leder ved Anders Ryste
Alle arbeider, også innbruddstyven, sa Knut Hamsun. Men alle vet at innbruddstyvene er uproduktive mennesker, som bare fortærer hva andre har produsert.
Går vi så over fra innbruddstyven til f.eks. ligningssekretæren, så sier vi straks at denne hører til blant dem som yter tjenester, - til vanlig nyttige tjenester.
Sammenlikningen med innbruddstyven halter når det gjelder å sammenlikne hva nytte de begge gjør, men den halter slett ikke når det gjelder å få slått fast hvorvidt de begge bare fortærer hva andre har produsert.
Som det er med likningssekretæren, slik er det med samtlige av våre immaterielt sysselsatte mennesker. De er med å yte tjenester, nyttige tjenester, men de er forbrukere av den produksjon som andre har skaffet til veie. Dermed er de en utgift, en belastning på samfunnets driftsregnskap. Forsåvidt kan dette også sies om de som produserer, f.eks. bonden og fiskeren, men disse yter i regelen så mye mer enn de selv forbruker at de på den måten øker fellesskapets forråd av produksjon.
Jeg tør hevde at den uttrykksmåte som benyttes er sterkt egnet til å villede. Og ikke bare det. Jeg tror uttrykksformen skriver seg fra en vurderingsmåte som nok ligger til grunn for oppstillingen av offentlige budsjetter i det hele.
I våre private bedrifter og næringer settes budsjettene opp etter en ganske annen vurdering. Her snakker man aldri om produksjon av varer og tjenester.her vet man at hele kontorstaben, selv om den aldri så mye yter tjenester, så skal dens forbruk betales og belastes vareproduksjonen. Hva den koster bedriften skal kalkuleres inn i vareprisen. Det ville nemlig aldri bli orden og oversikt i et eneste privat regnskap dersom man førte opp kontorpersonalets lønninger som inntekter for bedriften.
Våre offentlige budsjetter bygger således på en fullstendig falsk og misvisende vurderingsmåte sett i forhold til hvorledes budsjettene settes opp i våre private bedrifter.
Våre private bedrifters regnskapsoppstillinger bygger på det dobbelte bokholderis prinsipp. Det slår ikke feil. Alt stemmer med den faktiske tilstand. Det dobbelte bokholderi lyver ikke.
Skulle vi så kunne anvende samme metode når våre offentlige budsjetter stilles opp, ville vi sannsynligvis straks få se syner. Det ville uten tvil straks komme for en dag at vi har dundrende falske budsjetter. Våre offentlige budsjetter bygger f.eks. på alle slags inntekter hva enten de skulle komme fra kolportørvirksomhet av pornoblader eller de kommer fra tomatproduksjonen i et veldrevet gartneri. Forskjellen er at det siste øker vårt forråd av virkelige inntekter. Det første bare forbruker av inntektene. Jeg sa pornolitteratur. Det kan gjelde all øvrig litteratur også. For i et riktig oppsatt budsjett, bygget på oppgaver fra det dobbelte bokholderi, kan vi ikke føre opp distribusjonen som annet enn utgifter på produksjonen. Vi kan ikke operere med distribusjonsinntekter. Like lite kan vi operere med noensomhelst inntekter fra våre immaterielt sysselsatte og så mye annet. Gjør vi det, setter vi opp et helt upålitelig budsjett, et budsjett som skjuler de faktiske forhold.
I våre offentlige budsjetter gjør man inntekt til utgift og omvendt ettersom det passer og så beskatter man like snart utgiftene som inntektene. Vi kaller produksjon det som ikke er produksjon, og vi uttrykker oss på en slik måte at selv unge gutter og jenter i skolene sitter og lurer på om det går an å produsere springmarsjer til vasken for å væte svampen. Ja, for det må da vel være å produsere tjenester, eller hva?
Det faktiske forhold er at politisk settes hele vår eksakte regnskapskunst ut av spill og ut av kraft til fordel for helt vilkårlige og konvensjonelt vedtatte normer for offentlig budsjettering. I praksis får vi således aldri vite hvor landet står økonomisk, regnet ut fra pålitelig bokførsel. Dette ikke så mye ut fra rådende politikk som ut fra et fullstendig manglende syn for helhetsøkonomien, - totalitetstilstanden.
I våre private næringer vet vi at pengene og kredittene skal være der for å måle vår reelle og skapende produksjon av produkter. Tjenestene ytes. De produseres slett ikke og kan følgelig heller ikke kalkuleres uten i tilknytning til varene. Dette overser vi i våre offentlige regnskaper. Budsjetteringene settes opp som om det var revnende likegyldig hvor og fra hvem pengene kommer. Følgene av dette blir at vi får en vanvittig skattepolitikk. I korthet går det ut på å sope sammen mest mulig tall til våre offentlige kasser. Og med loven i hånd jakter vi på dem som ofte med rette, forsøker å berge seg selv. - De private har kunnet ha pålitelige regnskaper hele tiden. Det offentlige har det ikke.
I mangel av et sant samfunnsregnskap, bygget på den riktige vurdering av varer og tjenester, kan det til sist bli meget vanskelig å mestre utviklingen. Det er ikke uvanlig at økonomisk bankerott kommer på samtidig med vareoverflod. Dermed er den økonomiske selvmotsigelsen komplett.
I vårt land er vi så avhengige av verden der ute. Vi kan ikke blande oss opp i hvorledes andre land bruker sitt bokholderi. Men dette kan ikke i lengden unnskyldes, at vi ikke selv skal erverve oss riktige uttrykksformer og vurderinger når det gjelder vårt eget lands økonomiske tilstand.
av Hermod Prestjord
Nattens tekst
Sykehus-driften
i Nord-Norge
- må reduseres
fordi
vi mangler penger
til våpen-arsenalene
- i Trøndelag. -
Vi må redusere bidragene
- til rullestol-brukere
fordi
kampflyene fra USA
ble dyrere
- enn beregnet.
Han Blind-Anders
- må betale
medisinan sin selv
fordi
sprengrakettene
- ble så dyre.
Vi må redusere
alle sosiale utgifter
til fordel for
- rustningsindustrien -.
Vi må redusere livet
til fordel for døden, -
av Sverre Opsahl
(fortsettelse fra forrige utgave av Samfunnsliv)
Det jeg har skrevet ned her, er tanker jeg har syslet med og til nå kommet fram til i min tid som lærer i framhaldsskole, spesialskole og i barnetrinnet i grunnskolen. Mange av tankene har nok begynt å svirre i barndommen og ungdommen hjemme på garden med tjenestefolk ute og inne, og senere på bil- og traktorverkstedet, i siviltjenesten og på lærerskolen, og sist, men ikke minst, gjennom et mer enn 40 års samliv med min kjære Anne Marie.
Det jeg er mest opptatt av, er det som klassiske pedagoger har poengtert, og som alle lærere vet. Likevel vil jeg spørre, har vi ofret dette nok oppmerksomhet? Det jeg tenker på, er:
BETINGELSE FORLÆRING(og dermed for liv) ERSOSIALTRYGGHET.
En hjertelig takk til alle som har sagt meg imot!
For det var da jeg kom videre.
* *
"Ære det evige forår i livet"
***
- Blir du positivt innstilt overfor et menneske hvis du hører noe negativt om det?
- Blir du negativt innstilt overfor et menneske hvis du hører noe positivt om det?
Teknisk tenkning - organisk tenkning
Teknisk innstilte lærere og andre gruppeledere prøver å bekjempe symptomer på sosial sjukdom i en organisme, som ei klasse eller ei gruppe er. De tror at ved å skjenne på, irettesette og moralisere symptomet, så blir det bra. De tror at senere bivirkninger kan helbredes ved mer moralisering. Senere igjen tror de at de enda mer uheldige bivirkningene kan helbredes ved enda mer moralisering...
