B. DYBWAD BROCHMANN

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

Denne boken regnes for å være en av BDBs viktigste bøker. Nå foreligger den i nyutgave, scannet og bearbeidet av Dag O. Johansen (redaktør av avisen Samfunnsliv).

Boken finnes også som nyutgitt paperback og kan bestilles direkte fra mailto:dagoj@online.no for kr. 100,- pluss porto.

Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8

Kapittel 9 Kapittel 10

Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14

Kapittel 15

Kapittel 16 Kapittel 17

Kapittel 18 Kapittel 19

Kapittel 1

Hva Bibelen handler om

Bibelen beretter på en beåndet og fantasifull måte om den menneskelige natur, om dens farer og risiko på den ene siden, og om våre muligheter og sjanser på den andre siden. Intet dikterverk og intet drama forteller mer utførlig og allsidig om menneskelig primitivitet om vårt bevisste så vel som ubevisste driftsliv. Bibelen får derfor en renessanse i framtiden etter hvert som den moderne sjeleforskingen og massepsykologien lærer oss å bli oss riktig bevisst hva det egentlig er Bibelen forteller oss. Det har verden diskutert i et par tusen år; men ennå er man ikke kommet til et endelig og positivt resultat. Hver oppfatning holder på sitt.

Bibelens innhold har hittil sysselsatt hele verden i en uendelig gjettekonkurranse. Best som man trodde å ha funnet det riktige så kom stadig nye momenter til, og gjettekonkurransen begynte forfra.

Det er altfor ensidig å betrakte Bibelen som «religion». Ordet religion eksisterer ikke i Bibelen og knapt nok et begrep som kunne svare til det som vi mener med ordet religion.

Bibelen handler om økonomi og rettsorden. Den inneholder etikk og beretter om etiske konflikter. Det er atskillig historie i Bibelen og en mengde dikteriske allegorier og en mengde bildespråk, symbolikk og kunst. Den inneholder lære fra profeter og vismenn og den tar sikte på å oppdra barbarer til menneskelighet og mennesker til guder. Mosebøkene inneholder alle slags detaljer om hvordan man skal oppføre seg blant sine medmennesker, lovgiveren tar enda med en slik ting at man skal gå utenfor leiren når man skal gjøre sitt fornødne og ta med seg en spade. Når du setter deg ned der utenfor, skal du grave det ned. (5. Mosebok, 23, 12.)

Det ville være oss alle ganske uforklarlig at alle disse forskrifter om livet her på jorden kunne reduseres til «religion» og omdiktes til bare å omhandle religion hvis vi ikke kjente til det faktum at Bibelen inneholder en samfunnslære, en samfunnsøkonomi, en samfunnsmoral osv. som er ganske uforenlig med den politiske og hedenske stats samfunnslære, moral, økonomi, rettsorden osv. Men da Bibelen selv regner med denne konflikt mellom Guds orden og menneskenes autoriserte orden og da evangeliet selv vitner om de falske hyrder som er «leietjenere», leid og betalt av hedenskapet, så forstår man meget greitt den «politikk» og «taktikk» som har ytret seg på den måten at man har diktet Bibelen om til en himmelvendt religion som er livet på jorden uvedkommende.

Men Bibelen omhandler mer. Den forteller i bildespråk «om de første mennesker» og om den sjanse og risiko som knyttet seg til å våkne til bevissthet og tilegne seg kunnskap. For kunnskap har alltid to sider, en til godt og en til ondt.

Bibelen forteller mye om den konflikten som bare menneskene opplever, konflikten mellom kunnskapens samfunnstre og livets hellige samfunnstre. Det ene samfunnstreet bærer onde frukter og dør. Det andre levende og lysende livstre eller samfunnstre bærer gode frukter og får evig liv og blivende beskaffenhet.

Bibelen beretter i sterke bilder om den menneskelige natur som på den ene siden strever og lengter og vokser oppover som alt annet levende og som på den andre siden sover naturens tunge søvn og som derfor tilkjennegir en treghet og et så gjenstridig materiale som det vår historie også beretter om. Bibelen irettesetter «sløvheten» og de harde hjerter.

