Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

I 1974 utkom Bernhard Varas Bibelen, mennesket og dogmene på eget forlag i Kirkenes. På førstesiden står følgende:

Mottoet for boken er følgende "Ut av åndsmørket! La oss tenke selv!"

I likhet med BDBrochmann var nå avdøde Bernhard Vara autodidakt og legmann. Gjennom et langt liv pløyde han gjennom en ganske omfattende litteratur i bl.a. religionshistorie og i særlig grad de bibelske skrifter. Det som imponerte meg ved lesningen av hans to utkomne bind om "Bibelen, mennesket og dogmene" (bind 1: eget forlag 1974, bind 2: Lanser forlag 1979) er nettopp den mengden kritisk litteratur han har gjennomgått for å samle alt "under én hatt" og fremlegge det for sannhetssøkerne blant oss som ikke har hatt tid og evne eller iherdighet nok til å lese en så omfattende mengde litteratur. Jeg har sett hans manuskript til disse to bøkene: Vara benyttet alt av papir som kunne skrives på, baksidene av regninger, gamle brev osv. Arkene var fylt til siste plass. Alt skulle utnyttes. Men han fikk manus i retur fra utallige forlag. De skyldte på økonomien, at de hadde så mye å gjøre m.m. Det er kjente toner for dem som har forsøkt dette før.

Men Vara brukte altså 4 år på å sende manus rundt-omkring, uten hell. Da bestemte han seg for å trykke selv og brukte 18.000,- kr av oppsparte midler til å trykke bind 1 på eget forlag - og dette er i 1974-kroner!

I dette nr. av Samfunnsliv trykkes en artikkel fra Norsk Ukeblad fra 1979 som presenterer vismannen fra Neiden på sin måte. Det er interessant lesning. Som kven vokste han opp i en tid der fornorskningen hadde tatt fullstendig overhånd. Skolen hjalp ham overhodet ikke med lærdommen han ønsket seg. Under slitet i Syd-Varangers gruver, lærte Vara seg på egen hånd norsk grammatikk og russisk, tysk, engelsk, svensk og finsk gjennom flere korrespondansekurs. Det gjaldt også fag som matematikk, mekanikk, bygningslære.

Vismannen fra Neiden er borte, men ånden hans lever videre i hans bøker, som anbefales for de som er interessert i en omfattende og viktig gjennomgang av vår tids kjente og ukjente religionshistorikere. I tiden fremover vil det blir presentert utdrag fra Varas første bok. I dette nummer av Samfunnsliv kommer det første.

Dag Ove Johansen

1) Omorganisasjon av alt pengevesen. Budsjettpolitikkens avløsning av bransjeøkonomi og fritt bransjestyre. Statens gradvise likvidasjon. Øyeblikkelig opphør av alle tvangsauksjoner. Skatteutplyndringen og renteutplyndringen innstilles. Folkenarreriets opphør.

2) Det Statistiske Sentralbyrå omdannes til institutt for Samfunnets Totalitetsøkonomi. Innførelse av fri økonomisk selvvirksomhet på dekapitalistiske grunnprinsipper. (Begrensning av all uøkonomisk selvvirksomhet).

3) Retning frihandel, internasjonalt varebytte. Nedrustning, bedre orientering mot øst og vest. Sterkest mulig åndelig forsvar. Stabilisering av folkets indre valuta. (Uavladelig opgjør med andre undermålere).

4) Frivillig dekapitalisasjon av alle bokførte verdier. Konkurslovens opphevelse. (Om nødvendig innenlandsk moratorium i avviklingstiden og amortisasjonstiden.) Opphør av all rentepolitikk. Norges naturrikdommer gjenkjøpes. All utenlands gjeld prioriteres. Gjenreisning av alle norske naturlige erhverv. Rasjonell utnyttelse av alle Norges naturlige erhvervsmuligheter. Alle offentlige eiendommer realiseres til fordel for befolkningen.

5) Klarleggelse av forholdet mellem samfundet og individet. Kringkastingens anvendelse til objektiv livsorientering og nyorientering sikres. Folket sikres imot oppviglere og mot politiske demagogi. Avbles√ning av partikampene og klassekampene i alle sine former. Selvvirksomheten frigis på basis av nyorientering og selvkontroll. Individualismens og kollektivismens rasjonalisering og stabilisering.

6) Samfunnsordningen bygges på moderne menneskekunnskap (psykologi) og på en ikke-naturstridig dynamisk kollektivisme. (Vi vil i lære og praksis med åndelige midler utkonkurrere kommunismens og fascismens mekaniske naturstridige kollektivisme).

7) Det hedensk romerske statsbegrep og rettsvesen avløses av kristendommens praktiske gjennomførelse. Sannheten om menneskene forkynnes uten avkortning, og de skriftkloke fariseere bringes til taushet. Leietjenersystemets avskaffelse. "Den gode hyrdes" prinsipper innføres i samfunnet. De ti bud skal overholdes også i det offentlige (kollektive) liv. Vi krever den samme moral respektert og realisert kollektivt som privat.

8) Embedsvesenets omregulering. (Organisasjonsvesenets misbruk (korrupsjon) forhindres. Kvalitetsmennesket begunstiges foran kvantitetsmennesket. Differensieringen eller den frie naturlige arbeidsdeling innføres. Alle upersonlige og personlige institusjoner oppløses sukcessivt, og personlig ansvar innføres. Det personlige forbruk frigis, det upersonlige innskrenkes. Tvangslovene avskaffes til fordel for selvkontrollen, friheten og dannelsen.

9) Diplomatiet og den offentlige forstillelse ("prostitusjonen") avskaffes. Renslighet og oppriktighet tilveiebringes såvel innadtil som utadtil. Vårt internasjonale samkvem formidles av eksportører og importører. Nyordning med kongehuset.

90-årige Bernhard Vara tror ikke på Bibelen:

Tekst: Hild Henriksen

Vismannen i Neiden – som Bernhard Vara ble kalt. På bilder bare få år gamle, ruver han med kraftig skjeggpryd og en stutt kropp så bred og trygg og tilsynelatende lykkelig i sitt villmannsliv og i sin lille plankehytte. I dag, 90 år gammel, er det ikke så mye igjen av ham, rent fysisk. Det kunne gått to av den størrelsen i de gamle buksene som holdes oppe både med de brede go’-hjerta bukseselene og flere skolisser knyttet sammen rundt halsen. Og skjegget er borte, så ansiktet virker merkverdig lite sammenlignet med det på bildene. Men de små runde brilleglassene er de samme – og glimtet bak dem.

Viktigst av alt, ånden, er like lysende klar. Hva vår vismann har lest – og husker! Bare ta en titt i hans bok "Bibelen, mennesket og dogmene". Annen del av den er nettopp kommet på Lansers Forlag i Oslo.

I et års tid har han vært på Wesselborgen, som er Kirkenes’ flotte alders- og sykehjem, oppkalt etter Ellisif Wessel, doktorfruen som var en ivrig fotograf og dertil sosialt engasjert. Takket være henne har man for all ettertid bevart et klart bilde av folks levekår i Sør-Varanger rundt århundreskiftet.

Bernhard Vara var en av dem som fikk føle det på kroppen i de tider:

– Av skolelæreren lærte jeg ingenting, han hadde ikke noe igjen for å lære opp oss fattige "kvenungan". Vi kom så langt som til brøkregning – vet forresten ikke om han kunne det selv – for da begynte han om igjen. Riktig ille ble det for meg da en kven skrev i avisen at det var med læreren som med Bukken Bruse, han som gjorde seg fet… Læreren trodde min 17 år eldre bror hadde skrevet det. Så la han meg for hat, han slo hånden av meg helt. På eget initiativ – vi hadde ikke bedt om noe – gikk han til mor og sa: "Det går ikke an å skaffe skole til gutter som ikke har foreldre med penger." Mens andre fikk tilbud om skole, betalt av staten…

Så jeg måtte begynne med å hakke stein for A/S Syd-Varanger, det store verket som driver jernmalmgruvene. Arbeidet inne i tunnelen var tungt. I fritiden lærte jeg meg på egen hånd norsk grammatikk og russisk, tysk, engelsk, svensk, finsk. Ikke det at jeg hadde så gode evner, sier han beskjedent. – Jeg tok massevis av korrespondansekurs. I matematikk, mekanikk, bygningslære…

Det nyttet bare ikke, jeg fikk ikke arbeid. Arbeidsløsheten herjet i de tider. Jeg var i årevis laste/lossearbeider før jeg kom inn på det mekaniske verkstedet – for bare å bli uglesett av verksmesteren og han som aspirerte til å bli verksmester. De trodde jeg stilet mot noe høyere, men det gjorde jeg ikke – jeg arbeidet bare for margarin og brød! Feilen med meg var at jeg hadde for god utdannelse, at jeg teoretisk kunne mer enn andre.

