B. DYBWAD BROCHMANN

KUNSTEN Å LESE BIBELEN

Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8

Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15

Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19

Kapittel 4

Kunnskap og inspirasjon

Akademikeren kontra artisten

Menneskene har to måter å oppfatte og tilegne seg visdom på. Den ene metoden kaller vi kunnskapens metode som må læres og tilegnes. Den andre metoden kaller vi inspirasjonens eller den umiddelbare tilegnelsesmetoden. Felles for dem begge er at de bruker ord og bilder (symboler) for å manifestere seg. Det er både gode og dårlige kunnskaper. Er det ikke slik vi må oppfatte «kunnskapens tre til godt og ondt»? Det er også gode og dårlige inspirasjoner. Av og til - eller kanskje ofte - arbeider disse to metoder sammen ved en gjensidig vekselvirkning, og til andre tider står disse metoder i åpen strid med hverandre som ild og vann (tenk f. eks. på Jerusalems lærde herrer og tømmermannen fra Nasaret med alle hans «ulærde» disipler.) Altså sier vi at enten på den ene eller annen av de to måter samler menneskene sin visdom eller i noen tilfeller ved et samspill av dem begge.

«Inspirasjonsmetoden» eller den umiddelbare metode kalles også for den «intuitive» metode (intuisjon betyr «umiddelbar anskuelse»). I vår tid pleier vi å kalle de lærde og kunnskapsrike

mennesker for akademikere fordi de har hentet sine anskuelser på skolebenken i «akademier». De andre pleier vi å kalle: kunstnere, forfattere, diktere, profeter, seere osv., vi kaller dem alle med et felles navn: artister. Den artistiske evne er en stor gave som oftest går til spille på akademiene. Hvorfor og hvordan det skjer skal vi her forbigå. Det får her være nok at vi fester oss ved Jesu strenge advarsel mot å stole på tillært og oppustet og autorisert lærdom.

Den artistiske evnen kan være medfødt, og det er sannsynlig at nesten alle menneskebarn er født til verden med større eller mindre artistiske evner. Hvis det blir en «motesak» å bli «kunstnere» så beror det som oftest på at kunsten profaneres til levevei. De såkalte «kunstnere» blir da gjerne organisert til dusinkunstnere, som igjen danner en såkalt «Comorra» eller politisk sammensvergelse, hvis formål er å bedra sine medmennesker eller som andre «næringsbransjer» å kappløpe med djevelen om fem kroner. Metoden er enkel. Man selger sine talenter til den eller de grupper og moter som «har makten» og taler og maler disse etter munnen for å tekkes dem og oppnå deres gunst ved sin kunst. Den som byr den beste betaling får kunsten på sin side. Derfor finner man ved alle kulturforfallsperioder alltid «pornokratiet» eller det åndelige skjøgevelde, de såkalte «litterære hetærer» eller åndslivets «horer» som Bibelen forteller en hel del om, og som hører nøye med, hvis man vil oppfatte menneskelivets risiko og så vel de gode som de onde muligheter.

Hvis Bibelen hadde vært «Guds ord» bare på den måten som kirkefolket ønsker og tenker seg, så hadde Bibelen f. eks. ikke tatt med dette om «salg av menneskesjeler» (Åp. 18, 13), og om det åndelige horeri og boleri med verdens fyrster og makthavere (Åp. 18, 3). Men hadde Bibelen da vært sannhetens bok? Bibelen har tatt alt med, og endog framhevet det åndelige og ofte ubevisste horeri som langt farligere for individ og samfunn enn det «private» horeri i kjøttet. Men hadde Bibelen tiet om dette da hadde ingen forstått pressens og kunstens, vitenskapens og kirkens utskeielser for frivillig eller ufrivillig å tekkes makthaverne. Uten åndslivets utskeielser hadde ingen militære og økonomiske våpen noen som helst makt og innflytelse.

Når man derfor vil lese sin bibel med sannhetens lys over vår egen natur for å se om Bibelens lys stemmer med vår selverkjennelse så må vi alltid huske på at Bibelen er skrevet av uorganiserte artister og aldri av lærde menn med eksamener. Den eneste unntagelsen fra dette som bekrefter regelen er som bekjent Paulus, som var oppvokst ved Gamaliels føtter (jfr. hans eget vitneprov i Ap. gj. 22, 3 les også om Gamaliel i Ap. gj. 5, 34). Vi skal i senere kapitler se hvordan Paulus' forkynnelse bærer tydelige spor av hans akademiske forutsetninger, og hvordan han kom til å skape en særpreget bibeltolkning og Kristus-forkynnelse som i en bestemt og begrenset fase i vår utvikling hadde den misjon å bygge en «forsoningens» bro mellom Kristi samfunnslære og hedenskapets statssamfunn — uten at vi derfor skal benekte at også Paulus hadde store artistiske anlegg. Paulus kombinerte den akademiske kunnskap med betydelige intuisjoner og inspirasjoner, og hans rolle i vår genetiske utvikling har hittil vært svært viktig.

