Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

FNs væpnede fredsstyrker sendes i dag til nesten alle verdensdeler. I verdenspolitikken er det oppstått en situasjon hvor intervensjon fra FNs side nesten utelukkende gjennomføres med militærmakt. Kan vi forestille oss en annen internasjonal fredstjeneste enn denne væpnede? En tjeneste hvor enhver kan bevise sin hengivenhet til freden, ung og gammel, mann og kvinne, fra hver rase og hver sosial bakgrunn?

Det er på tide at den gamle verneplikt, for så vidt den ennå eksisterer, blir erstattet av en ny, fredsorientert tjeneste, verdensomspennende og for alle som vil være med.

Spørsmålet om krig og fred bekymret mange tenkere, særlig de som tok konsekvensen av verdenskrigene i det tjuende århundre. Da Henry Ford, den amerikanske industrimagnaten som ble kjent for sine sosiale reformer, var på besøk i Kristiania i 1915 skrev B.D. Brochmann et brev i navnet av Norsk Reformbevegelse. Følgende sitat er hentet fra dette brevet:

Krig, ikke mot mennesker men mot foreldede tanker og inngrodde vaner. Det stod også den amerikanske filosofen William James (1842-1910) for. Han skrev i sitt siste leveår et essay under tittelen "The Moral Equivalent of War". James tilstår at han er pasifist og gjerne ville avskaffe krig. Men så stiller han spørsmålet om det er mulig å leve uten militarismen. James´ overraskende konklusjon er at det finnes en styrke i den militære innstilling som er en nødvendig forutsetning for et folk. En "lyst-økonomi" hvor mennesker ikke lenger er villige til å sette inn livet for deres idealer kan føre til moralsk forfall, degenerasjon og desintegrasjon av samfunnet.

Pasifister burde fordype seg mer i motstandernes argumenter, skriver James, og han stiller noen brennbare spørsmål om De Forente Stater i sin tid:

Så utfolder James fremtidsidealet sitt, en hær med alt som hører til, unntatt målet å ødelegge menneskelige fiender. I dets sted finner vi den konstruktive målsetting, nemlig krigen mot de destruktive naturlige omstendigheter på vår planet, som holder størstedelen av verdensbefolkningen i vedvarende fattigdom. James:

James forutsier at det ikke blir slutt med krigen så lenge det ikke finnes et likeverdig alternativ.

En pioner i arbeidet i fredens tjeneste var den tysk-amerikanske vitenskapsmannen Eugen Rosenstock-Huessy (1888-1973). Han var bl.a. professor i rettshistorie ved universitetet i Breslau (nå Wroclaw, Polen) og ble utnevnt annen formann i Verdensrådet for Voksenopplæring (World Association for Adult Education) i 1929. I 1933 utvandret han til Amerika hvor han bl. a. doserte ved Harvard Universitet.

Rosenstock-Huessy tok opp ideene som William James hadde formulert og utarbeidet dem på en mer praktisk måte. Et grunnprinsipp som Rosenstock-Huessy tilføyde var at en slik fredshær bør være frivillig. Bare i en situasjon uten tvang kommer de menneskelige evner til full blomstring, mente han.

I 1920-årene hersket det stor fattigdom blant befolkningen i den daværende tyske provins Schlesien (nå Slásk i Sør-Polen). Den unge tyske greven Helmuth James von Moltke (1905-1945), som bodde i provinsen og studerte ved universitetet i Breslau, samlet noen venner rundt seg og gransket muligheter for å lindre nøden. Von Moltke kom i forbindelse med Rosenstock-Huessy som mente at den dyptgående sosiale splittelse hindret enhver form for reform og framskritt. Her som på andre steder i Tyskland var befolkningen splittet i flere sosiale lag med absolutte skillelinjer innimellom. Det fantes for eksempel arbeidere i tekstilindustrien, bønder, embetsmenn og den rike adelen. Hver gruppe hadde sine egne interesseorganisasjoner og politiske partier.

Rosenstock-Huessy anbefalte å organisere arbeidsleirer hvor medlemmer fra de forskjellige sosiale grupper kunne arbeide sammen i prosjekter som kom samfunnet til gode. Samtidig kunne deltakerne komme i kontakt med hverandre og drøfte problemene hver gruppe stod for. På den måte kunne den gjensidige forståelsen økes og grunnleggende forandringer forberedes som ville komme hele provinsen til gode.

Slik ble flere arbeidsleire organisert, bl.a. i byen Löwenberg i 1927-29. Deltagerne var hentet fra alle slags samfunnsgrupper og livsanskuelser, fra kirkefolk til ikke troende, føydalister og kommunister. Hver morgen begynte med en forelesning om et samfunnsmessig emne. Etterpå fulgte fire timers arbeid med bygging av hus, veier, grøfter og nødvendig arbeid i selve leiren. Diskusjonene truet ofte å splitte gruppen men det felles kroppslige arbeide brakte folk sammen igjen, og forståelsen og samholdet mellom deltagerne vokste fra dag til dag. Deltagerne fikk anledning til å ytre seg fritt og de var aktive med å skape en atmosfære hvor motsetninger kunne løses på fredelig vis.

"Vi trenger samarbeidet av fiendtlige krefter: kirkelige, kulturelle, folkelige og økonomiske motsetninger splitter vårt folk. For nå blir løsningen de saklige oppgaver som er livsviktige for vårt folk.", skrev en av medlemmene i gruppen rundt Von Moltke, Horst von Einsiedel om sine erfaringer.

"De Schlesiske Arbeitersleir for bønder, arbeidere og studenter" ble en stor suksess og et forbilde for mange liknende initiativer i hele landet. I 1929 ble det organisert lignende leire i mer enn femten tyske stater. Deltagerne skrev begeistret i bøker og artikler. Rosenstock-Huessy var nokså begeistret selv, men syntes likevel at leirene varte altfor kort, og at det var en ulempe at de bare fant sted om sommeren slik at deltagerne ikke fikk erfare perioder med vanskeligere værforhold.

Etter Hitlers kupp i 1933 ble leirene dessverre misbrukt av nazistene og gjort om til indoktrineringsleire. Derfor var det etter krigen ikke lenger mulig å bruke ordet 'Arbeitslager' i sin opprinnelige betydning i Tyskland.

Rosenstock-Huessy måtte rømme fra Tyskland etter at Hitler tok makten. Han doserte noen år ved Harvard University og bosatte seg senere i Vermont hvor han ble professor ved universitetet i byen Dartmouth. Mot slutten av 1930-årene var det en student fra Harvard, Frank Davidson, som ville gjøre noe med de store sosiale ulikheter i landet sitt. Via en bekjent kom Davidson i forbindelse med Rosenstock-Huessy. Han anbefalte studenten å tilbringe et år i Civil Conservation Corps (CCC), en statlig organisasjon for sysselsetting av unge arbeidsløse menn i arbeidsleir med streng disiplin. Davidson pretenderte at han var arbeidsløs og kom inn i CCC i 1939. Her fikk han erfare hvordan flere hundretusen arbeidsløse ungdommer ble isolert og stigmatisert.

Rosenstock-Huessy kom med en plan for å fornye CCC-organisasjonen og fikk direkte støtte fra president Roosevelt som personlig utnevnte ham som rådgiver for en opplæringsleir for et nytt ledersjikt. Det skulle erstatte den militære CCC-ledelsen, som ikke hadde noen sosial utdannelse. Frank Davidson, som hadde arbeidet i CCC i et helt år, var en av deltagerne. Leiren ble opprettet i landsbyen Sharon i den Amerikanske staten Vermont og fikk navnet Camp William James. Her var det flere grupper som deltok, Harvard studenter rundt Davidson og ungdommer fra Dartmouth College rundt studenten Bob O´Brien. Den siste gruppen hadde arbeidet frivillig på forskjellige bondegårder i Vermont i flere måneder og hadde tilsluttet seg til initiativet i Sharon.

En tredje gruppe, ved siden av studentene, bestod av arbeidsløse ungdommer fra selve CCC. Dette betydde at to samfunnsgrupper som vanligvis ikke hadde kontakt med hverandre nå måtte dele hus og arbeid. Rosenstock-Huessy ledet leiren og organiserte et program med studie og diskusjon, og kroppslig arbeid som motvekt, meget lik leirene i Schlesien. Men Camp William James varte i flere år og eksisterte altså også om vinteren.

