|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 2 Hvordan
Bibelen beviser sin egen riktighet ved at den intet fortier, men tar alt med
som angår menneskelivet Jeg nevnte Quislingene og Jøssingene og klipper fra en av landets aviser litt av en artikkel fra en antisemitt i Ålesund. Jeg antar at enhver som leser Bibelen som denne artikkels forfatter leser den har behov for å lære å lese Bibelen om igjen i en ny belysning? Eksemplet som her trekkes fram er uhyre lærerikt fordi det både demonstrerer en feilaktig bibellesning og fordi man nettopp derfor får se hvordan Bibelen dokumenterer sin egen ubestikkelige oppriktighet og troverdighet når det gjelder å berette menneskets skapelse fra tidenes morgen. (red.anm.: rettskrivningen fra 1946 er beholdt i Kongsvolds brev) JØDENE Av O. M. Kongsvold. «Da Norges grunnlov
ble gitt på Eidsvoll i 1814 ble det i denne inntatt en paragraf som nektet
jødene adgang til Riket. At det forelå
ganske vektige grunner herfor er sikkert. Hvem jødene er skal vi nå se litt
nærmere på, idet vi benytter deres egen historie. Vi begynner med deres far
patriarken. Abraham.
Hans vogge skal ha stått i Kaldea, nærmere bestemt Ur. Han drar til Kanaans
land som han gjennomstreifer helt til dets sørligste grense uten å finne
eksistensmuligheter. Han kom fattig og forkommen til Egypt. Her skaffet han
seg rikdommen, men på en sådan avskyelig måte at man nesten kunne fristes å
vike tilbake for å gjenta tildragelsen.
Sin vakre hustru Sara presenterte han for Farao som sin søster. Farao som tok
Sara til sin hustru ble imidlertid smittet og resultatet av denne lurvete
historie ble at Farao sender Abraham og hans smittefarlige hustru samt hans
tilsvindlede gods ut av landet. 1.Mosebok 12.kap. Som rik mann vendte han så
tilbake til Kanaan. Den økonomiske suksess han hadde hatt i Egypt frister ham
til å gjenta eksperimentet nok engang. Denne gang utvalgte han som offer
filisterkongen Abimelek i Gerar. Eksperimentet lykkes og Abraham ble ikke
alene rik, men hele landet lå åpent for ham. l. Mos. 20. kap. Etter alminnelige
gjengse moralbegreper er det ikke lett å fatte på hvilken måte Abraham har
gjort seg fortjent til noen velsignelse. Isak. Han var
langt mer av Abraham enn hans andre sønner, idet guttens mor var Abrahams
halvsøster. Isak ble gift i Mesopotamia, men da det litt etter litt gikk ut
med fedrearven utvandret han til filisterland. Her gjentar så Isak det samme
eksperiment som faren i sin tid gjorde. Isak ble imidlertid ikke utvist og
samlet på kort tid store rikdommer. Det må antas at han benyttet pengetriks,
da det intet menneske er gitt å bli landets rikeste mann på så kort tid ved å
drive hederlig jordbruksarbeid. Folket søkte da også å ta hevn over
utbytteren. Dette er de første tilløp til de i historien velkjente
jødeforfølgelser. Jakob. Han
var i likhet med sine forgjengere en samler av rikdom. Ved å drive planmessig
avl overensstemmende med arvelighetslovene tilsvindlet han seg i løpet av 6
år det meste og beste av Labans kveg hvorved han ble overmåte rik. Han måtte
derfor flykte. Josef. Det
som særpreger denne person er hans karriere i Egypten. Han gjennomfører noe
her som man på Chicagobørsen kaller for en «corner». Etter 7 års virksomhet
hadde han så alle pengene i landet, dernest alt kveget, så all jorden, og til
slutt folkene selv som måtte trelle for Farao ved å avstå femteparten av det
utbytte jorda ga. Om dette system er plutokratisk eller kommunistisk kan jo
leserne selv bedømme. At folket ikke likte ordningen viser at den førte til
en ganske sterk antisemitisk rørelse. Moses. Han
er den egentlige skaper av den jødiske nasjon. Mange mener han ikke er jøde,
men sønn av Faraos datter. Han var en typisk førerskikkelse uten engang å ha
