Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

En jødisk wienerinnes foredrag i Oslo 1936

(i serien om B.D.Brochmann, Samfunnsliv og nazismen)

Det var denne kronologien som inspirerte meg til foredraget under Nyorienteringens sommerstevne i Haugesund i 1998 med tittelen "I skallemålernes fotspor". Dette foredraget vil bli trykket i en forkortet utgave i bl.a. Amnesty-Nytt denne våren (nr. 3/99). Både foredraget og den kronologiske listen er lagt ut på internett.

For kort tid siden fikk jeg en hilsen i gjesteboken på min hjemmeside Fabula på internett fra Ande Somby. Som navnet tilsier er han av samisk herkomst. Han skrev følgende i gjesteboken:

Kort tid etter leste jeg i nyhetene på tekst-TV at Ande Somby hadde hatt sin prøveforelesning til doktorgraden i juss hvor han hadde kommet med et forslag om et forsoningsfond for
samene (pga fornorskningspolitikken etter krigen) slik Canada har gjort overfor sin urbefolkningen. Dette synes jeg er et meget godt forslag, noe jeg tilskrev Ande Somby om samme dag (det er slik med den moderne e-posten at man skrive brev og få svar i løpet av få minutter).

Ande Somby skrev i sitt svar til meg følgende:

Slik kan man se hvor viktig tilgangen på artikler på internett blir etter hvert. Etter statistikken å dømme, er slike sider med fakta-stoff mye besøkt av de som surfer på nettet og som er på leting etter bakgrunnstoff til prosjekter, stiler, foredrag el.l.

Mange av artiklene fra Samfunnsliv er av en slik art at de egner seg meget godt til å legges ut på internett. De er på en måte både tidløse og tidsaktuelle - det kan man ikke minst se av B.D. Brochmanns "Årgangsvin-artikler" hentet fra Samfunnsliv på 30-tallet.

Av A. Fagereng

"Dusinvis, kanskje hundrevis, av forskjellige gjenstander har gjort tjeneste som penger gjennom tidene. De omfattet slike ting som slaver, krut eller kjevebenet fra griser. Menneskehoder var høyt ettertraktet og nøt en enestående prestisje i Borneos sosiale system".

– Enclycopeedia Britannica, 1968

Pengenes ide og funksjon har, så paradoksalt det enn høres ut, den funksjon og oppgave å beskatte mest den og dem som, pengemessig sett, tjener minst. Den som pengemessig tjener minst yter mest energi til felleshusholdningen – og omvendt bruker den som tjener mest i penger mere av felleshusholdningens energiforråd.

Dette er nå i ferd med å rettes på og utjevnes idet at det tilførte energiforråd til samfunnet overstiger forbruk og etterspørsel – hvorfor det etter 1975 blir nødvendig å utstede kjøpebevis, penger, uten å yte arbeidsenergi til vederlag. Det er den direkte tilførsel av arbeidsenergi til samfunnet som egentlig er den grunnleggende, sirkulerende kapital – energi – og for å få balanse mellom den tilflytende samfunnsenergi og forbruk av samme – sirkulasjonen mellom samfunnets pluss- og minusfaktorer – vil det lønne seg, på et tidlig stadium, å få minusfaktorene i sirkulerende overensstemmelse med energiforrådets plusstilførsel. Produksjonsenergi som undrages sirkulasjonen er verdiløs og har farligere skadevirkning i samfunnet enn stillestående vann.

Dersom det lot seg gjøre å finne fram til den riktige form for kjøpebevis, uten å tilføre samfunnet arbeidsenergi, skulle det teoretisk være mulig å hindre at "krig var fordelaktig for investoren".

– Det skulle være mulig å hindre at kanoner, bombefly og jagerfly var forlengelse av skrivemaskin, regnemaskin, datamaskin og søte kontordamer. – Men det er mulig at profittsystemet er mere viktig enn hvilken som helst oppklaringsanstrengelse, og det å investere i krigsproduksjon er en sikker fremgangsmåte for å hindre tilførselen av energi til den sirkulerende økonomi til fordel for økonomisk frigjørelse av de små familiesamfunn – men profitt blir det.

Men i begynnelsen av denne artikkel, og under mitt forsøk på, å plassere meningen i – Enclyclopaedia Britannica’s ord foran – og hva penger kunne være, streifet jeg inn på noe om skatt og penger.

Sett utfra den økonomiske energisirkulasjon i samfunnet som helhet tilsvarer ethvert pengeforbruk det samme som skall: – all pengeforbruk er skatt. Det blir derfor ikke et spørsmål om hvilket stempel vi har på pengesedlene, men om vi gjensidig har tillit til det vi benytter som byttemiddel. Det er vår tro det kommer an på også her – på vår mentalitet. Har vår mentalitet godtatt "kjevebenet fra griser" som penger er det like effektivt som om vi benytter stemplete pengesedler. Nu er det nok lettvintere å benytte stemplete pengesedler enn kjeveben fra griser, men de pengesedler vi benytter i dag er jo kun vekslepenger, og det er mulig at disse sedler blir overflødig. Disse vekslepengene utgjør jo nu under 2% av seddelomløpet eller den totale sirkulasjon. Herbert Lomas antyder i sin bok: "Hva skal vi med penger?" – at gjennom utnyttelsen av datamaskinen vil det hele bli avslørt som en gigantisk verdensfiksjon at penger i det hele og store har noen som helst verdi Selve pengesystemet er en fiksjon, og svarer nøyaktig til samfunnet og historiens bevisstløshet. Underforstått er det bevissthetslivet oppvåken som skal gi full beskjed om at det er umulig å tjene både Gud og mammon samtidig. Et samfunn vil enten elske den ene og hate den andre – ti mellom fiksjon og virkelighet er det i menneskenaturen et evig spenningsforhold – men virkeligheten er sikret seieren.

Ovenfor nevner jeg noe om at alt pengebruk er skatt, men da vi nå er oppflasket i den oppfatning at skatt er kun det vi betaler inn til kommune og stat blir det nødvendig her å gjøre oppmerksom på at de varer du og jeg kjøper i butikken, og betaler med pengesedler vil varen gå gjennom ditt og mitt energiforbruk – mens samtlige utbetalte kroner og ører havner alt – absolutt alt i institusjonen eller statens kasse.