Teknisk innstilte mennesker tror at hvis bare et flertallsvedtak er sikret, så er saken i orden. Da vil alle være innstilt på å følge vedtaket. "De som ikke øyeblikkelig er det, vil ikke".
jajajaja...
***
Når jeg skal ta med meg ei klasse på tur, hva er da greiest
- å håpe på at ungene uten videre skal klare dette bra?
- å bli enige om visse regler på forhånd?
Hvis det skal lages regler på forhånd, er det da
- elevene som skal forme reglene, og så ta ansvar for dem?
- jeg, som lærer, som skal forme reglene, og så ta ansvar for at elevene følger dem? - for elevene kan vel ikke ta ansvar for noe de ikke har laget?
***
Skal jeg lære ungene å svømme, må jeg først innse at det ikke går an. Jeg lar dem få leke sammen med meg i vatnet så de blir trygge. Så får jeg kanskje se at de svømmer en vakker dag. Og da kan jeg snart vise dem hvordan de kan gjøre det.
***
- om å få unna seg småtteriet før det vokser ...
På verkstedet spurte jeg en gang verksmesteren hva jeg skulle gjøre, for jeg var ferdig med den jobben jeg hadde drevet med. Han svarte: "Tørk opp den oljeflekken du står og tråkker i så du ikke drar den utover".
Dette svaret har jeg tenkt på mange ganger siden. Han hadde selvfølgelig rett, men jeg så ikke oljeflekken den gang. Siden har det vært naturlig å overføre det til: Løs de små uoverensstemmelsene, skittflekkene, før de dras utover og blir større!!!
***
Det jeg sier til en unge, må jeg også kunne si til en voksen.
Det jeg sier til en unge i klassa, må jeg også kunne si selv om ungens foreldre var der.
Vær raus med anerkjennelse og ros! Hvis jeg en gang mener at det ikke er grunn til det, må jeg prøve å tie stille.
En bekjent av meg skaffet meg noe jeg lenge hadde prøvd å få tak i. Jeg takket og spurte hvor mye hun skulle ha for det. Hun svarte at hun ville jeg skulle gjøre andre ei tjeneste. For når det fortsatte videre slik, ville det også en dag komme tilbake til henne, sa hun.
Ordet "skyld" finnes, og det er lett å bruke det. Men skyld finnes ikke utover vårt utviklingstrinn, og dermed vår måte å tenke på.
Jeg må passe meg vel for å blande begreper som "skyld", "årsak", "konsekvens", "ansvar", "følger", "straff".
***
Mennesket har bare en fiende: Løgna (misforståelsen) om mennesket, den at mennesket skal være født med synd, den såkalte arvesynda. Dette får mennesket til å føle seg mindreverdig og skyldig, og det får dermed et negativt bilde av seg sjøl og sine medmennesker.
Da er det lett å trekke den slutning at når et menneske gjør noe urett, så gjør det dette av full bevissthet og vondskap.
Når vi ennå ikke kjenner drivkreftene i oss og dermed vår sjelelige sjanse og risiko, er det lett å forstå at vi tenker slik.
Læren om arvesynda har noe med vårt utviklingstrinn å gjøre. Naturen, mennesket inkludert, er verken vond eller god. Men vi har en trang i oss etter liv, og dermed etter å lære, og dermed etter å skape. Det er i møtet mellom denne prosessen og medmennesker at menneskesyn og holdninger dannes. Barnets iver etter å vise at det mestrer, må møtes positivt, ellers kan barnets selvfølelse lett ødelegges.
Gjensidighetens lov er ubønnhørlig og gir med renter
- Det jeg ser i en annen, vil bli sett i meg.
- Det jeg gir bort, får jeg igjen med renter.
- Jeg får mer tilbake enn jeg gir bort.
- Gir jeg bort et smil, får jeg to tilbake.
- Hvis jeg ha ei klasse på 20 elever, og gir bort ett smil, får jeg 40 tilbake - gir bort en ros, gir jeg også bort flere, og jeg får enda flere tilbake - gir bort ansvar, vil elevene føle det og vokse på det - viser tillit, vil den spre seg.
Jo mer jeg gir bort, jo mer har jeg igjen.
- Jo mer kjærlighet jeg gir andre, jo mer har jeg igjen å gi.
- Jo mer tillit jeg gir til andre, jo mer har jeg igjen å gi.
- Jo mer vold jeg påfører andre, jo mer får jeg lyst til å påføre dem.
- Jo mer hat jeg sprer rundt meg, jo mer får jeg lyst til å spre.
Å fungere godt i en sosial situasjon består i å kunne gi og å ta imot.
Skal jeg kunne gi, må jeg ha et overskudd å ta av.
- For å kunne gi kjærlighet, må jeg sjøl ha fått mye kjærlighet.
- For å kunne gi tillit, må jeg sjøl ha hatt anledning til å opparbeide meg og føle tillit.
- For å kunne vise tålmodighet, må jeg ha levd under forhold der jeg kunne lære meg tålmodighet.
For å kunne gi noe, må jeg ha mye av det samme sjøl. Jeg kan ikke ta av noe jeg ikke har, noe jeg ikke har fått.
- Skal jeg kunne ta imot på en slik måte at det gir noe til den jeg tar imot fra, må jeg ha et overskudd å ta av.
- For å kunne ta imot kjærlighet, må jeg ha tillit nok til å være åpen nok til å ta imot kjærlighet. Ingen kan få gitt meg noe hvis jeg stenger av.
***
Føler jeg at den positive gjensidighetens lov virker i meg, da blir jeg som et hellig tempel for det fine og gode som bor i meg. Da fylles jeg av takknemligheten overfor Skaperen som har gitt meg dette vidunderlige livet og den hellige kraft som bor og virker i meg og laget det til så fint, og jeg kan gi enda mer til glede for mine medmennesker og meg.
***
Livets Skaper og Universelle Kraft!!
Takk!
Når jeg roser noen, roser jeg også meg sjøl, for da forteller jeg samtidig at jeg har stor nok sjøltillit til å kunne rose noen.
Når jeg tilgir noen, tilgir jeg også meg sjøl. For jeg tilgis i samme grad som jeg tilgir andre.
Når jeg trøster noen, så sørger gjensidighetens lov for at også jeg blir trøstet når jeg en dag trenger det.
Du skal ikke dømme, for med den samme dom...
Når du utfører en handling, eller lar være å utføre den, da ligger hele din fortid, dine inntrykk, erfaringer, kunnskaper, din psykiske og fysiske helse, ditt humør i øyeblikket, - til grunn for din handling.
Og ikke bare din fortid ligger til grunn for din beslutning, men også din framtid med drømmer, planer, håp og lengsler. Handlinga er på denne måten, så langt det er mulig for deg i øyeblikket, vel begrunnet og overveid, og er derfor riktig for deg.
Om den handlingen du utfører, eller ikke utfører, i ettertid skulle føre til noe negativt for deg eller dine medmennesker, kan ingen, verken du sjøl eller andre, bebreide deg, dømme deg eller straffe deg.
Men du har et ansvar for det du har gjort. Så gjør du opp for deg, og du går videre med en ny og rikere erfaring til beste for deg sjøl, dine omgivelser og for hele samfunnet.
Følelser som anger, skyld, bebreidelser eller dårlig samvittighet kommer ikke på tale. Slike tanker og følelser har ødelagt mange nok. Men vi må se på fortida for å lære om framtida. Det gjorte kan aldri gjøres ugjort.
