Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Mitt innlegg "Hevnen over tyskertøsene" (der jeg bl.a. omtalte min egen bok "Tidskapselen" som handler om tyskerungen Bjørn) ble trykket i en rekke aviser landet over, blant dem også Samfunnsliv. Jeg fikk mange telefoner og brev fra forskjellige mennesker, både såkalte "tyskertøser" og "tyskerunger" og personer som hadde arbeidet for tyskerne under krigen og blitt dømt for det, men også fra mennesker som hadde kritiske bemerkninger til mitt syn på tyskertøsene.

Jeg leste ditt innlegg i Rogalands Avis vedr. tyskertøser som blev snauklippet bl.a.

Jeg var en av mange som blev straffet med ett og ett halvt års tvangsarbeid for å ha arbeidet for tyskerne. Egentlig skulle jeg hatt to års tvansarbeid, men slapp med det halve fordi jeg hjalp en norsk å komme seg unna tyskerne, resultatet blev at jeg selv blev arrestert av tyskerne. At jeg var med på sabotasjer mot tyske anlegg blev av dommeren i landsvikoppgjøret betraktet som hærverk.

Det var høsten 44 at jeg kom til Stavanger etter skogsarbeid for bl.a. Chr. Bjelland. Jeg sto oppført som sjåfør ved arbeidskontoret, så om jeg meldte meg ledig, ville jeg bli satt til å kjøre for tyskerne, det var jeg klar over, men ville helst slippe tyskerarbeid. Jeg fikk arbeid ved et gartneri, men måtte registrere meg på arbeidskontoret ved å si ifra at jeg hadde fått arbeid. Nei, sa vedkommende på arbeidskontoret, – du står kartotekført som sjåfør og må ta sjåførjobb. Ta denne lappen og meld deg der. Jeg så på lappen og fikk sjokk. Gestapo! Nei, sa jeg, det kan jeg ikke, han tok telefonen, ringte og sa at ein sjåfør ville melde seg. Jeg var 24 år. Jeg hadde intet valg, hva kunne jeg gjøre? Du kunne rømt til Sverige, – sa dommeren under rettssaken! Det var enkelt for ham å si slikt. Han var ikke avhengig av å måtte arbeide eller melde seg ledig på arbeidskontor.

Vel, – jeg meldte meg, hadde ikke annet valg, men var sikker på at jeg skulle finne en utvei til å komme ifra. Jeg meldte meg syk, men de kom hjem og hentet meg. Flere ganger med sykemelding og lege var nyttesløst, det resulterte bare i at jeg blev satt til ekstra-arbeid med å vaske bilene hver lørdag fra kl. 8.00 til kl. 13.00 uten betaling.Straffarbeiten, som jævlene sa.

Etter 4 måneder la jeg ankelen på hoggestabben og dro til med en plankestubb, hinket inn til Dr. Pedersen i Pedersgt., satte ham inn i situasjonen. Han gipset foten og gav meg sykemelding. Vi blev begge hentet, kjørt til Ladegård fengsel der gipsen brutalt blev fjernet-. Det blev mye skrik og skrål fra tyskerne, bl.a. at nå skulle jeg få lære Gestapo å kjenne. Jeg svarte at jeg kjente dem, og hadde sittet i samme fengsel, arrestert av Gestapo høsten 1940. Nå blev der mere skrål og ordre "Aus, Aus!" Og ut av Gestapo kom jeg.

Sammen med en kjenning dro vi til Evje i Setesdal på vedhogst. Det var i april 45. Så kom freden. Vi hugget med oss to ranke furuer, vi skulle hjem å feire freden. Sjokket kom for meg som blev arrestert. Det har ikke sluppet taket etter alle disse år. Straff blev det først etter at jeg blev sluppet ut, fri har jeg ikke vært siden. Jeg hatet tyskerne fra første dag og unngår dem også hernede.

Vi var 5 sjåfører som blev straffet, de 4 andre fikk 3 års tvangsarbeide. Etter å ha gått på meldeplikt i 6 måneder, uten mulighet til arbeid fordi det krevdes vandelsattest for å få jobb, solgte jeg diverse private ting, kjøpte billett og reiste til Sverige på lykke og fromme, – som det heter. Det hørest kanskje dramatisk ut, men faktum er at jeg hadde ikke penger til trikken over elva til Götaverker. Om jeg ikke fikk arbeid og ikke kr 50,- i forskudd, ja, da var jeg fast bestemt på å ende livet i elva med stein bundet til kroppen. Jeg fikk jobb i plateverkstedet og kr 50,- i forskudd. Vel utenfor porten sank jeg ned i gråt. For første gang på lang tid hadde noen vært vennlige mot meg. Jeg har m ye å takke Varvssjef Gøranson for.

2 år i Sverige, deretter hjem til formannsjobb i Sauda, så til Oslo, sveiseformann, deretter overformann, så verksmester på hjemmebane, tilsist faglærer ved en videregående skole. Jeg klarte meg noenlunde bra, men de andre straffede sjåførene gikk det verre med. En blev nervervrak, en døde som uteligger i Oslo, en blev presentert for skillsmisse mens han satt fengslet og reiste etter soning nordover. Den fjerde dro til Sverige.

Ialle jobber jeg har hatt, var der alltid en som sto frem og spurte om jeg hadde vært landssviker, så i alle jobber har jeg sluttet av den grunn, bortsett fra som faglærer (d.v.s. instruktør, fordi jeg ikke hadde pedagogisk utdannelse). Der var jeg så heldig å få hjertetrøbbel og uføretrygd 58 år gammel. Etter den tid, har jeg bodd isolert og alene hernede uten kontakt med nordmenn.

Skulle ønske noen ville skrive om oss sjåfører. Det må jo være atskillige i Norge som fremdeles lever. L.L. bussjåfør i Haugesund, forlengst pensjonist. Lik tyskerjentene blev vi straffet fordi folk krevde hevn.

Jeg har ikke frimerker du kan bruke, men håper allikevel å høre ifra deg. Vær snill, ikke gjør mitt navn kjent. Jeg har sønn og datter hjemme.

Fauske.

Takk for svar på mitt skriv, der hensikten er å få min og andre uskyldig dømtes sak belyst.

I forbindelse med arrestasjonen i fredsdagene må jeg nevne følgende. På vei hjem fra skogsarbeid i Evje la jeg merke til en bil som kjørte sydover. I bilen satt den Gistapisten som plaget meg med straffearbeide på lørdagene uten lønn, den andre i bilen var høyere Gestapooffiser.

Ved hjemkomst så jeg i Stavanger Aftenblad at den høyere offiser var etterlyst. Jeg gikk da til stedet i byen der Hjemmefronten holdt til, for å melde ifra at jeg hadde sett dem på vei sørover. Ved kontoret satt en nabo og kjenning, offiser i den norske hær, en av dem som avla ed på å ikke løfte våpen mot den tyske krigsmakt, mot å slippe å gå i tysk fengsel. Jeg sa som det var, jeg hadde sett den etterlyste på vei sørover. En av de andre offiserene spurte da hva årsaken var til at jeg gjenkjente dem? Jeg svarte som sant var at jeg hadde kjørt for dem. Dermed blev jeg arrestert. Naboen, offiseren jeg kjente, sa at han kjente meg, at jeg ikke var landssviker og at han skulle ordne meg fri. Jeg hørte aldri mere ifra ham. Den ettersøkte begikk selvmord før han blev tatt, fikk jeg senere høre.

Jeg har undret meg over hvorfor de norske offiserer som avla ed på å ikke løfte våpen mot okkupasjonsmakten, ikke ble arrestert? Hvordan kunne Konge og Regjeering komme tilbake etter å ha forlatt det synkende skip som de første, og lot mannskap være tilbake for å lide uten styring, og å sitte trygt i annet land og lage lover for å dømme mannskapet de forlot i nødens stund.

I mine domspapirer står bla. "Han påførte seg en skade for å slippe fri, og skapp fri".

Når jeg ikke klarte å slippe fri uten å skade meg sa dommeren: "Du kunne rømt til Sverige!" Jeg har ofte tenkt på den tåpelige uttalelsen. Om jeg hadde rømt, ville min far blitt arrestert?

Ved Gestapo arbeidet to kvinner, fanger som var arrestert fordi mennene var rømt til England. Fru V fra Bjerkhjem og R. som drev blomsterforretning i Egersund. Jeg hadde fast jobb med å hente de to fra fengslet og bringe dem tilbake utpå ettermiddagen. De var de eneste fangene jeg hadde kontakt med. Folk, kjente og ukjente, kom hjem til meg med brev og matpakker og ba meg smugle det inn til sine kjære. At denne smuglegesjeften ikke ble oppdaget, var merkelig, men om den hadde blitt oppdaget, hadde det gått meg ille.

Under rettssaken var de to kvinnelige fangene, samt 8 andre jeg hadde hjulpet, villige til å vitne for meg. De fikk ikke møte som vitner, for som dommeren sa: "Han står ikke tiltalt for det gode han har gjort".