• Bare analyser hvor din 100-kroning havner henne etter at den er levert til handelsmannen eller din bilforhandler. – Den havner i statskassen. Fred erverves gjennom indrevaluta – ikke gjennom fiksjoner.

29. mai 1975

Det er intet som er så lite oppklaret som pengerenten og det negative pengesystem, det ser ut som om all sannhet om dette er tabu. Årsaken til dette er at menneskene har gjort pengene og tallet for disse til Gud, de er alle blitt slaver enten de er rik eller fattig, træl eller fri. Alle dyrker mammon, for systemet er slik at alle blir registrert som et tall i dette verdenssystem. Resultatet blir at det meste som menneskene gjør i samfunnet blir ikke i harmoni med de kosmiske og naturens lover, all forurensning i luft, vann og jord og som gjør mange slags sykdommer, som atter bevirker at menneskesinnet blir slik, at dets tankepund som menneskene har fått, blir mindre og mindre, de blir mere og mere blind og døve, og når disse skal lede samfunnet så faller alle i grøften.

Når en fremhever den geniale leder Moses i dag, så sier både de som kaller seg kristne og moderne mennesker at dette er for gammelt, det er andre tider nu, – men er det det? Moses påpekte dette med pengerenten og inflasjon han hadde ferieår hvert syvende år, og på det 50 år er det store jubelår, da begynte alle pånytt igjen.

Videre hadde han fast pengeskatt, se 3. Mosebok 27 kap. Derfor blev det realrente til alle mennesker, ingen blev utbyttet. Han forstod pengerentens utbygging og sa til sitt folk, av din broder skal du ikke ta pengerente eller overgift (moms) men av den fremmede. Hva gjør det norske folk? Jo de låner av seg selv og betaler renter, likedan så låner de av fremmede og blir derfor en hale og ikke hode som profetene sier.

De israelske profeter og Kristus påpekte mye om dette med fordelingen, se fortellingen om den rike mann og da han mettet de 5000 i ørkenen. Han delte rettferdig og det ble mat til gode, og sitt siste måltid med disiplene delte han likt mellom alle. Om pengerenten sa han likedan som Moses og profetene, f.eks. i Thomasevangeliet 92 d.; "Hvis i har penge, så lån ikke ut mot renter, men giv til dem som i ikke vil få igjen." Videre i Lukas 6-34: "Og om i låner til dem som i håber at få igjen av, hva er det at takke eder for? Også syndere låner til syndere, for å få like igjen." IEsekiel 18-8: "Ikke låner ut mot rente, og ikke tar overgift (moms), drager sin hånd tilbake fra urett, dømmer rett mellem mand og mand."

Det er merkelig hvor motsatt alt gjøres i samfunnet til det økonomiske som Kristus påpekte, det bedes over hele landet i alle kirker og bedehus og skoler: "Fader forlat oss vår skyld som vi forlater våres skyldnere", men gjøres det i samfunnet? Nei, ikke en krone ettergies, unntatt i konkurser, for da må det automatisk strykes tall, for da blir renter og renters rente en umulighet.

IEuropa årene 1150–1450 hadde de et pengesystem som hette "Renovatio monetarum", som var et rentefritt pengesystem, pengene sirkulerte fritt, ingen stiftet gjeld, de foretrakk å betale forskudd pengene var skatte-seddelen, ikke som i dag skrevne tall med et pennestrek, derfor hadde de en oppblomstring uten like i historien. De hadde 6 timers arbeidsdag og gruvearbeiderne i Sachsen arbeidet i 24 timers uke, lønnen var verdien av 5 kg oksekjøtt og etter prisen i dag så vil det være en nokså bra betaling når en tar i betraktning at det blev ikke betalt noe skatt av dette.

Lønnen var lønn og ikke noe tvangsinngrep av trekk. Varene ble betalt på forskudd, ikke avbetaling, arbeidsdagen 6 t., ikke noe som kaltes for arbeidsløshet, et helt ideelt samfunn. Men så hadde de ikke den gigantiske utgift i samfunnet som i dag av alle dem som bare sitter og steller med penger, samt handler med penger.

IVenedig hadde de også det samme pengesystem, og det gikk rykter i vinden om hvor velstand de hadde. I 1797 da Napoleon erobret byen var det slutt, men han ble forbauset over at han ikke fant noen banker med gull og sølv.Byttemidlene var desentralisert til folket, pengene var ikke noe annet enn bevis for byttemidler. Men så ble det skrik om å få "evige penge", de skulle etterligne Gud, å være evig som ham og det ble begynnelsen til verdenskapitalen som vi har i dag og som alle slaver under. Det er mulig at et land i verden er et unntak i dag, og det er Kina, der arbeides det for behov og ikke for penger.

I Norge på samme tid tok de heller ikke renter av penger og så sent som i 1306 sa kirken: "Alle som tar mere igjen enn de har lånt ut gjør seg skyld i ågersynd. Ti det som legges på lånesummen er åger." Men enda lengre kom de fra kristendommen da de gjorde pengene fra verdimål og byttemiddel til en handelsvare. Pengerente betyr på Hebraisk "slangebit".

Og slangen er djevelen og han skal kastes ned, og det samme som midtgardsormen, verdenskapitalismen, eller som det står skrevet: "Kun de skal kjøpe og selge som bærer dyrets merke (d.e. det ubevisste drømmelivs mammonstenkning som er den styrende ånd i verden. Det var interessant å høre en norsk statsminister si, at han måtte bruke løgn når det gjaldt pengerenten, slangen var også løgnens fader. Skal her henvise til en del utklipp fra dansk presse om renten, så får leseren selv bestemme om renten er god eller ikke. JAK bladet 11/4 -75: "Når et hus skal finansieres, må bygherren optage lån hos spekulationen og af den grund betale 5 huse for det ene, oven i dette kommer så skattevæsenet og siger: den indtægt du har havt til å betale udgiften til 5 huse med, er skattepligtig, fordi vi altid regner udgifter som indtækter derfor må vi nu også kræve 2 huse til staten.