Du er bitter?

– Jeg er ikke bitter på noen bestemt, det var tiden som var slik og da blir menneskene også slik. De gjorde hva som helst for å undertrykke oss sosialister. Ja, det var min eldre bror som kom hjem med sosialismen etter at han hadde arbeidet i kobbergruvene for engelskmennene i Alta. Aktiv jeg? Ikke på annen måte enn at jeg spilte trekkspill så folk kom og hørte på møtene.

– Hva hadde du lyst til å bli?

– Jeg orker ikke tenke på det mer, nytter jo ikke å snakke om det nå.

Det endte nå med at jeg gikk på mine ben i Finnmarken og sørover til Tromsø i ervervs medfør – jeg tok opp ordre på alt mulig som landbruket trenger og gravstener, symaskiner.

Gikk på mine ben, sa jeg – hvis jeg da ikke måtte fire meg ned etter en kjetting som hang fast i bergveggen. Det var når jeg kom over fjellet til Kjelvik (Nordkapp). Om sommeren førte trappetrinn ned i gryta der handelsmannen og noen fiskere bodde. Men om vinteren var det å la seg gli ned på ryggen, etter kjettingen.

Jeg holdt på til tyskerne kom og det ikke var mer å selge. Da solgte jeg trekkspillet mitt, det skaffet meg det jeg trengte for å leve under krigen. Etterpå fikk jeg hjelp av kommunen til jeg var gammel nok til å få trygd. Jeg fikk 900 kroner for å bygge den brakka jeg levde i til jeg kom hit…

Vi følger ham nedover gangen i Wesselborgen, med enmannsrom og fellesinngang med tekjøkken og bad som to og to deler. Vårt ærend er å kjøpe første del av "Bibelen, mennesket og dogmene", som kom ut i 1974 på "Eget Forlag".

– Det var mye om og men i mange år før jeg tok meg sammen og skrev denne første boken på fire avsnitt à 100 ark, begynner Vara, og la oss tilføye: Hvilket manus! Vi har sett hans små tettskrevne ark – han bruker til og med baksiden av gamle regninger! Aldri har vel noe forlag fått et mer papirøkonomisk manus. Kanskje ikke så rart at det kom i retur?

– Jeg sendte det til en masse forlag, men de hadde alle så mye annet å gjøre, så dessverre… Minst fire år somlet jeg bort bare på å få trykket den første boken. Så en dag oppdaget jeg at jeg hadde lagt av noen penger av trygden. Nok til å betale 18.000 kroner pluss moms for å få den utgitt på eget forlag. Og jeg gikk selv rundt og solgte den, for 40 kroner…

Vi blar i den – og ser straks at han må ha lest all verden om all verdens religioner, men i denne første omgang for flyktig til å kunne se hva han selv tror eller ikke tror?

– Min mor var læstadianer, jeg er så langt fra det. Men mor var et bra menneske, en av de få du kan kalle et virkelig godt menneske. Det falt naturlig for meg å begynne å lese Bibelen på finsk, ti år gammel. Slik ble min interesse vakt.

Jeg vil ikke si mine bøker er hverken religiøse eller ikke-religiøse. De handler om religion – vitenskapelig sett. Alt som ligger bak det presten taler om. Det er bare vanens makt når jeg fortsatt står i statskirken. Egentlig er jeg humanetiker på min hals og av hele mitt sinn, men ikke medlem av Human-Etisk Forbund – jeg er ikke kommet i kontakt med de folka. Jeg tror ikke på helvete og ikke på himmelen heller. "Myten om Satan" finner du på side 62 og "Dogmet om det evige liv i ny belysning" på side 96.

Jeg har lest en masse parapsykologi også, fortsetter han noe uventet. – Og jeg må vel tro på det når så mange vitenskapsmenn sier det har hendt? Meg personlig har det ikke hendt noe overnaturlig, det er ikke alle som opplever slike ting. Men både min far, en fetter og enda en mann i Neiden opplevde…

– Opplevde hva?

– Ta min fars opplevelse da min bror Johan kom på sykehus i Vadsø for kreft. Gamlingen lå alene hjemme en kveld. Mor var gått på læstadianermøte. Da hørte han det trampet hardt i gangen, som Johan pleide når han kom hjem. Lokket på kisten som sto der, ble åpnet og klasket igjen, akkurat som Johan brukte å gjøre når han kom fra revefangst og skulle legge tilbake giftsakene sine. Gamlingen spekulerte på hva Johan gjorde hjemme og gikk for å se. Men der var det ingen.

Johan døde i den selvsamme stund.

En forklaring er at han i dødsøyeblikket tenkte på Gamlingen og hjemmet. En annen – hvis det er noe i at mennesker overlever og kan bevege døde ting – at han gjorde det for å fortelle Gamlingen at han ikke var død, at det som var igjen av ham, levde videre.

– Sjelen med andre ord, tror du den overlever?

– Ja, jeg gjør det, og det har mennesker trodd like fra antikken. Greske filosofer mente at bare de som hadde høyere tanker, de som filosoferte, ville overleve, ikke andre.

– Du skulle ha gode sjanser?

– Ja, hvis noen vil leve videre, så må det vel bli meg! humrer han. – Jeg har jo utviklet meg… Riktignok tror jeg ikke på himmel og helvete, men jeg vet ikke Guds plan med meg. Jeg sier med en engelsk forfatter "Your God is too small" – din Gud er for liten. Apropos himmel – jeg har lest astronomi også. Hele universet kan jeg omfatte med min tanke…

Er det bare slike høyttravende ting du skriver om?

– Nei, en helt annen bok blir "En tapers erindringer". Jeg husker i glimt like fra toårsalderen. Noe senere plumpet jeg på hodet i et vannhull. En kamerat fikk meg opp. Slike narrow escapes (med nød og neppe reddet) har jeg opplevd mange av… En annen sak er om jeg får trykket denne boken mens jeg lever, så mye motbør jeg har hatt. Jeg ble den evige taper fordi "borgeran" slo hånden av meg helt fra jeg var liten gutt. De hadde makten og bukten og begge endene og kunne gjøre hva de ville med oss fattigfolk…

– Du må da i et så langt liv ha hatt dine gledesstunder også? Vært forelsket, kanskje gift?

– Nei-nei, sier den sindige Vara plutselig og skyver fra seg med begge hender. – Heldigvis har jeg aldri vært gift. Og ikke forelsket heller, ikke på avstand engang, nei! Men opplevelser har jeg hatt. Til sjøs – ja, jeg seilte en tid på England – gikk jeg i butikken og pratet med "missan". De andre sjøfolka kunne ikke engelsk, så de la sin elsk på meg, "missan". Men jeg ikke på dem! Så nei, kjærlighetens gleder har jeg aldri opplevd.

– Men noe må det da være å tenke tilbake på med glede?

– Nei, det har bare vært jævelskap, det finnes ikke noe å glede seg over. I ungdommen var det å fly milevis på ski og sette snarer for å fange ryper om vinteren og fiske om sommeren. I alderdommen bodde jeg alene i min brakke, en tynn og kald bordhytte, og kokte ute hele sommeren. Nei, jeg skal si deg, jeg har aldri hatt det så fint og godt før som her på gamlehjemmet.

Men nei. Europa vil bestå sjølvom EU syner seg som ein korrupt konstruksjon. Kven ville tru at dette systemet var tufta på kvikksand? Det var sant, slik det blei sagt i EU-kampen, at det finst påliteleg ibuande lovmessigheit også i menneska sitt kollektivliv. Den ibuande lovmessigheita bør verdas politikarar lære å kjenne dersom politikken skal lukkast!