Konfrontasjonen hadde en meget sterk virkning på alle. De oppdaget hvordan de alle levde isolert i sin egen sosiale klasse og fikk øynene opp for levevilkårene av kameratene fra andre sosiale lag. Livet i Camp William James var ikke lett, slik går det frem av dagbøker som deltagerne skrev. Et sitat kan illustrere de vanskelige forholdene mellom studentene og ungdommene for arbeiderklassen:

Deltagerne i Camp William James arbeidet i landbruk, skogbruk og veibygging i nært samarbeid med lokale gårdeiere. Et sentralt emne her var det å hindre erosjon og gjenreisning av bosettingsmønstret i strøket som var utsatt for fraflytting av ungdommer. Det lyktes faktisk å tiltrekke nye ungdommer til Vermont, men da Amerika ble dratt inn i Den andre Verdenskrig høsten 1941 var stengningen av Camp William James uunngåelig.

Forsøket på å forandre CCC-organisasjonen innenfra strandet på motstand i det politiske liv og blant embetsmennene, men i 1960-årene refererte president Kennedy til Camp William James som en viktig inspirasjonskilde for sitt Peace Corps, en organisasjon for frivillig arbeid i utviklingsland.

1 1945, mot slutten av Den andre Verdenskrig, sammenfattet Rosenstock-Huessy sine tanker om leiren i et brev til en av de tidligere deltagere. Han påpekte at den uselviske offervilje som deltagerne hadde vist, gjorde at deres innsats kunne sammenlignes med krigsveteranenes opplevelser. Her var forbindelsen med den originale tanken om det moralske motstykke mot krigen blitt meget konkret:

To ganger var altså Rosenstock-Huessy involvert i prosjekter som hadde som mål å gi orientering til mennesker i alle aldre og samfunnsgrupper, og å bryte gjennom sosiale skillelinjer som forhindrer samfunnets utvikling. Det kan tilføyes her at begge initiativer hadde følger senere. Rundt Helmuth James von Moltke og en del andre deltagere i arbeidsleirene i Schlesien formet seg i Den andre Verdenskrig den tyske motstandsbevegelsen Kreisauer Kreis.

Noen har hevdet at Rosenstock-Huessy burde bli nevnt som selve grunnleggeren av denne motstandsbevegelsen, noe han ikke ville bekrefte selv, ikke minst fordi han forlot landet i 1933. Men det er en påfallende likhet, ikke bare når det gjelder personene men også metoden som ble brukt i Schlesien og i Kreisauer Kreis, for også i motstandsbevegelsen kom representanter fra alle lag i befolkningen sammen og diskuterte forholdene i Tyskland. Et reformprogram for gjenreisningen av det tyske demokratiet ble drøftet og nedskrevet i 1943. Etter mordforsøket på Hitler i juli 1944 ble Von Moltke og enkelte andre medlemmer arrestert og drept.

Også opplevelsene i Camp William James var en inspirasjonskilde for mange deltagere. En av dem, Bob O´Brien, viet hele sitt liv til fredsinitiativer. Før han døde i 1996 var han styremedlem i den verdensomspennende paraplyorganisasjonen for nasjonale og lokale organisasjoner for frivillig arbeid (Coordinating Committee for International Voluntary Service, CCIVS). O´Brien mente at tiden var moden for en ny bevegelse som ville forandre samfunnet like inngripende i tredje milleniet som klostrene hadde gjort det i det første og universitetene i det andre milleniet.

Den nye samfunnstjenesten (Rosenstock-Huessy benevner den "planet-tjeneste") som kan avløse verneplikten og involvere mennesker overalt i verden i arbeidet for fred og velferd forutsetter erkjennelsen at vi alle er likeverdige innbyggere av kloden. Det vil bli en plass hvor vi kan lære å overskride sosiale og psykologiske grenser gjennom felles arbeid og samtale.

Bob O´Brien skrev i 1994: "Rosenstock-Huessy gjorde at planettjenesten ble noe annet enn bare et tillegg til nyformet pedagogikk, noe annet enn bare ett nytt statlig program, noe annet enn indoktrinering av ungdommer i nasjonalstaten. I hele sitt liv utformet han grunnrissene til en ny type menneske, et menneske som tydeliggjør gjennom livet sitt at han er medlem i den ene, utvidede familie av mennesker, og at "for alle sjeler som vil berge seg, enten fra Øst, Vest eller senteret, det finnes bare én frelse - de må bli planetmennesker".

Det stod helt klart for ham at den nye planettjenesten burde bli frivillig. O´Brien: "William James formulerte ideene sine før Den første Verdenskrigen, og enda viktigere, før fascismens vekst, som han ikke opplevde. Jeg kan ikke tro at han ville ha gitt støtte til ideen om en verneplikt for alle ungdommer hvis han hadde sett hvordan Hitler Jugend fordervet ungdommen."

Han mente for øvrig at man ikke skulle lage en blåkopi for den nye planettjenesten. Det gjorde heller ikke klostrenes far, St. Benedikt, eller universitetenes far, Abelard. Han var tvert i mot overbevist om at den nye formen ville oppstå organisk. O´Brien: "Deltagerne i en slik ny institusjon må være fri til å eksperimentere, å organisere seg selv, å argumentere, å diskutere."

. B. Dybwad Brochmann, "Nytt lys over livet", s. 178-180, Bergen 1957.

2. William James (1910): "The Moral Equivalent of War" (essay), skrevet for og først publisert av Association for International Conciliation (Leaflet No. 27) og senere bl.a. i "Memories and Studies", ed. Henry James Jr. (New York: Longmans, Green and Company, 1911).

3. Se bl.a. Ger van Roon (Hrsg), (1986), "Helmuth James Graf von Moltke, Völkerrecht im Dienste der Menschen", i serien "Deutscher Widerstand 1933-1945, Zeitzeugnissen und Analysen", særlig kap. 1: "Löwenberger Arbeitsgemeinschaft" (s. 43-62). ISBN 3-88680-154-3.

4. Historien om Camp William James er beskrevet i Jack J. Preiss (1978): "Camp William James", Argo Books, Norwich, Vermont, USA; ISBN: 0-912148-08-X.

5. ibid. s. 222-223.

6. Se Van Roon (1986), note 3.

Av Ingeborg (Diddi) Julvik og Sigurd Emberland

Det var en salmaker som gikk rundt på gårdene og reparerte seletøy, madrasser og andre ting, hans navn var Knutsen. Han kom til Gunnerud i 1925 og fikk bo i snekkerverkstedet i smia. Han reparerte og tapetserte smia så den ble beboelig.Han var forlovet med Lindis som kom fra en husmannsplass med navn Gråterud.Lindis hadde to såkalte "lausunger", som Vergerådet tok fra henne. Presten i Skoger var formann i Vergerådet. Han var ikke såpass åndelig utrustet at han kunne skrive prekenene sine. Det måtte hans viv gjøre. Han klarte såvidt å lese dem.

Far tilbød salmaker Knutsen, Lindis og barna hennes å bo på Gunnerud. Lindis, som var glad i barna, ba presten om å få ungene tilbake nå som hun hadde et sted å bo, men svaret var nei. Da ba hun salmakeren gå til presten. Stakkars salmaker, han måtte drikke seg til mot for å møte presten. Han sier til presten: Lindis har fått greie på at barna har det vondt hos pleieforeldrene. Nå vil jeg ha barna hennes hjem til oss, for Emberland har skaffet oss tak over hodet og går god for oss. Presten svarte nei igjen. Da slo salmakeren i bordet med en liten lukket foldekniv. Presten skrek opp som en gris i slaktertiden. Da gikk salmakeren ut og la seg til å sove rusen ut i prestegårdsalléen. Imidlertid ringte presten til lensmann Finnbekk som kom og la den sovende synder i jern.Dagen etterpå sto å lese i Drammens Tidende;Soknepresten i Skoger ble overfalt av en beruset person og truet med kniv. Soknepresten opplyser at han tidligere var blitt truet av samme person, men da med en revolver.

Det ble rettsak hvor soknepresten, lærer Sandeland og far møtte opp som vitner. I venterommet kom far i samtale med soknepresten. Far sier; Eg ser iDrammens Tidende hvor soknepresten har uttalt at salmakeren har trua deg med revolver. Eg trur ikkje at salmakeren noken gang har eid en revolver! – Soknepresten svarte; Kanskje jeg tar feil, da! Har De, Emberland, sett ham med revolver? Far svarte; Det er farleg å framsette sånne grunnløse beskyldninger! Lærer Sandeland, som satt og hørte på dem, sa; Denne mann må dømmes til livsvarig fengsel, da jeg ser på ham at han er en fare for den offentlige sikkerhet!– Da svarte far;Da er det best at de setter oss inn, alle her, for en forbryter ser ikke anderledes ut enn oss! Salmakeren ble dømt til 3 måneders fengsel og forvisning fra Vestfold fylke, men det tok ikke far hensyn til. Han lot ham komme og bo på Gunnerud da han var ferdig med soningen. Stakkars, Lindis, – da hun ikke fikk barna tilbake ble hun gal, og skulle legges inn på Lier asyl, men det var ikke plass. De stakkars gamle foreldrene klarte ikke å ta vare på henne, så far tilbød å ta vare på henne til det ble plass. Hun måtte være under bevokning hele døtnet rundt. Salmakeren, far og Gustav skiftet på.

