|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 12 Kristus og
bildespråket Vi ser at disiplene stadig klager over at Kristus taler i bilder. I Matt. 13, 3 heter det: «Og han talte meget til dem i lignelser» osv. I vers 10 heter det: «Og disiplene gikk til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser?» Jesus svarer i vers 13: 13. Derfor
taler jeg til dem i lignelser, fordi de ser og dog ikke ser, og fordi de hører og dog ikke
hører og ikke forstår. 14. Og på dem
oppfylles Esaias' spådom som sier: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se
og ikke skjelne; 15 for dette folks hjerte er sløvet, og med
ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, for at de
ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet
og omvende seg, så jeg kunne få lege dem. 16. Men
salige er deres øyne, fordi de ser, og deres ører fordi de hører. I vers 34 heter det: Alt dette talte Jesus i lignelser til folket og uten lignelser talte han ikke noe til dem, og i vers 35: for at det skulle oppfylles, som er talt ved profeten, som sier: jeg vil opplate min munn i lignelser, jeg vil utsi det som har vært skjult fra verdens grunnvoll ble lagt. På samme måte står det i Mark. 4, men med en tilføyelse i 4, 34: «men i enrom utla han alt sammen for sine disipler.» (Det er vel særlig disse ord hos Markus som av mange bra mennesker er blitt tydet på den måten at den egentlige sannheten om Kristus bare er beregnet på «de innvidde». Man har villet ta verdens Frelser til inntekt for okkult esoterikk, dvs. en hemmelig visdom om mysterier bare beregnet på en viss åndelig «overklasse» Og helt benektes kan ikke at Kristus delvis virkelig har vært «esoteriker» og talt annerledes for de innvidde enn for pøbelen og for presteskapet. Overfor disse to typer av mennesker inntok Kristus en annen holdning enn overfor disiplene som han selv hadde valgt ut av massen. Men Kristus viser intet tegn til esoterikk som åndelig snobberi. Det overlater han til Herodes og antroposofer og våre dagers «åndefulle» som viser mer eller mindre tilbøyeligheter til å ville være «åndelig overklasse» og dele menneskesamfunnene inn i «kastedannelser» o. l. Jfr. Rudolf Steiner og «tredelingen» som det ikke finnes spor av hos Frelseren.) Kristus regner med forskjellig åndelig og sjelelig bæreevne og forutsetninger. Han sier f. eks. i Johs. 16, 12: 12. Ennå har
jeg meget å si dere; men dere kan ikke bære det nå; 13. men når
han, sannhetens Ånd, kommer skal han rettlede dere til hele
sannheten; for han skal ikke tale av seg selv, men det som
han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han
kunngjøre dere. 14. Han skal
herliggjøre meg; for han skal ta av mitt og kunn- gjøre dere. Tydeligere kan vel ikke Frelseren få sagt at vi er «materialet i arbeid» i Åndens skaperverksted? Og i samme kapittel vers 25 heter det: Dette har jeg
talt til dere i lignelser; det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til
dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen. Her forutsier Kristus at vi går framover mot en utvikling da vi er vokst bort fra symboldannelsene og kan tale fritt ut om det alt sammen. Det er jo bare uvitenheten og hovmodet som benekter at vi som individer og folkesamfunn begynner i den åndelige barnehage, og at vi altså er og var og blir produkter av den skapende utvikling. Men ser vi først det, så skulle det ikke være vanskelig å se fortsettelsen, dvs. gjøre seg fullt fortrolig med den veldige katastrofen som verden nå er inne i. Lytt derfor, som foran nevnt, ikke til de bibelfortolkere som tyder Bibelen som et ferdiglaget program og som tegner opp diagrammer og mye annet rart og «spår» om framtiden og anviser Vår Herre hvilke retningslinjer han vennligst har å holde seg til. Den slags falske profeter er verden full av, ikke minst nå. Guds ord, Frelserens ord, må ikke oppfattes som skildringen av en forutbestemt fatalisme, så vi bare skal sitte stille med hendene i fanget og vente på at alt skal skje etter oppskrift. Det er en stor misforståelse av Bibelen. Det er ikke det som ligger i skildringen av Judas, eller i Jesu ord til de skriftkloke: «Så fyll da også dere fedrenes mål.» Men Kristi lære