B. DYBWAD BROCHMANN

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

 

Kapittel 1     Kapittel 2      Kapittel 3     Kapittel 4     Kapittel 5     Kapittel 6     Kapittel 7    Kapittel 8

Kapittel 9       Kapittel 10     Kapittel 11    Kapittel 12      Kapittel 13     Kapittel 14      Kapittel 15

Kapittel 16      Kapittel 17      Kapittel 18       Kapittel 19

 

Kapittel 17

 

 

Dagdrømmeriet

 

Er det sant at vi mennesker sover og drømmer midt på høylys dag?

 

Jeg vet godt av lang erfaring at det store publikum — og især autoritetene og de lærde, ville synes langt bedre om min forkynnelse hvis jeg framholdt at vi var onde! Da kommer folk i det dypeste alvor og takker meg og sender meg remisser og takkeskrivelser.

 

Og hadde Frelseren tatt opp fariseernes lære om ondskap og synd og ond vilje, så hadde de ikke korsfestet ham. Men Jesu lære om de blinde rettledere for blinde og om de sløve, søvnige og tankeløse sinn, virket forstyrrende og systemødeleggende. Det er langt mer forargelig å høre at man «går og sover midt på høylys dag», enn å høre at man er ond. Og enhver som ikke vil tro det, kan bare som jeg, forsøke det i noen år. Vil du f. eks. bli populær i Stortinget og godt likt av alle slags mennesker så skal du bare fortelle historier om «egoistene» og de stygge menneskene. Alt hva du sier og gjør må likesom hentyde til at du har det riktige syn på menneskelig egenkjærlighet og ondskap, så er du sikret en bred plass og ofte en god stilling her på jorden, og hvis du da samtidig ofrer til misjonen og arbeider for å tukte og tvinge menneskene for at de om mulig kan bli litt bedre, så oppnår du kanskje også prestenes reisetillatelse til Himmelriket.

 

Ganske annerledes vil du få erfare at ditt livsarbeid ligger an, hvis du forteller dine livsfeller at de sover og drømmer og ikke er seg bevisst hva de gjør. Forsøk å overbevise en jøssing om at N.S.-folkene er idealister med forfalskede idealer, eller forsøk å forklare N.S. at jøssingene er nidkjære patrioter og chauvinister, så skal du merke noe annet. Da får du alle mot deg. Eller forsøk å fortelle arbeiderne at deres partiledere er drømmere, eller at naturvitenskapsmenn er folk som driver gjettekonkurranse, og at presten og prosten og bispen «farer storligen vill», så vil du snart merke den kulde og spott som slår deg i møte. Forsøk å si til en redaktør eller til en propagandasjef at han lyver hurtigere enn en hest kan trave, og at han er en dårlig psykolog som ikke kan se seg selv og oppdage at han arbeider for det umoralske og i virkeligheten splitter folk istedenfor å samle dem. Du kan være glad om du slipper å bli kastet ned gjennom trappen.

 

Det må altså være noe avgjørende i veien med den menneskelige mentaliteten.

 

Det beste resultat i så henseende som jeg har opplevd, var en gang hos en stor og fet redaktør. Han så mer enn folk flest. Jeg sa: «Du tør altså ikke trykke min artikkel enda jeg setter fullt navn under?» Han så meg inn i øynene og sa: «Du forstår, vi kan servere våre lesere litt sannhet, vi også, men da må det foregå teskjevis, og ikke slik i sleivevis og bøttevis som du serverer sannheten».

 

Henrik Ibsen lar en av sine «figurer» si: «Ta ikke livsløgnen fra menneskene, for da dør de.» Men verdens Frelser mente det motsatte. Men jeg skal innrømme at han ga menneskene god tid på seg for å få tid til å sove ut den søvnen og bli ferdige med den tregheten som vi alle har i oss fra naturen. Vi er vokst opp nedenfra! Vi sleper på arven fra den sovende natur. Ser vi ikke det, så ser vi ennå ingen ting. Vi er «likesom trær som går omkring».

 

Har du noen gang gitt deg tid til å tenke nærmere over hva det vil si å sove og drømme? Jeg vil kort forsøke å beskrive for deg hva det er som karakteriserer den tilstand som vi forstår med søvn og drøm. De mest karakteristiske trekk ved enhver søvn og drøm tror jeg kan sammenfattes i følgende 7 punkter, og jeg henstiller til leserne selv å kontrollere om det stemmer. Hvis det nemlig stemmer med dine egne erfaringer, så betyr ordet «søvngjenger» og dagdrømmer altså verken overdrivelse eller skjellsord eller vittigheter. At det er noe komisk ved dagdrømmeriet er en sak for seg. Alle gode vittighetsblader spekulerer jo nettopp i det, men det er ikke derfor vi tar disse trekk av vår natur fram her.

 

1) I drømmetilstanden er alt det vi opplever faktisk utelukkende bilder. Vi ligger i vår seng, men opplever de utroligste ting som levende virkelighet. Vår «fantasi» har ingen «kritisk sensor» og løper derfor helt fritt mens bevisstheten «tar seg en blund». Dette første trekk er felles tror jeg for alt drømmeliv, både hos barn og voksne.

 

2) I drømmelivet kan de mest selvmotsigende («ambivalente») opplevelser og meningsløsheter passere uten at vi reagerer riktig på dem før vi «våkner».

 

3) Det finner ofte sted såkalte «forskyvninger» når vi sover, f. eks. at de minste småting og bagateller kan blåse seg opp til å ha den aller største betydning, mens store og vesentlige ting kan bli oversett, som de rene biting.

 

4) Handlinger og opplevelser som vi i våken tilstand ville rødme over og skamme oss over, kan i drømmer oppleves som ganske naturlige, fordi skamfølelsen mangler.

 

5) I drømmer går ofte våre innerste ønsker i oppfyllelse. Drømmene kan være så skjønne og behagelige at vi blir ganske fortvilet når vi våkner fordi «det hele var en drøm». Ønskeoppfyllelsen hører særlig til barnets drømmeliv, men forekommer også hos voksne. Er man tørst, så drømmer man kanskje uavlatelig at man drikker, og den sultne drømmer han får mat. Drømmen røper derfor ofte hva vi bevisst eller ubevisst lengter etter, eller hva vi mangler og savner. I «våken» tilstand har vi ofte «glemt» våre innerste savn og ønsker. I drømmer kommer det ofte for en dag hva vi ubevisst mangler eller savner, uten at vi i «våken» tilstand har vært oppmerksom på det. Det hender også ofte at «vi mister noe», eller «glemmer noe» eller systematisk «fortrenger noe» inne i oss selv og da hender det også ofte at vi i drømmetilstanden «finner igjen» det som vi har mistet eller kommer «ansikt til ansikt» med noe av det som vi har «glemt» eller «fortrengt». Det kan derfor ofte være nyttig å studere vårt eget drømmeliv for å komme til klarhet over hva det bor eller lever i vår innerste natur.

 

6) I mange tilfeller kan drømmen beskytte søvnen så vi «forsover oss», som det heter. I andre tilfeller kan drømmen «uroe» oss, så vi våkner og tenker over ting som vi ellers ikke hadde heftet oss ved.

 

7) Drømmetilstanden atskilles fra den «våkne» tilstand på den måten at den likesom er en «kløft» mellom dette at man «sover» og dette at man våkner. Overgangen over denne kløften kan variere fra det langsomme til det raskeste tempo.

 

Ikke sant! Er det ikke her vist til de mest iøynefallende trekk ved enhver alminnelig forekommende drømmetilstand? Altså: Hvis disse trekk også gjenfinnes i det daglige liv — hos alle nålevende naturlige og «normale» mennesker, så har vi ført bevis for at vi mennesker er dagdrømmere i dette ordets bokstavelige mening, selv om vi ved første og andre overveielse finner det utrolig, usannsynlig og usmakelig og kanskje forargelig. Nå skal vi se!

 

l) Vi vet alle at penger bare er symboler eller bilder. Men vi opplever det som virkelighet — som en hard virkelighet at disse «bilder» styrer verden. Nekt nå ikke det at «pengene styrer verden». Det forholder seg slik fordi hele verden drømmer og skriker på «kapitalens makt». Vi har opplevd at det ble satt skuddpremie på grisunger fordi det var «for mye flesk». Vi opplever at man slår mysen i kloakken «fordi det er for mye ost». Vi har sett de styrende i alle land brenne hvete, mais og kaffe og ødelegge realverdiene (= de virkelige verdiene) for pengeverdienes skyld. Vi opplever altså «bilder» som virkelighet Sosialøkonomene på universitetet forsikret oss i krigsårene at «den norske krone» «steg» og «sank», pustet seg opp og krøp sammen igjen som om den var et levende vesen. Folk reagerer kanskje litt av og til, og den ene overgår kanskje den andre i å si at vi «lever da ikke av penger» — for å vise hvor klok og «våken» man er. Men i realiteten så sier alle som så: «Hva skal vi leve av da, hvis vi ikke har penger?»

 

Bildet oppleves altså som virkelighet. Og folk drømmer endog så energisk at de lager verdenskrig for å få markeder for avsetning av varer! Ellers blir det «krise», «finanskrise» osv. Som om pengene var noe annet enn måleenheter og regnskapsmidler som meter og centimeter, liter og hektoliter.

 

«Staten» er også et fantasibilde. Ingen har sett «staten» Og den finnes ikke. Ingen har noen gang sett «molok», men millioner av mennesker satte livet til i historien, eller tok hverandres liv for en eller annen «tenkt» moloks skyld. I våre dager dør millioner av menn og kvinner igjen for sin «stat», som ikke er annet enn et bilde. Alle vet at det er folket selv som utfører alt arbeid og som betaler hvert eneste øre i «stats»-kassen. Men allikevel opplever man i drømme at «staten arbeider», «staten betaler», «staten styrer» — og alt dette oppleves som like virkelig som når smågutten opplever at hans trehest løper løpsk eller at dukken til hans søster «går på skolen» «sover», «drikker», «skitner seg ut» osv. Alt sammen er virkelighet i drømmelivets bildeverden.

 

Vi vet at samfunnet er levende kjøtt og blod og ånd og at «staten» bare er et bilde på helheten! Vi ser på kongen og keiseren som bildet på «det største» vi kjenner. Derfor valgte Samuel en «stor, høy mann» til den første konge blant jødene. Jødene drømte om det «store», og nå gikk «det store» for deres øyne som levende virkelighet akkurat som gullkalven i Moseboken var blitt en levende gud som kunne gå for «folkets barnslige øye».

 

Kristus peker på keiserens bilde og spør: Hvem sitt bilde er det? Hvem sine symboler er dette? Og da folket svarer i drømmetilstanden, så lar han dem drømme videre for så vidt som han ikke uroer dem: «La symbolet få sitt og virkeligheten sitt.» Dvs. lær deg til å se forskjellen på din egen skaperånd «gud» og på det symbol som du ved åndens hjelp har skapt! Verdens mentale Frelser gir dem bare en impuls — noe som de kan tenke på og diskutere i 2000 år! Det står at de forundret seg stort og gikk fra ham. De kom nemlig for å fange ham — og så lot han isteden derfor disse menneskene fange seg selv! Ennå skulle verden leke med sine bilder i 2000 år, fordi verden trengte sine bilder for å sove mer og drømme videre. Kristus ga  menneskene sannheten teskjevis!