Vi har lært å kjenne politikken skapt av menneskelaga lover og reglar utan å ense ibuande lover og reglar. Annleis kan det ikkje vere så lenge Kristi lære skal skyvast tilside og Paulus hinsideslære skal setjast inn i staden. I den tekniske verda kan dei levande snart alt. I den mentale verda kan menneska snart ingenting. Det er skilnad på religiøs drøymeorientering og bibelorientert innsikt i samfunnslivet. Det er og skilnad på teknisk innsikt og innsikt i ånd og sanning, det som Guds rike på jorda er tufta på. Når politiske konstruksjonar, slike som EU og andre, rasar saman, så tvil ikkje på at ikkje konstruksjonen starta på pur idealisme, men diverre, den mentale innsikta mangla.

Ein vakker sommarkveld ute mellom øyane på Helgelandskysten, var to karar ute og dorga etter rispingen. Under glansen frå den vakre midnattssola seier den eine: Trur du at dommedagen som dei religiøst truande talar om, skal oppfattast som eit bokstaveleg inferno, der vår vakre jord skal pulveriserast for skuld menneska sine synder, slik det skjedde med Sodoma og Gomora? Eller trur du at med dommedagen meinast at dei systema som menneska byggjer seg opp, utan innsikt og kunnskap om dei kollektive Gudslovene, med det resultat at urettferda tek overhand, er det som skaper inferno? Kameraten svara kort:Gjer skilnad på den trua som menneska diktar seg opp gjennom sine sosiale pubertetsår og den trua som veks fram i kraft av seg sjølv. Den vaksne, medvitne gudstrua.

Det synes som vi no skal gå inn i nye systemras. EU-systemet var altså tufta på sand og tilbedarane sit att med skamma. Skal det enno gå nye årtusen før endeleg gudsskapningen, mennesket, tar til å skjøne sitt eige beste. Ikkje lenger lar seg lure av dei moderne avgudane Mammon, Molok og Mars, – kjærastane til EU.

Vi har valgt i vår fordypning å skrive om familiesystemet og dets kommunikasjon.

Dette fordi vi ofte ser hvordan familier ikke klarer med de oppgaver samfunnet venter de skal klare. Det er stadig flere barn som kommer under barnevernets omsorg, flere skilsmisser og stadig flere som misbruker stoff og alkohol, mer isolasjon, ensomhet og vold. Hva er det i familiesystemet som ikke fungerer, mens alt dette skjer?

Vi har valt å se på familiesystemet generelt. Vi tar ikke stilling til om det er spesielle sammenhenger i systemet, eller om det er noen i systemet med handicap.

Under vår litteratursøking ble vi kjent med Virginia Satir og hennes bok "Familieliv – liv i familien". Satir beskrives som en ekspert i familiebehandling og hun har undervist over temaet i hele verden, også i Skandinavia.

Ut fra sitt kjennskap til familier over hele verden, sier hun at det er fire grunnleggende faktorer som går igjen uansett hvor i verden disse familier bor. Disse fire faktorer er:

– menneskenes syn på seg selv

– deres måte å kommunisere på

– deres regler

– deres kontakt med omverdenen

Rundt disse faktorer har vi bygget vår oppgave. Vi vil prøve å vise hvordan disse faktorer påvirker og beveger familiesystemet.

V. Satir bruker ofte uttrykket at "gryten har gått av kok" eller "gryten er på kok".

Hun bodde som liten pike på en gård i Wisconsin. På kjøkkenet hadde de ei stor gryte som nesten alltid var på kok. Den ble brukt ti lalt fra såpekoking til sylting. Familien kalte den for "spørsmålsgryten" fordi alle spurte:Hva goker du nu? og hvor lenge varer det? Mange år seinere husket Satir på familiegryten.Hun ga benevnelsen "gryte" et nytt innhold og begynte å bruke begrepet i familiebehandling.

Gryten er det menneskene tror om seg selv, deres selvfølelse og selvrespekt. Når "gryten er i kok" er selvfølelsen og selvrespekten ok. Er "gryten av kok" er selvfølelsen dårlig, og mennesket er tynget av skyld og skam, og føler at ingen trenger dem.

Vi har søkt å bruke annen litteratur, men Virginia Satirs bok "Familieliv – liv i familien", danner rammen for oppgaven.

Virginia Satir sier dette om kommunikasjon:

Siv Oltedal sier at de sentrale aspekter ved kommunikasjon kan uttrykkes i setningen:

"Avsendar – Handling – Innhald – Mottakar – Kontekst" (s. 46). Kommunikasjon dreier seg om relasjoner mellom den som sender budskapet og den som mottar det. I tillegg til at budskapet er retningsbetont: det er "til deg" jeg sier dette, så må en utføre selve kommunikasjonen, handlingen, det å se noe, ikke bare tenke på det. Man formidler et budskap, et innhold. Dette innholdet må tolkes av mottaker og forstås utfra situasjonen, konteksten, budskapet blir formidlet i. (Oltedal -88, s. 44–55).

Larsen og Selnes sier imidlertid om kommunikasjon:

Vi har valgt å definere begrepet kommunikasjon ved å forsøke å sammenfattelikhetene i definisjonene til Satir, Oltedal og Larsen og Selnes:

Kommunikasjon dreier seg om relasjoner mellom mennesker. Det dekker hele det området mennesker meddeler seg til hverandre, også tonefall, mimikk, kroppsholdning, tegn og signaler. Forholds- og innholdsplan.

Sender i en kommunikasjonsprosess formidler et budskap, enten med ord eller handling. Mottaker budskapet er til, må tolke det i den sammenheng konteksten, det blir gitt i.

I tillegg vil vi ta med W. Martinussen som sier at kommunikasjon består av forventninger. Forventninger omfatter det en venter seg i fremtiden, oppfatninger av en situasjon i øyeblikket og summen av tidligere erfaringer i lignende situasjoner. Altså erfaringselementer og tolkningselementer. (1984, s. 89).

Om dette sier Satir at ethvert system består av forskjellige deler eller elementer som alle er like viktige og avhengig av hverandre i forbindelse med det resultat man ønsker å oppnå. De enkelte delene har hele tiden innflytelse på de andre. Det innbyrdes avhengighetsforholdet og påvirkningsforholdet danner grunnlaget for å beskrive et system. (Satir -74, s. 100).

Siv Oltedal sier at i systemteori er man opptatt av relasjoner mellom mennesker og mellom mennesker og miljø. Ordet system er gresk og betyr sammenstilling, gruppe av mindre enheter som lager en samordnet eller samarbeidende helhet. (Oltedal, s. 15–34)

Når vi skal definere et familiesystem, har vi funnet det hensiktmessig å gjøre det på samme måte som under definisjonen av kommunikasjon. Vi mener at vi har sammenfattet likhetene til Satir og Oltedal der vi sier følgende:

I systemteori er man opptatt av relasjoner melom mennesker og mellom mennesker og miljø. Alle delene i et system er like viktige og avhengig av hverandre i forbindelse med det resultat man ønsker å oppnå.

Ordet system er gresk og betyr sammenstilling av deler til et hele.

I tillegg sier W. Martinussen at kjennetegnet ved et sosialt system er:

– gentagelse av samhandling og dermed varighet

– et felles fokus i fellesinteressene samhandlingen dreier seg om, deltagerenes mål ved utvekslingen

– en felles problemforståelse danner grunnlaget for et indre samhold

– avgrensning mot omgivelsene, uttrykt gjennom en klar indre sammenheng mellom delene

Siv Oltedal framstiller dynamikken i systemet slik:

Da betyr "Input" det man tilfører systemet av roller, regler, kommunikasjon og sosiale relasjoner. "Throughput" er systemets bearbeiding og forhold til "Input". "Output" er resultatet av systemets bearbeiding av "Input". "Feedback" (tilbakemelding) gjør at input kan endres, eller feedback gir melding om at input var bra.

Denne dynamikken i systemet forteller om et åpent system. Betegnelsen dynamikk innebærer bevegelse og forandring. Er det ikke dynamikk i systemet. Det skjer ikke feedback som gjør det mulig å forandre input. Systemet betegnes da som "lukket".

Satir sier om lukkende systemer at: GRYTEN ER AV KOK

– De følelser og tanker personen har om seg selv er dårlige med lav selvaktelse og selvrespekt

– Kommunikasjonen er indirekte, uklar, bebreidende, uoverensstemmende, forsonende, unnvikende og avledende.

