikke åndslivets farer og fristelser, ellers ville dansen om gullkalven ikke være en myte for ham, men en levende faretruende realitet og kjensgjerning. De lærde regner ikke med riket inne i oss; men med et rike langt borte osv. Presten kjenner ikke fristelsen i den store åndelige ørken hvor «steinene gir brød». Med fristelser tenker han på den «stygge gutten» som «frister og forfører» den unge piken; han er ganske fremmed og uvitende om «den stygge skolen» og «kirken», og «staten» som forfører hele kulturriker.» Presten ser kjødets lyster og utskeielser, men åndens risiko og de store verdensbedrag overlater han til oss «profeter» å oppfatte og skildre. Han ser rusdrankeren og alkoholens «forferdelige» farer og misbruk; men den åndelige rusdrikk vet han ingenting om. For det som er født av kjøtt ser bare kjøtt, men det som er født av ånd ser mest ånd. Det er denne store forskjellen i syn — i inspirasjon — som skiller all verden i to motsatte grupper når de skal lese, forstå og tolke Guds ord. For Gud er ånd. Det er ikke bare Guds lov — de 10 bud — som ble avskaffet i Norges storting, da vi i 100 år hadde danset om gullkalven; men Aron Mowinckel opphevde også rikets grunnlov av 1814. Han forsikret nok sine velgere at det bare var «millombils», men bare de mest tankeløse trodde på det. Dansen om gullkalven er altså en ubevisst og ukontrollert folkelek med symbolet, pengene. Man tenker seg at «steinene gir brød», dvs. at mineraler kan yngle som poteter og korn. Bankvesenet ser så pent og uskyldig ut. Det hele legges så behendig og vakkert til rette for oss mennesker, for at det skal se så selvfølgelig og riktig ut. Det krever stor omtanke og atskillig innsikt i sjelelivet før man riktig får fatt på hva det er som skjer i vårt ubevisste, når det ene folkesamfunn og kulturrike etter det andre læres opp i dansen om gullkalven, og når konsekvensene alltid blir de samme som Moses vitner om: «Hver mann binde sverd om sin lend — gå så fram og tilbake og slå i hjel.» Anmerkning: Jeg trodde i mange
år at denne indre selvantennelse eller selvvirksomme oppløsningsprosess som i
Moseboken uttrykkes i ordene «Så sier Herren Israels Gud», skulle være like
lett å oppfatte som annen livslovmessighet. Når folk kan oppfatte de mange
usynlige naturlover og når smågutter kan bygge radioapparater og betjene seg
av eterbølger og lignende usynlig virkelighet, så trodde jeg at det skulle
være like lett å forklare åndslivets selvvirksomme krefter. Når folk kan
oppfatte elektrisiteten og betjene seg riktig av naturkreftene så endog
naturens usynlige krefter blir oss lydige, og slik forhindrer «kortslutninger»,
så synes det meg så ufattelig enkelt at man også måtte kunne forhindre
økonomiske «kortslutninger», kriser, «krakk» og handelskrigene; men lang
erfaring har lært meg at menneskene av instinkt har i mot sannheten om seg selv. I Stortinget forsøkte jeg flere
ganger energisk å foreslå undersøkelse
av kriseårsakene ved hjelp av den moderne psykologi. Jeg hadde 45 000
norske menn og kvinner bak meg som ventet at Stortinget med takk ville ta
imot positive «tips» angående dette; men i stedet oppfattet Stortinget mine
forslag som den rene fornærmelse; man klaget over at jeg oppholdt Stortingets
tid til ingen nytte (som om Stortinget ikke brukte nesten all sin tid til å
diskutere «kriseproblemer»). Det ble meg derfor stadig mer og mer klart at
løsningen av de økonomiske problemer fra først til sist ikke var et økonomisk
problem, men et mentalitetsproblem.