Jeg kunne skrevet om så mangt. Som den gang da det søktes etter sjåfør i byens avis under Bill. merk. Jeg svarte. En dag senere står en sortkledd mann med gullkors på jakkeslaget utenfor døren. Om det var meg som søkte sjåførarbeid? Jo. Det gjelder kjøring av sand. Javel. At det var kjøring til et tysk festningsanlegg, sa han ikke. Når han søkte under Bill. mrk. var det for å skjule seg. Han hadde to sønner som selv kunne kjørt, men far og sønner skulle være gode nordmenn.

Det var der jeg bl.a. drev litt sabotasje: Satte et sementlager under vann. Uten å si noe til den sortkledde, forlot jeg jobben straks vannet var satt over sementen. Kom meg hjem fortest, pakket ryggsekken, tok første rutebåt, kom til Sand i Ryfylke, gikk derfra opp til Syldal til Røldal der jeg kom i snakk med en bonde som trengte dreng. Blev der fra tidlig vår til utpå høsten. Kom hjem igjen der far sa at to tyskere hadde vært på døren og spurt etter meg.

Angående sementen som blev satt under vann, sa dommeren: "Hærverk".

Vi skulle klippes snaue. Det skulle ikke vises formidlende omstendigheter. Folket krevde hevn. Hvem var folket? Det var de som ikke behøvde arbeide for maten for tyskerne, de statsansatte, kommuneansatte, bondesønner og døtre som kunne gå hjemme, fiskere og alle med tidligere fast arbeid. Men vi fattige arbeidsløse, vi skulle tas, men entreprenørene vi arbeidet for, de som virkelig bistod fienden, i "råd og dåd", som det heter i paragrafen laget i Englend av de som rømte skuta. Han skal komme igjen for å dømme levende og døde, – lærte vi som barn, og herren kom, fikk jeg erfare.

Folk trodde visst at vi sjåfører blev satt til å kjøre rundt for å arrestere nordmenn. Sannheten er at vi ikke fikk komme inn i huset de hadde sine og sitt. Vår tilholdsplass var i garasjen. (Når folk tror vi arresterte folk, så kan jo det norske politi ansette folk fra arbeidskontorer, det måtte bli god hjelp nå som det skrikes om manglende ressurser?)

Under arrestasjoner kjørte ty skerne selv. Vi så de kom med tilfangetatte. Kun en gang fikk jeg ordre om å kjøre to Gestapomenn til Bjerkheim, det var sent på kvelden og mørkt. Det blev stoppet utenfor et hus, de to Gestapistene, gikk inn i huset og kom ut med en mann som blev plassert i baksetet. De to blev stående utenfor bilen og snakke sammen en stund. Jeg spurte da den arresterte om der var noe jeg kunne gjøre for ham, han ba meg ringe til Ola Ausdal? (Jeg er usikker på navnet i dag). Ved hjemkomst dagen etter, ringte jeg og sa ifra at han i baksetet var tatt. Denne arresterte traff jeg igjen etter at jeg blev arrestert. Han var fangevokter og kjente meg igjen. Han kom da bort til meg og sa: "Dette er feil, du var god nordmann, jeg skal få deg ut herfra". Jeg hørte ikke mere fra ham heller.

Mitt håp var at noen kunne ta opp også denne del av krigshistorien, undersøke rundt i de andre store byer. Hvorfor blev bare noen få dømt? Hvorfor blev sjåfører i noen byer dømt, i andre ikke? Jeg nevnte det under rettssaken og svaret var: "Vi kan ikke arrestere alle, det har vi ikke plass til."

Han kunne like godt ha sagt; "– Ved å dømme noen, vil folk bli fornøyd, det vil bli slutt på skriket om hevm."

Får slutte med dette brevet, jeg blir så deprimert.

"Jeg tror på tyskeren, Guds elskede annen sønn, Gud selv, som er undfanget under den nordlige himmel, født mellem Alpene og havet, som led under pavevennene og pengetilhengerne. Blev baktalt, slått og sendt til elendighet, som blev dømt av djevler av enhver slags, som efter årstiders fortvilelse reiste sig igjen fra den nasjonale død. Blev ophøiet til Eckehards, Bachs og Goethes åndelige verden, og har sætet ved den evige høire hånd, sammen med sin bror av Nazaret, hvorfra han skal vende tilbake for å gjenreise levende og døde".

Det heter videre i et nazistisk blad: "Ingen fører-profet er nogensinne blitt mottatt med sådan begeistring som Hitler. Denne fører er Gud, nazismen er religion. Derfor antar også den årlige fest mer og mer religiøs karakter; den åndelige nasjonale fest er blitt en nasjonens høimesse."

"Gud er stor, men Hitler er større", står det videre.

Ja, i kjeften – og i sine fanatiske tilhengeres overtro er han utrolig stor.

Etter at Hitler gjennom lengere tid offentlig har voldtatt det tyske folk er forholdet endelig kommet over i lovlige former. Som bekjent er privat voldtekt straffbart, mens overfall på et helt folk kalles for "nasjonal reisning", og "der Führer" berømmes som en folkehelt. "Folket er som en kvinne som liker å bli hundset" sier Hitler og myser i Hitlerbarten.

Den dag Hitler offisielt skulle få lov å bestige det tyske folk, 21. mars 1933, ble feiret som "nasjonens dag" med en storslått folkefest i Potsdam utenfor Berlin. Da fant den høytidelige og offisielle "statsakt" sted som skulle bekrefte overfor Gud og hvermann at Hitler alltid hadde hatt de redeligste hensikter og aldri hadde vært noen folkeforfører. Som omgivelser valgte Hitler Garnisonkirken for at det igjen skulle demonstreres at kirken boler med statsmakt, pengemakt og militærvesen.

Vi siter fra "Die Woche"s minneutgave programmet for "høytideligheten i Potsdam":

6.30–7.30: Militærkonsert i Lustgarten, den historiske plass foran Potsdams byslott, hvor den prøyssiske garde ekserserte i 200 år.

10.30: Gudstjeneste for medlemmene av riksdagen og riksregjeringen, den høytidelige opptakt til åpningen av den tyske riksdag.

11.20: Etter gudstjenesten begav deltakerne seg i høytidelig opptog til Garnisonskirken, hvor den egentlige statsakt fant sted. S.A., S.S., Stahlhelm og andre nasjonale forbund dannet espalier. Rikspresident von Hindenburg som hadde bivånet gudstjenesten i Nicolaykirken, kjørte langs æresespalieret og skred så langs fronten av rikshærens æreskompani som stod oppmarsjert foran Garnisonkirken.

12.00: Den høytidelige statsakt i Garnisonskirken, innledet med sang og orgelmusikk (Stats- og Domkor under ledelse av professor Rüdel). Rikspresidenten hilser regjeringen og den nyvalgte riksdag. Så følger regjeringens erklæring ved rikskansler Adolf Hitler. Mens et batteri, som var plassert i Potsdams Lustgarten avgav 21 saluttskudd, begav Hindenburg seg til kongegravstedet, hvor han nedla laurbærkranser ved FredrikWilhelm den førstes og Fredrik den Stores sarkofager.

12.45: Etter at statsakten er over, defilerer Potsdams garnison, en sterk avdeling ordenspoliti og tallrike nasjonale forbund forbi feltmarskalken.

18–19: Militærkonsert i Lustgarten.

Våre offentlige myndigheter driver sin språkpolitikk ved hjelp av virkemidler som kan forskrekke. Det er bare naturlig. De kjenner sin sak truet og har ikke råd til å ta hensyn. Og folk bare resignerer. Mange tiltak er klart i strid med folkeviljen, men det virker som om de er uangripelige. De er fattet på lovlig måte av rette organer. Og de foreninger og partier som vi venter skal ivareta våre interesser her, de bare glatter over.

Den offisielle språkpolitikk er imidlertid ikke så uangripelig som man prøver å gi inntrykk av. En av de viktigste forutsetninger som den har vært bygd på, fremstår nå som en høyst beklagelig forskertabbe. Konsekvensen er rett og slett at de nasjonale hensyn i språksaken skifter retning. Enda viktigere er det at dette kaster nytt lysogså over sakens sosiale sider. Problemstillingen blir enklere så det blir lettere å se hva som er riktig språkpolitikk ut fra alle hensyn. Og det viser seg at de vektigste sosiale hensyn drar i samme retning som de nasjonale.

Likevel er det ikke bare å sette seg ned og vente på nye signaler fra departementet. Blant fagfolk har dette vært kjent i snart 30 år. Det er derfor klart at de som styrer språkpolitikken, vil fortsette som intet har hendt, så lenge det går.

Men nå står vi trolig ved et vendepunkt. Gymnaselevene kjører frem sin aksjon for valgfritt skriftlig sidemål. Ved første øyekast kan det virke som alle tidligere aksjoner. Men her er det ikke bare snakk om fromme ønsker. Det ligger åpent i kortene at gymnasiastene rår over et virkemiddel som kan ta hjem spillet. De kan, om nødvendig, samle et over 2/3 flertall i en aksjon for at man besvarer alle stiloppgaver på hovedmålet. Og da må departementet bøye av. I praksis vil det si at departementet må handle så raskt at det unngår konfrontasjon.

