|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 10 Litt
forskudd på framtiden gitt oss av frelseren I nøye sammenheng med det foregående bør vi se litt på Kristi syn på sin egen person. Hvordan ser frelseren selv på sin gjenkomst og hvordan ser han på det rent psykologiske forhold mellom ham selv som det store midtpunkt og hans disipler? Frelseren taler til sine disipler om at han skal gå
fra dem. Han sier i Johs. Ev. 16, 6—7:
«Men fordi jeg har talt dette til dere, har sorg fylt deres hjerter. Men jeg
sier dere sannheten. Det er til gagn for dere at jeg går bort. For går jeg
ikke bort, da kommer talsmannen ikke til dere, men går jeg bort, da skal jeg
sende ham til dere.» Hvorfor er det til gagn? Så lenge de kan ta
frelseren i hånden og holde seg tett inn til ham som «fører», er det bekvemt
og betryggende for dem. Ganske annerledes når de skal «gå av seg selv», og når frelseren skal komme igjen inne i dem
selv i ånd og sannhet. Da Buddha skal dø, sier han det stikk motsatte til sine disipler. Spør meg nå, mens dere har meg, sier han. Alt står og faller med min — Buddhas person. Men Jesus sier uttrykkelig at når han går bort, så vil det litt etter litt demre for deres egen bevissthet. Deres eget åndsliv vil begynne å våkne og ta dem selv i bruk. Da vil disiplene begynne å rette sin oppmerksomhet innover, og høre hønen som klukker og kaller på dem der innenfra. De vil selv bli høner som kan gi andre kyllinger mat og varme i rett tid, som far og mor gjør det med sine kyllinger. Mange gutter og piker her på jorden er blitt til ingen ting, fordi far og mor vil ha dem hjemme og ikke lærte dem å stå og gå på egne ben. Og nettopp slik er det i åndens verden. Slik gikk det f. eks. med Buddhas troende. «Stats»-kirken har heller ingen tro på Gud i deg — og på Gud i din neste. Derfor må «staten» styre deg, og dine barn kan bli lykkelige som «statens» styresmenn. «Det er likesom et trygt utkomme det da», sa en frue på Hamar. Og tiden vil vise hvor «trygt» det er å leve som hedning i det 20. århundre. For frelseren må fristelsen på tempeltinden ha vært
ganske forferdelig. Han hadde valget mellom å bli verdenserobrer på den ene
siden og å lide den mest forsmedelige skjebne på den andre siden. Differensen
var større for ham enn for oss alminnelige mennesker. Men når Kristus valgte
den mest forsmedelige linjen, så hadde det sin spesielle årsak, som vi siden
skal se nærmere på. Det var nemlig ennå ikke mulig å gjennomføre det riktige
som «verdenserobrer». Verden ville straks falle tilbake i det gamle. Det måtte gripes meget, meget dypere inn i vårt mentale indre, dersom det
onde og misvisende skulle utryddes med roten. Å sette seg imot det onde ved maktmidler kunne ingen ha utført mer gjennomført enn frelseren, fordi han visste alt og behøvde ikke å vakle. Men det ville bare bringe en midlertidig seier, og ingen varig positiv frelse. Han måtte gå helt inn i den sterkes hus og binde den sterke, for deretter å røve hans gods. Jeg vet ikke om mine lesere allerede nå begynner å ane litt om hva det vil si? Vi forsøker det samme ved å utgi denne boken. Men for oss er det så meget, meget lettere, fordi frelseren har arbeidet på oss og på vår utvikling i snart 2000 år. Tenker vi oss nå at «adventister» og andre likesinnede fikk rett som venter frelseren tilbake dalende ned fra skyene slik at hele verden kunne se ham, hvordan ville det da gå? Verden ville juble over sin nye fører og gjøre ham til det store midtpunkt. Man ville dyrke Kristi person, og han ville igjen måtte flykte over på den andre siden av sjøen for å unngå alle de nysgjerrige blikk og alle de som var henfalne til persondyrkelse. Men dette er mye verre enn å være henfallen til flasken «som man sier». Derfor tror jeg at Kristi gjenkomst vil bli i ånd og sannhet. Og sannsynligvis bare i ånd og sannhet. Det ville ikke ligne Jesus å komme ut av skyene — men ut av den åndelige «religionsskyen», som har skjult ham for oss alle. Ingen ville heller møte Jesus Kristus og ta ham i hånden enn jeg selv, men jeg tror ikke at Guds rike kommer til oss på den måten. Kristus skildrer i Matt. 24 meget strålende hvordan «menneskesønnens gjenkomst» vil fortone seg. Vi siterer: ”Om noen da sier
