|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 16 Hvordan en
lærd og from kirkens mann med rike artistiske evner mistyder Bibelen i mangel
av lys over vår egen natur Forfatterens far, stiftsprost I. H. H. Brochmann i Kristiansand, var en lærd språk- og bibelforsker. Han var også naturforsker, botaniker og astronom med liv og sjel. Samtidig var han en from troende og en pietetsfull embetsmann med den aller største respekt for den lutherske kirke som han tjente og tilhørte til sin død. Han hadde atskillige artistiske anlegg, var både lyriker, stilist, dikter, maler og litt av en musiker. Jeg forteller alt dette bare for at leserne skal se foran seg en rikt utstyrt, godt begavet og ansett kirkens mann, da dette har betydning for det følgende. At han ikke så ensidig på «kirken», men også så kirkens svakheter og utskeielser viser den kirkestrid som i sin tid oppsto mellom ham og den pietistiske biskop Heuch i Kristiansand samt særlig av hans «Forklaring på Johs. Åpenbaring», hvor han tydelig forutser og varsler statskirkens utskeielser og forfall. Vi skal nå se på hans forklaring av Jesu fristelser fra «Bibelen med forklaringer, 5. del» av I. H. H. Brochmann, side 14—16, som refererer seg til Matt. Ev. 4, 1—11. (Red.anm.: Den opprinnelige rettskrivningen fra I.H.H. Brochmanns bok er beholdt) «Etter begivenheten
ved dåpen føler Jesus sterk trang til ensomhet for å tale med sin himmelske
far om sitt store kall og be om klarsyn og styrke til det. Bak denne Åndens
drift ligger en guddommelig hensikt: Jesus skal utkjempe de største og
viktigste kamper med djevelen uforstyrret av verden, for etter vunnen seier å
være klar og sterk til å møte hans maskerte angrep fra menneskers side. Klokt
handler hvert ungt menneske som f. eks. etter sin konfirmasjon skaffer seg
stillhet en tid for å befestes i sin nåde hos Gud og rustes mot livets
fristelser.» «Jesus tilbringer denne
tid således i omgang med Faderen at han hverken tenker på mat eller på hvor
tiden går, før hungeren til sist melder seg med truende styrke. Hvor skal han
nå få mat? Det er langt til folk. I samme øyeblikk er Fristeren hos ham og
viser ham en. utvei, den nemlig, å benytte seg av sin stilling som Guds sønn.
Du må ikke gå til grunne. Gud nekter deg ikke den nødvendige mat, han vil
naturligvis du skal bruke den evne du har fått. Fristelsen er såre listig.
Var det verre å gjøre brød til sten enn senere å gjøre vann til vin eller å
gjøre 5 brød i ørkenen til mange? Vi må her erindre at det måskje syndes mest
i verden med tillatte ting. Det syndige ligger i regelen ikke i handlingen i
og for seg, men i omstendighetene, hvorunder den gjøres. Det falske i
Fristerens råd var at Jesus ved å følge det, hadde tjent seg selv og fulgt sin egen vilje, istedenfor å legge all sin sorg
i Faderens hånd. Og det ser vi lett at hadde Jesus slått inn på den vei
Fristeren viste, da ville hele hans liv ha tatt en ganske annen retning enn
det skulle. Da ville han befalt fikentreet å gi ham fiken, da ville han ikke
vandret fra sted til sted på sin trette fot for å finne herberge, men selv
skaffet seg herberge. Han ville aldri kunnet si hint ord: revene har huler
osv. Ja, han ville endog som Guds sønn ha steget ned av korset eller overhodet
spart seg selv for å komme i den nød. Men enn ikke det første lille feiltrinn inn på denne vei gjør Jesus for
således å lære av erfaring. Hvor rent må ikke hans liv opp igjennom ungdommen
ha vært for å ha så fin sans og så stor kraft imot det onde! Hvor
gjennomtrengt må han ikke ha vært av Guds ord og Ånd for å ha svaret ved
hånden. (5. Mos. 8, 3.) Hvor fullkomment må ikke hans tjenersinn ha vært. En
tjener tar seg ikke selv til rette, men bier til han får av sin herre (Luk.