Hvis «ånder» som Søren Kirkegårds, Leo Tolstoys, Carlyles, Shakespeares, Henrik Ibsens, og andre hadde levd på Kristi tid eller forut for ham, hadde alle disse vært oppfattet som «profeter» hva de alle i sannhet er og var i sin tid. Men fordi man har religionisert Guds ord om oss mennesker og Guds ord om livets virkelighetsfordringer, så er «profetene» fra gammel tid kommet inn i folks bevissthet i en særklasse. De har likesom fått en egen religiøs «nimbus» eller en religiøs mystisk «aura» over seg som man i sannhetens interesse snarest mulig bør lære alltid å holde seg for øye. Og fordi vår tids skriftlærde og fakultetgeistlige likesom har skaffet seg et monopol på å oppfatte og tolke Guds ord, hva de helst ikke gjør uten at de først ifører seg høytidelige lange kjoler og anlegger spesiell mimikk og en spesiell patos når de legger ut om skriftens ord, så fortoner det hele seg som om Bibelen og Guds ord og hele fortidens hellige inspirasjon sto på de lærdes side og var autoritetenes spesielle område.

Man har glemt sannheten. Man har glemt at hele den hellige skrift er inspirert av Guds ånd gjennom artistene som i hele det gamle testamente og i hele det nye testamente (unntatt Paulus) sto i opposisjon til de lærde og autoritetene og «makthaverne». I nesten 2000 år har den samme konflikten fortsatt mellom «profetene», «artistene», «seerne» på den ene siden og de skolelærde med de tillærte kunnskapene på den andre siden. Hele kirkehistorien og verdenshistorien beretter om denne konflikten. Den samme konflikten gir seg mer eller mindre sterkt til kjenne i hvert eneste menneskes indre liv, hver gang vi inne i oss opplever konflikten mellom det tillærte og konvensjonelle på den ene siden og våre egne indre «anelser» og «erfaringer», «intuisjoner» og «slutninger» på den andre siden. Alterets sakramente var opprettet til «minne» om konflikten mellom autoriteten og Frelseren, men verden har glemt det. Det var ikke de «syndige» privatmennesker som korsfestet og forkastet verdens mentale frelser. Det var de mentalt stivnede, uforbederlige og selvtilfredse dagdrømmere som representerte det hedenske samfunns tradisjoner som narret og oppagiterte folket så folket endelig gikk med på å korsfeste sannheten om seg selv og aksepterte volds- og tvangsprinsippene. (Barabbas.) Hele samfunnssystemet ville gå i stykker hvis folket lot seg forføre til å akseptere Jesu syn på menneskene, på Gud og på akademiene. «Drikk mitt blod og spis mitt kjøtt så lenge dere har behov for det, men bare til minne om meg». Glem ikke at det var autoritetsprinsippet som kolliderte med sannheten om livet.

Bibelen er altså institusjonens og inspirasjonens lærebok og læremetode. Det er inspirerte forfattere og kunstnere som med livskunstens største mester, Kristus, i spissen har valgt ut alle de symboler og alle symbolske handlinger som i Bibelen illustrerer, belyser og forklarer menneskelivet og dets forhold til sin Gud og skaper. Noen annen gud og skaper finnes ikke. Noen annen frelse og frelser heller ikke. Husk det, stol på det. Hva vil nå dette si? Hva betyr alt dette? Hvilken rolle spiller det for Bibelens rette tolkning at vi forstår dette? Hvilke konsekvenser har det?

Vi vil ta et praktisk eksempel: Sett at du er en kunstner og du ser den norske folkesjelen like godt som f. eks. Moses synes å se den jødiske. Den norske folkesjelen er en levende, men usynlig virkelighet. Ingen troende benekter sjelens eksistens. Men sjelen kan ikke filmes, veies, måles eller beregnes slik som de helt banale spiritister og vitenskapsmenn forsøker. Så kommer en høyt inspirert «artist» som Henrik Ibsen og tegner for oss «Per Gynt», «Kongsemnene», «Brand», «En folkefiende», osv. for at vi skal se oss selv. Om tusen år så sitter kanskje en lærd teolog og en lærd naturforsker sammen og diskuterer Per Gynt. La oss tenke oss det. Naturforskeren sier: «En Per Gynt har aldri eksistert. Forstår du ikke at det er «løgn og dikt» og «eventyr for barn»? Tror du virkelig på slikt sprøyt?» Den andre, teologen, sier: «Vi har nettopp foretatt utgravninger i Gudbrandsdalen og vi tror nå bestemt å ha funnet restene av Pers hjem. Hans far het sikkert også Per og hans mor Kari. Visse gamle glasskår med inskripsjon tyder på det. Per Gynt er en historisk person» osv.

