|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 3 Hvordan vi
bør innstille oss som gode «mottakerapparater» for ånd Når vi skal lese og tolke Guds ord bør vi huske på at det er som å komme nær ilden. Det virker som stråler, og er vi mottagelige så taper vi lett balansen når vi skimter det guddommelige i det som Gud sier om oss. Sannheten om vår natur, om vår historie og om vår samfunnstragedie, om våre villfarelser, farer og fristelser på den ene siden og om våre muligheter og sjanser på den andre siden kan virke så sterkt på oss, når Guds ånd taler til oss at vi trenger stor selvbeherskelse og sinnslikevekt for å se bare litt av det (jfr. beretningen om Gud som snakker til Moses i den brennende tornebusken, 2. Mos. 3, 2—5 osv.) «Kom ikke nærmere, trekk dine sko av dine føtter for det sted du står på er hellig.» Jeg siterer dette fordi jeg i et langt liv har erfaring for hvor vanskelig det er for en alminnelig dødelig å ta imot lyset fra Gud. Jeg vet ikke om alle har det som jeg, men jeg har opplevd å møte mennesker som ikke har kunnet styre seg selv og sine tanker når den hellige ild slår inn i deres bevissthet og de skal forsøke å finne ord og form for hva de ser, aner, føler og opplever. Min bønn lyder derfor slik: Hellige sannhetens ånd, vær tålmodig med meg. Hvorfor bruser du slik i meg at jeg knapt kan skrive leselig og holde fast i min penn. Jeg er ingen hysteriker og jeg hater og bekjemper alt det eksentriske i meg som vil forstyrre meg når du kommer med ditt veldige livslys til meg. Vær derfor varsom med meg, «leirkaret» som skal ta imot deg og søke å finne ord og uttrykk som er deg verdig. Jeg ser deg, føler deg og opplever deg som levende livslys inne i meg. Men som motsetning til den store, svarte og forvirrede verden utenfor meg virker ditt lys så overveldende sterkt på meg at jeg har vanskelig for å være rolig. (Salme 42.) Jeg føler meg ofte som en vannledning som rent vann skal fram gjennom, og jeg vil intet heller enn å befordre rent kildevann til den åndelig tørstende og forsmektende verden. Men det er så mye urent og skittent inne i mine «rør», så jeg ikke uten videre kan tjene som ledning for deg. Derfor ber jeg deg — nå som alltid før — vær varsom og tålmodig med meg. Rens mine «rør» for gammelt slagg. Jeg ser verden utenfor meg som et stort mørkt tomrom og du virker derfor på meg som solen på søvnige øyne i et mørkt rom. Det nye lys virker på meg som om jeg skal sprenges og jeg føler meg ofte som et tre like før alle dets bladknopper skal springe ut for at de grønne blader kan utfolde seg. Din nye vin gjærer inne i meg, vær derfor tålmodig med meg så jeg kan «klarne» og mitt språk bli til en edel og klar vin. Når jeg skal skrive for deg og forsøke å skildre deg og det du opplyser for meg, så blir det som å beskrive solens virkninger når den får slippe inn i et mørkt rom. Alt blir opplyst på en gang. Golvet, loftet, alle veggene og alt som finnes i rommet blir belyst samtidig. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive først og hva jeg skal fortelle til sist. Mine livsfeller som skal lese det vil ha en ting beskrevet ad gangen. Hver ting for seg. De reagerer på å se alt i sammenheng. Når jeg derfor skal være din sekretær så går det med meg som det gikk Johannes da han skulle skrive sine syner om hele verdens framtid. Det ble ikke lett å forstå hva han skrev. Det ser for mange ut som om det har «rablet» for ham. Det finnes jo ikke det som menneskene kaller orden og stilkunst eller «akademisk vitenskapelig stil». Jeg lider under samme mangel på evne til å holde orden på alle de syner jeg ser, og på alle de mange enkeltheter som allikevel