17, 8). «Djevelen har makt
til å ta Jesus med seg, men ikke til å skade ham. Sml. Job. l, 12, «mot ham
selv må du ikke utrekke din hånd». Templet
hadde hverken gavl etter tårn. Grunntekstens uttrykk betegner enten
brystvernet rundt om dets flate tak eller måskje rettere takets framspringende
rand, den ytterste pynt av tempeltaket. Djevelen føler just den guddommelige
englevakts bevarelse av Jesus, med hvilken han på satanisk vis søker å friste
ham. Han føler den styrke Jesus har i Guds ord, og kler sin tale i dette ords
form for å overliste ham. Han henter sin tale fra Sal. 91, «Også dette slags fristelse
til ved tegn å nyte sin guddomsnatur eller påkalle englenes beskyttelse i
egen interesse kommer Jesus ofte senere i, den første seier har styrket ham
mot dem alle. Jesus styrter seg ikke unødvendig i fare (Matt. 4, 12. 14, 13;
Johs. «Den tredje fristelse er åpen og
utilhyllet. Satan byr Jesus likefram en handel. Han lar alt hva verden
eier av herlighet og nytelse feste sine lokkende øyne på ham, om han muligens
kan tas fra den side. Vinningen er tilsynelatende stor og prisen, et knefall,
tilsynelatende liten Men denne fristelse viser også Fristeren klart hvem han
er — «denne verdens fyrste». Etter
nederlaget her må han forføye seg bort. «Bort fra meg Satan!» Jesu tjenersind
og troskap er ikke til a rokke. Med Guds ord slår han Fristeren for tredje
gang.» (5. Mos. 6, 13. 10, 20.) «Alle tre ord som Jesus
bruker er hentet fra 5. Mosebok. La forskingen si hva den vil om denne boks
tilblivelses tid og måte at den i hvert
fall er Guds ord har Jesus beseglet. La Gud bruke hva måte han vil for å
bringe oss sitt ord. Når det blott bevitner seg selv for oss som Guds ord i
prøvens stund, da er det nok.» «Den store, spennende kamp mellom to fyrster, fyrsten av denne
verden og den fyrste Gud har salvet og innviet for sitt rike på jorden, var
over for denne gang. Satan var overvunnet av Guds utsendte under et menneskes
vilkår, i vårt kjøtt og blod. Englene
som vi kan tenke oss som åndeløse tilskuere under kampen, tør nå ile fram og
tjene seierherren. Å tjene noen
brukes ofte i Det nye Testamente i betydningen oppvarte, bringe mat og drikke
(Luk. 10, 40. 12, 37; Joh. 12, 2) og denne betydning passer best også her.
Sml. l. Kong. 19, 5 ff. Just ad denne vei, Jesus har gått, som var hans rette
vei, erfarer han sannheten og oppfyllelsen av ordet om at Gud gir sine engler
befaling om ham.» «Det menneske som seirer
i en avgjørende kamp med Fristeren kan også føle en glede, som av Guds
englers selskap og tjeneste, selv om hans øye ikke er åpent som Frelserens
til å se dem.» Anmerkning:
l. Man har spurt om hvorledes begivenheten er å forstå, om den blott var en
visdom, en indre åndelig begivenhet eller en virkelig ytre begivenhet. Mot
det første taler den enkle, likeframme fortelling og den omstendighet av
englene brakte ham hva han behøvde mat og drikke. For samme oppfatning taler
både henflytningen på tempeltaket, idet man vel ikke kan anta at de to
skikkelser på tempeltaket ble iakttatt av tilstedeværende, og dessuten
framvisningen av alle verdens riker og deres herlighet — «i et øyeblikk», som
Lukas sier idet dette jo ikke sees fra noen fjelltopp i verden. At Fristeren
kom førte ham med seg og gikk, og at Jesus så, hørte og svarte ham, står her
likefram. At han på den annen side ikke gjorde seg rede for hvorledes han så
ut eller hvorledes det gikk til med henflytningen og forevisningen av verdens
riker og herlighet minner på den annen side om en begivenhet i et syn. Saken
er vel at det her ikke lar seg gjøre å skjelne
mellom visjon og virkelighet, men at det er en virkelighet med visjonær
karakter, eller en visjon som har virkelig innhold. Man kan sammenligne
begivenheten med hva som skjedde ved dåpen, hvor Jesus, med døperen som medvitne så den åpne himmel og Ånden og hørte
røsten fra himmelen. Det var jo et usynlig
Åndens rike som her virkelig viste seg for hans sanser. Således antar også
åndekampen i ørkenen sanselig virkelighet. 2. Man har spurt om
det var mulig at Jesus kunne ha falt i fristelsen. I en forstand var det ikke
mulig, fordi den, som så helt som Jesus hadde gitt seg til Gud og hadde Gud
med seg, ikke kan falle. Jesus viser oss just den sannhet at den som ved ham har Gud helt med seg, ingen kan ha
Gud med seg som han, uten ved ham,
ham er seiren viss, og mørkets makt må komme til kort. Men på den annen side
må vi dog vokte oss for den mening at Jesus i den forstand ikke kunne falle,
at han var uimottagelig for
fristelse, således at han ikke behøvde å kjempe
for å vinne seieren, og så at hele fristelsen altså bare var en tilsynelatende fristelse. Dette ville
føre til den gamle såkalte doketisme,
som lærte at hele Herrens lidelse og lydighetsprøve bare var et skinn, og at
det bare så ut som om han sted og led. Da ville han ikke vært et sant
menneske, ikke vært noen virkelig annen Adam, og menneskeslekten ville ikke i
ham være oppreist igjen av sitt fall. Vi må fastholde at hans rene, syndefrie
menneskenatur er mottagelig for fristelsen, likesom Adams syndefrie natur var
det, og at det under hele hans jordeliv koster ham uavlatelig årvåkenhet,
bønn og kamp å bøye kjødet under Ånden. Best ser vi det i Getsemane, hvor
Åndens kamp med kjødet er så hård at hans legeme svetter blod. Der ser vi
også at det er en feiltagelse hvis vi tenker at Herrens kamp i fristelser er
lettere enn vår, og at vår er sværere fordi Fristeren har en bundforvant i
vår syndige natur. Tvert imot, hvor motstanden er svakest, blir kampen minst,
og hvor motstanden er sterkest, blir kampen hardest. En stakkar kan ikke kjempe så hårdt som en kjempe. Derfor settes
vi av den trofaste Gud heller ikke på så hårde prøver, hvis vi skal kunne
seire (l. Kor. 10, 13) som de vår Herre sattes på. Hva sammenligning er det
mellom Adams lydighetsprøve, å la et tre urørt, hvor han hadde en mengde
andre, og på vår Herres lydighetsprøve, ikke å ta seg brød, da han var nær
ved å hungre i hjel! På samme måte er en utviklet troendes anfektelser og
kamper hårdere enn en begynners, en Abrahams og en Jobs siste fristelser
hårdere enn de hvormed deres trosliv engang begynte. «Hebreerbrevet taler
tydelig om vår Herres fristelser og lydighetsprøver. Når det f. eks. i Hebr.