Men sant er det også at Bibelen foruten alt dette som angår menneskets natur, skapelse, vekst og samfunnsdannelse, også omhandler vårt forhold til Gud og vår svakhet for guder, molokker, demoner, ukontrollert fantasi, fristelser og risiko i kjøtt og ånd. Bibelen forteller også om Guds virkelighet, om hans lover og lovmessighet og om hvordan Gud selv sørger for at hans lover blir adlydt.

Endelig beretter Bibelen om hvordan det menneskelige åndsliv og tankeliv skeier ut, hvorfor og hvordan det foregår og hvordan dette ytrer seg, hvilke følger det fikk og fremdeles får.

Bibelen beretter videre om verdens mentale frelser som kom for å frelse oss fra vårt ukontrollerte tankelivs utskeielser samt endelig om den framtidige utvikling og om menneskelivets og samfunnslivets endelige mål.

Bibelen framstiller det slik at det finnes et fullkommenhetens rike hvor all tåke og alle problemer er fjernet og forsikrer at menneskeheten ifølge et gammelt og nytt testamente faktisk er innsatt som arvinger til dette herlige kongerike hvor menneskesønnen ikke lenger er en trell, men er kommet på sin virkelige trone i sin virkelige glans og herlighet som Guds eget barn, sønn eller avkom.

Bibelen inneholder på en viss måte alt som angår vår fortid, nåtid og framtid. Bibelen er en syntese over alt sammen. Men ennå behager det oss mennesker best å være «analytikere», dvs. å dele opp tilværelsen i en mengde strengt atskilte «livsområder». Derfor taper vi helheten og den store livssammenhengen av syne som Bibelen rommer. Derfor er det en bildelig fornøyelse og et lettkjøpt blendverk når statens prester lærer folk til å tro at Bibelen «bare» er religion og at verdens frelser «bare» er en religionsstifter i konkurranse med et par dusin andre.

Da vi i denne boken har til hovedtema å forsøke å gi leseren et helstøpt bilde av verdens mentale frelser så vidt dette er oss mulig, blir det her særlig det nye testamentet vi beskjeftiger oss med. Det er lettere å lese og oppfatte de 4 evangelier enn å tyde og beskrive hele den øvrige del av Bibelen.

Bibelen handler altså om oss mennesker og om vårt forhold til Gud og til vår Frelser. Om det tviler antagelig ingen. Men da menneskene alltid har mistydet og misforstått seg selv, har mange dessverre ikke oppfattet at de har noen «Frelser»-behov, likesom begrepet Gud stadig har forandret seg etter som vi har utviklet oss selv. Det ser fra en overfladisk betraktning ut som Gud i vår tid er en ganske annen enn f. eks. for 100 år siden, og leser man religionshistorie og teologiske verker fra tidligere tider så er det ganske utrolig hva folk har fått seg selv og andre til å tro. Ja, vi er endog mange som mener at vi vil vokse mye mer ennå, og at «Gud» igjen vil forandre seg. Bjørnson sa det slik: «Der bra folk går, der er Guds veie.» Folk tror iallfall det at hvis det er en Gud så må han være slik som «bra folk» altså de «fromme og rettroende» tenker seg Gud, og når kristendom har vært framstilt som religion, men av andre som «liket i lasten» og igjen av andre som «politikk uvedkommende» og atter igjen av andre som noe «barnslig tull» som verden måtte vokse fra snarest mulig, så har alle disse oppfatninger det til felles at de med ordet «kristendom» mener kirkekristendommen i Europa og Amerika, altså det som «bra folk» tror på!