Sigurd forteller:

En kirkesøndag hvor noen av menigheten gikk veien forbi Gunnerud fikk de oppleve et merkelig syn! – Lindis hadde satt en vaskestamp utpå gårdsplassen for å bade. Først badet hun. Etterpå beordret hun salmakeren til å kle seg naken og bade i samme vannet. Hun skrubbet ham med grønnsåpe og skurebørstet mens hun sa; Det er ikke nok med at du er uren utvendig, men det er du også innvendig. Hun holdt ham over nesen og gurlet ham med såpevannet. Da sier mor til far: Gå bort og stans detta her! Far svarte: Detta har han bare godt av, for han er ikke vasket siden jordmoren gjorde det!

Etter badet brente hun opp alt tøyet hans, så det var bare en vårkappe

igjen.Han gikk til Gråterud for å prøve å finne noe tøy, barbent i en

kappe med lang splitt som ikke skjulte hans edlere deler. Det blåste så kappen flagret i vinden og avdekket hans manndom som svingte i takt med kappen. Mor fikk også nyte synet av dette og utbrøt; Bevare meg vel, kolsen e det han har stelt seg! Da Lindis brente tøyet hadde hun fått tak i mine støvler som sto utenfor døren, de forsvant i brannen. Dette skjedde i 1926.

Da jeg skulle gå på skolen dagen etter kom jeg barbent. Lærer Sandeland brukte marsjering som en stor del av gymnastikken, for han var militærkommandør.Ved tidligere anledninger hadde jeg aldri klart å gå i takt. Det ga Sandeland rikelig anledning til å mobbe meg. Venstre, Sigurd – nå er du der igjen atte! Da jeg var barbent på skolen kunne han ikke høre om jeg gikk i takt. Han forlangte at nest dag måtte jeg ha støvler på.Da var gode råd dyre. Hvor skulle jeg få støvler fra? Alle hadde vi bare et par som var i daglig bruk, men så fikk jeg øye på Maries nye knappstøvler, dem beslagla jeg.Jeg tok dem med til hoggestabben og hogget av hælene og en del av skaftet. Følgen var at skotuppene ble stående rett opp. Jeg kan ikke beskrive mine følelser på skolen hvor jeg ble holdt narr av og latterliggjort. Torbjørn Bomann spurte meg om jeg hadde lansert en ny mote. Far ville ikke at en av hans sønner skulle gå som en narr på skolen, så han kjøpte nye støvler. Men jeg fikk så vond samvittighet for at jeg hadde ødelagt de fine knappestøvlene til Marie, men Marie tok det pent, hun forsto hva jeg hadde vært utsatt for.

Far, som var en streng tilhenger av Hallesby, forbød oss å lese annen litteratur enn den med religiøst innhold. Vi var sulteforet på lesestoff, men vi var så heldige at det var et skolebibliotek. Der lånte vi alt vi kom over, for leselysten var enorm.En gang Georg hadde lånt Benjamin Franklins liv og levnet, falt den ned og Georg grep tak i permen og rev den av. Stakkars, han prøvde å reparere den med rugmel og vann. Men dessverre, boken ble nærmest uleselig etterpå.Georg sier til Gustav: Nå tør jeg ikke gå på skoslen, for Sandeland blir så sint. Gustav svarte;Si at det er jeg som har gjort det! Dagen etterpå kom Georg med den ødelagte boken. Hvem har ødelagt boken, spurte Sandeland. Sandeland var litt av en terrorist og elsket å forfølge oss fra Gunnerud – som han alltid kalte "De der nerante!" Han forlangte at boken skulle betales, ellers fikk vi aldri låne bøker mer. Vi ble helt fortvilet, for vi hadde jo ikke penger. Det verste som kunne hende oss var å bli nektet boklån. Men, det merkelige var, i bokens siste side var gjengitt Franklins gravskrift som han selv skrev før han døde. Der sto; her hviler Benjamin Franklins legeme, lik permen av en gammel bok hvis innhold er revet ut og tittel og forgylling avslitt, men verket vil ikke gå tapt! Men – Sandemann lot ingen av "de der nerante" få låne bøker mer, og det var den største straffen vi kunne få.

Presten i Skoger elsket å bade naken. Like ved prestegården gikk det en elv som heter Bremsa, hvor disse nakenbadene foregikk. Andreas, Georg og jeg var og badet i denne elven. – Og da kom presten med sine to døtre og tjenestetaus for å bade. Da sier presten til oss; er dere ferdige, så overtar vi badeplassen. Følget hans gikk lenger nedover elven. Vi ga oss god tid med påkledningen for å få oppleve presten i badet. Presten kledde seg naken og la seg på ryggen i det grunne vannet så bare magen og hans lille medborger stakk opp av vannet. Så gikk han opp i en båt som lå på stranden og ropte til de andre; Kom hit! – det er så deilig vann! Skulle tro at det var før syndefallet, for han så ikke at han var naken!Georg sier: kom, så tar vi klærne hans! – så kan han gå naken hjem, men Andreas svarte; det kan vi ikke gjøre, for da blir vi sendt på Båtstø (en forbedringsantsalt). Under protester måtte vi føye oss etter Andreas, men det har jeg angret på siden, men vi fikk jo oppleve prestens nakenbad!

Det var i 1931 etter Hitler hadde kommet til makten i Tyskland. Norske aviser gjenga villig Hitlers hets mot andre raser. I den anledning gjenga Norges Nyhets- og Aventissementsblad (populært kalt Sværta) et møte i Østfolds fattigstyreforbund hvor det ble fremsatt å sende et forslag til Stortinget om å vedta en lov om sterilisering av folk som lå samfunnet til byrde. Den gang fikk de arbeidsledige pr uke kr 5 for voksen og kr 1 for barn. Men de ble ikke betrodd penger så de måtte handle på såkalte "matlapper". Meningen var å spare kommunen for disse utgiftene. ErlingBjørnson (Bjørnstjernes yngste sønn) ble begeistret for dette forslaget, så han foreslo en ny lov som tillot sterilisering og lobotomering av alle tatere og andre som lå samfunnet til byrde og levet på en annen måte. Han hevdet i debatten at en gårdbruker ikke ville ha dyr med dårlige arveegenskaper som skulle brukes i avlen. Dette sammenlignet han med sitt forslag om sterilisering av tatere som han mente var mindreverdige individer. Utrolig nok ble dette forslaget vedtatt i Stortinget mot 1 steme og denne loven ble praktisert helt opp til våre dager.

Da dette skjedde bodde vi i Tomter. En gutt som het Sverre Sjønemann jobbet hos oss. Han hadde rom ved siden av et ektepar i Fattiggården. Han fortalte at han hørte at mannen vegg i vegg truet kona si med å bruke øksen på henne hvis hun nektet ham samleie. Stakkars, hun hadde blindtarmbetennelse og hadde store smerter. For å skremme ham fra å øve vold mot kona si skrev vi et brev til ham som lyder slik:Det har kommet oss for øret at De har foretatt dem kriminelle seksuelle handlinger så som med vold og trusler tiltvinge Dem samleie med deres hustru. Hun var da i sådan forfatning at det kunne hatt døden til følge. For å hindre Dem i å sette flere barn til verden med tilsvarende sjelelige mangler som deres, har deres tilfelle vært opp til debatt i kastrasjonsrådet. Kastrasjonen av Dem ble vedtatt etter kort debatt. De har å møte i Banklokalet i Tomter, renvasket over hele kroppen, iført et rent sett undertøy og belage Dem på 14 dagers sykeleie. Kastrasjonen blir foretatt med lokalbedøvelse av stedets distriktslege og assistanse av hotellvert Jul Juteberg. Tilstede under kastrasjonen vil det være en av kastreringsnemndas oppnevnte sakkyndige. – Men unnlater De å møte eller møter beruset kan De straffes etter lovens paragraf 17, pkt. 3 og 4, som tillater en straff inntil 4 år for trenering av Samfundsgagnlige tiltak. Underskrift;Tomter 8.6.1923. – Alfred Mjøen og en uleselig underskrift. Mannen som vi skrev til rømte til Jevna i Elverum hvor han kom fra. Han sa; her kan jeg ikke bo lenger, for her er dem helt gærne og vil kastrere meg. Men før han rømte torde han ikke øve vold mot kona. Så brevet vårt hadde virket gunstig. Jeg var da 21 og Georg 22 år. Utrolig hva vi kunne finne på når vi oppdaget skjevheter og overgrep i samfunnet. Jeg lurer på mange ganger hvor vi fikk alle idéene våre fra. Men vi leste jo en hel mengde, og hadde en god læremester i far til å ordlegge oss.