et råd som medansvarlig.» Så langt herr Kongsvold. Vi har sitert første fjerdepart av hans lange artikkel for å demonstrere et eksempel på hvordan det går når man ikke eier perspektiv og ingen sans og intet syn har for det evig nærværende og blivende. Han legger helt troskyldige «alminnelige gjengse moralbegreper» i Norge anno 1945 til grunn for bedømmelsen av personer og handlinger i Orienten for tusen år tilbake. Begreper som «tid» og «sted» synes ikke å eksistere for herr Kongsvold? Da jeg i sakens anledning ble nødt til å svare en venn som sendte meg artikkelen, vil jeg gjengi mitt svar som jeg tror kan være tilstrekkelig når vi her drøfter «kunsten å lese Bibelen» (jeg har andre steder skrevet mye om de antisemittiske villfarelser.) Kvitheim i mars 1945. Kjære venn! Har du aldri interessert deg for Per Gynt? Jeg spør fordi du sender meg en artikkel hvis overfladiskhet og uvitenhet og suffisianse så sterkt minner meg om Per Gynt. Så lett er det altså å få våre landsmenn til å tro på politisk propaganda at de uten selv å undersøke et spørsmål setter seg til å skrive offentlig om det, og med en mine som om de hadde greie på det de skrev om. 1. For det første går det ikke an å bruke vår nordiske og etiske vurdering anno 1946 etter Kristus på beretninger og personer som ligger atskillige tusen år tilbake i tiden før Kristus. Husk også at det var i Orienten det foregikk. Om vi hadde tilsvarende og helt usminkete beretninger f. eks fra våre norske forfedre eller fra de gamle germanske høvdinger for bare 1500 eller 2000 år tilbake, så skulle det sikkert ikke være vanskelig å finne like «stygge» historier som dem Kongsvold trekker frem - som f. eks. om Abraham. På så stor uvitenhet og tankeløshet som herr Kongsvolds pleier jeg aldri å svare. Jeg leser ikke slikt en gang. Men siden du - en gammel venn – synlig lar deg fange og dupere av den slags, så skal jeg for din skyld søke å belyse spørsmålet en smule. Kongsvold og du glemmer å se det uendelig store perspektiv som menneskenes utvikling allerede har bak seg. «Fra så lavt til sådan tinde hva skal vi ei videre vinne.» Dvs. å tale om «sådan tinde» er kanskje ennå for meget sagt. Jeg synes verden ennå står meget lavt. Men fremover går det. Kongsvold dømmer altså jødene og ser ikke bjelken i sitt eget øye. Han skriver uten forbehold som om han mener at jødene i dag står på samme trinn som gamle Abraham i sin tid i Egypt. Kan han da ikke aller først gi oss en skildring av Olav den Helliges liv og adferd? Den norske «helgen». Han som halshogde alle annerledes tenkende og i fullt alvor mente at det var sann kristendom. Eller gi oss en beskrivelse av de første norske pilegrimer som for gjennom verden som de verste røvere og banditter. Eller gå bare tilbake til Gustav Adolf og se på hans «kristendom»? Ser du ingen utvikling? Eller mener du at N.S. i dag dessverre står ennå altfor nær den hellige Olavs tankegang og moraloppfatning når de skyter annerledes tenkende — Eilifsen f. eks.? Les Troels Lunds verk: «Daglig liv i Norden», så får du litt å tenke på. Og les om de gamle blodtørstige germanere og om deres kvinnerov og barnemord, så tenker jeg du snart innser dårskapen i hva Kongsvold skriver om de gamle patriarker. 2. I Orienten har man den dag i dag et ganske annet åpent, ærlig og naturlig syn på menneskenes forplantningsliv enn vi har. Bibelen er en østerlandsk bok og var i begynnelsen bare beregnet på østerlandsk skikk og bruk. Derfor inneholder Bibelen en masse beretninger som vi (hyklerne?) i Europa blir litt «brydd» av å lese om. «Hele Bibelen kan da ikke vært inspirert av Gud når det står så mye stygt i den», sier folk. Og nettopp slik tenker også Kongsvold. Hvis det f. eks. i Norge skulle skrives en «sannhetens bok» om ledende norske menn, så ville boken bli helt upålitelig, nemlig fordi vi har for