|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 9 En lærerik
fabel — Jotams fabel En meget viktig og innholdsrik beretning i det gamle testamentet heter Jotams fabel i Dom 9, 8—15. Hva sier naturforskerne, språkforskerne og bibelstudentene om den? Den minner sterkt om H. C. Andersens eventyr og er etter min måte å lese bibelen på uhyre dypt inspirert og godt tegnet. I sin helhet gjengir vi beretningen som en strålende allegori: Det hendte en
gang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til
oljetreet: «Vær konge over oss.» Men oljetreet
sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og
mennesker ærer meg for, gi meg til å svaie over trærne?» Da sa trærne
til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss.» Men fikentreet
sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og gode frukt
og gi meg til å svaie over trærne?» Da sa trærne
til vintreet: «Kom du og vær konge over oss.» Men vintreet
sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder
Gud og mennesker og gi meg til å svaie over trærne?» Da sa alle
trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss.» Og
tornebuske?! sa til trærne: «Dersom det er eders oppriktige mening at I
vil salve meg til konge over eder, da kom og søk ly i min skygge.
Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære
Libanons sedertrær.» En spotter vil her få vann på møllen og si: «Der kan du se, igjen et eventyr for barn.» Om teologene på sin side mener at trærne faktisk holdt valgdag for å kåre seg en konge, får de selv avgjøre. Men det står fast at vi mennesker er «trær» som holder valg over hvem som skal styre og herske over oss. (J.fr. beretningen om den blindfødte som ser trær som går omkring i Johs. ev. 9, l—32.) (Det var mye p.g.a. disse bibelens stadige omtaler av trær som ga denne boks forfatter inspirasjon til som gartner og botaniker å «dikte» allegorier i et tidligere bind: ”Bibelen og naturvitenskapen”.) Vi ser av denne Jotams fabel at de eldste trær som bærer edle frukter ikke vil være konger. De vil ikke herske over andre, for de vet at det er synd. Og les som sidestykke til dette i Dom. 8, 22—27: Da sa Israels
menn til Gideon: «Hersk over oss, både du og din sønn og
din sønnesønn. For du har frelst oss av midianittenes hånd.» Men Gideon sa
til dem: «Jeg vil ikke herske over eder, og min sønn skal
ikke herske over eder, Herren skal herske over eder.» Og Gideon sa
til dem: «Jeg vil be eder om noe at I alle vil gi meg de
ringer I har tatt til bytte. For midianittene gikk med gullringer,
de var ismaelitter.» Og de sa: «Vi
vil gjerne gi deg dem.» Og de bredte ut et klede, og på det
kastet hver av dem de ringer han hadde tatt til bytte. Og vekten av
de gullringer han hadde bedt om, var et tusen og syv hundre
sekel gull foruten de halvmåner og ørestykker og purpurklær
som midianittenes konger hadde på seg, og foruten de kjeder som
deres kameler hadde om halsen. Og Gideon
gjorde en livkjortel av gullet og stilte den opp i sin by, i
Ofra, og hele Israel drev der avgudsdyrkelse med den, og den ble en
snare for Gideon og hans hus. 17, 5 Mos. 28, 4. 6, 28. Hva lærer vi av dette? Gideon demonstrerer ubevisst både den riktige og uriktige inspirasjon (innskytelse) på en og samme tid. Han er våken og bevisst nok til å vite at Gud skal styre i det jødiske teokrati. Han ser at det er synd å sette seg til å «styre», for samfunnet er levende selvvirksomhet som skal ha Guds ånd til styrmann. Men overfor gullet er han ennå ikke helt bevisst. Der ligger fristelsen og lurer på ham, og — gullet ble hans snare. «Tornebusken» — det simpleste ugras blant trærne i hagen ville styre. «Har dere tenkt nøye