– Reglene er fordekte, ukjente, umenneskelige, regler som har overlevd seg selv, er stivnet. Endringer skjer kun innenfor allerede fastlagte rammer. Det er ikke tillatt å stille spørsmål. Satir sier videre at resultatet blir ulykker, kaos, vanskeligheter og ødeleggelser. Troen på en selv betviles mer og mer og man søker stadig støtte utenfra. (Satir -74, s. 111)

Satir sier om åpne systemer at: GRYTEN ER I KOK

– De følelser og tanker man har om seg selv er gode, selvrespekten og selvaktelsen sier: "jeg er OK"

– Kommunikasjonen er direkte, klar, nøyaktig, sammenhengende og formidlende (utviklingsfremmende).

– Regler er åpenlyse, kjente, følger med tiden, menneskelige. Det er regler som kan endres når det er behov for det.Ingen er redd for å stille spørsmål ved det som skjer.

Virginia Statir tilføyer at: Det er en hensiktsmessig og konstruktiv forbindelse med livets realiteter. Troen på seg selv blir stadig større, man føler større trygghet og stoler mer på seg selv. (Satir -74, s. 112).

Satir konkluderer med at uansett hvor i verden hun har jobbet med familier, har hun funnet fire karakteristiske sider ved familielivet. Disse sider omfatter familiemedlemmenes selvoppfattelse, kommunikasjon, regler og forhold til samfunnet.

Om familiemedlemmene i den aktive og blomstrende familie sier Satir:

"De værdsætter og respekterer sig selv og andre. Kommunikasjonen er direkte, klar, enkel og ærlig. Reglerne er elastiske, menneskelige og hensigsmæssige. Forbindelserne til samfundet er åpent og fortrøstningsfuldt". (Satir -74, s. 12)

Vi velger å se på struktur som en ramme rundt systemet. Da vi har sagt (se under def. familiesystem s. 4) at da alle delene i et system er like viktige og avhengige av hverandre i forbindelse med det resultat man ønsker å oppnå, må dette systemet organiseres, ellers vil det oppstå kaos.

Elementene i strukturbyggingen vil vi kalle roller, regler og signaler, viser hvordan disse organiserer familiemedlemmene i et familiemønster og danner familiestrukturen.

Familiens roller kan inndeles i tre hovedgrupper. Vi har for det første den ekteskapelige rolle, som mann og kone. For det annet har vi foreldre/barne rollene:far/datter, mor/sønn, mor/datter, far/sønn. Til slutt har vi søskenrollene, bror/bror, søster/bror, søster/søster osv. alt etter hvor mange medlemmer familien består av. Det stilles forskjellige forventninger til de forskjellige roller. Familierollene forekommer kun parvis. Man kan ikke ha rolle som ektemann uten kone, ikke som foreldre uten barn. Det er også viktig å finne ut av hva som legges i de ulike rollene til de forskjellige familiemedlemmene, fordi oppfattelsen av samme rolle kan være forskjellig. (Satir -74, s. 138).

Om rollene sier Pål Repstad:

"En rolle er et sett av normer og forventninger om hva man skal gjøre og hvordan man skal oppføre seg når man er i en bestemt sosial posisjon. Slike normer og forventninger kan uttrykkes av andre individer ("Du må ikke gråte du som er stor gutt"), og de vil ofte bli internaliserte av individet selv, det vil si gjort til en del av individets egen virkelighets forståelse". (Repstad -83, s. 44)

Når normer og forventninger uttrykkes i forhold til en rolle, mener vi at det samtidig uttrykkes noe om hvordan man ikke skal oppføre seg. W. Martinussen forklarer et rollesett slik:

"I samhandling uttrykkes rolleforventningene gjennom kommunikasjon. Den enkleste sosiale relasjonen innebærer sending og mottaking av normer mellom to personer. Disse normene utgjør komplementære roller når de er utløst av to gjensidige avhengige posisjoner. Eksempler på komplementære roller er far/sønn, lege/pasient, ektemann/hustru, kunde/kjøpmann, lærer/elev. Disse rolleparene er komplementære fordi den ene partens rettigheter er den annens plikt". (Martinussen -84, s. 99)

Summen av de forventninger som sendes til innehaveren av en bestemt stilling eller posisjon kaller Martinussen rollesettet og illustrerer det på denne måten (s. 99).

Denne figuren viser hvordan far får mange forskjellige forventninger knyttet til sin rolle som far. Slike rollesett har alle familiemedlemmene. I tillegg har familiemedlemmene andre rollesett utenfor familiesystemet. Martinussen sier:

"Summen av rollene et individ møtes av (eller i mindre streng ordbruk: innehar) kalles av og til for individets sosius. Dette er det språklige uttrykket for at individer på samme tid er medlem av mange sosiale system, og møter forvetninger om rolleatferd i mange sammenhenger." (Martinussen -84, s. 100).

Skal det være hensiktsmessig å snakke om familiemedlemmenes rolle, i og utenfor familiesystemet, må man bruke Martinussen som sier at:

"rollepartene er komplementære fordi den ene parts rettigheter er den annens plikt!, i dette mener vi strukturbyggingen ligger.

Å innarbeide disse rollene er ikke like selvsagt som det kan se ut til. Hjelpen kan ligge i de klare forventningene som ofte er knyttet til rollene, og at familiemedlemmene i det åpne familiesystemet, får feed-back på rollene sine. Utfra det kan de justere dem i takt med forventninger og endringer i og utenfor familiesystemet.

Dette innebærer at alle er kjent med rollene sine og påtar seg ansvar for dem (rettigheter og plikter). Alle respekterer sine egne og hverandres roller og hjelper hverandre til å oppfylle og utvikle seg i rollene.

Idette arbeidet trengs noen regler. Det er det andre elementet i i strukturbyggingen.

Familiesystemet er et system som i stor grad er overlatt til seg selv når det gjelder utformingen av regler. I andre samfunnssystemer er reglene innebygd i lover, forskrifter og stillingsinstrukser, og dette gjelder selv den minste bedrift.

Gordon stiller spørsmål ved foreldreopplæringen. Han sier at jobbene som mor og far er jobber som hører til de vanskeligste noen kan ha. De tar et lite barn, en liten person som er så godt som helt hjelpeløst, og påtar seg det fulle ansvar for denne skapningens fysiske og psykiske helse. De skal oppdra dette barnet til å bli en skapende, samarbeidsvillig og ansvarlig medborger i samfunnet. "Finnes det en vanskeligere jobb og mer krevende jobb?" spør Gordon (1979, s. 4)

Iutlysningsteksten er vi ofte at det står: "Det vil bli lagt stor vekt på personlig egnethet." Personlig egnethet mener vi indikerer personens evne til initiativ, fleksiblitet, tilpassing og ikke minst personens tidligere erfaringer. Vi vil sammenlignet familiens regler med arbeidslivets lover og instrukser, og skal være retningsgivende for familiens samhold, samarbeid og kommunikasjon.

I en familie er mange av reglene bygget på tidligere erfaringer. Da er det viktig at de personene som er sjefene (mor og far) i familiesystemet er så fleksible, har så klar og ærlig kommunikasjon, og syns så godt om seg selv, som Satir sier, at de kan tilpasse disse reglene til det nye systemet. Da mener vi at de viser personlig egnethet til den jobben de går inn i.

Regler høres ut som et negativt ord. Det bærer i seg elementer av tvang må, skal må ikke, skal ikke. Hvorfor har vi regler da? Virginia Satir sier at regler regulerer handling, atferd, metoder og aktiviteter. De er også levende og dynamiske og har en sterk innflytelse på familielivet. Videre sier Satir at reglene i en familie skal være åpenlyse, kjente, menneskelige og de skal følge med tiden. Det er regler som kan endres når det er behov for det. Ingen skal være redd for å stille spørsmål om det som skjer.

En innfallsport til å klare å gjøre reglene til positive retningslinjer som skal hjelpe familien til å kommunisere åpent og ærlig, stå i interaksjon og utvikle seg, mener vi ligger i å påta seg ansvar for egne roller.

Rollene og reglene i familien vil naturligvis forandre seg i takt med alles utvikling.

Når reglene skal regulere handling og atferd ser vi at regelen som total nærhet er livsviktig for det lille barnet. Mahler betegner barnets første fase for symbiosen (Lindén 1984). Symbiotisk betyr samliv, uatskillelig forenet. Forandrer denne regelen om total nærhet seg ikke i takt med barnets utvikling, vil regelen virke utviklingshemmende og ikke som regulator for handling og atferd.

