B. DYBWAD BROCHMANN

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8

Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15

Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19

Kapittel 13

På forklarelsens berg

Skal vi så ta en tur opp på «Forklarelsens Berg» og forsøke om vi kan begripe litt av det som Jesus der viser oss med sin fantastiske evne til å bruke bildespråket og allegoriske demonstrasjoner.

Også her ved denne anledning foretok Frelseren et «naturlig utvalg». Ikke alle 12 fikk være med. Bare tre disipler: Peter, Johannes og Jakob, som antagelig var de tre som stakk dypest i åndelig henseende. Her finnes i evangeliet to beretninger fra «Forklarelsens Berg» og vi nevner dem begge.

I Luk. 9, 28—37 leser vi:

28. Og det skjedde omkring åtte dager etter at han hadde talt

dette at han tok med seg Peter og Johannes og Jakob, og

gikk opp på berget for å be.

29. Og mens han ba, ble hans åsyn annerledes å se til, og hans

kledning ble hvit og skinnende som lynet.

30. Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias;

31. de viste seg i herlighet og talte om hans bortgang, som han

skulle fullbyrde i Jerusalem.

32. Men Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men

da de ble våkne, så de hans herlighet og de to menn som

sto hos ham.

33. Og det skjedde, da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus:

Mester, det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger,

en til deg, og en til Moses, og en til Elias, han visste ikke

hva han sa.

34. Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de ble

forferdet da de kom inn i skyen.

35. Og det kom en røst ut av skyen: dette er min sønn, den

utvalgte, ham skal I høre.

36. Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de

tidde stille og fortalte ingen i de dager noe av det som

de hadde sett.

37. Og det skjedde dagen deretter, da de kom ned fra berget at

meget folk kom han i møte.

I Matt. 17, 1—13 leser vi:

1. Og seks dager deretter tok Jesus med seg Peter, Jakob og

hans bror Johannes, og førte dem avsides opp på et høyt

berg.

2. Og han ble forklart for deres øyne, og hans åsyn skinte

som solen, og hans klær ble hvite som lyset.

3. Og se, Moses og Elias viste seg for dem og talte med ham.

4. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt

at vi er her; vil du, så skal jeg gjøre tre boliger her, en til

deg, og en til Moses, og en til Elias.

5. Mens han ennå talte, se da kom det en lysende sky og

overskygget dem, og se det kom en røst ut av skyen, som

sa: Dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag;

hør ham.

6. Og da disiplene hørte det, falt de ned på sitt ansikt og ble

meget forferdet.

7. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: stå opp og

frykt ikke.

8. Men da de oppløftet sine øyne, så de ingen, uten Jesus alene.

9. Og da de gikk ned av berget, bød Jesus dem og sa: Dere skal

ikke fortelle noen om dette syn, før Menneskesønnen er opp-

standen fra de døde.

10. Og disiplene spurte ham og sa: Hvorfor sier da de skrift-

lærde at Elias først må komme?

11. Han svarte og sa: Elias kommer visstnok og skal sette alt

i rette skikk;

12. men jeg sier eder at Elias er alt kommet, og de kjente ham

ikke, men de gjorde med ham hva de ville. Det samme

skal også menneskesønnen lide av dem.

13. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han

talte til dem.

Her berettes hos Lukas at disiplene var «tunge av søvn». Det betyr sikkert ikke annet enn hva vi hevder og hva Kristus selv beklager seg over, nemlig at vi mennesker er åndelig sløve og trette. Vi sover naturens tunge søvn for vi er vokst opp nedenfra. Det er vanskelig, synes jeg, å forstå religiøse menneskers uvilje mot å erkjenne utviklingslæren som helt stemmer med Bibelens lære. Også i Getsemane hage hører vi det samme, om den tunge søvnen, og om Frelseren som vil at de skal våkne og holde seg våkne.