En gang fikk vi en sveitser som var svensk og het Oluf Skjønberg. En original type, lang og tynn med svære sko. Han hadde vært i en båt som lå utenfor San Fransisco da det store jordskjelvet kom den 18.04.1906. Der fikk han et sjokk som preget ham siden. Han kom til oss i 1925. Støvlene hans måtte være så store for han fôret dem med høy. Han la sin elsk på Georg og tok ham med på loven når han skiftet (som han sa) foder i sine støvler. Ni, Georg må bli med for jag er så hemskt redd for sortemannen! – Han har jag stirret i øgorna mange ganger, sa han. Hans rom lå ved siden av vårt. En kveld kom han inn til guttene med en lus i nypen, mens han sa:Jag har satt på meg glassøgorna og tittat på den minst et kvarter. Den hoppade og dirrade av henrykkelse da den fikk øgon på meg. Her er den!, men nå er den død! Ni Georg må gå på Drammens apotek. Mellom Bragenes og Rundtom standar en ørn og spriker med vingorna, der knakkar ni på. Innenfor disken står det en fruentimmer med røda kinner. Gå frem til disken og si; jag skal ha gråsalve for løss. Hvis hun skrattar skal ni si; det er ikke smutsuhyre se, men bloduhyre, som kravlar rundt på sveitserens hårbedekte del av legemet. Det turde ikke Georg si, men han fikk gråsalve.

Ja, det var mange originaler far tok med til Gunnerud, de var sikkert billige i drift. Gikk gladelig for kost og losji og litt penger av og til.For arbeidsløsheten var enorm på den tiden.

Diddi forteller:

Skolen i Tomter hadde en lærer som sikkert hadde stått bak døren da vettet ble utdelt. Det er helt utrolig at han hadde klart lærerskolen. En gang ble jeg hørt i bibelhistorie hvor det sto; Din tale skal være: ja, ja, nei, nei, alt som er over dette er av det onde. Dette fant jeg ingen mening i, og trodde at det var en trykkfeil, så jeg sa; din tale skal være jaggu, jaggu, neggu, neggu, alt som er over dette er av det onde. Læreren ble rasende og sa:Du Ingeborg Emberland, datter av en troendes mann står her og banner!Jeg skjønte ingen ting, for banning hørte jeg ofte av mine brødre og det var mye kraftigere uttrykk de brukte!

En i klassen, en foreldreløs gutt, var bortsatt på en gård til et barnløst ektepar.Stakkar, han måtte slite som en slave der, så lekser fikk han ikke tid til.Læreren forfulgte ham og plaget ham på alle måter. Han turde aldri å forsvare seg, sto bare og så ned i pulten. Vi andre i klassen syntes synd på ham og prøvde å snakke med ham for å få ham med i leken, men det nyttet ikke for han var helt menneskesky. Men verst var det i 1933 da vi gikk for presten. Vi måtte vise dåpsattest for å bli konfirmert, men det hadde ikke han så presten kalte ham frem til alteret og kryssforhørte ham. Hva heter dine foreldre, spurte presten. Jeg vet ikke, svarte gutten. Hvordan tør du stå her i kirken og lyve for din prest, sa presten. Det er sant, sa den stakkars gutten – jeg kommer fra et barnehjem. De fant meg på trappen en regnværskveld med en liten lapp på hvor det sto Helene, resten var visket ut av regnet. Presten beordret at han skulle døpes i kirken følgende søndag, og pleieforeldrene skulle følge ham. Vi syntes så synd på ham, men vi var så nysgjerrige at vi møtte frem i kirken. Pleiforeldrene leiet ham frem til døpefonten. Det var et ualminnelig frastøtende par, harde tørre typer. Gutten gråt hele tiden. Jeg har undres mange ganger over hvordan det har gått med ham siden i livet. Han var i sannhet en av de vergeløse!

Da vi bodde i Hakadal kjøpte vi melk fra en liten gård som Hamsuns svigerfar eiet. Han het Andersen. Han og Hamsun var bitre fiender, men Marie var av og til på besøk. Hans datter Ingeborg var gammel jomfru og bodde hjemme og stelte for sin far. Hun var i motsetning til sin far verdens elskeligste menneske. En gang vi fire minste hadde vært og plukket blåbær møtte vi Ingeborg og Andersen som var ute i samme ærend. Andersen stoppet oss og spurte hva vi hadde i spannet. Blåbær sa vi. Kom med dem, de er mine for de er plukket i havna mi, sa Andersen. Nei sa vi som sant var, vi har plukket dem i skogen. Vi måtte tømme dem i spannet til Ingeborg. Hun protesterte så godt hun formådde, men det hjalp ikke. Men, neste dag da vi hentet melk ga Ingeborg oss bærene tilbake!

Gudrun var så glad i å danse. Da hun bare var 15 år ble hun nektet å gå på dans av far. Når så lørdagen kom og hennes venninde Borghild kom for å hente henne, kledde Gudrun på seg og la seg i sengen ved siden av meg for å vente på fars lørdagskontroll. Da vi hørte far krøp Borghild under sengen. – Og her ligger dere og sover, sa far – og så gikk han. Siden sa han at han hadde skjønt narrespillet, men at han hadde hatt moro av det.

En gang jeg hadde vært på dans (vi bodde i Strømmen da), fulgte en gutt meg hjem. Plutselig forsøkte han å voldta meg. Jeg ble livende redd, men jeg fikk narret ham inn i gangen og sa at jeg skulle rope på brødrene mine, da løp han. Jeg gikk inn til Sigurd og Georg og fortalte det. Georg spratt opp og løp i fullt sinne etter ham barbent og i en undertrøye i sne og 20 kuldegrader, men nådde ham ikke igjen. Det var bra, for Georg hadde sikkert slått ham helseløs. For ingen fikk lov å tukle med hans kjære søster.

Ja, vi hadde et fargerikt liv.Selv om det på den tiden ikke var radio eller fjernsyn, så hadde vi underholdning nok. Radio fikk vi på Strømmen i 1934. Når jeg ser tilbake på livet mitt synes jeg at jeg er priviligert som har hatt en så spennende og fargerik oppvekst.

Diddi

Barn er kompetente individer fra fødselen av.I praksis betyr det at de tar ansvar. Allerede i to-årsalderen sier barnet "vil selv". Dette betyr at barnet nå vil utforske verden omkring seg i forsøk på å mestre visse ferdigheter etter hvert. Barnets aller første prøvelse er pottetrening. I følge utviklingspsykologene er dette den unges første ølvelse i "selvdisiplin". Det skal lære å holde igjen og gi slipp. Å lære ansvarlighet kan forståes i denne sammenheng. Den kan også relateres til å "holde igjen og gi slipp på". Barnet skal lære en mengde ting i forhold til f.eks. familiens måltider. Det skal lære å spise selv: det skal "holde igjen og gi slipp på" sin spiselyst og appetitt.

Iutviklingspsykologien omtales denne fasen som autonomifasen (selvstendighetsfase). Og det er ikke bare ansvarlighet overfor egen spiselyst barnet skal innøve. Ansvarlighet skal også innøves overfor en mengde andre situasjoner og forhold. Barnet innøver disse erfaringene og knytter til opplevelsene positive og negative reaksjoner. Dersom barnet skal komme styrket ut av autonomifasen bør læringen være overveidende positiv.

Erfaringene som barnet har gjort i autonomifasen bærer det med seg i livet. Det betyr at det grunnleggende forhold til ansvarlighet er lagt i autonomifasen. Men det er alltid slik at skjevutvikling kan rettes opp igjen senere, om barnet har kommet uheldig ut av fasen.

Ansvarlighet og samarbeid er to sider av samme sak. Jesper Juul, den danske familieterapeuten, sier at barn som nekter å samarbeide, har samarbeidet for mye og for lenge. Jeg tror at det kan sies det samme om ansvarlighet. Uansvarlige barn har fått så mye negative reaksjoner fra miljøet, at det rett og slett gir "blaffen". I praksis slår det seg gjerne ut som atferdsproblemer.

Det som jeg har forsøkt å si her er et lite apropos til Helene Christoffersens innlegg om "Frihet – uten ansvar fører ikke frem" (Samfunnsliv 3/99).

Avrundigsvis kan det passe å si at det eksisterer to slags friheter. Positiv frihet er knyttet til å la barnet komme styrket ut av autonomifasen, slik at dets bestrevelser å "ville selv" er blitt forstått av foreldrene på en måte som har styrket selvfølelsen. Negativ frihet i autonomifasen betyr at barnet har høstet mye kritikk og negative erfaringer, det har samlet skyldfølelse og tvil på seg selv i sine forsøk på å vise ansvarlighet og mestring. Selv om psykologisk innsikt er blitt allemannseie i våre dager, er det likevel mye for oss alle å lære hva som skaper henholdsvis positiv og negativ frihet.