***
- Den høyeste form for intelligens er evnen til å føle omsorg og ansvar for et godt samspill mellom seg sjøl og andre.
- Den høyeste form for egoisme er å føle omsorg og ansvar for andre.
- Hver tanke jeg tenker, er med på å forme verdens framtid
- Stiller jeg krav, stiller jeg betingelser, og det er kjøp og salg
- Sjå framover! Det som har passert, får jeg ikke gjort noe med.
- Vurder det som er gjort, - for å lære!
- Start aldri en setning med "ikke"!
- Ros andre, og deg selv, konkret!
- Jeg må bli flink til å finne ut hva jeg er flink til.
En god pedagog er også en god sosiolog
***
Det er bedre å komme skadene i forkjøpet og lykkes ved å pregardere seg med futuralpreventiv profylaktisk forebygging på forhånd enn å mislykkes ved å forsøke å helbreddoktorere med et preteritalt post-etterpåtenksomhetens og etterpåklokskapens lappverksplaster i etterhånds imperfektum.
***
Går det 5 minutter av hver skoletime før alle har kommet inn og kommet til ro, har det gått 1/9 av timen. Fortsetter det i 9 år, har det gått 1/9 for å komme til ro, dvs. 1 skoleår.
Dette henger mye sammen med de korte friminuttene. Elevene rekker mange ganger ikke å komme ordentlig i gang med leken før det ringer inn igjen.
Friminuttene er noe av det viktigste på skolen, ikke bare fordi ungene (og lærerne?) får frisk luft og får rørt på seg. Ennå viktigere er de sosiale kontaktene som utvikles. Derfor må ungene få anledning til det. De må få tid til det. Det ville vært bedre med færre og lengre friminutt. Da ville også arbeidsøktene bli lengre og roligere. Ungene lever i stor nok uro og stress uten at skolen legger opp til det.
For de lydige
Jeg blir født, lever, dør,
- tar og gir noe, - til slutt - alt, likesom en blomst, en hund, en bie.
Livet er evig, - kun former går tapt.
av Aase Brenne
Et oppgjør med falsk kristendom og hedensk stats- og pengetro
Ja, det kan jo være mange grunner til at lekfolk er opptatt av endetiden, men av kirkens lærde hører vi lite om endetiden, og det er synd for kirkens egne, man fortrenger det som ulærde er opptatt av. Og hvorfor er det en synd? Et svar finner vi i den amerikanske sekten, hvor medlemmer tok sine egne liv for å få være med en flyvende tallerken eller hva det nå var som fulgte i kometens spor. Så ille kan det gå mennesker hvis lærde allvitere leder dem. For dette vet vi alle at kirkens Gud er noe fremmed og fjernet fra mennesket selv. Kirken tilber det fremmede og ukjente, mens vi, profetene og Kristi tilhengere, tilber det kjente (åndskreftene), som Kristus selv sa. Men Gud er altså ikke noe kjent for menigheten, men det store ukjente oppe i skyene. Det er jo derfor presteskapet ser opp i luften når de tilber denne ukjente kraften. Om presten hadde vendt blikket innover i seg selv, inn over i menigheten, så ville han tilbedt det kjente, åndskraften, men i stedet for å søke sannheten om individets og menighetens indre kraftsentraler, så vender man seg bort fra seg selv og fra menigheten, og derfor er det synd at menneskene har så dårlige hyrder, som vesentlig er opptatt av sin egen fremgang i yrket, slik som andre yrkesutøvere er det, ja, til og med er de også opptatte av pengespørsmål, som alle andre grupper i samfunnet er. Der er ingen forskjell på de forskjellige yrker i denne sammenhengen. Vi er alle blitt leietjenere for statstroen, organisasjonstroen, pengetroen. Ja, hva skulle vi gjøre om vi ikke hadde alle disse organisasjoner til å ivareta vårt beste? Om det da virkelig er vårt beste de ivaretar? For hva er vårt beste? Å være riktig knyttet til organisasjonslivet i samfunnet - eller å stå utenfor, som arbeidsledig eller mottaker av forskjellige understøttelser fra fellesskapet? Religionen tilhører privatlivet, politikken tilhører felleslivet.
Med en slik lære har man kvittet seg med Kristus - i felleslivet, altså. Som om Kristus er noe annet enn felleslivet. Gi Gud hva Guds er, og keiseren hva keiserens er, nemlig alle symbolene våre, fellessymbolene penger, bl.a. I og med dyrkelsen av fellessymboler, som keiser, stat, organisasjoner, må vi selvsagt betale for disse symboler, med symbolet penger altså, men kan aldri betale oss annet enn de på forhånd har fått fra folket selv. All makt ligger i folket selv. Vi har en storartet evne til å gi makten fra oss selv til politikere av alle slag, som vi tror er nødvendige for vårt liv her på jorden, altså. Men hva sier Kristus om denne saken?Meg er gitt all makt, i himmel og på jord dvs. i åndslivet såvel som i det praktiske liv. Og - det er min far en glede å gi dere sitt rike, som altså er virkelighetens rike i motsats til det uvirkelighetens rike som politikere skaper - et rike som de fleste religiøse er misforhøyd med, som sekten i Amerika. Religiøst sett, er vel menneskene kommet i den situasjon at de vantrives med tilstandene og gjerne vil inn i gudsriket, slik som denne sekten, og Gudsriket er jo hinsides døden, har vi lært, for der er vi alle et hele. Det er synd på disse religiøse, som har fått seg så lite psykologi med på ferden mot dette riket. For det er jo nær ved, en psykisk tilstand altså, i motsats til den psykiske tilstand som politikere og andre såkalte hyrder eller - leietjenere gir oss.
Men et fellesskap vil og må vi ha. Det ligger oss i blodet fra urtiden av. Dengang samlet vi oss omkring sterke menn som gikk foran i kampen mot ville dyr. I dag er vi selv blitt dyrenes herrer, så derfor trenger vi ikke sånne ledere som dengang i fortiden. Nå har vi derimot fått ledere eller leietjenere, som lever av befolkningens eget arbeide, men later som om det er disse leietjenere som forsørger folket. Saken er snudd på hodet siden urtiden. Vi tillegger lederne en makt som bare ligger i befolkningen selv, også makten til å forsørge. Men vi tror feil. Den store forsørger er fellesskapet selv, og om vi kunne se det og tro det, så ville vårt liv endres fullstendig, og vi trengte ikke å dø for å komme til gudsriket, men dette riket er her og nå. Teologien og politikken er bare forstadier til gudsriket, men de er ikke og har aldri vært noe annet enn folkediktning fra begynnelsen av - og hvordan kan vi nå vite det? Kristus møtte tre store fristelser i sitt liv, fristelser som ingen av deres teologer har kjennskap til. Disse tre fristelser angår oss alle som lever i samfunn. Den første fristelsen er denne - at vi går med på det kollektive eventyret - at vi kan leve av penger, av renter og renters rente. Vik fra meg Satan, var Kristi svar på denne fristelsen. Hvilket samfunn her i verden har forstått denne fristelsen?