til dere: Se her er Messias eller der, da ska dere ikke tro det. For falske
Messiaser og falske profeter skal oppstå og gjøre tegn og undere, så at endog
de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig. Se, jeg når sagt dere det
forut. Om de da sier dere: Se, han er ute i ørkenen, da gå ikke derut, se, han er inne i
kamrene, da tro det ikke. For som lynet går ut fra øst og skinner like til
vest, således skal menneskesønnens gjenkomst bli. Hvor åtslet er, der skal
ørnene samles. Men straks etter de dagers trengsel skal solen formørkes og
månen ikke gi sitt skinn, og stjernene skal falle ned fra himmelen, og
himmelens krefter skal rokkes. Og da skal menneskesønnens tegn vise seg på
himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se
menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet. Og han
skal utsende sine engler med basunens veldige røst og de skal samle hans
utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn. Lær en
lignelse av fikentreet: Så snart det kommer saft i dets grener, og dets blad
springer ut, da vet dere at sommeren er nær. Således skal også dere, når dere
ser alt dette vite at han er nær for døren. Sannelig sier jeg dere: Denne
slekt skal ingenlunde forgå, før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå
men mine ord skal ingenlunde forgå.” Hva står det her hvis vår bibellesning er riktig? 23-26: Man peker ut et menneske, som f. eks. den gang Annie Bessant pekte ut Krishnamurti som den nye Messias. Folk reiste til Ommen i Holland for å se ham. Heldigvis var Krishnamurti selv så klok at han frasa seg verdigheten. Folk vil, skal og må ha «personer» som de kan tilbe. Men tro ikke, sier frelseren. Guds rike kommer ganske annerledes. Se, jeg har sagt dere dette på forhånd for at dere ikke skal fare vill. Guds rike ligner en kvinne som la surdeig i melet til hele melet var gjennomsyret. Slik naturlig og selvvirksom skapende blir Guds rike til. Her står ingenting i lignelsen om surdeigen eller i lignelsen om sennepskornet som tyder på at det kommer et legeme dalende ned fra regnskyene. Å tro slik kan jeg vanskelig få til å stemme med sennepskornets tro, for sennepskornet har ingen fantasi. Det har all den latende kraft og drift inne i seg selv. Slik er det nok også med Guds rike. Jeg har en venninne, kall henne f. eks. Aslaug. Hun reiste til Ommen i Holland for å se Krishnamurti. Hun gikk siden på alle mine møter for å se og høre på meg. Så kom Oxford-bevegelsen. Straks var hun med der. Så kom Hitler, straks var hun der. Nettopp slik er det Kristus ser på oss. Vi må ha Kristus ned av regnskyene, så vi kan ha ham som den store fører og se på, ta på, høre på, og føle på. Store tegn og mirakler må vi ha osv. Ja, nå har vi sagt det før det skjer for at dere skal se dere selv, overalt hvor dette skjer. 27. Som lynet opplyser hele landskapet, slik kommer den nye livsorientering til å opplyse verden helt spontant og eruptivt, når tiden er inne. Merk uttrykket: «Menneskesønnens gjenkomst» er lik: menneskesønnen er kommet til sin rett. Hans storhet og herlighet lyser i våre hjerter og tanker. Vi ser hans herlighet født av ånd fra evighet. Verdens religiøse vantro og Djevleåndens bakvaskelse av menneskesønnen har tapt sitt spill. Som et lyn går dette opp for verden. 