Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Det 19. århundrede er blitt omtalt som Barnets århundre. Uansett, nær sagt, har det gått fremover. Dette gjelder spesielt hygiene, helse og materielle livsvilkår. Tiåret mellom 1950 og 1960 får betegnelsen "Barnas gullalder".Det sier mye!

Slik har det ikke alltid vært. Studier av barns historie viser at de kanskje er den gruppen som har vært utsatt for mest overgrep. De har vært satt ut til ville dyr, satt bort til fremmede for amming, foruten at de har lidd de utrolige fysiske og psykiske overgrep fra den voksne verden. Det er viktig å være klar over dette slik at ikke bildet av ungers livssituasjon i dag forverres unødvendig.

Men det var ungene sin psykoligiske utvikling som det skulle sies noe om. Det var den jeg hadde i tankene, da jeg skrev et innlegg med noen kommentarer til deg i Samfunnsliv 1/99. Kanskje jeg ikke fikk sagt det klart nok, hva jeg mente med at unger er født ansvarsfulle…

I den pedagogiske litteraturen belyses og beskrives ulike sider av barns utviklingsforløp. Alle forskere og andre fagfolk med interesse for personlighetsutvikling, erkjenner i dag at ungene går igjennom både en fysisk, sosial, emosjonell og kognitiv utvikling. Det fysiske forløpet er de fleste mennesker i vårt land kjent med. Men det samme er det ikke mulig å si om de andre sidene i vår personlige vekst og utvikling. Dette er beklagelig, for det står mye godt stoff om dette i bøkene. Erik H. Erikson er en av de mest anerkjente utviklingspsykologer med hensyn til å belyse vår følelsesmessige utvikling.

Pedagoger og psykologer beskriver barns utviklingsforløp på forskjellig måte, alt avhengig av hvilket menneskesyn de har. Samfunnsliv har i årenes løp mange ganger eksponert det menneskesyn som har vært toneangivende til langt inn i vårt århundre. Velkjente uttrykk fra artikler i Samfunnsliv er begrepene om at menneskene er født onde og egoistiske. Å være egoistisk er ikke særlig heldig for et barn. Derfor har det også vært slik at barn og unge har vært utsatt for en massiv påvirkning. Barnet måtte lære at det straffet seg å være "egoistisk"…

"God krok må tidlig krøkes" er et velkjent uttrykk som eksponerer noe av det menneskesynet som har rådd. Den sveitsiske psykoanalytiker Alice Miller har med sine mange bøker anskueliggjort alle de fysiske og psykiske overgrep som unger i historien har. Et lite tips: les boken"I begynnelsen var oppdragelsen av henne." Du får den på bibliotekene.

Den psykologiske vitenskapen begynte å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av dette århundre. På 50-tallet var det likevel den mekanistiske psykologien som dominerte i hjemmet og på skolen. En slik oppdragelse var BDB imot. Ifølge hans oppfatning fører det ikke frem å oppdra unger "som perler på en snor".

Det var heller ingen i"barnas gullalder" som trodde noe på at unger helt av seg selv kunne ta ansvar. Folk flest trodde at ansvar var noe en måtte "dunke inn" i alle de små hodene. Dessverre er det fortsatt mange mennesker som har denne oppfatningen. Disse mennesker er naturligvis ikke klar over at en oppdragelse uten kjennskap til ungers psykologiske utvikling nødvendigvis må bli problematisk.

Men samfunnsutviklingen har likevel ført mye positivt med seg.Den psykologiske utviklingen har tross alt ført til en økt vektlegging av ungers egne tanker og følelser. Det er kort sagt blitt mer rom for å være "egoistisk"…

Likevel er det fortsatt slik at oppdragelse og læring dreier seg mye om å få mest mulig faktakunnskap og mekanisk læring inn i hodene på de unge. Ofte er maskuline verdier knyttet til en slik oppdragelsesform. Så her bør alle mennesker med interesse for vår individuelle utviklingsprosess være på vakt. Regjeringen Bondevik kan i verste fall føre til "oppblomstring" av en slik måte å forholde seg til den oppvoksende generasjon på.

Poenget er imidlertid at forskere har funnet ut at unger fødes til verden som kompetente individer. Hverken lærere eller foreldre behøver å drive psykologisk rovdrift på sine avkom for at de skal ta ansvar. Dersom miljøet overveiende består av positive tanker og handlinger, vil ungene helt av seg selv ta ansvar, først for seg selv og siden for samfunnet rundt seg. Barnet sier som kjent allerede i 2-årsalderen "vil selv". Det betyr i praksis at det nå prøver å "ta ansvar". Ansvaret er naturligvis helt på det elementære planet. Det forsøker å spise selv, hente ting alene, gå, løpe, vise nysgjerrighet, osv. Alt dette er i seg selv forløpet til det voksne ansvar. Og dersom barnet mottar overveiende negative reaksjoner på sine bestrebelser, kan det bli problematisk seinere å få det til å ta ansvar.

A.S. Neill, forfatter av boken Summerhill, og som BDB anerkjente, mente at dersom følelseslivet hos barn fikk utvikle seg tilfredssstillende, så ville hodene klare seg selv. Det er også nok av eksempler både i hans bok og i andre bøker, som viser at unger ikke behøver utsettes for en massiv påvirkning for å bli ansvarsfulle. Unger tar ansvar etter hvert som de blir modne for det. De er f.eks. i stand til å lære seg hele grunnskolens mattepensum i løpet av kort tid den dagen de er klar for det, og hvis miljøet forstår seg på det. Og det er vel å ta ansvar??

Idag er det liten eller ingen anerkjennelse for A.S. Neill sin oppfatning. Det er hodene og den forstandsmessige tenkningen som er å forstå som "rett tenkning". Det er fortsatt få mennesker som kjenner til den lovmessighet som vår emosjonelle utvikling er knyttet til…

For å understreke alvoret i situasjonen vil jeg vise til hva en av våre psykologer har uttalt. Psykologen Jan Mossinge sa allerede i 1995 at innen ti år vil hver femte barneskoleelev ha så store psykiske problemer at barnet som voksen vil være lite skikket for arbeidslivet. En viktig årsak til dette er for liten foreldrekontakt i oppveksten (dvs. dårlige og ustabile emosjonelle forhold).

Det er også slik at i følge flere undersøkelser at opphold i barnhage ikke er ensbetydende med en sunn psykologisk utvikling. Dessverre viser en norsk undersøkelse fra 1996 (97) gjort av R. Pettersen, at barnehagebarn er urovekkende aggressive (jfr. tidsskriftet Sax, 2/99).

Alt i alt er det likevel slik at det har gått fremover for ungene i dette århundre. Til tross for utallige oppløste ekteskap og emosjonelle skader hos barn og unge, er de mer selvbevisste enn noen gang i historien.

Forøvrig er det naturligvis slik at ungers evne til å ta ansvar henger sammen med deres øvrige livsløp og familiesituasjon. Dette forholdet er igjen knyttet til det dominerende paradigme (det mekanistiske) i samfunnet. Derfor er det et stykke vei igjen til realiseringen av den viten som sier at unger er født som kompetente individer…

Er du med på hvor jeg vil hen, Helene Christoffersen???

av Dag Ove Johansen

1. del av Oddmund Gullteigs foredrag på Sommerstevnet 1999

Her i vårt land har vi relativt sett hatt det ganske bra i det århundre som nu lakker mot slutten.

To verdenskriger har rast i dette århundre, hvor Norge også fikk føle den siste verdenskrigen.

Iløpet av det siste århundre har utviklingen på det tekniske, kjemiske og fysiske område nådd nesten ufattelige høyder. Men på menneskenes mentale område har ikke utviklingen gått bare mot det bedre.