Dette viser hvordan reglene og rollene forandres i takt med dynamikken i systemet. Når noen enten i systemet eller utenfor gir signaler om at reglene er uhensiktsmessige, må disse vurderes (se skjematisk framstilling av dynamikken i familiesystemet s. 5).

Kanskje er det regler som har overlevd seg selv? Man kan da holde en takketale over dem, for den misjon de har hatt, for så å begrave dem.

Kanskje er det regler som bare må justeres for de henger litt etter i tid, og bare er med på å opprettholde dårlig samvittighet, følelsen av ikke å strekke til. Disse reglene henspeiler seg ofte på rolleregler. Et eksempel: En husmor skal klare alt i huset, selv om hun har jobb utenfor hjemmet. Regleen i familien er at huset skal være i orden.

Ved å justere disse reglene innad i systemet, avlaster man ikke bare husmoren, men får fram en felles problemforståelse som danner grunnlaget for indre samhold og felles ansvar (se under def. familiesystem side 5). Gordon sier:

"Der det ikke finnes regler – eller der reglene er uklare og tvetydige – vil konfliktene blusse opp og bre seg stadig på ny." (Gordon -70, s. 190)

Altså er regler en viktig faktor for å hindre eller hanskes med konflikter. Men da må reglene være som Satir og Gordon sier: Klare og tydelige, menneskelige og følge med tiden.

Virginia Satir viser i en figur hvordan man ved å endre en regel, endrer selvfølelse, kommunikasjon og sjansetaking, denne prosessen virker sirkulært. (Satir -80, s. 26).

Familien skal selvfølgelig ha noen må/skal, må ikke/skal ikke regler. Ideelt vil vi si at disse reglene kun skal dekke sikkerheten for familiemedlemmene. F.eks. du må bruke bilbelte. Porten ut mot veien skal alltid være lukket. Barn må ikke leke med fyrstikker osv.

Uansett regler vil vi hevde at deres hensikt er å regulere familiens atferd, handling, aktivitet og metoder på en måte familiemedlemmene trives med og utvikler seg i. Det tredje element i strukturbyggingen er familiens signaler.

"Signal" betyr i vanlig tale noe i retning av tegn til melding, overført på avstand. "Kode" i denne sammenheng tjener samme hensikt.

De signaler og koder familiemedlemmene benytter seg av, har ofte til hensikt å meddele andre noe om seg selv, uten å måtte snakke om det. Det kan være avtalte signaler, men ofte tror vi signaler er et budskap en sender har formidlet så mange ganger, at resten av familien har tolket dem slik de var ment fra sender, (se under def. kommunikasjon). Et eksempel kan være: Tenåringsdatteren låser døra til rommet sitt. Da vet alle at hun vil være alene.

Signaler kan tilkjennegi at man vil være alene, man er lei seg og og vil ikke snakke der og da. De kan ha til hensikt å ta vare på egen integritet. Er familiereglene tilpasset disse signaler er de gode å ha.

Signaler kan også være koder familien har avtalt eller innarbeidet, for å skaffe se oppmerksomhet.

Det som kjennetegner signaler tydeligst, syns vi, er at de tjener en hensikt for familien, de er ofte handlingsorient erte og kongruente. Det vil si at de indikerer atferd som er ekte og forståelig og trenger ikke verbal handling. De er rasjonelle og tjener den hensikt de er ment å ha.

Virginia Satir, kaller følelsesmessig ærlighet for kongruens. Utfra dette mener vi signaler er kommunikasjon på et høyt plan siden kongruens er det som kjennetegner signaler.

Vi mener at signaler er et element i strukturbyggingen rundt familien, fordi de vises der og da, og må forstås i familierammen. Utenfor familiesystemet vil de ikke bli forstått og har ikke noen hensikt.

De enkelte familiemedlemmer må også ha kunnskaper i kommunikasjon som går ut over familiestrukturen. Dette både for å fungere innad i systemet og utenfor det. Dette læres i samspill med nærmiljøet, i første omgang familien. Hvordan denne læring foregår, vil neste del handle om.

Jeshua, eller på gresk: Jesus, vandret rundt i Jødeland for snart 2000 år siden og forsøkte etter beste evne å preke fornuft inn i hodet på folk. Han la vekt på at menneskene skulle tenke selv og på denne måten frigjøre seg fra gammel religiøs tro og overtro som hadde hemmet dem gjennom århundrer.

De største hemmere av livsutfoldelse den gang, som nå, var de selvoppnevnte guds mellommenn, slik som de skriftlærde og fariseerne og hva de nå het alle sammen. Disse hadde gjennom mange hundreår hatt makt over folket ved å undertrykke dem med en ytre guddom. Dette kan vi lese om i Det gamle testamentet.

Jeshua sa: Dere har hørt at de gamle sa…, men jeg sier dere at…

Jeshua ville bevisstgjøre folket slik at de kunne sette et kritisk lys på det de hadde blitt foret med av åndelig føde. Han mente de måtte legge det gamle livs- og menneskesyn av seg og sette mennesket inn i den rette sammenhengen: Nemlig som bolig for åndskrefter – skaperkrefter – eller som han yndet å kalle det selv: Gud i mennesket.

Det var ingen som hadde plassert Gud på denne måten før. Den tids overprester og teologer snakket om Gud som en ytre kraft, og i og med dette kunne derfor menneskene aldri bli frigjort, ansvarliggjort og gjøres til selvstendige individer.

Jeshuas lære om mennesket vakte voldsom motstand fra det etablerte presteskapet. De så sin makt over folket sterkt truet. Tenk bare på at Jeshua og hans disipler ikke en gang klarte å holde hviledagen (sabbaten) hellig!

Fordi han oppvurderte menneskeverdien, og med det truet makten over folket måtte han skaffes av veien.

Det ble en offentlig henrettelse av Jeshua på Golgata. Det var bedre at et menneske ble drept, enn at hele samfunnssystemet skulle forandres slik at maktmenneskene mistet sin makt.

Fram til i dag har vi sett den samme situasjon som beskrevet. Ettertiden har ikke forstått at Jeshua kom som befrier fra all religiøs mystikk. Slik mytologien forklarte krefter i naturen som var ukjente og mystiske for oss (nøkken i fossen osv) slik er religionen et barnslig forsøk på å forklare krefter i menneskesinnet.

Jeshua kom som en frelser fra den selvødeleggende mentalitet som ligger i all religion som plasserer Gud i det blå og ikke i menneskets indre.

Ytterpunktene i dagens situasjon er de religiøse, som vil fraskrive seg ethvert ansvar med å overlate alt til en ytre Gud, og f.eks. human-etikere, som vil ha mennesket i sentrum. Men human-etikerne har i sin irritasjon over religiøst tåkeprat, ikke klart å se bakom tåken for å finne ut av Jeshuas misjon: Ingen har som ham klart å plassere mennesket i sentrum og forklart mulighetene og farene ved å være bolig for sterke åndskrefter.

 Elegant og karismatisk

prostituerer hun seg

for sin Herre’s

makt og penger

mammonismen –,

og gjør suksess

med sin idealisme.

***

Kvinner selv

stod opp og "strede".

Av og til

det ble til "lede".

"Systemet" selv

tok over makten –,

styringen og

livs-forakten –.

Trællens lyst

er lett å finne –,

bak din bluse

langt der inne

– synger der så søt

en stemme,

– himlen venter

deg der fremme.

Du dronning-træll

på maktens tinde.

Våkne opp

du djerve kvinde.

Kanskje styres

du omsider –,

fram mot lys

og gyldne tider…

Artikkelen "Språkstrid og språkhistorie" i gårsdagens avis handlet om bakgrunnen for den språkstrid som vi har kommet opp i. Hvilke veier har vi så å gå for å komme ut av uføret? Det viste seg altså umulig å få de ansvarlige fagfolk med på en diskusjon. For å komme videre er det dessuten gjort et forsøk på å trekke den statsråd som er konstitusjonelt ansvarlig, inn i bildet. Ien artikkel i Morgenbladet 6.4. 82 ble følgende spørsmål rettet til kulturministeren:

1) Hvorfor opprettholde P.A. Munchs lære om at alt som het normalisert norsk skriftspråk gikk i oppløsning ved inngangen til unionstiden?