Hvor mange bokhyller står ikke fulle av bøker med tolkninger av dette temaet? Men hvor mye av dette inneholder Kristi lære? Jesus har aldri forkynt noen Jesu lære? Han sier et sted Mt 12 – 46/50 – sterkt avkortet og forenklet. "Hvem er min mor og hvem er mine brør?. Den som gjør min himmelske fars vilje, er min mor og mine brør"- Altså: Han er ledet av den universelle ånd og vilje. Han hadde ingen lære av seg selv. Gang på gang ovaralt i evangelierne minner han tilhørerne og særlig disiplene om at han hadde sine ord fra Faderen innen i ham. Hvor skulle ellers forkynnelsen hans komme fra?

I snart 2000 år har menneskene i vår kristne verden lett etter Jesu "sannhet". Tusener av sekter og tolkninger har oppstått. Alle gjør krav på å være sanne, men det vesentligste har gjennem tiden blitt godt gjemt under et teppe av teologi. Noe av dette skyldes Paulus kompromiss med makten. Annet skyldes disiplene som sovnet under makten.

Før Jesu fødsel trodde menneskene på tenkte, oppdiktede og konkrete guder. Kristus Jesus kom og forkynte at dette var fremmede guder. Ofret og tilbad de lenger disse døde stemmene på offerplassene, ville det resultere i nye Sodoma og Gomora. Men hvorledes tenkte de førkristne om himmel og jord? Kristus Jesus taler om sin himmelske far.

Den som har fått lov til å komme inn i det vakre rommet hvor en av Frimurerlosjens mange grader holder til, vil få se at taket i salen forestiller himmelhvelvingen over oss. Den er i blå farge, opplyst i skinnende lys. Alle kjente stjerner er festet på sine plasser og påført navns nevnelse. Vakkert!

Jorden var den gang flat som en skive. Den som kom ut for kanten, havnet i helvete. Hvor mange tusen år hadde menneskene dyrket denne oppfatningen, vet ingen. Reiser du til Aleksandria i Egypt vil du finne et bibliotek hvor den førkristne kulturen er nedtegnet på ruller av pergament. Hele dette gamle hedenskapet, blir imidlertid avslært av italienerne Bruno og Gallilei omkring 15. – 16. århundre. M;en det skyldtes den åndsrevolusjonen Kristus Jesus fra Nazaret som satte menneskene på sporet til å benytte sin iboende ånd på en ny og mer fruktbar måte. Du må ikke ofre til gudene! Kristus sa: Søk så skal du finne- Bank på, så skal det lukkes opp for deg. Dette er en ny ånd. Følg den. Ikke offer, men lydighet!!

Oppmerksomheten for ånden innen i dere fikk uante følger og gav uante fremskritt for det formkristne Vesten. Østens folk har nærmest stått stille i de medgåtte 2000 år.

I dag vet vi at himmelen over og jorden under oss, følger sin egen selvvirksomme, levende vilje. Intet står stille. Alt er i selvvirksom bevegelse, og denne oppdagelsen er kommet fra Kristi mentale frelse. Søk så skal du inne, osv. Legg bort all offerdyrkelse. Tro på selvvikrsomhetens suverene Gud innen i dere og dere skal finne frem.

Men så spør du, hvorledes kan så du i dag i 1999 finne på å skrive ovenstående? Jo, fordi jeg som 19-åring, fikk stifte bekjentskap med prestesønnen, forfatteren, gartneren, stortingsrepresentanten og småbrukeren Dybw. Brochmann. Han var her i Ørsta og holdt foredrag. Han kom i sine taler med disse merkelige uttryksformene under talene sine. Det ene var kontrollert fantasi. Det andre var ukontrollert fantasi. Jeg er nu 85 år og helt siden første gang jeg hørte om disse uttrykkene, har jeg studert på om ikke uttrykkene tilsvarer de uttrykkene som K.J. bruker når han taler om Guds lære og menneskenes lære. Ja, jo mer jeg søker, desto sikrerer er jeg blitt. Det var ukontrollert fantasi som ledet Abraham til å ville ofre sin sønn til den tenkte guden. Det var også ukontrollert fantasi som ledet kong Salomo til å bygge sitt uovertrufne tempel:Han sa det jo selv da verket var ferdig. Kan Gud bo i hus bygget av stein og tre? Han hadde falt for ukontrollert fantasi og utadprojisert sin Gud. Og når Kristus var i kamp om jødenes tro? Bygget den på ukontrollert fantasi, at stener (penger) gir brød eller bygget Israel på keisernes billede i hjerte og sinn? Jeg tror jeg har søkt det rette! Ukontrollert fantasi er billeddyrkelsens 2000-årige hedenskap på alle livsområder!! Kontrollert fantasi er fremtiden på alle livsområder.

B.D.B. prekte heller ikke sin egen lære. Han har bare brukt vår tids begreper på den samme livsorientering som Kristus Jesus heller lot seg korsfeste for, enn fornekte. Den læren som er i kraft av seg selv! Ikke min eller din.

Valpurgisdag

Es. 19, 2–3; "Jeg vil væbne egypter mot egypter, og de skal stride, hver mot sin bror og hver mot sin næste, stad mot stad, rike mot rike. Og Egyptens ånd skal uttømmes i dets indre, og dets råd vil jeg gjøre til intet; og de skal søke hen til avguder og trollmenn og dødningemanere og sannsigere."

Vi feirer 1. mai i dag. Ja – jeg sier "vi", enda det jo særskilt er den socialistiske arbeiderbevegelses dag, da arbeiderorganisasjonene i alle land marsjerer omkring i gatene og demonstrerer for det socialistiske samfund, og det vil vi egentlig alle ha, for det kan tydelig nok så trenges. Måtte arbeiderne bare ikke altfor lenge marsjere forgjeves. Men det vil bero på om de og vi alle greier å kvitte oss med alt hedenskap, som just nettop 1. mai også minner oss om.

Dagen er nemlig også Valpurgas helgendag, som i Tyskland avløste de gamle sachseres hedenske offerfest natten til første mai, som siden blev til Valpurgisnatt – den natten da alle heksene måtte fly til Bloksberg på kosteskaftene sine og henlegge sin virksomhet langt borte fra menneskenes område.

Allikevel er vi nok ikke ferdig med hekseri og hedenskap enda, ser det ut for. Og derfor har jeg valgt som dagens tekst disse Esaias-ord, jeg nettop leste, som på en treffende måte beskriver vår tilstand idag, når vi bare ombytter ordene "egypter" og "Egypten" med "europeer" og "Europa":

"Jeg vil væbne europeere imot europeere, hver mot sin næste og rike mot rike. Og Europas ånd skal renne vekk i dets indre, og dets råd vil jeg gjøre til intet. Og de skal søke hen til svindelguder og trollskap og dødens sannsigere".

Rammende uttrykk: Europas ånd renner vekk – Amerikas også for den saks skyld. – Europa er i underbalanse og har i de siste 20 år sunket stadig dypere ned. – Hvad slags underbalanse? Økonoimsk? Javel. Men ikke så at eksistensmidlenes mengde og muligheter minker – tvert om. Vår underbalanse er av åndelig slag – vår skapende ånd renner vekk hos oss – den høieste virkelighet blir borte, og vi merker på det at fred og velferd minker, og selve eksistensmildenes overdådige mengde og muligheter trekker sig utenfor vår rekkevidde og blir til ingen nytte. Det er som den rene trolldom og hekseri. Den sorgløse eksistens som vi kunde ha hatt, og som alle ønsker sig og griper efter, den uteblir, fordi vi vraker det ene fornødne, som alle fremfor alt trenger, nemlig ånd og sannhet. Vårt samliv har fått en alvorlig lekkasje – det forblør sig likesom – og det som lekker bort er den høieste virkelighet og livet med den. På en storstilet, verdensomspennende måte blir det idag demonstrert for oss i alle offentlige og private regnskaper, i nasjonalforsamlinger, regjeringskabinetter, i fagforeninger og banker, at den høieste virkelighet ikke er i det som kan telles, måles og veies, men i det som gir chanse og risiko – ikke i det synlige, men i det usynlige. Og hvis vi ikke salderer våre regnskaper med en kraftig konto for "usynlige reserver", så får vi isteden en kraftig saldo for høist øiensynlige fordringer, som der ikke finnes valuta for.