For å få et hus må man altså betale 7, så det er intet under, at vi får inflasjon. Pengefolkene og staten spekulerer uhyggeligt i folks boligbehov i pæn samdrægtighet, og så er der enda såkalte "socialister", der påstår, at det er huseieren, der er spekulanten, vildledte som de er." V. Magnus Møller.

I en artikkel i Jyllandsposten med overskriften: "Nedsætt renten og forhøi afdragene" av Orla M. Andersen var følgende utdrag strøket:"Af rentens høide kan man aflære inflasjonens størrelse".

I 1956 blev Danmarks nationalgæld opgjort til 35 mia. med dens tids rente var gælden beregnet til at være 70 mia. i 1970, men på grund af de stadige renteopskrivninger blev gælden ca 130 mia. og den er ved årsskiftet anslået til ca 340 mia. (år 74–75). Renten av disse 340 mia. anslås til at være ca 60 mia. p.t. eller lige så meget som værdien af samtlige danske jordbruk eller lønnen til mere end en million arbeidere. Hertil skal lægges rentene til det såkaldte "grå" og "sorte" lånemarked.

Hvor længe tror man, at dette system kan holdes? IJAKbladet 28/2-75 artikkel "pengedynastiet" av Peter Madsen står det:"Fremmede pengefyrster har gennem slægtled lånt Mozambik dollar til utbygging af erhvervslivet og til ophjælping af produksjonen – der var god sikkerhed og rigelig fortjeneste.

Ikke altid var det mulig at få betalt rentene – men disse blev så blot lagt til gælden, landet utviklet sig og sikkerheden samtidig. Nu kom selvstyret, og de indfødte glædet seg, men glæden blev afbrudt ved, at investorene gjorde opmærksom på gælden – 6 milliarder dollar – nei, ikke opsagt til indfrielse – men rentenes snarlige betaling – 900 millioner dollar.

Mozambik kan producere mange produkter – men ikke dollar – nu kræves der dollar – hvad så? Fornyet udbytning i form af billig arbeidskraft, fortsat udbytte af produktion og handel – fortsatt minedrift, og dermed fortsat undertrykkelse af dollarfyrsten. Landene opnår selvstyre, men fremmede pengefyrster beholder utbyggingen. I bladet "Bygning og træ" nr 3 – 75: 93 øre af hver husleiekroner går til renten. Indenfor de siste 7 øre af husleiekronen afholdes alle andre udgifter ved et bryggeri: Drift, vedligeholdelse, afdrag, lønninger etc.

Der tales så meget om de "svimlende" lønninger i byggeriet, der har gjort det vanskelig for ikke at sige umuligt overhode at bygge.

Men hvad er sandheden om forholdene? At lønningerne næsten ingen rolle spiller, medens kapitaludgifterne er helt afgjørende. Det kan man få et begrep om ved at lese en artikkel i Februarnr. af tidsskriftet Boligen. Her fortælles om Vridsløse andelsboligforenings byggeri "Galgebakken". Det blev belånt i sommeren 1974, da renten var 171/2 pct. Det betyder: At 93 øre ud av hver krone, der betales i husleie, går til renteudgifter. Obligatonseierne får disse penge.

At 1 øre ud af hver krone, der betales i husleie, går til at afdrage det lån, som står i Galgebakken, at 6 øre ud af hver krone, der betales i husleie, går til Galgebakkens drift, dvs. til vedligeholdelse. Det er den høie rente, der er skyld i, at byggeriet er gået i stå 1974. Det er derfor også den høie rente, der er skyld i, at så mange arbeidere i byggebranchen er blevet arbeidsløse.

Arbeidsløsheten i byggebranchen breder seg til resten af samfundet. Hver gang 3 arbeidere i branchen bliver arbeidsløse, trækker de 2 andre med seg ud i arbeidsløshed.

Når beboerne på Galgebakken og i andre tilsvarende byggerier kan betale deres husleie, skyldes det rentesikringen.

Når beboerne betaler 40 øre i husleie, betaler staten, dvs. skatteborgerne 60 øre. Rentesikringen ydes fuldt ud til 1980. Derefter nedtrappes den, så den falder helt bort i 1922. Forutsetningen for, at beboerne til den tid kan betale leien, er, at inflasjonen er fortsat, så kronen er blevet mindre værd. Citat slutt.

"Renten er et mangesidet uvæsen. Et lands indflations- og kapitaliseringsfaktor hænger slavisk sammen med rentestørrelsen. Renten gør tanker om et "balancesamfund" umulig, den fører værdiene fra de fattige til de rige, den er moralsk belastende osv." v. Magnus Møller.

Så langt Dansk presse. Etter dette så ser vi at verdenskapitalismen er langt fra de dynamiske lover, og de som styrer den har gardert seg med alle tenkelige våpen, så fysisk er det ingen som kan omstyre den, men likevel så skal denne store moderne Babelbygging ødelegges i en time.

Av Ann H. Johansen og
Anne-Lise Eklid

Rent billedlig kan en se på prosessen kommunikasjon som et hus. Visse grunnelementer må til for at huset skal få en grunnmur, altså at mennesket skal få trygghet og selvaktelse. Veggene kan være det samspillet menneskebarnet har med mor og far, ja de aller nærmeste.

Antall dører og vinduer kan symbolisere det antall sluser som fører fra oss selv og til omverdenen og motsatt. Altså vår evne til å kanalisere/motta/sende informasjon som vi drar nytte av, sender til andre.

Fasaden det er husets store overflate, det kan være den personen vi er blitt, hvordan og på hvilken måte vi kommuniserer med vår omverden, og hvordan våre medmennesker oppfatter oss.

Den aller første kommunikasjon finner sted i forholdet mellom mor og det ufødte barn. På dette tidspunktet kan f.eks. morens fysiske og psykiske helse gi utslag på barnets aktivitet. Alle som har hatt et barn i maven vil huske hvor aktivt det ble når mor endelig hadde lagt seg om kvelden. Dette er som vordende mor en flott "tale" fra barnet:"Jeg lever, jeg er her, jeg er kanskje sint eller glad. Eller som Vibeke Engelstad sier det:

Går vi videre til barnet i vuggen, hevder Mahler at i det hun kaller det objektløse stadium (0–3 mnd), lever barnet inni et autistisk skall og det får da hjelp utenfra for å få lindring i form av mat, varme, avkjøling eller endret liggestilling. Barnet er i dette stadium ennå ikke i stand til selv å fornemme hvor kroppslig ubehag kommer fra.