For utfallets skyld er det ikke nødvendig at vi eldre blander oss opp i aksjonen. Men det er enkelte ting vi skylder å ordne opp i. Elevene vet nok at sidemåls-undervisningen, slik den nå drives, er et så urimelig overgrep mot dem at de har full rett til å aksjonere. Men de fleste vet ikke hvor overveldende stor retten er. De blir jo undervist etter offisielt godkjente lærebøker som fremstiller vårt skriftspråks historie etter den gamle feiltagelse. Slik holder skolen elevene tilbake i en vrangforestilling om at nynorsk har en nasjonal førstefødselsrett til plassen som offisielt norsk skriftspråk. Dette setter elevene i unødige samvittighetskvaler når de inviteres til å rydde opp i saken på en måte som kan gjøre det enda vanskeligere for nynorsk å overleve.

Det er også viktig at de som er motstandere av elevaksjonen, blir skikkelig orientert om dette. Det kan spare elevene for mye unødig sjikane. Og, ikke minst, for mange som nå er motstandere, kan det bli lettere å godta endringene som kommer.

En oversikt over de aktuelle endringer i historiebildet burde selvsagt ha vært gitt av de ansvarlige fagfolk på området. Men dessverre er det slik at de fleste fagfolk i ledende stilling også er språkpolitikere som støtter opp under den offisielle linje. Den oversikt som her følger, har ved flere anledninger vært lagt frem for slike fagfolk. Men det har vært vanskelig for dem til å uttale seg om den. Det skal derfor gis så mange henvisninger til de faglige kilder at det blir mulig å vurdere holdbarheten, selv om autoritetene skulle fortsette med å holde seg tause.

De første forsøk på å skrive norsk skriftspråks historie bygde på de mange bevarte dokumenter fra gammelnorsk tid. Det vil i praksis si så godt som bare offentlige og private forvaltningsdokumenter. Vi vet at det også har eksistert rikelig med gammelnorsk prosalitteratur, men av den var så godt som alt gått tapt.

De bevarte forvaltningsdokumenter viser at vi i løpet av 1100-tallet fikk et fast normalisert skriftspråk. Det bygde på vestnorsk talemål, men ble brukt av folk fra alle kanter av landet som et riksskriftspråk.I utgangspunktet tok man selvsagt for gitt at de tapte prosaverker hadde vært skrevet i samme språkdrakt. Noe så overdådig som at man på den tid skulle holdt seg med hele to skriftspråk, falt ingen inn i første omgang.

Likevel var det nettopp slik det gikk til. Det gikk gradvis opp for forskerne i løpet av første halvpart av 1900-tallet. De siste og avgjørende brikker i det nye historiebilde falt på plass i 1940-årene. Da gjennomførte professor D.A. Seip en serie granskninger av språket i bevarte islandske middelaldertekster. De viste at noen av dem måtte være oversettelser etter eldre norske. Ofte var det da også mulig å vise hva slags norsk skriftspråk disse måtte ha hatt. Og som et omkved går det da igjen:Sydøstnorsk.

Granskningsrapporten fins samlet i hans bok "Nyere studier i norsk språkhistorie", utgitt i 1954. De er så spekket med fagprat at de er uleselige for legfolk. Men hver rapport har et lettlest sammendrag som viser resultatet. Fra disse kan man hente følgende holdepunkter for hva det dreier se om:

Side 91 i boken:

– På grunnlag av disse håndskrifter kan vi få et relativt godt inntrykk av en norsk skriftform eldre enn 1150.

– For det eldste norske skriftspråk er det mulig å sette opp en temmlig omfattende lydlære og grammatikk som viser at mange av de språkforhold som særmerker sørøstnorsk i dag, er eldre enn 1150.

Og side 100:

– Vi må regne med at forelegget har blandet seg med en norm, utviklet før Nidaros-normen. Det kan derfor godt ha vært former i det som har hatt grunnlag i forskjellige dialekter fordi talemålet hos dem som skrev det norske forelegget, har blandet seg med en norm.

Med Nidaros-normen menes den første variant av forvaltningsspråket. Den ble til før kongens kanselli flyttet fra Nidaros til Bergen. Det vil si at det sydøstnorsk-baserte skriftspråk må ha vært etablert så tidlig som på 1000-tallet. Hvodan kunne det da, 100 år senere, etablere et vestnorskbasert skriftspråk ved siden av dette?At Bergen ble hovedstad og sete for forvaltningen har vært den vanlige forklaring. Men den kan også ligge i den sterke tilbøylighet som kansellister alltid har hatt, til å bruke klangsterke og snirklete formuleringer. For slike behov er det klart at vestnorsk, med sitt mer innviklete form- og byningsverk, var bedre egnet. Man ser da også at mange av de faste trekk i forvaltningsspråket var gammelmodig og på vei ut av talemålet allerede da forvaltningsspråket ble til. En språkutvikling med så overdådig artisteri som dette, må forutsette et kulturelt overskuddsmiljø. Men 1000- og 1100-tallet var jo nettopp en slik gullalder.

På bakgrunn av D.A. Seips resultater kommer fremstillingen i de offisielt godkjente lærebøker i språk- og litteraturhistorie i et underlig lys. Selv ikke de mest nyskrevne inneholder ett ord om at det kan ha eksistert et sydøstnorsk-basert gammelnorsk skriftspråk. De gjengir bare den tradisjonelle fremstilling. Det vil si at normalisert skriftspråk i Norge startet med det etter hvert vestnorskbaserte forvaltningsspråk.

Den videre fremstilling i lærebøkene er at sydøstnorske innslag som i løpet av 1200-tallet blir stadig vanligere i dokumentene, skyldes dialektisk påvirkning og språklig ustøhet. Det vises også til at kongens kanselli flyttet fra Bergen til Oslo først på 1300-tallet. D.A. Seip tilbakeviser begge forklaringene. Måten blandingen skjer på, viser at den ikke skyldes ustøhet. Det er det samtidige sydøst-norske saksprosaspråk som tas i bruk for selve saksfremstillingen, mens dokumentenes høytidelige fraser og faste vendinger skrives konsekvent i sin alderdomlige vestnorske form.

Sist på 1300-tallet forvant vestnorsken også ut av dokumentenes faste fraser. I lærebøkene blir dette fremstilt som den elendige undergang for alt som het normalisert gammelnorsk skriftspråk. Det bygges opp under undergangsstemningen ved å fremstille bruken av sydøstnorsk som noe nytt og famlende. Og Svartedauen trekkes frem som et unnskyldende moment.

Men det eneste som gikk under, var et mellomspill med et eget kansellispråk. Det vil si at det sydøstnorsk-baserte skriftspråk igjen rådde grunnen alene, slik som 300 år tidligere. I stedet for en historie om undergang skulle vi ha hatt en historie om et sterkt og levende skriftspråk, fast forankret i folks bevissthet.

Det var levende i den forstand at det hele tiden var i utvikling mot enklere og mer lettbrukte former. Det var på denne tid det fikk fortidsendelser på -et. Slike fantes egentlig ikke i talemålene. Men de kom likevel inn i skriftspråket og normalisert bytalemål fordi formverket da ble så enkelt.

Et liknende optimaliseringsfenomen har vi i endelsen -en for hunkjønns bestemt form entall. Former som solen og visen kom inn i skriftspråket mens de enda var utbredt i østlandstalemålene. Senere i gammelnorsk tid fikk disse talemålene endelsen -a, men skriftspråket og normalisert talemål beholdt -en og dermed et ensartet formverk.

Disse forhold er beskrevet grundig av D.A. Seip i "Omstridde spørsmål i norsk språkhistorie", se særlig side 15–17. Hvorfor er så lite gjort for å gjøre dem kjent?

D.A. Seip viser også hvordan dette skriftspråk beholdt sin plss i folks bevissthet gjennom hele unionstiden. I et av hans siste arbeider, aviskronikken "Om et norsk felles talemål ved siden av dialektene i eldre tider" fra 1959, finner vi:

– Både flertallsendelser på -er og imperfektumendelsen -et må være utviklet i et slikt fellesmål alt i middelalderen før dansk språk fikk makt i Norge. Da dansk trengte sterkt inn i Norge i det 16. hundreår, fortsatte nordmennene fra alle kanter av landet å bruke disse formene. Professor Ragnvald Iversen har undersøkt språket hos norske forfattere i tiden 1560 – 1630. Han viser hvor sterk utbredelse formene har, og han ser i det et vitnesbyrd om at østlandsk mål var dominerende. Det er sikkert riktig å slutte at de hørte til i et norsk "fellesmål" over dialektene.

Ellers holdt disse formene seg i Norge hele dansketiden, og vi vet at de ble brukt i det som ble kalt "den dannede dagligtale" i det 19. hundreår.