2) For det tilfelle at man vil opprettholde læren: Hvorfor belaste tilliten til den ved å støtte den til et av P.A. Munchs helt meningsløse argumenter?

Både læren som det siktes til under pkt. 1, og den klart feilaktige argumentering for den, finnes igjen i alle lærebøker i språkhistorie som brukes i skolene. Idenne omgang er det ikke nødvendig å gå inn på menigsløsheten i detalj. Det skal bare nevnes at det eneste svar som ble oppnådd, var at kulturministeren ikke fant det naturlig å svare.

Slik står saken i dag. Og mange vil vel nu ta det som er referert, som en ny bekreftelse på at vår språkstrid vil holde frem i sin skjeve gang, uten å ta den minste notis av spørsmålene som D.A. Seip reiste på sine gamle dager. Men så helt håpløst er det ennå ikke. Det gjenstår iallfall tre mulige utveier å prøve før veis ende. De er som følger:

1. Anklage kulturministeren for historieforfalskning. Så lenge folk flest tok for gitt at historiefremstillingen var riktig, spilte det ikke så stor rolle at noen av argumentene for den var gale. Men etter hvert som den blir omstridd, endres dette. Det kan nu bare være spørsmål om tid før det å dra fortsatt nytte av det gamle feilressonement må sies å være historieforfalskning. Og det vil da gjelde uansett hvilket syn man måtte ha på saken ifølge ovennevnte spørsmål 1.

En slik anklage ville ikke virke om den ble rettet mot de ledende fagfolk. De kan skyte seg inn under prinsippene for den materialistiske historieoppfatning. Ved å praktisere den på en noe spesiell måte kan de hevde nær sagt hva som helst uten at det kan gjøres noe ved det. Men av en statsråd må vi kunne kreve at han i tjenestetiden retter seg etter den virkelighetsoppfatning som er vanlig blant folk flest.

2. Kravet at opplæring i skriftlig sidemål gjøres til valgfritt fag, drives gjennom ved sivil ulydighet fra foresatte, lærere og elevers side.

En slik utvei er så drastisk at det ikke bør rasles med den i utide. Men i dette tilfellet kan det være på sin plass. Vi ser for ofte at grupper som ikke har egne legitime interesser å ivareta i en sak, reiser ulydighetsvåpenet for å drive gjennom løsninger som er uønsket av flertallet i de berørte parter. Forholdene kan altså være stikk motsatt de som rettferdiggjør bruk av våpenet. Det kan derfor være behov for å få demonstrert hva sivil ulydighet egentlig skal være.

3. Norges Mållag tar konsekvensen av det nye historibildet og godkjenner en riksmålsaktig norm eller, om man heller vil, bokmål med "tradisjonelle former", som en av hovednormene innen nynorsk.

Dette må vel være den egentlige og riktige løsning på språksaken.Ivar Aasen ble forledet av P.A. Munch til å regne de fleste østnorske talemål og bytalemål som "nyere og mindre ægte". Derfor satte han dem ut av betraktning da han samlet grunnlaget for reisingen av "et selvstændigt og nationalt Sprog". Hadde han visst det vi vet idag, ville han neppe ha regnet med noe annet enn et sydøstnorskbasert skriftspråk. At han ville ha lansert et nytt alternativ som opplagt ville føre til borgerkrig mellom nasjonalt sett likeverdige, virker utenkelig. Det det er spørsmål om nu, er derfor ikke noe annet enn å føre målreisningsarbeidet videre i Ivar Aasens ånd.

For mange i Norges Mållag er vel dette tanker som er hverken nye eller sjokkerende. Men med den sterke venstresosialistiske fløy laget har, har det sikkert ikke vært lett å lufte dem. Den venstresosialistiske leir ønsker at de vanlige nynorsk-normer og dermed språkstriden skal holdes i live så lenge som mulig for at de skal få tid til å etablere sitt samnorsk.

Men det kan ikke være rett at Norges Mållag på sine gamle dager blir misbrukt i et slikt spill mot både nasjonale og sosiale hensyn. Laget har fra starten av drevet en virksomhet som fortjener full aktelse. Det er ikke rett å laste laget for at vi fikk språkstriden når villfarelsen som det bygde på, var like utbredt i alle leirer.

Ennå er det mulig å unngå at lagets historie får et skjemmende siste-kapittel. Det kan skje så sant laget har en både nasjonalt og sosiale bevisst fløy intakt. Det kan vises til at den står frem og gir seg til kjenne at den ønsker å ta konsekvensen av D.A. Seips lære. Den skulle i så fall ikke behøve å bli stående i mindretall og få ubehag av den grunn. Et tilstrekkelig antall nye medlemmer vil sikkert være rede til å gå inn i laget om det skulle bli ytret ønske om det.

Det beste ved en slik løsning er at den viser at begge parter i spåråkstriden fulgte linjer som førte frem til samme gode resultat. Ingen vil, med større rett enn den andre, kunne si: "Vi vant!". Den ene part var riktignok inne på riktig løsning helt fra starten. Men det var helt uten å skjønne hvor riktig og verdifull løsningen virkelig var. Derfor var vi ikke i stand til å tilgodegjøre oss den fullt ut. Helt inn i det siste har vi kunnet se ledere i Riksmålsforeningen jatte med i omtalen av riksmål og bokmål som unasjonale dansk-norske produkter.

Kan en strid avsluttes, er det bra. Kan den avsluttes uten at ondt blod blir sittende igjen, er det enda bedre. Noe slikt kan oppnås i striden mellom ytterfløyene i språksaken. Men hva med den fløy som vi forbinder med samnorsk og språklig samling?

Den holder de sosiale hensyn for å være avgjørende. Men slik saken fremtrer nu, blir også de ivaretatt på beste måte. Likevel har jeg sett bort fra muligheten for forsoning med den part. Det må innrømmes at jeg ikke har gjort det lettere for den slik som den er blitt hengt ut her som språkstridens onde ånd. Men kanskje gjør jeg den urett?

Den har jo i sine rekker noen som også markerer seg som ledere i den mellomfolkelige fredsbevegelse. Kanskje de også vet noe som kan være nyttig for oss i håndteringen av våre hjemlige konflikter?

(Forts. nr 7/99)

I Apostelgjerningene blir Golgatadramet skildret på to helt forskjellige måter av Paulus og Stefanus. Stefanus gjør korsfestelsen på Golgata til tidenes største og mest kriminelle forbrytelse idet han sier i Ap.gj. 7,51: "Dere hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! Dere står alltid den Hellige Ånd imot, som deres fedre, således også dere. Hvem av profetene forfulgte ikke deres fedre?De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet, deres som mottok loven gitt ved engler og ikke holdt dem!"

Her er tydelig tale og ingen plass for tvetydigheter. Paulus derimot sier bl.a. i Apgj. 13, 26-32 at ved at folket dømte ham (Jesus) oppfylte de profetens ord. Her skildres altså motsetningen mellom det Paulus står for og det Stefanus står for: to forskjellige måter å lese profetene på og tolke dem. Paulus finner ut at det intet galt og urett er skjedd på Golgata. Når alt kommer til alt kan vi likefrem takke fariseerne og de skriftlærde som korsfestet sannheten, for det var Kristi blod vi måtte ha for å kunne frelses.

Stefanus oppfatter altså profetene som advarsler. Paulus oppfatter profetene som forordninger som skal etterleves. Se også kap. 24,14 og 26,32 hvor Paulus i forsvarstaler sier det samme som i 13,26–32. Hele beretningen i Ap.gjerninger er et fyldestgjørende bevis på denne himmelropende forskjell mellom Paulus og Stefanus som to åndelige tvillingbrødre. Spesielt blir det lagt stor vekt på Paulus. Alt som finnes innen kristenheten står og faller med Paulus. Dette er interessant å legge merke til når en vet at Paulus selv ikke satte seg opp som identisk med fullkommenhet og 100 pst ufeilbarlighet, men innser at årsaken til bespottelsen alltid blir å finne hos dem som forkynner slik at hele Jesu lære blir til latter, spott og satire (Rom. 2, 23–24). Dessuten understreker han i 1. Kor. 13, 9–12 og FIl. 3, 12–14, at vi ser og opplever bare stykkevis, ikke minst han selv.