5, --- Leseren vil her straks se den store forskjell på from teologisk bibeltolking og vår psykologiske «oppklaring» foran av Bibelens bildespråk. Fars tro var den riktige og hans vilje til sannhet framfor alt var til stede. Ånden var altså «god» i bibelsk mening. Men det var ikke tilstrekkelig. Presten som tolker Jesu fristelser på denne måten strekker ikke til. Hva vet han om «steinene» som gir brød — eller om sentripetaldriftene hos massen som vil ha en synlig fører — en stor og mektig konge utenfor seg selv. Det konvensjonelle livs fristelser på det høye berg har han en liten anelse om, og at den åndelige prostitusjon ikke er ham helt fremmed ser man i hans forsiktige forklaring av Johs. Åpenbaring hvor han ikke fortier sannheten om «Kristi brud» = menigheten og kirken som er blitt den skjøgen som Johs. ser. Men han drøfter den muligheten at djevelen kan ha vært synlig og figurlig — eller om det bare har vært «visjoner», dvs. indre opplevelser. I forklaringen av det samme (i Luk. Ev. 4) sier presten (side 267 i det samme teologiske verk) bl. a.: «Av Matteus' ord:
«Fristeren kom til ham», har man sluttet at Fristeren kom i synlig skikkelse,
og oppkastet det spørsmål, i hvilken skikkelse han viste seg (som en engel,
en skriftlærd osv.). Men sådant ligger neppe hverken i Matt. eller Lukas'
ord. Man merker f. eks. at Matteus ikke sier djevelen, men Fristeren som for
å unngå forestillingen om synlig skikkelse, og at Lukas sier at djevelen forlot
ham for en tid (V. 13). Deri ligger
jo at han kom igjen, men vi hører ikke om at han under senere fristelser kom
synlig. Ordene: «men av hvert Guds ord» mangler i de eldste håndskrifter og
utelates derfor av flere kritikere. Det kan lett tenkes tilføyd etter
Matteus. Av de yngste håndskrifter har flere likefram avskrevet Matteus: «men
av hvert ord som utgår av Guds munn».» «Førte ham opp på et høyt bjerg og viste ham alle
verdens riker i et øyeblikk, altså
for hans indre syn. Ti på annen måte kan man ikke fra et enkelt sted og i et
øyeblikk se alle verdens riker. Da er vel også bestigningen av bjerget og
henførelsen til templet noe som foregår for det indre øye. Meg er det overgitt; ikke løgn. Jesus
kaller ham «denne verdens fyrste». (Joh. 12, 31; 14, 30. 16, 11.) Nærmest er
verden kommet i hans makt ved at verden selv har gitt ham innpass. Men det
utelukker ikke at Gud billiger hans makt og gir ham hans makt, likesom når
han i den gamle Pakt ga Israel i hedningefolks makt når det selv inngikk
forbindelse med dem. Sml. også steder som Rom l, 24, 26, 28; Thes 2, 11. Skal det alt sammen være ditt; for
hvor kort tid djevelen formår å gi denne verdens herlighet, fortier han her
som alltid nå han frister noen med den. Verden forgår og dens lyst. (l Joh.