over saken, og er det altså deres alvor at dere vil ha en konge til å styre, så skal jeg styre dere», sa tornebusken. Det er han som river til blods. Det er kongens fag i verdens historie. Da man ville ha en dansk prins til konge i 1905, svarte kongen oss og sa: «Er det avgjort at det norske folk vil ha en konge?» Og av folket sa 270 000 ja — mot 70 000 nei. Det ble vår allianse med «stormakten» England. Det ble fine tider for mange skipsredere og for alle som hadde skip i sjøen. Men det kom oss dyrt å stå. Tross alt — en konge ville vi ha. Alle konger mener det som regel godt. «Alt for Norge», sa vår konge. «Alt for Tyskland», sa Hitler. Bibelen lærer oss noe annet. Da Paulus står for kong Agrippa (noe vi siden skal komme utførlig inn på) «forsoner» han «stats»- og keiserstyret med Kristus på korset. Den lærde Paulus må forutsette å kjenne Jotams fabel, men i så fall forsto han kanskje ikke mer av den enn våre lærde teologer forstår når det fremdeles «forsoner» statshedenskapet med Kristi anordninger. Paulus har sikkert aldri hørt Jesu taler, f. eks. i Matt. 20, 25. «Men Jesus
kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine
folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Så skal det ikke
være blant eder, men den som vil bli stor iblant dere, han
skal være deres tjener, og den som vil være den første blant dere, han
skal være deres trell.» Eller når Kristus ennå tydeligere presiserer at «denne verdens fyrste kommer, men han har ingen del i meg». Johs. 14, 30. Her viser det seg uomtvistelig tydelig at frelseren ser hedenskapets livskunst komme av seg selv i en overgang så lenge inntil Adam våkner og realiserer det kongelige inne i oss selv istedenfor å leke med konger og kongeverdigheter utenfor oss selv. Det er som om Jesus ser Paulus og hans misjon som et ledd i den skapende utvikling. Og Paulus er heller ikke mer lærd enn at han også ser «Arvingen» (menneskeheten) som et barn som skal ha «formyndere» inntil den tid som hans far har bestemt. (J.fr. Gal. 4.) Men skal menneskeheten flytte på seg, så må vi lære å lese bibelen, slik at vi fatter at vi selv står midt i skapelsen og imøtekommer Guds kallelse til oss og ikke som «stats»-kirken kategorisk benekte muligheten av å bli fullkomne. Vi blir aldri bedre før vi begynner å praktisere bibelens samfunnslære og begriper bibelens vitnesbyrd om vår egen natur under dens vekkelse og vekst. Våre «formyndere» og våre rettledere må snart innrømme oss vår rett og våre testamentariske rettigheter. De må ikke lenger baktale menneskene og bortforklare vår evne til fullkommenhet og dennes muligheter. Hvis man nøye studerer Samuels bok — særlig l. Sam. kap. 8 og videre framover og for øvrig merker seg hvordan hele det gamle testamentet uavlatelig drøfter kongespørsmålet og samlivsformene, så begynner man kanskje til sist å forstå alle de statens proster og prester som vil ha det gamle testamentet helt sløyfet i skolene? Satan er ikke dummere enn at han forstår at bibelen kan bli uhyre farlig hvis folk i sin alminnelighet lærer å lese den riktig. Det er heller ingen tilfeldighet at man i Moskva og Berlin helst vil ha bibelen helt vekk som jødisk propaganda og «statsfiendtlig tendens». (Da jeg i sin tid
utga «Fandens etterlatte papirer», ventet jeg sa smått at boken ville bli
beslaglagt. Men da jeg selv satt på Stortinget, kunne man vanskelig risikere
å skaffe meg en så god «reklame». Man holdt «råd», og valgte å sabotere,
overse, fortie og i verste fall le av boken. Den kan kanskje ennå oppleve å