Ineste stadium, det Mahler kaller del-objektstadiet (3–8 mnd), starter barnet å smile, mot f.eks. et ansikt/maske i bevegelse med begge øyne synlige, dette kalles et sosialt smil. Barnet begynner vagt å ane at det trenger noe/noen for å bli kvitt spenninger og ubehag. Sagt med egne ord, mor tolker altså skrik til udekkede behov.Ved å dekke behovene gir hun barnet en positiv respons, som det etterhvert forbinder med personen mor.Dette betegner Mahler som den symbiotiske perioden, da barnet opplever seg som sammensmeltet med moren, og sier at:

Her legges grunnlaget for dannelsen av selvbildet og tilliten. Dette er altså den første bevisste kontakten, for barnet opplever at noe utenfra fjerner ubehaget.

Barnets dannelse av selvet starter med at det skjelner mellom seg selv, sin egen kropp, andre personer og andre gjenstander. Deretter blir det istand til å skjelne kjente ansikt fra ukjente, særlig morens, dette er utklekkingen fra symbiosen. Mahler snakker da om den andre fødsel, den psykologiske fødselen som har funnet sted når barnet kan se på mor med et våkent og vedholdende blikk.

Ved at mor alltid vender tilbake når hun forlater barnet, utvikles angstfølelsen til en positiv opplevelse av trygghet i gjenforeningen. Spitz sier at:

I helobjekt-stadiet (fra 8 mnd) blir barnet etterhvert i stand til å huske/holde fast et bilde av mor, selv om hun er fraværende. Men det er her viktig at foreldrene er emosjonelt tilgjengelig.Nå vokser det etterhvert fram et bilde av barnet som en egen person. Mahler sier at barnet

Dette vises også tydelig når det benevner seg selv som "Jeg", og ikke med fornavnt, ved ca 2 – 2 1/2 års alderen.På dette utviklingstrinnet har barnet fått høre om det er gutt/pike, stort/lite, slemt/snilt osv. Dette er "merkelapper" som andre setter på det. Etterhvert blir barnet istand til å oppfatte disse uttalelsene som bedømmelser og vurderinger av seg selv som person. Gjennom imitasjon og rollelek lærer barnet å innta foreldrenes eller andres rolle, og overta deres innstillinger til og vurderinger av seg selv. Mead sier om barnet at det vil oppføre seg slik at "merkelappene" til enhver tid er i overensstemmelse med det som forventes av andre. (Evenshaug/Hallen s. 442–443).

Med andre ord, det er altså helt avgjørende for god kommunikasjon at selvfølelsen og tryggheten er i orden. Viktigheten av dette nevner Lindén i sine referanser fra både Spitz og Mahler, som går helt tilbake til symbiosen. De mener at kvinnenes evne til å gå inni et forhold (Spitz kaller dette forhold en dyade), er avhengig av hvor optimalt hun selv har fått gjennomleve de forskjellige utviklingsfasene som spedbarn. Videre hevder de at det er i en mislykket symbiose man kan søke røttene både til barnepsykoser og til depresjon eller annen psykisk sykdom blant voksne. (Lindén s. 86).

Kommunikasjon blir beskrevet som svært omfattande. Nystuen/ Ilstad sier imidlertid at kommunikasjon er "overføring av informasjon", og for at dette skal kunne være mulig, er det tre faktorer som er implisert, nemlig avsender – budskap – mottaker. De illustrerer dette slik:

Men kommunikasjon kan iflg. Metze og Nystrup også ses på som:

Virginia Satir peker også på noen mer spesifikke elementer som inngår i kommunikasjonsprosessen. Hun sier bl. annet at mennesket bringer inn sin kropp som beveger seg, har innhold og fasong. Videre sine verdinormer, ja, de begreper som innebærer hvordan individet overlever og lever på. Det bringer inn forventninger som bygger på tidligere opplevelser. Videre medbringes de sanseorganer som ser, hører, lukter, smaker og føler. Evnen til å snakke med ord og stemme, hjernen som det siste element, med sin viten og kunnskapens lagerlokale, hvor tidligere opplevelser av det som er lest og lært av andre lagres. (Satir -74, s. 37)

Vi har derfor valgt å ta med språket/symbolssystemets utvikling for ytterligere å øke forståelsen av kommunikasjonsutviklingen i en helhet.

For at mennesker skal kunne kommunisere, må de ha et symbolsystem/språk. Evenshaug/Hallen sier at det lille barnets lyder for velbehag og ubehag er ytringer uten ord, og disse ytringene kan da tolkes som f.eks. "Ma-ma, da-da".Disse blir igjen imitert av foreldrene, og det oppstår en form for gjensidig kommunikasjon, som fører til at barnet knytter en bestemt lyd til en bestemt person. (s. 58–61). Lydene utvikler seg altså etterhvert til symbol med et bestemt meningsinnhold. Evenshaug/Hallen gjengir videre Irwin som sier at:

Onomatopoetiske ord er også en vanlig del av språket i den første perioden, og at ord som "Vov-vov" tokles av barnet som hund, "bæ-bæ" som lam, og "SSS" som tisse i potte. Disse ordenes lydbilde i seg selv forteller altså hva ordet kan bety, og foreldrene tolker disse for hva de er. Evenshaug/Hallen sier:

Språket er menneskenes viktigste kommunikasjonsmiddel. Vi bruker språket til å stille spørsmål, muntlig/skriftlig, gi svar og opplysninger vedrørende ideer, saker, andre personer, og om seg selv.

Den engelske forskeren Basil Bernstein sier at det moderne samfunnet krever to slags språkferdigheter, for det første har vi dagligdagsspråket med den "innsnevrede koden", den som benyttes i selve familien. Dernest har vi formalspråket med den "utbroderte koden", som da skolen i stor grad benytter seg av.