Som et eiendommelig trekk som kan ha bidratt til at teologene ikke har oppdaget forskjellen mellom disse to "åndelige tvillingbrødre", bør en f.eks. merke seg at både Stefanus og Paulus inntar samme holdning overfor spørsmålet om Guds bolig (1. Kor. 3,16): Mennesket er Guds tempel, Gud er inne i menneskene.

Dag Ove Johansen

Det er da denne "fantasifigur" som i de siste forkristne århundrer litt etter litt – som en følge av en utvikling i senjødedommens religiøse forestillinger, blir til den "ondskapens fyrste" som m.a. har makt over kvinnene (Paulus!), og en del av de tidligere englemakter blir (som følge av en "myte" om et "opprørsforsøk" i himmelen) til en "ondskapens åndehær" under himmelen (også etter Paulus).

Så slår vi opp i Jes. 14,3 ff. (i M.M.M. bd. III, s. 119f.), som handler om Babels konges helferd. Israel blir lovt å få istemme følgende "spottedikt" over Babels konge ved hans "ferd" til Scheol, dsv. Underverdenen: "… De ondes stav har Jahvæ brutt/de hårde herrers spir/…" osv. Hele Scheol er i opprør for å ta imot den døde konge; for hans skyld vekkes "skyggene", alle de som tidligere var høvdinger på jorden, fra sine "troner" (i Underverdenen!) reiser seg alle forhenværende konger. Og alle sammen utbryter de: "Du er nu blitt lik oss. Din prakt er blitt styrtet ned i dødsriket samt med dine harpers klang; din seng er redt av råttenskap og teppet ditt er makk".

I vers 12ff hentydes til en myte om Morgenstjernen (Venus!), sønn av "morgenrøden", som fra himmelen er blitt styrtet ned på jorden og slengt livløs blant lik! Samme myte hentydes der til i sal. 110,3, m.fl.st. Denne mytiske guddom ville stige opp til den "øverste" himmel og bli lik de "høye guder", men ble (etter myten!) som straff for sitt overmot styrtet ned i avgrunne. Denne myte henspiller på Venus’ strålende fremtreden (som morgenstjerne!) og snart etter følgende heliaktige nedgang. På denne myte og foran anførte sted hos Jes. ble senere legenden om Stjernesønnen (gresk Lucifer!) konstruert. "Han" skal ha gjort et "opprørsforsøk" i himmelen, og etter å ha mislykkes i forehavendet, blitt "kastet" ned på jorden med sin hær, de "falne" engler. Dette går da igjen i flere av de nytestamentlige skrifter m.a. det såkalte Juda brev.

Også Movinckel skriver: "Anklageren i Job utviklet seg fra å være en av "gudesønnene", en slags aktor hos Gud Jahvæ, til litt etter litt å bli også en "forfører" til synd, og til slutt ble han alle demoners fyrste i likhet med den persiske religions onde Gud fra opphavet av, Ahriman, hvis skikkelse også sterkt medvirket i "hans" utvikling til jødedommens (og senere kristendommens) "mørkets fyrste". Mot Lysets og det Godes verden sto hos perserne Ahriman (på Zaratustras tid ennu kalt Angra Mainyu), skaperen over alt det Onde og alle Mørke makter. Under det persiske hegemoni over Palestina og omliggende land, som varte praktisk talt i 200 år, utviklet da også den tidligere "aktor" ved Jahvæs høyesterett, has Satan, seg til en "fyrste" for alle onde makter, som ofte "opptrer" i senjøded.ns. apokalyptiske skrifter, og senere like ofte (om ikke oftere!) i de nytestamentlige skrifter, kristendommens grunnleggelsesdokumenter. Med sin demonhær står han i disse begge mot Gud og hans engler (og erkeengler). Det var "han" som etter senjødedommens sekters tro (og også etter de nytesteamentlige forfatteres mening!)"hersket" i den daværende verdenstid (æon), mens Gud selv, enten personlig eller gjennom en stattholder, kalt Menneskesønnen, skulle regjere i den kommende æon. (Til den kommende æon hentyder Jesus i Mark. 3,28ff.). Paulus kaller has Satan denne verdens gud(2. Kor. 4,4). Denne has Satan "tilbød" Jesus alle vedens riker, hvis han ville bli hans "mann" (i Luk. 4,6), og det er betegnende for tidens tankegang at Jesus (i evangeliet) ikke sies å "protestere" mot denne påstand eller has Satans angivelige rett til å gi "rikene" bort til hvem "han" ville!Jesus hadde selvfølgelig samme "tro" som de fleste i hans omgivelser, om dette: den daværende verden troddes å tilhøre has Satan, og den – og især menneskene – måtte bli "løskjøpt" (se utsagnet om løsepengene i Mark. 10,45).

En kan ikke la være her å referere fra Joh. Lindbloms bok "Israels religion i gammeltestamentlig tid", Stockh. 1953: "Troen på ånder og demoner var naturligvis allerede utbredt i den førsemittiske verden. Man forestillet seg fritt omkringstreifende (og svevende) ubestemmelige skrekkvesener, men iblant også "godlynte" slike. Man forestillet seg dem i skikkelse av dyr (eller blandignsformer av dyr og mennesker). Skjønt ulegemlig, troddes de å kunne spise, drikke, ha seksuell omgang m.v. En oppståen av slike forestillinger kunne være en følge av drømmeerfaringer, men også av ørkenopplevelser (se annetsteds i denne boken). Forestilligene om dem bibeholdt seg også i den israelittiske religion. Fra Israels ørkentid (beduinlivet!) stammer også de "bevingete" ormevesener, serafer, som m.a. "opptrer" i Jesaias’ kallsvisjon (6,1ff.; se også 4. Mos. 21,6ff.). Disse "serafer" forestillet man seg også som giftige (5. Mos. 8,15), og med vinger; de står på samme linje som demoner og "demoniske" dyr. De var ikke virkelige "naturhistoriske" slanger, men fabeldyr i likhet med keruber, drager, griffer og basilisker; slike slangegriffer med vinger sees ofte avbildet på orientalske skulpturer. Ofte "tenkte" man seg dem som voktere og tjenende vesener i helligdommene. Det var et slikt "vesen" Jesaja "så" ved sin kallsvisjon i templet: "det" hadde menneskeansikt og hender, og ørneføtter som på de babylonisk-assyriske bilder. Slike bilder hadde Jesaja altså tidlig fått nedfeldt i sitt underbevisste sjeleliv, og ved visjonen objektiviserte de seg utenfor ham selv som sjelelige realiterer. (Også Jes. 30,6 og 5. Mos. 8).

Til ørkendemonene hørte også Azazel (3. Mos. 16,7ff). Araberne "tror" at hele ørkenen er full av troll (dsjinner), og isralittene har vel i sin ørkentid trodd det samme. Ørkenens arabere ofrer den dag i dag gjeter til "dem". (Annetsteds i dette kapittel. (Mer om grunnen til ørkendemon-troens oppståen kan man lese seg til en Sejerstedts artikkel "Ørkenen synger" i Ukens Nytt nr 40 for 4. april 1962; bokens begrensede omfang tillater ikke å ta med den her!Artikkelen er veldig instruktiv): Azazel var en av "seirim" (gjetebukkene!), et "troll" i bukkeskikkelse, som Israel tidligere har ofret til (3. Mos. 17,7 og 2. Krøn. 17.5, samt Jes. 13,21 ff. og 34). Den tidligere nevnte Lilith er (som nevnt tidligere her) overtatt fra sumerisk folketro, formidlet gjennom babylonerne og assyrerne. "Hun" er senere blitt "nattjenten", en kvinnelig demon som "går" omkring "om nettene og søker særlig å skade barna, men kan også "utføre vår nattmares "funksjoner". De hemmelighetsfulle "udyrene sijjim og ijjim hører likeledes til trollenes "slekt". "Morderengelen" i 2. Mos. 12,23 og 2. Sam. 24,17 (og 16) var opprinnelig en pestdemon (Jirku: Die Dämonen – Leipzig 1912 og Cannaan: Dämonenglaube… Leipzig 1921).