skikk å bruke «pudderkvast og sminke». Vi sløyfer helst alle de menneskelige svakheter fordi vi ikke har til vane å være helt sann og virkelighetstro. Hvis dette hadde vært tilfelle med Bibelen, så hadde den ikke talt den hele og fulle sannhet om mennesket og menneskets skapelse. Da hadde den ikke vært inspirert av Gud. Det kunne ikke skrives en bibel i dag i Oslo om du ville betale den med alt vårt rømte gull. (Red. anm.: Brochmann sikter her til den norske gullbeholdningen som ble fraktet til England etter tyskernes invasjon av landet). For en bibel i Oslo ville være inspirert av opportune hensyn, politiske, «moralske» og «estetiske» hensyn samt av forlagshensyn og hensyn til pressen. En slik «bibel» ville være inspirert av djevelen alene og ingen sann bibel blitt. Men jødenes bibel er sann, for den gir plass for både Gud og Satan. Den tar alt med for at vi skal lære å kjenne — og ikke skjule — sannheten om oss selv, om vår egen natur, om vår primitive begynnelse, om våre harde hjerter og om den store tregheten i oppfatningen som også Kongsvold så praktfullt demonstrerer. Kan du ikke tenke deg prosten Hygen og biskop Berggrav skrive en «bibel»? Kjære venn, jeg mener jo ikke at de behøver å gjøre det, for jeg mener at vi alle på forhånd kan regne oss til hvordan den vil komme til å se ut. Den ville dessuten bli gammeldags og avleggs på 20 år. Bibelen har vært den mest leste bok i mer enn 2000 år fordi den taler sannhet og beskriver virkeligheten. Hygen ville ikke en gang ha det gamle testamente med, og det forstår jeg så godt. Hans jomfruelige uskyld gjør ham naturligvis like flau og «blyg» som Kongsvold er opprørt i sitt innerste, når de skal lese og «tro» at Bibelen er boken om sannheten og virkeligheten, innblest av Gud. Bibelen tar alt med. Det er ingen opportunisme. Ingen pudder og sminke, nemlig for at vi skal lære å oppfatte oss selv og se den risiko og sjanse som fulgte med å vekkes til bevissthet og spise av kunnskapens tre. Men ennå ser ikke vitenskapen og kirken dette. Ennå lyver man på vår opprinnelse. Beretningen om Abraham er sikkert sann. For Abraham var ikke et dyr eller plante. Men han var et til bevissthet vekket vesen med alle dyder og laster, muligheter og farer som følger med dette. Hva vet din lærer Kongsvold om dette? Intet, forsikrer jeg deg. Etter vår norske fariseermoral er det en skam for en kvinne å bli mor hvis hun ikke har formalitetene i orden. I Kina er det omvendt den største skam og ulykke å dø som kvinne uten først å være blitt mor. Nettopp noe lignende finner vi i den vakre skildringen i Det gamle testamente om Jeftas datter. Hennes venninner gråt, ikke fordi hun ble ofret og døde, men fordi hun døde uten å ha fått barn. Herr Kongsvolds tillatelse til å kalle historien «vakker» behøver jeg ikke. Dette fordi hans forutsetninger til å ha en berettiget mening er for små og primitive. Dessuten skriver han tydeligvis om ting han ikke har noe kjennskap til. Han føler bare som mange andre Per Gynter - en uimotståelig lyst og trang til å betro andre sin store uvitenhet. 3. Til Kongsvolds unnskyldning tjener at vår åndsforlatte kirke ennå ikke har sørget for å åpne sitt hjerte for sannhetens lys. Man lever videre i det store dagdrømmeri hvor man resonnerer og innretter seg som om mennesket ved et trylleslag var skapt 100 % ferdig med en gang. Man ser ikke ennå at man alle er «materialet i arbeid» og at vi lever midt i den store skapelsen. Det er derfor kirkens og skolens feil at det finnes så uvitende og godtroende mennesker som du og Kongsvold, som er så lette å narre og som så altfor lett blir et bytte for propa-gandamonopoler. Så lenge verden ikke ser det store perspektivet i vår utviklingshistorie, vil mange ellers bra og velmenende mennesker begå nettopp samme feil som du og