Den "innsnevrede koden" blir iflg. Bernstein forklart som kortere, enklere, mer gramatisk ukomplisert, mindre forklarende og mer avhengig av den gitte sammenheng for å kunne bli forstått, i forhold til middelklassens mer nyanserte og raffinerte "utbroderte kode". (Evenshaug/Hallen, s. 68)

Følgende eksempel viser hvordan forskjellen kan komme til uttrykk i kommunikasjonen mellom mor og barn i det barnet skal lære å sortere lekesaker:

Disse ulike språkkodene har etter Bernsteins mening ikke bare sammenheng med de sosiale forhold, men er kanskje først og fremst en funksjon av sosiale forhold, av familiens spesielle kommunikasjons og sosialiseringsform. (Evenshaug/Hallen s. 68)

Det har også blitt foretatt undersøkelser av barns språk og kommunikasjonsevne, spesielt sett i forhold til deres sosi-økonomiske bakgrunn. Det har bl.annet blitt påvist lavere resultat på språktester av barn fra lavere sosiale lag/minoritetsgrupper. Bereiter og Englemann mener at lave prestasjoner skyldes at disse barna bruker den "innsnevrede koden" når de begynner på skolen. Skolekunnskap formidles imidlertid gjennom den "utbroderte koden", og lavstatusbarna får problemer med forståelsen av både skolebøker og lærerens verbale utsagn. (Blakar, s. 125)

På den annen side gjorde Labov en lignende undersøkelse i Harlem av gutter i alderen 10–17 år. Han sier at:

I all kommunikasjon vil det alltid være noe i f.eks. tonefall, ordrytme, ordelag, nøling, mimikk som sier noe om hvordan budskapet egentlig skal forstås. Dette kalles for metakommunikasjon – budskapet om budskapet. Ved familierådgivnignskontorene forsøker man å registrere dette hos de involverte parter.

Ved uoverensstemmelse mellom ektepar, er det ofte, helt ubevisst, metakommunikasjonen den enkelte part reagerer på. Ved å hjelpe familier til å bli klar over metakommunikasjonens eksistens, gir man dem en nøkkel til å komme videre med å klare ut med problemene.

Det som skjer når mennesker blir klare over denne kommunikasjonsformen, er ofte at de blir mer ekte og åpne ja spontane. (Ilstad/Nystuen s. 45)

De ønsker med andre ord ikke å brenne inne med sine følelser, utsagn og behov – de vil derimot formidle dette videre med hele seg.

Men atferd som er synlig for andre er også en type kommunikasjon. Det er nærmest umulig ikke å kommunisere. Å sitte stille og holde munn er også kommunikasjon.

Taushet er nok ikke alltid å oppfatte som samtykke, og dette leder da over på forholdet verbalt og nonverbalt språk, eller med Watzlawizks begrepsbenevnelse, innholdsplan og forholdsplan.

Det kommuniseres altså på to plan, verbalt og nonverbalt. Sender kan kommunisere et budskap verbalt, mens han uttrykker noe annet nonverbalt. Begge delene blir da selvfølgelig en samlet tilbakemelding til mottakeren.

Partene i en kommunikasjon, reagerer konstant på hverandres atferd, og her skjer det altså en fortolkning av den andres budskap og atferd. Denne fortolkningen bunner i hver enkelts erfaringsbakgrunn, verdier og mål.

For å tyde et annet menneskes budskap, må en også være bevisst på kroppsspråket. Kroppsspråket synliggjøres gjennom uttrykksformer som mimikk, gester, kroppsholdning, ansiktsuttrykk. Dette er viktige signaler på hva et menneske egentlig mener og føler. Vår erfaring er at barn tolker og fortolker oftest budskap utfra kroppsspråket, dette skjer trolig fordi denne kommunikasjonsformen er den mest sannferdige i lengden.

I dette med kommunikasjon, må man heller ikke glemme kommunikasjonspartenes empatiske ferdigheter. Empati kan forklares som ferdighet i å vise en ekte interesse for det et annet menneske sier og gjør, noe som får virkning inn på den totale kommunikasjonen.

Ved kongruent kommunikasjon må altså de ulike faktorene i følge illustrasjonen til Nystuen/Ilstad være i balanse, dvs. det må være samsvar mellom både innholdsplan og relasjonsplan. Altså om en person sier "nå ble jeg glad" og samtidig stråler i øynene og smiler, da kommuniseres et ekte budskap, altså kongruens.

Det hender imidlertid at det ikke er samsvar mellom innholdsplan og relasjonsplan, og dette kalles for inkongruens. F.eks. at mor sier til barnet "jeg elsker deg", men samtidig viser med gester, kroppsholdning og ansiktsuttrykk "jeg hater deg". Dette kalles også for dobbeltbinding, fordi det er en motstridende kommunikasjon fra f.eks. mor til barn, hvor barnet i denne sosiale situasjonen ikke kan unnslippe frustrasjonen. Det blir vanskelig for barnet å skjønne hva som egentlig menes pga. tvetydighet i signalene, Satir sier:

Hun nevner videre en del punkter som viser hvilket syn vedkommende har på seg selv, og derfor kommuniserer dobbelt:

"1) Hans selvfølelse er ringe, han føler seg utilstrekkelig fordi han føler seg ringe.

2) Han er bange for at såre andres følelser.

3) Han har angst for gengældelse fra de andre.

4) Han er bange for at ødelegge forholdet til andre.

5) Han forbinder ikke noget betydningsfuldt med personen eller med samspillet" (Satir -74, s. 64)

Nystuen/Ilstad refererer Batson som framsatte en hypotese om at:

"Hvis foreldre kommuniserer inkongruent til barn, vil dette kunne føre til schizofreni hos barnet". (s. 51)

Schizofreni er en psykose som kan gi symptomer som personlighetsoppløsning, kontaktavsperring (autisme), forfølgelsestrang og vrangforestillinger, heter det i Pedagogisk-psykologisk ordbok. Mahler og Spitz er som tidligere nevnt, opptatt av mor-barn kommunikasjonen under symbiosen. Der den er mislykket, kan man søke røttene både til barnepsykoser og til depresjon eller annen psykisk sykdom blant voksne, mener de. (Lindén s. 86)

Om en da ser på Batsons hypotese igjen, kan vi trolig trekke den slutning at mange uheldige komponenter som inntreffer innenfor en uheldig tidsepoke, kan fremkalle schizofreni. At dobbeltbinding alltid vil være en meget sterk belastning for barnet, er det imidlertid ingen tvil om.