og bildespråk viser oss en hellig determinert orden som hele vår tilværelse og hele naturen og universet er bundet til. Intet er tilfeldig eller vilkårlig, planløst og idéløst. Livslovene er ikke slavelover som gjør oss til treller, slik som skinnvirkelighetens menneskelige forskrifter, men livslovene frigjør oss og gir oss allmakten i nøyaktig samme tempo og utstrekning som vi erkjenner livslovene. Det er derfor at bildespråket er nødvendig. Vi kan ikke få vite alt på en gang, for det kan vi ikke bære. Vi må bli innviet i Guds visdom og få del i hans allmakt i nettopp samme utstrekning som vi selv vokser oss moden til det. Når vi f. eks. ikke gir våre barn fyrstikker, så er det fordi vi ønsker at de skal få litt mer bevissthet og selvkontroll før vi tør gi dem fyrstikker, for vi kjenner ildens farlige dynamikk. Derfor sier Frelseren at de andre som er hovmodige og ikke har det samme beskjedne sinnelag som dere, skal se og se uten å forstå og høre og høre uten å fatte noen ting. Derfor taler han om at vi ikke skal kaste våre perler for «svin», for det finnes åndelige svin som er glad ved å mettes med åndelig svineføde. Tydeligere kan han ikke si det. Men dette er ingen «kastedannelse» eller esoterikk a la frimureri. Han lukker døren opp for alle — og enhver plasserer seg selv i forhold til mentalitet, utviklingstrinn og selvkontroll. Se et eksempel fra våre dager, se på skjevheten i veksten i vår kultur. På den ene side har vi utforsket naturkreftene til relativt stor høyde. Vi har «avsjelet» alle nøkker, troll og demoner i naturkreftene og dermed tilrettelagt alle betingelser for en materiell frigjøring. Men vi står tilbake i sjelelig utvikling, så vi ikke kan mestre overfloden. Vi brenner skutelaster med korn og kaffe for at «prisene skal stige». «Staten» vil ha penger og vi vil ha «fortjeneste». Vi henger fast i «problemene» om oss selv. Vi har ennå ikke avsjelet demonene i oss selv, så vi tumler ennå i drømme med «pengenes makt», «kapitalens makt», «statens makt», «tidenes og konjunkturenes makt», osv. Og hvorfor? Fordi vi kjenner naturkreftene utenfor oss selv bedre enn åndskreftene og sjelekreftene i oss selv. Himlenes tegn forstår vi å tyde, og meteorologiske værvarsler har vi. Vi kjenner årstidene i naturen og forstår forskjellen på vinter, sommer, høst og vår. Vi forstår at vi ikke kan høste nelliker hvis vi sår løvetann i jorda. Men Åndens verden er oss ennå fremmed. Vi fatter ikke at krigens demoner er blomstringen av kirkens og bankens åndelige sæd. Vi kaller «politikk» for samfunnsonder fordi vi ikke tenker over at begjær av nestens gods er det samme som å organisere et helvete. Vi setter oss med vold i mot det onde fordi vi ikke ennå oppfatter at det onde først da blir farlig og meget sterkere. Vi ser skjevheten i veksten når vi som åndelige barn oppfinner dynamitt og skytevåpen før vi har lært å styre sentripetaldriftene og massesjelens kraftstasjoner. Vi forstår litt av solenergien og tar den i vår tjeneste, men vi fatter ikke ennå lysenergien i Guds ord, den egentlige «sol» i vår tilværelse og regner derfor ikke med lysets og opplysningens makt. Vi tror på organisasjonsmakt fordi vi ikke tror at villfarelsens makt er en skjebnetung faktor i virkelighetens verden. Vi overvurderer det som vi kaller «sunn fornuft» fordi vi ikke ennå har lært å regne med vår egen begrensning. Skjevheten i veksten kommer fram alle vegne og du kan kanskje spørre Gud hvorfor han lot oss oppfinne krutt og kuler før vi var våknet til hel bevissthet om vår egen naturs sjanser og risiko? Jeg vet ikke — men det er jo mulig at nettopp de store kriger og det veldige misbruk av den tekniske og kjemiske utvikling er et av de virksomste midler til å vekke de døde og tungt sovende? Verdensfantasien — og særlig da «erfaringsvitenskapens» fantasi vil kanskje på denne måten få de største muligheter for å oppdage seg selv. Vi får se. Men sikkert er det iallfall at Kristus søker å unngå skjevhet i veksten. Hans tålmodighet er så stor at han av og til sier: «Hvor lenge skal jeg tåle dere?» (Matt. 17, 17.) Det framgår tydelig av sammenhengen at han vil vekke sine disipler til ennå mer å oppfatte at allmakten ligger