Beretningen fra «Forklarelsens Berg» har tydelig det samme trekk som i beretningen fra Getsemane, nemlig at menneskene var tunge av søvn. Det slo meg, da jeg i sin tid leste Giovani Papinis herlige bok om Frelserens liv på jorden, at også hans øyne var tunge av søvn da han skulle skrive om Getsemane hage: «der hviler et nattens mørke over det hele, som antagelig aldri vil bli fullt oppklart» — eller noe lignende sier han. Men hvorfor var det «natt»? Bare fordi det var natt i åndslivets verden. Judas gikk også ut i «natten». Bare fordi vi sov og sover den tunge søvn.

Alt blir straks lettere og lysere når vi først og fremst oppfatter oss selv slik som Kristus så oss: tunge av søvn. Det var og er ennå naturens og materiens tunge søvn i oss. Vi er sene å vekke. Og vi våkner ikke av oss selv. Vi må vekkes. I begge beretninger (fra Getsemane og fra Forklarelsens Berg) tar Kristus disiplene med seg for at de tydeligvis skal oppleve noe, som de ikke forstår straks, men som etter hvert skal avklare seg i deres og vår bevissthet. Vi vet jo alle hvordan «tung søvn» virker på oss alle. Hvor nødvendig den er og hvor godt den gjør. Vi vet også hvordan alt går oss forbi i halvklar tåke hvis vi opplever noe merkelig mens vi er så søvnige at vi ikke riktig kan følge med. Og nettopp slik virker jo hele beretningen om disiplene og deres samliv med Frelseren. Hele mitt liv var som en drømmetilstand, der jeg så uten å se, og hørte uten å forstå riktig hva jeg hørte. Hvor ofte får jeg ikke brev fra tenksomme kvinner og menn som sier: «Da jeg leste Deres bok ...., så oppdaget jeg en masse tanker som jeg selv har visst før — men ikke selv vært helt klar over det» — — — «er De ikke enig med meg i at andre også kan se dette samme» — osv. Selvfølgelig. Men det er et stort skille — eller «en stor kløft» (jfr. kapitlet om dagdrømmeriet) mellom dette at man ubevisst og uklart aner noe i søvne og drøm, og så dette at man blir helt våken og ser klart. (Jfr. beretningen om den blindfødte, da Kristus åpner hans øyne.) Hele Columbus' samtid gikk med anelser om at det var land vestenfor Spania. Men Columbus ikke bare hadde «en anelse», han hadde en handlekraftig bevissthet, som gjorde det mulig å reise vestover til han fant det nye land.

«Er du så dum at du tror at ikke vi også kunne ha gjort det som du gjorde?» sa hans samtidige til ham. Og Columbus tok et egg og spurte om de kunne få det til å stå på ende. Nei, svarte de. Så satte Columbus egget på enden. Han slo den ene enden flat mot bordet. «Ja, det kunne vi også ha gjort,» skrek de drømmende. «Nettopp dette er forskjellen,» sa Columbus. «Dere kunne ha gjort det, men jeg har gjort det.»

«Dere skal gjøre større ting enn disse,» sa Kristus. Men dere må først våkne til handlekraftig bevissthet. Når menneskene en dag opplever å virkeliggjøre det hellige, levende samfunn, kommer alle -ismetroende og sekttroende å si: «Nettopp dette var det, som vi mente.» For alle vil det samme i drømme. Men det er ikke et spørsmål om vilje sier Guds ord, men et spørsmål om orientering og utvikling og vekst i sannhetens lys.