Den måten som det kommuniseres på i en familie, forteller mer om familien enn om det som blir synliggjort i selve kommunikasjonsprosessen. Hvis kommunikasjonen ikke er ekte og ærlig, og ikke blir gitt til kjenne på en enkel og forståelig måte, vil det føre til misforståelser, utrygghet og mindre samhørighet. En samtale mellom to parter, vil i løpet av et øyeblikk ha berørt flere nivå og plan enn det som høres og sees. Det setter f.eks. følelser og tanker i sving, men disse får vi ikke tak i, de er usynlige for andre. Eller som Satir sier:

Vi har i denne besvarelsen forsøkt å fordype oss i familiesystem og dets kommunikasjon, og vi har da tatt utgangspunkt i en modell som Satir benevner som "det åpne system, altså den blomstrende familie med gryta på kok." Deres kommunikasjon er direkte, klar og nøyaktig, sammenhengende og formidlende, og de enkelte familiemedlemmenes utvikling fremmes. (Satir -74, s. 112)

Men for at kommunikasjonen skal kunne være god, og at et menneske skal kunne utvikle seg, blomstre, elske og føle seg elsket, må selvaktelsen og selvrespekten være i orden. Vi vil da gå tilbake til våre tidligere referanser av Mahler og Spitz s. 13, hvor de viser hvordan selvfølelse og trygghet etableres i spe/småbarnsstadiet.

Satir sier at dette synet er utslagsgivende for hvordan vi snakker til andre. Hun nevner videre fem måter å forholde seg til andre mennesker på.Fire av disse måtene er typiske reaksjoner som avslører at selvaktelsen og selvrespekten lider, "at hans gryte går af kog, og han føler seg fanget". (Satir -74, s. 62)

1)Blidgjørende kommunikasjon – alt jeg gjør er galt

Inni på overflaten: Jeg må sørge for at alle er fornøyd slik at de liker meg.

Under overflaten: Jeg er ikke mye likandes (jeg har vondt i maven)

2)Bebreidende kommunikasjon – du gjør alltid noe gæren’t

Inni på overflaten:Alle gir blaffen i meg. Ingen gjør noe uten at jeg brøler og kjefter.

Under overflaten: Jeg er ikke mye likandes (kroppen min er helt stiv)

3) Superfornuftig kommunikasjon – Man bør se i øynene det faktum at man gjør en del feiltrinn i løpet av ens liv

Inni på overflaten: Jeg må vise folk hvor klok jeg er. Tanker og logikk er det som teller.

Under overflaten: Jeg er ikke mye likandes. (Kroppen min føles uttørket)

4) Avsporende kommunikasjon – Hei og hå balanse. Nei og nei, er det noen som har ei krone?

Inni på overflaten: Jeg skal gjøre hva som helst for å få oppmerksomhet.

Under overflaten: Jeg er ikke mye likandes (kroppen min er ute av balanse). (Satir-74, s. 64-73)

5)Den formidlende kommunikasjon – er derimot den eneste kommunikasjonsformen som formidler gjensidig respekt, og hvor alle parter som er involvert, er likeverdig og føler seg ivaretatt.

Her svarer ordene til stemmens lyd, ansiktets uttrykk og kroppens holdning.Forholdet til andre er godt, fritt og ærlig, og selvrespekten er sjelden truet. Det som formidles er ekte, levende varmt eller iskaldt, altså et helt menneske med ekte følelser. Formidleren er med andre ord en person med kongruent-kommunikasjon.

Denne kommunikasjonsformen forbindes lett med den humanistiske psykologiens retning. Den bygger på menneskets mulighet til å ta frie valg, og ansvar for disse valgene.Videre likeverdighet uansett kjønn, alder, rase og sosial klasse, altså at alle er likeverdige som menneske. Om dette sier Satir at hvis ethvert menneskelig vesen uansett alder, blir behandlet som en personlighet enten det er nyfødt eller gammelt, blir arbeidet med å skape likeverdige mennesker lettere.

Både Virginia Satir og Thomas Gordon bygger sine teorier på dette menneskesynet.

Gordon sier at han er overbevist om at det går an å utvikle et varmt og nært forhold, som bygger på gjensidig kjærlighet og respekt mellom barn og foreldre. Foreldre kan oppdra barn til å bli ansvarlige, selvdisiplinerte og samarbeidsvillige. (Gordon-70, s. 6–7)

Veien å gå er at familiemedlemmene lytter aktivt, dvs. at de søker å få tak i det konkrete budskapet hevder Gordon. Videre sier han at man må lære å formidle jeg-budskap. I dette ligger det å påta seg ansvar for sine egne meninger og handlinger. Disse to teknikkene dekker familiemedlemmers krav og plikt om gjensidig respekt og anerkjennelse.

Satir sier at i en "blomstrende familie" er gryten på kok, kommunikasjon er direkte og ærlig, reglene er elastiske og menneskelige, og kontakten med omverden er fortrøstningsfull og åpen. (Satir-74, s. 12)

Hun hevder at i en blomstrende familie er man klar over at både barn og voksne forandrer og utvikler seg, og verden derute står aldri stille. Familiemedlemmene godtar forandringer som en del av livet og forsøker å bruke dem på en måte som hele familien får glede av. (Satir-74, s. 25)

Sagt med andre ord mener både Gordon og Satir at menneskene i familiesystemet selv former sine liv.De har mulighetene til å foreta valg ved å påta seg ansvaret for disse valg vil familiemedlemmene i det åpne familiesystemet utvikle seg til likeverdige mennesker som både ønsker og tør å møte hverdagens realiteter, såvel i som utenfor familiesystemet.

Av Kr. Bragstad

(3.og siste del av artikkel om språkstriden i Norge

I forrige del ble det gjort rede for språkhistoriske spørsmål som det står strid om. Leserne må da spørre: Hvem har rett, departementet med en rekke aktive professorer i ryggen, eller den for lengst avdøde professor D.A. Seip?