Det er dem som tror at regnskapene kan bringes i orden ved å svindle enda litt mere med debet og kredit, slik at de usynlige reserver søkes plasert i en stadig mere forfusket kreditt. Som dr. Egon Friedell sier omtrent på sin åndfulle måte: "Imangel av "vredo" ("jeg tror") misbruker man "credit" ("hand tror"). Dvs at enhver overlater til sin næste å holde liv i kreditten, sålenge nogen er godtroende nok til å gjøre det. Det er just heri trollskapen stikker, at vi jonglerer med plus og minus inntil hverken vi selv eller vår næste lenger kan se klart forskjellen på dem, og enhver prøver å gjøre sitt eget minus usynlig ved å prestere det som fordring på sin næste. Dermed blir alle små og store minuser efterhånden innkalkulert i alle eksistensomkostninger – bakt inn i hvert brød, sydd inn i hver sko, bygget inn i hvert hus. Vil du ha ditt daglige brød, må du overta det med alle heftelser og omkostninger og i sin tur la disse gå videre, selv om du for din del gjør ditt beste for ikke å føie nye minus til dem du overtar, men heller minker litt på dem med overskudd av ydelser, hvis da ikke regulativer og tariffer og avtaler hindrer dig i det. Men alt i alt vokser vårt underskudd, vår mangel på skjulte reserver, og denne mangel søker vi å vri oss unda ved skjule den hos hverandre. Hvilket lykkes langt på vei, idet alle våre minuser cirkulerer i en heksedans av gjennemhullet valuta, så ingen vet hvor de kommer fra eller hvem de havner hos til slutt med krakk og fall og fattigkasse. Ikke før ulykken er over en, og man ligger der i den store pøl av havarerte mennesker som salderer samfundets miserable regnskap med sine lidelser. – Slikt kan vår næste være nyttig til: å bære det underskudd vi ikke selv vil eller kan dekke med positive ydelser. – Individer, grupper, klaser og nasjoner driver denne svindel og kaller det lønnsomhet og selvberging. Og fordi svindelen er mest seiglivet når den er omfattende organisert, så søker den også å socialisere sig og internasjonalisere seg.

Men just her fanger den sig selv til slutt, fordi nettop fellesskapet er ubestikkelig og punktlig registrerer både overskudd og underskudd.

Når samfundsmessig underskudd registreres samtidig med overproduksjon og overflod, da vet vi for visst at det som egentlig dermed registreres i virkeligheten er sveindel og trollskap – mao:det er den ting at folk søker å hekse frem rikdom med sine regnskapsmidler istedenfor å skape dem med positive ydelser. Da er det Guds gaver blir borte, og svindel-guden Mammon erstatter dem med sviktende valuta – med pengenes makulatur.

Slik er det den skapende ånd renner vekk imellem oss, og trollskap og svindel kommer isteden. – Forskjellen er som troskap og utroskap, godvilje og vrangvilje, tjenstvillighet og fordringsfullhet, rettferdighet og urettferdighet, sannhet og usannhet – kort sagt: p.d.e.s. alt det som skaper velferd og rikdom på jorden og p.d.a.s. alt det som svindler den bort.

I denne realistiske forstand er nettop ånden den høieste virkelighet – positiv når den skaper, som Gud selv skaper livet mellem himmel og jord og lar det vokse og bre sig, men negativ når den svindler, som alle svindel-makter vi bedrager og selvbedrager oss med. I første tilfelle er ånden som et opkomme som vanner jorden og gjør den fruktbar. Imotsatt fall er den som et sluk, hvor all fruktbarhet forsvinner som i ørkensand.

Når da livet springer lekk, og ånden renner bort imellem oss, slik som nu i Europa, da er det svindelguder og trollmenn og dødens sannsigere som sitter i høisetet hos oss, og alle heksene fra Bloksberg holder heksesabat for menneskenes barn til fremme av fattigdom og arbeidsløshet, til fremme av livsfordervelse, ødeleggelse, ufruktbarhet og abortus provokatus.

Men vil vi feire en skikkelig 1. mai i pakt med selve vårens skapende ånd – en riktig Valpurgisdag – så må vi først holde en dundrende Valpurgisnatt, hvor alle heksene tar kosteskaftene sine og rider til Bloksberg – dit de kom fra, og hvor de hører hjemme. Vi må holde en ordentlig utkastelsesforretning, hvor all svindel og trollskap jages på dør. Vil du være med på det? – Javel.Da får du se dig om efter livets sannsigere, forat du kan bli rett og riktig orientert.

Hans Bauge

Med familiens dør mot omverden mener vi at familiemedlemmene går ut til omverdenen med det samme grunnsyn som rår i familien.

– De er trygge på sine roller og regler.

– De kommuniserer åpent og ærlig.

– De er en integrert del av verden der ute, med eget ansvar både for å få og gi.

I den aktive og blomstrende familie er forbindelsen til samfunnet åpen og fortrøstningsfull, hevder Virginia Satir. Hun sier også at familien er en integrert del av samfunnet. De er medlemmer i mange samfunnsinstitusjoner, skole, kirke, arbeidsplasser, fritidsklubber osv. De må anmode om å få innflytelse på de institusjoner de enkelte medlemmer av familien har tilknytning til. (Satir -74, s. 273).

Det første møte familien har, som system, med institusjoner er ofte helsestasjon, barnehage og skole. Her skal barna hjelpes til å bli medlemmer av disse institusjoner. Foreldrene er de nærmeste til å kontrollere hvordan dette medlemsskapet arter seg.

I grunnskolens formålsparagraf heter det:

Familiens "formålsparagraf" er dens grunnsyn: Enkeltmedlemmene respekterer sine roller og regler. De kommuniserer åpent og ærlig, og tar ansvar for å få og gi.

Når skole og hjem skal hjelpe barna og bli medlemmer i skolesystemet, kan begge ta i bruk sine formålsparagrafer. Et eksempel: Inger kommer hjem fra skolen og utbryter: "Jeg hater skolen og særlig frøken". Familiens "formålsparagraf" tilsier at dette er noe som må avklares og ordnes opp i. Kanskje har Inger hatt en dårlig dag, noe som kommer fram når Inger får snakke om det som har skjedd. Kanskje har det skjedd noe som krever at foreldrene tar kontakt med skolen. Da henvender de seg til skolen i tillit til at den oppfyller sin formålsparagraf, og søker å ordne opp i samarbeid med heimen.

Med dette eksemplet mener vi å vise at når familien har dørene åpne mot omverden, er åpne og fortrøstningsfulle, som Satir sier, hjelper de sine barn og seg selv til å få tillit til at konflikter kan løses, og til at verden der ute ikke er stygg og farlig.

Familien er det eneste stedet i verden hvor alle forventer å ha det godt. Hvor man får dulmet smerten i en såret sjel. Hvor man inspireres på nytt, hvor gryten kommer i kok, og får nytt mot og ting blir gjort. For å forbli levende og skapende må det stadig skje forandring og nydannelse i familien. (Satir -74, s. 117).

For at familien skal bli levende og skapende er det viktig med åpne dører mot omverdenen. Familier som bruker samfunnet som referanseramme skaper tillit til at forandringer kan skje i samfunnet, såvel som i familiesystemet. De befester sin posisjon i samfunnet og viser at de har innflytelse.

Om familier i et lukket system sier Satir at de er uforsonlige, og forsøker å skyve skylden over på samfunnet.

Noen ganger når det gjelder jobb, skole og andre forbindelser der ute, vil familiemedlemmene føle at "gryten er gått av kok". Da er det godt å lukke dørene, og hente nye krefter i familiesystemet, for så å gå ut igjen.

I det åpne "systemhuset" er det mange åpninger både ut av huset og inn i huset. Det kan være til slekt, venner, kollegaer og naboer.

Det sunne forholdet mellom familien og det sosiale nettverk beskriver Arnstein Finset slik:

Vi har tidligere nevnt hvordan roller og regler virker utviklende på det åpne familiesystemet. Alle har behov for både nærhet og avstand. Hvordan balansen mellom disse to behovene etableres, blir avgjørende for familiemedlemmenes livsstil og psykiske helse. (Se familiens regler side 10). Balansepunktet mellom nærhet og avstand må sees utfra at familiemedlemmene har forskjellige roller, aldrer og behov.

Finset refererer Weiss (1974), som mener at vennskap har 6 forskjellige funksjoner.

– intimitet

– sosial integresjon

– det å få støtte og omsorg fra andre

– bekreftelse på eget verd

– en følelse av en allianse man kan stole på

– personlig veiledning

Bruker vi disse punktene ser vi hvor nødvendig det er også å søke ut av familiesystemet for å få disse behov dekket. Søkes disse behov bare dekket innad i systemet, vil det oppstå kaos og ulykke (Se Satirs resultatbeskrivelse av lukket system).

Barn trenger også å sammenligne seg med og prøve ut sine roller i forhold til jevnaldrende. Det er i omgang med andre barn og ved sammenligning med andre familier de kan finne ut av egen familie, og om den er god å være i. Når dette skjer, kan de være med på å skape dynamikk i systemet. Gi informasjon, påvirke og stille spørsmål med det som skjer både innenfor og utenfor familiesystemet.