Kongsvold. Det er ikke Gud som forandrer seg, men det er vi mennesker som vokser i etisk erkjennelse etter hvert som vi oppdager våre fedres og forfedres villfarelser og misforståelser. Men ser man ikke oss mennesker som «materialet i arbeid» så ser det faktisk ut som om Gud har forandret seg atskillig fra den gang han f. eks. hadde behag i blodoffer og inntil nå da de fleste mener at Gud ikke vil ha mer blod? Beretningen om Abraham og Isak, likesom beretningen om de blodtørstige guder her i Norden, må da sees som relasjoner av menneskenes eget primitive forestillingsliv for tusener av år tilbake. Merk deg dette. Gud er alltid den samme. Men vi — også jødene — er gjenstand for utvikling og «skapelse». Vi står også nå i verden overfor gjenfødelse og nyskapelse. Alt hva vi opplever er bare «fødselsveer». For veien til livet er nå en gang «en trang port» selv om mange Kongsvolder kanskje også synes at slikt er «stygt». Både du og Kongsvold har engang passert «den trange port» selv om dere har glemt det og er for «blyge» og drømmende til å ville ta det med i beregningen. Dere har glemt at da dere var barn så tenkte og handlet dere som barn. Hvis dere ikke har glemt det, så vær så vennlige å tillate både jødefolket og den norske og tyske nasjon å passere sin åndelige «lekestue» — og forsøk å se og erkjenne den infantilisme som ennå særpreger verden. Kan du huske din konfirmasjonstid? Tenk om verden snart ble så «voksen» at den kunne bli konfirmert? Vi har hatt mange tusen år til å sove, drømme og leke. Er det ikke snart nok? Jeg har inntrykk av at din lærer iallfall er meget langsom i utvikling og oppfatning. Den som dømmer andre, dømmer lett seg selv. Tenk på misjonsfolket som ser det barnslige avguderi hos de svarte når disse leker med sine bilder og symboler. Men misjonsfolket ser ikke sine egne bilder og molokker her hjemme, ellers ville de ta bjelken ut av sitt eget livssyn før de befattet seg med å ta splinten ut av sin svarte brors øye. Nettopp slik med alle antisemitter og jødehatere. De aner visst ikke at de dømmer seg selv og hater og ringeakter og forfølger seg selv, når de forfølger, dømmer, hater og ringeakter jødene. Jeg tilgir både dem og jødene for de er seg ennå ikke bevisst hva de gjør. Men tenk mer over dette for din egen skyld. Kjære venn. Hvis dette ikke er nok for deg til at du får lyst til å lære sannheten å kjenne, så beklager jeg deg. Kan du nøye deg med så stor utilstrekkelighet som den jeg har påvist hos Kongsvold, så lider du en trist skjebne. Du fortaper en masse av livets innhold og mening fordi du er for nøysom m. h. t. din åndelige føde og ernæring. Antisemittene minner meg om den fortapte sønn som var «glad ved å mettes av den føde som svinene fikk», men vil du deg selv vel, så hør på en gammel venn som vet mer om disse ting enn herr Kongsvold. Vennlig hilsen B. D. B. Da jeg hadde skrevet og sendt mitt svar på Kongsvolds artikkel kom jeg i tanker om at mitt svar kanskje allikevel ikke var utførlig nok? Sannheten om kunnskapens tre til både godt og ondt hadde jo vært en tvilsom sannhet om ikke skildringen av de «eldste» mennesker hadde bekreftet at deres demrende «kunnskap» virkelig også var både til godt og ondt. For kunnskapen om oss selv og om vår tilværelse er menneskehetens privilegium. Refleksjonslivet var vekket og menneskene «så» at de var nakne. Det kom noe nytt til som dyret ikke kjente fordi det ingen «kunnskap» eller refleksjon hadde. Kunnskapen var et tveegget sverd. Derfor må også Mosebøkene fortelle om «Onan», l. Mos. 38, 7—10, som «spilte sin sæd på jorden» og derfor må de også fortelle en masse andre «usmakelige detaljer» som vitner tydeligst mulig om deres egne primitive anskuelser i tidenes morgen. Gud Herren var og er selvfølgelig ikke primitiv som de første