hører sammen i den store livssammenheng som du — lyset selv — viser meg. Og selv om mitt navn skal stå på denne boken som bokens «forfatter» så er det jo ikke jeg som er dens forfatter; jeg er jo bare «sekretær» for det som livets lys viser meg. Det er jo om deg livets lys jeg skal skrive og om hvordan lyset fra deg gjør det mulig for meg å se meg selv og hele verden på en ny måte. Jeg er ikke selv lyset, men jeg skal vitne om lyset. Johs, 1,8. Jeg skriver altså ikke meg selv eller av meg selv, men jeg skriver om meg selv etter at du har sluppet ditt lys ned over meg så jeg forstår meg selv. Hellige sannhetens lys. Jeg er ikke den første som skriver om deg. Hele Bibelen skriver om deg og om meg. Hele Bibelen vitner om din herlighet og om den betydning for oss stakkars menneskebarn som uavlatelig farer vill fordi vi ikke før har forstått eller turet tro hva det egentlig bor inne i oss. Da ditt sannhetens hellige lys kom til meg, ble hele Bibelen ny for meg. Og det gikk opp for meg at det er denne hellige boken med alle dens vitnesbyrd om deg som menneskene mistyder og misforstår fordi de er hovmodige og har altfor store tanker om sin forstand og altfor små tanker om sin egen natur og dennes muligheter. Bibelen vitner ikke bare om Gud og om hans lov og orden, men den bærer også en mengde vitnesbyrd om menneskelig utilstrekkelighet, og den viser oss tydelig vår egen tilblivelse og skapelse både før Kristus og under hans rettledning og etter hans inngrep til vår frelse. Bibelen er full av åndens rike bildespråk som er tegnet opp av de høyeste inspirerte mennesker som Gud hadde i sin vingård, og bare de som er født av ånd og som er lysets barn kan derfor begripe litt av hva Bibelen lærer oss om vår egen natur. «Bruk meg Gud støt meg ei ut fra følelsen av kall
og krefter. Da bryter inn i øde sinn de redselsfulle
angstens tanker og natt omhyller
mine skritt herefter.» Gi meg derfor alltid ditt lys som tenner mitt sinn i glød og gjør det mulig for meg å skimte hva livets Gud og Herre vil med hele menneskeslekten. Da jeg som barn gikk til presten, til min fars konfirmasjon som det kalles, skrev min far (triumferende?) i min bibel: «Du kjenner fra barndommen av den hellige skrift som kan gjøre deg vis til salighet ved troen på Jesus Kristus.» (2. Tim. 3, 15.) Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er sant at min far, presten, ga meg kristendomskunnskap og den hellige bibel, og uten Bibelens visdom og fars gode rettledning hadde jeg ikke lært å lukke meg opp for deg, som er livet og lyset. Men jeg kjente slett ikke fra barndommen av den hellige skrift. Jeg mistydet og misforsto den ganske, inntil du kom og ga deg selv til kjenne som den allmektige skapende kraft i mitt indre, og opplyste mitt eget formørkede indre og «opplot bøkene» for meg og lot verdens mentale frelser Jesus Kristus komme fram av det teologiske skydekke, som inntil da hadde skjult ham for mine øyne. Jeg takker deg sannhetens hellige lys fordi du ville komme til meg og ta mitt «leirkar» og mine skrøpelige «rør» i din tjeneste. Jeg vil vie all min styrke, interesse, arbeidskraft og evne i din tjeneste og ber deg gjøre meg skikket, så at det jeg skriver virkelig kan befordre ditt — det hellige sannhetens lys — inn i hjertene så verden kan bli frisk. Hjelp du meg til å forklare og avsløre den teologiske mentalitet og den akademiske sinnsinnstilling, så verden kan begripe seg selv og for alle tider og slekter lære og oppfatte den sikre regel at det ikke er god vilje som mangler verden, men alene sannhetens lys over den menneskelige natur. Så kommer Guds rike av seg selv ved Jesus Kristus vår frelser.» Amen. |