I siste halvpart av 1800-tallet begynte folk å bruke disse trekk fra normalisert talemål i skriftspråket. Dermed var en utvikling i gang som førte frem til våre dagers riksmål. Hvilke nasjonale og andre kvaliteter et slikt skriftspråk hadde, anten ingen den gang. Da ble det jo også snakekt en god del dansk av folk i øvre sosialgruppe, særlig til selskapsbruk. Og man kom i skade for å feilplassere skillet mellom det hjemlige helnorske og de danske fremmedelementer.

I dag vet de fleste fagfolk at dagens riksmål, eller "bokmål med tradisjonelle former" som det også kan kalles, slutter seg så nært som mulig til det skriftspråk vi ville hatt om det ikke hadde vært noen unionstid. Med sin 1000-årige tradisjon som levende normalisert skriftspråk er det blant de virkelig gamle og ærverdige i verdensmålestokk. Det vil si at det er blant våre mest verneverdige nasjonalklenodier.

En følge av at det nye historiebilde blir at de nasjonale hensyn i språksaken skifter retning. Men det er ikke den viktigste lærdom vi k an trekke. Det som teller, er ikke hva slags skriftspråk vi har hatt, men hva vi kan satse på for fremtiden. Og da er det ikke de nasjonale, men de sosiale hensyn som blir avgjørende. Det viktigste ved D.A. Seips lære er derfor at den gir en naturlig og lett forståelig avklaring også av dette spørsmål.

Gjennom utstrakt bruk de siste 300 år før unionstiden tok det gammelnorske saksprosaspråk opp i seg trekk som gjorde formverk og bøyningsregler stadig enklere. Trekk som fremmet denne utvikling, ble hentet fra forskjellige lokale talemål og til forskjellige tider. Noen av dem er senere gått ut igjen av talemålene som de ble hentet fra. Men for skriftspråk gjelder andre likevekts- og brytningslover, så der kunne de bli stående. Ved en slik langvarig optimaliseringsprosess ble språket for det første enkelt og lett å bruke. Men dessuten ble det stabilt. Det har inntatt et naturlig leie i forhold til brukernes talemål. Det er takket være denne naturlige stabilitet det har motstått de sterke virkemidler myndighetene har satt inn for å rydde det av veien.

Når det gjelder saksprosaspråk er problemstillingen derfor den at vi knapt har noe valg. Det betyr ikke at et riksmålsaktig skriftspråk vil bli enerådende. Viser og stubber på folkemål har alltid hatt sin brede plass. Større diktverk og særlig prosalyrikk på folkemål vil også ha sin plass, om enn noe snevrere i den forstand at dette i hovedsak vil sogne til finkulturen. De lesesterke og da særlig de med godt språkøre, kan fryde seg over en innviklet dialekts musikk og mangfold. For folk flest derimot vil den gjøre verket mer utilgjengelig.

Men i lærebøker og faglitteratur er et unødig innviklet språk helt uten berettigelse. De lesesterke vil nok arbeide noenlunde like raskt uansett lærebokens språkdrakt. Men for mange vil unødig tungt språk bli tuen som får hele lasset til å stoppe opp. Enda sterkere slår dette ut ved oppøving av ens egen evne til skriftlig saksfremstilling. Å nekte elevene tilgang til det klart enkleste og greieste av skriftspråkene vi har å velge mellom, må derfor sies å være et stygt overgrep. Og da særlig mot de svakeste i samfunnet.

Av Dag Ove Johansen

Gyldendal utga i 1973 Gerhard Schwarz’s bok "Hva Jesus egentlig sa". Schwarz (f. 1937) har studert naturvidenskap, psykologi, filosofi og teologi. Doktorgrad på Humor und liebe (1961). Utgitt bl.a. Was Agustinus wirklich sagte (1969).

Schwarz forsøker i denne boken å klarlegge hva den nyeste forskning har nådd frem til. Boken er kritisk, lettlest, tankevekkende og meget inspirerende, et nyttig supplement i vårt Jesus-studium. "Ikke om noe eller om noen er det hittil blitt skrevet mer enn om Jesus fra Nazaret. Ikke om noen annen er menneskenes meninger mer forskjellige enn om ham, og jo mer vi vet, desto større blir gåten som omgir hans person", sier Schwarz i innledningen.

Om dette blir min metode under presentasjonen av boken: sitater og fremlegging av synspunkter Schwarz har, med en del kommentarer fra min side. Jeg vil forsøke å trekke frem de ting jeg mener har betydning for oss i vårt studium av Jesus og hans misjon på jorden.

"De uklare tidsangivelsene (i evangeliene) er ofte satt sammen med uklare stedsangivelser. "På den tid" eller den gang", heter det da, "gikk han videre" eller "begynte han å forkynne ved sjøen". Men selv så omtrentlige vendinger som "i huset" eller "ute" har av og til en teologisk betydning. Således er det påfallende at Jesus gjør forskjell på undervisningen av disiplene og undervisningen av folket. Ofte forklarer han disiplene mye som han meddeler folket kun i lignelser. Denne "spesielle åpenbaringen for disiplene" finner sted "i huset". Huset, det lukkede rom, symboliserer hos Markus det ikke-offentlige. Det er et bilde på at Jesus og hans lære kan være såvel skjult som ikke skjult. Dette avhenger som vi senere skal se, av den innstilling menneskene har overfor ham selv og hans lære. Men denne innstillingen blir videre symbolisert ved de geografiske angivelser. "I Galilea", så å si i hedningeland, finner åpenbaringen sted, og der kommer frelsen til syne. "I Jerusalem", religionens sentrum, blir Jesus definitivt fornektet".

Så langt Schwarz. Man kan av dette se hvor viktig det er å få klarhet i symbolbruken i Det nye testamentet, og også Det gamle, for så vidt. Man må også være klar over at symbolbruken er forskjellig hos de forskjellige evangelister (f.eks. "fjellet" hos Lukas: stedet for den ensomme bønn, hos Matteus: stedet for åpenbaringen (Bergpreken bl.a.)

Schwarz påviser forskjeller mellom Markus og Lukas og mener Lukas benytter pensel for å male apostlene som hellige, mens Markus skildrer dem som både gode og dårlige. Dette bevises ved at Lukas bevisst utelater utsagn som andre evangelister har (f.eks. utsagnet om at den siste dag kjenner ingen, heller ikke sønnen, mangler hos Lukas, likeledes ropet på korset om at han var forlatt av Gud).

Det har lenge vært påstått at Johannesevangeliet har vært det yngste av evangeliene. Nå er det funnet et papyrus som inneholder to steder fra Johannes-evangeliet (18,3 ff 18,37). Det ble funnet i Egypt og anslås til å være fra omkring år 100, og hvis det var utbredt fra år 100 i Egypt, må det være skrevet enda tidligere:

"En nøyaktig stil- og sproganalyse har bragt for dagen at Johannes antageligvis var den eneste av evangelistene som behersket arameisk, og han kan ha vært jøde av fødsel. Johannes er også den eneste av evangelistene som har en nøyaktig kjennskap til de enkelte steder i Palestina. Han har også vesentlig flere stedangivelser enn synoptikerne (Markus, Matteus og Lukas).

"Ingen annen legger så stor vekt på at "Ordet ble menneske av kjøtt og blod", som Johannes". Synoptikerne påstår at Jesus ved påskemåltidet sa:"Dette er mitt legeme", men Johannes skriver: "Dette er mitt kjød".

Store forskjeller mellom Johannes-evangeliet og de andre. Bl.a.: "Ordet alethes (sann) forekommer fjorten ganger hos Johannes, bare en gang hos Matteus og Markus, og hos Lukas overhodet ikke. Hvilken forskjell!"

Schwarz skriver endel om underne, og tidenes forklaring på dette: F.eks. Jesus da han gikk på vannet, bespisningen av de 3000 med fem brød og to fisker: Jesus gikk langs stranden i tåke, for disiplene ombord i båten virket det som om Jesus gikk på vannet. Sosietetsdamer skulle visstnok ha levert kurver med mat til Jesus og ved utdelingen undret folket seg på hvor han hadde fått tak i all maten! Jesus skulle også ha en frisk økonomisk sans blandet med kjærlighet som gjorde det mulig å mette 3000 med fem brød og to fisker. Forklaringene er mange, og latterlige.

Jeg vil trekke inn B.D. Brochmanns antagelser i forbindelse med dette: Det var ikke tale om fysisk metting i form av mat, men åndelig metting, ved hjelp av ordet. De kurvene som ble til overs, fulle og urørte, skulle være symbolet på disiplene som hadde mottatt ordet, uten å bli mettet åndelig som de andre (uten å forstå og fatte), og fattet budskapet fra Jesus slik at det ga mangefold igjen. Altså en ren symbolsk fortelling om åndelige ting som skjedde.

Det viktige må være å fatte og gjennomskue det som i form av bilder og legender, lignelser, blir fremlagt i Bibelen. Her må mye oppklaring til. Her ligger mye tilsløret kunnskap og viten.

Over til Schwarz:

Det viser seg ved betraktning av den greske tekst at det ingen steder hvor det på norsk står under, er mulig å finne greske uttrykk som tilsvarer dette norske ordet.