Forstår du ærede leser hvor jeg vil hen? Hva er det som mangler begge disse to lærde herrer? De eier ikke ånd. De vet ikke at mennesket er skapt i Guds bilde. (Åndens.) De vet ikke at Per Gynt symboliserer den norske folkementalitet. De aner ikke mentalitetens eksistens og tror at det er uvirkelighet, løgn og dikt. De forstår ikke profeten Henrik Ibsen som «erkjente» hele den objektive, men usynlige virkelighet. Derfor begriper de lærde heller ikke Norges historie. For hvem kan forstå historie og bibel når man ikke forstår og «ser» og «erkjenner» det mest virkelige av alt «det åndelige liv» vårt tanke- og forestillingsliv i relasjon til våre sjelsdrifter og sjelsytringer? Hvem kan i virkeligheten oppfatte Per Gynt som ikke først har oppfattet mennesket i sin halvferdige, infantile, halvvåkne og drømmende tilstand?

Tenk over dette litt grundig før du leser videre. Hva mener folk når de sier: Ja, men Per Gynt er da ikke historisk virkelig? Finnes det i det hele tatt noe historisk virkelig i Norge, dersom ikke folkets tøylesløse, fantasi, ustyrlighet, og lettsindighet, enfoldighet, overfladiskhet osv., as med i betraktning? Men å diskutere om Per Gynt er en historisk person, er mer enn latterlig. Det er banalt. Og å si at Per ikke har noe med virkeligheten å gjøre, er like banalt, for beretningen om ham er et symbolspråk som søker å vise oss den norske folkesjels usminkede virkelighet. Den sjel som den empiriske vitenskap ikke har «erfart» ennå.

Nettopp slik må Bibelen leses som en usminket skildring av menneskelivets egentlige virkefelt.

Når vi derfor hører lærde menn diskutere om Moses har «eksistert» eller ikke, og om Samson og Dalila har «eksistert», om paradisets hage og kunnskapens tre og slangen har eksistert, eller om Shakespeare har eksistert, og om Babels tårn har eksistert osv. så må jeg alltid tenke på Henrik Ibsen i sin kamp mot en formørket og fordummet verden. Hadde jeg ikke selv sett Henrik Ibsen eksistere som et levende menneske på gamle Karl Johans kafé, så hadde jeg allikevel da jeg ble voksen opplevd hans eksistens i hans ufattelig rike og gudbenådede verker hvor Gud og Satan kjemper like virkelig og rammende som f. eks. i Jobs veldig inspirerte bok om menneskelivet.

Det blir etter dette forhåpentlig klart at de sjelsdrifter og åndskrefter, som den moderne skoleforskning forsøker å gjøre oss fortrolig med, er en levende dynamisk skapende virkelighet som holder vårt liv oppe og som befordrer vår vekst og utvikling og «bestemmer» vår skjebne. Det bør videre være klart at det er disse «allmektige» makter og krefter vi kaller henholdsvis Gud og Satan, og endelig at det er om disse usynlige krefter og makter Bibelen forteller. Den er skrevet av menn som har hatt mer eller mindre utviklet evne til å begripe og beskrive disse krefter og makter. Å tro på det «overnaturlige» uten å se og oppfatte dette kaller Bibelen å tro uten å «se». Å ville ha en mening uten å se dette kaller Bibelen for øyne som ikke ser og ører som ikke hører. Men å tro på våre «overnaturlige åndskrefter» og samtidig se dem og beskrive dem riktig kaller Bibelen for «tro fordi vi ser». I denne boken forsøker vi altså å vise at vi både ser og tror.

Den som ser menneskebarnet i sin lek og dans omkring symboler, og samtidig benekter våre «overnaturlige» evner med sin virkelighet, er blindfødt i Bibelens betydning. Den som ser våre «stats»-menn og autoriteter uten å se deres velmente dagdrømmeri har ennå sitt livs største opplevelse og erkjennelse til gode. Og den som ser all verdens store «oppfinnelser» og framskritt og alle de «mirakler» som vi har fått til, etter hvert som vi er blitt mer fortrolig med naturkreftene og dens objektive virkelighet, uten samtidig å kunne se «Guds ånd den allmektige» som kommende kraft inne i menneskene, han har ennå ikke «sett menneskesønnen» i bibelsk mening. «For den som har sett meg», sier menneskesønnen, «har også sett Faderen», som er ånden den allmektige fra evigheten, og han vil komme til å gjøre stadig større gjerninger etter hvert som han får sine øyne åpnet for sannheten og virkeligheten om seg selv.

Spør så om «Bibelen har noe med virkeligheten å gjøre».

Kapittel 5