 

For at de skulle se og dog ikke se, høre og dog ikke høre. Vi er altså dagdrømmere for så vidt som vi selv tror at «staten» beskytter oss og velsigner oss! Selv om den ene «stat» bygger ubåthavnen på Laksevåg og den annen «stat» bombet hele Laksevåg i ruiner til død og fordervelse for menneskene, som tilhørte minst 3 «stats»-samfunn, så opplever vi det i drømme som om «staten» beskytter oss. Når vi våkner helt en gang, så ser vi det motsatte, og innser at det bare var «staten» og ingen annen privat morder og røver (Barabbas) som kunne måle seg med «staten». «Jeg vet at politiet beskytter meg og mine,» sier «anarkisten», «men hvem skal så beskytte meg og mine mot politiet?»

 

I drømmen reagerer vi ikke på det meningsløse og vanvittige i dette å legalisere og organisere og autorisere mord og røveri. «Okkupasjon» er ikke tyveri og overfall. Røvere og banditter blir vi først når vi stjeler og røver i privatlivet. Men når vi «våkner» så reagerer vi annerledes. Og du som ennå lever ubevisst i drømmen vil sikkert reagere veldig på at jeg her forsøker å vekke deg? Legg derfor merke til Jesu ord i Luk. 22, 25: «Kongene hersker over sine folk og de som bruker makt over dem «kalles for deres velgjørere».» I drømmen gjelder de for å være velgjørere fordi bildene eller symboldannelsene oppleves som virkelighet.

 

Menneskene «surrer» i historien omkring staten og «det store midtpunkt», som fluer surrer omkring lyset. Derfor kaller Bibelen «djevelen» for «Beelsebub» som betyr: «Han som behersker fluene» = den uvåkne og drømmende fantasi.

 

«Staten» er «erstatningen» for det hellige levende samfunn. Det egentlige og virkelige er du og jeg og vår neste og det store intense skjebnefellesskap som på usynlig måte binder oss sammen. Så lenge vi ikke oppfatter dette usynlige skjebnefellesskap, men bare «aner» det eller «svermer» for det og omkring det, så går vi til valg og skriker på en sterk «stat». Vi drømmer ved alle valg at vi opplever den virkelighet vi ber om og ønsker oss. Vi ser ikke at vi blir skammelig snytt fordi vi «velger» det gale uten å reagere riktig og kritisk. Vi ønsker å bli rike og lykkelige ved «stats»-bidrag og skatter. Men Beelsebub ler av oss. Vi blir uavlatelig skuffet. Men i drømmetilstanden går våre ønsker i oppfyllelse: Vi tror vi oppnår «fred», «rettferdighet», «rikdom» og «velsignelse», men i mange tusen år har vi bare oppnådd det motsatte uten å erkjenne det. Sensuren i oss selv har «tatt seg en blund».

 

«Staten» styrer slett ikke, og «pengene» regjerer slett ikke. Det er vi som «styrer» (i tåken og søvnen), og det er vi som regjerer slik med pengene at vi blir pengenes slaver.

 

Vi er slaver under avgudsbilder!

 

Vi reiser over hav og land for å «kristne» hedninger som tror at det er liv i stein og tre. Men vi ser ikke bjelken i vårt eget øye, for da ville vi se at vår bildedyrkelse i Europa var tusen ganger verre enn leken med bilder og symboler hos negere, indianere og eskimoer.

 

Kan du huske fra din egen barndom hvor forferdelig du kunne føle det hver gang det gikk opp for deg at du lekte og fantaserte med dukker og bilder? Jeg husker godt at jeg en hel vinter hadde lekt «jernbane» med tomme esker. Men en vårdag brast illusjonen. Da skyndte jeg meg å kaste alle eskene i ovnen for at ingen skulle se at jeg — en «stor» gutt — hadde lekt med tomme esker. Det kan føles pinlig å våkne og gå over «kløften» fra drøm til virkelighet. Det virker «irriterende», «forferdende», «pinlig» og «smertefullt», hvis man altfor plutselig våkner av sin drøm. Å skifte helligdom og idealer og interesser er ofte katastrofalt i vårt liv, og Bibelen beretter mye om dette. Les f. eks. skildringen av den dagen og timen da alle bortførte verdier går til grunne, og da det går opp for verden at kirken var en «troløs Kristi brud» — en åndelig skjøge som hadde latt seg kjøpe av verdens fyrster, makthavere og pengesamlere! Johannes hører en lyd som om havet var kommet i opprør og som om bølgene bruste og gikk høyt. Dette går i oppfyllelse i enhver menneskesjel når man har Sturm- und Drang-perioden. Når det gamle faller og «dør» inne i en og man finner på noe nytt til et nytt livssyn, til en ny tro og til et nytt verdensbilde. Og når hele verden våkner så skal du som lever få se at «bølgene går høyt», og du skal høre i radioen og i luften at «folkehavene bruser»! Bare vent.

 

Ingen sensasjon i verdens historie kan måle seg med denne.

 

Da krigen kom i 1940 til Skandinavia, rammet krigen først og fremst Norge, hvor man betalte kr. 235,00 pr. år i gjennomsnitt pr. innbygger i skatt. Dernest rammet den Danmark hvor skatten i gjennomsnitt var kr. 190,00 pr. år pr. innbygger. Sverige slapp lettest fra krigen hvor gjennomsnittet var lavest, nemlig kr. 150,00. Men den vil vokse den også og få sine følger. Man må da få litt igjen for sin selvhengivelse og molokdyrkelse. Man må da få litt igjen for pengene, for sin nidkjærhet i bildedyrkelsen og for sin offerlyst og offerglede overfor avgudsbildene. Når «regjeringen» kommer igjen og de gamle symboler vender tilbake, vil folket juble og fortsette hvor man slapp. De gamle «Fluer» lærer de unge «opp», og det klassiske hedenskap har dype røtter hos alle som sover og drømmer. De dynamiske krefter er de samme som før — og «styrmannen» for disse allmektige krefter er den gamle religiøse bildedyrkelsen.

 

Gudebilder og Madonnabilder og Kristus i glass og ramme på veggen og nattbordet er alt sammen eksempler på at vi mennesker tilfredsstilles av bilder. Så lenge Frelseren ikke lever og arbeider inne i oss, er det godt å ha ham på nattbordet eller på veggen mens vi sover og drømmer at vi er hans disipler. Dessverre har ikke Kristus sørget for at hans portrett ble oppbevart for etterslekten. Mange har beklaget det. Men menneskene har selv skapt seg sine bilder av Frelseren, likesom de i all sin religion dikter og drømmer at de er Guds barn og praktiserer kristendom.

 

Har man ikke et Guds rike og heller ikke et hellig samfunn, så kan man jo «leke» og drømme at man har det All «kirke»-kultus og tempeltjeneste er bildespråk for det virkelige At all denne kultus stadig forandrer seg, betyr ikke at Gud er bestandig annerledes, men at vi selv forandrer oss og stadig skaper nye bilder og bestandig dikter og skaper en guddom i vårt eget bilde. Vi kan f. eks. i kunsten finne Kristusbilder i alle sjangrer fra de mest søte og jomfruelige til de mest mandige og kraftige alt etter som vi selv er i humør til! Men Jesu lære er denne at Riket er inne i oss og at vi skal bli som vårt opphav, Gud og ikke Gud som vi.

 

Tenk når verden våkner og virkelig ser Gud og oppdager Gud i Menneskesønnen! Da først kan det snakkes om den objektive sannhet og virkelighet. Når Frelseren ikke etterlot seg et portrett var det sikkert fordi vi ikke skulle drive bildedyrkelse med hans bilde. Vi skulle ta hans bilde opp inne i oss og lære oss til å se ham med vårt åndelige øye.

 

Kristus skrev ikke en gang en eneste av sine taler! Det berettes bare en gang at han skrev, og da skrev han i sanden Det ser ut som om dette å skrive i sand var et dikterisk innfall av ham? Det var vel kanskje for å si: «Slik er det å rettlede menneskene i sannhet! Dere sovner igjen. Å tale til menneskehjertene er som å skrive i sand,» vil han si.

 

En venn av meg, dikteren Olav Aukrust, brukte et annet bilde. Han hørte gjerne på mine foredrag og la merke til folks begeistring og bifall og så sa han: «Du slær i vatten.» «Du slær i vatten.» Det spruter litt med det samme og «bølgene går høyt» men et øyeblikk etter er det like stille på overflaten.

 

Jeg har skrevet en masse i sand og sådd mange gode korn fra den Hellige Skrift på steinbunnen. Og meget få nålevende har slått mer i vannet enn jeg har gjort. Men litt spirer og gror det allikevel! De fleste sover videre i sitt dagdrømmeri. Bare noen få gnir seg i øynene og begynner å se på samme måten.

 

-    -     -     -

 

 

At Frelseren forsto vår trang til bildedannelse og fullt ut innrømmet den genetiske rolle som symbolene har for oss i vår drømmetilstand, beviser både hans stadige bruk av bilder og hans foran siterte ord, og lignelsenes rolle og betydning. Men mest av alt ser vi dette i Kristi innstiftelse av nattverden. Vi vet vel alle litt om den store rolle som blodet spiller i alt menneskelig forestillingsliv. Og nettopp nå når raseteoriene på nytt raser gjennom verden, bør vi se litt på blodet. Lumholtz og andre oppdagelsesreisende i fjerne land beretter at de fargede og innfødte folkeslag ofte kan være farlige for den hvite mann fordi de tror at når de drikker den hvite manns blod og spiser hans kjøtt, så tilegner de seg den hvite manns egenskaper. Hodejegerne på Borneo tror at når de spiser en sterk manns hode, så får de den sterke manns egenskaper. Moses lærer at sjelen sitter i blodet. I 3. Mos. 17, 11 heter det: «For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret for å gjøre soning for deres sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.»

 

La oss ikke diskutere eller kritisere Moses, men bare slå fast hva all erfaring fra fortiden og all erfaring fra primitive folk går ut på, nemlig at man tilla blodet en utrolig mengde mystiske egenskaper. Det primitive mennesket ser jo — ifølge de empiriske prinsipp eller det såkalte «erfaringsprinsipp», at når blodet tappes av et levende legeme, så «dør» det! At «erfaringen» dessverre ofte er det navn som dagdrømmere setter på sine «villfarelser», er en sak for seg. Alle ville og primitive folk ser «mystisk» på blodet. Man ofrer «blodet» til gudene. Ikke fordi Gud er blodtørstig, selvfølgelig, men fordi vi er det eller fordi vi tenker oss det slik. Man smører blodkors på sin dør imot pest og sykdom. Til alle slags heksesalver og heksekunster hører alltid litt blod — f. eks. av barn og jomfruer. Det finnes folk som ennå tror at de får styrke som en okse når de drikker okseblod, osv. Våre forfedre ofret bygdens fineste og gjeveste gutter og jenter til Asagudene for å oppnå disses gunst og slik videre fra evighet og til evighet i all religionshistorie, og i alle fanatiske beretninger om menneskelig frykt på den ene siden og offerglede og offervilje på den andre siden. Når de gamle norske Asadyrkere ofret sine egne vakreste gutter og jenter til det høyeste som de kunne tenke seg, så var det ikke ondskap, men det var det primitive refleksjonsliv og åndsliv som søkte en slik utvei i mangel av mer lys og større viten. Det var sikkert like godt og oppriktig ment av Moses, det som jeg nettopp siterte.