Finset mener at familier med bare separate kontakter lett vil kunne isolere seg fra hverandre og bygge allianser mot hverandre.

I det åpne familiesystemet er det balanse mellom felles og separate venner, der er det også gjensidighet i nettverksrelasjonene. (Finset -86).

I dette ligger også et balansepunkt mellom nærhet og avstand, noe vil man ha felles og noe privat. En datters venninne, er selvfølgelig bare hennes venninne, men det forhindrer ikke den øvrige familie fra å si hei og spørre hvordan hun har det.

Barna skal også vite av foreldrenes venner. Når man f.eks. får besøk på jobb er det en vanlig regel å presentere den som kommer. Forlater man jobb for å gå til tannlege er det også vanlig, ja, det er en plikt å si fra. Disse enkle, allmenngyldige regler skulle være like selvfølgelig i familiesystemet. For å omskrive Satir litt:

Idet åpne systemet er relasjoner til andre mennesker utenfor systemet, både felles og private med på å tilføre familiemedlemmene:

En tro på eget verd og dyktighet, å få gryten i kok.

En tro på egen kommunikasjon, å bli hørt og respektert.

Regler som defineres som hensiktsmessige.

En tro på at verden der ute er en referanseramme man behøver.

Sammendrag

Modellen for vår beskrivelse har vært det åpne familiesystemet. Dette er gjort utfra ønsket om å skaffe oss en annen innfallsvinkel til temaet, enn det som det meste av pensumlitteraturen viser oss: problemfamiliene og intervensjoner i forhold til dem.

Å leve og å fungere i et åpent familiesystem i dag, da samfunnsutviklingen foregår så raskt, stiller krav til fleksibilitet, kreativitet, kommunikasjon og ikke minst et godt selvbilde.

Virginia Satir tar et lite historisk tilbakeblikk i sin bok: "Familieliv – liv i familien" der hun sier at i tidenes morgen var familien det eneste sted hvor man lærte alt man hadde bruk for. Hvordan leve og overleve. Hvorfor skulle steinaldermennesket lære å lese og skrive. Mennesket da visste ikke hva det ikke visste. (Satir-74, s 268)

I dag er ikke livet sånn. Familien ligger i skjæringspunktet mellom privatsfæren og den offentlige sfære. Familiemedlemmene er registrerte, organiserte og kontrollerte i ulike sammenhenger. Både når det gjelder helsetjeneste, skolegang, fritidsaktiviteter og inntekt, er familiene avhengig av samfunnet og dets tjenester.

Når vi ser hvor viktig det er med et åpent familiesystem, hvor familiemedlemmene som Satir sier:"Anmoder om å få innflytelse på de ulike institusjoner og organisasjoner de selv er medlemmer av".

I vårt arbeid med barn og unge på våre institusjoner, ser vi ofte nok at de mangler de kvaliteter som kjennetegner et åpent familiesystem.

Rollene har vært så utydelige at de ikke har kunnet gått utviklingsgangen steg for steg. Reglene og kommunikasjonen har ofte vært så uklar og så umenneskelig at de har utviklet en dyp mistillit til seg selv og andre. Døren til omverden har vært forbundet med angst, og samfunnet har vært syndebukken for disse familier. Resultatet har vært ulike former for avvik, isolasjon, depresjon osv.

I vårt framtidige arbeid med barn og deres familier, vil den kvaliteten som kjennetegner det åpne familiesystemet være det vi må strebe etter å oppnå. Dette ved å tydeliggjøre roller, utvikle hensiktsmessige regler, prøve å få til en klar og god kommunikasjon, ja ved å prøve å åpne dører til omverdenen.

Da vil vi være med på å oppfylle Satirs og Gordons ønsker om utvikling og framgang for medlemmene i familiesystemet.

Litteraturliste:

Blakar, Rolv Mikkel: Kontakt og konflikt. Oslo: Pax forlag 1978 (225 s)

Engelstad, Vibeke: Jeg er meg, du er deg. Oslo:Aschehoug &Co 1979(125 s).

Evenshaug/Hallen: Barne og ungdomspsykologi. Oslo: Gyldendal Norsk forlag A/S, 1984 (488 s)

Finset, Arnstein: Familien og det sosiale nettverk. Oslo: Cappelens forlag 1986 (145 s)

Gilbran, Hahlil: Profeten

Gordon,Thomas: Skal vi snakke om det? Aventura Forlag 1970 (241 s.)

Larsen, Erik og Selnes, Barbro: Fra avvik til ansvar. Oslo:Tanum/ Nordli 1983(238 s)

Martinussen, Willy: Sosiologisk analyse. Universitetsforlaget A/S 1986 (459 s)

Metzo, Erno og Nystrup, Jørgen: Samtaletræning. København: Munksgaard 1984 (147 s)

Nystuen, Kjell, Ilstad, Steinar:Sosialpsykologi. Arusha og Trondheim 1982 Tapir (160 s)

Oltedal, Siv: Haldning og handling. Oslo:Tano forlag 1988 (155 s).

Kunnskapsforlaget: Pedagogisk psykologisk ordbok. Oslo: Aschehoug/Gyldendal 1984

Repstad, Pål: Institusjons sosiologi. Oslo: Aschehoug/Tano 1983 (125 s)

Satir, Virginia: Familieliv – liv i familien. København: Socialpædagogisk bibliotek 1974 (280 s)

Satir, Virginia: Om å skape kontakt. Oslo:Dreyers Forlag 1980 (95 s).

Jeg holder disse tanker for å være uttrykk for rene villfarelser. Folk som har litt omløp i hodet, vil selv kunne slutte seg til hvilket statsdespoti og diktatur det ville medføre hvis vi fikk statsbestemte priser og byttteforhold mellom varer og tjenester, totaldirigering og detaljplanlegging med maktmisbruk av et mektig byråkrati osv. Når de brochmannianske tanker tross sin livsfjernhet likevel kan bety en fare for enkelte, er det fordi de fremstilles som det kristne alternativ i den økonomiske politikk. Denne påstand er likesom de øvrige fra samme hold, fullstendig uholdbar. Såvel i den gamle som i den nye pakt finner vi privat eiendomsrett, og ut av eiendomsretten emanerer alle det liberale næringslivs fenomener, såsom kapitalfenomenet, rentefenomenet, produksjon for kapitalens regning og risiko, fri konkurranse, fri prisdannelse etc.

Etter et par forsøk på saklig diskusjon med et par av retningens representanter i "Dagen", har jeg funnet debatten hensiktsløs. Disse tankene er for brochmannianerne en religion, en tro opphøyet over diskusjon. De bøyer seg endog ikke for historiske beviser.

For at leserne ikke skal misforstå min taushet, og av hensyn til eventuelle sjeler, skal jeg likevel be om plass for en generell avvisning av hovedpunktene i denne retning.

Det er både en logisk og en praktisk umulighet å føre et samfunn tilbake til naturalhusholdning eller på annen måte avskaffe pengene. Menneskene lever i samfunn og dette innebærer arbeidsdeling og spesialisering. Den teknologiske utvikling er bare en annen side av denne sak, og det er derfor arbeidsedelingen som har hovedæren for velstandssamfunnet, ikke velferdspolitikken.

Straks menneskene begynte å bytte vare mot vare, oppstod behovet for penger og en alminnelig godtatt verdimåler. Ren naturalhusholdning forefinnes i historien bare i skjønnlitteraturen, nemlig hos en Robinson Crusoe på hans øde ø.

I vår eldste norske historie finner vi flere verdimålere eller penger i bruk samtidig. Det kunne være kyr eller andre såkalte varepenger eller utenlandske mynter før Olav Tryggvason begynte å slå norske mynter. Fra pengeteoretisk synspunkt måtte det da fortone seg som en logisk nødvendighet at det fantes en felles overordnet verdimåler for alle disse forskjellige penger. Og ganske riktig prof. A.W. Brøggen fant løsningen på gåten: den gammelnorske øren med opphav i en romersk gullmynt kalt aureus, fungerte som regneenhet.

En verdimåler må ha mest mulig stabil verdi, likesom en fysisk verdimåler som meter og sekund må ha fast verdi. Pengene er etter sin natur bare en vare som en annen vare. I stedet for å verdsette alle varer i forhold til alle andre varer, noe som fører til kaos, velger man ut en bestemt vare, og ser alle andre varer i forhold til denne. Det var ingen teoretiker eller statsmakt, men livet selv som valgte de edle metaller ut som de beste penger, nemlig av rent fysiske årsaker. De var lette å transportere, ensartet av natur, lette å dele opp, holdbare og var verdifaste fordi de dekket luksusbehov ved siden av praktiske behov. I fri konkurranse slo gullet ut til alle de andre penger.