Kravets ånd finner en ikke bare hos de fattige, men i minst like stor grad hos de økonomisk bedrestilte. Hensynsløs brutalitet har i den senere tid rystet vårt land.

Den gigantiske materielle utviklingen har blitt en kjærkommen tjener på mange områder, men denne materielle utviklingsmedaljen har også en trist bakside. De materielle utviklingsmuligheter har også blitt en tjener for ustyrlige krefter i samfunnet. Disse livsfarlige kreftene er i første rekke vår tids livsstridige pengesystem, som i utgangspunktet er ment å være måleenhet for varebytte, både millom personer og nasjoner. Men verdens pengsystem som skulle være en matematisk sannferdig hjelper i varebyttets tjeneste har utviklet seg i menneskenes forvillede fantasi til å bli en innbildt levende kraft i seg selv.

Denne abnorme fantasikraften har via det falske pengesytemet også innfiltrert seg i den tekniske, kjemiske og fysiske utviklingen, og har på mange områder utnyttet disse oppfinnelsene som rov mot livets funksjoner.

Det falske pengesystemet kaller vi avguden mammon. Det er mammons verk at byene med sine forurensninger vokser, og at det levende næringsgrunnlaget forsarves både på land og vann og i atmosfæren.

Våpenindustri og kriger med drap og miljøødeleggelser er også en stimulans for mammonsystemet.

Disse dødskreftene raserer periodevis både det fysiske og det psykiske liv på vår klode, der hvor alt ligger til rette for paradisiske tilstander fra skaperverkts side.

Det verserer mange teorier om hvorfor de uønskede tilstander florerer. Der snakkes om mystiske onde krefter, og der snakkes om for dårlig styring og om menneskenes onde lyster.

Det som imidlertid er en kjennsgjerning er at menneskehetens skjebne er deres eget verk. Da kan en undres, er ikke menneskeheten sitt ansvar bevisst. Svaret er at menneskeheten ennå ikke er klar over at en del av deres kollektive verdifaktorer i samfunnssystemene er livløse fantasifostre som forstyrrer det levende samspill. Så lenge denne blindheten varer i menneskets psykiske fatteevne, så lenge vil både samfunnshelheten og det enkelte individ skuffes.

For å kunne finne en forklaring på menneskehetens uønskede drama, så må en tenke seg tilbake til den tiden hvor menneskeskapningen begynte å forlate dyrestadiet. Men først er det nødvendig å forstå hva den psykiske tilstandens bevissthet er, i sine høyst forskjellige variasjoner.

Uttrykket bevissthet står sentralt i mine reformasjonstanker. På Biblioteket i Trondheim tok jeg meg tid til å få definert ordet bevissthet. Jeg begynte letingen i de eldste leksikon, men der fant jeg bare ordet bevisstløshet. Det er jo logisk at når noe kan være bevisstløst, så må der jo finnes en bevisst tilstand. Ordet bevissthet hos er menneske betyr at de oppfatter livets virkelighet slik som samfunnets felles normer oppfatter virkeligheten.

Slike mere eller mindre bevisstløse tilstander hos det personlige menneske kan bero på en eller annen form for sykdom, eller en kunstig stimulans.

Det vi ennå kaller den fulle bevissthet hos et menneske betyr at de oppfatter livets virkelighet slik som samfunnets felles normer oppfatter virkeligheten.

Hvert enkelt menneske er en personlig helhet. Men menneskene har i sin utvikling stadig spesialisert seg i sine yrkesvalg, og har således blitt mere avhengige av hverandre for å kunne tilfredsstille sine behov. Hvert menneske er ikke bare en personlig helhet lenger, men har også utviklet seg til å bli en kollektiv helhet, det vi kaller et samfunn.

Utviklingen har således gitt oss ansvar for våre liv på to forskjellige områder, både på det personlige og det kollektive område.

På det personlige lavbevisste stadiet kan noen forstyrres av hallusinasjoner. Det vil si at de kan innbille seg syner av både tusser og troll omkring seg. Den samme lavbevisste tilstanden kan vi også finne på det kollektive område, det vil si i samfunnssystemets kollektive irganger.

I systemenes hallusinasjoner innbiller en seg ikke tusser og troll i bokstavelig forstand, men i tidsåndens kollektive fantasisfærer innbiller de seg unormale tider.

Dette unormale i tidsåndens livssyn dreier seg om valutaforandringer og kunkjuktursvingninger i en uvirkelighetens økonomi som er fjernt fra skaperverkets samspill. En kan si at dette er våre syke systemers hallusinasjoner.

For å kunne finne en forklaring på menneskehetens selvgjorte problemer, så må en rette blikket mot menneskenes opprinnelse. Vitenskapen har ennå ikke fattet alt ved skapelsen av mennesket, men uviklingen av det rent fysiske mennesket er sansynligvis slik Darwin har beskrevet utviklingsforløpet, fra dyrestadiet og frem til det som ble det fysiske mennesket. Men utviklingen av mennesket som åndsvesen har ikke Darwin befattet seg med, men det er antydet at Darvin nærmest anonymt har uttalt at det var noe spesielt ved mennesket i forhold til dyrene.

Det som er enestående ved menneskeskapningens fysiske utvikling fra dyrestadiet er at mennesket begynte å utvikle en åndelig dimensjon. Mens det som siden ble menneske ennå var dyr, var det instinktet som også veiledet denne skapningen i likhet med alt annet levende. Denne skaperverkets omhu for alt levende er en dimensjon av Gud. Gud er livets fullkomne bevissthet, en skapende kraft som vi ennå ikke forstår, men som vi ser og kjenner er til. En kan ane at det som begynte å bli menneske etter hvert mistet noe av instinktet som veileder, mens en ny dimensjon begynte å utvikle seg i menneskets psyke. Dette nye var skapende fantasi.

Som alt annet er under utvikling var også menneskenes skapende fantasi bare sporadisk utviklet i begynnelsen. Ioverført betydning kan en si at også på det psykiske område måtte menneskene begynne å krype før de klarte å reise seg opp og gå.

Når menneskene en gang for lenge siden klarte å konstruere hjulet, på grunn av sin skapende fantasi, så vakte dette sikker, en enorm oppmerksomhet, dette skapte jo nærmest en teknisk revolusjon på denne tiden. Siden den tid har den tekniske utviklingen vært ufattelig for oss vanlige.

På det materielle område ledes menneskene av høy bevissthet i sin skapelse, og lykkes. At den materielle utviklingen på mange områder ennå er en forbannelse, er utslag av menneskenes lave bevissthetsgrad i sitt kollektive livsbilde, der ubevisste falske faktorer er dominerende.

Tenk på våpenoppfinnernes barbariske geskjeft, og forgiftningsekspertenes produkter som er ment å nøytralisere følgene av livsstridig virksomhet. Mange av disse produktene er jo i seg selv livsstridige og sykdomsfremkallende.

Under menneskehetens tidligste fantasiutvikling hadde villfarelsene en helt annen karakter enn de kollektive villfarelser i vår tid. Sett med vår tids innsikt så var disse tidligere tiders overtro svært banal.

For å kunne beskytte seg mot ulykker og sykdom kunne de både male kors og feste stål over inngangene til sine hjem. Trerøtter og bilder kunne også bli tillagt guddommelige krefter. Levende barn og treller ble en tid ofret til en gud som de mente hadde glede av en slik oppmerksomhet. Videre vet vi om de titusener hekser som ble brendt levende for å tekkes den gud de trodde på.

Alle disse ofringene var ment som en forskuddsbetaling til de gudene de trodde på. Tibakeytelse fra sine guder mente de å få avlat, gunst og lykke i sine liv. Denne selvtærende ofringen var en form for beskattning til den slags velferdsgud.