 

Nå kommer verdens mentale Frelser og ser alt dette og hele denne blodige gudekultusen. Han fordømmer oss ikke for vår hjelpeløse blodhunger, for han kjenner vår frykt og vår mangel på lys over oss selv. Verdens Frelser ser deg i din skyldfølelse og syndeangst og i din frykt for den ukjente Gud og de ukjente naturkrefter. Han kjenner din livsfrykt og især din dødsfrykt, og han vet at når du ofrer det kjæreste du eier, dine egne barn fra det høyeste, men ukjente som du frykter, så vet han at du og din prest mener det godt. Du vet bare ikke selv hvordan du er blitt til, og du kan ikke ennå orientere deg overfor de mektige tanker som løper inn og ut av deg. Han vet at du er vokst opp nedenfra og han kjenner din treghet og sløvhet og vil gjerne hjelpe deg. Men ennå i mange århundrer vil du trenge bilder og symboler før du blir voksen, og han kjenner dine religiøse og sosiale lengsler og din midtpunktsøkende livsdrift, din erotikk og din ville og farlige fantasi. Frelseren ser de som ofrer lammeblod og barneblod, og han kjenner hele den jødiske tradisjon og han setter seg ikke til å fordømme den, men han går tvert om inn i den for å sublimere den og fylle den og realisere alle de sanne og gode drømmerier og Messiaslengsler.

 

Hvorfor kom de jødiske Messiaslengsler og jødenes store drøm om det store verdensrike og det store «brodersamfunn» som de ennå «leker» med i sine hemmelige leker? Kanskje kom alle disse lengsler fra Gud Ånd selv? Kanskje var det alle disse menneskenes livslengsler og livsbehov som framkalte en Frelser? Han som er født av Faderen fra evighet.

 

-    -     -     -

 

Nå vil Kristus altså føre hele verden inn på det rette spor, og så tar han sitt utgangspunkt i hele den jødiske tradisjon og blodofring og går selv inn i denne. Spør du hvordan han gjorde det?

 

Ser du ikke det? «Her er mitt blod som utgytes for dere til dine synders forlatelse,» sier han. Her er et glass vin, altså et «bilde» på «blodet», drikk det. Sannelig sier jeg deg — dette er mitt legeme og mitt blod som ofres for å gjøre verden frisk. Hold iallfall opp å ofre barneblod og dyreblod og bruk i stedet et glass vin som symboliserer mitt blod, om du bare nå vil tro og godta disse ord at dette gjøres for din skyld. Det er ikke Gud som krever blod, men det er Guds ånd i deg som foreløpig vil og må ha blod. Jeg kjenner deg så godt, sier Frelseren, at jeg vet at bilder og symboler for deg er virkelighet så lenge du ennå sover og drømmer. Derfor gjør et glass vin samme nytte, og så er vi kommet et langt skritt videre på den riktige vei. «Dog ikke som jeg vil — men som du Gud Ånd i det halvferdige menneske vil.»

 

Når du nå for ettertiden lider av dødsangst, skyldfølelse, syndenød, tvil og livsfrykt, og når du har det så ondt både på legeme og sjel at du ikke orker mer, og når nattens mulm og mørke og ondskap og villfarelse skremmer deg så du verken vet ut eller inn, så kom til mitt bord og finn fred og tilgivelse, hvile og beroligelse, for jeg elsker deg menneskebarn av hele ditt hjerte. For jeg er sendt til deg fra din egen Skaper og jeg kjenner dine store muligheter og farer, og derfor kommer jeg til deg med den sanne livsorientering for å frelse deg på sjel og legeme fra de skriftlærde og fra trollmennene og fra medisinmennene som leker med din troskyldighet og narrer deg.

 

Jeg er veien, sannheten og livet. Tro på meg, så skal du bli befridd for det onde og finne fram til livets seier og krone!

 

Hvis noen tviler på at dette er Jesu lære, så prøv en gang å tenke deg at du kom i en situasjon som lignet hans. Tenk deg at du kom til en primitiv stamme som nettopp nå skal holde en stor offerfest for sine gudsforestillingers ære! En ung pike føres fram og hennes føtter bindes til en pel i jorden. Man bøyer et bambustre ned over henne og fester bambustreets krone til hennes hår så hun blir stående i en meget stram stilling. (Denne skildring har jeg fra en misjonær som har sett på.) Nå kommer stammens biskop eller den øverste prelat bort til henne og skjærer halsen over på den unge piken så hennes hode «flyver opp i himmelen» og hennes blod fosser ut av hennes legeme, som faller til jorden. De «syndefulle» og «troende» styrter nå fram og dypper en finger i det varme blod og renser seg selv for sykdom, synd og all slags elendighet.

 

Nå står du og ser på dette og vet ikke straks hva du skal gripe til. Jo, i dag har du Kristi lære og sakrament, så du kan bare lære dem opp i din egen «religion», så kommer de straks noen skritt videre. Men sett nå at du var den første som skulle gripe inn og bruke frelse her. Sett at du — likesom Kristus — kanskje visste alt på forhånd og visste hva det egentlig var som skjulte seg bakenfor denne «blotingen». Da ville du heller ikke «satt deg imot det onde», for det visste du ikke nyttet. Du ville som Frelseren «gå inn i den sterkes hus for å binde den sterke — for siden å røve hans gods». Den sterkes hus er jo troens og åndsmaktens hus. De menneskelige forestillinger er den sterkes hus. Det er disse forestillinger det gjelder å få fatt i. Når du har fått fatt i dem og tilegnet deg massenes tro og tillit og hengivenhet, så kan du «røve den sterkes gods» — «menneskehjertet», «menneskesamfunnet», «menneskeskjebnen». Da er det din eiendom. Derfor heter det i Fader Vår: «Ditt er riket, makten og æren».

 

Foreløpig var det villfarelsen og livsløgnen som eide riket og «gullet», menneskeverdiene og menneskeskjebnene, altså det «gods» som Frelseren «røvet» fra livsløgnen i fariseismens tempel.

 

Ikke sant, om du hadde vært i Jesu situasjon og med hans forutsetninger, så ville du ha gjort nettopp det samme. For du må innse at dette var den riktige «positive» mentale frelse. Hele blodofringen beror jo bare på en primitiv mental tilstand, ikke sant?

 

Å drikke et glass vin som bilde på blodet er en foreløpig «sublimering» av bloddrikkingen.

 

Men da jeg hørte Jesu bønn i Getsemane: Var det mulig, da ta denne kalk fra meg — dog ikke som jeg vil, men som du vil, da sluttet jeg å «gå til alters». For nå må da verden snart ha drukket blod nok? Eller vil du ha mer av hans blod over deg og dine barn?

 

Frelseren ville på sin side intet heller enn å ha praktisert Guds rike i all sin herlighet med en gang. Men vi sov ennå! Vi måtte ennå lenge nøye oss med bilder og symbolikk. Og mange av de mest religiøse vil slett ikke våkne mer. De ville korsfeste sannheten om seg selv til evig tid om ikke sannhetens ånd kom til oss med «nøkkelen til avgrunnen i oss». Ellers ville intet kjøtt bli frelst. (Jfr. Matt. 24, 22.)

 

Verdens store villfarelser og livsløgner er i vår tid så rotfestet, så autorisert og væpnet, og de religiøse drømmer, «leker» og sover så trygt at det hadde vært forbi med hele verden, om ikke Gud nå igjen hadde grepet inn og «forkortet» krisen.

 

Livsløgnen tar bevisst sikte på å utrydde mennesket og det menneskelige. Bakvaskeren har så lenge bakvasket vår natur at hele verden tror ham. Men den hellige sannhetens ånds lys kommer tidsnok til å frelse oss og gi oss frelseren tilbake i ånd og sannhet. Han kommer snart ut igjen av det åndelige skydekke som tok ham bort for våre øyne.

 

-    -    -     -

 

Av dette lille forsøk på å vise oss verdens mentale Frelser i arbeid med sine mentale midler, ser vi altså at i drømmetilstanden er bildene og symbolene sannelig virkelighet for oss, selv om det ser ut som om vi var våkne. Vi drømmer med åpne øyne! Vi har som Jesus sier: «Øyne uten å se og ører uten å høre.» Og Frelseren gir oss bildene for at de mange skal se og se uten å skjelne, og høre og høre uten å forstå. «Men dere er Himmelrikes nøkler betrodd!» Hvem snakker Jesus til i Matt. 13, 11, når han sier: «Dere er det gitt å få vite Himmelens rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt?» Hvem snakker han til? Er det geistligheten som har fått vite hemmeligheten? Nei! De lærde har tatt «kunnskapens nøkkel til seg» og nekter med den å låse opp for dem som vil inn i Guds rike. (Jfr. Luk. 11, 52). Vi hører nok at paven sitter på «Peters stol» i det gamle Rom og drømmer at han kan lukke opp for Himmelens rike, men det er bare drømmen som beskytter søvnen! Slik drømte også de skriftkloke som hadde satt seg på «Mose stol» (Matt. 23, 2). Hvis paven i Rom hadde kjent sannheten om lysets allmakt som Jesus vitnet om, så hadde ikke Mussolini behøvd å stå og skrike ut over hele verden at «ennå i dag beherskes hele vestens kultur av den romerske ånd».

 

Det var nok Jesu sanne disipler som hadde fått vite Guds rikes hemmeligheter, og det er disse vi forsøker å finne fram til i denne boks vitnesbyrd om det nye lyset over vår egen natur.

 

-    -     -     -

 

Før vi forlater avsnittet om drømmelivets bilder som oppleves som virkelighet, kast en gang et lite blikk på det norske folk som drømmer om å gjenfinne sin nasjonale egenart og som drømmer om et nasjonalt selvstyre. Man pantsetter sitt land og sine naturrikdommer til fremmede, mens man omdøper byene med gamle navn og vender tilbake til gamle språkformer, drakter, skikker, symboler og sedvaner. Når bare bildene og symbolene og formene er «norske», så gjør det ingenting om vi forkaster norsk åndsliv og kopierer de fremmedes ideer og livskunst og selger oss til fremmede. Det er slik at for hver den som drømmer midt på høylys dag er bilder og symboler og formalier det virkelige. Det faller ingen inn i søvne å reagere på at små uvesentlige bagateller pustes opp til store og viktige ting, og at de store og viktige realiteter trer i bakgrunnen som uvesentlige biting.

 

Når bare folket fester og skriker hurra for 17. mai og Eidsvollsverket og vifter med norske farger og nasjonale symboler, så merker ikke det drømmende folk og dets sovende hyrder at ulven går løs, og at man i søvne skitner ut og vanærer den grunnlov og det Eidsvollsverk som man fester for. Symbolene og bildene fortoner seg som virkelighet i det politiske liv akkurat som i det religiøse, økonomiske og sosiale liv.

 

Med dette har vi faktisk bevist riktigheten av den påstand at menneskene drømmer med «åpne» øyne og ører midt på dagen i det 20. århundre etter Kristus.

 

2) Vi sa i trekk nr. 2 at det var typisk for alt drømmeliv at man ikke reagerte bevisst på åpenbare selvmotsigelser og inkonsekvenser. Sensuren sover mens vi drømmer.

 

Ja — se nå en gang på vår tids store tekniske framskritt. Hva er det egentlig vi tar oss til? Vi studerer naturkreftene for å avlure naturen dens mektige kraftverker. Vi mobiliserer all verdens intelligens med dette formål. Naturens krefter lystrer oss og bærer oss som engler på sine «hender». I tusener av år har vi ønsket å kunne fly i luften. Vi oppnår det. Men i samme øyeblikk klager vi og sier: Var ikke verden lykkeligere før disse maskiner og motorer var oppfunnet? Vi bygger ut veldige kraftstasjoner for å befri oss selv fra tungt arbeid. Men i neste øyeblikk er vi «arbeidsledige» og jamrer verden over av den grunn. Er det da ikke arbeidsledige vi ønsker å bli? Har vi ikke andre livsmål enn å slite fra vuggen til graven for brød? Vi som er født kongebarn og Guds barn? Eller hva vil vi da med våre tekniske framskritt?

