Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Jeg viser til Johan I Holms innlegg i Dagen 23.08.99 der han mener at Eiliv Bakkes tanker minner om Dybwad Brochmanns.

Eiliv Bakke vil vel svare for seg selv, men det Holm sier om Brochmann er så misvisende at det er grunn til å kommentere det.

Holm skriver at Brochmann var gartner og gjorde utstrakt bruk av naturen i sine samfunnskritiske studier, og det er riktig. Men det bør ikke forties at han først og fremst gjorde utstrakt bruk av Bibelen, og at denne bok lå til grunn for hele hans livssyn. Han mente at Bibelen og kristendommen ikke bare angikk individet, men i høy grad angikk hele samfunnet. Han så at i Bibelen var det hele folket, Israel, som sto innfor Herren, og at hele folkets skjebne berodde på dette deres forhold til Gud og hans vilje. Også i Jesu forkynnelse om Guds Rike så han at det dreide seg om helheten, om forholdet ikke bare til Gud, men menneskene imellom, og han mente at hele Bibelen, og ikke minst Jesus Kristus, kom med nytt lys og svar også når det gjelder de store og avgjørende kollektivets problemer.

Med disse vitale spørsmål arbeidet Brochmann hele sitt liv, og utgav en rekke bøker og skrifter om dette.

Han talte ikke om revolusjon, slik Holm antyder, og heller ikke så mye om reformasjon. Han sa heller at det som trengs nå er en ny "evolusjon", en åndelig sådan, en vekkelse og bevisstgjøring når det gjelder synet på mennesket og samfunnet, og hvilke dynamiske krefter som der gjør seg gjeldende. Med det han kalte en helt ny livsorientering utfordret han hele sin samtid, først og fremst de toneangivende i vitenskap, sosialøkonomi, teologi og politikk.

Det han kom med, veltalende og slagferdig, ofte i sterkt "saltet" form, var ikke lett å fordøye for de etablerte, og Brochmann ble da også ofte latterliggjort, misforstått og utstøtt. Hans lite akademiske form gjorde vel også sitt til at han ikke ble forstått, og at så mange ikke fikk tak i det vesentligste i hans forskning og syn.

Noe av det vesentligste synes også Holm helt å ha misforstått. Når han mener at Brochmanns samfunnsreform med desentralisering og frihet for individene ender i statsdiktatur, så er dette helt meningsløst.

Brochmann så at samfunnet er noe mer og noe annet enn stat, organisasjoner, institusjoner, byråkrati og symboler. Han så at samfunnet er en levende organisme, bygget av levende celler – menneskene – i et storstilt samspill. Han så at dette samfunn som alt annet levende er avhengig av jordsmonn, lys og varme. Han så de enorme muligheter, men også den forferdelige risiko som dette gudskapte samfunn og samspill var utsatt for.

Han framholdt det samme som Jesus Kristus hele tiden forkynte: at det er i menneskenes indre, i hjerte, sjel og ånd at alt menneskeliv avgjøres. Det gjelder også for samfunnslivet. Det hjelper ikke med all verdens ytre lover, forskrifter og påbud fra de store og ofte fjerne maktsentra, dersom det svikter og villedes, ja, råtner i grasrota. Loven må skrives i hjertene. "De rettferdige som arver riket har Guds lov i sine hjerter". Sal. 37. Det er en gjenfødelse i de levende celler og byggesteiner som må til, det er her, nedenfra og innenfra at alt liv i samfunnet har sine røtter. Det er her det må satses, bevisstgjøres og vekkes! Og selvstendiggjøres og frigjøres! Det er her lyset må slippes inn, så menneskene kan bli seende, slik at de ikke lenger lar seg lede i blinde av sentrale førere og bjellesauer, som fører hele flokken utfor stupet. Slik det så ofte har skjedd i menneskehetens historie!

Denne frigjøring fører til det motsatte av statsdiktatur, det fører til levende og levedyktige samfunn! Ja, Brochmann mente at statsdiktatur og statshedenskap med ufrihet og trelldom for individene slett ikke bare er å finne i de åpenbare diktaturer, men finnes over alt der de sentrale makthavere ikke ser og ikke eier respekt for hva som spirer og rører seg der selve livet leves og bygges. Og trelldommen under sentrale makthavere er like gammel som menneskeheten. Les. f. eks. 1. Sam 8.