Disse primitive gudsdyrkelsene har kostet menneskeheten dyrt før de vokste ifra sin overtro, slik at noen av deres primitive guder ble degradert til avguder.

Når disse gjennomskuelige fantasifostrene omsider forsvant fra de primitive systmers lov og orden, så skulle en tro at menneskehetens fantasilek og dramaer var et tilbakelagt stadium, og at fredens og frihetens verden kunne bli menneskehetens bolig.

Men dessverre slik er det ikke ennå. Avgudenes tid er ennå ikke forbi, og verden har vel aldri sett verre ofringer til avguder enn det vi opplever i vår tid.

Avgudenes blodtørst er nok den største pådriveren til alle verdens små og store kriger. Blod og ruiner er mammons trivsel og næring. Så lenge avguder, fantasifostre, er lyset på troens himmel, så lenge vil verdens problemer bare forsterkes og spredes.

Ennå på vårt utviklingstrinn er det en utmerket oppfinnelse at vårt økonomiske samspill, både i det små og på det globale område, kan klargjøres med et matematisk bilde av virkelighetens økonomiske mangfoldighet.
Men når vår tids økonomiske beregninger er forurenset av falske faktorer blir fantasien en livsløgn, og livet et drama for mange.

Vi må være klare over at våre økonomer ikke mangler ferdigheter i matematikk, men de gjør ennå ikke forskjell på eksakte faktorer og fantasifaktorer i sine økonomiske beregninger. Ennå en tid vil verden tro at pengeformering, valutahandel og spekulasjoner er en brukbar næringsveg.

I leksikon finner vi at ordet økonomi betyr husholdning, mens betegnelsen fiktivøkonomi er definert som "en økonomi som åpenbart strider mot virkeligheten". Dette åpenbare er ikke åpenbart for vår tids økonomer.

Når jeg til stadighet angriper verdens fiktivøkonomi, så beror det ikke på en egosentrisk tilstand i min sjel. Det beror ikke på et ønske om å kunne få spise og drikke mere, heller ikke om å få mere ferie eller kunne få boltre meg i overflod.

Mine stadig angrep på vår tids pengeøkonomiske system beror på at denne skjebnesvangre avgudsdyrkelsen, både direkte og indirekte, er en medvirkende årsak til sykdom, lidelser, oppløsning og kriger på alle områder-. Jordkoldens land, vann og atmosfære er nå mere enn noensinne skadet av mammons velde.

Det mangler ikke på anstrengelser fra de styrende som vil forsøke å stoppe den uheldige utviklingen som nu foregår over et vidt spekter i alle samfunn. Istedet for å søke den dypereliggende årsak til det negative ved utviklingens iverksettelses tiltak mot villfarelsens symptomer. Der foreslås avgifter på forurensning og rock mot rus.

Alle formaninger rettes mot hvert enkelt individ og deeres livsførsel. Når et problem dukker opp så blir det enten forbudt, eller der foretas forsøk på symptomhelbredelse.

Atter en gang vil jeg understreke at det er ikke bare menneskets personlige vandel som er årsak til den oppløsningstrend som vi nå ser over alt. Som enkeltpersoner er vi et produkt av våre livsstridige samfunnsystemer. Det er på vårt kollektive område, som system, vi må forandre vår tankegang i pakt med livets vilje, det vil si i pakt med Guds vilje som er harmoni i helheten.

Sigmund Freud var hovedsaklig individualpsykolog. Det er verdifullt å feste seg ved noe av hans analyse av menneskenaturen. Freud understreket at menneskenes mange livsdrifter i seg selv var psykisk blinde. Således kunne driftene under uheldige omstendigheter tiltrekkes av falske objekter.

Denne risikoen kan forekomme vedrørende alle våre livsdrifter, men i dette foredragets sammenheng er det først og frems fusjonen millom den økonomiske drift og avguden mammon jeg har i tankene. Dramaet som dette ekteskapet utløser er nok verre enn de fleste aner, også på det personlige plan i tilværelsen. Men mammons avskaffelse betinger i første omgang en bevissthetshøyning i vår kollektive oppfattelse.

Iden senere tid har tilfeller av aktiv dødshjelp vært i søkelyset. Personlig er jeg prinsipielt motstander av dette.

Selv om noen få ber om hjelp til å dø, og får det, så vil denne forseelsen komme fullstendig i skyggen når det omsider går opp for menneskeheten all den passive dødshjelp som uskyldige blir et offer for. Denne dødshjelpen er uønsket men legalisert.

Ofrenes tall for den passive dødshjelp i verdensmålestokk er uhørt. På det individuelle plan finner vi ofre for passiv dødshjelp fra skolebarn til oldinger. For noen av disse uskyldige har blant annet mammons sug og byråkratiets psykopatiske diktatur blitt for stor belastning direkte eller indirekte. På det kollektive plan har vi krigene, som blant annet stimulerer avguden mammons trivsel. Denne legaliserte aktiviteten fullbyrder både aktiv og passiv dødshjelp.

Skildringer fra krigens dramaer får vi servert inn i våre hjem gjennom TV. Disse filmene bør ikke holdes tilbake da en skulle vente at dette barbariske tente avsky. Men disse grufulle reportasjene ser ikkje ut til å ha noen frastøtende effekt i alle sinn, derfor sender Televisjonen blodige voldsfilmer i timevis hver dag, så folk skal ha noe å kose seg med på kveldstid.

Mammonsystemet er avhengig av forbruk, det vil si avhengig av markeder for varer og arbeidskraft. Ut i fra den moderne symboldyrkelsens livsstil kan en forstå årsaken til alle krigene, de er svært markedsdannende. Så lenge det falske pengesystemet er rådende i verden hjelper det ikke med fredspriser og fredsavtaler. Lykkes det på et sted, så blusser krig ganske snart opp på et annet sted. Mammonsystemet krever ustanselig sin næring, og det er blod og ruiner.

Men mammonsystemet er ikke den eneste årsak til brutale kriger. Kulturkollisjonene bør også være en vekker for oss. Alle folkeslag er verdifulle, men de er ikke like hverken i kultur eller gudsoppfattelse. De fleste tror at deres kultur er den riktige, og en slik innstilling er helt naturlig.

I vårt land har vi i følge vår grunnlo v av 1814, ihvertfall valgt på papiret den Gud som Kristus påviste som et åndelig latent frø i vårt indre. Denne vår Gud forbyr både hevn og drap. Disse bud forbigås også i vårt land, men vi har da ihvertfall fredens ide befestet i vårt nasjonale lovverk, og det må en da se på som et skritt i riktig retning i utviklingen.

Noen folkeslag har i sin tro en gud som fordrer både hevn og drap i visse situasjoner.

(forts. i nr. 14-99)

Av VåkUlf

ved lavmål av undermåls episoder.

Svein Otto Hauffen

Jeg spør Svein Lanser hvor vi skal? "Ja, jeg vet ikke – vi får se. De som vil være med på tur skal møte opp ved Årvoll Gård kl. 10.00."

Else Syversen fra Ørsta, Oddmund Gullteig fra Bosberg og jeg ble hentet av Lanser kl. 9.45. (Dag Ove Johansen som også bodde på hotellet skulle besøke sin datter.) Mange har slekt eller venner i Oslo, så den flokken som ville på tur var ikke stor.

Den besto av Else Syversen (som hadde burs’da.) Oddmund Gullteig, Ivar Løne fra Voss, Finn Deichmann Johannesen fra Oslo, Svein Lanser og Solveig M.E. Hansen fra Skien. Og ikke å forglemme Sverre Sæverud fra Haugesund.