Det samme er tilfelle med de sosiale og religiøse problemer. Det er den
menneskelige mentalitet vi ikke er fortrolig med. Emanuel Kant er inne på tanken i sitt verk «Kritikk av den rene
fornuft», men han gjør det altfor innviklet. Verdens Frelser og Bibelen løser
de mentale problemer mye enklere ved å fortelle oss det hele i et bildespråk.
Det hele er en skildring av den autonome
selvantennelse som «kommer av seg selv» på lignende måte som f. eks. når
det brenner i høylåven hvis bonden kjører vått høy inn i låven. Det er verken
demoner eller djevler som setter ild på låven. Det er selvantennelse som
finner sted etter selvvirksomme naturlover. Det er verken tiden eller
konjunkturer, demoner eller djevler som setter verden i brann når menneskene
ubevisst og ukontrollert, «forført» av en akademisk sosialøkonomi og av en
åndelig sovende kirke danser om gullkalven, inntil uvirkelighet og drømmeliv når slike høyder at virkeligheten
kommer for å kreve sitt av uvirkelighetens tomme hender. Det er skapende
åndskrefter i oss mennesker, som arbeider ukontrollert og ubevisst i oss og
som «mobiliserer» alle folkets eksistensdrifter og eksistensmuligheter om
igjen og om igjen i vår historie i en stadig mer og mer lidenskapelig «dans
omkring», akkurat som fluer og nattsvermere «danser omkring» på sin måte.
Dette vil ikke kunne unngås før vi oppfatter disse våre iboende dynamiske
krefter og drifter så bevisst at vi blir helt fortrolige med dem og oppfatter
den determinerte orden og lovmessighet som det alt sammen er undergitt.
«Ingen er mer bevisste enn de tvinges til å være», sier Freud. «Mennesket har
av natur i mot enhver nyhet på det intellektuelle område», sier han også.
Velsignet være Freuds minne. Hadde Hitler ikke forkastet Freud, men lært
av ham, så hadde han blitt en sann Moses for sitt folk. Nå gikk han selv og
hans folk i den gamle klassiske folkefelle. Vi kan uten å
forfalske eller fortolke Bibelen si at når det står: «Så sier Herren, Israels
Gud» så kan vi like gjerne si: «Så sier livets lovmessighet» eller, «så sier
naturens lov i åndens selvskapende verden». Om det er villfarelsens tanker og
ånd i oss, eller det er den sanne objektive livsorienterings ånd som
dominerer vårt indre så er ånden i begge tilfelle skapende, fordi den er
selvvirksom levende. Livet står aldri stille. Alt er evig bevegelse og vekst.
Det er denne åndens egen iboende dynamikk som jeg kaller «den fjerde dimensjon». Når verden før eller siden lærer å regne
med denne fjerde dimensjon vil enhver selvantennelse kunne forhindres; men
også først da. Vi så altså i beretningen om gullkalven forskjellen mellom profeten, seeren Moses og presten. Moses så tydelig Arons feil; men Aron handlet som «bra» mennesker pleier å handle. Moses gikk imot folkets røst og forkynte livslovene i de 10 bud. Aron slapp folkets fantasi og følelser løs og lot dem leke med bilder og fantasi. Moses så klart nok til å se at de økonomiske og religiøse lidenskaper henger nøye sammen. «Se her er din Gud, Israel; se her er dine penger; se her er den egentlige maktfaktor (så lenge du kan bevare troen og føle deg sikker på at du står på «solid historisk, klippegrunn»). «Den eneste rette tro», ikke sant? Våre konvensjoners rette tro ennå den dag i dag. I det siste siterte vers profeterer Moses som foran nevnt den videre utvikling, dvs. den selvvirksomme, logisk nødvendige konsekvens av dansen om gullkalven og leken omkring symbolene: Innbyrdes krig. Dansen og leken har dødelig utgang. Ingen gud griper inn, uten sannhetens ånd, oppklaringens ånd. Forkaster man den, så går leken og dødsdansen videre. Villfarelsens ånd er som en