 

En dag bevilger våre statsmenn millioner av kroner for at bøndene kan lære rasjonelt landbruk. Hvorfor gjør vi det når vi i morgen klager og jamrer fordi prisene faller og fordi vi har for stor landbruksproduksjon? Ambivalens og ureflektert selvmotsigelse finner vi i all vår ferd. Hele det politiske liv er som en eneste barnestue.

 

En dag klager vi over dyrtid. En annen dag jamrer vi over lave priser og dårlige tider. En dag forteller vi at krigsforlis og prisstigning på skip er en skattbar inntekt — og «gode tider». En annen dag forsikrer vi at vi tapte på krigen. Les Norges Banks årsberetninger i 10—15—20 år i sammenheng, og husk på at det er alvorlige menn med alvorlige ansikter og bekymrede miner, som tar seg selv helt alvorlig, som skriver disse barnslige innberetninger, så kan du ikke være i tvil om at det hele er typiske utslag av dagdrømmeri.

 

En dag straffer man en mann som har stjålet en gris eller et par støvler, eller man dømmer en mann til døden for et mord. Men en annen dag mobiliserer man hele landets politietat for å beskytte det organiserte tyveri og mord. En dag hedrer man en ung kriger for fedrelandssinn og tapperhet og setter hans bilde i avisen med «utmerkelser» på brystet og utdeler medaljer for tapperhet. Men i neste øyeblikk henretter man en annen patriot som gjør det samme med ennå større tapperhet for så vidt som han kjemper alene — og kanskje uten våpen — imot en hel krigsmakt. All verden er meningsløs. Men ingen våkner og reagerer riktig.

 

-    -    -    -

 

Begynn en gang å lese Jesu taler, så vil du se at han stadig peker nettopp på det samme: på den ubevisste selvmotsigelse og inkonsekvens, og forlanger at menneskene skal begynne å våkne og se seg om.

 

Jeg har i denne tid lest minst 10 ganger i avisene om krigsforlis. Alle ganger beretter «de reddede» om all den godhet og offervilje, kjærlighet og omsorg som stedets og distriktets mennesker utviste overfor de skipbrudne. Det er ikke lovord nok for god forpleining og utdeling av mat og klær for å hjelpe sin neste. Man kan lese seg varm så tårene kommer i øynene bare ved å lese om hvor gode og snille de private mennesker er, og hvor onde og utilregnelige alle de er som gir seg ut for å være og gjelder for å være folkets velgjørere, men som bomber skipene og skyter på sjøfolk og passasjerer med maskingeværer og granater. Men alt dette til tross, så går folk dagen etter i kirken og lærer om de onde mennesker, og om all øvrigheten som er av Gud. Kan noen forklare dette bedre enn Freud, som forsikrer at det hele skyldes det ubevisste og velmente dagdrømmeri?

 

3) Om forskyvningen eller forbytningen om små uvesentlige ting med de store og avgjørende ting, har vi allerede i det foregående nevnt en del. Frelseren sier om oss mennesker at vi «avsiler myggene og sluker kamelene», hva som er et godt og rammende språk for det samme. Og slikt må da ha en årsak? Og det er ingen annen brukelig forklaring enn denne at vi i drømme ikke holder det viktige, essensielle og avgjørende ut fra det uvesentlige og betydningsløse.

 

Når vi leser om den blindfødte i Johs.ev. 9, så legg merke til følgende: a) Fariseerne klager over at han er blitt helbredet på sabbaten (16). b) Siden må de ha rede på hvem sin sønn den blindfødte er. c) Hvordan det er gått til at han er blitt helbredet. Osv. Men den blindfødte som av sin Frelser har lært å bruke sine øyne svarer bare: «Om denne mann er en synder, vet jeg ikke — jeg vet bare en ting (hovedsaken) at jeg var blind og nå ser». Det taler for seg selv.

 

Jeg vil gi alle det råd å tenke og resonnere slik, og ikke stille alle de uvedkommende spørsmål. Jeg vet også med sikkerhet dette ene at jeg var blindfødt før jeg fant verdens Frelser og møtte ham i hans ord. Etter dette møte fikk jeg mitt syn, så jeg ser — eller er begynt å se. Hvis det var sant det presten sier at synden skyldes ond vilje og onde lyster, så at menneskene stort sett synder med forsett mot bedre vitende, så ville «kirkens» utskeielser og fariseisme ikke være lett å tilgi. Hvis de mennesker hadde rett som dreper prester i den tro at de tar imot betaling for bevisst å tjene denne verdens Herre og for bevisst å forfalske Bibelen, så hadde også jeg tapt troen på Gud i mennesket. Men heldigvis tar presten også feil av seg selv. Heldigvis at det er sant det som Jesus sier på korset: De vet ikke hva de gjør. De lever i drømmelivet hvor enhver objektiv sensur mangler og hvor alle meningsløsheter og selvmotsigelser og urimeligheter kan passere, inntil bevisstheten våkner.

 

Ubevisst fordømmer også presten seg selv med sin lære om den onde vilje og med sin påstand om at det er «den onde lyst» som f. eks. fikk ham til å studere teologi, eller hans forfedre til å ofre til det ukjente! Den religiøse drift og sanselighet er nok både god og ond, og fromme mener det som regel godt, selv om de burde kunne innse fortrengningen av den store og viktige sak: å lære sin egen natur å kjenne, mens de isteden alltid er opptatt med flisespikkerier, bagateller og tomme formaliteter.

 

Vi ser av denne bok hvor viktig og lærerikt det er å kjenne sannheten om seg selv, og hvor stor villfarelsen blir når en mangler lyset og nøyer seg med lysets navn og symboler.

 

-   -   -    -

 

 

Når vi nevner alle disse eksempler, så får leseren kanskje det inntrykk at vi søker og leter etter eksempler på drømmetilstanden? Men sannheten er at alt som vi ser omkring oss og daglig opplever og hører, er et eneste stort bevis for at dagdrømmeriet er det karakteristiske ved nåtidsmennesket.

 

Tenk f. eks. på «arbeiderlederne» som lærer at eiendomsretten til maskiner og boliger og biler burde «avskaffes», fordi «privatkapitalen» er roten til alt ondt. Men samtidig innfører man organisasjonene, eiendomsrett og monopol på arbeid, så at den som før er fattig ikke en gang har «eiendomsretten» til selv å bestemme over sin tid og arbeidskraft. Eller tenk på innføringen av «statskapitalismen» i alle land, som setter hele verden i brann, mens alt som «privatkapitalistene» gjorde var den rene spøk i sammenligning med dette.

 

Jeg foreslo en gang for de organiserte at de for alle sine uhyre pengemidler i organisasjonskassene skulle passe på å kjøpe opp aksjer i alle de viktigste industrier, for at arbeiderne på de resp. fabrikker selv kunne bli direktører og «eie» fabrikkene. Men til tross for at arbeiderne i menneskealdre har latt seg beskatte frivillig og ved tvangsbeskatning, så eier de ennå ingen av de mange fabrikker. Men de innbetalte beløp til kassene utgjør sikkert like mye som «arbeidsgiverne» har innbetalt i sine aksjeselskaper. Er ikke dette et bevis på at man drømmer og leker politikk og krangler om bagateller, mens man i det hele og store og betydningsfulle er døve og blinde!

 

4) Eller tror noen at folk i sitt daglige liv har den skamfølelse som de ville ha om de var fullt våkne? Hvor ofte har jeg ikke sett voksne stortingsmenn forstille seg på en slik måte at jeg kan se på dem at de selv synes det er vel frekt. Men dersom de så seg selv som drømmere, og virkelig fikk fullt rede på hvordan de ser ut i våre øyne som har passert «kløften», så ville de bli rasende både på seg selv og oss fordi de hadde ligget og blamert seg i søvne.

 

Hvor ofte har jeg ikke sittet og hørt presten tale for folket, og sagt til meg selv: «Dersom denne presten visste hva vi andre kan se på ham, så ville han rødme og gå ned av talerstolen og ikke komme igjen før han var blitt «tørr bak ørene». Men fordi presten drømmer å være mye mer enn han er, derfor eier han ikke den skamfølelsen som han med Guds hjelp siden kommer i besittelse av.

 

Har vi f. eks. ikke alle i vårt liv begått ting som vi siden «rødmer» over ved å tenke tilbake på? Hvorfor gjorde vi det? Fordi vi drømte midt på dagen og ikke evnet å se oss selv. Sannelig, vi står oss godt på å fortsette på den veien og huske Fausts siste ord før han dør: «Kun den fortjener frigjørelsen, som hver dag erobrer frigjørelsen på nytt.»

 

Men da må vi se oss selv som materialet i arbeid i den store skapelsen, og tilegne oss et annet syn på menneskenes natur enn den tillærte frase om de onde viljer og om de onde egoister. Tror noen at våre naturvitenskapsmenn ville betro publikum sin store uvitenhet dersom de selv innså at de bare beretter om sin egen uvitenhet? Tror noen at de ville skryte og kalle seg selv empirikere om de selv kunne oppfatte at de bare deltar i barnslige gjettekonkurranser? Tror noen at direktøren i Norges Bank ville undertegne og trykke sine egne årsberetninger fra Norges Bank, hvis de forsto at andre mennesker om kort tid ville le seg krokete av deres barnslige drøm omkring «dukker» og symboler?

 

Eller tror noen at fortidens påståelige alkymister ville ha gitt seg ut for å være vismenn om de hadde visst hvordan hele ettertiden moret seg over deres oppustede villfarelse? Skamfølelsen mangler som vi ser, alle vegne i fortid og nåtid — og hvorfor? Bare fordi at det store dagdrømmeri gir seg tilkjenne.

 

Tror noen at de skrytende tyskere ville ha blamert seg slik som de gjorde i Norge, hvis de hadde regnet med at vi nordmenn gjennomskuet dem og i flere henseender var kommet langt foran dem i livserkjennelse?

 

Tror noen at de såkalte raseteoretikere ville forfølge jødene for jødenes rasehygiene, dersom de kjente årsaken til den jødiske rasehygiene, og dersom tyskerne selv hadde kjent til de veldige misforståelser og barnslige «forskyvninger» som ligger til grunn for tysk vitenskap? Det er derfor tyskerne lider så mye under sine selvskuffelser og nederlag fordi de selv ikke oppdager og erkjenner årsaken til nederlagene, altså villfarelsen. Ingen kan hjelpe dem. De løper selv med pannen mot veggen. De har selv den forførte dynamikk som graver sin egen grav.

 

Denne lære om vår natur passer ikke for vår «selviske» natur. Derfor virker sannheten om oss ofte så usmakelig, og derfor er Kristus og evangelistene en «anstøtstein» for oss. Vi har foran pekt på hvor langt lettere og «smakeligere» det er å høre at menneskene er onde. Hvorfor det?

a) Da forsoner vi oss lettere med at verden er som den er.

b) Da slipper vi å tenkedypt og alvorlig over tingene.

c) Det er så mye makeligere å sove og drømme.

d) Det er så morsomt å spille «autoritet» i en verden som vil

bedras» (!!).

e) Man slipper å fornærme og forarge sin neste med at man

     sier at han sover og drømmer, osv.

  f) Særlig ville det ikke bli så lett å spille «autoritet» og såkalt

     «overklasse» hvis det ikke var nok å ha penger, titler, utstyr,

     en rik og vakker frue, osv.

 

Men så høyt har Frelseren elsket menneskeheten at han til tross for alle disse og andre betenkeligheter valgte å gå korsveien, den trange og pinefulle veien mot all verdens dårskap og blendverk.