Helt fra Moses av, hører vi at folket hadde fart vill da de bygde seg en gullkalv å danse rundt med prest Arons hjelp. Folket ligger i det onde, sa presten, men Moses var ikke enig. Folket var ført vill av presten. De måtte ha en gud som gikk for deres øyne, et barnslig behov som er ivaretatt over hele verden. Gud går i sannhet for øynene på oss alle, gjennom tv-apparatene i form av handel med verdipapirer, valutaer og annet mix som hører med til denne barnslige tro. Det som imidlertid savnes over alt, er den psykologiske delen. En kan jo spørre seg hvordan det kan ha seg at vi aldri ber om å bli voksne og bevisste i relasjon til vår barnslige tro? Det er ingen politikere som ønsker fullt ut voksne mennesker, for da kan hende de selv ble arbeidsløse, og det må da ikke skje. Vi kan gå frem i ånd og sannhet, er Jesu bud, men kirken holder på det at vi skal stå stille i ånden, være på barnestadiet hele vårt liv. Å oppfatte seg selv som barn er ikke galt, for vi er i sannhet barn i relasjon til alt det nye som venter oss. Et barn lærer, vet vi, og det må selvsagt hvert voksent individ også gjøre, om det da ikke er så at vi oppfatter oss selv som ferdig utlærte, eller som en autoritet som vet alt på forhånd. Den slags holdninger passer dårlig inn i vår tid, tror jeg. Menneskene er ikke lenger så avhengige av autoriteter, bortsett da fra religiøse sådanne, og det er i og for seg et gode at menneskene begynner å tenke selv - uavhengig av autoriteter, men altså ikke på det religiøse plan, der henger man fast ved autoriteten. Den religiøse drift - for religion er en drift i oss mennesker, og som alle drifter inni oss mennesker, som knytter den seg til mennesker som går for å vite mest om denne drift. Ikke sånn å forstå at folk flest oppfatter sin religion som en drift inne i dem selv, neida, for drifter skal jo være onde, vet vi. Men religionsdriften er i seg selv en god drift mot større fullkommenhet, større fellesskap, dypere livsmening, osv. osv.
Men som alle drifter i oss kan gjøre, så skeier også religionsdriften ut - og blir en karikatur av det opprinnelige. Og hvorfor? Fordi menneskene ikke lærer å se innover i seg selv, bli kjent med ånden inne i en selv. Derfra kommer jo all verdens elendighet, fordi vi ikke behersker våre egne drifter. Vi forstår dem ikke, men der er hele hemmeligheten skjult, som en skatt i verdens aker, en skatt som løser alle våre hemmelige og offentlige problemer. Ønsker vi ikke å bli kjent med denne skatten inni oss? Ønsker vi heller å leve i barndommen, hvor vi aldri blir kjent med kreftene inni oss, og derfor lar oss lede hit og dit av såkalte autoriteter, som heller ikke kjenner skatten inni seg? Blinde ledere for blinde, kaller Kristus disse autoriteter, og vi ender i grøfta, som for eks. denne amerikanske sekta, for ikke å snakke om enden for oss som er kommet ut av sekta og inn i nye sekter, nemlig partisekten, organisasjonssekten, statssekten. Vi er ikke så heldige som vi kanskje tror, for i disse sektene tenker man ikke, man handler på ordre fra sine ledere, eller man går ut og skaper nye ledere, men aldri i livet blir man opplyst om skatten som befinner seg inne i oss, alt er utenfor oss selv, og vi blir stadig mer forvirret av pengespill og monopol og alt det som dreier seg om økonomi - utenfor oss selv.
Men alt dreier seg om oss selv, uansett hvordan vi ser på saken. Den økonomiske driften er og blir inne i oss selv, ikke i bankpalassene. Men hvordan har det da skjedd at driften i økonomien er flyttet ut av oss selv? Har driften egentlig skeiet ut og bort fra oss selv, som alle drifter har det?Det er i såfall en dårlig ledelse, men kanskje var det en naturlig ledelse sålenge vi var uvitende om kreftene inni oss? Vi er jo svært engstelige for anarkiet, som en skribent i vår avis skrev om. Anarkiet, ja, det lovløse samfunn, som jo anarkiet tolkes som. Men hvordan er det samfunn vi dyrker da, med alle dets midtpunkter, utenfor oss selv. Hører vi ikke stadig om den ene urettferdigheten over den andre, om arbeidsledighet, nød og jammer. Er dette noe som vi ønsker? Nei, vi ønsker det ikke, men det kommer likevel.Og slik vil det være inntil vi skjønner at det har sammenheng med at vi har utadprojisert alle våre drifter, uten å vite hva vi gjorde. Vi må utadprojisere driftslivet, bli herrer i eget hus, før vi kan ordne opp med all urettferdighet i samfunnet. Å bli herre i eget hus betyr ganske enkelt at vi ikke lenger tror på herrene i bankhvelvet, i staten, i organisasjonene. De tilhører vår kollektive barndom. Kirken er jo også en organisasjon, med lekfolk og lærde, den ene over den andre, men slik var ikke Jesu lære.
Den var totalt fri for enhver organisasjon av mennesker. Det var bare arbeidet som var organisert, og det er nødvendig. Men kan vi i dag tenke oss til et samfunn uten organiserte mennesker, som kjemper mot hverandre eller mot staten for bedre lønninger? Vi kan ikke slippe mennesker løs, tenker vi kanskje - og tror hele samfunnet vil ende opp i kaos. Og det er riktig. Det blir kaos inntil vi får den opplysning som all orden er avhengig av. Vi måtte for eks. ha opplysning om naturkreftene for å kunne bli "herre over naturen", før den tid ble vi jo behersket av myter og dikt om naturen, og for å komme ut av disse trengte vi opplysning. Vi trenger ny opplysning i dag - for å bli herrer over de krefter som er tilstede i våre samfunn, nemlig kreftene inni oss selv. Hittil har vi vært styrt av myter og dikt på området, og derfor frykter vi. Bare tenk på myten om pengene som kan styre verden eller som kan forflere seg bare de kommer inn i banken. Maken til overtro tror jeg aldri verden før har sett, men vi styres altså av overtro, noe må vi jo tro på, som det heter, men å skifte ut overtroen med en riktig rettet tro, det virker som noe helt forferdelig, liksom den gangen verden måtte skifte tro - fra den flate jorden og alt det barnslige og oppdiktede som fulgte med troen på den flate jord. Vi gruer for å gå inn i et samfunn uten bind for øynene. Og dette bindet er knyttet til hele opplæringen vår, naturligvis. Slik var det jo også under den flate jordens eksistens. Slik er også troen på det organiserte samfunnn fast knyttet til skolen og universitetet, til kirke og sekter av alle slag, politiske partier og organisasjoner. Vi må se på denne troen som vi tidligere så på troen om den flate jorden.
Egentlig er menneskene guder i seg selv, uten å vite om det, og vår oppgave er å få menneskene dit hen at de kan se samfunnet på en ny måte, ikke som et gjennomorganisert hele, men som en psykisk-organisk helhet. Kristus fikk åpnet våre øyne slik at vi tydelig kan se samfunnet som et tre, et organisk hele. Dette er et skjult tre, den sanne oppfatning av samfunnet, som de forledete drifter inni oss alle, gjør om til et organisert helvete, dvs en tilstand hvor menneskene sloss mot hverandre for å få del i pengekaka, som man kaller det. Men det de ikke ser er at samfunnstreet, helheten sørger for oss alle, dersom vi får våre øyne åpnet. Det er bare i det hjerteløse, organiserte samfunnet under banken og staten, som ødelegger for oss, og som får mennesker til å ta livet av seg for å komme inn i den organiske helheten. Men guds rike er ikke, som myter og diktning vil ha det til utenfor oss selv. Guds rike er og blir en tilstand inne i oss selv, hvor sannhetens ånd holder styr på oss alle. Vi tror ikke lenger på myter og eventyr om Guds rike, vi tror at det er en tilstand, først inne i oss selv, så i helheten, og fruktene er fantastiske for i dette riket tjener vi hverandre, vi tjener ikke penger på hverandre. Tydeligst kan vi se dette i treet, hvor alle tjener helheten, og hvert blad og gren på treet, mangler intet. Men først må naturvitenskapen våkne til bevissthet om seg selv. Hittil har de trodd at mennesket bare var en fortsettelse av dyret. At dyret er blitt menneske, og dyret liker seg best i flokker, som vi kaller samfunnet. Men som åpenbaringens bok forteller oss, så er dyret ikke mer. Vi kom ut av dyrehammen da ordet ble til, og siden er det ordet som har behersket våre liv. Enten ordet har vært sannhet eller løgn. Ordet, idéen er Gud inne i oss og våre samfunn, og all tro er forårsaket av ordet, enten det nå gjelder oss selv eller samfunnet vårt. Og akkurat nå er det ordet om staten og bankvesenet som behersker alle mennesker og fratar dem retten til å kalle seg selv guder og arvinger til Guds-riketilstanden. Folket bare ler av en slik utrolig lære, slik som de før lo av læren om den runde jorden. Vi forstår latteren, men vi har bare to slags valg med hensyn til samfunnet vårt: Enten det organiske, det psykisk organiske samfunn eller det organiserte samfunn rundt troen på pengene. Her fins intet annet å velge mellom. Penger har ingen annen makt enn den vi selv gir dem. Det visste ikke den religiøse sekten som tok sine liv for å komme til Guds rike. Men Guds rike kan ikke sees med ens øyne direkte, og det kan heller ikke den runde jorden.