bli «brent» og forbudt?) Frelseren selv ble meget riktig oppfattet som «samfunnsfarlig», for så vidt som man den gang likesom nå blander sammen begrepet «samfunnet» med systemet og «staten». Men samfunnet består av levende kjøtt, blod og ånd. «Staten» er bare en institusjon, og systemene er bare tillærte og autoriserte konvensjoner og uvaner. Samfunnet står om systemene faller. Kaifas sa til jødene: «Dere forstår ingen ting, heller ikke tenker dere på at det er til gagn for dere at et menneske dør for folket, at ikke hele folket skal ødelegges.» (Johs. 11, 50.) Kristi lære var, er og blir alltid en åndelig motstander av den ånd som taler og tenker ringeaktende om menneskene for å skape grunnlaget for hedensk «stats»-styre og voldsherredømme. Jo mer strid det kan skapes mellom menneskene, jo flere oppfatninger og kunstige interessemotsetninger som diktes ved mammons hjelp, desto mer lidenskapelig tror fattig og rik på «statens» nødvendighet, fortreffelighet og hensiktsmessighet. Kaifas har for alltid tapt sin makt over folket, når folk flest har lært å tenke godt om hverandre. La oss til overflod lese Jesu ord i Johs. ev. 12, 31: «Nå holdes dom over denne verden (system). Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» Det er tydelig tale. Tenk om arbeiderbevegelsen i Tyskland og andre steder hadde forstått i sin kamp mot kapitalismen at «statssentralisme» og «kapitalisme» er en og samme sak — «barn av samme åndelige livsløgner, nemlig løgnene om menneskene og om frelseren og om det hellige samfunnslivet». Istedenfor løp alle de fattige fra privatkapitalismens lekestue rett i armene på «stats»-kapitalismens øredøvende helvete. Leo Tolstoy er
oppmerksom på eventyret om tornebusken og viser oss tydelig i sine
inspirerende skrifter at fyrstene og «stats»-mennene som regel er defekte og
mer lavtstående karakterer og personer enn andre mennesker. Og jeg følte
sterkt hvordan også jeg arbeidet meg nedover da jeg ble stortingsmann og
takket min Gud da jeg slapp bort igjen. Spør du hvorfor? Jeg vil svare deg og si sannheten: Det er folket som ernærer «staten» og utfører alt det som «staten» gjør, mens folket tror omvendt at «staten» styrer og er folkets «velgjører». For å få 10 øre av staten må du på omveie og på en usynlig måte betale 10 eller 20 kroner. Enhver som ser dette, ser det store folkebedrag, og må lyve og forestille seg — bevisst eller ubevisst — for å holde leken gående. Derfor er politikk og «stats»-styre en «snare» for alle trær som lar seg velge. «Staten» er vantroens selvvirksomme og selvskapte svøpe. «Staten» er i vesen en systematisk fortielse av Jesu lære om den menneskelige natur. Hvem og hva er det som skaper «staten»? Ingen annen enn den hedensk religiøse livsinnstilling hvis sjelelige analyse er nokså enkel. Statshedningens psykologiske tilstand består av følgende ubevisste tanker og drifter: 1) Kirkens lære om det onde menneske. 2) Fornektelsen av Gud i oss og muligheten av å praktisere et teokrati. (Gudsstyrt samfunn.) 3) Uvitenheten om at det hellige levende samfunn (som man tror er hinsides døden) allerede lenge har vært til stede på jorden som en levende eksistensform. 4) Angsten for friheten og ulysten til å måtte våkne og tenke. 6) Trellesinnets trang til enten å si til sine medmennesker: Hersk over meg, eller også ulysten til arbeid og trangen til å herske over andre. 7) Frykten, mistilliten, vantroen og misforståelsen overfor sin neste. Oversikt over
begreper side 100 8) Sentripetaldriften, eller den hittil ubevisste og ukontrol- lerte trang til det store midtpunkt. 9) Den religiøse og sosiale lengsel etter enhet og helhet som i mangel av virkeliggjørelse og virkelighetsopplevelse