2, 17.) Jesus ligner ikke dåren i 12, 20.» «Templets tinde. Se forklaring til Matteus 4, 5. Nyere fortolkere
mener at her ikke menes det høye tak på den egentlige tempelbygning (hellige
og aller helligste, naos), men
tempelmuren over det svimlende dyp ned i dalen mot øst (s. 119). Hermed
stemmer at grunnteksten både hos Matteus og Lukas ikke taler om naos, men om hieron.» ---- Min fars velmente og oppriktige forklaringer taler for seg selv. Hadde han opplevd våre dagers sjeleforskning var hans forklaringer av Jesu fristelser blitt noe ganske annet, rikere og langt mer aktuelle, positive og menneskelige. Forskjellen mellom min fars bibeltolking og min er altså bare den at far måtte nøye seg med å tro og bare skimte stykkevis mens jeg ikke bare tror, men jeg er meg fullt bevisst å ha opplevd alle Jesu fristelser. Og når man vet en ting så er man kommet lenger enn når man tror uten å se! Salig er den som ikke ennå ser, men allikevel tror fullt og fast. Jesu fristelser vil alle de av oss oppleve som objektiv virkelighet som forsøker å hjelpe verden på rett vei og som har så sterke åndskrefter at vi vinner tilslutning og det som folk kaller for «tilhengere». Da kommer djevelen av seg selv til oss - inne i oss som stemmer og utenfor oss som velmente tips og gode råd. Verden må nå se til å komme lenger enn til troen. Vi må våkne til bevissthet om Bibelens dype innhold og om livets mening. Vi må lære å oppleve verdens mentale frelse inne i oss selv for at Jesus Kristus kan komme ut av den teologiske «skyen» der han ble borte for oss. For at vi kan se menneskesønnens herlighet så Frelseren blir levende inne i oss - i Ånd og sannhet - i virkelighet og praksis. Vi må vokse ut over den religiøse begrensning. Vi håper også at bindet om den menneskelige natur skal gi oss nytt lys over oss selv, over Frelseren og over «fristelsene». ---- Før vi forlater I. H. H. Brochmanns bibeltolking, skal vi som avslutning gjengi et lite avsnitt av den samme forskers syn på evangeliene og evangelistene. Vi tror det har bud til mange og vil være til nyttig orientering og sammenligning. (red.anm.: Fremdeles benyttes I.H.H. Brochmanns rettskriving) «EVANGELIENE bærer fra urgammel
tid overskriftene: Etter Matteus, etter Markus, etter Lukas, etter Johannes,
d. e. forfattet av Matteus, forfattet av Markus osv. Overskriftene betyr ikke
at evangeliene er forfattet av andre etter Matteus' fortelling, etter Markus'
fortelling osv., ti da ville Markus-evangeliets overskrift lydt: Etter Peter,
og Lukasevangeliets: Etter Paulus. Heller ikke er det falske overskrifter,
hvormed man har villet gi disse skrifter autoritet, ti da ville de nok alle
båret apostelnavner, og blant apostlene ville man neppe valgt en ellers så
lite framtredende apostel som Matteus. Overskriftene går minst tilbake til
tiden før Justinus Martyr, som døde mellom 163 og 167, og skriver seg
formodentlig fra den tid da evangeliene ble samlet til ett i begynnelsen av
100-årene. «De fire evangeliers
ekthet kan glede seg ved en slik bevitnelse fra den aller eldste kirke. Hva
som først faller i øynene, er de sterke og samstemmige vitnesbyrd fra tre
store kirkefedre: Irenæus, født i
Lille-Asien omkring 115, biskop i Lyon fra 177 og død der som martyr i 202
eller 203, Clemens, framragende
lærer ved katedralskolen i Aleksandria, død før 216, Tertullian, født i Kartago omkring 160, død omkring 220 samt den
såkalte Muratoris Kanon, en liste
over det N.T.S kanoniske skrifter, skrevet i Rom eller i nærheten av Rom
mellom 170 og 200. Irenæus
anfører i sitt hovedverk mot vranglærerne ord av evangeliene innpå 400 ganger
og hevder uttrykkelig at det ikke er flere enn de fire ekte evangelier, ja,
han søker endog å vise hvorfor det ikke kan være flere enn de fire som han
bruker. Apostelen Johannes' disippel Polykarp hadde vært hans lærer. Dette omtaler
han i et brev (til Florinus) på følgende måte: «Jeg kjenner deg jo fra den
tid jeg som gutt var i Lilleasien hos Polykarp; den gang levde du herlig ved
keiserens hoff og la deg etter hans yndest. Jeg kan bedre minnes hva som
hendte da, enn hva som nylig er hendt; til hva vi lærer i ungdommen, det
vokser sammen med sjelen og fester seg i den. Således kan jeg ennå si, på hva
sted den salige Polykarp satt når han holdt sine taler, hvorledes han gikk ut
og inn, hvorledes han levde og hvorledes han så ut, hvilke taler han holdt
til folket, hvorledes han fortalte om sin hjertelige omgang med Johannes og
med de andre som hadde sett Herren, og hvorledes han gjenga deres ord,
hvorledes han fortalte oss det som han hadde hørt om Herren og om hans
undergjerninger og hans lære av dem, som med sine øyne hadde skuet Livsens
Lys, alt i samklang med skriftene. Det siste ord ligger det jo nærmest å
oppfatte som skriftene om Jesus og hans undergjerninger og hans lære, altså
med andre ord de fire evangelier, som Irenæus ellers så stadig anfører. Dog
er det ikke forståelsen av dette ene ord som gir stedet sin interesse, men
hva stedet forteller om Irenæus' omgang med Polykarp og hans erindringer om
ham. Ti det viser hvilket utmerket vitne Irenæus er. Clemens
kjennes ikke ved andre evangelier enn de fire og avviser hva man henter
annetstedsfra. Om dem som hadde vært hans lærere sier han at «de bevarte den
sanne overlevering om den velsignede lære direkte fra Peter og Jakob, fra
Johannes og Paulus, idet sønn mottok det fra far, og disse menn kom ved Guds
forsyn også til oss for hos oss å nedlegge det sannhetens sædekorn, som hadde
sin opprinnelse fra fedrene og apostlene. Tertullian
forsvarer mot en vranglærer (Marcion, som bare anerkjente Lukasevangeliet, og
selv det bare i en av ham selv beklippet og forvansket skikkelse) de fire
evangelier av apostlene Matteus og Johannes og aposteldisiplene Markus og
Lukas som et eneste «sannhetens evangelium», og han oppstiller den regel at
sannheten og hellige skrifters ekthet skal bedømmes etter hva som før gjaldt
for sannhet og ekte skrift i de menigheter som var stiftet av apostlene selv.