Kirken kan ikke frelse noen mennesker eller tilgi noen mennesker for synder de måtte begå uten selv å vite om det. Kirken selv er uvitende om egne synder, de forstår ikke hva vi taler om. Men BDB ble noe så storartet som folkepsykolog, derfor kunne han tilgi alle private mennesker, men gikk hårdt i rette mot alle teologer, alle kirkeskapere. Kristus ville ikke ha noe organisert kirkebygging med tilhørende lekse, som slett ikke har noen velsignelse med seg, den har bare statens velsignelse med seg, og det ser vi av presteskapets oppmuntring til å betale skatter til staten, for da er vi sikret rum i det hinsidige. Men Kristus sa klart ifra om at Guds rike var en tilstand her på jorden, og det er denne indre tilstand vi vil ha inne i hvert menneske. Og dette betyr jo i seg selv, en korreksjon i troen på både mammon, staten og alle de organisasjoner som er skapt grunnet denne tro. Det betyr igjen en frigjørelse av "kyllingen fra skallet sitt", men denne friheten ønsker menneskene ikke ennå, fordi de mangler innsikten i det nye samfunn som blir resultatet av den nye erkjennelsen. Men tenk på hvor komiske vi egentlig ser ut som ligger langflat for alle tall og regnestykker som strømmer ut fra de statlig anerkjente lokaler, hvor mesteparten av tallene er negative for realøkonomien, mest positive for fiktivøkonomien, altså den oppdiktede. Det norske folk vil nok oppdage en dag, hvor bentfram latterlig det er å basere sine liv på noe oppdiktet. For det oppdiktedes skyld ofres nå både naturgodene og menneskets iboende guddommelighet, og det er ikke særlig oppmuntrende. I gamle dager ofret menneskene til det de trodde var guder, for eks. Odin og Tor. Men det var i gamle dager, tror vi.
I vår moderne tid ofrer menneskene alt hva de har, til det som går for å være guder, men ikke er annet enn oppdiktet "vås". Hvordan kan vi annet enn forvente endetider for det oppdiktede med sine opp- og nedgangstider?Når vi får tak på samfunnets virkelighet, på oss selv som individer i denne virkeligheten, så ofrer vi ikke mer av livets goder. Da bygger vi det samfunn alle i sitt innerste vesen ønsker seg, et selvstyrt samfunn fra bunn til topp, og formen på dette samfunn er det levende bilde - treet, hvor hver celle er avhengig av hele treet, og omvendt. Der er en gjensidig avhengighet i dette "treet" som ikke er til å komme utenom, det er selve virkeligheten i det samfunnet vi ser frem mot. Gjensidig avhengighet, men for at denne avhengigheten skal bli synlig for alle og enhver, så må vi også kjenne dette treets økonomi. Her nytter det ikke med et slikt regnskap som staten fører, hvor staten selv føres som inntekt for samfunnet vårt, men i stedet er den en kolossal utgift, liksom hele vårt berømte eller beryktede pengesystem. Vi er avhengige av andre land, av hele verden, det er riktig, men mest avhengige er vi av et korrekt regnskap, for utgifter og inntekter i samfunnet, helheten, utgjør, og i denne helheten inngår også alle nasjoners helhet. Vi kan utmerket føre regnskap for hele verden, dersom hele verden gikk inn for sannhetens herredømme over oss alle, men dithen tar det sin tid. Har vi først lært å innse vårt eget nasjonale regnskap, så blir det ikke noe vanskelig å innse alle nasjoners regnskap. Når vi hører opp alle de skjevheter som inntrer i vårt samfunn, både angående skolesystemet og andre viktige sosiale oppgaver, så skjer det ikke fordi våre myndigheter er onde og vil det onde, men det skjer fordi de mangler det samfunnsregnskap som Nyorienteringen sitter inne med, og dette er årsaken til alle økonomiske plager landet har, men vi læres opp til å følge med i opp- og nedgangstidene på alle børser i verden, som jo er det reneste barnslige tøv verden noengang har vært med på.
Man regner rikdom i kroner og ører, men glemmer bort den viktigste rikdommen et land har, nemlig de åndelige ressurser folkeslagene sitter inne med, de eneste ressurser verden kan ha tillit til, men de ressurser blir ikke fremelsket i noen land og riker, annet enn som innsats i det store pengespillet som alle deltar i, hvor noen må bli tapere og andre vinnere, nasjonalt og internasjonalt. Denne urettferdigheten kan aldri bli borte før vi oppfatter det riktige samfunnsregnskap. Da først kan all urettferdighet forsvinne som skyene for solen, og sant er det, at alle de religiøse skyer, samt økonomiske og sosiale, alle har sin grunn og årsak i vårt falske samfunnssyn og vårt falske menneskesyn. Uten et oppgjør med disse falskheter, kan vårt land ikke bestå som selvstendig del av verdenshelheten. Alt sammen blir galt, fra synet på naturen til synet på menneskene og dets iboende ressurser. Alt dette får vi et inngående syn på ved å studere B.D. Brochmanns litteratur, hans innsikt i det billedspråk som Bibelen taler til oss gjennom, fra A til Å, dvs. fra det gamle til det nye testamentet. Uten forståelse av billedspråket, blir vi snytt for å forstå oss selv og vårt samfunn, hva Gud og djevelen egentlig er for krefter, inne i oss selv. Kristus er den som sitter inne med den absolutt sterkeste innsikt i hva menneskeheten som barn tror på og må tro på, inntil troen går i oppløsning. IEuropa tror man også på penger. De kan løse alle problemer for oss, men det er den største løgn i verden. Penger har ingen selvvirksom kraft i seg, men det har vår tro. Den er selvvirksom, og står bakom alle hendelser. Vår tro har all makt i verden, men hvor mange vet noe om dette faktum? Hvis vi får frem det riktige samfunnsregnskap, så vil folk kanskje tro på dette, men da er pengenes regime over. Da ser vi at vi lot oss føre bak lyset, og da ser vi at Kristus hadde rett da han sa: Meg, menneskesønnen er blitt gitt all makt i himmel og på jord. Men det er ikke rystende og forferdelig hva vi må gå gjennom, inntil vi hører hans ord? Skal vi virkelig måtte gjennomlide alle disse kriger for pengegalskapens skyld. I åpenbaringens bok står det at plutselig skjer det som må komme engang, at folkene ser sine folkeeventyr sprekke, at all handel med penger bare var eventyr. Det står også at folkene jublet. Det er dette vi venter på. Vi venter på at Kristus skal komme igjen - inne i oss, men da må vi forlate både kirke og sekter, partier og organisasjoner som binder vår handlekraft, holder den skjult i teologiske skyer. De vil alle sammen gå i stykker, som eggeskall når kyllingen skal ut av sitt skall. Teologien er skallet rundt den menneskelige kylling, men den skal inni større utvikling, den skal vokse videre utenfor skallet. Skallet ble skapt av kyllingen selv, under utvikling, men nå må den ut før skallet råtner opp. Det er derfor Johannes åpenbaring ber folk om å forlate kirkene, som i hans øyne er blitt horer som steller seg så fint med stater, konger og andre såkalte velgjørere. Folkene blir jo opplært i hor fordi kirkene selv, eller teologene selv, ikke er oppmerksomme nok.De ber Gud velsigne alle dem som leder folket i gal retning.