Så sier Finn (nå bruker jeg bare fornavn): Det er en ny ordning i dag. Hvis jeg kan få 12 kroner fra hver av dere, så skal jeg gå og hente billetter. Han kom tilbake. Vi fikk hver vår billett som vi måtte passe godt på. Nå kunne vi kjøre buss hele dagen om vi ville bare ved å vise billetten.

Vi ville jo gjerne til sjøen og nå var det om å gjøre å finne den rette bussen – om jeg kunne klare å gå et stykke. Jeg sa selvfølgelig ja.Bare tanken på å komme til sjøen ga meg jo nye krefter. Den første bussen var fullstappet, men det kom en til, og der fikk jeg faktisk sitteplass.

Men vi måtte bytte buss. Av igjen. En ny buss som var fullstappet, men vi fikk trengt oss inn. Men, nei. Vi måtte ut igjen. Vi tomlet oss ut – men Ivar da. Han var jo fremdeles i bussen, og nå ville ikke sjåføren slippe ut flere. Vi var jo enige om å holde sammen og jeg med mine bekymringer – nå hadde vi mistet en. Men Svein beroliget meg. Ivar klarer seg. Han vet jo hvor vi skal, til Vippetangen, og der fant vi Ivar igjen, og så var det å stille seg opp i ferjekøer. Vi valgte den lengste ruta til Langøene.

Der var et mylder av mennesker som skulle på tur. Solen stekte faktisk, men det var jo friskere luft her ved sjøen.

Langt om lenge kom vår ferje. Det viste seg at det var en masse mennesker som skulle til samme sted. Familier med barn i alle aldre, barnevogner og hunder og ungdommer med svære ryggsekker. Vi var litt spent på om 12 -kronersbilletten gjaldt her også. Jo da, det gjorde den.

Jeg ville ikke opp trappene for å komme opp og få bedre utsyn, så jeg fant meg en plass hvor jeg kunne se og glede meg over sjøen. Else var ved siden av meg. Hvor de andre ble av vet jeg ikke, men vi fant hverandre igjen da vi måtte gå et stykke for å komme til selve badestranden. (Til min store forundring fikk jeg se stedet igjen i programmet "Norge i dag") forleden kveld.

Veien var asfaltert og var anlagt i skogkanten. Til høyre var det store jorder hvor det så ut til å ha vært forskjellige arrangementer. Et sted sto det et telt som lignet en slags kirke. Omsider kom vi til stedet hvor vi kunne få satt oss ned. Det var bord og stoler over et stort område og en stor strand hvor både voksne og barn frydet seg i det deilige været.

De to langøene var vokst sammen til en ved at hovedstaden trengte en plass til avfall. De stengte av utløpene i begge ender og fylte hele sundet med allslags avfall. De hadde vel en masse søppel, men det må ha tatt mange år å fylle opp hele sundet.

Iallefall nå var det forlengst blitt et deilig fritidsområde. Vi ble der i over 2 timer og koste oss med is og diverse saker og ting som stedets kiosk hadde å by på. Men vi hadde store planer om å feire Elses dag med middag på Frognerseteren.

Så var det å ta bena fatt igjen for å komme til ferjestedet. Det varte ikke lenge før ferja kom fullastet med nye badejester. Flere enn oss ville tilbake til byen, men vi kom oss ombord, frem med billetten og så bar det avsted til Vippetangen igjen.

Alle skulle på bussen som allerede var fullstappet da den kom. "Det er fullt her", sa Svein, men jeg tror vi klarer å få trøkt oss inn. Vi gjorde som han sa, prøvde å finne noe å holde seg fast i. Ivar sto nærmest døren. Det så ut som han hadde tenkt å hoppe av ved første holdeplass. Jammen hoppet han av. Vi så spørrende på Svein. Nei, vi skulle ikke av her. Etter en stund ropte han "her skal vi av". Vi var i nærheten av Undergrundsbanen.

"Gå ned og sett dere", sa Svein. Else holdt meg trofast i armen, så det gikk bra nedover alle disse trappene også. Ihallen var det kjølig, og det var godt å sitte der og slappe av. Omsider kom Svein og ga beskjed om at vi skulle entre tog nr 1. Hva stasjonen het vet jeg ikke. Det var to spor og tog i begge retninger ustanselig. Vi lot nr 5 - 4 - 3 og 2 passere. Der kommer nr 1. Inn med oss og her var det god plass. Else og jeg ved siden av hverandre. Sæverud midt imot oss, men den vegen ville ikke Oddmund sitte, så han fant en benk for seg selv. Else og jeg fulgte med i hva stasjonene het og hvor mange meter det var over havet. Det steg fort og da vi skulle av var vi sannelig på over 550 meter.

Den skøyeren Oddmund hadde lagt merke til at det var så mange småstasjoner som het "Kvikklunsj". Ha, ha. Vi fikk oss en latter, men hvor var stedet vi skulle spise?

De var visst ikke kjent her de to oslo-karene heller. Først gikk vi oppover en forferdelig grusveg. Heldigvis traff vi to turister som kunne fortelle at det var nedover vi skulle gå. Selvom grusvegen var kortere, fant vi ut at det var bedre å komme seg over til asfaltvegen. Ågå nedover er verre for meg enn å gå oppover. Kanskje det kom en drosje? Men nei, ingen drosje. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle klare dette.

Langt om lenge fikk vi øye på Frogneseteren der den lå badet i solskinnet med flott utsikt over hele Oslo-fjorden!

Opplegget ble vel ikke helt etter planen, men vi feiret Elses burs’da med fløtegrøt m/sukker, kanel og rosiner på. For meg hadde det vært en vidunderlig dag som jeg takker dere for hjelp og støtte for, som gjorde at jeg kunne henge med. Men en spesiell takk vil jeg rette til Else Syversen som trofast var ved min side hele dagen.

Jeg glemte visst å fortelle at på Holmenkollbanen ville de ikke engang se på 12-kroners-billettene våre.

Min mors pikenavn var Oline Olsdatter Fagerland. Hun var født den 10/5 1878 i Sveio utenfor Haugesund. Min far het Ole Emberland, født den 12/2 1877. Det gamle slektsnavnet var Haraldseide, en gård som lå like ved Haraldstøtta utenfor Haugesund. En gren av slekten kjøpte en gård som het Emberland, så de valgte å kalle seg Emberland.

Disse to var vidt forskjellige av sinn. De giftet seg 18 og 19 år gamle. De kom fra helt ulike miljøer. Mor kom fra et vanlig miljø hvor man bøyde seg for datidens fordommer og lot det herske over sitt liv. Det gav ikke rom for tenkning og utvikling. Kort sagt:De levde i datidens mørketid hvor prest og myndighet hadde all makt. Husk dette var i det 18. århundre.

Mor vokste opp sammen med to søstre, mor og en far som var handelsreisende. Følgen var at de var mye alene med moren. Deres far (min bestefar) hadde vært på besøk som reisende i hjemmet til moren, hvor han overnattet. Der forgrep han seg på husets datter så hun blev med barn. Foreldrene visste ikke å få tak i barnefaren. Men de tok vare på barnet og moderen. Så mors eldste søster var født utenfor ekteskap og var en såkalt "lausunge". Efter to år stod barnefaren plutselig i kjøkkenet!På gulvet satt hans lille datter og lekte. Stor var hans forskrekkelse da han fikk vite at det var hans datter. "Den som sitter der er din datter og nå skal du gifte deg med mora!" var beskjeden han fikk. Den arme synder torde ikke annet. Man kunne komme på tukthus for mindre forbrytelse enn å sette barn på en uskyldig jomfru.Siden fikk de to jenter til. (Mor ble født som nr to av de tre søstrene, og det sies at hun var veldig bortskjemt. Hun var et ønsket barn, født innenfor ekteskapet.)