I dag er det tegn til at noen begynner å innse at dette er riktig. Når en ser at alle slags ytre tiltak og statsdirektiver ikke hjelper, begynner noen å spørre etter hva som må til, om det ikke er på tide at vi ser etter hva som foregår i grasrota? Og nå spørs det om en ikke får bruk for noe av det Brochmann arbeidet med, og som han bl.a. kalte massesjelens hemmeligheter. Han pekte på hvorledes det går når menneskets grunnleggende og fine, livstjenende drifter, instinkter og sanser ledes av det han kalte ukontrollert fantasiliv og formørket åndsliv. Da avspores og feilkobles livsdriftene og kreftene, og det hele ender i skjevhet i veksten og misvekst. Og ikke minst når dette skjer i storskala i kollektivet, fører det til de største katastrofer og sammenbrudd. Kollektivets hele oppmerksomhetsretning, tidsånden, avsporer de fundamentale krefter som hele samfunnet skulle bygges på.

Ikke minst mente Brochmann at dette gjelder det som han kalte den økonomiske drift eller sans, i psykologien også kalt næringsdriften. Da oppstår det som han mente hele verden ligger under for, og lider og treller under: dansen rundt symbolene og det han kalte den fiktive økonomi, med fatale konsekvenser for menneskeheten. Den skinnvirkelighet som således dyrkes, kan i lengden ikke bestå. De fiktive, innbildte verdier og symboler kveler og ruinerer de reelle verdier.

Til økonomene fremholdt han at økonomi dreier seg om mer enn tall, og at innsikt i sosialøkonomi krever et minimum av kunnskap om mennesket og samfunnslivet. Med grunnlag i slik kunnskap og i sin forskning gjentok han igjen og igjen det som i en setning kan sammenfattes slik: Menneskets driftsliv pluss menneskets ukontrollerte skapende fantasi er lik stor risiko for avsporing og skjebnesvanger dans rundt symboler og falske verdier!

Dette burde være en enkel "formel" som regnemestrene kunne gripe fatt i, men til dags dato – en mannsalder etter at Brochmann framsatte dette – ser det ut til at der er få som har vist noen interesse for og forstått hva dette innebærer.

En kan forsøke å overse og sverte Brochmann, men hans påvisninger her vil bli stående. Det vil bli tvingende nødvendig å ta på alvor forholdet mellom driftsliv og åndsliv, og rette betydelig oppmerksomhet mot dette for alt menneskeliv avgjørende område.

Det vil bety nytt lys over menneskelivet! Og også hva det ligger i begrepet "hamartia", og hva som forårsaker "blomstringen" over hele kloden. Dette gjelder såvel for de enkelte individer som for samfunnene. Og det gjelder jo ikke bare på det økonomiske området, men får betydning innen legevitenskapen, kriminologien, pedagogikken, barneoppdragelsen etc, og selvsagt for politikken og hele samfunnsutviklingen.

Det er ikke bare næringsdriften som avspores, misbrukes og feilkobles i dag. Det gjelder flere av menneskets viktigste drifter, instinkter, sanser og behov. Og dette får betydning både for forståelse, forebyggelse og terapi når det gjelder adferd, avvik etc. Det må bli forstått at det ikke alen er "viljen som styrer verden". Og når det gjelder "hamartia", synd, må det bli belyst hva som er bevisst og ubevisst, og hvor ansvaret for avsporingen ligger. Likeså hva og hvem det er som hindrer oppklaringen, lys og åndsliv i å slippe til, det som kan bringe det ubevisste opp i dagen der det er bevisst.

Vi får bruk for tilgivelsens evangelium, ikke minst fordi så mye har skjedd ubevisst, og vi har alle syndet og trenger Guds nåde. Jesus sa også at dersom vi ikke tilgir vår neste, skal heller ikke vår Far i himmelen tilgi oss våre overtredelser.

Når det gjelder makthaverne og de maktglade mente gartneren Brochmann at deres fremste oppgave er ikke å ødelegge det ofte selvvirksomme liv i det levende samfunn, ikke å tråkke ned, ikke å forgifte de spede spirer – det fantastiske fine som Gud har skapt!

Og prestesønnen Brochmann så hvor det største ansvaret ligger i dagens samfunn. Han brukte all sin kraft, og alt det lys og salt han hadde, for å vekke, advare og irettesette, og ropte ut, med Jesus: "Ve verden for forførelser!" Og ve de som forfører menneskebarna, Guds øyenstener og fremste skapninger, skapt med de største forhåpninger og muligheter!

