|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 7 Babels tårn Jødene og
pengene I første Mosebok 11, 1—8 står følgende: Og hele
jorden hadde ett tungemål og ens tale. 2. Og da de dro fram mot øst, fant de
en slette i landet Sinear, og de bosatte seg der. 3. Og de sa til hverandre:
Kom la oss gjøre teglstein og brenne dem
vel; og de brukte tegl istedenfor stein, og jordbek istedenfor kalk. 4. Så sa
de: Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og
gjøre oss et navn, så vi skal spres over hele jorden. 5. Da steg Herren ned
for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge. 6. Og
Herren sa: Se, de er ett folk og ett tungemål har de alle; dette er det
første de tar seg fore, og nå vil intet være umulig for dem, hva de så får i
sinne å gjøre. 7. La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den
ene ikke forstår den andres tungemål. 8. Så spredte Herren dem derfra over
hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Det banale menneske som leser denne beretningen gjør narr av beretningen og forkaster den som noe «uvirkelig» og som noe som iallfall intet har med hans liv og de moderne samfunns virkelighet å gjøre. Den banale prest forsikrer at dette er en historie om noe som en gang har hendt og man håper kanskje på ennå å finne «stedet» hvor Babels tårn skal ha stått. Vitenskapsmannen ryster på hodet og forsikrer at det bare er en gammel «myte» som trygt kan henlegges. Det moderne menneske med sin «erfaringsvitenskap» bygger ikke lenger Babels tårn; men hos alminnelige «enfoldige» mennesker lever ennå beretningen og brukes som uttrykk for å bygge «luftkasteller» eller «luftslott». Når man bygger illusjon på illusjon så lager man et sant «Babels tårn». Filologer og etymologer (språkgranskere) gir en ganske annen forklaring på at det er oppstått forskjellige språk på jorden og således har man intet fast holdepunkt når man skal «tro» at beretningen om Babels tårn er inspirert av Gud. Vi skal ta et eksempel. Under forrige verdenskrig trengte den tyske «stat» mange penger. «Staten» opptok krigslån hos folket som beredvillig betalte sine «penger» inn til «stats»-kassen og fikk gjeldspapirer som vederlag. Folket hadde tro på «staten» og arbeidet dag og natt for «staten» og fikk hurtig sine egne penger tilbake. Så hadde man både pengene og gjeldspapirene. Da «staten» stadig måtte ha nye penger spilte «myndighetene» Tysklands nasjonalsang for folket og oppfordret til nye lån, og det ble utskrevet og oppsamlet uhyre masser av gjeldspapirer. Etter hvert mens dette pågikk, forandret begrepet gjeldspapir seg til begrepet «formue». «Stats»-papirer regnes ennå i dag som sikker formue. Språket begynte allerede straks å bli forvirret. Det noen kalte gjeld, kalte andre formue og hva en kalte nasjonal gjeld kalte andre nasjonal formue. Ingen kunne oppdage at «Guds ånd» steg ned fra himmelen og forvirret deres språk og begreper. Det foregikk i all stillhet inne i dem selv. Gud ånd arbeidet seg selv «nedover» til dem. Da folket hadde tømt sine lommer 10 ganger eller mer forelå det et helt «Babels tårn» av tysk «nasjonalformue». Hvis Tyskland hadde «vunnet» krigen så hadde de forlangt at «fienden» skulle betale den tyske «stat» et beløp som tilsvarte alle de tyske krigslån til sammen. Da hadde man sagt: «Der kan du se, vi tjente på krigen. Vi fikk rett som sa at «stats»-papirer var formue.» Og det tyske folk hadde med glede betalt «formueskatt» av sine «stats»-papirer. Hadde Tyskland vunnet så hadde Tysklands kunder («fienden») måttet oppta nye «stats»-lån i sine land og «formue og gjeld» var vokst tilsvarende i disse land. Da Tyskland tapte, tjente den tyske «stat» alle sine krigslån netto. Den meldte konkurs og folket var skuffet, snytt og bedratt av sin «molok», den tyske «stat» og av de tyske prester og statsmenn. Det store Babels