Ved en rekke avisartikler om disse saker er det gjort forsøk på å tvinge frem en avklaring, men uten resultat. Inoen tilfeller ble artiklene møtt med motinnlegg, men da bare av språkpolitikere uten faglig ansvar og autoritet. Professorene har helt konsekvent unnlatt å uttale seg. Men det som har skjedd, det kan likevel gi holdepunkter for hva som er troverdig. Spriking og motsigelser mellom de forskjellige talsmenn for departementets språkpolitikk taler et tydelig språk. Det fremgår av følgende:

En artikkel i Aftenposten i 1978 førte til motinnlegg fra Eskil Hanssen. Han avfeiet hele fremstillingen som resultat av overforenklinger, misforståelser og løse påstander. Han forsøkte å gi inntrykk av at D.A. Seip aldri hadde skrevet slike utredninger som det ble vist til i artikkelen. Det vil si, han påsto at han ikke kjente til noe slikt.

En slik uvitenhet hadde ikke vært så farlig om den hadde kommet fra en helt vanlig norskfilolog. Men Eskil Hansen med rettledning av norskfagstudentene. For dem har han som pensum gitt ut en samling artikler og avhandlinger "Om norsk språkhistorie". Her har han tatt med ting som D.A. Seip skrev i tiden 1919 - 31, det vil si før han for alvor skiftet syn. Men ingen av hans granskingsrapporter fra 1940-årene eller senere populærfremstillinger av resultatene er tatt med. Det var de som definitivt fikk alle brikker til å falle på plass i hans nye historiebilde. Men dette kjenner denne studentveileder altså ikke noe til.

Etter en artikkel i Arbeiderbladet i 1981 kom det motinnlegg fra K.E. Steffens, aktiv språkpolitiker og medlem av språkrådet. Imotsetning til Eskil Hansen legger han ikke skjul på at D.A. Seip med tiden kom frem til det historiesyn som gjengis i artikkelen. Men han påstår at D.A. Seip tok feil.Han stemples som et skrøpelig menneske og forsker, en som i sitt arbeid lot seg lede av språklig nasjonalisme. Eller med rene ord: "hans freistnad på å konstruera sin samanheng mellom gamalnorsk og riksmål/bokmål er truleg bygd på ynskjetenkjing og eit selektivt tilhøve til kjeldene".

Dette er store og harde ord. Hvilk forskere kan det være som har lagt frem resultater som gir dekning for noe slikt?

Det nærmeste jeg har funnet, er noen skrifter av Alf Hellevik, disent i nordisk språkvitenskap og i mange år fremste talsmann for Nynorsk-gruppen i Norsk Språknemnd. I 1952 gav han ut en slags motmelding til D.A. Seip. Argumenteringen inneholder klart overanstrengte innslag, og av all hugginen faller det ikke annet enn små fliser. Det er lite trolig at særlig mange professorer som idag har ansvar på området, vil slutte seg til en slik lære.

Det skulle derfor ikke være så vanskelig å få den brakt ut av verden.

Det er for øvrig i de samme skrifter vi finner grunnlaget for den smusskasting og mistenkeliggjøring som K. E. Steffens bruker får å svekke tilliten til D.A. Seip. Alf Hellevik holder seg riktignok i en tilsynelatende beskjeden vi-form da han omtalte forskernes vansker med å stå mot tilbøyeligheten til ønsketenkning. Men meningen er klar nok. Det er bare det at antydningene er så grovt urimelige at det er ubegripelig hvordan en sakkyndig person i ansvarlig stilling kunne komme frem til noe slikt. Få her i landet har markert seg ved sin holdning og sitt holdningsskapende arbeid slik som D.A. Seip. Best kjent i så måte er hans virke som rektor ved Universitetet under okkupasjonen. Hans holdningsskapende arbeid den gang virket så sterkt at det egentlig skulle ha kostet ham livet. Det var bare intervensjon fra høyt nivå i det nøytrale Sverige som gjorde at utfallet ble et annet.

Senere fikk vi se hans statsmannskunst da departementet la frem forslag til statutter for Norsk Språknemnd. D.A. Seip viste at statuettene innebar klart pålegg til forskerne om å komme frem til bestemte resultater, og en utestengning fra nemnden av alle som ikke ville si deg villig til å arbeide lojalt for departementets målsetning. Dette førte dels til at han pådrog seg en god del sjikane, dels til at departementet fikk ut med en rekke uttalelser som gav inntrykk av at påleggene ikke var ment så kategoriske som de kunne se ut. D.A. Seip lot seg da manøvrere inn i nemnden. Hvoretter departementet ved sitt håndplukkede flertall strammet jerngrepet igjen som om intet var sagt.

Hertil kommer at D.A. Seip aldri var riksmålstilhenger i vanleg forstand. Han startet som aktiv nynorsk-forkjemper i sin ungdom, men kom etter hvert frem til at skriftspåket måtte baseres på østnorsk talemål i større utstrekning enn Norges Mållag ville gå med på. Men han tenkte seg noe som var mer folkelig enn riksmål. På 1920-tallet startet han og drev frem den språkpolitiske bevegelse "Østnorsk samling". Den ble en forløper for Samnorsk-bevegelsen. Hans sosiale bevissthet var i det hele tatt klar. Han var tilhenger av Arbeiderpartiet og dets sosiale målsetning for språkpolitikken. Da han på sine gamle dager kom frem til at riksmål var det beste å bygge på ut fra både sosiale og nasjonale hensyn, var det bare motstrebende og til tross for det som måtte ha vært hans ønsketenkning.

Skjebnen som den videre debatt i Arbeiderbladet fikk, er interessant. Den viser noe av den østers-taktikk som de virkelig ansvarlige fagfolk bruker for å opprettholde den gamle historiefremstilling så lenge som mulig. Etter avtale med avisen ble problemstillingen konkretisert i en artikkel med 5 spørsmål som avisen skulle legge frem for noen av autoritetene. Men svaret ble bare at de ikke ville svare.