Da menneskene aldri tidligere har forstått seg selv og først nettopp nå er begynt å nærme seg inngangen til sitt eget sjelelivs dybder, bør vi ikke da alle bli enige om som et utgangspunkt eller som en arbeidshypotese at det slett ikke er sikkert at det vi inntil nå har kalt kristendom absolutt behøver å være sann kristendom eller i beste fall et tilløp til kristendom. Kanskje er sammenhengen den at Kristi navn spottes, foraktes og forkastes i verden fordi vi mennesker har mistydet Kristus, tatt feil av både ham, av Gud og av oss selv?

Hva beretter nå aller først Bibelen selv om dette spørsmålet?

Vi nevner noen få eksempler: Esaias sier allerede lenge før Kristi tid følgende i kap. 52, 5: «Og nå hva skal jeg gjøre sier Herren, ti mitt folk er borttatt (fra meg) for intet. Dets herskere brøler, sier Herren, og uavlatelig hele dagen blir mitt navn spottet. 6. Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn, derfor skal du på den dag lære å kjenne at jeg er den som taler : Se her er jeg; 7. Hvor deilige er på bjergene dens føtter som bringer godt budskap, som forkynner fred, som bebuder godt, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din gud er blitt konge.» (Da vers 7 sikkert er dårlig oversatt skal vi prøve å gjengi det bedre: Hvor velsignet er ikke hans føtter og livsvei, som står så høyt at han bringer det gode budskap, forkynner fred, når alle skaper krig, som vitner om det gode, når alle taler ondt om seg og sin neste, som forkynner frelse for menneskene når alle har mistet håp og tro, og som lærer folket at Gud alene skal være dets konge, når hele verden skriker på diktatur og organisasjon.)

Av vers 5 så vi tydelig at gudsbegrepet var uklart og misforstått av folket så Guds navn av den grunn ble spottet.

Hos Paulus heter det likefram i et brev til menigheten i Rom. 2, 24: «For deres skyld spottes Guds navn blant hedningene.»

Fenomenet er altså ikke ukjent i Bibelen. Noen 100 % kristendom har iallfall aldri vært praktisert siden Frelseren gikk bort og overlot sin lære til sine disipler. Det har Frelseren selv forberedt oss på.

Da Olav den hellige «innførte» kristendommen i Norge, hogde han resolutt hodet av bønder som ikke ville la seg døpe. Og da de første kristne pilegrimer fra Norden reiste gjennom Europa, herjet de som ville og røvet og ranet hele veien fram, ja, også i det «Hellige land».

Gustav Adolf var for sin tid en strålende personlighet, en from og for sin samtid rettenkende mann, men hans teologi hadde sikkert ikke vært akseptert av våre nåværende kirker.

Abraham som ville slakte sin egen sønn, ble inntil for få år siden framstilt som et eksempel på en Guds mann, og Salomo med sine 5000 hustruer sto også som et lysende eksempel.

Men etter som kritikken våknet og våre etiske begreper utviklet seg og gjorde seg gjeldende var det mange norske teologer som helst ville stikke hele det gamle testamente under stolen fordi det var blitt altfor «vanskelig» å forklare det for «rettroende».

Her ser man en av følgene når man vil hevde at alt var ferdigskapt for mange tusen år siden, og søke å lure seg bort fra sannheten om den evige skapelsen.

Det heter nok i jødenes barnelærdom at Gud hviler på den 7. dag, men Jesus forsikrer flere tusen år senere: «Min fader arbeider inntil nå og Jeg arbeider» (Johs. 5, 17). Vi må derfor forandre den forestillingen at skapelsen er avsluttet og at vi er gjenfødte på nytt for alltid. Vi skal stadig fødes på ny i ånd og sannhet.

Og når man lar folk leve i den ulykkelige vrangforestilling at Olav den hellige importerte 100 % ferdig kristendom for 900 år siden og videre lar folk godta våre dagers kirkekristendom med mammonkultus, statshedenskap og klassekrig som sann kristendom, så er det ingen grunn til å undre seg over at det skrives og snakkes om «kristendommen» som «Liket i lasten». En tysk gestapomann sa likefram til meg: «Oppriktig talt ønsker vi ikke mer at Kristi navn blir nevnt hos oss.» Og da svarte jeg: «Det kan jeg så godt forstå etter at jeg i mange år har besøkt tyske kirker og hørt på den «kristendom» som der er blitt forkynt.» Det luktet både krutt og blod av tyske prekener.