For tilsynelatende effektivt å bli ferdig med Brochmann skriver Johan I. Holm til slutt: "Det var beklagelig, men forståelig, at den velmenende Dybwad Brochmann, ende som sympatisør for nasjonalsosialismen."

Om dette hadde vært sant, så hadde det slett ikke vært forståelig, at en mann som Brochmann, som hele sitt liv hadde et helt annet syn enn nasjonalsosialistene, og som mer enn noen hadde skrevet og talt imot også denne isme, og ikke minst imot Hitler. – at han skulle ende der!

Men det er ganske enkelt ikke sant! Han forsøkte i begynnelsen av krigen i 1945 å få tyskerne og nazistene i tale ved hjelp av det han kalte mental krigføring. Hele livet hadde han trodd mer på Ordets og Åndens makt enn på våpenmakt og bomber – i motsetning til hva det såkalte kristne Europa har trodd og praktisert helt til dags dato i to tusen år. Og Brochmann ville i 45 i alle fall forsøkt å minske volden ved i stedet å mane til åndskamp og fornuft. Ioppgjøret etter krigen ble dette ikke oppfattet slik det var ment, og han ble mentalundersøkt, dømt og fengslet.

Men intet kunne stanse ham i det som han opplevde som sitt kall, og han endte altså ikke som sympatisør av noen isme, men med å fullføre sitt store arbeide med det han kalte Sannhetens Ånds Kongedømme, eller Kristus i Samfunnet, to slags kollektivisme. En bok med denne tittel utkom ei 1949.

Foran i denne boken skriver han: "Jeg deltok for noen år siden i en diskusjon med en rekke av Bergens prester på et offentlig møte. Av mine innlegg forsto en prest meg meget riktig slik, at jeg hadde imot den stadige utvidelse av statsmakten, som vi kaller organisasjon av mennesker, eller med ett ord: sentraliseringen, og presten reiste seg og spurte forundret. "Men hvem i all verden skal da styre samfunnet, hvis ikke staten?"

Hertil svarte jeg bare: "Gud skal styre". Men jeg hadde den største lyst til å tilføye: "Er du veileder for folket, og vet ikke engang det?"

Så langt Brochmann der. Han sa det avgjørende her, det som alt dreier seg om: Gud skal styre! Det dreier seg om Guds styre i oss, iblant oss og gjennom oss! Guds kjærlighets og rettferdighets styre, sannhetens, nestekjærlighetens og tjenersinnets styre etc. Det dreier seg om: "Skje din vilje, som i himmelen, så også på jorden!" Det betyr nytt liv og legedom for individ, fellesskap og samfunn. Det betyr også sann frihet, for "får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri!"

Det jeg her har skrevet om Brochmann og hans syn betyr ikke at jeg har gått god for alt han har skrevet og sagt, eller at jeg mener at han så alt, eller var ufeilbarlig. Det mente han heller ikke selv. Men han så mye som andre ikke har sett, og å forkaste alt han kom med, vil si det samme som å forkaste mye av det som Bibelen rommer! Og også fakta i psykologien m.m.

Det har vært etterlyst kristne tenkere og forskere i vårt århunde, noen som kunne ha betydning for samfunnene og de store kollektive problemene over hele jorden. Jeg lærte personlig to sådanne å kjenne, to som har gitt meget betydelige bidrag. Den ene er altså B. Dybwad Brochmann, den andre er E. Stanley Jones. De var ulike av natur, og forskjellige når det gjaldt uttrykksform og stil. Men når det gjaldt hovedtrekkene i livssyn og budskap, var det mye likt, og de utfyller hverandre. Kort sagt så de begge at Guds Rike er en levende, nærværende virkelighet, ja, at Guds Rike er Skaperens altomfattende hovedplan, og også detaljtegning, preget inn i alt det skapte, skrevet inn i alle livets lover.

De så altså at dersom vi ikke bygger overensstemmende med dette, så vil intet fungere i lengden, og livet og samfunnet ende i nederlag og ruin. Men bygger vi vårt liv, hjem og samfunn på denne grunnvoll, vil Livet seire, uansett hva som måtte komme.

Dette er et budskap å gå videre med, og søke dybdene i, inn i det nye årtusen, – og inn i evigheten. For det dreier seg om et evig rike!