En artikkel i Adresseavisen i 1984 gav en lignende erfaring. Her sa vedkommende professor seg riktignok villig til å gi en uttalelse, men tross mange purringer kom det ingen.

Dessuten kan det henvises til den før omtalte reaksjon fra kulturministeren på artikkelen i Morgenbladet.

Vi må altså kunne regne med at alle gamle grunner for departementets språkpolitikk ville falle bort. Men kan vi da håpe at den blir moderert? Det er det dessverre ikke grunn til. Departementet har etablert et maktapparat som virker helt suverent og som brukes skånselsløst.

Et godt inntrykk av hva vi har i vente gir en artikkel om D.A. Seip i tidsskriftet Språklig Samling, nr 4 for 1984. Forfatteren, E.H. Jahr, omtaler Seips forskningsresultater og historiebildet som han kom frem til, i vendinger som helt ut faller samman med beskrivelsen som er gitt her foran. Han gir en liten klapp på skulderen til innvendingene av det slag som Alf Hellevik har kommet med, men gir Seip rett i alt vesentlig.

Men alt tidlig i artikkelen kommer han trekkende med noe som virker påfallende: Seip skulle ha manglet sans for de sosiale sider ved språksaken! Men hensikten blir klar når man kommer frem til den avsluttende oppsummering. Da får vi vite at: "Tida og utviklinga har gått frå mykje av det Seip stod for i språkdebatten".

"Seip la heilt avgjerande vekt på om ord og former hadde eit norsk opphav eller ikkje".

"Han ser ut til heilt å mangle forståing for kor viktige språksosiale faktorar er i språkstriden".

For folk flest med kjennskap til saken må dette virke heilt meningsløst. Men forklaringen får vi når Jahr gjør rede for hva han mener med sosiale hensyn. Det er noen helt nyoppdagete som er kommet til takket være "dei to nye vitskapsgreinene språksosiologi og språkpsykologi. Båe to er komne til og har vaksi seg viktige etter at Seip døydde".

Om dette ikke er et bestillingsverk, så er det i hvert fall gefundenes Fressen for departementet. Ved vedtekter av den type som Seip så seg nødt til å slå ned på, har det sikret seg stadig tilgang på begge sider.

På godt norsk kan resultatene som de nye vitenskaper gir oss, forklares som følger:

Sosial språkpolitikk er språkpolitikk som tjener klassekampen til proletariatet. Et skriftspråk som begge parter er tjent med, kan da ikke godtas. Det må skapes et nytt skriftspråk spesielt tilpasset proletariatet og helst så ulikt klassefiendens språk som mulig. Dette må gjøres til det eneste offisielle skriftspråk. Det vil gi proletariatet et viktig overtak i kampen mot klassefiendene.

Men hva med dette at de som skal utgjøre proletariatet, ikke er seg denne rolle bevisst, at de ikke føler behov for en slik klassekamp? Iet land med flertallsstyre skulle det vel da ikke bli aktuelt med slik språkpolitikk likevel? På slike spørsmål får man klart svar: Proletariatet består for det meste av den gruppe av befolkningen som i skolen og ellers i samfunnet står frem som "tapere". Det er derfor ikke å vente at de skal forstå sitt eget beste så pass at de kan ivareta alle sine egne interesser selv. De er avhengige av at progressive intellektuelle ssolidariserer seg med dem, bevisstgjør dem så langt det går og ellers, om nødvendig trer reformene ned over hodet på dem.

Dette var noe om de grunner som departementet har støttet sin språkpolitikk på hittil, og en smakebit på hva vi kan ha i vente. Særlig det siste viser tindrende klart at her vil det ikke bli gitt ved dørene. Det taler sitt tydelige maktspråk. Maktspråk er noe våre nye språksosiologer er flinke til ikke bare å utforske, men også å bruke.

I lange tider har de klart å nøytralisere den egentlige makt som vi har i kraft vårt store flertall. Nå må vi samle oss til å bruke så mye av vår makt som nøden krever for å få slutt på denne folkefiendtlige virksomhet.

May Lorentzen

Tidl. redaktør av Samfunnsliv, Anders Ryste, Ørsta, har bedt meg, Svein Lanser, om å å forestå den praktiske gjennomføringen av Sommerstevnet i Oslo 1999 – fra mandag 26. juli til lørdag 31. juli.

10 – 15 personer, kjent av Samfunnslivs lesere, vil bli invitert til å holde debattinnlegg som selvvalgte Nyorienteringsemner. Solveig Eivindson Hansen, Porsgrunn, er programansvarlig.

Daglig samlingssted: Årvoll gård kultur- og aktivitetssenter, Årvollveien 35, 0590 Oslo med plass til 100 – 150 møtedeltagere. Vi disponerer "Fjøset" møtesal, "Låven" kantine, og "Fjøsloftet" med mulighet for rimelig "camping" – overnatting for 10 – 20 personer med medbrakt madrass etc. samt "Tunet" møteplass ute, når fint vær.

Enkle rimelige måltider kan tilberedes/serveres. Eventuelt catering. Parkeringsmuligheter ved Årvoll skole og i Årvollveien. Korttids-parkering på gården. Bussforbindelse fra og til sentrum: Rute 31 Tonsenhagen og 32 Grorud. Gangavstand til "Haraldsheimen" vandreheim og "Linne Hotell" (ca 15 min.)

1) Selvvalgt (hos familie, venner, annet)

2) "Fjøsloftet", Årvoll gård, kr 30,- pr natt. Begrenset antall. Overnattingsutstyr medbringes.

3) "Haraldsheimen" vandreheim. Overnatting i 4-mannsrom med frokost, ca kr 180,- pr natt. Vi disponerer 30 – 50 senger.

4) Nærmeste hotell: Hotell Linne. Møterom med konferanseutstyr. Overnatting i komfortable rom med 2 senger. Pris med frokost ca kr 650,-. Full "pakke" kr 990,- (med lunsjbord, tre retters middag, 2 kaffepauser med kake). Bilparkering. Nær T-bane, men ikke direkte bussforbindelse med Årvoll gård. Vi disponerer 50 – 80 senger.

5) Camping i Oslo: Med bil: F.eks. Bogstad. Telt: Evt. Nordmarka.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!