Far var fra et opplyst og våkent hjem som fulgte med på det som rørte seg i datidens samfunn. Hans far (min farfar) virket som predikant når det passet han og når lysten kom over han til å belære og føle sin makt over andre. Følgen var at far tidlig lærte seg å tenke selvstendig og ikke ta noe for gitt. Religionen tok far med seg, for det var en fin måte å få (som sin far) makt over andre. "Bessen" som vi kalte bestefar var gift fire ganger. Med min bestemor i 16 år. Så døde hun av tuberkulose. De fikk fire døtre og en sønn, som var far. Den minste datteren Marie var da bare 5 år.

Så satt denne flotte spreke mannen igjen, i sin beste alder med 5 barn og en tomt ekteseng. I sin nød klaget han til far (som da var 18 år)og veldig forståelsesfull. "Ka ska eg gjera nå Ole= Ska eg leia ei taus, eller få meg ei kåna?Men eg lider mest over mangel på ei kåna i senga." Far rådet han til å få seg ei kåna. Da blev det liv i den sørgende enkemannen. Han fortalte far at på en av sine predikantreiser hadde han overnattet i et hjem med to gifteferdige døtre. Den yngste der hadde han veldig sans for. Han spente for sin gildeste hest og dro av gårde på frierferd. Far fikk vere med som "bedemann". De ble godt mottatt av foreldrne. Bessen klaget sin nød og ba om å få den yngste Anna til kåna. Men det var ikke faderen villig til.Han sa at skikken i vår familie er å gifte bort den eldste først. Så den eldste Randi kunne han få og være fornøyd med det. Stakkars Randi, hun var ikke noe for øyet. Og som far sa: "Hu tror ikke i vettet sitt". Dette ville ikke Bessen gå med på. "Enten Anna eller ingen!" Faderen måtte bøye seg for det. Han syntes vel at en så gild frier kunne han ikke avvise. For å stadfeste trolovningen fikk han ligge med henne på jomfruburet.

Så fort det lot set gjøre giftet de seg. Kirken lå ved et vann som de måtte ro over. Lille Marie på 6 år var med. De hadde det nok veldig travelt for brudesengen ventet. Lille Marie glemte de på stranden. Stakkars Marie, hun løp fram og tilbake og ropte "Pappa!", til noen forbarmet seg over henne. Dagen etterpå stod det å lese i Haugesunds avis om brudgommen som hadde det så travelt med å komme i brudeseng, at han glemte sin lille datter på stranden.

Bessen var nok veldig glad i sin Anna. Men dessverre døde hun etter 8 måneders ekteskap. Så satt han atter ensom igjen med barna og sorgen over sin elskede Anna. Det gikk ikke lang tid før hennes far og brødre kom til gårds med hest og stor vogn. De kom for å hente "himatefølge" som betyr det utstyret som er brakt med i ekteskapet av bruden. Når hun døde uten å få barn gikk det tilbake til familien. Sånn var skikken i de dager. Men han skulle få beholde det hvis han ektet hennes søster Randi, pluss at han skulle få en hest og ei ku i medgift. I sin fortvilelse gikk han med på det.

Så blev det atter bryllup.Familien hennes var veldig fornøyd. Endelig fikk de giftet bort henne som ingen ville ha. Med henne fikk han tre barn, to jenter og en gutt. Sønnen Sigvart var veldig treg, og dertil ingen fryd for øyet. Men Sigvart var nok sluere enn noen trodde. For når Bessen bad han om å jobbe, satte han seg ned med bibelen: "Vent litt far, eg må lesa ut dette kapittelet først". Det var nok et langt kapittel, for han fikk sjelden tid til å jobbe. Bessen var nok imponert over sin gudelige sønn. Han ville helst ikke plage en så fin sjel med vanlig jordisk arbeide.

Men endelig etter 20 år døde Randi. Nå var han fri til å ekte hvem han ville. Hele livet hadde han hatt langt skjegg. Det blev raket av til en liten bart. Nå skulle han ha seg ei yngre kåna! Han fridde til ei flott dame på førti år, og fikk ja. Han giftet seg i en alder på 70 år for 4. gang. Ekteskapet varte i fire år til han døde av kreft.

Mor og far var ulike som natt og dag. Far optimist, glad og utadvendt, men sint når han ikke fikk sin sterke vilje. Mor var pessimist og alltid negativ. Alltid på jakt etter bekymringer. Som far så ofte sa til henne. "Du er alltid så svartsynt du Olina!" Jeg tror nok min far Ole og hans Oline hadde det godt sammen, og var avhengige av hverandre. Men hun gav han nok ingen inspirasjon. Men den klarte han å finne andre steder. Under verdenskrigen 1914 drevBessen og far en mølle som de tjente store penger på. De reiste til Østlandet og kjøpte seg hver sin stor gård. Bessen kjøpte Ebbestad i Aremark. Far kjøpte Gunnerud i Skoger, pluss husmannsplass og stor skog. Etterhvert fikk far og mor 16 barn. Et tvillingpar døde etter fødselen. To av mine søtre (Signe 7 år og Ingeborg 19 år) døde av tuberkulose. Ingeborg døde da mor gikk med meg, så jeg arvet hennes navn. Det orket ikke hennes søsken å kalle meg. De satte navnet Diddi på meg.Et navn som jeg er veldig glad i og tror jeg er alene om. Mine søskens navn er etter alder:

Født:

Ingeborg (død 19 år)

Olga Amanda24.09.1899

Gustav Olai22.03.1902

Ole Johannes02.03.1906

Marie12.05.1908

Signe (død 7 år)

Ole Andreas17.03.1910

Georg Bernard09.03.1912

Sigurd Martin06.02.1913

Gudrun15.12.1916

Ingeborg (Diddi)22.09.1918

Ola21.07.1920

Harald21.08.1921

Sverre22.03.1923

For en deilig og spennende barndom vi hadde. På en stor gård med mange søsken, tjenere og dyr. Det var budeie eller sveitser og tjenestegutter. De bodde i drentestua og jobbet på gården og i skogen. Det var forskjellige nasjoner, finner, svensker og dansker. Ja, livet var mangfoldig på gården. Fra de syndige undersåtter til den strenge husbond. For når far var på sjelefrelsing levde mine voksne brødre og tjesteguttene livet. Sammen byttet de eller solgte ved for brennevin. Da ble det liv i drengestua. De kunne av og til i rusen sloss så blodet rant, men enes til slutt med å synge: "Du gamla du fria". Finnene var mest populære hos de yngste brødrene mine. Av dem lærte de å banne på finsk og telle til ti.

Vi barna levde også livet når far var borte. Hestene ble brukt til ville ritt og indianerkamper mellom Sigurd og Georg. Vi kalte de to Knoll og Tott. De var helt avhengige av hverandre og sto sammen i tykt og tynt. Men så var det bare 11 mnd mellom dem. Jeg tror nesten vi lærte å ri så fort vi hadde lært å gå. En gang satt vi fem minste av oss på en hest. Gudrun først og holdt i manen, vi andre etter alder. Svere stakkar, som var minst, måtte sitte bakerst på halen. Det gikk ikke lenge før han datt av. Han skrek voldsomt, men det tok ikke lang tid før han satt på en hest igjen.