Den regel følger han selv, så at hans godkjennelse av de fire evangelier
viser tilbake til godkjennelsen hos de gamle apostoliske menigheter. Den ovennevnte liste over kanoniske skrifter er et
bruddstykke hvis begynnelse mangler. Det begynner med slutningen av en
setning og fortsetter med å oppregne Lukas- og Johannesevangeliene som det
tredje og fjerde av evangeliene, så vi ser hvor eldgammel og opprinnelig
endog den rekkefølge er, hvori vi har de fire evangelier. Her er således eldgamle
vitnesbyrd fra så forskjellige steder i kirken som Lilleasien, Frankrike,
Egypten, Nord-Afrika og Rom, vitnesbyrd, som med unntagelse av det siste
endog uttrykkelig viser tilbake til den apostoliske overlevering. Men hertil
kommer vitnesbyrd av andre slags, nemlig først de to eldste oversettelser av det N.T., den ene fra
omkring 180—200 på syrisk, den annen, noe eldre, på latin. De har begge to
våre fire evangelier. Fremdeles kjennes
fra omkring 170 er par såkalte evangelieharmonier,
dvs. sammenarbeidelser av de fire evangelier til en sammenhengende
fortelling. Disse sammenarbeidelser, forfattet av biskop Theofilus av Aleksandria (død mellom 180 og 191) og filosofen Tatianus (død omkring 174) viser at de
fire evangelier, og bare de fire, var alminnelig anerkjent, og at man hadde
følt trang til en sammenhengende fullstendig framstilling av Jesu liv etter
dem. Apollinaris,
biskop i Hierapolis i Frygien, skrev ved samme tid om påsketidens rette datum
og behandler herunder den tilsynelatende strid mellom Johannesevangeliet og
de tre andre evangelier, atter et vitnesbyrd om anerkjennelsen av de fire
evangelier som de gyldige kildeskrifter. Fra samme tid kan ennå anføres flere
forfattere, som i sine skrifter anfører de fire evangelier. Lengere tilbake har
man Justinus Martyrs to
forsvarsskrifter for kristendommen, som påberoper seg ord fra alle fire
evangelier. Han døde mellom 163 og 167. Ennå lenger tilbake
ligger vitnesbyrdene fra de såkalte apostoliske fedre, dvs. kirkefedre, som
enten hadde vært disiple av en av apostlene (likesom Markus og Lukas altså,
bare yngre av år enn disse), eller som i hvert fall står apostlene meget nær. Ignatius, av sin lærer Johannes
innviet til biskop i Antiokia, førtes i tiden mellom 107 og 115 til Rom for å
lide martyrdøden. På veien skrev han noen korte brev til de lilleasiatiske
menigheter, hvori han gang på gang anfører ord fra evangeliene (Mt. og Joh.).
Av Polykarp, biskop i Smyrna og
likeledes disippel av apostelen Johannes, død som martyr 155, har man et brev
til filippenserne som etter hans egen angivelse er skrevet kort etter
Ignatius' død (altså etter 107 eller 115), hvori en rekke ord av
Matteus-evangeliet finnes anførte. Av beretningen om hans martyrdød, som ser
ut til å være skrevet i hans dødsår, framgår ved de hentydninger til Jesu
lidelseshistorie, som den inneholder, at alle fire evangelier forelå og var
anerkjente. Papias, biskop i
Hierapolis i Frygien, kalles av Irenæus «Johannes’ tilhører og Polykarps
omgangsvenn». Selv sier han om seg at han «når han kom i lag med noen, som
hadde levd sammen med de eldste, så spurte han etter de eldstes meddelelser,
hva Andreas eller Peter hadde sagt, eller hva Filip eller Tomas eller Jakob
eller Johannes eller Matteus eller hva en annen av Herrens disiple, og hva
Aristion og Johannes Presbyteren, også Herrens disiple hadde å si». Han har
omkring 140 skrevet et verk i 5 deler med titelen «Utleggelse av Herrens (d.
e. Jesu) ord», men som nå dessverre bare kjennes i bruddstykker. I et av
disse taler han om Mt.s og Mr.s forfatterskap. Hermas' skrift «Hyrden», fra omkring 140, har tallrike
hentydninger til alle evangeliene, Barnabas'
brev fra tiden mellom 115 og 130, anfører ord av Mt. og Joh. et av
Matteusordene endog innledet med ordene «som skrevet er», en formel som bare
anvendes om kanoniske skrifter, som lestes ved gudstjenesten. Så tidlig var
altså Matteusevangeliet allerede erkjent som kanonisk skrift. Der hadde ikke behøvets noen autorisasjon
av et kirkemøte; vissheten om hvem forfatteren var, hadde vært nok.