Om jeg ikke visste dette, så kunne jeg aldri skrive en bok som denne og faktisk se ut over hele min samtids hjelpeløse begrensning og tankeløshet. Derfor synes jeg at det er både hvile og trøst å finne i Bibelens lære om vår langsomme vekst og skapelse. Og jeg begriper ikke annet enn at folk må være meget søvnige ennå om de ikke ser det samme. Religiøse mennesker virker ofte på meg på samme måte som rusdrankere. Man ser deres tilstand allerede i deres blikk, og i deres tale gir de tydelig til kjenne at de ennå går omkring og sover og drømmer. De drømmer iallfall at de er frelst, og taler ofte om sin lykketilstand på en lignende måte som mennesker som har fått for meget av søt vin. Gå inn og hør på Frelsesarmeen, når menn og kvinner skiftevis taler med «søte tunger» om sin kjærlighet til Jesus, og i neste øyeblikk slår på tromme og blåser i trompeter for sin «frelse» eller muligens for Frelseren? Er ikke det hele en sovende verdens behov for mer åndelig rus og drømmeliv? Spiller ikke musikken og sangen og talen en lignende rolle som stimulanser og alkohol gjør for andre for å holde «lykketilstanden» ved like? At andre heller vil ha høye domkirker med litt renere luft høyere under taket og foretrekker orgelmusikk framfor trompeter og trommer kan man også forstå. Selv liker jeg aller best å sove under åpen himmel fordi også domkirken virker trykkende på meg, og fordi jeg ikke tror at Frelseren var så begeistret for åndelig føleri og drømmeliv.

Eller gå inn — hvis du har sjelelig bæreevne nok — til «tungetalerne» og se hvordan de innretter seg, særlig da kvinner og kvinnelige menn. Må du ikke da tenke på inspirasjonen hos de mer nøkterne tilskuere i Ap. gj. 2, 13 som sier: «De er fulle av søt vin.»

Eller hvorfor lot ikke Kristus sine disipler oppleve en pinsefest? Hadde det ikke vært bedre, når han selv kunne ha vært med å regulere stemningen og bremse litt opp for den religiøse ekstase, som vi ennå ser hos mange religiøse, når «ånden er over dem».

Når du sitter i en stor domkirke og plutselig hører orglet sette inn for full kraft, må du ikke da tenke på Ap. gj. 2, 2 hvor det heter: «Og med ett kom det en lyd fra himmelen som et framfarende veldig vær og fylte hele huset hvor de satt» — —

«Statskirken» forsøker likesom tungetalerne å skape religiøs stemning og bruker alle midler — likesom katolikkene, for at menneskene skal gi seg over i en åndelig rus. Men spørsmålet blir om Kristus er så interessert i denne åndelige rus som vi tror? Er Gud så religiøst interessert som bedehusfolket? Mon tro om det ikke er søvnen hos oss som bevirker det hele? Er ikke den hellige sannhetens Ånd en ganske annen flammende og lynende intelligens enn alle disse religiøse svermerier og drømmerier?

Kristi skildring av Menneskesønnens gjenkomst virker ganske annerledes renslig og lysende som lynet på himmelen, enn all denne søte, åndelige rusdrikken.

Når Kristus holder pinsefest inne i deg, så kan det ingen tvil oppstå hos noen om din nøkternhet og edruelighet. Men når beretningen i Ap. gj. betror oss hvordan den nye hellige Ånd grep sinnene og virket på orientalerne for omkring 2000 år siden og at utenforstående begynte å studere på om disse mennesker kanskje kunne ha drukket for meget «søt vin», da tror jeg også at denne beretning er objektiv sannhet og skildring av det virkelige. For nettopp det samme inntrykk får jeg ofte når jeg iakttar primitive mennesker i deres oppfatning av Åndsmakt og Åndsliv. Det hører vår natur til å bli eksentrisk og hysterisk når Guds Ånd vil tale til oss. Sannhetens lys virker urovekkende på oss og «skaker oss opp». Derfor måtte jeg for min del bli nesten 65 år før jeg kunne skrive denne boken. Så veldig virker det på meg å «se» sannheten og prøve å være et redskap for den hellige sannhetens Ånd.

Jeg har hørt såkalte «psykoanalytikere» fortelle at det ofte inntreffer tilfelle da deres «pasienter» blir så «oppskaket» og eksalterte av å få høre sannheten om sitt eget indre at de i visse perioder får lyst til å slå analytikeren i hjel. Og dette var jo nettopp Jesu Kristi skjebne, fordi han sa dem sannheten. (Les oppmerksomt Johs. Ev. 8, 37—45, som beretter dette samme. Se også 10, 31—34.)