 

Og hvis du bestemmer deg for å stå opp og vaske deg på føttene og rense din sjel for alle rester fra naturens tunge søvn i deg, så vil du snart se hvor mye rikere du opplever livet, og hvordan Kristi «fred» blir deg til del. «Min fred gir jeg deg — ikke som verden gir, gir jeg deg.» Begynn å lese Jesus tale ved nattverdsbordet, så skal du etter hvert oppleve at der taler den fullt våkne til de ennå sovende.

 

Det er dette som er kristendommens brodd. Det er dette som vekker den store forargelsen.

 

Vi forstår så godt at vi med denne bibeltolking og oppfatning av den menneskelige natur, virker og må virke irriterende på geistligheten og dens tilhengere. Men det er ikke til å unngå. Det visste også Frelseren, og han varslet oss om det.

 

5) Alle barn har det med å drømme at det er julaften og geburtsdag, og at de «får» alle sine ønsker oppfylt. Vi voksne kan også oppleve det — og det merkelige er at også det, som vi ikke vil være bekjent at vi ønsker oss, også det kan vi komme til å oppleve i drømmen.

 

Både Freud og hans elever gir oss mange eksempler på det. Ønskene behøver ikke å være bevisste — de kan godt være til stede i oss både i «glemte» og «fortrengte» sinnstilstander. Det ville her føre for langt å gå i detaljer.

 

Pengesamleren drømmer at han blir rikere og tjener store penger når prisene stiger og «tallene» yngler i form av «verdipapirer». Det er ofte en forferdelig oppvåkning for en spekulant og for en forretningsmann når illusjonen brister og han opplever at prisstigninger og verdistigninger i virkeligheten betydde et effektivt tap, og det var uhyre lærerikt å være nordmann den gang «den enorme krigsfortjenesten» som man snakket om over alt og trodde på, plutselig forsvant som snø som smelter «mellom våre hender». Da «krisene» kom, var det i virkeligheten slett ingen krise. «Krisen» ble bare opplevd som et «mareritt» i drømmetilstand av alle dem som drømte at de var blitt rike. Men da minst 98 av det norske folk hadde opplevd «den enorme krigsfortjenesten» som virkelighet og realitet, er det klart at også «krisen» ble en slags tilsvarende virkelighet.

 

-    -    -    -

 

«Snobberiet» består i at ubetydelige mennesker drømmer at de selv er blitt «betydelige» når de omgås konger og fyrster, prinser og prinsesser og alt som regnes for «fint». «Snobbene» synes godt om å låne litt glans fra det som gjelder for å være «stort», for da opplever de likesom i drømme at de selv er store.

 

-   -    -     -

 

Jeg skal her fortelle mine lesere litt av mine egne livsopplevelser i denne forbindelse. Det var en periode av mitt liv at jeg tilsynelatende spilte en viss rolle! Den var langt fra stor. Men jeg samlet stadig større og større publikum under min talerstol, og det var noe som en viss slags dagdrømmere syntes var et sikkert tegn på at jeg måtte være «en stor mann». Da jeg så også ble valgt som stortingsmann, så kunne det ikke mer være tvil om at jeg måtte være en av dem som hadde framtiden for meg.

 

I den tiden fikk jeg rik anledning til å iaktta mange forskjellige mentalitetstyper. Den type som her har interesse var den typen som drømte at han «var enig» og «forsto», samtidig som han fra først til sist røpet at han dessverre slett ikke forsto. Men han drømte det.

 

Disse typer var især lette å kjenne på at de alltid måtte opponere eller finne noe å ta divergerende meninger på. De drømte da at de var aller størst, og det hendte at de «begynte på egen hånd» for å vise og demonstrere hvor forferdelig alvorlig de mente det. Det måtte for alt i verden ikke hete seg at de var «kritikkløse tilhengere» eller «Brochmannister» osv. På grunn av sin egen indre utilstrekkelighet tok de seg nær av dagspressens hån over de såkalte tilhengere, og hver gang hanen gol, så nektet de blankt.

 

Men da disse typene allikevel ga seg ut for å tilhøre «partiet» eller «bevegelsen», og endog drømte at de hadde foranstaltet nye bevegelser som var ennå «større» og det oppsto stor strid og røre og forvirring av denne grunn, så ble jeg nødt til — for å unngå å bli misforstått og forfalsket i levende live, å ta til gjenmæle. Til tider måtte jeg for sannhetens skyld ta nokså sterkt til motmæle. Dermed kom mine opponenter ganske autonomt til å dele seg i to leirer:

a) De som søkte det saklig riktige for enhver pris, og

b) de som slett ikke holdt mål og som slett ikke hadde sluttet seg til opplysningsarbeidet av kjærlighet til sannheten, men fordi de drømte om revansje på sin tidligere «livsskjebne» og nå riktig skulle rehabilitere seg i sine medmenneskers omdømme. Dette var typiske dagdrømmere, hvis ubevisste ønske og formål var å bli «store» og «betydelige». Det var deres person det hele dreidde seg om, uten at de selv forsto eller så det.

 

Denne typen dagdrømmere ble etterhånden mer og mer fiendtlig innstilt til min person — og hvorfor? Naturligvis fordi min kritikk tvang dem til enten å passere «kløften» og våkne til hel erkjennelse og forståelse av sin egen utilstrekkelighet, eller å fortsette i drømmen og energisk holde fast på sine egne storhetsdrømmer. Mon tro om ikke det var på denne måten at Judas i sin tid også utviklet seg? Mon tro om ikke Frelseren holdt fast ved ham nettopp fordi han så den vei som Judas måtte følge i kraft av sin egen iboende kvalitet og selvvirksomhet? Kristus hatet ham ikke. Men Judas kom etter hvert til å hate ham — måtte hate ham! Derfor lot Frelseren Judas få «spille den rollen» i det store verdensdrama, som alle av samme mentale innstilling alltid må spille.

 

-    -    -    -

 

I min kamp for ny livsorientering var min person og alle andre «personer» meg komplett likegyldig. Fant jeg noen som bygde opp med meg og samlet med meg, så gledet det meg uendelig mye. Kom det noen som holdt seg i ro, men gikk med allikevel, så var det også godt. Og var det noen som rev ned og skapte uro, så var det også som det skulle være eller måtte være. Men kom det typer for hvem personene spilte en viktigere rolle enn saken og disse da skapte forvirring utelukkende for personlige formåls skyld, så måtte det gripes inn. At Judas har vært noe i den retning framgår av beretningen om den fine salven. Den kunne vært solgt til inntekt for fattige, og han bebreider Kristus at han lar seg salve med så fin salve.

 

Judas bar selv pungen. Han har nok selv tilbudt å bære den og drømt at han var den mest skikkede til å forstå finansene.

 

Judas trodde ikke at Kristus så tvers igjennom ham! Men da det gikk opp for ham ved nattverdbordet, gikk han ut i natten full av hat til ham som bare ville ham godt. Kristus tok også Judas' skyld på seg da han sa: «Hva du enn gjør, gjør det snart.» Det vil si at Kristus trykker på knappen og sier: La teppet gå opp for siste akt. Jeg kjenner deg, Judas. Gå nå ut og hent dem som skal fange meg og korsfeste meg. Jeg har beregnet det nettopp slik med deg, og jeg så godt at du ville og måtte la deg kjøpe av mine motstandere, for du falt i den fristelse å sette personlige formål og ønsker og planer foran saken om menneskenes frelse.

 

Da dette gikk opp for Judas, gikk han bort og fortvilet. Da innså han at han ikke hadde holdt mål! Da våknet Judas av sin drøm. Da gikk han over kløften og da, når dagdrømmen brast for ham, da orket han ikke sitt eget liv mer.

 

Det er mange som har delt hans skjebne og derfor må også vi gå varsomt fram, så vi ikke er brutale, men kjærlige og tålmodige når vil forsøke å ta drømmen og ønskeoppfyllelsen bort fra våre venner. Vær varsom med jomfruen! Vær varsom med å vekke dine livsfeller opp fra sitt drømmeliv, ellers vil de hate deg som Judas hatet Jesus

 

La barnet selv vokse fra sine dukker, og tramp ikke på barnets symboler uten at barnet er blitt så stort at det ikke lenger sømmer seg å leke med dukker. Da må du hjelpe barnet til å passere kløften — dvs. overgangen til våken tilstand.

 

Fru Pilatus hadde også drømt, men på en ganske annen måte enn Judas. Hun ville sin manns vel og hadde hørt om tilfellet med jødene og Jesus. «Befatt deg ikke med denne Jesus, jeg har drømt noe som har foruroliget meg,» sier fru Pilatus og sender et bud til sin mann. Beretningen i Matt. 27, 19 lyder slik: «Men mens han satt på domstolen, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noe med denne rettferdige å gjøre! For jeg har lidt meget i drømme i dag for hans skyld.»

 

Bare dette lille trekket beviser den historiske sannhet om Kristus og menneskene. Kvinnen har i sin natur mer evne til å høre og oppfatte når det ubevisste og fortrengte taler til oss i søvne. Kvinnens intuisjon er sikkert helt ubevisst kommet med inn i beretningen, for at all menneskelig naturs karaktertrekk skal være i bildet. Ingen Shakespeare har gjort det bedre. Bibelens artistiske evne er ubestridelig og framragende.

 

Fru Pilatus dokumenterer også den moderne sjeleforskings sannhet. I våken tilstand tvilte hun ikke på sin manns store evner som dommer og stattholder i Jerusalem. Men om natten får hun bange anelser, og «profeterer» så godt som ingen. «Ja,» sier presten, «det var Gud som på denne måten ville advare Pilatus.»

 

Ja, nettopp, sier vi. Men hvordan kan det da henge sammen at geistligheten flykter fra sjeleforskingen og benekter hva den framholder, nemlig at Gud ånd nettopp gir seg til kjenne i vår drømmetilstand, hvor det dypeste i oss taler uforstyrret, fordi den tillærte og konvensjonelle «sensur» har tatt seg en blund. I drømmen kommer det fortrengte og «glemte» og «upåaktede» til syne. Derfor forteller Bibelen mye om drømmelivet og om Gud som taler til oss i drømme.

 

At fru Pilatus drømte riktig skal vi være glade for. Og at hennes drøm og advarsel kom inn i Guds ord, skal vi takke Gud ånd for.

 

Lykkelig er den mann som ikke avstår fra å høre godt etter når hans kvinne taler til ham fra det intuitive. Kvinnen «ser» ofte riktig uten at hun kan forklare deg «hvorfor» og «hvordan».

 

Kvinnens intuisjoner må også bedømmes ut fra hennes egen karakter og mentale tilstand. Hennes intuisjon og drømmesyner kan være tomme konvensjonelle og stupide fraser, som ikke røper annet enn åndelig fattigdom. Hvis hun da er sin manns «beskytter» og «rådgiver», så kan hun godt bli sin manns snare. Det er gode og dårlige inspirasjoner hos kvinner så vel som hos menn, og det finnes menn som lærer seg til å lytte til «kvinnen» i sin egen natur, og hun kan også være vel verdt å høre på, for hun er også mer mottagelig for intuisjoner enn det overfladiske og brautende og selviske i det maskuline element i mannens mentale utstyr.