Skriftet De tolvapostlers lære,
hvis forfatter ikke kjennes, synes å ligge til grunn for stykker hos de to
foregående forfattere og er derfor sannsynligvis skrevet mellom årene 115 og
130. Det knytter gjentagende sine formaninger til evangeliene, især Mt. med
vendinger som disse: «således som Herren har befalt i sitt evangelium», «som
I har det i evan-geliet», «således som I har det i vår Herres evangelium»,
«etter evangeliets lære». Endelig kommer vi til det eldste kirkelige skrift
nest etter det N.T. selv, nemlig Clemens
Romanus' brev til korintierne, skrevet like etter keiser Domitians død i året 96, altså omtrent samtidig med Joh Åp. Her ser
vi, som vi kunne vente, forskjellen på de gamle kanoniske skrifter og de ennå
nyskrevne evangelier. Ti mens det ved anførsel av de førstnevnte jevnlig
henvises til «skriften» og hva den «sier», så heter det anførsel av
evangeliene (Kap. 13 og 46): «Kom i hu vår Herre Jesu ord; ti han sagde» osv.
Disse anførsler er en fri sammensmeltning av ord i de tre første evangelier,
men med disse eiendommelige uttrykk. (At Clemensbrevet dessuten viser godt
kjennskap til korintierbrevene, hebreerbrevet og flere andre av brevene, ved-kommer
oss egentlig ikke her, men kan dog ved samme leilighet nevnes ) Ennå kunne anføres
de mangfoldige vitnesbyrd om evangelienes elde og anerkjennelse i den eldste
kirke, som ligger i de eldste vranglæreres misbruk av dem, hedenske
forfatteres angrep på dem og de eldste nytestamentlige apokryfers avhengighet
av dem, foruten at de sistnevnte også gjør oss den tjeneste på mange måter å
viser oss forskjellen på, hvorledes sanndru fortelling ser ut, og hvorledes
mennesketanken dikter, selv når det skjer i beste mening. Dette leder igjen til
sist tanken hen på evangelienes eget indre selvvitnesbyrd, hvorom henvises
til innledningene til hvert enkelt av dem. Det anførte får her
være nok til å vise, hvor rik bevitnelsen av evangelienes elde og ekthet er. - -
- - Evangelistene
skriver ikke som personalhistorikere, aller minst som nåtidens. Det er dem
ikke om å gjøre å levere en uttømmende framstilling av Jesu liv og av alt som
han har sagt. De er ikke engstelige for å utelate noe, ikke engstelig
nøyaktige i å angi tid og sted, anfører ikke engstelig sine hjemmelsmenn, som
om de ville legge ansvaret for troverdigheten over på dem. De vet at de forteller sannhet, og at
sannheten bevitner seg selv. Evangeliene er ikke skrevne i vitenskapelig
øyemed - de er å betrakte som forkynnelse, som vitnesbyrd om Jesus Kristus,
siktende til å gi og styrke troen på ham.
Derfor tar hver evangelist sikte på sine særlige omgivelser, Mt. på
lesere av jødisk fødsel, Mr. på romerske og Luk. på greske lesere; Joh. endelig
skriver for dem, som allerede kjenner de tre første evangelier. Herunder tar
Mt. et særlig sikte på å vise at Jesus fra Nasaret just var den av profetene
forjettede Messias (fordi dette for hans landsmenn var den første betingelse
for å kunne tro på ham); Mr. tar sikte på hedningenes følelse av livets nød
og lidelse og skildrer Frelseren fortrinsvis som den sterke seierherre over
sykdom og død (fordi Peters individualitet la forkynnelsen mellom romere i
den retning); Luk. framstiller Frelseren som den forbarmende, som tar seg av
den angerfulle uten hensyn til fortjeneste og uten hensyn til jødisk eller
hedensk avstamning (fordi Paulus' individualitet la forkynnelsen i den
retning); Joh. endelig hever seg over særhensynene og framstiller
Verdensfrelseren som lyset, som overvinner mørket, som sannheten i kamp med
og seier over løgnen. Hver evangelist velger det stoff, som for hans øyemed
er tjenligst, og ordner det på en oversiktlig og lettfattelig måte. En enkelt forfatter
ville ikke, selv om han var aldri så god, kunne gi oss det hele, levende
virkelighetsbilde av Frelseren, som de fire har gjort, ved at de inntar hver sitt forskjellige synspunkt, hvorfra de
skildrer ham. Og hvorfor ikke? Fordi bildet levert av en enkelt ville blitt glatt og uten de tilsynelatende
motsetninger ved at fire forskjellige forteller. Man kunne tenke at det
ville vært en fordel å unngå disse tilsynelatende motsetninger, som volder
bryderi; men det forholder seg nettopp
omvendt. Det er dem som hindrer oss fra å danne oss ensidige og urikte
forestillinger om Jesus og hans virke; det er dem som nøder oss til å
rette på ensidige oppfatninger, som vi lett får når vi med forkjærlighet