utløser seg og tilfredsstilles ved «bildet» eller «symbolet» (som i drømme- tilstanden oppleves som virkelighet). 10) Misunnelse av nesten og begjæret etter hans gods. 11) Trangen til orden, rettferdighet og beskyttelse (fordi man ikke ser at «staten» er opphavet til all uorden, urettferdighet og til alle farlige voldshandlinger). 12) Trangen til et tabu som kan utføre alle de forbrytelser som er det private menneske strengt forbudt. Alle disse drifter, ideer og lengsler skaper til sammen statshedningens mentalitet, hans hengivenhet, offerlyst og offerglede slik at han gjerne hensleper hele sitt liv i fattigdom og finner seg i hva som helst bare «statens» upersonlige forbruk blir stort nok og imponerende nok. Å dø for den politiske «stat» oppleves av hedningen som å dø for folk og fedreland. Men hvis «staten» «døde», fordi den sanne tro tok overhånd, så blir det ingen Molok mer å dø for. Se en gang til på den inspirerte tegningen av ”Staten” og forsøk om du kan begripe at samfunnet er den lille levende «baby» av kjøtt og blod som utsuges av en veldig Molok. Når det før eller siden går opp for verdens makthavere hva Guds ord egentlig inneholder, og det ikke lenger er mulig for noen prester å «forsone» Gud og Satan, så vil det komme et stort opprør på hele jorden hvor alt dreier seg om bibelen. Alt som er av kjøtt vil ha den bort. Alt som er av ånd vil beholde den, og disse er det som går av med seieren og «arver riket», som er testamentert til troens og åndens barn. Da er presteskapets rolle utspilt, og verdens frelser kommet igjen i ånd og sannhet. Brudgommen er kommet til sin brud. - - - - Hva var det vi egentlig lærte av «Jotams fabel», og ved å lese om Gideon, som ikke ville være konge, osv. Vi har av bibelen lært å se en av de sterkeste psykiske drifter — «sjelsdrifter» som arbeider i enhver folkesjel. I hele det gamle testamentet arbeider denne drift ukontrollert og temmelig ubevisst og famlende. Det er først frelseren, Jesus Kristus, som på
forhånd kjenner denne mentale eiendommelighet ved menneskenaturen, som for første gang i historien søker å
skaffe menneskene selvkontroll over «sentripetaldriften» eller trangen
til å finne «det store midtpunkt
utenfor seg selv». Sentripetaldriften betyr den midtpunktsøkende drift. Det er en inspirasjon både til godt og ondt. Sentrifugaldriften er som bekjent trangen til å kaste utover — spre — ødelegge, og omtrent det motsatte herav er sentripetaldriften, trangen til å samle inn mot midten. Denne drift kan til tider være så sterk og gjøre seg så sterkt gjeldende at den ytrer seg ennå mer påtrengende enn selv hos den mest pågående frier hos sin kvinne, og sterkere enn selv den mest fanatiske havesyke og gevinstsyke på børsen. Sentripetaldriften i historien har derfor til tider vært så misbrukt at det nesten ingen grenser finnes for de folketragedier som historien om menneskene kan oppvise av den grunn. En liten episode vil jeg fortelle her: I begynnelsen av den nå pågående verdenskrig traff jeg sammen med noen tyske offiserer og propagandafolk som hadde fått høre at jeg hadde vært stortingsmann. (Det tyske ord for stortingsmann er «Abgeordneter» som betyr at man er beordret til å tre til side som utvalgt.) Dette ord minner om «Abort» som betyr det sted hvor man skal tre til side for å gjøre sitt fornødne. Folkesjelens «abgeordneter» kan altså sees i sammenheng med massens trang til å få «utløsning for det fornødne», nemlig sentripetaldriften. I stortingsmenn og statsmenn ser den troskyldige masse altså «den store mann» eller «det store midtpunkt» gå for sine øyne. De tyske herrer spurte meg: «Hva mener man i Norge om «et Storskandinavia»?» Jeg svarte at det måtte de spørre andre nordmenn om, da jeg for min del hadde