Men Gud er ånden inne i oss selv, og denne ånd forteller oss sannheten om våre velgjørere, høyt ærede og godt betalte - av folkene selv. Men hor er det og blir det. Og staten er ikke en hvilken som helst herre over kirken, den er og blir kirkens herre, og deri ligger synden, så nå spørs det om vi kan tilgi kirkens eller teologenes synder mot den hellige sannhetens ånd. Kirken er bygd opp på samme måte som staten, med organisasjon og alt det bløffet som hører med, med trang til å komme i såkalt høye embeter og høye inntekter, selvsagt. At presteskapet føler seg mer eller mindre elendig under sakens tilstand, er en annen sak, men de ligger jo under for en høyere makt, biskopenes, så de må bøye seg eller gå ut av kirken. De tror at kirken er lovet evig liv, men det er fordi de tar feil, det er ikke kirken som har det evige livet, det er menneskene selv, liksom det heller ikke er eggeskallet, men kyllingen som har liv i seg selv. Skallet var der forat kyllingen skulle modnes, og slik er det med alle de menneskelige skall også, de er der forat vi skal modnes, komme ut og stå på egne ben, fullkomne som den himmelske far selv. Kirken tror ikke at menneskene kan være fullkomne, derfor har de skjøvet Guds rike hinsides - til etter døden. Det er jo lurt, sett fra deres side, men galt, sett fra menneskesønnens side. Han sa til menneskene: Vær fullkomne som deres himmelske far er det, og han tvilte ikke et øyeblikk på denne muligheten i oss. Det vi alle trenger - er en forlatelse for det vi gjør - uten å være oss bevisste. Far forlat dem, de vet ikke hva de gjør, de er ubevisste og hvem er født med bevissthet om at vi må utvikles for å kunne nå den tilstand av fullkommenhet, som Kristus taler om. forts. neste nummer
av Jørgen Gry, Kolding, Danmark
Ordet teologi betyder videnskaben om Gud. En kendt, nulevende dansk teolog har sagt, at om Gud ved vi ingenting. "Vi" må betyde teologerne. Det var så den teologi!
I praksis beskæftiger teologien sig imidlertid bl.a. med at forske i beretningerne om, hvad f.eks. profeterne, evangelisterne, Jesus og de gejstlige, lige fra paverne til menige præster gennem tiderne, har troet om Gud og hvilke indre og ydre oplevelser, de har haft eller mener at have haft.
Ikke det rette ord
Teologerne har nemlig som de fleste andre mennesker overvejende opfattet Gud som eksisterende uden for mennesket, f.eks. "oppe i himlen". En sådan gud kan man ikke udforske. Konklusionen af ovenstående må være, at "teologi" ikke er det rette ord.
Det må være indført af mennesker, der ikke var i tvivl om, at Gud var ude i verdensrummet, og om, at det var viden, man fik om Ham gennem den omtale, næsten alle Bibelens og kirkens navne gav Ham. Teologerne forvekslede deres sikre tro med viden.
På tankens plan alene, uden de empiriske videnskabers virkelighedsfundering, har der til enhver tid været frit slag for fantasien, f.eks. inden for megen teologisk tænkning.
Vender man imidlertid blikket indad, som psykologien gør på objektiv måde, viser der sig rige muligheder for - på et realistisk grundlag - at forstå gudsbegrebet med, hvad man tillægger det af egenskaber, og at forstå, hvorfor mennesket er så tilbøjeligt til at tro på en gud, som tilfældet er.
Psykologerne ved det
Det er ellers klar tale:Vi skal søge Gud i vores egen psyke, og Han er vores far, (som vi oplevede Ham som små). Det er som taget ud af en lærebog i dybdepsykologi. Men folk har altid ledt efter Gud og himmeriget ude i verdensrummet.
Fra dybdepsykologien ved vi, at det ganske lille barn opfatter sin far på en helt unuanceret måde og fejlopfatter ham, som om han har gigantformat med dertil svarende egenskaber. F.eks. at han er almægtig, algod, alkærlig osv. men også strengs, dømmende, straffende, troskabs- og lydighedskrævende osv. Ja, at han kan udføre mirakler dvs. handlinger, der blot er uforståelige for barnet. Barnet opfatter kort sagt sin far m/k som en gud. Denne fejlopfattelse skyldes, at barnet på det tidspunkt endnu ikke har udviklet sin fornuft, realitetssans og dømmekraft. Det ganske lille barn tager sin gudsforestilling og dermed sin gudstro med under opvæksten og får den i barneårene udbygget med tænkning, historier, myter osv., der ligger i traditionen, som i høj grad er præget af den kristne tro, lære og tankegang. Det meste foregår ved indoktrinering. Gudstro og forestillingerne om Gud er med andre ord barnlige. De er alle børns vuggegave, for alle har som babyer haft forældre eller andre, de har fejlopfattet som Gud.
Barnets vrængbillede
Mennesket har skabt Gud i det lille barns vrængbillede af den voksne. "Gud" har altså ikke "skabt" noget som helst (som det rent mentale produkt "han" er) hverken himlen, jorden eller det levende. Det er blevet til på en helt naturlig måde, som naturvidenskaberne udforsker f.eks. "Big-Bang", livets opståen, evolutionen og identiteten mellem hjernen og sjælen.
Den måde, gudstroen og gudsforestillingerne bliver til på hos det lille barn, nemlig med udgangspunkt i dets far, fortrænger børn tidligt fra bevidstheden, så dette glemmes. Men selve troen på eksistensen af en gud med hans egenskaber bevares fuldt bevidst og tages med ind i voksenalderen. Dermed er gudstroen blevet rodløs og uforståelig, og forestillingerne om Gud løsrevne. Disse ting har altid været et problem at håndtere for mennesket.
Religionerne må hovedsagelig ses som mislykkede forsøg på at forstå og forklare og dermed rodfæste både troen på Gud og forestillingerne om Ham gennem opbygningen af hver deres sindrige og omfattende kult.
Vi kender det bedst fra kristendommen. Dens måde at tackle menneskets rodløse, uforståelige gudstro og gudsforestillinger på, var lige fra den første menighed at påstå, at Jesus var søn af Gud, som man overførte de barnlige
faderforestillinger på. Derved fik menigheden både en slags sikkerhed for Guds eksistens og et objekt at projicere de gudelige egenskaber ud på. Det gav det savnede holdepunkt for dens gudstro. Men der er, som man kan se, tale om en anden gud end ham, vi mennesker har forestillinger om i os fra små, og som var den sande årsag til, at mennesket tror på en gud.
Evige anfægtelser
Den rodløse gudstro
Den er et monument over, at man for at forstå disse ting er gået ad helt forkerte, misforståede, irrationelle veje, hvor den ene fejltænkning førte den næste med sig og endte i det absurde.