Mor interesserte seg bare for kjøkkenet, sine 70 høner og ikke å forglemme min far. Oppdragelsen av oss barna overlot hun med glede til far. Jeg kan aldri huske at mor har tatt oss på fanget og trøstet oss. Hun hadde mot sin vilje født oss så fikk andre ta seg av oss videre. Vi var jo blitt født med smerte og ikke med glede. Vi fant tidlig ut at henne behøvde vi ikke ta hensyn til, så vi hadde fritt spillerom når far var borte. Men det hendte av og til at hun truet oss med: "Det ska eg seia te far dokkas når han kommer him!" Men få ting kom far for øret. Enten så gadd ikke mor sladre, eller så hadde hun glemt det. Egentlig hadde mor et mildt og føyelig sinn, og hun kunne være vennlig og omgjengelig. Hun løftet aldri en hånd mot oss eller kjeftet på oss. Men hun var ikke så opptatt av oss, for hun hadde ikke noe hun skulle ha sagt med en så mektig mann. Så hun bare bøyet seg for hans meninger. Det hadde ekteskapet lært henne.

Når far endelig kom hjem, etter ca 2 måneder med sjelefrelsing, hadde han som oftest med seg en disippel som skulle dyrke han og ledes opp. Da ble det servert mat for dem i stuen. Mat som vi fikk bare til store høytider. Tenk, de fikk til og med egg hver dag! Det fikk vi andre bare til jul og påske. Vi skrapte eggeskallene etter mulige rester. Er det noe rart at vi avskydde religionen! Far satt da for det meste sammen med disippelen sin og snakket om åndelige ting og skrøt av seg selv. Han tok disippelen med seg på små turer rundt på gården for å vise fram sin jordiske herlighet og sin makt. For å vise sin autoritet vanket det ofte juling for mine brødre, især Sigurd og Georg. Han tok dem med seg til fjøsgangen og ga dem en omgang med riset. Da skulle de straffes for sine synder. Synden var ofte at de hadde lekt i arbeidstiden. Vi andre stod på kjøkkenet og led med dem.

De eldste fikk strenge leveregler. Ikke gå på dans og ikke parra seg med pakk! Det innebar å ikke søke selskap med noen under bondestanden. De eldste brødrene trosset ofte forbudet. Min søster Marie var da 17 år og veldig redd den strenge fader. Derfor når lørdagskvelden kom hoppet Marie ut gjennom vinduet i kammerset og løp avgårde på syndens vei. I kammerset var det en diger seng med halmmadrass som bare ble skiftet en gang i blant. Loppene trivdes veldig godt der. Springmadrass var bare hos far og mor og på gjesteværelset. I den sengen lå Marie, Gudrun og jeg. Den strenge fader gikk alltid en kontrollrunde på lørdagene (for da syndes det mest). I mens hadde Gudrun, som var snartenkt, laget en forhøyning i sengen. Det skulle se ut som Marie lå der. Jeg tror nok far skjønte det, men han hadde en rolle å spille som en gudelig fader som vokter sin hjord. Jeg husker tydelig en gang vi stjal egg. Noen av hønene verpet ute om sommeren. Da var det en lett sak å skaffe seg disse gudegaver! Jeg husker ikke hvor mange vi tok, men jeg husker at vi gikk til skogholtet hvor vi laget ildsted og kokte dem i en blikkboks. Der satt vi 7 stykker og ventet på nytelsen. Sigurd var kokk. Han kokte dem både vel og lenge. Stor var skuffelsen da de ble steinharde og grønne. "Mesterkokken"Sigurd sa: "Eg skjøna meg ikke på dissa eggene, te meir eg koka dei te hardare blir dei!" Det fristet ikke til gjentagelse. En gang hadde de tre minste (Ola, Harald og Sverre) fått tak i en kortstokk som de forsøkte å spille med. Plutselig står den strenge Fader i rommet og så det ugudelige spill som han påstod var djevelens verk. Først fikk Ola og Harald juling. Men da turen kom til Sverre la han seg ned på kne, foldet hendene og sa: "Far ikke slå meg. Du har alltid vore så snill, og eg ska aldrig gjera det meire!" Han slapp riset etter som han var minst.

Et vanlig måltid ble servert i kjøkkenet som var veldig stort. Med smått og stort satt vi ca 20 stykker der hver dag. Mor og far satt øverst på stoler. Vi andre satt på langbenker, de voksne først og barna etter alder. Jeg hørte til de 5 yngste så jeg satt alltid nederst ved bordet. Måltidet begynte med bordbønnen. Far pekte ut den som måtte lese den. Vi andre måtte si "I Jesu navn amen!" Vi fikk streng beskjed om ikke å sloss og trette ved bordet. Det var nok at far ropte navnet på urostifteren så ble det stille. Det var jo en oppdragende og god skikk. Men var far i dårlig humør pekte han alltid ut Sigurd. Sigurd leste så fort og utydelig at far fikk anledning til å be han lese om og om igjen. Til slutt, når far var fornøyd, var far kvitt mye av sin egen aggresjon. Maten ble kald, men det var nok meningen. Det finnes mange måter å straffe på.

Nå er det ikke min mening å lage et negativt bilde av far. Han hadde så uendelig mye positivt i seg. Han var, i motsetning til mor, levende opptatt av sine barn. Han var stolt av oss når han syntes vi fortjente det. Han fortalte oss selvdiktede eventyr og ga oss kloke ord med på vår vei, når han ikke satt og leste bibelen for oss. Bibellesinga foregikk mest på søndagene, mens mor skurte poteter. Far ville ikke at vi skulle gå i kirken for å bli belært av en ugudelig prest når vi hadde en så prektig far. Ingen av oss var opptatt av bibellesinga. Vi så jo falskheten daglig.Vi skjønte tidlig at det var langt mellom liv og lære. Så vi lot oss ikke forføre. Vi lærte oss å sette spørretegn ved det meste og ble derfor veldig skeptiske.

Jeg var av mine eldre søstre regnet for ikke å være så gløgg som de andre. En dag jeg satt på gulvet og lekte hørte jeg søstrene mine snakke om meg. "Stakkars Diddi, hu e’ så snille og pen, men veldig dum!" Dette godtok jeg og tok meg ikke nær av det. For da behøvde jeg ikke anstrenge meg, men bare slappe av i min egen fantasiverden. Jeg overlot snakkingen og styringen til Gudrun. Da jeg begynte på skolen prøvde jeg ikke å følge med, jeg satt heller og så ut av vinduet og dagdrømte. Jeg tenkte som så: Dette er jeg for dum til å forstå! Men tross alt hadde jeg nok forstått det meste og hatt mine egne tanker om det. For da jeg kom i 4. klasse fikk vi en lærerinne som ga oss spørsmål. Vi som visste svaret måtte rekke hånden opp. Min hånd var ofte oppe. Da begynte jeg sterkt å tvile på at jeg var dum. Selv om jeg hadde hatt mine egne tanker om det meste hadde jeg ikke skjønt at det hadde med intelligens å gjøre. Etterhvert begynte jeg å forstå at jeg var fullt på høyde med mine glupe søsken. For jeg blir en av de beste allerede i 4. klasse. Det kan være farlig å ta fra barna selvtilliten. Det kan få følger for hele livet. Jeg var jo heldig som tidlig i mitt liv skjønte at jeg hadde like gode evner som mine søsken.

Men jeg merket aldri at far gjorde forskjell på oss. Jeg følte meg aldri nedvurdert av han. Han behandlet oss likt. Men han prøvde på alle måter å frelse vår sjel. Han tenkte nok ikke som så:At det er best å frelse sin egen sjel før han begav seg på oss. Han spilte med glans rollen som han selv hadde tildelt seg i menigheten (Den store forkynner og frelser). Men han kom til kort hos sine egne. Nei, religion var hans måte å få makt over andre og fremheve seg selv.