 

Herodes er også en typisk dagdrømmer, og det er interessant og meget lærerikt å se hvordan Frelseren behandler ham. Herodes er en snobb med små evner. Men han hører til dem som drømmer at de selv er særlig åndelig begavet og utstyrt. Det er en ganske annen type enn Judas, som slett ikke gjorde fordring på å ha store åndelige evner. Han ser seg selv tvert om som «en ganske alminnelig mann», «men en mann med god forstand og praktisk og realistisk sans». Slik var han heldigvis også fremstilt i pasjonsspillet om Jesus i Oberammergau, så enhver praktisk tenkende mann kunne finne seg selv og sitt eget indre igjen i ham. Hvem selger ikke sin sjel «når rent praktiske grunner tilsier det». (Jfr. Utviklingen i Norges hovedstad.)

 

Men ganske annerledes med Herodes. Han ønsker å briljere både med sitt fyrstelige ytre og med «ånderike» fraser og med sine store interesser «for høyere ting». Herodes var datidens representant for «åndsvitenskap» og for alle slike som hadde «sans for høyere ting» uten derfor å kunne sympatisere med presteskapet. Kaifas representerte den klassiske jødedom. Pilatus representerte det romerske statshedenskap og Herodes representerte datidens «høyere åndsliv» — dvs. overtro, mystikk, trolldom og åndelig snobberi i ekte menneskelig og orientalsk utfoldelse.

 

Herodes drømte at han var en meget stor og ånderik herre og hans dagdrøm gikk stadig på nytt i oppfyllelse fordi han omga seg med en stor stab av beundrere og hyklere.

 

Herodes og Pilatus hadde nok ved flere leiligheter utvekslet livssyn og ikke kommet svært godt ut av det. Pilatus var en ærlig og åpen hedning som ikke la skjul på at han var ateist. Herodes var en fornem hykler og som sagt en mann som drømte store tanker om sin egen ånd. Jeg har ofte møtt begge disse typer i mitt liv, så jeg tillater meg å si at jeg kjenner dem begge meget godt. Pilatus tenker, da han skal dømme Jesus, «dette må sikkert være noe for Herodes»? Nettopp slik tenker enhver hedning når han står overfor «mystiske» mennesker med «mystiske» evner: «Dette må være noe for min venn antroposofen!» Dessuten ser Pilatus seg om etter en utvei til å unngå å føye jødenes presteskap som han ganske naturlig oppfatter riktig som en simpel bande av hyklere. Og så sender han da denne rare tømmermannen, som kaller seg selv for konge, og som truer med å rive hele templet ned og bygge det opp igjen på tre dager (!!) til Herodes, for at han kan se på ham. Pilatus følger ikke selv med, for Herodes' «mysterievisdom» er ham like uvedkommende som «mirakelmakeren fra Galilea».

 

Jeg hadde i mange år dannet meg et bestemt bilde av konflikten mellom verdens mentale Frelser og alle slags gnostiske kunster og tenkemåter, og var derfor voldsomt spent på å se Jesus hos Herodes da jeg kom til pasjonsskuespillene i Oberammergau, og jeg ble veldig bestyrket og lykkelig overrasket over å erfare at man nettopp der synes å ha sett psykologisk riktig på forholdet mellom disse to. Herodes sitter i all sin prakt og herlighet og omgitt av alle sine beundrere og hyklere. Han føler seg tydelig smigret over at Pilatus har vist ham denne oppmerksomhet og nå dessuten får anledning til å stjele og lære litt av mirakelmakeren, hvis det da er noen nye triks og dypsindigheter å lære av ham. Endelig skal Herodes nå riktig benytte anledningen til å vise alle sine omgivelser hvor dypt han stikker i sin «ånds- vitenskap», og regner sikkert med at han og mirakelmakeren skal komme særlig godt ut av det med hverandre.

 

Legg her nøye merke til at ennå har det aldri hendt i hele beretningen om verdens Frelser at han unnlater å svare når han blir spurt. Alle hyklere, fariseere og andre drømmere får svar. Selv Kaifas får svar så det svir! Men her foran Herodes tier Frelseren!

 

Beretningen lyder i Luk. 23 slik:

 

«Og hele hopen sto opp og førte ham til Pilatus; og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne har vi funnet villeder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt og sier om seg selv at han er Messias, en Konge.

 

Da spurte Pilatus ham og sa: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann. Men de tok sterkere i og sa: Han oppvigler folket, idet han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit. Da Pilatus hørte det, spurte han, om mannen var fra Galilea, og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager.

 

Og da Herodes så Jesus, ble han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham.

 

Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde sto og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derpå kastet han et skinnende kledebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus.

 

Den dag ble Pilatus og Herodes venner; før hadde de nemlig ligget i fiendskap med hverandre.»

 

På scenen i Oberammergau forteller Herodes først en drøm han har hatt og ber Kristus tyde den. Da Kristus ikke svarer blir Herodes tydelig litt «urolig i søvne»! Han ser seg omkring og oppdager kanskje at noen smiler? «Nå vel,» sier Herodes, «du forstår deg kanskje ikke på drømmetydning, jeg skal spørre deg om noe annet.» Men Jesus bare står og ser ham rett inn i ansiktet og svarer ikke et ord.

 

Virkningen er kolossal. Det Herodes ønsker som dagdrømmer går her ikke i oppfyllelse. Det må ha vært noe i veien. «Holder denne elendige stakkar meg for narr,» tenker Herodes og ser seg usikker omkring for å lese av andres ansikter hva de mener. Herodes stiller enda et tredje spørsmål — ganske kort. En siste utvei! Men da Kristus også da tier, roper han til sine tjenere: «Han er jo en narr! Heng narrekåpen på ham.»

 

Herodes redder sin drøm. Hans ønske går allikevel i oppfyllelse. Kristus er naturligvis en narr som verken forstår seg på «åndsvitenskap» eller «høyere verdener». Det er den eneste utvei for å bevare illusjonen. «Jesus må være dum», siden han ikke en gang forstår at Herodes er en klok og «mer opplyst» (!) mann enn folk flest, og dessuten lar jo Jesus alle sine sjanser gå fra seg. Han kunne jo så lett blitt reddet om han bare hadde drøftet livets mysterier litt høytflygende og flatterende, så Herodes hadde fått større utbytte for sin innbilte storhet.

 

Tenk om Kristi etterfølgere i historien alltid hadde fulgt denne konsekvente linje å tie totalt overfor gnostikerne og aldri innlate seg med dem! Og tenk om Kristi etterfølgere hadde fulgt Frelserens konsekvente adferd overfor Pilatus og Kaifas.

 

Men det har de ikke. Kristkirkens menn har alltid vaklet fram og tilbake mellom dette å føye «staten» og dette å høre på mystikerne og drøfte de høyere verdener med dem!

 

«Det skinnende kledebon» som Lukas forteller om, var i Oberammergau en narrekåpe. Men etter mitt syn kan Frelseren ikke få et mer skinnende kledebon enn nettopp «narrekåpen» fra Herodisianerne. For sann kristendom må virke narraktig på mennesker av Herodes- typen.

 

Mange mener at Kristi taushet foran Herodes kom av at Herodes hadde henrettet døperen Johannes for å tilfredsstille en av sine friller. (Matt. 14.) Det kan det også være mye i. Men hovedsaken synes meg iallfall å være den at Frelseren ingen forbindelse ville ha med den slags dagdrømmere som Herodes representerte.

 

I Lukas 13, 31—32 berettes at Herodes tenker på å slå Kristus i hjel. Men Kristus svarer: «Gå hen og si til den rev: Se jeg driver ut onde ånder og fullfører helbredelser i dag og i morgen, og på den 3. dag er jeg ved enden, men jeg må vandre i dag og i morgen og dagen deretter, for det går ikke an at en profet mister livet utenfor Jerusalem.»

 

Sikkert har dette svaret kommet fram til Herodes, og hans interesse er vakt fordi Jesus hilser ham nettopp i en tilsynelatende «okkult» tiltale, som falt i Herodes' smak.

 

-   -    -    -

 

Min lille erfaring i livet går ut på at den riktige behandlingsmåte av de «åndsvitenskapelige» er den absolutte taushet. Man blir da stemplet som en narr som ikke kan snakke om deres høytflygende «vitenskap». Det er det mest hensiktsmessige for enhver åndelig bevegelse på evangelisk grunn, for ellers kommer de åndsvitenskapelige for å «fiske i rørt vann».

 

Å være sannhetens og lysets tjener og forkynner er i og for seg det enkleste og rensligste som finnes. Men å befatte seg med kastedannelser og åndelig snobberi og med tegn og mystisisme, er bare «revestreker» og utspekulert spekulasjon i troskyldige menneskers forestillingsliv. Slike folk vil Frelseren ikke vedkjenne seg og intet ha med å gjøre.

 

Til sist bare dette: Man må ikke etter dette tro at verdens Frelser forsømte sin plikt overfor mennesket Herodes. Kristus rokket alvorlig ved hans drømmetilstand ved å se på ham uten å svare. Taushet er et forferdelig kraftig svar til den selvopptatte Herodes. Se deg selv — Herodes! Se din egen narraktighet! Ser du ikke selv at du er en narr, Herodes? Det var den eneste og siste sjanse Herodes fikk. Men fra den dag var det oppstått et vennskap mellom «statshedenskapet» og de mysterietroende. De hadde en felles motstander, verdens Frelser, som ville befri verden for begge deler.

 

Kirkehistorien har siden nok av eksempler på hvor raffinert «staten» og mysterievisdommen arbeidet sammen mot kristkirken. Bare tenk på mystikeren Maximos som fikk Julian til å innstille den åpne fiendtlighet og uforsonlighet overfor kristkirken, og isteden bare påby at kristendommen skulle komme på like fot med alle «andre religioner», og på den betingelse at staten skulle ha et ord med når folkets lærere og åndelige rettledere skulle utdannes og autoriseres.

 

Dette var det farligste av alle forsøk som livsløgnen har oppfunnet i sin kamp mot kristendommen. Kristi lære ble redusert til en «religion» i konkurranse med all verdens overtro og mystikk, og «staten» skulle autorisere lærekreftene.

 

Når verden så utvikler seg og vokser og folk begynner å våkne opp fra sin drøm og lek med symboler, så kaster man Kristi lære og livskunst og alle Guds ord på skraphaugen sammen med «alt annet skrap» — slik som verden nettopp nå opplever tilløp til det.

 

Og på den andre siden har de av «staten» autoriserte lærerkrefter i mellomtiden fullført forfalskningen og misforståelsen av Kristi lære, så bare meget få er i stand til å skille mellom religion og kristendom.

 

Eller se på Valentinianismens historie, som er omtalt et annet sted i denne boken. Hele historien viser at «statens» åpne fiendskap mot Frelserens lære om Gud og mennesker var helt ufarlig for Kristi lære, sammenlignet med all den sammenblanding som fant sted mellom Guds ord og Gnostisismen i alle sine former. Det siste ble verre enn det første

 

Kristendommens hele vesen er jo nettopp dette at det er basert på lysets og sannhetens gode impulser og inspirasjoner, som er det stikk motsatte av akademisk dialektikk og metafysisk teologi. Ingen vet hvordan vinden blåser — hvordan den hellige ånd kommer og går. Men skolevisdommens og autorisasjonens ånd kjøpes for penger og tilmåles ofte et beregnet pensum og etter opportune hensyn.

 

Gnostikeren Maximas visste nok å gi kristkirken det farligste av alle banesår, og alle kristkirkens syndefall etter denne tid viser tydelig at Maximas og Julian var selve nattens håndlangere i kampen mot dagslyset.