latent inne i oss. Med det foran framholdte vil vi altså gjøre oss klart hvorfor Kristus taler i bilder og hvorfor han selv griper saken artistisk an. Han refererer stadig til profetene og advarer strengt i mot de skriftlærdes måte å tyde profetene på. Vi skal altså lese Bibelen som det høyt inspirerte kunstverk og åndelige storverk som den er, og prøve å få øye på den åndelige «sky» (religionsskyen eller teologien) som tok Frelseren bort fra våre øyne i en viss tid, mens vi sov ut den totusenårige lange søvn. Vi skal se til å få så meget sannhetens lys inn i oss at skyen forsvinner på forklarelsens Berg. «Da ser vi ingen annen enn Jesus alene», som der står. Men Bibelen og dens profetier om framtiden (eskatologien) er ikke skrevet for at vi skal delta i dårenes og sektenes gjettekonkurranser og spå om framtiden og spille klokere enn vi i sannhet er. Hans lys er oss nok. Det står ikke i Jesu lære: «Dette sier jeg dere for at dere skal sitte stille og apatisk og overlegne vente på at Guds ord går i oppfyllelse.» Men det står i Johs. 13, 19: «Fra nå av sier jeg dere det, før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at det er meg.» Vi skal altså lese skriften delvis «baklengs» for å orientere riktig. Vi skal lære å identifisere og persipere riktig. Vi ser altså av Kristi egne ord og allegoriske metoder at han ser oss som åndelige barn. Vi ser videre at han er seg sin egen metode fullt bevisst. Intet skjer på slump fra hans side. Vi ser at hensikten er at vi skal få tid og ro på oss til å reflektere riktig. «Rom ble ikke bygd på en dag.» Vi skal se og se, og høre og høre — men allikevel verken høre eller forstå. Vi skal gjøre oss fortrolige med Guds lov og orden i den store hagen. Vi skal oppfatte livets mål og plan og hensikter og være tålmodige med oss selv og med hverandre. Vi skal være forsiktige så vi ikke puster oss opp og kaller oss lærere, for vi har ingen annen lærer enn Kristus og han tok ikke eksamen og spiste ikke av kunnskapens tre. Vi skal ikke delta i gjettekonkurransen og agitere for å få «tilhengere» til sekter og partier, for dersom vi er av sannheten, så skal det «flyte levende vannstrømmer gjennom oss», og disse vitner om oss og om hvilken ånd som bor i oss. Av fruktene skal vi bedømme og persipere riktig. Og frukten av statskirkens og romerkirkens lære kan ingen ta feil av, uten de som skal og må ta feil og «fortapes» sammen med sin falske kultur. Derfor må heller ingen leser oppfatte mine skrifter som en ferdig «dogmelære» eller som ufeilbarlig livsorientering. Jeg mener sist av alt at jeg forstår alt. Men det lys Gud har gitt meg, bruker jeg til å se med og gå med så langt mine evner og krefter rekker. Med det anførte håper jeg tilstrekkelig å ha godtgjort at det syn som jeg har hevdet m. h. t. kunsten å lese Bibelen skal ha den aller største sannsynlighet for seg. Ikke alle kan være diktere og seere. Men de som er
det burde ethvert folkesamfunn høre på
for sin egen skyld og se opp til som vi ser opp til de store komponister.
Ikke alle kan komponere. Og bare
musikalske talenter bør gi seg av med å imitere og tolke komponistene. Bare
mennesker med virkelig inspirasjon bør gi ut bøker, og det er likefram
uforskammet og frekt når man stikk imot Jesu advarsler og hele Bibelens inspirerte
storverk, gir seg til å utdanne professorer i gudelære (teologi) i dusinvis
fordi det er fastlønnede embeter. Det er mer enn pinlig å komme i «statens»
«kirker» og høre åndløse og banale predikanter gi seg ut for å tolke Jesu
Kristi evangelium. Det virker som når umusikalske mennesker påtar seg å tolke
Beethoven, Mozart eller Bach. Det er bare enda mye verre og
langt, langt farligere både for dem selv og for samfunnet. For mitt eget
vedkommende tør jeg forsikre at jeg finner langt rikere inspirasjoner i
gartneri og jordbruk og i En god venn av meg — og en av mine læremestere, avbrøt sine teologiske studier og ble gartner fordi han innså det samme. Gud gi at mange ville følge hans eksempel så det kunne bli ren luft igjen i de lumre «kirker», så verden igjen kunne få føle saltsmaken fra Guds ord etter all den religiøse sirup og saftsuppe som er blitt servert i «statens» «kirker». |