De kirkekristne har etter mitt syn allerede lenge stått overfor valget: Enten å se Jesus Kristi navn bespottet, nedtrampet og forkastet verden over, eller å erkjenne sin umåtelige feiltagelse m. h. t. å oppfatte både Gud fader den allmektige himmelens og jordens skaper og Frelseren Jesus Kristus, og ikke minst m. h. t. oppfatningen av oss selv som mennesker og menneskesamfunn. Vi må derfor lære å lese Bibelen om igjen.

Jeg har oppfattet Henrik Ibsen og Arne Garborg og andre norske «Seere» slik at de så det på en lignende måte, og for mitt eget vedkommende har dette stått klart for meg fra begynnelsen av den forrige verdenskrig. Det var i årene 1914—15 at den store kløften mellom Bibelens lære og kirkekristendommens ufrivillige misforståelser og utskeielser gikk opp for meg.

Derfor forekommer det meg ganske enkelt og naturlig dette at Gud er fra evighet den samme, men at det bare er vi mennesker som vokser og utvikler oss etter hvert som nytt lys skaper nye veier og muligheter for vår vekst. Vi står midt i skapelsen og nettopp i våre dager umiddelbart foran en mektig gjenfødelse i ånd og sannhet. Vi står like foran «Jesu Kristi gjenkomst» hvis vi bare kan oppfatte oss selv riktig, så vi har et riktig utgangspunkt når vi skal lese Bibelen og når vi skal prøve å gi akt på tidenes tegn.

Mennesker som lever i den «statiske» forestilling at livet er «ferdig» og at «skapelsen» sluttet for lenge siden, har vanskelig for å oppfatte det levende liv som evig vekst, og mange er det derfor nettopp nå som forsikrer at det ingen utvikling finner sted. Alt er bare evige kretsganger, sier de, og slik oppfatter vel også fluene det når de hjelpeløst surrer på lyset uten å begripe seg selv? Disse mennesker har da også meget vanskelig for å tro på «lyset» og lysets makt som evig kilde til vekst og nydannelse. De mener selv å ha «den rette tro» og tenker seg sannheten som et «statisk» noe, som noe endelig og absolutt, og hvorfor? Jo, naturlig nok fordi de mangler sans for bevegelsen i det evige liv. Men det evige liv som vi her forkynner er nettopp evig bevegelse, selv etter at vi har nådd den fullkommenhet som Frelseren snakker om.

Det er psykologisk lett forståelig at mennesker som ikke ennå har oppdaget «lyset» som skapende og gjenfødende faktor i vår tilværelse henfaller til en misforstått maktlære og snakker i fullt alvor om «statsmakt», «våpenmakt», «pengemakt» og «tidene» og «konjunkturene» som levende suverene dynastier, (Akademikeren bruker uttrykket ”uavhengig variabel”, om det som vi her kaller ”suverene dynastier”) som regjerer i verden etter sine innfall og luner; for dersom man først en gang har oppdaget at alle framskritt i menneskenes historie en gang for alle beror bare på utvidet livsorientering («nytt lys», nye livsformer og nye livsveier) så erkjenner man a priori lyset som den eneste objektivt riktige maktfaktor og da ser man snart at menneskenes historie bare er de menneskelige overbevisningers historie. For Gud og Satan er de allmektige og skjebnebestemmende krefter inne i oss — ikke demoner utenfor oss. Det enkelte menneske kan nok føle og oppleve det som om det var allmektige demoner, gode eller onde «overnaturlige» krefter utenfor seg selv og overfor seg selv, for så vidt som tidsånden eller massenes ånd er sterkere enn den enkeltes ånd og faktisk gir seg til kjenne «over oss» og «utenfor oss». Men sannheten blir likevel som Frelseren forsikret oss at riket var inne i oss, og at vi derfor måtte gå i lønnkammeret når vi skulle be, og helst ikke be i forsamlinger.