28. Og der hvor alle likene — alle de åndelig døde og drukne oppholder seg, der vil alle de herskesyke rovdyr samle seg for å fortære dem. Det vil verden få oppleve. Og det er dette vi allerede opplever nå. Rovdyrene samler seg om åtslene og slåss om dem. 29. «Solen» er bibelens bilde på «kirken» eller folkeopplysningen. Den formørkes. Månen, lik «staten», taper i anseelse og skinner ikke mer. For «staten» fikk sitt lys fra kirken som månen får sitt fra solen. Det er en gammel analogi. Filmstjerner, folkestjerner, kirkestjerner og sportsstjerner faller ned fra den høye vurdering og fra den tilbedelsens himmel på hvilken de før var lysende «stjerner» for godtroende mennesker, som «så opp» til dem. Folkehimmelens krefter rokkes. Det vil si at all den dynamiske åndskraft som hadde skapt hele den kunstige «kulturhimmel» — alt som var «løftet opp i skyene» — disse skapende krefter rokkes fordi menneskene har fått et nytt lys. Deres «himmel» faller sammen. 30. Menneskesønnens tegn er sikkert korsets tegn, som skal vise seg på himmelen. Martyriet eller trangen og lysten til å være og bli martyrer løftes opp på folkehimmelen som det store og største. Jordens slekter skal jamre seg, for det var ikke slik man ønsket eller tenkte seg Kristi gjenkomst. Men da skal du begynne å se og oppleve storheten ved å være åndens avkom, «menneskesønnen i all sin herlighet». Derfor heter det så vakkert i dåpens bildespråk: «Motta det hellige korsets tegn både på din panne og på ditt bryst.» Både i vår forstand og i vår følelse skal vi gjennom smerten for å finne fram til Gud. Hvorledes dette korsets tegn skal vise seg på himmelen kan jeg ikke sikkert si at jeg vet. Men jeg synes å se det på den måten at vi vil oppleve martyriet helt opp på folkehimmelen. Selv våre «foregangsmenn» må til sist gå den veien. «Stats»-menn og fyrster har ingenting i mot at religiøse mennesker står opp og ser opp i skyene etter Kristus i skyen. Hedningene tenker som følger: Det er lite sannsynlig at det kommer en Gud ned fra skyene, men skulle det skje, så må vi bøye oss og akseptere ham som konge, så kan vi i alle tilfelle bli Guds embetsmenn. For embetsmenn over 50 - og over 1000 må selv Gud ha. Men fyrster og «stats»-menn liker ikke vår oppfatning av Jesu gjenkomst. For hvis den er riktig, så ramler de alle som folkets stjerne ned av himmelen. Skulle menneskesønnens gjenkomst være denne at mennesket fikk sine menneskelige rettigheter her på jorden, så ramler alle vi som bestrider denne deres rett. Vår makt beror på at man holder fast ved læren om egoismen og den onde vilje osv. 31. De fire verdenshjørnesteiner er antagelig religionen (kirken), vitenskapen, «staten» (politikken) og kunsten. Gud har sine trofaste og utvalgte innenfor verdenssystemets fire hjørnesteiner. «Basunens røst» kan jo f. eks. tenkes å være «høyttalerens røst» hvor alle de som ser menneskesønnens herlighet kommer fra og vitner om ham? Vi vet ikke nøye hva alt dette bildespråk «betyr», men vi får være våkne så vi kan «se» og «høre» riktig. Kristi gjenkomst ser altså ikke ut til å bli slik som de ellers fromme «adventister» og andre religiøse sekter tenker seg? Lær en lignelse til. Lær av fikentreet. Når du ser det grønnes i samfunnstreet fordi det er kommet ny åndskraft og nytt liv — og nye «vårtegn» i ditt samfunnstre, så vit at din «forløsning» er nær. Verden «ligger på barsel», og Kristus sammenligner menneskeheten med en kvinne som venter sin forløsning. Det er litt av verdens «fødselssmerter» vi nå opplever. Hele verden jamrer seg, men ser ennå ikke den store bibel- og livsforfalskning som skildres i denne boken. Men det kommer etter hvert. For også samfunnslivets utvikling, vekst og årstider ligner cellesamfunnets liv og vekst i fikentreet. 