Baal-zebub har vært vanskeligere å … "tyde" for forkserne (2. Kong. 1,2). "Navnet" betyr muligens "Fluenes herre"; fluene (og musene) ble i oldtiden mange steder betraktet som overførere av pest (Plinius, Hist.nat. X 28,75). Denne forestilling hadde ikke noe å gjøre med nutidens vitenskapelige syn på fluene som smittebærere, men var grunnet i et "magisk" syn, som f.eks. "gan-fluen" i norsk folketro. Flueguden kunne "sende" pest, men også ta den tilbake, når "hans" vrede ble stillet. Av ortodokse jøder ble "han" senere oppfattet som en stor dæmon, idet han i senjødedommens apokalypser er blitt til en slags "overdæmon", en statsminister hos selve mørkets fyrste, has Satan! Det var Baal-zebub, som dirigerte i Gehenna, senjødedommens pinested, idet has Satan selv ikke hadde tid til å skjøtte dette "hverv"; han gikk jo omkring som en brølende løve (se Jesusutsagnet om dette i evangeliet). Belzebub blir (ved siden av Has Satan) nevnt flere ganger i de nytestamentlige skrifter (Mark. 3,22; Math. 10,25 m.fl. steder).

I den tidligere isrealittiske tid synes altså Jahve å ha samlet om sin egen person all guddommelig makt som var til for Israel, også demonverdenens hemmelighetsfulle krefter og makter (Saul, Davids folketelling, m.fl.). Under den første del av den kanaaneiske tiden ble vel også den gamle demontroen fra nomadetiden for en del undertrykt av Jahvætroen, idet Jahvæ også tok opp i seg (foruten de kananeiske lokalguder) også demonernes og forfedrenes ånders "funksjoner". En eiendommelig konsekvens av denne utviklingen i nevnte tid ble at det var Jahvæ selv som ble ansett som årsak også til det demoniske og onde i verden, hvis man overhode reflekterte over dets opprinnelse (1. Sam. 16,14, 26,19; 2. Sam. 16,10 og 24,1; 1. Kong. 22, 22f. m.flere steder). Selv et enkelt stammemedlems feiltrinn hadde i denne tid en tendens til å spre forbannelsens "smitte" og dra Jahvæs straff over hele folket (Akan i Jos. 7, Jonatan i 1. Sam. 14, Saul i 2. Sam. 21,1 m. flere steder).

Jahvæs suverene herredømme i naturens og historiens verden hadde den følge at der ikke ble noe stort spillerom igjen for ånder og demoner. Man måtte heller ikke ofre til fedrenes ånder mere, slik som i tidligere tider, for bare Jahvæ hadde "rett" til offer. For profetene f.eks. spiller den hos de gamle folkene ellers så utbredte åndetroen en forsvinnende rolle. Fra Jahvæ kom alt, både lykke og ulykke, både godt og ondt (krf. Amos, Jesaja!). I den tidligere jødedom – før den etter eksilens tid ble "befruktet" med idéer fra persisk religion – konstaterte man bare "syndens" alminnelighet uten å forklare den nærmere. "Enhver, født av en kvinne, er "svak" og faller lett (Job 4,17; 14,4; 15,4; 15,14; 25,4; Sal. 51,7). Av og til kunne man tenke seg "syndsfordervelsen" i verden som en følge av Adams og Evas "fall", uten at det dog dreide seg om noen egentlig "arvesyndslære", selv om det kunne være "spiren" til en slik (Syrak 25,24, og i senere tid 4. Esra, den syriske Baruch, m.fl.). Senere ble han dog av og til (under innflytelse av persiske religiøse idéer!) tilskrevet "onde åndsmakters" innflytelse (Jubileernes bok, fra ca 70 f. Kr.), av og til som resultat av "den onde drift" i mennesket selv. En "lære" om arvesynd synes å ha sine "røtter" i Syr. 17,31, og er videre "utviklet" i Esra og i den rabbinske litteratur. Den jødiske lovsreligion gjorde "synden" til en overtredelse av noen av lovens bud, hvorav den ble "oppstykket" i et utall av "synder", da budene jo var nærsagt utallige.

Men ved siden av disse strømninger og idéer ble etterhvert dualismen, under innflytelse av den persiske religion, dominerende i jødenes religion i senjødedommen. Dette var en følge av "transcendentalismen" som vokste fram i senjødedommen, som gjorde det "umulig" å forklare "det onde" i verden som kommende fra Jahvæ, slik som i eldre tid. I 2. Sam. 24 er det Jahvæ selv som "forleder" David til den "syndige" handling å holde folketelling i Israel. Etter at idéen om den onde gud, de onde ånders høvding i den persiske religion, Angra Mainyu (senere Ahriman!), var blitt kjent av jødenes åndelige ledere i den persiske hegemonis tid, den 200-årige periode fra 538 til 332 f.Kr., forandret forfatterne av de sene 1. og 2. Krøn. det til at det var has Satan (som litt etter litt hadde "overtatt" Ahrimans funksjoner) som "forførte" David til nevnte tabbe. Sånn litt etter litt var da denne tidligere "gudesønn" (og aktor ved Jahvæs rett) blitt gjort om til en direkte "ond" makt. Tidligere hørte han hemme i Jahvæs hoffetat og omgang, en "offentlig anklager" ved Jahvæes rett og også en "detektiv" og spion for Jahvæ blant menneskene (og vel i Jahvæs egne omgivelser, etter mønster av en jordisk konges tjenestemenn!). Slik fremtrer "han" først i den temmelig sene Job og senere i Zach. 3. Ennu i Jubiléernes bok fra ca 70 f. Kr. opptrer han i egenskap av "offentlig anklager", og iblant også allerede som en direkte ond makt. Etterat han nu slik under innflytelse av den persiske religions forestillinger om den onde Ahriman utviklet seg til Guds onde motpol, til en ondskapens "fyrste", blir han, analogt med den persiske overdjevel, omgitt av en hærskare av onde ånder og "falne engler" og gjort til en anstifter av alt det onde på jorden, både av fysisk og moralsk natur. Myten om de falne engler, som skulle utgjøre hans "hær", ble selv til gjennom en mistolkning av et dikt i Jes., hvor det "fortelles" om den babylonske konges nedferd til Dødsriket som knyttes sammen med en myte om Morgenstjernen (Venus!) som ville opphøye seg til de høye guders likemann, men ble (for å få et sammenligningsgrunnlag!) ydmyket! Alt dette utgjorde et "grunnlag" for den senere myte om et "opprørsforsøk" i himmelen, anstiftet av en "Lucifer", morgenrødens sønn.

"Djevlemennesket" i Dan. er blitt til under innflytelse av samme forestillinger. Slik somAhriman (i den avestiske teologi) ved slutten av denen verdensalder" (æon!) samler sin onde åndehær til et siste "rasende" angrep mot Ormazd (Ahura Madzda) og hans hjelpere, slik også "djevlemennesket" i Dan. og de andre senjødiske apokalypser, og "Antikrist" i urkristendommens skrifter.

Det forstår seg at også (og især!)Babylonia i den persiske hegemonis tid var en smeltedigel for de persiske religiøse forstillinger.I ingen av antikkens religioner var derfor demon- og åndetroen så utviklet som i den babylonske. For de gamle babylonere var hele tilværet "befolket" med uoverskuelig mengde åndevesener og demoner. Disse var for en stor dels vedkommende oppstått av deres primitive "sjeletro": hvis et menneske etter sin død ikke fikk en "ordentlig begravelse" eller rikelig med dødsoffer, ble dets "skyggesjel" en ond demon som streifet omkring for å "kaste" seg over menneskene og tilføye dem all slags skade. Andre av dem tenktes å stamme fra Underverdenen, eller å være blitt avlet av noen lavere guddommer (sml. gudesønnene i 1. Mos.). Undertiden ble "de" tenkt som udifferentierte vesener som opptrådte "en bloc" (kfr: Paulus, samt teosofenes elementærånder). Men i allminnelighet hadde de klart utformede skikkelser, idet noen hadde menneskekropp med dyrehode(!), andre var fantastiske fabeldyr med løvekropp, dragehode og ørnevinger! Slik var altså den "smeltedigel" av en tankeverden som de persiske religiøse forestillinger gikk igjennom, før de havnet i senjødedommen og der avfødte de mangslungne fantasifostrene som nu er å finne i dens "apokalyptiske" skrifter, og derfra gikk "i arv" til den nye "tro", kristendommen. Det er gjenklanger av dem som har nedfelt seg i den urkristne litteratur, og i denne holdt seg til vår egen tid.

B. Vara

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!