en medfødt ulyst for alt som var «stort» på den måten. Jeg framholdt at vi «små» nasjoner var langt lykkeligere enn «stormaktene», og at tyskernes høykultur og største folkelykke var den gang Tyskland besto av en masse «småsamfunn» — Sachsen, Baden, Bayern osv. Jeg så derfor Preussen og Bismarcks politikk som det tyske folks kolossale ulykke, og Berlin som det farlige og «store» midtpunkt. Til tross for at jeg ikke selv verken var jøde eller jødetilhenger delte jeg helt det samme syn på Preussens politikk som Heinrich Heine, som sa at han om natten drømte om en stor ørn (den prøyssiske) som «åt hans lever». Derfor ville jeg se på et Storskandinavia som en ulykke, men det er høyst sannsynlig, sa jeg, at folk i Oslo og Bergen ville gå begeistret med på «limpinnen». Hadde tyskerne hørt på profeten Heinrich Heine, istedenfor å landsforvise ham, så hadde Tyskland aldri kommet opp i denne krigen. Jeg føyde også til sist til at verden var stor nok og rik nok til å fø en stor røvernasjon som den engelske. Men hvis alle «store» nasjoner i verden skulle følge Englands eksempel, ville jorden bli for liten til så mange røvere. Tyskerne så på hverandre, men neste dag fikk jeg høre at tyskerne, da jeg var gått fra dem, hadde funnet ut at det sikkert var mye klokskap i det jeg hadde framholdt. Privat er menneskene, selv tyskerne, kloke folk, men som enhet og helhet har de latt seg fange i folkefellen. I 5 Mos. 7, 7 står det: Ikke fordi
dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere,
så han utvalgte dere, for dere er det minste blant alle folk. Leseren hører altså hvor jeg hadde den visdom i fra som jeg lot tyskerne høre. Det var også fordi den norske nasjon var en liten nasjon, og fordi jeg tok det demokratiske skrik alvorlig at jeg i sin tid trodde at Norge skulle gi verden det gode eksempel. For alt som er riktig og virkelig, begynner i det små og vokser seg stort nedenfra og oppover. Det er bare i naturvitenskapens utopier at man begynner på toppen og lar alle ting vokse den omvendte vei. Derfor ligner Gudsriket et sennepskorn og ikke et prøyssisk statssamfunn. Ved massepsykologiske studier hadde jeg i flere år grublet meget over den besynderlige og uovervinnelige sentralistiske tendens i mitt eget fedreland, og allerede i en meget ung alder sluttet jeg meg «politisk» til de såkalte «desentralistiske» teorier, som jeg mente måtte være de riktige, etter som jeg jo opplevde «det glade vanvidd» i min samtids trang til sentraler, monopoler og statsmaskinerier. Men da jeg oppdaget at bibelens profeter stadig skrev og talte om dette tema, og dessuten meget alvorlig varslet og advarte, særlig i l Sam. kap. 8, og i Jesu «fristelse på tempeltinden», da først begynte det virkelig å gå opp for meg hvor rik bibelen var og hvor kraftig den var, i motsetning til hvor fattig og tom vår «stats»-kirke var. Bibelen ble fra denne tid min kjæreste lesning, og jeg fant siden at ingen forfatter eller «seer» som jeg hadde truffet på i filosofien, samfunnsvitenskapen, religionene, morallæren osv. kunne måle seg med bibelens tenkere og forfattere. Det ble meg bare mer og mer ubegripelig hvorfor menneskene har laget boken om deres eget liv og samfunnsliv om til religion. Forklaringen på det fant jeg først for alvor hos Freud, men hadde allerede i mellomtiden samlet sammen noe av en folkepsykologisk forklaring og orientering «av meg selv» med bistand og vink fra Guds ord. «Bibelen har ingen ting med samfunnsspørsmål å gjøre», skrek folk til meg. «Du må ikke blande sammen religion og politikk», skrek andre. «Det går ikke an å samtidig snakke om gullbarrene i Norges Bank og om barnet i Betlehem», sa atter