tårn falt sammen og isteden kom det et nytt. Alle priser steg og alle gledet seg fordi de ble rikere. Arbeiderne fikk «høyere lønn», endog pålegg fra døgn til døgn, så de rakk ikke å streike så hurtig som lønnen steg. Godseierne betalte sin gjeld ved å selge — først en gris for 42 millioner mark, siden var en høne like mye verdt som hele pantegjelden på godset. Dette nye Babels tårn endte ikke før man i porto på et brev betalte mer enn hele den franske krigsskadeerstatning i 1874 utgjorde. Også dette Babels tårn falt sammen, men i mens var det tyske folk så splittet og alle språkets begrepsdannelser så forstyrret at hele folket «kom i kok». Den ene forsto ikke mer enn den andre. Det tyske folk var snytt og bedratt. Keiseren hadde jo sagt: «Herlige tider fører jeg eder i møte.» Og folket trodde ham og arbeidet, ofret og slet dag og natt som bare det dyktige og energiske tyske folk kan det. Skuffelsen måtte skape panikk og tegn til indre oppløsning. Troen på eventyret om «staten» som velgjører begynte å vakle. Det var tydelig at en «stat» som taper er en bedrager. Her måtte finnes en «prygelknabe» eller «syndebukk» som vi sier på norsk. Og denne fant man straks i jøden. Jøden hadde skylden, sa folket og keiseren. Og dermed var grunnlaget lagt for det neste Babels tårn. «Skriften skulle jo oppfylles.» Jødene var Guds ulydige. Jødene hadde korsfestet sin Messias. «Deres blod kommer over oss og våre barn.» Mange tyskere hadde godt kjennskap til Bibelen og skriften gikk i oppfyllelse (for tusende gang?). Jeg vet ikke hvor mange ganger jødene har vært «prygelknabe», hver gang statshedenskapets illusjoner og pengepolitikkens utopier holder på å avsløre seg selv i de forskjellige folks historie; men 10, 15 ganger er iallfall jødene blitt utpekt som syndebukken ved alle anledninger når «kriger» er mislykket, eller når et eller flere Babels tårn er falt sammen. Jeg behøver bare å minne om jødeforfølgelsene i det gamle Rom, Spania, Polen, Russland, Frankrike osv. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk egentlig vil at «skriften skal gå i oppfyllelse» før folkene lærer å oppfatte og adlyde skriftene. I 1936 reiste jeg til Wien og talte for jødene for å få dem med på — i egen interesse — å oppklare skriftene. Det var forgjeves. I Wien var det streng sensur og sannheten måtte bare sies i så «dulgte» talemåter at ingen forsto. Da tysk nasjonalisme ble påtvunget Norge, hadde vi allerede bygd en hel del Babels tårn. Vi hadde gjort det selv, men mye etter forbilde fra utlandet. Begrepsforvirringen var blitt så stor at tysk sosialisme plutselig ble «norsk» sosialisme, og et voldtatt folk kaltes «fritt folk». Heller ikke hos oss hadde vi sett Gud fader stige ned fra himmelen for å forvirre vårt språk og begrepsdannelser. Dette besørget våre ledende menn, dvs. tidsånden selv. Jeg kjenner snart ikke et ord i vårt språk som ikke har tvedelt eller tredelt betydning. Vi skal ta noen få eksempler som vil vise dette: Intoleranse og gjensidig sabotasje = ”Liberalisme” Sentralvelde = ”Demokrati” Kamp mot folkestyre, fusk med valgloven, Parlamentet gjenvelger seg selv = ”Parlamentarisme” Monopoler, privilegier, karteller, syndikater = Hurra for friheten og 17.mai Terror, tvang og vold = Humanisme Organisasjonstvang = Frihet Statshedenskap og dansen om gullkavlen = Kristendom Jødedommens livspraksis, rasehygiene og ideologi = Utryddelse av jødenes makt Enorme krigstap = Enorm fortjeneste Prisstigning og dyrtid = Gode tider Materiell overflod = Dårlige tider Eksport av levnetsmidler (til underpriser) = Spareøkonomi Skatter og avgifter = Voksende velstand og inntekter Gammel klassisk villfarelse = Radikalisme (motsatt av konservatisme) Gjeld = Formue Statseiendom (røvet fra nasjonen kjøtt og blod og pantsatt i utlandet) = Nasjonalformue Arbeidsledighet = Spareøkonomi