– Har vi glemt og gjemt det vesentlige i dagens samfunn? Hva er oppmerksomheten rettet mot?

Ensidigheten og fanatismen i den klassepolitiske samfunnsdiskusjon har hos folk flest fremkalt en sinnstilstand som gjør det vanskelig å se klart og objektivt. Man tør liksom ikke tro at der finnes en løsning. – Det er også blitt mote blant overflatiske naturer å latterliggjøre ethvert ærlig forsøk på å løse vanskelighetene, og dette faller så meget lettere som det nye som må komme sannsynligvis blir noe ganske annet enn det tilvante. Vi tror imidlertid at ettertiden får større grunn til å le av vår tid, enn folk nu har til å le av det som kommer.

Når noe nytt trenger seg frem, synes det alltid absurd, særlig hvis anerkjennelsen av det nye vil føre med seg en helt ny mental innstilling. Det synest absdurd og umulig for middelalderens mennesker å tenke seg jorden rund – like vanskelig vil det være for nutidsmennesket å tenke seg en verden uten interessemotsetninger.

Etter grundig forskning av samfunnslivet og dets lover, er vi kommet til det resultat at det økonomiske og sosiale kaos beror på psykisk bedrag og selvbedrag som menneskene har ligget under for siden tidenes morgen. Menneskene lar seg narre av sine egne tankeforebildninger. Nu i teknikkens århundre blir virkningene av disse bedrag og selvbedrag så iøynefallende at årsakssammenhengen etterhånden vil måtte komme frem. Og i vårt land med de enkle og lett overskuelige samfunnsforhold, arter krisen seg på en måte som er så egenartet og skikket for vitenskapelig forskning at det er rimelig at løsningen ble funnet her.

Vi har ingen grunn til å håpe og tro på bedre tider før vi tar oss alvorlig sammen og setter alt inn på den fulle oppklaring, og får menneskene til å tilegne seg denne, og handle i overensstemmelse med en.

Den jord vi lever på er rik. Vi lever innenfor de evige stoffskifter. Det vi forbruker går over i andre former som igjen kommer oss til nytte. Vårt forbruk er et ledd i de evige sirkulasjonsprosesser. Vi lever innenfor de universelle balanselover, innenfor den universelle økonomi, og våre råstoffkilder vil aldri kunne ta slutt. Vi lever innenfor materiens og energiens konstans. Det gjelder bare om å kunne lære å nyttiggjøre oss de store rikdomskilder.

Under den veldige utvikling av vitenskap og teknikk gjennom det siste århundre er menneskenes evne til å produsere livsfornødenheter steget til det enorme. Vi er kommet dit hen at selv om produksjonsmidlenes fremstillingsevne f.t. ikke på langt nær utnyttes, så er det ikke desto mindre vareoverflod i verden i dag. Vi skal nevne et eksempel på den veldige produksjonsevne: Skotøyindustrien i U.S.A. er ifølge statistisk oppgave på 17 arbeidsdager istand til å fabrikere nok skotøy til De forente Staters 120 millioner mennesker, hvis maskinene drives med toppytelse døgnet rundt. Malthus’s dystre spådommer for 100 år siden er gjort grundig til skamme. Ja, så stor er "overfloden" blitt i verden at den endog er blitt "en ulykke" for menneskene. "Et fullt og godt stoppet mål vil jeg gi Eder i fanget" lærte vi som barn at Kristus lovet menneskene. Og det har vi fått. – Men det ble for 1900 år siden tilføyet: "Med hva mål Imåler, skal I måles igjen", og det har menneskene fått sanne. De måler ikke med rette mål, de har ikke evnet og evner ikke å nyttiggjøre seg overfloden og mestre den. De har ennu ikke lært den kunst å leve sammen i samfunn. Åbidra til en endring her, er en av totalitetsøkonomiens oppgaver.