 

 

--   ---    ---   ----

 

 

Det er sant at verdens Frelser «gikk inn i den sterkes hus for å binde den sterke og røve hans gods», den gang Kristus gikk inn i den religiøse bildeverden og søkte å rettlede og veilede all verdens religiøse (dynamiske) driftsliv i den bevisste hensikt å vinne menneskenes hjerter og tro, følelser og tankeliv. Han gjorde det så grundig som bare han kunne gjøre det, som var ufeilbarlig i sitt kjennskap til vår natur. Men legg da også merke til hans fiende livsløgnen svarte med nøyaktig samme mentale metode og taktikk.

 

«Statshedenskapets ånd, jødedommens ånd og gnostisismens ånd slo seg sammen og gikk inn i den sterke kristendommens hus og «blandet begrepene» og iførte seg kristendommens navn og maske i den likeså planmessige hensikt å erobre sitt «gods» tilbake — menneskenes hjerte og tro, tanker og følelser.

 

Nettopp nå nærmer denne krig mot Satans åndehær i himmelrommet seg til sitt klimaks, men frykt ikke. Kristus er ikke overlistet eller overrumplet eller bedratt, fordi om vi mennesker og våre hyrder har latt seg overliste og ta ved nesen. Kristus både forutså og forutsa det hele for at vi bare skulle styrkes i vår tro når vi så at hans forutsigelser gikk i oppfyllelse. Sannhetens hellige ånd som han lovet at Gud ville sende oss i hans sted, er til stede på jorden, og det nye lyset kommer hver dag nærmere. Verden er snart utsovet og verden skal snart passere «kløften» mellom det ubevisste og bevisste.

 

-    -     -    -

 

Skriften forteller ofte at Gud snakker til oss mennesker i drømme! Og det er vel den beste bekreftelse som finnes på Freuds store oppdagelse. Det vakreste eksempel jeg kjenner i livet står i første Kongebok, hvor den vise og forstandige Salomo taler med Gud i drømme:

 

«I Gibeon åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om natten; Gud sa: Be om det du vil jeg skal gi deg! Salomo svarte: Du har vist stor miskunnhet mot din tjener David, min far, etterdi han vandret for ditt åsyn i sannhet og i rettferdighet og i hjertets oppriktighet mot deg, og denne store miskunnhet vedble du stadig å vise ham og ga ham en sønn som skulle sitte på hans trone, således som det er i dag. Nå har du da, Herre min Gud, gjort din tjener til konge i min far Davids sted; men jeg er bare en ungdom og vet ikke hvorledes jeg skal bære meg ad, i ett og alt. Og din tjener står her midt iblant ditt folk, det som du har utvalgt, et folk som er så stort at det ikke kan regnes eller telles, så stort er det. Så gi da din tjener et hørsomt hjerte til å dømme ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så tallrikt?

 

Herren syntes godt om at Salomo hadde bedt om denne ting. Og Gud sa til ham: Etterdi du har bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke bedt om rikdom og heller ikke om dine fienders død, men har bedt om forstand til å akte på hva rett er, så vil jeg gjøre som du ber: Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte, så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg. Og det du ikke har bedt om vil jeg gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blant kongene alle dine dager. Og dersom du vil vandre på mine veier, så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi deg et langt liv.

 

Da våknet Salomo, og han skjønte at det var en drøm. Og da han kom til Jerusalem, trådte han fram for Herrens pakts-ark og ofret brennoffer og bar fram takkoffer og gjorde gjestebud for alle sine tjenere.» (l. Kongebok 3, 5—15.)

 

Her forteller Salomo oss tydelig hele sitt innerste vesen. Her har han tydelig gitt oss sin innerste ønskedrøm — og her opplever han at den går i oppfyllelse. Her taler hans hjerte ut av sine innerste lengsler. Han ber om innsikt og visdom foran alle andre ting. Han har selv en følelse av at det er dette Gud Skaper egentlig vil med oss mennesker, og så opplever han den skjønneste virkelighet at Gud lover ham visdom og fullt ut aksepterer Salomos riktige vurdering og livsoppfatning.

 

Hvis f. eks. Salomo hadde tenkt seg at Gud ikke syntes godt om det «avgudstempel» som han holdt på å bygge nettopp da, så hadde Gud i drømmen advart ham på det punkt. Eller hvis f. eks. Salomo hadde hørt vår «kirke»-moral og hørt at samliv med mange kvinner skulle være den aller styggeste av alle synder, så ville Salomo ha drømt at Gud Herren irettesatte ham kraftig fordi han holdt 5000 hustruer! Alt tyder på at menneskene i gammel tid så ganske annerledes på driftsliv og forplantningsliv enn vi. Hvem i våre dager tenker på å be Gud om visdom, og drømmer at Gud aksepterer og oppfyller hans høyeste ønsker samtidig som han holder 5000 hustruer! Vi står overfor en for oss fremmed mentalitet, men en helt fremmed moralsk vurdering. Det ser ut som om vi må helt bort til de orientalske folks moral og livssyn for å bli ferdig med våre nevroser?

 

Eller hvordan er det? Står kanskje hele orienten stille i utvikling i åndelig henseende nettopp fordi man der har et friere kjønnsliv? Kanskje er det derfor at vi i Vest-Europa uavlatelig utvikler oss og uavlatelig skaper revolusjoner og kriger, konflikter og uro, fordi vi forsøker å demme opp og stenge igjen mest mulig for det erotiske driftsliv?? —

 

I Kina skal det ikke finnes nervøse mennesker, sier folk som er kjent der. Men der oppfatter kvinnen seg selv slik at den største ulykke og skam som kan vederfare henne er å dø uten å være blitt mor.

 

Hos oss ser det ofte motsatt ut, fordi man ser det som en skam å bli mor uten at presten — iallfall byfogden — har hatt et ord med. Men er det altså klart at måten vi oppfatter vårt kjønnsliv på, er bestemmende for den grad av irritabilitet, nervøsitet og sensibilitet som vi framkaller i vårt indre, og at disse «ømfindtlige» egenskaper gjør oss mer radikale og foretaksomme, geniale og utviklingsdyktige enn når de mer platoniske egenskaper utvikler seg i oss (som i Orienten), så har vi her et av bevisene for at kristendommen — både den riktige og kanskje også den misforståtte er genetisk (= skapende) i hele sin tendens. (Jfr. Allegorier i min bok ”Bibelen og naturvitenskapen”.)

 

Intelligens og åndsliv henger sammen på mange måter med hvordan vi selv lever og med de «omstendigheter» og forhold som vi opplever når vi kommer til verden.

 

Smerte og ikke minst «ulykkelig kjærlighet» og livsmotstand vekker ofte høyere bevissthetsliv, framkaller ofte genier og høye inspirasjoner. Det er en alt annen enn tilfeldig sammenheng mellom ordene:

Genesis = opprinnelse, skapelse (navnet på Moseboken f. eks.).

Genethliakon = vuggevise, fødselsdikt.

Genetisk == det som angår avling og skapelse.

Genetrix == moder.

Genius == geni == åndskraft.

Genitalia == slekt, art.

Genus irritable vatum = «dikterens pirrelige slekt».

 

-    -    -    -

 

 

Et gammelt ord sier: For meget og for lite forderver alt. Det europeiske kulturliv er kommet så langt på avveie at det må falle sammen. Men samtidig skapes det nye tanker, nye livsformer, nye framskritt.

 

Vær sikker på at Salomos forhold til kvinnen har spilt en ganske bestemt rolle, likesom «fortrengningen» av vårt driftsliv her i Vest-Europa har spilt og spiller sin rolle.

 

I Europa er det evig uro — men også evig, rastløs «nyskapelse». Jfr. Jesu bevisste ord (Luk. 12, 49—53):

 

«Ild er jeg kommen for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville, den alt var tent! Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført.

 

Tror der at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid.  For fra nå av skal fem være i strid i et hus, tre mot to og to mot tre. Far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.»

 

Det skulle ikke være vanskelig å oppfatte verdens mentale Frelser i disse ord. Men disse ord ligner lite på de orientalske «religionsstiftere» og åndelige syvsovere, som den liberale teolog våger å sette på like linje med verdens Frelser.

I Mr. 9, 45—50 heter det:

 

«Og om din fot frister deg, da hogg den av! Det er bedre at du går halt inn til livet, enn at du har dine to føtter og kastes i helvete, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

 

Og om ditt øye frister deg, da riv det ut! Det er bedre at du går enøyd inn i Guds rike, enn at du har to øyne og kastes i helvete, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.

 

For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil dere da salte det med? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!»

 

Frelseren levde så vidt vi vet i sølibat. Og Paulus er visstnok helt fremmed for samliv med kvinnen. Hvordan Frelseren kunne forene den jomfruelige følsomhet og det altseende øye, og samtidig uttale så maskuline ord og utføre så mandige handlinger og beherske all sentimentalitet, og dog eie så stor kjærlighet, står for alle oss andre, som synes vi kan se litt, som en gåte.

 

Men skulle det skapende åndsliv i verden ha fulgt Pauli råd, så var iallfall ikke verden blitt «overbefolket», som folk tror at den er.

 

Salomo har, som allerede nevnt, tydelig gitt oss hele sitt innerste vesen til kjenne i sin drøm! Og han har samtidig kommet til å «røpe hele livets store hemmelighet» som er denne at det er visdom som mangler oss.

 

Dersom vår framstilling i allegorier er riktig (se ”Bibelen og naturvitenskapen”), så er det ingen bønn som lyder bedre i Skaperens øre enn denne: «Gi oss et hørsomt hjerte.»

 

Da jeg var barn, drømte jeg om å bli prest og doktor på Madagaskar. Men skolen var det verste jeg visste, og så kunne jeg altså ikke bli misjonær. Men da jeg ble voksen, så oppdaget jeg at det var ganske unødvendig å reise til Madagaskar for å finne hedninger som ofret sine barns blod for sine bilder og symboler. Her ofrer vi mange flere barn og mye mer barneblod til våre avgudsbilder enn man gjør på Madagaskar. Min barndoms innerste drøm gikk altså i oppfyllelse — «i det åpenbare».

 

Da jeg våknet og forsto min egen drøm og lengsel, så vrimlet det av «sorte» omkring meg. Så vårt drømmeliv bør vi gi akt på.

 

Hvis du vandrer på gale veier fordi din fot (= din livsstilling) forarger deg, så forsøk å legge hele ditt liv om. Men bli ikke sint på meg om du drømmer at du har et større livskall enn du selv makter å fylle.

 

«Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves, og den som meget er overgitt, av ham skal dess mer fordres.» Luk. 12, 48.

 

Ingen av oss kan legge en stein til vår egen vekst. Men har vi lært å be som Salomo, så hele vårt sinn er innstilt som hans sinn var, så vil den dag også komme da Gud snakker til oss i drømmen og kaller på oss. For Gud er sann levende virkelighet inne i oss. Guds «styrke» inne i oss avhenger av den lysstyrke som ånden i oss har. Den som mediterer uten å søke mer lys over livet, sover lett inn og skuffer seg selv.

 

Våre lesere får selv arbeide videre på å undersøke riktigheten av punkt 5) i drømmelivet, så skal de nok ofte forundre seg stort over det, «som de da får se». Ved nøye å studere små barn og gå inn i deres lek uten å vekke dem, forstyrre dem eller gjøre dem unødig selvopptatte, kan du aller best lære psykologi og drømmeliv å kjenne. Du behøver ikke å lese bøker hvis du kan kunsten å lese i barnets sjel. Der får du vite hele sannheten om deg selv og om dine livsfeller. Og når du så leser om Jesu taler, lignelser, «mirakler» og handlinger, så vil du etter hvert takke ditt barn for din visdom, og du vil ikke fortsette som før med kritikkløs tro på prester og søndagsskoler.