Stakkars mor som tok religionen alvorlig.Hun trodde på en himmel og et helvete. Derfor levde hun i evig angst for å dø. Hun tålte ikke smerter eller motgang, da søkte hun tilflukt i sengen. Da kunne hun si: "Eg har så vondt å håve, eg trur eg går og legger meg". Og det gjorde hun, pakket seg ned så vi ikke så snurten av henne. Hun følte nok at det var en stor straff å få så mange barn med de smertene det innebærer. Hun hadde sagt til far: "Når me blir gifte Ole, vil eg ikkje ha unger, for unger liker eg ikkje". Men far hadde sin Oline hele livet. Men det finnes så mange muligheter bare man vet å benytte dem.Det var nok deilig for han å ikke være lenket til gården hele året, å slippe tredemøllen og ansvaret av og til. Å få muligheten til å berike sin sjel og legeme som forfører og sjelefrelser. Ja, han hadde veldig sans for å ordne livet sitt til glede for seg selv. Livet blir jo veldig rikt da. Stakkars alle andre som fortsetter på tredemøllen, de tør ikke se til siden, men går den opptrukne vei. Det er ikke så rart at mange er misfornøyde og negative. De har ikke skjønt for en stor glede livet er. Det er opp til oss selv å gjøre det beste ut av det. Eller så vantrives vi, blir ikke fornøyd med oss selv og det triste livet vårt. Livet skal av og til være oss til glede og behag. Vi har alle så mye å lære av far og Bessen. Det var begge to livskunstnere i denne grå verden.

For meg (og kanskje for andre med meg?) har Frimurerlogen vært en slags mystisk mannfolkklubb med underlige seremonier i halvmørke værelser uten noen form for samfunnspåvirkning, en lukket og hemmelig enhet.

Det synes som om man er nødt til å revurdere oppfatningen m.h.t. samfunnspåvirkningen.

Verdiforankringen er som følger:

Man skal være tro mot 1) Gud. 2)Fedreland og øvrighet.3) Frimurerlogen. 4)Nesten. 5)Seg selv.

På bakgrunn av artikkelserien og med utgangspunkt i de nevnte 5 verdipunkter vil jeg komme med følgende kommentarer:

Som frimurer bekjenner man seg til kristendommen. Men hva er kristendom?Gjennom noen år har kirkekritikken vært meget pågående. Skal den luthersk-evangeliske kirke ha monopol på sann kristendom?Dens prester preker stort sett om den samme kristendom som har vært tradisjon siden kristningen av landet, med alle dens dogmer og vrangforestillinger, svovel og helvetes-oppfatning. På den ene siden skal man redde fosteret, mens man på den andre siden sender ungdommen ut i krigen som kanonføde for pengemakten.

Med denne form for kristendom (mer om Jesu liv og levnet enn hans lære) følger også Guds-begrepet. Bibelen er det religiøse grunnlag.Menneskets oppfatning av Gud har forandret seg meget gjennom tidene. Fra Gud som den drønnende og tordnende hevner hos de naive gammeltestamentlige profeter til den Gud som Jesus presenterer i DNT – han som hverken kan høre eller se, skaperen av livet, kjærlighetens Gud. Paulus gikk sogar så langt at han mente mennesket var Guds ånds tempel.Gud er i mennesket. Dette synes ikke å ha hatt nevneverdig betydning for hverken Kirken eller Frimurerlogen.

Jesus representerte en Guds-oppfatning som ikke ble vel mottatt av den tids frimurere: de skriftlærde (akademikerne) og fariseerne.Slik også i dag: hadde Jesus dukket opp i vår tid på et av Frimurerlogens møter ville han ha kjeppjaget medlemmene ut av mørket. "Søk lyset", ville han ha sagt. "Søk livet, ikke døden".

Frimurerne og andre som bygger sin Gudstro på etablert kristendomsoppfatning er stivnet i en tro som ikke har utviklingsmuligheter ("kalkede graver"). Der er ingen mulighet til å nå utover sin egen begrensning.Det representerer stillstand og død, mens Jesus stod for veien, sannheten og livet ("å vandre i sannhet" innebærer en stadig søken etter mer lys og kunnskap om livet).

Fedrelandsfølelsen i sin mest ekstreme form blir narcissistisk nasjonalisme med en oppfatning av egen kulturs overlegenhet. Situasjonen i dagens verden krever en mer kosmopolitisk innstilling med en følelse av "en verden – et folk" – for å bryte grenser som skiller mennesker av forskjellig hudfarge og kulturell bakgrunn.

I sin mest ekstreme og rendyrkede form finnes nasjonalfølelsen i Hitlers nasjonalsosialisme, Khomeinis Iran, Ku-Klux-Klan, nynazistiske grupper i Norge i dag.

Flagg, jakkemerker, armbånd, hilsner, sanger, seremonier osv. hører med som en viktig del av fedrelandsbevegelsene.

I Flimra onsdag 6/4-83 fikk en se en rekonstruksjon av det som skjedde ved et amerikansk college i 1967 der en historielærer satte igang en massebevegelse han med nød og neppe klarte å stanse. Hans ide var å vise hvordan de tyske nazistene organiserte seg. Læreren begynte i sin egen klasse med paroler som "Styrke gjennom disiplin" og "Styrke gjennom samhold" videre "Styrke gjennom handling". Elevene måtte titulere ham "Mr.Ross" når de skulle svare, reise seg, svare kort og konsist og sette seg igjen. I løpet av 2 uker hadde denne bevegelsen som de kalte "Bølgen" spredt seg over hele skolen ved hjelp av symboler, paroler og hilsner (hånden mot hjertet, til siden og opp).

En av elevene hoppet av og ble kraftig mobbet da klassen forøvrig følte seg som en samlet gruppe. Avhopperen ba læreren stanse "Bølgen". Etterhvert ble "Bølgen" temmelig agressiv overfor annerledes tenkende. Læreren sa han skulle stanse det hele på sin egen måte.

Hvorpå han innkalte til stormøte for Bølge-medlemmer, iført uniformer og armbind osv. lukket og hemmelig.Læreren innledet ved å si at bevegelsen nå var blitt nasjonal og at den nasjonale leder skulle tale til dem via TV.

TV ble slått på, minuttene gikk, men skjermene bare blafret. Uroen spredte seg i salen.

Lærer Ross kom da med bomben:

"Dette er deres sanne leder!" Hvoretter det på et lerret ble vist en film der Hitler holdt en ildnende tale til folket. Collegestudentene forsto ganske rakst hva som hadde skjedd med dem. Mange forlot gråtende salen etter det rystende eksperimentet.

Dette TV-programmet var en sterk påminnelse om hva ensidig gruppefølelse, nasjonalfølelse, fedrelandsfølelse, kan føre til. Under slike massebevegelser ble det raskt plukket frem ut-grupper slik som innvandrere, funksjonshemmede, jøder eller hva det skal være.

Øvrigheten er innsatt av Gud, sa Paulus.På mange måter kan Pauli ideer sidestilles med Jesu, men her har han tydelig nok ikke forstått noe av Jesu lære mht. hva den rette "øvrighet" er for noe.

I vårt samfunn har øvrigheten ikke alltid representert rettferdighet og sannhet. Det viser historien tydelig. Småkårsfolk ble sendt fra gård og grunn, arbeidsfolk måtte slåss mot politi og militære, minoriteter er blitt overrent og overhørt, tidd ihjel – episoder fra Menstadslaget tilAlta-demonstrasjonene kan representere øvrighetens metoder.

Ifølge Dagbladet er også politimesteren i Vest-Finnmark frimurer. Det sier seg selv at myndighetspersoner med tilknytning til frimureriet ikke kan ha noen særlig objektiv oppfatning av lov og rett.

At Paulus påsto at øvrigheten var innsatt av Gud, gir ikke noen sikkerhet for at en har Gud på sin side i kampen mot oppvinglere og andre lovbrytere.

I det åndsstyrte samfunn vil øvrigheten være representert med Gud i deg selv, din egen mentalitet, med andre ord.