Under det "kapitalistiske" system har der vært en veldig produksjonsfremgang. Det er denne tidsalders store fortjeneste. For tiden er verdens varelagre fulle eller overfylte. Men tilbudet er øket så voldsomt at prisene har måttet falle, og dette medfører under det nuværende system underskudd og konkurs for bedriftene og handelsstanden. Halve verden er på falittens rand – fordi vi er for rike! Hva gjør man så? Jo, i Kanada og U.S.A. brenner man hveten under kjelene, fordi man ikke tør slippe denne ut på markedet, og man vil ødelegge 1/4 av bomullshøsten av samme grunn. Tredjehver plogfure av akerlandet skal gjenlegges! Og den amerikanske regjering betaler farmerne store penger for la være å ale opp kveg og svin og dyrke korn! I 1934 ble te-produksjonen skåret ned med 60 millioner kilo. Og i England betalte bøndene samme år over 300.000 kr. i mulkt for å ha dyrket for mange poteter! IArgentina fyrer man med maisen under lokomotivene. Menneskene må "for Guds skyld" ikke få billig mais! IBrazil har staten i flere år kjøpt opp kaffehøsten og lagret kaffen som man for prisens skyld ikke vil slippe ut. Nu har man liggende 3 års konsum, og derfor er de begynt å rive hundretusenvis av kaffebusker opp med rot og å senke hundretusenvis av sekker kaffe på havets bunn! I Holland har de slaktet ned og brent opp hundretusenvis av storfe og melkekyr. I Danmark likeså. Samtidig går talløse banker og forretningsmenn verden over dundrende konkurs, og verdens mektigste stater er på konkursens rand. Hvor lenge skal vi holde på å ødelegge før vi får "gode tider"? Sommetider får menneskenes økonomi hjelp av naturen. Vi kan av og til lese i avisene at bomullshøsten heldigvis har uår og slår feil, og derved hindrer bomullsindustrien fra å gå konkurs.

Her hjemme har vi hatt og har melkekrig, ostekrig, eggekrig og fleskekrig. Og vi setter skuddpremie på grisunger. Her er nemlig "for meget" av melk, ost, egg og flesk! Der er rike avlinger som aldri før. Allikevel klager bøndene over "dårlige tider" og sier at de "ikke greier det lenger", – og samtidig lager de svære og kostbare "organisasjoner" med det formål kunstig "å holde prisene oppe". Fiskerne fisker bare tre dager i uken, for de får for meget fisk – og er som følge herav på konkursens rand. Der lages ved statens hjelp kunstige ringer og monopoler hvor alle tvinges til å være med. Menneskene må og skal ikke få billige varer synes å være det som våre "økonomiske eksperter" og "ansvarlige" ledere setter alt inn på. Og for å gjøre parodien fullkommen kaller man det hele "rasjonalisering".

*

Hva er årsaken til dette dilerium? Hovedårsaken er at menneskene vil ikke først og fremst ha varer og livsfornødenheter – de vil ha penger! Det er ikke realverdier folk vil ha – hele verden interesserer seg først og fremst for skinnverdier. Det gjelder for dem ikke å holde produksjonen oppe – det gjelder "å holde prisene oppe".

4. Det er menneskenes skapende fantasi og forebildningsevne som adskiller dem fra dyrene og gjør at der er en objektiv (virkelig) forskjell på mennesket og dyret.

Den menneskelige fantasi er menneskets sjanse og dets risiko. Ved hjelp av sin fantasi kan mennesket orientere seg i livet og finne de lover hvoretter livet utvikler seg, – og på bakgrunn av sitt kjennskap til naturlovene kan mennesket ta disse i sin tjeneste og skape sin egen virkelighet. På denne måte har menneskene f. eks. stadig kunnet forbedre sine økonomiske kår gjennom tekniske oppfinnelser og deres utnyttelse. Men mennekets fantasi er også ders risiko; ved hjelp av den kan mennesket like godt skape seg et helvete som et paradis på jorden, idet mennesket foreløpig mangler tilstrekkelig kontroll over sin fantasi og forbildningsevne og dermed også over det som det bygger ved hjelp av sin fantasi. Den nervøse syke, som ved hjelp av sin fantasi har skapt seg en innbilt sykdom, lever i et privat lite helvede, og det er også et spørsmål om ikke de samfunnsforhold menneskene har skapt seg, idag arter seg mer som et offentlig helvede enn som en offentlig himmel?

5. Imenneskets forhold til utenverdenen kan der skjelnes mellom to slags virkelighet og to slags fantasi; en objektiv virkelighet som er i kraft av seg selv og som sådan uavhengig av den menneskelige erkjennelse – og en relativ (betinget) virkelighet som er skapt ved den menneskelige fantasi og er en relasjon eller avspeiling av denne. På samme måte er der to slags fantasi: en kontrollert fantasi som fatter og opplever den objektive virkelighet i overensstemmelse med den,– og en ukontrollert fantasi som griper omkring seg uten å vite hva den griper, og som skaper seg en virkelighet som bare er en psykisk projeksjon (sjelelig avspeiling) av menneskets mer eller mindre forvirrede og ubevisste indre.