"På gresk står det ikke mindre enn syv ord for vårt mirakel, under: semeion (44 ganger), dynamis (47 ganger), ergon (37 ganger), teras (3 ganger), thaumasia (1 gang), aretai (1 gang i Peters brev) og paradoksa (1 gang). Tallene angir hvor ofte ordet forekommer i evangeliene. Disse tallene er lærerike når man ser dem sammen med oversettelsene av de forskjellige ordene".

"Semeion betyr det samme som tegn, f.eks. Luk. 2,12, Matt. 26,48 osv. Men der hvor det betyr under, tar Jesus uttrykkelig avstand fra det. Hos Matt. 12,38 og Luk. 11,29 vil fariseerne se et under (semeion) fra Jesus, men Jesus sier: Et ondt og utro folk krever tegn, men noe tegn skal ikke gis det". Likeens møtet med Herodes. Også her står det semeion. Jesus gjør naturligvis ikke noe jærtegn, for hans oppdrag skulle nettopp ikke vise seg ved det uvanlige og overnaturlige. "Men Jesus svarte ikke et ord". (Luk. 23,9)"

Som man kan se av dete, er det skjedd en del oversettelsesfeil, og dette kan gjelde en mengde ting i Det nye testamentet. BDB hevdet jo at hamarita, som er oversatt med synd, ikke betyr det samme som det norske synd. Hamartia betyr bomskudd på målet.

Schwarz sier videre: "Ordet dynamis betyr det samme som kraft eller makt. Som regel menes den makt som ligger i Jesu ord og gjerninger. Luk. 24,19. Fra tid til annen blir også noen av de hendelser som vi idag kaller under, betegnet som dynameis. Riktignok menes da med dynameis ikke hendelsen selv, men Jesu "bevis på kraft" eller hans "makt". Han hersker over sammenhengene, men riktignok på en betingelse, nemlig at man tror på ham. (Mark. 5,34: "Din tro har frelst deg"). Dette viser seg tydeligst i Nazaret, hvor han ikke var i stand til å gjøre dynameis og stadfeste sin makt fordi troen manglet (Mark 6,5). Men der hvor han gjorde dynameis som kunne se ut som "undergjerninger" (semeia) når de ble tatt ut av troens område og det personlige forhold, forbød Jesus den som var blitt helbredet å fortelle andre om hva som hadde skjedd (Luk. 8,54)."

Jesus ville ikke ha noe rykte som undergjører, hevder Schwarz. Menneskene skulle ikke tro p.g.a. underne, men omvendt: først tro gir makten (dynameis).

"Ergon betyr det samme som gjerning og handling (Matt. 11,3, Joh. 6,28). Da disiplene også ønsket tegn, analogt med den manna deres fedre fikk i ørkenen, korrigerer Jesus dette ønsket ved å fremholde overfor dem troen på ham som nødvendig istedenfor de ytre tegn: "Det er jeg som er livets brød… osv. (Joh. 6,35 f.)". Ergon betyr som Guds gjerning ikke under i vår forstand, men adskillelsen av dem som tror, fra dem som ikke tror".

Ordene semeion (tegn), dynamis (makt) og ergon (gjerning) er greske betegnelser for under. Teras forekommer i negativ betydning som en skrekkinnjagende hendelse (Sodoma og Gomorra f.eks.)

"Under" i vår forstand finnes overhodet ikke i DNT: Det er til og med svært sjelden å finne ord som betyr det utrolige, forbausende eller mirakuløse ved en hendelse.

Schwarz sier videre: "Jesus hadde ikke til hensikt å opptre som magisk guddom, og han ønsket heller ikke å la seg introdusere hos jødene som politisk frigjøringsinstans. Han ville noe fullstendig nytt og ukjent, noe som det dengang ennå ikke fantes et ord for, for ikke da å snakke om en forestilling eller et skjema. Han ville befri menneskene fra deres synder og ta brodden av døden. Han ville gi menneskene et nytt forhold til seg selv, til Gud og til historien."

"Det å trylle med en gjenstand skal ikke bringe frelsen, men derimot "forvandling i tro". At troen forvandler verden er det sentrale utsagn i undrene i Det nye testamentet. Men denne forvandlingen skal ikke skje bare ved en ytre forandring, ved trolldomskunster eller lignende, for da ville man ta på seg et sisyfosarbeide. Man måtte også da til stadighet være til stede der det var sult, nød eller ondskap og rydde det av veien (trylle det bort). Det ville ikke ha noen mening å tilstrebe en slik forandring. Forvandlingen kan alene angå menneskets grunninnsilling, og det kan bare være en forvandling gjennom sannhet og kjærlighet. Men trolldomskunster forvandler ikke gjennom sannhet og kjærlighet, men gjennom ytre innvirkning. De gjør frihet umulig og reduserer mennesket igjen til natur (legeme). Det kommer ikke an på de ytre ting: de er hverken gode eller dårlige i seg selv, de blir det bare gjennom menneskets innstilling. Det første sentrale innhold i Jesu lære er altså problematikken om den individuelle menneskelige selvbestemmelse som ikke forstår seg selv bare ut fra de ytre ting – nemlig sinnelagsproblematikken".

Meningen med menneskets liv er ikke å være moralsk god. Jesus var ikke et levende kategorisk imperativ som klappet sine medmennesker på skulderen med bemerkningen: "Vær alltid bra og anstendig!" "Og Guds rike er ikke noen olympiade i moral".

Schwarz forteller om fotvaskingen der Simon Peter rister uforstående på hodet da Jesus skal vaske ham. "Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden" sier Jesus. Scenen viser at det er umulig for disiplene å forstå Jesus i hans historiske betydning så lenge han er til stede som praktisk handlende individ. Lignelser og metaforer, trusler etc. hjelper ikke. De tror, men forstår ikke. Troen skal altså ikke være grunnet på Jesu subjektive autoritet, de skal ikke tro det fordi mesteren selv sa det, men fordi det er sant i seg selv. "Den som forkaster meg, og ikke tar imot mine ord, har allikevel sin dommer", men ikke fordi Jesus vil straffe for å hevne seg, "men det er det budskap jeg har forkynt, som skal dømme ham". Det er ikke lenger nødvendig med en eller annen slags autoritet som måtte stå som press bak Jesu lære for at den skulle bli tatt imot. Så snart sannheten er forkynt, taler den for seg selv, og Jesus er så å si overflødig, skriver Schwarz.

Jesus nevner jo hvor viktig det er at han skal gå bort, for da først vil Talsmannen komme (forståelsen, den riktige ånd).

"Det var viktig for Jesus at hans historiske betydning ble skilt fra hans praktiske. Hans komme og nærvær skal ikke tenkes som et nytt jordeliv, men som "tilstedeværelse i historien", naturligvis ikke bare i menneskenes hukommelse eller innbildning, men i deres fullendelse og i deres mening".

Noen praktisk gjenkomst ville stå i strid med det Jesus selv sa og lærte: Matt 24,4–5: Mange ville utgi seg som Messias og føre dem vill. Villfarelsen består i å identifisere Jesus i bestemte personer. "Bestemt" betyr her praktisk bestemt, slik at andre blir utelukket. Naturligvis skal en bli den annens Kristus i nestekjærlighetens mening, men det skal ikke være slik at "denne" er Kristus og en annen ikke.

En oversettelsesfeil i Matt. 24,6–13: "Den som holder ut til enden". Riktig oversettelse er: Den som holder ut til fullendelsen, eller bedre: Den som ikke taper målet, meningen av syne, skal bli reddet. "Det Jesus vil, er en usedvanlig skjerpelse av ansvarligheten. Alltid og overalt er vi i våre handlinger stilt ikke overfor slutten, men målet, overfor våre handlingers egentlige mening. Bekreftelse eller forkastelse er ikke en begivenhet som kan lokaliseres i tid. (Matt. 24,43–44, 25,13, 25, 1–13). Alle disse henvisninger er et svar på disiplenes spørsmål: Når skal dommen være?Jesus svarer:"Nå og alltid."

Jesus fra Nazaret satte seg i et spesielt forhold til Gud:Han begynner med betegnelsen "abba" (pappa) og slutter med fullstendig å identifisere seg med Gud.

"Jesus bringer ikke et nytt innhold, en ny lære, en ny religion inn i verdenshistorien. Dette ville bare være å skjerpe syndstilstanden (menneskets fremmedgjørelse fra seg selv og Gud). Det ville da bare komme en ny religion ved siden av de andre. Jesus stiller ikke Guds rike ved siden av de andre religionene, men etter dem – som deres frelsende instans. Han forholdt seg direkte til dem og drev ut demoner. Disse demonene kaller ham "Kristus, Guds sønn". Det betyr: Nettopp de før-kristne religionene må selv bekjenne seg til kristendommen. Bare i Kristus er de alle frelst".

Dette er interessante momenter og minner en god del om BDB’s egne tanker om dette.