andre. «Han er en falsk profet — ta dere i akt for ham», skrek prestene. «Han er en samfunnsfarlig demagog», sa alle redaktørene — især de som kalte seg radikale og frisinnete og liberale, konserverende og samfunnsbevarende. Leseren vil på den måten forstå hvordan det gikk til at jeg begynte å lese bibelen og hvordan jeg begynte å forstå kunsten å oppfatte verdens mentale frelser. For nå opplevde jeg jo i mitt eget fedreland noe tilsvarende som frelseren selv en gang opplevde. Folk ville endog også ha meg på tempeltinden. Man begynte å se på meg enda mer «fulle av begjær» enn selv den mest lidenskapelige forelskede mann kan se på en kvinne for å begjære henne. Jeg måtte ofte søke ensomhet av samme grunn. Jo mer jeg talte og skrev om det nye lys jeg hadde fått, jo mer forlangte folk av meg at jeg skulle «inn til Oslo og styre». Jeg skulle inn og bli det riktige midtpunkt. Da jeg unnslo meg, fordi jeg av hele min natur og innerste overbevisning deler Gideons syn på styre og herskerprinsippet, så ble folk sinte på meg, og hånte og spottet meg. I Dom. 8, 1—3 står det uttrykkelig fortalt at folket krevde av Gideon at han skulle «herske», men han svarte: «Hva har jeg nå gjort som kan sammenlignes med alt det som alle dere har gjort.» I vers tre gjentar han det og sier: «Hva har jeg maktet å gjøre som kan lignes med det dere har gjort?» Derfor sier han i vers 21 som foran nevnt: «Herren skal herske over dere.» Bibelen taler altså meget tydelig om massenes sentripetaldrifter, og da jeg en gang på et offentlig «prestemøte» i Bergen framholdt bibelens samfunnslære mot sentralene og statskirkehedenskapet, så reiste pastor Fremmesen seg enfoldig og spurte: «Hvem skal da styre samfunnet, når ikke «staten» skal styre?» «Gud, naturligvis», sa jeg, og jeg måtte beherske meg kraftig for ikke å tilføye: «Er du lærer for folket og dets sjelehyrde og vet ikke det?» Hvordan frelseren gjorde opp med «fristelsen på tempeltinden» skal vi se i avslutningen av dette kapittelet. Kristus var seg sine allmektige evner fullt bevisst. Det hadde vært hans minste kunst å samle alt folket med seg og gjøre seg selv til konge. Det var jo dette hele folket gikk og ventet av ham og ønsket og forlangte av ham. Han kunne ha samlet en hær og med letthet okkupert land etter land og blitt verdens hersker slik som mange andre «menneskesønner» har ønsket og traktet etter uten å bli det. En liten anekdote: Som ung folketaler var jeg en
gang buden til «Frilynde ungdomslag» i Sunnmøre. Der var bl. a. arrangert
årsmøte i ungdomslaget, og den berømte «Mørejarl», Oddmund Vik, var
festtaler. Det var tillyst I Dette er gjengitt etter hukommelsen, og nå spør jeg leseren: «Hvem hadde inspirert meg til dette spørsmål? Guds ord eller djevelens?» Hvis du sier at jeg har oppfattet og lest bibelen riktig, så har du dermed sagt at prestene forfalsker bibelen, og at Odmund Vik derfor var helt unnskyldt. Sekretær Dyrdal for ungdomslaget, som hadde budsendt en så «frilynd» folketaler, ble ikke populær etter dette. Det var ikke venstres ånd og ikke i trellenes ånd. Men det var i Jesu Kristi ånd, for han sa «den som seg selv opphøyer, skal fornedres» og omvendt. - - - - Det er altså en himmelropende selvmotsigelse i hedenskapets samfunnslære. På den ene side forkynner man menneskets sletthet, utilstrekkelighet, upålitelighet, tilbøyelighet til forfengelighet, uærlighet, ærgjerrighet, havesyke osv., men i neste øyeblikk renkultiverer man alt dette og åpner slusene for alle våre laster ved at vi opphøyer oss selv og hverandre til å spille den komedie overfor massene at «vi styrer dem», og at vi sørger for at folket får mat m. m. Frelseren