holder oss til en enkelt evangelist. Det er hermed omtrent som med bilder av
et landskap fra forskjellige sider; hva det på ett bilde synes å ligge nær
sammen, viser seg på et annet å ligge i avstand; hva som på det ene ligger
til høyre, ligger på det annet til venstre; det ene ligger i morgenbelysning, det annet i middagsbelysning, det tredje i aftenbelysning. Det volder bryderi å
orientere seg i dem, men så vinner man også orienteringen. De lar seg ikke
tegne sammen til et bilde uten i form
av et abstrakt kart, hvor liv og anskuelighet er borte. Således kan
heller ikke de fire evangelier i sin helhet sammenarbeides til en fortelling
uten som vitenskapelige framstillinger av Jesu liv eller abstrakte
framstillinger av Jesu person og gjerning. Men hva går det så ikke tapt av
liv og anskuelighet, og hvor lite tåler sådanne framstillinger å sammenlignes
i verdi og brukbarhet med de fire forskjellige originaler. Oldkirken yndet å se
de fire ansikter på kerubene på Herrens vogn (Es. l, 10) oppfylte i
evangelistene, og man fordelte ansiktene så at Mt. som sitt symbol fikk menneskeskikkelsen (med hentydning til
hans skildring av den saktmodige menneskesønnen av Abrahams og Davids ætt, l,
l ff.; 11, 29; 12, 19 f.) Mr. fikk Løven
(med hentydning til Herren skildret som den sterke, seirende Løve av Juda);
Luk. fikk oksen (dels oppfattet som
trelldyret og med hentydning til Herren, som den, som lydig underkastet seg
og gjorde det tunge arbeid; dels oppfattet som offerdyret med hentydning til
Herren som sonoffer for verdens synd); Joh. endelig fikk Ørnen (i egenskap av seeren i Joh. Ab.). Med disse fire symboler
er evangelistene stadig blitt avbildet i den kirkelige kunst helt opp til
våre dager. For øvrig så man i evangelistenes firetall uttrykt evangeliets bestemmelse til å utgå til alle
verdens fire himmellegemer, eller man sammenlignet evangelienes firetall med
forskjellige andre firedobbelte ting, således som det f. eks. heter i en
middelaldersk salme: Her er Herrens vogn
og firspand, paktesarkens
bærestenger, Paradisets fire
floder strømmende med
livets vanne, tørstedrikk for
folkeferd. Her er hus som aldri
faller, bygd på trofast
grunnmursfirkant; huset er Gud Herrens
bolig, tempel fylt med
Herrens ære, Guds paulun blant
mennesker. Blandt evangeliene
danner de tre første en gruppe for
seg. Sammenligner man dem med Johannesevangeliet, blir det påfallende, hvor
de tre første ligner hverandre innbyrdes. Man kunne først tenke at likheten
ikke var vanskelig å forklare; men når det kommer til stykket er det lettere
å forstå ulikhet hos forskjellige forfattere enn likhet. Enten må det ligge
noe felles til grunn for de tre første evangeliers fortelling, eller de må ha
kjent hverandres skrifter og benyttet dem, eller begge deler har funnet sted.
På å utrede forholdet mellom de tre første evangelier har forskerne anvendt
megen møye, uten at det dog hittil er tilveiebrakt full klarhet og enighet.
Til belysning av saken kan vi merke oss følgende grunntrekk som hovedresultat
av undersøkelsene. Ingen evangelist
satte seg like etter Jesu himmelfart til å skrive om hans liv og gjerning. I
begynnelsen har man nøyd seg med muntlig fortelling om ham i menighetens
sammenkomster. Denne muntlige fortelling danner grunnvollen for den senere
skriftlige i de tre første evangelier og kan forklare den felles grunntype,
som disse har. For det første hadde
ved den praktiske bruk av fortellingene om Jesus det nøyaktige tidspunkt for
hver enkelt begivenhet mindre å bety. Den nøyaktige tid og den nøyaktige
rekkefølge i tid er, når noen år er gått, heller ikke så lett å minnes. For
erindringen kjedet begivenheter og især uttalte ord seg langt lettere sammen
etter sitt indre slektskap enn etter rekkefølgen i tid. Ulike lettere enn
tiden erindrer man stedet, hvor en begivenhet foregikk; begivenheten er
ofte uavhengig av stedet og forstås
bare ut fra stedet (synagogen, sjøen, ørkenen, templet osv). Dertil kommer at
det var naturlig at i menigheten i Gallilea levde fortrinsvis fortellingene
om hva Jesus hadde gjort og sagt i Gallilea, mens det tilsvarende var
tilfelle med menigheten i Jerusalem. Derved kjededes fortellingene på hvert
sted innbyrdes sammen, og ville baketter en evangelist rive dem fra hinannen
for å ordne alt i en rekkefølge, kunne det lett skje mer skade enn gagn.