Denne troskapsed overfor sin egen bevegelse eller orden skal styrke disiplinen og samholdet innad. Som i "Bølgen" finner vi to viktige elementer i en bevegelse: disiplin og samhold. De seremonielle riter innen frimurerordenen er hemmeligholdt slik at en ikke kjenner til hvordan man i praksis styrker ordenen innad. Men som vi så i "Bølgen" er det ikke lang vei til avsporingen, individet går så opp i gruppen at det mister sin identitet, man blir en del av massen, mobben, ordenen, partiet, sekten, en liten tann i et stort tannhjul.

Mennesket har i seg en sosial bevissthet, en dragning mot samvær med andre mennesker, men denne kan altså spore så til de grader av at vi kan få verdenskratastrofen som resultat.

Det ble opplyst i Dagbladet at Frimurerne i Tyskland under Hitler ble forfulgt pga sine "lyssky affærer". I Norge er hovedvekten av Frimurerne bestående av prester, dommere, advokater, offiserer, polititjenestemenn osv. slik at man kan si at Frimurerne både direkte og indirekte "forfølger" medmennesker utenfor ordenen i kraft av sin stilling som øvrighetens eller myndighetenes representanter. Dette fordi deres livssyn og frimurertro preger deres daglige liv og virke. Er det utenkelig at en frimurerdommer vil se med nådige øyne på en demonstrant f.eks.? Har det aldri vært lovbrytere blant Frimurerordenens medlemmer? Hvis så har vært tilfelle beskytter kanskje frimurerne hverandre slik at tiltale kan frafalles?

Livsfilosofen og profeten Jesus fra Nazareth sa det slik: "Elsk din neste som deg selv". Her er det ingen snakk om prioritering av nesten eller av en selv. Livsloven var slik at kan en ikke godta og elske seg selv på en riktig måte, kunne en bare la være og elske nesten, for det ville ikke gå bra: Kunne man elske noe hos nesten som man hatet hos seg selv?

Frimurernes prioritering av nesten skal vel tyde på uselviskhet og en oppofrende og altoppslukende hengivenhet for sitt medmenneske, selvet skal komme i neste omgang. Men dette strider i mot Jesus som også Frimuerne tar til sitt hjerte: Hvordan kan man være tro mot sin neste når man ikke er tro mot seg selv på samme tid?

Nestekjærligheten er dog ikke så stor at kvinnen tas med i det hemmelige selskap.Heller ikke tollere og syndere og horer som Jesus yndet å innbe til gjestebud i tide og utide til stor forskrekkelse for den tids moralister.

Likevel blir frimureres enker tatt hånd om av logens nestekjærlige menn.

Hvem denne "nesten" egentlig skal være pr definisjon kom ikke klart frem i Dagbladets reportasje.

Så er en kommet til "selvet". Man lærer seg selv å kjenne i logen sa en frimurer til Dagbladet.

Jesus på sin side lærte seg selv å kjenne ved å rømme ut i ørkenen, i ensomhet, for å nå inn til dybdene i seg selv. Det ble sågar på den tid Jesus levde sagt at der to eller tre var samlet var det en tendens til at "djevelen" selv dukket opp midt blant dem og forvirret talen og skapte splid.

Hva er det som skal skje når frimurerne i det halvmørke seremonirom henter frem likkister og snakker om døden?

Og hierarkiet slipper vi ikke unna i Frimurerlogen heller. Til tross for at den store læremester Jesus sa det ikke skulle være noen forskjell på herre og tjener.

Hemmelige organisasjoner som Frimurerlogen må regnes som den viktigste bevarer av det bestående. I og med at man bekjenner seg til den tradisjonelle kristendom slik kirken av i dag lærer, vil det aldri blant Frimurerlogens medlemmer oppstå samfunnskritikere eller samfunnsreformatorer enn si kirkereformatorer. Kritikk av det besående fra annet hold vil da også bli møtt med mottiltak fra det hemmelige kollegium. I tillegg oppdrar Frimurerne sine oppvoksende barn i den riktige tro på Gud, fedreånd, myndighet osv.

Som historien hittil har vist vil utviklingens store åndelige nyvinninger komme fra enkeltmennesker som står fritt og ikke fra grupper, organsasjoner, ordener eller lignende.

Av VåkUlf

En menneskealder har Norgesavisen Samfunnsliv fulgt en tverrpolitisk parole: Riv ned gjerder som hindrer menneskene fra å oppleve og erkjenne sine dype fellesinteresser innen felles samfunn. Fram med helhetskjensle og totalbevissthet, bort med parti/klassekamp. Fram for frie levende selvvirksomme samfunn!

Internett muliggjør alt BDB forestilte seg. Internett blir som et folkeparlament, der alle lapper på alles forslag. Titusener av saker legges ut til folkebehandling, og de som blander seg opp i den og den spesifikke sak er selvsagt de som mener å ha mest å bidra til den økologisk, sosialkulturelt heldigste driftsløsningen. De som stemmer likeså. Da koker det snart av forslag som rager himmelhøyt over politikernes! Hvor annerledes ville ikke Fridtjof Nansen – med sin dyptpløyende etniske erfaring – løst inntrengersakene så vi ville fått innvandrere, ikke til overbefolkning, men til hjelp, berikelse – og uhjelp. Hva ville en Branting gjort framfor politikere & Nato for heller å ha fått nyttegjort krigsmidlene. Norges antikke grunnlov forutsetter ikke politikere, men derimot kristne (økologiske) holdninger! Herregud hva som kunne vært reddet om vi hadde hatt Internett 75 år før, og nettopp da Brochmannbevegelsen sto i sin eventyrlig sosialt oppfinnsomme fantasimobiliserende brunst. Men går så de lokalt angjeldende folkeflertall nødvendigvis inn for det som er det beste både for dem selv, for samfunnet, for økologien, for Naturen, for helsen, for framtiden, for kulturrøttene osv?Nei ikke alle folkeflertall gjør det, men ihvertfall levningene etter urnorsk vikingekultur – som strekker seg mange tusenår lenger tilbake mot istiden enn nomadeinvasjonene som raserte europeiske slettekulturer. Som Aasen, Vinje og de britiske pionérturistene møtte jeg i norske utkantbyder en folkekvalitet som lå/ligger himmelhøyt høyere enn i Stortinget, i ministeriene og blant baglerne som entret styringen for snarere å legge seg flate for middelmådig fjernstyre enn å slippe til folkegenialiteten ifra "Norge Rundt"

Alt trenger sin administrasjon, familie-, firma-, sosialhelse- og omsorg. Ingenting er helt offentlig og ingenting av format kan bli helt privat. Nansen og Kropotkin la godt merke til slike ting i indre Sibir nordom polarsirkelen og sa til administrasjonen i St. Petersburg: La dem greie rutinene, de har samfunnsstyringen i seg. La oss veilede britene unna femti års partipolitisk klossethet. Norden trenger bare å nå opp på Tingvalla-/ Vikinge-nivå med elektronikken. Som bonde på egen gård og skipper på egen båt var det helt annen indre integritet over vikingen enn Romervelde-EU-baglerne som, likesiden Hansaen, helst forslavet oss i randstater. Fram for selvvirkende organiske menneskesamfunn!

Svein Otto Hauffen

"Når ølet gjeng inn, gjeng vitet ut"

Det sa dæm før, som ha godt vætt,

te å koin’ sei nå godt å rætt.

Øldrekking verke bra på blæra,

å gjær mang "brun" å "blaut på pæra".

Å dæm som hi vaska ut folkevætt,

tru sjølvsagt fylla gi dæm rætt

te å kast øl på ainn’ mainns hau

som sett på ein politisk bjellesau.

Men øl-hårvask bli bærre søle’

så slikt e sløseri me øle’.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!