djevleklo som holder hele verden i sine tråder. Dans makabre Dansen om gullkalven er derfor en bildelig framstilling av de selvvirksomt skapende og selvantennende impulser som har lagt alle kulturriker i grus. Det er sannheten om det økonomiske driftslivs utskeielser når folkerettledningen er avsporet. Det er sannheten om «selvangivelsen». Din selvhengivelse til systemet er din egen sjels selvantennelse så dine økonomiske livsdrifter blir til spille- og sparelidenskaper. Det som du på ære og samvittighet kaller «virkelig fortjeneste» er virkelig hjernespinn, og da du ikke er alene om din galskap, men alle dine livsfeller omkring deg lider av det samme hjernespinn, så er din «fortjeneste» virkelig sosialøkonomisk selvantennelse. Esaias sier dette slik: 9,16. Og dette folks førere er forførere, og de av folket som lar seg føre er fortapt. 17. Derfor gleder Herren seg ikke over dets unge menn, og over dets forløse og enker forbarmer han seg ikke; for de er alle sammen gudløse og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennå er hans hånd rakt ut. 18. For ugudeligheten brenner som ild, den fortærer torn og tistel, og den tenner den tetteste skog, så den virvler høyt opp i røyk. 19. Ved Herrens, hærskarenes Guds vrede er landet satt i brann, og folket blir til føde for ilden; ingen sparer sin bror. 20. De biter til høyre og hungrer allikevel, de eter til venstre og blir ikke mette; enhver eter kjøttet av sin egen arm. Dine åndelige førere er altså forførere. De vet ikke hva dette betyr. De kaller det «religion» å fortære seg selv og å la den økonomiske lidenskaps ild bre seg i hele samfunnet. Når folk til daglig snakker om dansen om gullkalven så pleier de gjerne å sette opp en mine og anlegge en patos som røper at de selv tror at de vet hva de snakker om. Men de vet det ennå ikke, for da ville de hate klassekampen og hele det politiske liv av all sin styrke og med hele sin forstand, og forsake djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen. Med dansen om gullkalven mener folk bare et tomt uttrykk for den kjensgjerning at menneskene er glad i penger og gjerne vil skaffe seg størst mulig «fortjeneste», men dette er jo helt naturlig, når de alle læres opp i den tro at det de «tjener» (på sine bedrag og selvbedrag) «virkelig er reell fortjeneste». Ingen kan fortenke folk i at de ønsker å klare sine forpliktelser og leve som det best sømmer seg å leve; men det er jo ikke dette som er «dansen om gullkalven». Dansen består i den ubevisste lek, det ubevisste og ukontrollerte surr omkring symbolene. Bibelen sier altså sannheten, likeså dybdepsykologien, men konvensjonene er ikke tjent med sannheten og autoriserer og legaliserer derfor villfarelsen. Dersom arbeidermassene og deres ledere hadde visst dette og oppfattet «kapitalismen» ikke som et spørsmål om makt og vilje, men som et mentalt fenomen slik som Bibelen lærer at det er, så hadde «kampen mot kapitalismen» vært ført med mentale midler, som Kristus vil det, og ikke med organisert makt og vilje som bare betyr en styrking av kapitalismen. Djevelen kan ikke utdrives av og med djevelen. Villfarelsen i det små kan ikke avhjelpes ved at man organiserer villfarelsen i det store, for da sitter djevelen og gnir seg i hendene, både i Folkets Hus og i Arbeidsgiverforeningen og i «staten», kommunen og «kirken». Anmerkning: I alle første tre bind
av «Mentalitet og livsskjebne» har jeg for atskillige år tilbake behandlet
den psykisk-økonomiske livsdrift og mange forsto meg ganske godt, selv om
massene fulgte autoritetene som med alle midler saboterte denne viktige
befriende og positivt frelsende nye livsorientering.
|