 

6) I mange tilfeller er drømmen en hensiktsmessig beskyttelse av søvnen, og i andre tilfeller det motsatte.

 

Tenk deg følgende: Du skal være på din arbeidsplass, f. eks. på kontoret hos din sjef presis kl. 9. Men aftenen i forveien kom du ut på rangel i sene selskaper, og du kommer for sent i seng og forsover deg to timer. Men mens du sover drømmer du at du er på kontoret hos din sjef, og din sjef nikker til deg og smiler og uttrykker sin store tilfredshet med deg! Da vil drømmen beskytte din søvn. Det er din egen natur og ditt eget legeme som i «selvforsvar» setter seg ut over hva klokken er og hva din plikt er — og som på dynamisk måte «tar seg til rette og lar deg sove videre».

 

Annerledes hvis du sover urolig fordi du har uro inne i deg. En slik «uro» var det som fikk Nikodemus til å oppsøke Frelseren om natten. Sensuren sa til Nikodemus: Du må ikke gå til tømmermannen om dagen, for det vil vekke oppsikt! Dine kolleger sover nemlig fastere enn du, Nikodemus, og drømmer at de vet alt som Gud vil dem. Gud smiler til dem i søvne og uttrykker sin tilfredshet med dem, og så sover de videre — for de har vært på åndelig rangel i mange tusen år og trenger å sove litt til. Men du Nikodemus har uro i din sjel og ber i stillhet Gud om mer lys. Derfor skal du gå til tømmermannen i natt og undersøke. Kanskje han ikke er så gal og farlig som mine kolleger tror.

 

Det var uforglemmelig da jeg satt og opplevde Nikodemus i pasjonsskuespillet i Oberammergau. De skriftlærte holdt råd og ga Judas pengene. Men da reiste Nikodemus seg og skrek til de andre i det samme han gikk fra dem: «Jeg vil ikke være med å forråde uskyldig blod.»

 

Da var målet blitt fullt for Nikodemus! Da våknet han helt. Da gikk han over «kløften» og ble en av Frelserens beste venner.

 

Vi sier derfor enda en gang hva vi gjentatte ganger har pekt på at hvis ikke vitenskapen og teologien forstår at menneskene har en lang åndelig rangel bak seg, så forstår de heller ikke hva de skal med en genetisk og mental Frelser. Da drikker de Guds Sønns blod videre og skriker videre i søvne: «Hans blod komme rikelig over oss og våre barn.»

 

Jeg satt en gang som liten gutt i Kristiansands Domkirke og hørte en pietistisk biskop skrike ut over menigheten: «Jeg vil intet annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.» «Hvis Kristus altså var kommet til Kristiansand nå, så ville biskopen korsfeste ham en gang til,» tenkte jeg. Det var i sannhet et mysterium for meg inntil jeg fant Freuds lære om vårt dagdrømmerliv. Da først forsto jeg pietistenes varme blodtørst og folks store interesse for militærvesen og troen på «staten», osv.

 

Den religiøse drøm om en Frelser og et Guds rike, er altså riktig. Forskjellen mellom de religiøse «stats»-troende og meg er bare denne at de hele livet igjennom drømmer og ønsker at de er kristne mennesker og lever i et kristent samfunn — og får denne drømmen til å beskytte deres søvn så de ikke reagerer på vår meningsløse verden, mens jeg er så «ulykkelig» å være våknet for tidlig. Jeg har ofte vært med ute i natten i Getsemane hage og sett alle Jesu søvnige disipler og hørt Frelserens skrik til ånden: «Far var det mulig da ta denne kalk fra meg, dog ikke som jeg vil, men som du vil!»

 

Og hva vil du? Vet du selv hva du vil? Vil du korsfeste verdens Frelser i 2000 år til? Får du religiøse dranker aldri blod nok? Lærer du aldri å se din egen elendighet? Vil du i all evighet se dine kirker og kulturer lagt i grus fordi du alltid velger Barabbassystemet?

 

Vil du i all evighet nedkalle hans blod over deg selv og over dine barn? Eller vil du våkne som Nikodemus og la deg føde helt fra nytt i ånd og sannhet?

 

Jeg bare stiller deg dette spørsmålet. For Jesus kjenner deg og han er tålmodig med deg. Han visste at din drøm beskyttet din søvn, og at dine bilder foreløpig var nok for deg. Han vet at du i ditt dagdrømmeri opplever som sann virkelighet at både du og ditt samfunn er «kristne» for lenge siden. Han vet at du har atavismen i deg fra den jord som har avlet deg. Han har gitt deg sitt blod for at du kan drikke det, så lenge du trenger det. Gud i himlene — Jesu Far — trenger ikke blod. Men din far trenger blod, for han var en manndraper helt fra begynnelsen.

 

Kan du ikke forstå meg? Vel, så les Johs. ev. 8, 43, 45, der står det tydelig hvorfor du ikke forstår. Og jeg har mange venner og motstandere som ikke forstår. Men hvis de hadde forstått, og hvis det hadde vært mulig å vekke dem opp fra den åndelige drøm som de lever i, så skulle hele verden vært spart for disse blodbadene, og jødene skulle ha sluppet de aller siste forfølgelser, og mitt fedreland skulle ha stått som et lysende eksempel for hele den øvrige verden, fordi Norge da hadde vært det landet der sannhetens lys først sto på himmelen!

 

--   --   --   --

 

 

Vokt deg du på den annen side, så du ikke spotter blodet og symbolene og dagdrømmeriet og jødene. Se deg nå godt for, så du ikke tror om deg selv at du er helt våken før du er blitt det. Kanskje snakker du i søvne og blotter deg og gjør ufrivillige skandaler før du er blitt helt våken?

 

Vokt deg så du ikke taler nedsettende om den menneskelige natur — for da vil du gjøre deg skyldig til helvetes dom.

 

-   -   -   -

 

Det fortelles at en gutt gikk ut i skogen en søndag morgen Der fant han en rev i en revesaks. Reven hadde bare den ene foten i saksen og var begynt å gnage på denne foten for å komme fri. Gutten syntes synd på reven og åpnet saksen og slapp reven fri. Gutten tenkte kanskje at reven ville bli ham svært takknemlig for dette. Men reven trodde ikke godt om mennesket. Og det har reven god grunn til. Dessuten var reven så full av frykt og dødsfrykt at det første den gjorde var å gå rett i ansiktet på gutten og bite ham forferdelig. Slik er revens mentalitet når den er full av frykt.

 

Men siden, når reven kom langt bort fra gutten, så følte den kanskje en slags takknemlighet til gutten og en slags anger fordi den hadde bitt sin velgjører og befrier? Når Frelseren kaller Herodes for en rev, så mener han sikkert at det passer som en god analogi. For i hele vår historie går det som en rød tråd at alle de genier og store ånder som har vist seg å være menneskehetens største velgjørere og «befriere», først har vært bitt forferdelig av sin samtid, mens man senere er kommet på andre tanker og angret, og så har man da «bygd profetenes graver» og «kanonisert» dem.

 

Menneskeheten sitter nemlig godt fast med alle «fire ben» (=vitenskapen, religionen, politikken og kunsten) i de folkefeller som livets løgner har satt opp. Menneskene er fulle av frykt og gjensidig mistenksomhet. Derfor frykter de fleste for friheten og sannheten og elsker organisasjonen og tvangen og tukten. (Dette ganske uansett om folk med leppene høyakter friheten og hykler kjærlighet både til sannhet og frihet). Mennesket frykter frigjørelsen, fordi det tror ondt om seg selv. Derfor ser vi at Jesus stadig lærer: Frykt ikke, samtidig som han gir oss tid til å sove ut og drømme videre.

 

Når denne boken blir lest, kan jeg tenke meg at man vil oppleve alle slags utslag av forferdelse og frykt. Og skulle min «person» da ennå være tilgjengelig, er jeg forberedt på at man vil «bite» meg ganske forskrekkelig. Men siden, når det går an å «tale fritt ut om alle ting», som Kristus sier det, håper jeg at man forstår meg bedre og sløyfer alle andre «minnesmerker» enn de som naturlig har reist seg selv inne i deres sjeleliv som mitt arbeid har vært «lyskaster» for! Husk: Jeg har intet av meg selv! Jeg kunne aldri ha tenkt disse tanker og sett disse syner uten den mektige inspirasjon fra Guds ord og uten det nye lys fra sannhetens hellige ånd.

 

-   -   -    -

 

 

Jeg hørte til dem som sov urolig! Drømmen kunne ikke beskytte meg mer. Jeg fikk ingenting til å rime sammen mer. Alt ble så uvirkelig og meningsløst at jeg måtte gå over kløften.

 

Det var den gangen jeg begynte å arbeide med to slags virkelighet og to slags tenkemåte. (Se min bok: «Det levende Samfund», kap. 2.)

 

7) Vi kjenner også sikkert overgangen fra drøm til virkelighet. Jeg tenker vi ikke behøver mange ord om den. Alle kjenner overgangen fra når de sover i sin seng om natten og til de våkner til «den harde» eller «behagelige» virkelighet!

 

Og de fleste mennesker har ikke bare en gang, men mange ganger, opplevd kløften mellom de såkalte illusjoner eller «dagdrømmer» og virkeligheten.

 

Det er folk som gruer for å inngå ekteskap, men blir behagelig overrasket, og andre som gleder seg veldig og blir veldig skuffet.

 

Eller les Cally Monrads dikt om «Kunstens helligdom» hvor hun beretter om sine egne drømmer om kunsten og kunstnerens liv inntil hun oppdaget og opplevde det store bedrag.

 

Men da alle mennesker kan tale med om dette trekk fra dagdrømmeriet, anser vi det her nokså overflødig å gå videre inn på det Vi skal bare føye til at alle -ismer og alle sekter, religioner og partier er uttrykk for menneskenes drømmeliv. I drømme slåss de om «den rette tro», «de rette styresmenn», «de rette bilder, symboler og teologiske systemer». I våken tilstand vil de oppdage at de alle vil det samme. Ja, Russland, Tyskland, England, Japan og Amerika vil også til sist det samme. «Jøssinger» og «Quislinger» vil også det samme.

 

Men når hele menneskeheten passerer kløften og «våkner», og Frelseren kommer ut av skyen og vi selv kommer ut av tåken, og sløret faller for alle livets gåter og problemer, så vil vi alle bli meget behagelig overrasket. For det viser seg alltid at «virkeligheten er tusen ganger skjønnere enn alle tapte illusjoner til sammen», som Edvard Grieg pleide å si det.

 

Hvis du etter alt dette allikevel fortsetter å spørre om det er sant at menneskene drømmer midt på høylys dag, og hvilken rolle det i tilfelle kan spille for oss at vi erkjenner det, så svarer jeg at jeg mener at det er absolutt sikkert at verden ennå drømmer og at konsekvensene og alle følger av et slikt syn er utallige som stjernene på himlene.

 

Da kan vi se fram til den tid da «solen» som symboliserer «kirken» på vår åndelige himmel og månen som representerer «staten» på den samme himmel, snart vil falle ned av «himlene» våre, og de mange lysende «stjerner» vil slukne og hele vår jord vil bli en annen og en ny.

 

Det vil bli en helt ny himmel — med nye lys og nye stjerner, og det vil bli en ny jord. «Se det gamle er da forbigått — se alt er blitt nytt» — nemlig fordi vi ble nye. Og synden og døden vil bli «oppslukt» til seier, fordi vi selv i likhet med Frelseren vil forstå at all synd bare var villfarelse eller villfarelsens frukter.

 

Takk din Frelser Jesus Kristus fordi han er din og hele verdens sanne og positive Frelser.

 

Kapittel 18