"Det var naturligvis ingen lett oppgave for Jesus å få sin samtid til å forstå hans verdens- og frelseshistoriske betydning både som slutten på Gud forstått som et spøkelse i det hinsidige og som livets nye mening uten en hinsidig Gud. Hvis man leser gjennom evangeliene med oppmerksomheten rettet mot Jesu gudsforhold, oppdager man at Jesus synes å ha en plan om å forvandle bildet av Gud. Begynnelsen er "avsettelsen" av Gud som menneskenes herre".

Schwarz henviser da til Jesus og opphevelsen av sabbatsbudet: "Det var allerede en radikal form for autoritetskrenkning ikke å betrakte det å tjene Gud, men det å tjene menneskene som det høyeste mål. Jesus satte så å si det hele over i et annet spor, han satte budet om kjærlighet til menneskene på like fot med budet om kjærlighet til Gud".

Dette er altså Jesus i arbeid for å sette Gud på sin rette plass, få ham fra det mystiske, hinsidige, tilbake til livet, og menneskene. For Guds ånds bolig var menneskene. Som Johannes sier det: Og ordet ble menneske av kjøtt og blod (Joh. 1,1 f.)

Schwarz hevder at verden ikke kan få sannhetens ånd fordi den ikke har akseptert at Jesus er sant menneske og sann Gud. "Etter Jesu død er det følgelig mulig og nødvendig ikke lenger å snakke om Gud i det gamle motsetningsforholdet, heller ikke i motstningen mellom Fader og Sønn, men Gud er nærværende i historien som en enhet av dem begge. Denne enhet av dem begge er Ånden".

Dette og mange andre ting er det Schwarz tar opp i sin bok "Hva Jesus egentlig sa". Uhyre interessant lesning, nødvendig oppklaring og opplysning for alle.

Dag Ove Johansen

Konsekvenspedagogikken er både i teori og praksis utarbeidet av Jens Bay. Jens Bay er født i 1940 og har utdanning i filosofi og psykologi. Han har arbeidet med utdanningsplanlegging og har siden 1974 ledet den danske Træningsskolen for unge arbeidsløse med kriminell bakgrunn. I 1984 hadde Jens Bay kurssamlinger i konsekvenspedagogikk for personalet ved Røvika skole.

Mennesket har således friheten til å foreta egne valg og å bære konsekvensene av sine valg – ta ansvar for dem.

Den friheten vi er knyttes opp mot den kapasiteten vi har til å foreta valg i nåværende situasjon. Den friheten vi har er knyttet opp mot de muligheter vi har til å foreta valg for framtiden. Da mennesket er sin frihet innebærer det at mennesket overtar ansvaret for seg selv og sin tilværelse. Den friheten man har har sitt utspring i den friheten man er. Ved å foreta bevisste valg i nåtiden og bære ansvar for disse valg øker man kapasiteten og mulighetene til å være herre over eget liv i framtiden.

Mennesket er også et sosialt vesen, som blir påvirket av sine omgivelser og som selv påvirker sine omgivelser. Det er her fundamentet i konsekvenspedagogikken ligger:

Mennesket er definert som et handlende vesen, som er det det viser seg å være gjennom sine handlinger – og lærer og påvirker i relasjon med sine omgivelser.

I konsekvenspedagogikken er det de konsekvenser en valgt handling får som er avgjørende for ansvarslæring. Vi hører ofte at våre ungdommer forklarer sine handlinger utfra en "sinnelagsetikk"… det ble bare sånn, – jammen jeg ville bare… osv. Går vi som oppdragere inn på en slik sinnelagstolkning av handlinger, er vi med på å opprettholde "tilfeldighetens valg", og setter ungdommene i rollen som tilfeldige ofre for "vær og vind".

Et menneskesyn som oppfatter mennesket som et fritt handlende og ansvarlig individ betinger oppfordringen til handling. En slik pedagogikk må kreve handling – men må samtidig innebære konsekvenser, både positive og negative (ros og ris).

Når den enkelte ungdom innser og forstår at enhver handling har konsekvenser kan han/hun begynne å oppleve seg selv som et ansvarlig menneske – "som herre i eget hus".

Vår rolle som oppdragere blir å gjøre konsekvensene oversiktlig og kjent i forkant. F.eks. har vi som oppdragere gjort en avtale med en ungdom om å ta en buss fra Fauske kl. 18.40, – betyr det at vi må knytte konsekvenser til både overholdelse av avtalen og brudd på avtalen.Først da kan ungdommen ta et fritt valg, og ta ansvaret for det valget han/hun gjør.

Konsekvenspedagogikkens "far" Jens Bay, sier at konsekvensene skal være oversiktlige og til enhver tid til å bære. Det betyr at konsekvensene må stå i forhold til ungdommenes kapasitet – kognitivt, emosjonelt og atferdsmessig. Som oppdrager plikter vi således å kartlegge kapasiteten på de ulike områder hos våre ungdommer, for å kunne gi konsekvenser som er til å bære og som skaper læring og ansvar for eget liv.

Det er gjennom her-og-nå-handling at vi sier hvem vi er, skaper vår historie, men samtidig legger grunnlaget for framtidens muligheter; den friheten vi har.

Konsekvenspedagogikken forutsetter at oppdragene krever handlingsvalg av ungdommen som er basert på verdier – normer og holdninger.

Det betyr at vi som offentlig ansatte oppdragere har et bevisst forhold til samfunnets verdier og normer. Våre holdninger baserer seg på konsekvenspedagogikkens menneskesyn; mennesket som et fritt, tenkende og handlende individ, som selv skal ta ansvar for sine handlinger og sitt liv.

Som oppdragere skal altså vi legge opp til situasjoner som krever handlingsvalg, og gjøre konsekvensene overskuelig og til å bære (altså utfra ungdommens kapasitet). Konsekvenspedagogikkens læringsmetode ligger i at ungdommene skal foreta egne valg utfra kjente konsekvenser, og selv ta anvar for de valg de gjør, både postitive og negative valg.

F.eks. dersom vi ikke har gjort kjent for en ungdom konsekvensen av å ikke komme tilbake med 18.40 bussen, sier vi: "neste gang du ikke kommer tilbake som avtalt blir konsekvensen…"

Da har vi som oppdragere gitt et reelt valg og ikke utdelt en "passende" straff.

Et mål i den jobben vi gjør i forhold til våre ungdommer er å legge grunnlaget for økt impulskontroll "få bukt med" lystprinsippet og istedet legge grunnlaget for realitetsprinsippet.

Det kan vi hjelpe ungdommene med ved å gi dem oversikt over de valgmuligheter de har i gitte situasjoner og hvilke konsekvenser de ulike valgmuliheter har – også i forhold til samfunnets regler og normer.

Handling/aktivivet er drivkraften i personlighetsdannelsen. Personlighetens viktigste funksjon er å utvikle kapasitet, som kan gjøre framtiden til noe annet enn fortiden. Det er i her-og-nå situasjoner man velger handlinger som skaper fortid og legger grunnlaget for framtidens muligheter og danner ny kapasitet. Den friheten man er og den friheten man har.

En viktig grunnholdning i konsekvenspedagogikken er å prøve igjen og igjen. Det å være ansvarlig er ikke noe man er i seg selv, det er noe som må læres.

Ikonsekvenspedagogikken blir det fremhevet at alle handlinger har konsekvenser, men det er ikke slik at vi i enhver handlingssammenheng skal tenke på de langsiktige konsekvensene. Mange handlinger er styrt av impulser – og det skal så være – det vi som oppdragere må lære ungdommene er å overveie konsekvensene når de står overfor viktige valg. Ved å overveie konsekvensene ved viktige valg, bygges evnen til selvdirigering (menneskets evne til å dirigere/styre seg selv mot et mål).

De fremtidige muligheter (friheten vi har) kan enten utvides eller begrenses i nåtidens handling. Det er i nåtiden (her og nå) muligheten ligger til å foreta handlinger der konsekvensene får avgjørende betydning for framtidens vilkår; øke kapasiteten og friheten. Evnen til selvdirigering bygges ved at ungdommen får kunnskaper om at handlinger ikke bare har kortsiktige konsekvenser, men også langsiktige. Det er en evne som må innlæres – den er ikke medfødt.

For å etablere denne innlæringen er det tre sammenhengende begreper i konsekvenspedagogikken som er viktige:

I konsekvenspedagogikken er en oppfordring kort – hensikten er å gjøre ungdommen bevisst på at det han/hun er i ferd med å gjøre er uhensiktsmessig og impulsstyrt. Oppfordringen om å "kutte ut" må framstilles på en slik måte at ungdommen fortsatt har sin frihet til å velge om han/hun skal overhøre oppfordringen, eller stoppe der og da.

Påpekning som er det bærende element i anmodningen, antyder at det er nødvendig å endre oppførsel.

Det siste ledd i denne pedagogiske prosessen er påbudet – "slutt med det tullet nå", her skal konsekvensen påpekes. Ungdommen står fortsatt fritt til å fortsette den uhensiktsmessige handlingen, men nå velger han/hun utfra den konsekvens handlingen får.