mennesker. Men ånden i dem selv er ennå så primitiv troskyldig, enkel og umiddelbar som den vi hører tale i menneskene i deres forhistoriske tid. Men fordi teologene tenker seg at Gud var noe annet enn ånd, en eller annen tenkt eksklusiv «Herre» utenfor mennesket, som ga seg til syne i Edens hage som en streng, men ellers velvillig eldre herre, så får de naturligvis vanskeligheter når de skal svare på Kongsvolds anklager og beretninger. Kunne Gud Herren finne behag i en mann som handlet med sin kone og som overfor kongen utga henne for å være sin søster? Det var jødenes rike intuisjoner, deres intelligente sans for det objektivt virkelige som a priori gjorde dem til et utvalgt folk. Av alle orientalske sagn og myter kommer ingen nærmere det riktige enn Moseloven og ingen samfunnsanskuelse pløyde dypere enn jødenes. Derfor ble de Skaperens «forsøkskanin», som jødene selv uttrykker seg, og derfor ble de «Guds utvalgte folk» i kraft av loven om «den sterkestes rett». «Det naturlige utvalg.»(jfr. min fremstilling om dette i ”Åpent brev til Adolf Hitler”, 1937). Det første folk, stort eller lite, som først tar konkurransen opp med jødene på dette punkt, blir en «Førernasjon» og et «Førerfolk», men hittil har i mange tusen års historie intet folk sett dypere inn i sannheten om den menneskelige natur og inn i menneskelivets sjanser og risiko enn jødene, med sin «dans om gullkalven», «Jotams fabel», «det tapte paradis», «prostitusjonen» som en naturlig følge av «det primitive refleksjonsliv i begynnelsen» osv. Hvis vi skulle skrive sannheten om Abraham, så ville vi altså ikke skrive som Kongsvold, men vi ville heller si det slik: I begynnelsen solgte og handlet mennesket sin egen hustru, men noen tusen år senere innskrenket det såkalte kulturmenneske seg i regelen til å kjøpe og selge hverandres døtre. Salgsbetingelsene var forskjellige i de forskjellige land og kjøpe-kontraktene kunne variere fra ganske forbigående fornøyelser til livsvarige kontrakter som ble mest anerkjent og stemplet av «kirken» eller «staten». For å få «statens» stempel på kontrakten må de som gifter seg ha såkalte «vitner» (for «staten» tror ikke på folk). De andre som inngår såkalte «løse forbindelser» vil helst ingen vitner ha. Det er tydelig at Frelseren ser frem til den tilstand da vi ikke lenger skal bedrive hor og da vi ikke lenger skal gi til ekte eller ta til ekte, men leve som «englene i himmelen» (Matt. 22, 30. 24, 38), men foreløpig blir vi henvist til ekteskapet og skilsmisselover og paragrafer fordi våre hjerter ennå er for harde, samtidig som vi er for søvnige og for lite selvkritiske til at vi kan finne det tapte paradis igjen. Kjensgjerningen er altså den som Bibelen beretter at til menneskelivet knytter seg prostitusjon så vel i kjøtt som i ånd, og hvis Bibelen derfor ikke hadde tatt dette med, så hadde Bibelen ikke vært hva den gir seg ut for å være innblåst av Guds ånd som taler i oss og til oss og om oss, en sannhetens bok om mennesket, om dets farer og fristelser, sjanser, fortrinn og muligheter til mange sider, altså en bok om den livsorden og livslovmessighet som vårt liv knytter seg til. Bibelen beretter f. eks. også om spørsmålet «innavl». Moses har strenge forbud mot innavl, slik også mange andre folk har. Kanskje har alle naturfolk regler mot innavl for alt hva jeg vet? Men samtidig får vi i Moseboken eksempler på at «innavl» forekom, som f. eks. beretningen om Lots døtre som begge ble fruktsommelige med sin far. (I Mos. 19, 31—38.) Individualismen var i begynnelsen ikke så utviklet som i våre generasjoner, fordi begrepet «innavl» spilte en relativt mindre rolle enn hos oss. En så utførlig og lærerik bok om «menneskene i begynnelsen» som Bibelen kan sikkert ikke skaffes. Den er uerstattelig for den som er av sannheten og