Siden oldtiden har dessuten egen, nasjonal pengeenhet vært selvstendighetens selvskrevne symbol. Alle land skulle ha sine egne mynter.

Å ville føre menneskeheten tilbake til primitiv tuskhandel er ikke bare en økonomisk umulighet, det har også en politisk side, som er enda mer alvorlig. Når ikke tilbud og etterspørsel skal få bestemme varers og tjenesters verdi ved bruk av en objektiv verdimåler, vil staten måtte bestemme alle priser, lønninger, leier og andre verdiforhold. Vi vil altså ende i det rene statsdespoti. I dag er det den frie konkurranse og den frie bruk av penger som bestemmer produksjonens retning, altså hva som skal produseres og hvilke mengder. Uten penger måtte staten autoritært bestemme all virksomhet i samfunnet og ville komme i et autoritært forhold til alle sider av menneskelivet.

Men statsplanøkonomien stanser ikke med det. Hvem skal bestemme bytteforholdet mellom nasjonenes varer, når ikke en felles godkjent verdimåler, det vil historisk og faktisk si gullet, gjør det? Sosialistene omtaler gullstandarden som noe eldgammelt og avleggs, men faktum er at hele det pengesystemet som til nå har vært basis for verdensøkonomien, har vært basert på gullet. Bretton Woods-ordningen som verdens frie nasjoner vedtok i 1944, bestemte ikke bare at alle medlemslands valutaer skulle anmeldes til Pengefondet med et visst gullinnhold, men forutsatte at dollaren var nøkkelvaluta, nemlig fordi denne var innløselig med gull! Etter at USA stanser gullinnløsningen i 1971, er bunnen falt ut av hele verdens pengesystem. Dette er den alvorligste side ved verdenskonjunkturene i dag. Ingen bedring kan øynes på lang sikt.

Alternativet til en internasjonal gullstandard er derfor en verdensregjering med overnasjonal makt til å gripe inn i hvert lands økonomi. Saken gjelder altså selve nasjonalstatens beståen som selvstendig stat. Når staten overtar gullets rolle i den indre økonomi, kommer den frie stat i strid med seg selv, og vi får diktatur.Når gullet ikke får bestemme verdiforholdet mellom valutaene, får vi alle krig mot alle som ender i ropet på en byråkratisk og teknokratisk verdensregjering. Vi ser utviklingen tydelig innenfor Fellesmarkedet. Når De Gaulle og Frankrike etter ham går inn for gullstandard, har det sammenheng med De Gaulles ide om fedrelandenes Europa. For såvidt var det logisk, men det strider mot Roma-traktatens ide om overnasjonalitet og politisk union. Tollunionen vil kreve en felles europeisk valuta.

Også situasjonen i Øst-Europa er historisk lærerik. Moskva bestemmer kursen mellom rubelen og de andre kommuniststaters valutaer, og dermed bytteforholdet mellom russiske varer og satellitt-statenes varer. Bare det frie marked kan bestemme hva som er en rettferdig pris. I den kommuniske verden er alle priser, lønninger og verdiforhold vilkårlige og politiske størrelser, bestemt av en allmektig stat. Tror noen at rumerer og ungarere får en rettferdig pris for sine varer?

Selve det økonomiske prinsipp, altså lønnsomhetsprinsippet som betyr optimal bruk av ressursene, forutsetter fri prisdannelse på produksjonsfaktorene, såsom arbeidskraft, råvarer, energi etc. som deltar om en bedrifts produksjon. Når alle priser er statsbestemte, betyr det ikke bare et enormt og kostbart byråkrati, men lavere behovsdekning for alle i samfunnet på grunn av sløsing og feildisponeringer. Russerne vet ikke hva de tjener på og taper på i handelen med den frie verden. Lavpriseksporten av tekstiler er en naturlig del av systemet i øst.

Enhver planøkonomi, også vestens keynesianske form, er i virkeligheten en gigantisk naturalhusholdning. I et moderne, differensiert samfunn må naturalhusholdningen føre til totalplanlegging og despoti. Det er derfor dypt tragisk når brocmannianerne frykter staten og den tiltagende statsdyrkelsen. De vil med sin statsplanøkonomi og naturalhusholdning hjelpe mennesket til å bevare friheten, men ender dessverre akkurat i det som de har til hensikt å bekjempe, nemlig diktaturet.

Hr. redaktør:

I Dagen for torsdag 12. juni har de satt opp en kronikk av lektor Johan I. Holm kalt Totalplanleggingens despoti. Jeg kan kort svare med å kalle hr. Holms utlegninger for Åndsformørkelsens despoti. Uten å ha satt seg nærmere inn i det eller tenkt nærmere over forholdet, så går hr. Holm uten videre hen og gjør forskeren og tenkeren B.Dybwad Brochmann til en elev av fyrst Krapotkin.Han ville som beskjent avskaffe pengene. Men jeg kan ikke finne noen steder i BDBs litteatur, hans taler eller fra referatene fra hans stortingsdebatter at han noen gang går inn for dette! Og i løpet av 25 års personlig vennskap skulle det vel noen gang ha fremkommet. Jeg kjenner ikke til det. Lektor Holm farer med løgn! Det kan fastslåes med tusener av vitner at Dybwad Brochmann aldri har preket avskaffelse av pengene. Han har heller ikke preket avskaffelse av renten. Også det er åpenbar løgn.

Vi må forvente at de som vil uttale seg om en sak tar det riktige utgangspunkt og ikke bygger sin konklusjon på noe som bare kan være Deres egen tragikomiske oppfatning. I dette tilfelle bør vi finne frem til Dybwad Brochmanns utgangspunkt og oppfatning. Hr Holms premisser kan ligge. I Dybwad Brochmanns bøker, over 40 i tallet, finnes hans premisser og konklusjoner. En stor del av hans senere foredrag er spilt inn på lydbånd. Det fremgår av disse at Brochmann så langt ifra var noen elev av nihilistene. Han var og er en bekjennende Kristus-elev. Og det blir straks noe annet. Da dreier det seg ikke lenger om avskaffelse verken av penger eller renter. Det dreier seg om å oppfatte en ny dimensjon i samfunnet. Han kalte den mentaliteten blant menneskene. Denne dimensjonen avgjør alt, sa BDB. Derfor kom hele hans arbeide til å gå ut på å forandre mentaliteten. Med en ny mentaliet får vi et nytt samfunn, ellers ikke, var hans endelige konklusjon.

Men hva har så dette med hr Holms påstander å gjøre? Ingenting! Overhode ingenting!

Tidl. redaktør av Samfunnsliv, Anders Ryste, Ørsta, har bedt meg, Svein Lanser, om å å forestå den praktiske gjennomføringen av Sommerstevnet i Oslo 1999 – fra mandag 26. juli til lørdag 31. juli.

10 – 15 personer, kjent av Samfunnslivs lesere, vil bli invitert til å holde debattinnlegg som selvvalgte Nyorienteringsemner. Solveig Eivindson Hansen, Skien, er programansvarlig.

Daglig samlingssted: Årvoll gård kultur- og aktivitetssenter, Årvollveien 35, 0590 Oslo med plass til 100 – 150 møtedeltagere. Vi disponerer "Fjøset" møtesal, "Låven" kantine, og "Fjøsloftet" med mulighet for rimelig "camping" – overnatting for 10 – 20 personer med medbrakt madrass etc. samt "Tunet" møteplass ute, når fint vær.

Enkle rimelige måltider kan tilberedes/serveres. Eventuelt catering. Parkeringsmuligheter ved Årvoll skole og i Årvollveien. Korttids-parkering på gården. Bussforbindelse fra og til sentrum: Rute 31 Tonsenhagen og 32 Grorud. Gangavstand til "Haraldsheimen" vandreheim og "Linne Hotell" (ca 15 min.)

1) Selvvalgt (hos familie, venner, annet)

2) "Fjøsloftet", Årvoll gård, kr 30,- pr natt. Begrenset antall. Overnattingsutstyr medbringes.

3) "Haraldsheimen" vandreheim. Overnatting i 4-mannsrom med frokost, ca kr 180,- pr natt. Vi disponerer 30 – 50 senger.

4) Nærmeste hotell: Hotell Linne. Møterom med konferanseutstyr. Overnatting i komfortable rom med 2 senger. Pris med frokost ca kr 650,-. Full "pakke" kr 990,- (med lunsjbord, tre retters middag, 2 kaffepauser med kake). Bilparkering. Nær T-bane, men ikke direkte bussforbindelse med Årvoll gård. Vi disponerer 50 – 80 senger.

5) Camping i Oslo: Med bil: F.eks. Bogstad. Telt: Evt. Nordmarka.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!