Disiplene som Kristus tok med seg på Forklarelsens Berg var sikkert valgt med flid. Ikke alle de 12 fikk være med. Det var sikkert de «mest våkne» av det materiale som forelå. Det har også vært de mest nøkterne, ellers var beskrivelsen av det som de opplevde ikke blitt så rolig og saklig. Men anstrengende var det. De følte seg trette. Det som de fikk se var allikevel «litt for mye»? Deres øyne var sløve. Hold fast ved den tanken og prøv å se at det er naturens tunge søvn i hele verdens åndsliv ennå.

Og forsøk å tro meg når jeg forsikrer deg at jeg intet heller ville enn å skrive denne boken om «Frelseren på Forklarelsens Berg» da jeg var 20 år og 30 år og 40 år og 50 år. Men jeg ble nærmere 65 før jeg klarte det. Og enda er mitt arbeid uhyre ufullstendig og mangelfullt.

«Skyen» brukes ofte i Bibelen som symbol på uklare tanker — eller gåtefulle fenomener. Gud taler av og til i «skyen» også i det gamle testamente. I l. Kong. 8—10 leser vi: «Og da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus», og i vers 12 sier Salomo: «Herren har sagt at han vil bo i mulmet» (i det ukjente og skjulte). I Davids dikterverk Ps. 68, 35 heter det: «Gi Gud makt. Over Israel er hans høyhet og hans makt i skyene.» I Begr. Bok heter det: i 3, 44: «Du innhyllet deg i skyen, så ingen bønn trengte igjennom», osv. (Det er jo ikke lett å bli bønnhørt når en ikke vet hvem og hva man ber til?)

Jeg ser det iallfall slik at menneskenes gudsdyrkelse hittil har vært en tilbedelse av den ukjente Gud — den Gud som skjuler seg for oss i det ufattelige — eller som blir borte for oss hver gang vi misoppfatter, så vårt ånds- og tankeliv blir formørket. Det er alt sammen symbolsk skildret på den måten at Gud «bor i mulmet». At hans makt ligger i det som vi ikke kjenner. Frelseren sier jo også med rene ord til kvinnen: « Dere dyrker det dere ikke kjenner.» (Johs. 4, 22.) Altså bor Gud for henne i skyen — det ukjente. Men for Kristus er Gud mye nærmere. Men når nå Frelseren var kommet og hadde gitt seg til kjenne, så var det vel ikke mer «skyer» på Åndens himmel? Var ikke menneskene fullt ferdige før, så måtte de da se til å bli det nå? Nei. Kristus som er ett med skaperen og skapelsen er klar over at også han må bli borte i «skyen». Det er dette disiplene skal forberedes på. Kristus skal religioniseres og teologiseres. Skapelsen er langt fra ferdig. Først nå, når Kristus blir «opphøyet» skal han «dra alle til seg», men inntil videre må han da også bo «der oppe i himlene — oppe i skyene».

Hvordan Frelseren fikk arrangert «skyen» på berget vet vi ikke, men det var ingen kunst for ham som disponerte over alle naturkreftene langt mer fullkomment enn vi gjør. Krigsskip kan skjule seg i kunstige skyer på et øyeblikk. Men Kristus skjulte seg i en «klar» sky på «Forklarelsens Berg» for at vi skulle kunne «forklare» oss sannheten og oppleve at skyen ikke var en regnsky, men en meget «klar» sky — det vil kanskje si et meget «klart bilde» av det hele? Ser vi vår egen mentale tilstand som en åndelig drømmetilstand, så blir dette symbolspråk og all denne symbolikk ganske naturlig. For det er jo nettopp i drømmetilstanden at man opplever bildene som virkelighet. Drømmens språk er jo nettopp utelukkende symbolspråk. «Uten lignelser talte han ikke til dem,» sier Matt. 13, 34. Her er godt å være, sier Peter. Her siktes ikke til det sted de befant seg på, men til den tilstand de befant seg i. Skal vi ikke bygge tre boliger her, spør han. Men han var seg nok ikke bevisst hva han selv sa. Det er tydelig at Kristus her griper inn i hans åndsliv og skaper en ny impuls - en ny spire til fruktbart åndsliv, et nytt tilløp til mer bevissthet. Siden det er Peter som stiller forslaget om «tre boliger» har jeg ofte tenkt på de tre store «Kristkirker», den katolske, den protestantiske og den reformerte kirke. Men om dette har noe med virkeligheten å gjøre får ettertiden avgjøre. La oss bare puste oss opp og spille klokere enn vi er. Så kloke som vi ønsker å være og kanskje tror at vi er, bør vi håpe på at vi kan bli med tiden.