Ekspropriasjonsnemnd = Forsyningsnemnd Maksimalpriser = Sikring av rikelig tilførsel Svartebørs = Nyordning Vinmonopolets ågerpriser = Prispoliti Pengelotteri = Skattefrie inntekter (spillerne betaler ca. 1 mill. i skatt pr. mnd (1948)) Krigsmakt med bombefly og torpedobåter = Verneskatt og forsvar Klassebevissthet og klassehat = Brorskapsfølelse (positiv sosialisme) Klasseforskjell = Likhet Demagogi = Folkeopplysning Borgerkrig og provokasjon = Nasjonal samling Villfarelse = Erfaringer og empirisk vitenskap Uorden, alles organiserte kamp mot alle = Det bestående samfunn Blind underkastelse under fremmede = Folkefront og patriotisme Utfordring av Russland = Sikring mot Russland Internasjonal kapprusting = Endelig våken og oppmerksom Frykten for overmakten = Organisert verdensfred Voksende embetsvelde = ”All makt hos folket selv, selvstyre” Tie og samtykke til alle folkebedrag = ”Alt for Norge” Fremmede impulser = Nasjonalt selvstyre ”Sanering” av finansene = Innskrenkning av industrien, arbeidsledighet Mangedobling av det upersonlige forbruk = Nasjonaløkonomi Forsøk på å påvise feiltagelsene = Negativ kritikk Inspirert tale = ”Tungetaleri” Religiøst drukkenskap = En særlig form for religiøs hengivelse Offentlig fariseisme = Sann kristendom Sann kristendomsforkynnelse = Falske profeter Slik kunne vi holde på i det uendelige. Alle utopister og dagdrømmere har disse trekkene til felles:
4. Alle drømmer at de får sine ønsker oppfylt. 5. Alle opplever symbolene som virkelighet. 6. Ingen reagerer på det uvirkelige. All indre sensur og selv- kontroll mangler. 7. Den urolige underbevissthet røper seg: A. I deres mimikk. B. I deres valg av voldsmidler. C. I deres offerglede og offervilje for å bevare illusjonene. D. I deres behov for en «syndebukk» hvis det ikke går etter oppskriften. E. Deres forbitrelse hvis noen forsøker å vekke dem. Uvilje overfor kritikk. F. Deres fariseiske tvil på den «dårlige» menneskelige natur. G. Deres raseri og forbitrelse hvis noe går dem imot (mens de leker). H. Deres språklige forvirring. I. Deres behov for monopolisering. (Jfr. hva vi foran har påvist ang. de mest karakteristiske trekk ved drømmetilstanden.) Vi ser altså av alt dette at beretningen om Babels
tårn er en fantastisk naturtro gjengivelse i bildespråk av menneskenes
ufrivillige selvnarreri. Jeg har mange års erfaringer fra Hvordan skal så livet eller den store skapelse fri seg selv for alt dette? Hva skal eller kan virkelighetens vesen foreta seg overfor uvirkelighetens fanatiske tilhengere? Det ser vi jo nå for tiden alle sammen, hvis vi har øyne som kan se og ører som kan høre. I beretningen i Bibelen står det nokså tydelig at ånden selv «stiger ned» og «forvirrer». Åndslivet inne i oss selv arbeider seg nedover til tankeløshet, kritikkløshet og overfladiskhet som i sin endelige forlengelse skaper først språkforvirring og så oppløsning. Livslovmessigheten sørger altså selv for at livets lov blir fulgt. Også dette skjer dynamisk. Så allmektig og uovervinnelig er Guds ånd. Så sikkert og solid er hans byggverk utført at ikke universet med sine talløse og kjempemessige himmellegemer bevarer seg selv fra å komme i kaos, men endog alle våre tanker og villfarelser er slik beregnet at enhver utopi oppløser og utrydder seg selv. «Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet» er en livsfjern og uvirkelig plante, som i kraft av sin egen uvirkelighet «opprykker seg selv ved roten». Matt. 15, 13. Hør derfor alle hedninger og utopister og alle som tror om seg selv at de er egoister: livet har god tid. Her er nok av evig stoff og evig energi og dynamikk. Bare driv på med utopiene så lenge dere har lyst til å skuffe dere selv og hverandre. Bare driv på alle sammen. «Fyll også deres fedrenes mål», men når dere engang oppdager sannheten om dere selv, så ville