Når Frelseren sier til Pilatus: «Du har ingen makt som ikke er gitt deg ovenfra», så sikter han nettopp til dette, for ingen statsmann eller embetsmann har mer makt eller annen makt enn tidsånden og den alminnelige tenkemåte vil det. «Pengene» har nøyaktig så stor makt som menneskene i sin ubevisste lek med pengene gir dem. Dukken har til enhver tid så mye liv som «Lilleba» tenker seg. En vakker dag er dukken «død», og nettopp slik gikk det og går det med alle «molokker» i menneskenes historie, de lever og hersker og har en uhyggelig og mystisk makt så lenge vi tror på dem. Siden «dør de». «Tidene og konjunkturene» er i sannhet lunefulle, nemlig like uberegnelige og lunefulle som vi mennesker selv er, inntil vi får selvkontroll og får fjernet alle «demagogene» fra den offentlige administrasjon.

«Statsmakten» er blitt enda sterkere i vår tid enn for bare 100 år siden. Og hvorfor? Fordi alle hater og frykter hverandre, og alle sentraliserer seg og skriker på en «sterk stat» og en «sterk», «stor» mann til å styre over oss andre mennesker. I min barndom hadde «nøkk» og «troll» både liv og makt; men nytt lys over naturkreftene «avsjelet» disse demonene ute i naturen, og nå er det ikke mer på moten å fortelle barn om «trollene». Men kanskje det kommer igjen? «Cæsarismen» var avskaffet for lenge tiden, og «Parlamentarismen» kom på moten fordi tidsånden var uvillig og skeptisk overfor «staten» og «sentralene» og velvillig overfor det private lille menneske som skulle ha frihet. Det er sant at Gud ga oss nordmenn 17. mai 1814.

Norske mann i hus og hytte

takk din store Gud.

Vi fikk folkefrihet «ovenfra». Men siden fikk vi tvangen «ovenfra», fordi vår tidsånd var blitt formørket og var blitt en annen og motsatt.

Det er slike kjensgjerninger Bibelen handler om. Når vi altså skal lese Bibelen for å finne sannheten om Gud og sannheten om oss selv der, så må vi regne med Gud som åndsmakt inne i oss.

David synger slik: I begynnelsen grunnfestet du jorden og himlene er dine henders gjerning. De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som et klede og som et kledebon omskifter du dem og de omskiftes, men du er den samme og dine år får ingen ende. Salm. 102, 26—28.

«Jesus Kristus er i dag og i går den samme, ja, til evig tid», sier Hebr. 13, 8. Men når det ser ut som om både Gud og Frelseren forandrer seg, så er det som før angitt altså bare fordi det er vi selv som vokser etter hvert som sannhetens eller villfarelsens lys og ånd hersker og dominerer inne i oss.

Tenk i denne forbindelse på den gang vi trodde at jorden sto stille på et fundament. «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?» spør Job. Hvem spente målesnor over jorden? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein?» (Job. 38, 4—6.)

Vi husker det forferdelige levenet i de lærdes og ufeilbares krets den gang man innså at solen sto stille og at det var vår jord som for av sted i rommet med veldige hastigheter og med mange forskjellige bevegelser. Vi trodde at jorden sto stille som vi nå tror om oss selv at vi står stille og er «ferdig»-skapte som ved et trylleslag. Menneskene synes ikke å være i besittelse av den «kinetiske sans» eller sansen for det som lever og beveger seg. «Det som vokser gjør ingen larm.» Men denne sans må vi lære oss til å bruke om vi skal oppfatte Bibelen og Guds ord, for det er alt sammen spillevende og skapende dynamikk eller selvvirksom allmektig åndskraft og skaperkraft.