søker sannheten som veien til frelse og befrielse. Men slikt fatter en herr Kongsvold ikke. Han «akter på vind og sår ikke, og ser på skyene, men høster ikke» for å bruke Bibelens egne ord om ham. (Pr. 11, 4.) Han følger «vinden» (dagens propaganda som blåser bort igjen) og går og funderer på «tanketåken» eller «skyene» og høster selvfølgelig ingen visdom. Det skal en ydmyk erkjennelse til for å kunne lese Bibelen. Man skal «være av sannhet» og elske sannheten og virkeligheten over alle ting for å få kontakt med livets evige åndelige kraftsentraler og lysverker. Kongsvold synes ikke å ha noen idé om alle de nordmenn i det 20. århundre som har «handlet med sin Sara» minst like grotesk som den gamle Abraham. Han ser splinten i sin bror orientalerens øye for tusener år tilbake, men synes ikke å kjenne prostitusjonen i kjøtt og ånd i sitt eget fedreland. Den gamle gode bibel er full av forskrifter om renslighet, hygiene, rasehygiene, humanitet, selvtukt, faste og mye annet som tydelig for all verden dokumenterer hvordan de eldste mennesker tenkte. Og bare den og de som ikke ser livet som uavlatelig «skapelse og vekst», som det «evigværende og blivende» og slik gjør seg fortrolig med den levende virkelighet som alltid er i bevegelse, stenger seg selv ute fra å erkjenne visdommen i Bibelen. Ethvert menneske som forkaster Bibelen og som «hater kjøtt og blod» har et skjevt syn, hva enn årsaken til dette måtte være. Man behøver bare, som jeg nevnte i mitt brev til min venn, å konstruere opp i sine tanker hvordan en bibel ville se ut hvis den skulle skrives f. eks. av en professor Vegard, en Kristine Bonnevie, en prost Hygen og en biskop Berggrav. En slik «bibel» foreligger allerede for så vidt som de alle allerede har skrevet og vitnet om hva det bor i dem selv. Men noen annen verdi har Oslolitteraturen ikke. Om 100 år vil folk som leser Oslolitteratur fra våre dager korse seg over den store uvitenhet som gikk for «god fisk» i «Stor-Oslo» i det 20. årh. Det eneste trekk som vi fikk felles med Mosebøkene ble altså dette at vi fortalte om hvordan det sto til inne i oss, men forøvrig var det intet sant livsbilde - og hvorfor? Fordi vi hadde utviklet en moral og en «etisk» vurdering som var så upålitelig at vi brukte sminke og pudder, opportunisme og forstillelse, fariseisme og livsløgner i massevis for å skjule vår nakenhet. Beretningen om de første menneskers «fikenblad» og om deres store oppriktighet og sinnsro og om deres mange rike og guddommelige inspirasjoner, overstråler all annen litteratur i verden. De gamles umiddelbare livserkjennelse og deres bange anelser om kunnskapens risiko og om deres intime samtaler med djevelen selv og om deres tapte paradis og om de to kjeruber som den skapende ånd satte ved inngangen for å holde vakt, ja, alt sammen er så stort og rikt — så ufattelig vidunderlig at vi av hele vårt hjerte med all vår forstand og følelse bare kan bøye oss for Gud og bekjenne vår villfarelse. Overfor Bibelens evige sannheter om oss alle kommer vi ganske enkelt til kort. Derfor er alt jødehat og all jødeforfølgelse — jeg gjentar det — bare en ubevisst og ukontrollert forfølgelse av oss selv — i frykten for å lære sannheten om oss selv å kjenne. For jødefolkets historie er et forbilde på all menneskelighetens historie, det er et speil som vi kan lære å se oss selv i. Bare en fordummet og formørket verden som ennå ikke har oppfattet det menneskelige privilegium, som består i kunnskap og viten om livet, bare en slik verden er det som mistyder, forkaster og banaliserer den hellige bibel, som er 100 % sannhet om oss selv, om vårt privilegium, om vårt driftsliv, åndsliv og sjeleliv. Bare de mennesker som ennå er for mye «dyr» til å kunne erkjenne dette, forkaster Bibelen fordi den ligger for «høyt» for dem. |