det forundre meg om dere ikke for egen skyld opphørte med utopiene og den misforståtte livskunst. Tenk en gang over hvor farlig den «surdeig» er som verdens Frelser advarer imot. Folkeforbundet i Genève og nå F.N. er sikkert det største Babels tårn som verden har sett? Også der var og er hensikten god. Man vil «sikre» freden ved organisasjon. Men tenk en gang denne tanke til bunns. I alle land hadde man opplevd at jo mer man organiserte de mange kunstige interessemotsetninger, desto mer motsetninger oppsto det og dess mer tilspisset ble de, fordi man tok motsetningene alvorlig som en naturnødvendig virkelighet istedenfor å undersøke årsakene til interessemotsetningene og fjerne disse. I alle europeiske «stats»-administrasjoner hadde man legalisert motsetningene og opphøyd intriger, laster, lidenskaper og misforståelser til «politikk» og «realpolitikk». Den politiske stats forvaltning i alle land hadde utviklet seg til å bli tumleplassen for alle særinteresser og samlingsstedet for alle slags interessemotsetninger. Alle som hadde gjort det til formål å leve ved og organisere begjær etter nestens gods møttes i «staten» for sammen å forvalte fellesskapets interesser. Men var ikke dette i seg selv en utopi? Hvis alle dyr av ulveblod og ulvementalitet ble satt til å «styre» alle de andre dyrs livsinteresser, hvordan gikk det så? (Når jeg her sammenligner politikere med ulver så er det dels fordi at disse selv mener at menneskene er «dyr» f. eks. ulver og får, og dels fordi Bibelen bruker denne analogien.) Når ulvene kommer sammen, vil de da ikke dele «åtslet» mellom seg? «Hvor åtslet er der vil rovdyrene samles», som Kristus sier. Dette hadde lang tid vært praksis i enhver «kristnet» stat i Europa. Resultatet var miserabelt. Dette innså «ulvene» selv og så ble de enige om at alle Europas «ulver» skulle ha møte i Genève for å «ordne» hele verden og for å organisere freden; Sic. Hadde det ikke nå vært riktigere å si: Erfaring viser at en politisk stat er uhensiktsmessig fordi det er lettere å ordne seg og skape fred i det små og enkle og spesielle, enn i det store og kompliserte og sammensatte. Alt som hører livets virkelighet til begynner i det små. Finn først nøkkelen til vanskelighetene i det små, i det hjemlige, lokale og oversiktlige. Generaliser framfor alt ikke. Hadde ikke en slik tanke vært atskillig nærmere det riktige? I stedet sier man som så: Da villfarelsene i det enkelte land er vanskelig å rette på, må vi samle all europeisk villfarelse i en sal, så vil den nye sol stå opp over både onde og gode. Hvis den ene gale «stats»-mann ikke er gal nok så vil han nå kunne lære av de andre og ta med seg hele kofferten av mer galskap hjem til sitt eget land. Vi må bygge et tårn som er så høyt at det rager helt til himmelen. Der oppe fra kan vi våke over Europas fred og slå ned på enhver som skaper uro. «Da presidenten i Folkeforbundet åpnet det første møte ble det dødstille i salen. Alle følte stundens alvor», het det i dagspressen. Alle tok seg selv helt alvorlig. Tyskerne og jødene også. Hambro og Mowinckel ikke minst. Tenk for en ære. Tenk på alle de nye muligheter som åpnet seg for alle de små nasjoner. Men Satan lo så det rystet i hele helvete. «Menneskene har en ubetvingelig trang til å ta seg selv ved nesen og misforstå seg selv,» sa Satan og slo seg på folkeforbundspolitikk. Her hjemme tigget og ba jeg om at Norge ikke skulle være med på Babels tårn i Genève. Jeg ba norske vitenskapsmenn om å si fra at livet ikke kan ordnes generelt, ovenfra og nedover, fra det sammensatte til det enkle, men at alt som er levende og virkelig, vokser nedenfra og oppover, innenfra og utover. Men også vitenskapsmennene mente å ha «historisk» erfaring for at det også fantes «trær» og planter som vokste ovenfra og nedover. Slike planter finnes ikke i naturen og det