34—35. Sannelig sier jeg deg: «Menneskeslekten skal slett ikke forgå før alt dette er blitt til virkelighet. Det er en misforståelse å tro at vi alle må over kirkegården og likhauger på slagmarkene for å oppleve «forløsningen». Det er nok at den gamle religiøse og politiske «Adam» dør inne i oss. Om både folkehimmelen og det forfalskede bilde av livet og jorden styrter sammen så skal du ikke la deg skremme. Det må så skje. Matt. 24, 6—7. Guds ord forgår ikke. Jesu lære om menneskelivet går bare i oppfyllelse. Trøst deg med det. «Og gled dere over det, dere profeter og hellige.» (Åpb. 18, 20.) Jeg advarer mot alle sektene (de åndelige «restauranter» og «graver» for åndelige innsovnede.) Disse leser som regel bibelens profetier om framtiden (Eskatologien) like misforstått som prestene leser om «Riket av denne verden». Sektfolk tegner opp «programmer og retningslinjer» for skaperen og sier «slik skal det gå» — etter vår spesielle oppskrift. Det finnes enda folk som tegner opp hele monogrammer og diagrammer, og i aller beste hensikt, ubevisst, foreskriver vår Herre hvordan man tenker seg at han — Gud — best kan komme til å «innfri sine forpliktelser». Folk med slik mentalitet betenker seg ikke på å tegne et legeme med eller uten vinger oppe i regnskyene, og de tegner solen, månen og stjernene som ramler om hverandre i kaos og faller ned på jorden. Men hvis Jupiter og Venus skal falle «ned» på jorden, så må de falle oppover, for jorden er «oppe» på himmelen, sett fra alle andre planeter. Det er derfor lite sannsynlig at Guds verdenshimmel faller sammen fordi om vår «stats»-himmel og «kirke»-himmel ramler sammen. Det er nok av «venuser» og andre «stjerner» på folkenes tankehimmel. Jeg tror at det er disse «stjerner» som ramler ned. Da den engelske tronfølger frasa seg tronen, opplevde jeg det som et godt tegn på folkehimmelen. Da kongen nylig rømte til England oppfattet jeg også dette som «tegn i sol og måne». Og når russerne brente kirker og laget religionsmuseum så jeg det som «tegn i folkesolen». Det er nok av jammerskrik i den anledning fra alle dem som er blitt rikmenn ved kirkens gunst. (Jfr. Åpb. 18 som også min gamle og lærde far, stiftsprosten, tydet på lignende artistiske måte.) Ta deg derfor i vare for sektene. Det er mange falske profeter som samler penger og trellesjeler under fromme og velmenende seremonier og bibelfortolkinger. Lær av Kristus og fikentreet, så står du nærmere virkeligheten enn både Rutherford og alle hans konkurrenter. Det er mange bra mennesker som føres og farer vill i sin skapende fantasi. For fantasien er levende og selvvirksom virkelighet. Det kan vi iallfall konstatere og lære av alle sektene og partiene. Legg også merke til en ting til: Da Kristus ble korsfestet og forkastet som Messias, så skjedde dette nettopp fordi han ikke ville være det store midtpunkt på tempeltinden, hva hans personlige ytre angikk. Det var jo Riket inne i oss selv han ville få til å trives og vokse. Derfor sier jeg at det ville ikke ligne den frelser Kristus som jeg ser i ånden foran meg, hvis han nå skulle bestemme seg om igjen og likevel komme «ned igjen», og ta konkurransen opp med Herodes og Pilatus. Kristi rike, hans orden og system, hans rettferdighet, moral og hele livsbilde er et annet og motsatt. Men jeg innrømmer at jeg selv heller intet ville enn å se ham komme igjen i levende live og få lov å ta ham i hånden og se ham inn i øynene. Salig er det menneske som ser ham. Og det er langt vanskeligere å se ham i ånd og sannhet. Det stiller langt større krav til vår bevissthet og forestillingsevne og oppfatningsevne å oppleve hans gjenkomst i ånd og sannhet. Det er sikkert verre enn vi tror — og verre enn vi kan «huske» å bli født av en kvinne. Å fødes på ny i ånd og sannhet er enda vanskeligere og mer smertefullt. Veien til Guds rike er i sannhet en trang port. Var det ikke slik, da hadde vi for lenge siden fått Guds rike og vilje på jorden. Jeg dediserer dette lille avsnitt fra kunsten å lese bibelen til min utmerkede venn, ingeniør Albert Hiorth i Asker. |