(Artikkel av Melissa Roberts sakset fra "Newsweek" med kommentar-artikkel av Gunhild Hansen)
Julie Lavelle belives an apology isn't too much to request. In 1957, when she was 3 weeks old, Australian government officials took her from her Aboriginal mother and put her up for adoption. She doesen't know who did it or how - only that she was one af many. For six decades starting in 1910, tens of thousands of indigenous children were stolen and integrated into white Australia. When Lavelle finally found her famlily, her mother was dead. "Iwill never know her. I will never speak my mother's tongue," she says. "I lived 32 uears of my life not knowing who I was, where i came from and which racial group I belonged to. I need my pain acknowledged, or I will never heal."
The same may be true for Australia. Last week the country's Human Rights Commission released a 689-page report accusing the government of genocise, a word tha conjures images af Naxi Germany's gas chambers or machetes in Rwanda. But in international law. the definition includes "forcibly transferring children" to different cultural group "with the intent to destroy, in whole or in part, the group." The report calls for official apologies and financial compensation. More than that, it exposes racial scars dating back 200 years, when the first white settlers shot and poisoned Aborigines, who sometimes retaliated but more often gave up their land anc children.
Nobody else will get an apology from the conservative federal government - let alone money. "This is asking one generation to accept legas responsibility for the acts of earlier generations," Prime Minister Howard told Parliament last week in a debate that reduced opposition leader Kim Beazley to tears. "Once a nation begins to go down that path," Howard said, "there is in fact no end." One stat egoverment, New South Wales, has atoned, along with the Roman Catholic, Anglican and Uniting Churches that housed stolen children in insitutions. Some officals still hold that the practice was in the children's interest. The report debunks that notion. Written by Sir Ronald Darling Wilson, a former High Court judge, it found that many children were physically or sexually abused or exploited ac cheap labor. "This reverend used to catch us in the shower and beat us with thick rubber hoses," recalls John Moriarty, who was 5 when he was kidnapped in an army truck and placed in a home for boys. By 1970, between a tenth and a third of all indigenous children had been taken from their parents. "Not one indigenous family has escaped the effects of forcible removal," the report says. Every state and federal government was involved, as were religious groups. The policy worked: Aborigines now make up less than 1 percent of the population.
The nation's racial divide still runs deep. The Australian Bureau of Statistics has compiled a grim list of inequities: Aborigines are 18 times more likely than whites to die if they contract an infectious disease; their babies are up to four times more likely to die at birth; and life expectansy is 15 to 20 years shorter. In central Australia, the water supply in 300 Aboriginal communities was ruled unfit for human consumption. In the Torres Strait Islands off the north coast, inhabited mostly by indigenous people, hepatitis A is endemic, 17 tims higher than its occurence å few miles away on the mainland. Nearly a third of Aborigines say the worry about earning enough to eat. And unlike in the white community, the HIV infection rate is rising.
Some Australians have little sympathy. Recent polls show that a quarter would consider voting for the new One Nation Party, led by independent M.P. Pauline Hanson, a white supremacist. She holds that families were separated in the interest of child welfare, and her manifesto, The Truth, claims that last century Aborigines ate chidren and Chinese miners. It says the "real genocide" is today's "dispossession of the majority of Anglo-Australians. In our cities, girls as young as 14 sell sex for as little as $10 to buy drugs from Asian gangs". One gain Aborigines have made seems to have backfired. In 1993 they won the right to claim native lands, but now Prime Minister Howard has proposed laws to restrict those rights.
That leaves Lavelle worried about the future - as worried as her mother must have been about her. She died of a heart attack at the age of 54 and, Lavelle believes, was burdened by guilt for losing her. "I wanted to be able to say;'It's OK. Let go of the guilt'." Australia is trying to sort out its guilt, too. But so far nobody is taking responsibility for the stolen generations.
Brudd på menneskerettigheter
Kommentar ved Gunhild Hansen
Vedlagt følger en artikkel hentet fra det amerikanske bladet "Newsweek". Nylig fikk den australske menneskerettighetsorganisasjonen lov til å offentliggjøre frigivelsen av en rapport på 689 sider, om forsøk på å delvis utrydde urbefolkningen i Australia. Bl.a. ved tvangsforflytting av barn, overføre dem til en helt annen kulturell gruppe. John Moriarty fortalte at han ble regelrett kidnappet da han var fem år gammel, og ble plassert opp i en militær transportbil og plassert i et hjem for gutter. Det fortelles at ikke en eneste urbefolkningsfamilie unnslapp tvangsflytting av sine barn. Også religiøse grupper, både romersk-katolske og andre kirkesamfunn samarbeidet med de australske myndigheter om å plassere stjålne barn inn i forskjellige institusjoner. Barna fikk det ikke godt, ofte ble de mishandlet og utnyttet, og senere satt ut i samfunnet som billig arbeidskraft. En tredjedel av disse aboriginerne, som urbefolkningen heter, forteller at de ikke fikk nok i lønn til å kjøpe mat for. I rapporten fortelles det også om at for 200 år siden skjøt og forgiftet de hvite settlerne urbefolkningen for å dra deres landområder i besittelse.
Men denne måten å opptre på overfor urbefolkninger går igjen i vår historie. I tidligere tider var det heller ingen skam å kalle dette "rasekamp". Tvertom, rasekamp var fornemt ord, dette har våre dagers historieskrivere skjøvet under teppet.
Professor Ludwig Gumplowicz underviste i det gamle, berømte universitetet i Graz i Østerrike. Han var en meget høyt aktet kraft innen undervisning, og hevdet at all den ledende utvikling i all historie var rasekampen. Staten oppstår, etter hans mening, ved erobring og underkastelse. De svakere og dårligere utviklede folk må underkaste seg de mer utviklede.
Denne lære ble en slags mønsterplan ved flere universiteter, og ble godtatt som undervisning til langt inn i 1920 årene. Fra 1883 var denne undervisningen godkjent, men idag er det nesten umulig å finne denne undervisningen omtalt i nyere oppslagsverk eller leksikon. Alt er skjøvet vekk. Fra 1880 til 1890 var denne undervisningen svært så kjærkommen også i Amerika. Amerikanerne drev da siste innspurt i etnisk rensning, ved å jage indianerne fra sine territorier til såkalte reservater, der det stundom var dårlig med kildevann, fullt av skorpioner og annet giftig kryp, og dårlige gressganger for dyrenes deres. Menneskerettigheter gjaldt ikke for indianerne. Indianerhøvdingen Sitting Bull, fra Sioux-stammen, førte an i sitt folks siste kamp mot de hvite inntrengerne. Han søkte å få beholde traktene rundt Yellowstone-floden for sitt folk, men måtte tilslutt flykte til Canada, hvor han ble fengslet. Han hadde vært leder for indianernes selvstendighetsbevegelse. Han holdt en tale for sitt folk i 1890, og - etter ordre om å få ham fengslet, ble han likevel drept. En del av noen ord fra hans berømte tale lød slik:
"De gav oss mange fagre løfter, men de holdt ingen. Untagen ett: De lovet å ta jorden fra oss. Det løftet holdt de." Sitat slutt.
Fra London universitetet kom Sir Francis Galton med en visjon om å hindre legemlige og sjelelige defekter å bre seg i en fremtidig arvemasse. Dette var i 1869. Hans visjon vakte oppsikt, og en del prominente personer mente at dette var både humant og etisk forsvarlig, for da skånte man mange mennesker for å tvinges inn i livet, til sorg, fornedrelse og elendighet. Galton mente en kunne bruke tvangssterilisering av mennesker med arveanlegg som var skadelige. Svaksynthet kunne en også få utryddet.