falt ikke på tempeltinden. Han skuffet folkets store forventninger. Han svarte ikke til den autoriserte «kladd» m. h. t. hvordan den forjettede store Messias skulle se ut. Han var en motstander av den hedenske sentralisme. Han ville samle på en annen måte enn de som organiserer mennesker. Han ville ikke forføre, men veilede og rettlede livets 4. dimensjon — de selvvirksomme levende drifter inne i hver enkelt. «Hvor ofte ville jeg ikke samle dere som en høne samler sine kyllinger under vingen.» Hønen samler og leder «folkeforsyningen» derved at den appellerer til livsdriftene i hver enkelt og tar disse drifter i bruk, stoler og «tror» på dem. I «staten» mistenkeliggjør vi hverandre og innbiller hverandre at «staten» arbeider og sørger for oss, som er onde. Men dersom dere, som er onde dvs. har onde tanker om dere selv, forstår å gi deres barn gode gaver (altså ikke er mer onde enn at dere praktiserer noe godt) hvor meget mer vil da ikke Gud, som er god, gi dere alt dere trenger, dersom dere tør tro — på Gud i dere selv. Kristus skuffer Judas og jødene, fordi han ikke vil være det store midtpunkt utenfor oss, men det sanne midtpunkt og bindeledd inne i oss. Hans rike er ikke et rike som styres utenfra med mekaniske midler, organisasjoner, lover, politi osv., men det er et rike som styres innenfra (dynamisk), altså slik som når kyllingen av egen drift — «av seg selv» — kommer til sin mor. (J.fr. Johs. Ev. 10.) I den store bibelforfalskning siterer man frelserens ord i Johs. 18, 36: «Mitt rike er ikke av denne verden» slik at frelseren ingen interesse har av de sosiale, juridiske og økonomiske systemer og konvensjoner her på jorden. Men hva sier frelseren i virkeligheten i Johs. Ev. 18? Det heter fra vers 33 til 37: Pilatus gikk
da inn i borgen igjen og kalte Jesus for seg og sa til ham:
Er du jødenes konge? Jesus svarte:
Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det om
meg? Pilatus
svarte: Er jeg en jøde? Ditt folk og yppersteprestene har overgitt
deg til meg, hva er det du har gjort? Jesus svarte:
Mitt rike er ikke av denne verden, var mitt rike av denne
verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle
bli overgitt til jødene, men nå er mitt rike ikke av denne verden. Pilatus sa da
til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte:
Du sier det, jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet
til verden og jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av
sannheten hører min røst. Det skal mye ukontrollert følelse og fantasi til for å omdikte og misforstå en så tydelig tale. For det første: Ordet «mitt rike» heter i grunnteksten «mitt system». (Kosmos betyr system eller orden, likesom kosmetikk f. eks. betyr: et middel til forskjønnelse.) Jesus sier altså: Mitt system er ikke slik som ditt hedenske «stats»-system, Pilatus, for hvis det hadde vært av den slags, så hadde også jeg mobilisert soldater for å slåss med deg, slik at jeg ikke skulle være blitt overgitt til deg som fange. Men nå er ikke mitt system av den slags — derfor er jeg her som din fange. Dette er Bibelens rene mening og Frelserens absolutte lære. Vil du ha det ennå tydeligere så forstå det følgende: «Så er du dog konge?» spør Pilatus. «Du sier det.» Og jeg er det. For mitt
rike er sannhetens og virkelighetens rike, hvor sannhetens