Ved å bruke oppfordring, anmodning og påbud settes igang en prosess der ungdommen vil oppleve at en uhensiktsmessig handling fører til en negativ konsekvens – uansett årsaken til handlingen. Hensikten er ikke å snakke ungdommen bort fra "bråket", eller å rettferdiggjøre bråket. Hensikten er heller ikke å tvinge ungdommen til å gjøre det riktige, men gjennom prosessen bevisstgjøre ungdommen og gjøre han/henne konsekvensorientert.

En annen metode i konsekvenspedagogikken er bevisst bruk av konflikt og konfrontasjon. Her kan man legge et grunnlag for å endre et fastlåst handlingsmønster. Konflikter er positive fordi den innebærer situasjoner som krever en handling ut av konflikten. Her er det viktig at oppdragerne skaper en læringsprosess; påpeke alternative måter å handle seg ut av konflikten, konsekvenser knyttet til alternativene og gi ungdommene frihet til å velge og å ta konsekvensene av de valg de gjør.

Det en oppnår ved å bruke begreper som konflikt og konfrontasjon bevisst, er å skape et grunnlag for å endre atferden. Man skaper et framtidsperspektiv ved å snakke om konsekvenser og dermed om hva som skal skje og ikke om hva som har skjedd. Denne forandringen skjer først når ungdommen selv velger en hensiktsmessig atferd, det skjer ikke ved å tvinge gjennom endring.

– Nei til vold

– Nei til rus

er en metode i konsekvenspedagogikken (se eget skriv om bortvisningsmetodikk i metodepermen).

Det er her forsøkt å gi et sammendrag av hovedtrekkene i konsekvenspedagogikken. Det vektlegges at konsekvenspedagogikkens menneskesyn er bærebjelken i pedagogikken:

Et annet viktig trekk i konsekvenspedagogikken er at;

Jeg prøvde å uteske, røke ut SV-ernes holdning til fenomenet incestbevegelsen. Jeg inviterte SV-ere til å se på fenomenet ut fra det samfunnsvitenskapelige perspektiv som finnes i mange PAX-bøker. PAX stod jo SFog senere SV svært nær. Men som jeg fryktet.Jeg ble møtt med henvisning til "presse og andre media". Og incest/overgrepshysteriet er jo nettopp det verste utslaget av media som opium for folket. Begrunnelser for seriøse aksjoner mot seksuelle overgrep får man da finne i ulike slag faglitteratur, særlig på det sosialvitenskapelige felt. Jeg har altså gått med den fordom at hvz som fram for noe særpreger SV er tabloid/Dagblad og Orkla-troskapen. Denne "fordom" blir altså nå styrket.

Som medlem av SV gjorde jeg for et par år siden framlegg til ledende organer i SVom å ta opp Incestbevegelsens baksider – incesthysteriet, som jeg hadde lagd noen presseinnlegg om. Da jeg ingen reaksjon fikk meldte jeg meg ut av SV.

Jeg var tidlig ute med å samle stoff om incestbevegelsen. Jeg fryktet følger som ved tidligere liknende bevegelser. Og følgene kom med Bjugn-saken og videre konsekvenser av den igjen: Fortsatt ruller kostnadene – anslagsvis i hundremillionerklassen, hvis vi også regner med de mange, lange sykemeldinger, utgiftene ved at hver 20. ende innbygger flyttet fra kommunen, utgiftene ved behandling av de ofre som man ikke har funnet gjerningsmann til. At det nærmest har stoppet opp med søkning til førskole- og allmennlærerutdanning tror jeg bl.a. er følge av Bjugn-saken, likeså at familier unnlater å søke hjelp hos barnepsykiatrien, som til dels fremstiller incestproblemet som sin viktigste utfordring.

Jeg kommer med en del påstander, som jeg har dekning for i materiale jeg har samlet siden Orwells år, 1984. Jeg skal imidlertid problematisere påstandene videre. Jeg samler stoff fra Norge og Sverige – ikke fra tabloidmedia. Fra åpne kilder har jeg funnet 9 – ni tilfelle av selvmord. Tallet er selvsagt langt høyere, mistenkte som kan være både skyldige og uskyldige. Men media med ulike grader av hellighet skriver jo ikke om selvmord.

Og incestbevegelsen har dessverre oppnådd å få gehør for et slags nytt skyldbegrep. Selv om man er strafferettslig uskyldig kan man være barnevernsmessig skyldig??? Dette er problemstillingen i Bjugnsaken slik den står i dag. Denne problemstilling skal visst prøves av Høyesterett. Og imens ruller millionene! Og i regjeringen sitter fylkesmann Kåre Gjønnes som statsråd. Han har vel ingen interesse av at noen del av Bjugn-saken kommer på regjeringens bord.

Jeg vektlegger altså den misbruk av barn som finner sted i incestsakene – ved at barna skyves foran i den hysteriske kamp.

Men kanskje det verste ved hysteriske bevegelser er at de tåkelegger de viktige og store politiske saker. Incestbevegelsen kommer fra USA og har nok en viktig funksjon i Onkel Sams tåkeleggings-taktikk. Hysteri har med kjønn å gjøre. Nå har amerikanerne fått Clintonsaken som den store hysteribegevelse. SV-damene får trøste seg med at også i den er det kjente og mektige – særlig menn som er engasjerte. Jeg håpet at SV tok avstand fra de verste utvekstene ved amerikansk samfunnsliv, som jeg har tillatt meg å benevne Mazisme (M som madonna eller Marked?)

Den 2. okt. fikk jeg plass til et innlegg i Fæ.vennen, hvor jeg fokuserte psykiaterguruen Furniss, Den store humbugmaker. Men viktig betingelse for å kunne forføre folket er at folket lar seg forføre. Faktisk er det i Vest-Tyskland at det er kommet fram viktige motforestillinger mot herr Furniss, nemlig artikkelserien "Blind den Blinden angefürt". Nå skriver incestbevegelsen offisielt at guruen har tatt sjølkritikk og erkjenner at incestsakene er juridiske saker. Det er det noen av oss som forstod før! Vi skal ikke ha tysk rett i norske rettssaler! Det er nok en fordom som noen av oss eldre har" Nevnte innlegg i Fæ.vennen kalte jeg "Tysk justis på Agder og i Trøndelag?".

Bibelen er en bok som må forklares og oppklares. En må begynne å sette seg inn i og forstå symbolbruken, spesielt da i Det nye testamentet. Jesus selv fortalte i lignelser, metaforer, parabler, og mye av det som står i evangeliene må regnes som samme, som f.eks. Jesu vandring på vannet, mettingen av de 3000, stillingen av stormen osv. Ingen kan mette 3000 med fem brød og to fisker, ikke en gang Jesus, for han var langt fra noen tryllekunstner (som Gud ei heller er det). Når Jesus selv kaller seg for livets brød i forbindelse med mettingen, skinner det tydelig gjennom at det er en langt annen mat han snakker om enn det som vanligvis er antatt. Jesus mettet med andre ord folket med sine tanker og ideer. De tolv kurvene symboliserer disiplene som tok vel imot ordet slik at det fikk grobunn i dem og ga mangefold igjen. (B. D. Brochmann).

Gerhard Schwarz utga i 1973 boken "Hva Jesus egentlig sa", og legger frem interessante resultater fra teologenes forskning omkring Jesus.En mengde oversettelsesfeil har oppstått gjennom tidene, og misforståelser fra evangelistenes side blir også åpenbart. F.eks. Lukas som i 4,29 forteller omJesu opptreden i Nazaret, der folket reiste seg og drev ham ut av byen, "ut på en skrent av det fjellet som byen deres lå på for å styrte ham utfor". Nå er det faktiske forhold det at byene i Palestina ikke ligger på fjell, men i daler. Lukas viser seg i det hele som temmelig uvitende om skikk og bruk, klima og topografiske forhold i det land han skriver om.

Videre har man antatt at Johannesevangeliet var det yngste av evangeliene. Nå viser det seg, pinlig nok, at det ikke stemmer: I Egypt ble det funnet et gammelt papyrus som inneholder to steder fra Johannesevangeliet 18,3 og 18,37. Det dateres til omkring år 100. Var det utbredt i Egypt allerede omkring år 100, må det være skrevet enda tidligere. Altså er det eldre enn de tre synoptiske evangeliene, etter Matteus, Markus og Lukas.

Analyser av Johannes-evangeliet avslører at han antageligvis var den eneste av evangelistene som behersket armeisk, han var også antagelig født jøde. Til dato har man ikke kunnet gjendrive en eneste av hans geografiske og topografiske angivelser (man har til og med funnet Bazatha-dammen og Jakobsbrønnen). Tilliten til Johannesevangeliet bør vel være sterkere etter dette?