Når Frelseren sier: «Vandrer i sannheten» da betyr det altså det motsatte av statskirkens lære og praksis som «står stille i sannheten», inntil de bedrøvet oppdager at sannheten var levende og ble borte for prestene som bare sto og malte på sine «kverner» og spilte gamle utslitte plater på sin søndagsgrammofon. (Jfr. Ab. 18, 22 «lyd av kvern skal ikke mer høres i deg».)

Det er sikkert bare vår egen treghet, selvtilfredshet og dovenskap som er skyld i at vi ikke oppfatter vår egen skapelse som vekst og utvikling. Vi er «makelige». Derfor organiserer vi oss gjerne i foreninger for at den ene kan bli «make» til den annen. Vi liker ikke bevegelse og uro. Derfor dyrker hele befolkningen på den østlige halvkule de statiske religioner, og derfor drømmer man der om et «Sancta Nirvana», den absolutte ro, den salige likegyldighet og utjevning av alle bevegelser og motbevegelser. Derfor har avholdsfolk en medfødt skrekk for øl og vin fordi slikt skaper uro og mange innfall og impulser, og ofte også irriterende initiativ.

Er det ikke langt mer i Kristi ånd å be om nytt lys — stadig mer lys over livet for å komme videre? Legg merke til Salomos bønn om mer visdom (l. Kong. 3, 5—12), og legg merke til Peters erkjennelse: Herre til hvem skal vi søke hen om ikke til deg som kjenner det evige livs lovmessighet og kan orientere oss om dette med dine visdomsord? Det forekommer meg som om «det evige livs ord» tydes i statskirker og sekter som om Kristus hadde holdt foredrag for sine disipler om livet hinsides død og grav?

Kristus henviste oss som nevnt ikke til å stå stille i sannheten, men til å vandre og bevege oss i sannheten for at vi kunne vokse og «bli fullkommen» som vårt opphav.

Hver gang jeg finner nytt lys over livet oppfatter jeg det umiddelbart som nye ord om det evige liv som jeg lever i, og som jeg helst av alle ting ønsker å bli fortrolig med. Andre slags «nyheter» er av mindre interesse for oss, hvis vi ønsker å bevege oss i sannheten.

Det jeg altså kritiserer kirken for er ikke dette at den er standhaftig i sin tro og på vakt overfor all vranglære; men jeg bebreider kirken at den alltid spiller den komedien om og om igjen at nå har vi da endelig funnet det riktige, og alle feiltrinn i kirkehistorien later vi som om vi har glemt. Kirken benekter jo at vi står midt i skapelsen og at vi trenger nytt lys til frelse, gjenfødelse og fornyelse. «Vi er allerede kristne og trenger ikke mer lys.» «Vi ønsker ikke å bli annerledes og det er usant at religion har noe med samfunnslivet på jorden å gjøre.» «Mitt navn er legpredikant Jensen. Jeg vet alt.» «Vårt rike er ikke av denne verden.» «Vi alene vite» osv. Det er denne ånd i kirkefolket som jeg angriper. Det er denne fariseismens ånd som skapte alle Jøssingene og Quislingene som ber Gud om seier over sine fiender, istedenfor som Salomo om mer lys. Det er denne ånd som i praksis tror på «pengemakt» og «våpenmakt» og som gouterer «organisasjonsmakt» og «statsmakt» og som med 149 mot l stemme (red. anm.: B. D. Brochmann sikter her til sin Stortingsperiode i 1930-årene som innvalgt for Samfundspartiet der han stadig opplevde å være den ene stemme mot de resterende 149 ved avstemminger) forkaster undersøkelser, nytt lys, ny orientering, ny erkjennelse som den eneste positive vei til frelse. Det er denne sterile og senile ånd som satte vårt land ute av stand til å klare situasjonen i 1940 da alle sprang hver sin vei uten plan, uten livssyn, uten hyrde, uten frelser og uten noen sann og levende Guds ånd i sin midte. Enhver skulle bli salig i sin tro, var det ikke så?

Kapittel 2