hellige ånd er den styrende og herskende innenfra i menneskene. Til å forkynne dette sanne livsorienteringens system er jeg født og kommet til verden. Og alle som er av sannheten og intet annet vil enn sannheten, han hører min røst og oppfatter hva jeg sier. Pilatus svarer karakteristisk på hele den dagdrømmende verdens vegne: «Hva er sannhet?» Det er nemlig sannheten at verden ikke kjenner sannheten. Verden er indifferent likesom Pilatus. Verden kjenner ikke sannheten, fordi Guds ord forfalskes. Kristus fornekter ikke sentripetaldriften, men han veileder og rettleder den på den måten at han peker innover i oss selv til et høyere bevissthetstrinn — til en høyere og dypere livserkjennelse. Frykt ikke for deg selv og andre — du lite troende. Det er Gud velbehagelig å gi dere riket. For dypest inne er det dette fullkomne, gode, rettferdige, fredens og gledens samfunn vi alle går og lengter etter. Derfor må det før eller siden komme av seg selv — det er bare oppmerksomhetsretningen som må vendes en annen vei, slik at sentripetaldriften i vår natur ikke «avspores» som når vi vil ha «en stor mann» utenfor oss selv. Autoritetene i Jerusalem benytter seg meget klokt av dette at de merker at folket «skuffes» over at Kristus ikke vil være konge og sitte på tempeltinden. Og det samme triks benyttes alltid om igjen i historien overfor alle Jesu vitner som ikke vil organisasjon og vold. Læren om det onde mennesket er så dypt forankret i alle våre samfunn at vi alltid med stor majoritet velger Barabbas til tross for at vi vet han både røver, stjeler og dreper. Et samfunn «som kan gå av seg selv», tror ingen på. Hele vår mentalitet må først i støpeskjeen. Derfor trives vi som barn med bilder og symboler, fordi vi ikke tør trekke konsekvensene av vårt eget guddommelige indre. Sjeleforskingen gir oss nøkkelen til den «avgrunn» som vår villedete sentripetaldrift har ført oss ned i. (J.fr. tyskerne som samtidens mest avskrekkende eksempel.) I sjeleforskingen ser vi tydelig at vi mennesker i alle våre symboldannelser «utadprojiserer» vårt eget indre. Det er barnet som er det levende i dukken, men når barnet forteller at dukken spiser, leser, går på skole og skitner seg til, så overfører hun bare sitt eget indre liv på symbolet. «Se Kongen vandrer for deres åsyn», sier Samuel i l Sam.12. 2. 110: illustrasjon «Gjør oss en Gud som kan gå for vårt åsyn», sier
jødene i 2 Mos. «Gi meg en hest som jeg kan kjøre med», sier den lille gutten på 6 år til sin far. Og han får en trehest som kan «løpe løpsk» for hans åsyn. «Føreren frelser oss», sa tyskerne. Er det vanskelig å lese bibelen når man vet dette? Etter dette vil leserne kanskje også — likesom forfatteren — finne at det er mye å lære av «Jotams fabel». Se også mine tidligere skrifter om sentripetaldriften i den menneskelige natur. Hvorfra kommer sentripetaldriften og den ubevisste og hittil ukontrollerte selvfølelse, som menneskene utadprojiserer til fyrster, konger og folkeledere? Jeg antar at skissen av stamtavlen som viser hvordan «du selv» blir til, også gir deg nøkkelen til din egen selvfølelse? På denne skissen er «du selv» det store midtpunkt. Og det er ingen tilfeldighet, for illustrasjonen viser hvordan du (og hver av dine søsken) alltid blir et produkt — eller en «kjerne» — av utallige forfedres kjærlighetsliv. Livets høyeste kraft har vært over slekten og i slekten siden uminnelige tider tilbake, derfor er du selv «det hellige og dyrebare» som er født til verden. Vil du tegne det samme som et kjempestort familietre, så vil du se at du selv er en frukt på dette tre. Men dette er selve det hellige livsens tre, som Gud har «organisert» innenfra og utover og nedenfra og oppover. Det begynte med det enkle og vokste oppover til det sammensatte. Det er dette tre frelseren taler om som ligner sennepskornet. Det er motsatsen til statens organisasjonstre som begynner oppe på toppen og vokser nedover, motsatt av alle livslover, og i motsetning til alle biologiens påvisninger. |