Da Frelseren ble borte i skyen, falt disiplene sammen i skrekk og slik gikk det jo i sannhet med «Kirken», som skjelver i sine knær fordi Frelseren har skjult seg for den. Men en røst hører den (og vi) allikevel, en mektig røst taler ut av all verdens religiøse skyer ut av all teologisk tåke og dialektikk (disputerkunst) i snart 2000 år: «Dette er min sønn i hvem jeg har velbehag. Hør ham.»

Man kan si hva man vil om alle teologer og lærde menn igjennom kirkehistorien, og man kan kritisere sekter og religiøse «ismer» så meget man bare vil, men en ting er felles for dem alle - en og samme røst lyder fra alle prekestoler i verden om de enn ellers er aldri så formørket, så er innholdet hos dem alle allikevel dette: «Kristus er Guds sønn, den elskelige, i hvem Gud har velbehag. Hør ham.»

Derfor sier Frelseren: «Hellige Far Ånd. Hellige oss i din sannhet. Ditt ord er sannhet.» Johs. 17, 7. «Kirkens» rolle kan ingen benekte, for røsten lyder ennå i dag fra skyen. Hvor omtåket og søvnig verden enn er, så lyder denne bekjennelsen verden over på alle tungemål. Og når «røsten i skyen» en gang opphører, så kommer vi heller ikke til å se noe annet enn Jesus Kristus og hans samfunnsliv alene. Det er bare nå mens vi venter og drømmer og dikter religion omkring ham at han skjuler seg for oss i skyen.

Mange spør: Hva er da religion? Jo, religion er bildespråk om det egentlig virkelige før vi kjenner det og blir fortrolig med det. Teologi er menneskelig diktning om Gud Åndsmakt akkurat som de gamles mytologi var menneskelig diktning om naturens makt – naturkreftene. Derfor er teologi og mytologi et bildespråk som forteller mer eller mindre treffende om en usynlig virkelighet. Og fordi vi ennå drømmer som barn om det tilkommende hellige samfunn, er det at Frelseren hjelper oss på veien til å tenke riktig ved at han bruker de beste bilder og allegorier som finnes. Men det kommer en tid, sier han, da vi skal tale fritt ut — «når bøkene skal åpnes», «når all tåke er forsvunnet», osv.

Det er sikkert også mye annet å lære når man leser om «Forklarelsens Berg». Foreløpig får vi nøye oss med å se verden «forferdet» og «søvnig» slik som det berettes at de tre disipler var. Vi har bare trukket beretningen fram her for å vise hvordan vi mener at Bibelen må leses og oppfattes, og aldri glemme at det hele til sammen er et gigantisk dikterverk hvor Gud den allmektige, skapende og selvvirksomme Ånd gir og alltid har gitt seg til kjenne. Enfoldige mennesker som lærer at menneskene er dyr, skylder å fortelle oss hvordan «dyr» kan skrive menneskehetens Bibel.

Bibelen selv er et bevis på det store skille mellom oss og dyrene, og Bibelen er broen mellom oss og Gudsriket som kommer nærmere til oss over denne «bro». Hør bare hvordan jeg nå sitter og «dikter» om virkeligheten fordi jeg har lært av Guds ords inspirasjoner.

Kapittel 14