ble min misjon å fortelle folk om Frelserens livsorientering, og denne planten ville bli opprykket ved roten. For det var bare «Babels tårn» som gikk igjen. Utopistenes verdensbilde som manifesterte seg. Henrik Ibsen ville sagt: «Avgrunnen skyter blomster. Natten forråder seg selv.» Jeg har oppfattet Bibelen som en lærebok i samlivskunst. Men norske stortingsmenn gråt av glede og takknemlighet fordi de fikk delta i «Norges høytidsstund» da Norge fikk lov å være med å organisere verdensfred og spise kirsebær med de store. Så forskjellig kan vi mennesker lese Bibelen; så forskjellig kan vi oppfatte begreper som fred, frihet, rettferdighet, osv. Så forskjellig kan vi se på «realpolitikk, virkelighet og fantasivirkelighet». «Jøssinger» er et navn som de nordmenn bærer som trodde på Babels tårn i Genève. Det er selvfølgelig og rimelig at de ble alvorlig skuffet og forbitret da Babels tårn falt. Det føltes nesten som en sjikane eller fornærmelse og nå måtte de finne en «prygelknabe». Selv kunne de ikke ha skylden? De hadde kanskje selv takket sin gud for Folkeforbundet. Det ville være å fornærme Gud selv å innse at deres gud hadde narret dem. «Disse satans tyskere,» sa de. «Hvis ikke tyskerne var kommet,» sa de. «Vi hadde det da relativt godt før tyskerne kom» osv. Det faller ikke Jøssingen inn å erkjenne at hans prester og autoriteter hadde «tatt feil» og forført dem. Hvis en tysk soldat forførte en norsk pike var det tusen ganger verre enn om «kirke», universitetet, presse, skole og «stat» hadde forført hele vårt norske folk. Nettopp slik er Babelstårnet dypt forankret i vår natur Den mange tusen år gamle beretning i første Mosebok er altså så verdifull at vi får tilgi de gamle patriarker deres små og store lettsindigheter og utsvevelser når vi tar i betraktning den åndelige rikdom, det veldige åndelige aktiva som deres bibel inneholder. Jøssingene vil aldri finne fred i sin sjel før de går i seg selv og ser den tyske invasjon i Norge under annen verdenskrig som et utslag av livets egen lovmessighet. Det var en utakknemlig rolle livet ga tyskerne å utføre i Europa. «Men Gud ga dem i sitt hjerte å utføre sin vilje.» (Åp. 17, 17.) Tyskerne visste ikke selv hva de egentlig gjorde eller hvorfor de gjorde det. De var et redskap i tidsåndens hender. Å erkjenne dette betyr det første skritt til frelse. Erkjennes det ikke, så blir det neste og det siste meget verre enn det første. Vi har vår skjebne i våre egne hender, men vi har svake hender for tiden, for vårt livsbilde er en «tåke» og en svart natt. Forførelsens ånd sitter der den ikke bør sitte — på hellig sted — på samfunnets tempeltinde. Det er derfor å frykte at det neste store Babels tårn skal bygges snart. «Egoistene» vet ikke bedre, stakkar. Djevelen baktaler dem hver søndag i kirken og hvert døgn i dagspressen. I mangfoldige år har jeg her hjemme vitnet for mine landsmenn at militærkrigen bare er en forlengelse av handelskrigen. Tanks og flymaskiner er bare «forlengelsen» av pengeskap og regnemaskiner. Pristilbudenes forlengelse er krigserklæringer. For når alle vil kjøpe billig og selge dyrt så er alle i ubevisst krig med seg selv. Det er bare tøylesløs fantasi å tro at man kan bedra andre uten å bedra seg selv. Det er derfor at en biskop i Bergen sa i sin endeløse uvitenhet at det var til «ære for Guds navn» når man på ære og samvittighet skrev under på at man hadde hatt virkelig fortjeneste. Men den ureflekterte «selvhengivelse» til mammon og «staten» er menneskehetens svøpe. Det er ingen fortjeneste. For når det som du kaller fortjeneste er bedrag og selvbedrag, hvor stort blir da selvbedraget? Jfr. Jesu lære: Når lyset i deg er mørke, hvor stort blir da mørket? Matt. 6, 2, 3. Les også profeten Esaias 5, 20: Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørket til lys og lys til mørke. |