Mange mente at Galtons visjon var verd å tenke over. Det ble som en slags ny fortolkning om "De utvalgte" - de som skulle arve jorden. Da skulle bare livsdugelige og vakre, effektive mennesker få utfolde seg til felles nytte. Ja, der skulle være så utrolig skjønne mennesker, en fryd for øyet.
Uvegerlig melder den tanken seg at da måtte gamle mennesker virke svært så gremmende, forargerlige innslag i livet. Ungdommens skjønnhet er det første som forlater en når alderdommen inntrer. Ofte blir en sterkt redusert, får svakere syn og hørsel, og langsommere bevegelse i arbeidsutførelse og annet. De gamle mennesker må da bli en torn i øyet på de vakre og de unge. Enkelte, svært samfunnsengasjerte personer, mente at Galtons lære ville skape bedre samfunnsøkonomi. Flere kostbare statlige institusjoner kunne rett og slett sløyfes, og fengslene bli både mindre og billigere. Debatten om dette gikk livlig for seg fra 1880 til langt ut i 1920 årene. Galton ble rosende omtalt som en som utførte et pionerarbeide. Tyske antropologer og leger fulgte ivrig med, de fryktet for å sakke akterut om de ikke deltok . Den tyske dr. Schallmayer likte ikke det greske ordet: Eugenikk, (God avl), siden Galton hadde nevnt noe om at en ved sterk steriliseringsinngrep mot de individer med arvelige defekter, ville kunne skaffe bedre rasekvalitet, så fant den tyske legen ut at denne læren likegodt kunne kalles "Rasehygiene". Han skrev en avhandling om dette i 1891. Hitler ble født i 1889, og hadde i hele sin oppvekst fått denne lærdommen inn så å si med barnematen. Hitler syntes at av alle mennesker så var de blonde og helt lyse menneskene de aller vakreste. Svært så trangsynt. Der finnes vakre mennesker blant alle folkeslag.
(Mange år senere ble begrepet "Eugenikk" avløst av ordet genetikk). Like hårdhjertet som Australske myndigheter opptrådte overfor urbefolkningen, like hensynsløse var representanter for den hvite markeds og handelsmakt i 1890-årene. Slaveriet var riktignok opphevet, men mange hvite forretningsfolk hadde vanskeligheter med å oppfatte afrikanske folk som helt ut mennesker. De mente at de mørkhudede var rasemessig tilbakestående osv.
En bok av den svenske forfatter Sven Lindquist som nå også er oversatt til dansk og der har fått tittelen: "Utryd de sataner", der skildrer forfatteren en reise som den svenske misjonær, Edward Wilhelm Sjøblom, foretok i begynnelsen av 1890-årene. Han reiste med dampskip opp Congo-floden for å finne et passende sted for en misjonsstasjon. Med dampskipet fulgte også 300 gutter, som var blitt tatt til fange i kampene mellem de hvite myndighetspersoner og de innfødte. En gutt hadde prøvd å rømme, men innfanget igjen og sto bundet fast ved dampmaskinen. Kapteinen lot ofte gutten se pisken, som han skulle straffes med, men lot ham vente hele dagen, før han utførte straffen. 60 piskeslag, ledsaget av spark i hode og rygg. Kapteinen hadde ledd fornøyd da han så guttens tynne klær gjennemtrukket av blod. Og når handelsagentene kom forbi, så mottok han flere spark. Ved middagsbordet fortalte en av handelsagentene at en av deres likemenn hadde pisket tre mørkhudede så hardt at de døde, dette ble betraktet som heltemot.
Vi er glad over at menneskerettighetene ble vedtatt i FN i 1948. Det hjalp urbefolkningen til å kjenne selvrespekt, og slippe å bli behandlet som annen rangs borgere. Aboriginerne fikk stemmerett i 1967.
Under den harde økonomiske krisen som herjet mesteparten av verden fra 1929 av, da ble de fleste menneskerettighetene satt ut av kraft. Jeg husker en dame som kom fra Litauen i 1936, hun fortalte at den fattigste del av befolkningen i Litauen, hardt rammet av arbeidsløshet, de hadde ikke råd til å kjøpe sko eller tretøfler, når det gamle fottøyet var utslitt, og både barn og voksne måtte gå barbeint om vinteren i sneslaps.
Jeg grøsset da jeg hørte dette, for de fleste av oss har hørt at vinteren i de Baltiske landene kan være strenge. Tenke seg til hvor mange av dem som ble rammet av nyresykdom, blærekatarr og annen elendighet. Dette var en form for tortur, like ille som fra konsentrasjonsleirer. Dette skyldtes ikke noen naturkatastrofe, men mangel på etisk forsvarlig styre og stell. Mange barn fikk en grusom oppvekst, med mangel på skikkelig ernæring og en for tidlig død. Jesus hadde med seg en arv fra Moses, fra slavefrigjøreren Moses. Jeg har ofte hørt Afro-Amerikanske sangere, gjengitt i radio, der de synger hymner til Moses. Det kan jeg så godt forstå. Moses bød påbød sitt folk at de ikke hadde lov til å mishandle slaven. Men behandle ham som medmenneske. "For slaven er som du" sa Moses. Dermed har Moses lagt ned grunnstenen for menneskerettighetene, for i menneskerettighetserklæringens første artikkel står det: At alle mennesker er født frie. Det kaster omkull alt dette nonsens om kastesystem og annet. Jesus plukket opp de vakreste koder for humanistisk utvikling, som fantes innen jødedommen, og arbeidet det videre til den vakreste form for etikk. Men denne form for etikk har vært motarbeidet av forskjellige makthavere i snart 2000 år. Jesus lærte oss at vi ikke skulle løfte sverd mot annet folk, og at vi ikke skulle øve oss opp i krig. Dette stred mot den gjengse oppfatning om den "tapre" ridder, som i full rusting og med løftet sverd hugget løs på alle "fiender". Også keiser Wilhelm hadde en slik romantisk oppfatning av krigeryrket. Den annen august 1914 opprettet keiser Wilhelm en hemmelig allianse med Tyrkia, rettet mot Russland. Wilhelm hadde i mange år beundret den tyrkiske krigsmakt og betraktet den som noe nær uovervinnelig. Idenne alliansen håpet tyrkerne på å overta Kypros, ha innflytelse over Egypt, og å hindre russisk herredømme over Bosporus og Dardanellene. Tyrkernes inntredelse på krigsskueplassen førte til en grufull utvidelse av krigshandlingene, til bunnløs sorg og elendighet for så mange folk.
Den tåpelige forherligelse av "Den tapre ridder", har også kunsten bidradd til. Ca år 500 før Kr., utformet etruskerne i sin bildekunst storslåtte statuer av den tapre ridderhelten i full rustning og med løftet sverd. Romerne overtok denne ridder-tilbedelse, men forøvrig har denne holdningen vært representert omtrent blant alle folkeslag.
Derfor ble denne etikk, som Jesus lærte, gjort narr av, og forkastet. Med Jesus lære innebærer det at hvert menneske må ta avstand fra oldtidsmenneskets blodtørstige hevnlyst, og - hver av oss - må flyttes opp i et vakrere sjelelig menneskelig plan, hvor den herlige evnen, som er gitt oss mennesker, tenkeevnen, tas i bruk og løsninger fremsettes til alle parters tilfredshet. Det innebærer at menneskets skapende evner kan frigjøres til glede og gavn for oss alle.
Red's kommentar: I
Rasismens røtter finner du en kronologisk liste over rasismens utvikling gjennom tidene.Tilbake til
SAMFUNNSLIVs hovedside