Således kan man forklare seg den gruppering av fortellingene som er felles for
de tre første evangelier at begivenhetene i Gallilea og i Jerusalem fortelles
samlet hver for seg. Av den første tids
muntlige overleveringer i menighetens sammenkomster kan også forklares den
korte og avrundede form, som de fleste fortellinger har felles hos de tre
første evangelister ( og som bl.a. har gjort dem så skikket til å brukes som
kirkens søndagstekster). Nettopp ved å gjentas atter og atter får en
fortelling den konsentrerte form. Under forutsetning
av den muntlige overlevering som grunnlag kan man fremdeles forstå, hvorfor
det fortrinsvis er den ytre, praktiske side av Jesu liv, som trer fram hos de
tre første evangelister, først og fremst hans handlinger og dernest av hans
ord de mest fyndige, som var mest skikket til å fastholde, mens Johannes, som
har frigjort seg fra den sedvanlige muntlige overlevering og ikke
systematiserer som Mt., men vender tilbake til sin egen personlige erindring,
i langt rikere enkeltheter gjengir Jesu ordskifter dels med folket, dels med
apostlene, og herunder meddeler mange langt dyperegående ord av Jesus. Endelig kan man
under samme forutsetning også forklare seg den sikkerhet, hvormed
menneskelige tilsetninger av en fremmed Ånd er holdt borte. I den første
menighet levde Jesu Kristi hellige Ånd sterkt; ansikt til ansikt med den
første menighet kunne noe falskt ikke settes til uten å føles og
bortkorrigeres. Fortellingene er prøvd under menighetens bruk av den, og
forsåvidt kan man måskje si at evangelienes inspirasjon hos de tre første
evangelister, navnlig hos Lukas, ikke utelukkende er den enkelte evangelists
inspirasjon. Ånden har gjennom menigheten forut tilrettelagt stoffet og
rettledet til all sannhet. Først etterhånden
som fortellingene gikk videre, utover de eldste kretser, og skulle overleveres til en oppvoksende slekt,
oppsto faren for forvanskning, og dermed meldte seg behovet for en
skriftlig overlevering. Om Markus sier en av
kirkens aller eldste forfattere at han nøyaktig og omhyggelig for intet å
utelate eller tilføye, dog ikke i streng tidsfølge, nedskrev hva Peter hadde
forkynt av Jesu ord og gjerninger. Om Matteus heter det
hos samme forfatter at han fra først av skrev en samling av, hva Jesus hadde
sagt, i det jødiske språk. Dette er
da rimeligvis det eldste skriftlig opptegnede evangelium. Det gikk tappt, da
han senere skrev sitt fullstendige evangelium på gresk, det som vi nå har.
Det ser ut, som om Markusevangeliet ved hans siste arbeid har tjent ham som
et forbilde og til utfylling — hvis det da ikke forholder seg omvendt at
planen i Mt.s hebraiske original har vært Mr .s (Peters) forbilde. Ti også
det er mulig. Lukas forteller i
sitt forord selv om foranledningen til at han skrev. Den oppfatning, som
synes å ha mest rimelighet for seg, er at han har kjent Markusevangeliet og
benyttet det. Det er for mange likheter i småting til at de kan forklares
bare ut fra en felles muntlig overlevering. Full klarhet og enighet om dette
og det foregående benyttelsesforhold er, som før sagt, hittil ikke oppnådd. Lukas har nøye
etterforsket alt og forsøkt å fortelle i tidsfølge det han har samlet av
pålitelig fortelling hos øyenvitner, og dette har han gjort med stor omhu og
troskap. Men for en, som ikke personlig hadde kjent og fulgt Jesus, kunne det
ikke bli som når Johannes senere gjorde det. At Jesus gjentagende opptrådte i
Jerusalem, det kan således hos Lukas bare skimtes (Luk. 13, 34). Det siste
gjelder for øvrig også Mt.» - - - - Så langt I. H. H. Brochmanns vitnesbyrd om Bibelen. Jeg er ikke så sikker på at misforståelsen og forfalskningen først framkom senere i historien som far her hevder. Jeg tror ikke at det skal være vanskelig å se hvordan den menneskelige utilstrekkelighet allerede straks begynte å gjøre seg gjeldende, fra samme øyeblikk at disiplene var blitt overlatt til «seg selv». Men dette skal vi utførlig komme tilbake til når vi i et senere bind kommer inn på «Apostlenes gjerninger» og «Kristkirkens historiske syndefall». Min fars syn på Johannesevangeliet har jeg ofte takket ham for i mine unge år, og som eldre er Johs.ev. for meg blitt en hel Bibel for seg selv. Det ligger på et langt høyere plan enn alt det andre som finnes i Guds ord. Jeg vil avslutte dette kapitel om «kunsten å lese Bibelen» med følgende ord som jeg delvis har lånt av Johan Keppler: O, Lysets Far! Du som ved naturens rike mangfoldighet og evige dagslys har vekket lengselen i min sjel etter sannhetens lys! Jeg takker deg, du min Skaper av hele mitt hjerte fordi du gjennom blomsterhagen har gledet min sjel og fått meg til å beundre dine henders verk. Og fordi du ved dine profeters sterke ord har lært meg til å tenke og fordi du ved Jesu Kristi dramatiske innsats i menneskelivet har vekket meg til høyere bevissthet enn den som jeg var født og opplært i. Se, jeg forsøker så langt mine evner og mitt lys strekker å arbeide i din vingård og å forrente mine pund med alle de krefter og lyslengsler som bor i min sjel. Jeg søker å orientere også andre i dine verkers herligheter og å lovsynge din høyeste skapning, Menneskesønnen, som verdens religiøse vantro bakvasker ved alle midler og anledninger. Jeg søker å tegne opp våre endeløse muligheter som dine barn, som Åndens ektefødte avkom. Og hvis jeg, begrensede og ennå utilstrekkelige menneske, har skrevet eller talt noe som er deg uverdig, eller har søkt min egen ære på bekostning av sannhet, da tilgi meg du, som kjenner meg, og som vet at det i så fall er skjedd ubevisst og ufrivillig fordi mitt syn ennå var mangelfullt. Se Herre, din lovmessighet og livsorden er det min lyst og glede å utforske og forklare. Jeg forkaster djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, fordi jeg vet at hele hans rike bare kan bestå så lenge inntil sannhetens lys har forklaret oss alle — og alt som hører menneskelivet til. Slik oppfatter jeg mitt livskall. Du styrke meg i Jesu navn. |