Johannes legger avgjørende vekt på dette med at Logos, Ordet, ble til kjøtt og blod eller Gud til menneske. Dette viser med all tydelighet at Jesu misjon var å trekke Gud av det hinsidige, plassert over og utenfor menneskene, og ned til den rettmessige plass:nemlig i mennesket selv. Dette i og med at Jesus selv sa at han og Faderen var ett, og at han hevdet at Gud var inne i menneskene. Jesu misjon er helt klar:han kom ikke med en ny religion for å konkurrere med andre religionsfabrikanter a la Buddha og andre. Jesu lære om Guds rike stilles ikke ved siden av de andre religioner, men etter dem – som deres frelsende instans. Religion er å opprettholde motsetningsforholdet mellom Gud og mennesket. I religionen er Gud plassert et sted hinsides oppe i det blå, langt fra menneskene, som en overherre med kontroll over alt. Dermed kan menneskene føle seg fri for ansvar. Jesus ville skape oss om til ansvarsbevisste mennesker, dermed må man innforlive alt det han sto for i seg selv. Etter at det er gjort blir faktisk Jesus unødvendig, dvs. han har unødvendiggjort seg selv.

Er dette tullprat eller sannhet? Er vi interessert i å komme ut av den religiøse barnehagen vi går og subber i, ubevisste og ansvarsløse, med en Gud i det blå vi ikke kjenner og aner hva er men som vi tilber av hjertens lyst (iallefall offisielt?)

Det er krefter i Norge og andre land som drar oss ned i ubevisstheten, nærmest bevisstløsheten, djevledyrkelse og religiøs fanatisme (som kan bli like farlig som djevledyrkelse, for de har egentlig samme far, for å si det slik.)Når man ikke vet og kjenner det man tilber, blir det som oftest løgnens far man hengir seg til.

Bøker som Schwarz’s "Hva Jesus egentlig sa", Holls "Jesus i dårlig selskap", B.D.Brochmanns "Kunsten å lese Bibelen", osv. er farlig stoff både for kirke og sekter. Hvem er interessert i å møte de banale og enkle sekterister med spørsmål de ikke har tenkt på?

Dag Ove Johansen

Bibelen er en bok som må forklares og oppklares. En må begynne å sette seg inn i og forstå symbolbruken, spesielt da i Det nye testamentet. Jesus selv fortalte i lignelser, metaforer, parabler, og mye av det som står i evangeliene må regnes som samme, som f.eks. Jesu vandring på vannet, mettingen av de 3000, stillingen av stormen osv. Ingen kan mette 3000 med fem brød og to fisker, ikke en gang Jesus, for han var langt fra noen tryllekunstner (som Gud ei heller er det). Når Jesus selv kaller seg for livets brød i forbindelse med mettingen, skinner det tydelig gjennom at det er en langt annen mat han snakker om enn det som vanligvis er antatt. Jesus mettet med andre ord folket med sine tanker og ideer. De tolv kurvene symboliserer disiplene som tok vel imot ordet slik at det fikk grobunn i dem og ga mangefold igjen. (B. D. Brochmann).

Gerhard Schwarz utga i 1973 boken "Hva Jesus egentlig sa", og legger frem interessante resultater fra teologenes forskning omkring Jesus.En mengde oversettelsesfeil har oppstått gjennom tidene, og misforståelser fra evangelistenes side blir også åpenbart. F.eks. Lukas som i 4,29 forteller omJesu opptreden i Nazaret, der folket reiste seg og drev ham ut av byen, "ut på en skrent av det fjellet som byen deres lå på for å styrte ham utfor". Nå er det faktiske forhold det at byene i Palestina ikke ligger på fjell, men i daler. Lukas viser seg i det hele som temmelig uvitende om skikk og bruk, klima og topografiske forhold i det land han skriver om.

Videre har man antatt at Johannesevangeliet var det yngste av evangeliene. Nå viser det seg, pinlig nok, at det ikke stemmer: I Egypt ble det funnet et gammelt papyrus som inneholder to steder fra Johannesevangeliet 18,3 og 18,37. Det dateres til omkring år 100. Var det utbredt i Egypt allerede omkring år 100, må det være skrevet enda tidligere. Altså er det eldre enn de tre synoptiske evangeliene, etter Matteus, Markus og Lukas.

Analyser av Johannes-evangeliet avslører at han antageligvis var den eneste av evangelistene som behersket armeisk, han var også antagelig født jøde. Til dato har man ikke kunnet gjendrive en eneste av hans geografiske og topografiske angivelser (man har til og med funnet Bazatha-dammen og Jakobsbrønnen). Tilliten til Johannesevangeliet bør vel være sterkere etter dette?

Johannes legger avgjørende vekt på dette med at Logos, Ordet, ble til kjøtt og blod eller Gud til menneske. Dette viser med all tydelighet at Jesu misjon var å trekke Gud av det hinsidige, plassert over og utenfor menneskene, og ned til den rettmessige plass:nemlig i mennesket selv. Dette i og med at Jesus selv sa at han og Faderen var ett, og at han hevdet at Gud var inne i menneskene. Jesu misjon er helt klar:han kom ikke med en ny religion for å konkurrere med andre religionsfabrikanter a la Buddha og andre. Jesu lære om Guds rike stilles ikke ved siden av de andre religioner, men etter dem – som deres frelsende instans. Religion er å opprettholde motsetningsforholdet mellom Gud og mennesket. I religionen er Gud plassert et sted hinsides oppe i det blå, langt fra menneskene, som en overherre med kontroll over alt. Dermed kan menneskene føle seg fri for ansvar. Jesus ville skape oss om til ansvarsbevisste mennesker, dermed må man innforlive alt det han sto for i seg selv. Etter at det er gjort blir faktisk Jesus unødvendig, dvs. han har unødvendiggjort seg selv.

Er dette tullprat eller sannhet? Er vi interessert i å komme ut av den religiøse barnehagen vi går og subber i, ubevisste og ansvarsløse, med en Gud i det blå vi ikke kjenner og aner hva er men som vi tilber av hjertens lyst (iallefall offisielt?)

Det er krefter i Norge og andre land som drar oss ned i ubevisstheten, nærmest bevisstløsheten, djevledyrkelse og religiøs fanatisme (som kan bli like farlig som djevledyrkelse, for de har egentlig samme far, for å si det slik.)Når man ikke vet og kjenner det man tilber, blir det som oftest løgnens far man hengir seg til.

Bøker som Schwarz’s "Hva Jesus egentlig sa", Holls "Jesus i dårlig selskap", B.D.Brochmanns "Kunsten å lese Bibelen", osv. er farlig stoff både for kirke og sekter. Hvem er interessert i å møte de banale og enkle sekterister med spørsmål de ikke har tenkt på?

Dag Ove Johansen

 Marsbeboer A setter sin aller nyeste kikkert på jorden og spør: "Hva betyr alle de tårn som peker ut i alle himmelretninger? – Undres om noen også peker på Mars?"

Marsbeboer B (som i sin tid ble brent som kjetter på jorden, og måtte flytte til Mars): "De mange tårn illustrerer det faktum at alle som bor på jorden i virkeligheten forbanner jorden, og derfor i sitt hjerte ønsker seg ut i det blå rom – eller "opp i himmelen" som de kaller det. – Jordens kirketårn striper opp hele universet i alle tenkelige retninger og sikkert lengter også menneskene avsted til Mars. Men jeg ble i sin tid brent av de religiøse drømmere på jorden fordi jeg forsikret at jorden var det fineste paradis, når bare den religiøse vantro og mistenkeliggjørelse blant menneskene selv ble overvunnet av livstro og sann gudsdyrkelse".

Marsbeboer A:"Men hvis de religiøse livsfornektere kom her "ned" til oss på Mars, så kunne man jo risikere at de også diktet Mars om til et helvete og til en jammerdal og bygget kirker med nye tårn?"

Marsbeboer B: "Meget riktig, og således kunne man tenke seg den religiøse vantro fortsette i det uendelige fra planet til planet, inntil de endelig oppdaget at det bare var de selv som med sine ukontrollerte drifter og fantasier skapte helvete overalt hvor de slapp til. – Derfor sa verdens mentale frelser, dengang han levde på jorden, at menneskene skulle ta seg i vare for den religiøse vantro, som hadde "makt til å kaste i helvete". – Det er det eneste som virkelig er farlig – og virkelig noe å frykte for." – det var de religiøse som lukket himmelens rike for menneskene".

Marsbeboer A: "Her på vår planet er Guds hus ikke bygget av sten og tre. Her er Guds tempel selve det levende hellige samfunn selv."

Marsbeboer B: "Men alle som forkynner en slik lære på jorden blir stenet, brent, eller på annen måte uskadeliggjort for de som bygger gudshus av sten og tre er det religiøse drømmeliv meget mer enn det hellige Guds-rikets virkeliggjørelse. Derfor fornekter alle de religiøse det evige liv og det evige livs ord, som de så omdikter til fromt religiøst føleri og hykleri."

Marsbeboer A: "Er det umulig å få de religiøse til å skifte sinn og omvende seg?"

Marsbeboer B: "Nei – intet er umulig for den hellige allmektige selvvirksomme skapende sannhetens ånd. – Det er bare et tidsspørsmål, så vil også drømmelivet på jorden opphøre fordi bevisstheten våknet og grep virkeligheten og således overflødiggjorde den religiøse drømmetilstand."

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut fra og med nr. 2-1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette fører til et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Om kort tid vil jeg overføre Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) fra Telenors server til en av de amerikanske serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!