At jorden er en rund klode som beveger seg i verdensrommet er en objektiv virkelighet – og er som sådan uavhengig av den menneskelige fantasi. At kornet vokser er også en objektiv virkelighet uavhengig av vårt fantasiliv. Det nyttet derfor lite om landbruksdepartementet besluttet av kornet skulle vokse dobbelt så fort, – kornet ville ikke ta hensyn til det. Norges Bank derimot kan sette ned renten fra 7 til 6 prosent, for tenten er nemlig en relativ virkelighet som er en relasjon av den menneskelige fantasi og derfor kan dirigeres (bestemmes og ledes) av denne. Det er en objektiv (virkelig) forskjell på solbær og rips. Solbær og rips ville eksistere selv om alle mennesker døde – og himmeles fugler ville fremdeles kunne skjelne mellom de to bærsorter. Forskjellen på en 5-krone og en 10-krone eller på dollar og pund er derimot en relativ virkelighet som er en relasjon av (blir bestemt av) vår mentale innstilling. Pengesedlene eksisterer bare som pengesedler i kraft av gjensidige menneskelige overenskomster og spilleregler. Nordmennene, englenderne eller amerikanerne kan om de ønsker "stabilisere" sine valutaer på 1/5 av deres nuværende verdi, slik som Frankrike i sin tid gjorde – valuta og valutapolitikk er bare lek med den menneskelige fantasi og kan bare eksistere som en virkelighet så lenge som den menneskelige fantasi lar seg leke med. Eiffeltårnet er derimot en objektiv virkelighet som er en relasjon av kontrollert menneskelig fantasi. Den vitenskapelige kontrollerte fantasi har grepet og opplevet de tekniske natur-lover, som er en objektiv virkelighet, og i streng overensstemmelse med disse lover har man bygget Eiffeltårnet (tårnet ville stå en lang tid, selv om pariserne plutselig fant på å dø en dag). På samme måte er f. eks. Kreugers fyrstikkfabrikker en objektiv virkelighet, men Kreugerkonsernets aksjer er bare en relativ virkelighet. Når f. eks. Kreugers aksjer på Stockholms børs i løpet av en uke steg i verdi med ca 300 millioner kroner og derpå falt til 30 millioner, så er dette bare en relasjon av den menneskelige fantasi som ikke har noe med den objektive virkelighet å gjøre – Kreugers fabrikker er de samme som før.

Det er en relativ virkelighet som er skapt av en kontrollert bevisst fantasi når vi setter oss ned og spiller bridge etter visse bestemte regler, men det er en relativ virkelighet skapt av en ukontrollert, ubevisst fantasi når verden idag spiller med tallverdiene og valutaen og Frankrike kan sitte og trekke inn stikk med gullet som trumf. Vi er ikke klar over hva der virkelig skjer under denne tall-leken.

Der finnes altså to slags objektiv virkelighet og to slags relativ virkelighet:

I. Objektiv virkelighet

a) Den objektive virkelighet som er uavhengig av mennesket (f. eks. været).

b) Den objektive virkelighet hvis form er avhengig av mennesket (f.eks. Eiffeltårnet, en eske fyrstikker, en grammofon.)

II Relativ virkelighet

a) Den relative virkelighet som bestemmes av bevisst, kontrollert fantasi (f. eks. all bevisst lek med fantasi: Logikk, matematikk, geometri, pantelek, bridge, poker, "gjemsel", alle vitenskapelige systemer og metoder).

b) Den relative virkelighet som bestemmes av ukontrollert, ubevisst fantasi (f. eks. all ubevisst lek med vår egen fantasi: avgudsdyrkelse, troen på pengenes skaperevne, valutapolitikk, "pengene har makten og regjerer verden", uvennskap, interessemotsetninger, klassekamp, valgkamp, statsinstitusjoner, organisasjoner, aktieselskaper, politikk og kvakksalveri av enhver sort).

Målet for den menneskelige bestrebelse er ved hjelp av kontrollert fantasi å finne sannheten om den objektive virkelighet som omgir oss og de lover som bestemmer denne (naturlovene). Ved hjelp av disse kunnskaper kan vi bygge oss vår egen virkelighet i overensstemmelse med den objektive virkelighet. Et hus, en bro, en båt, er bygget i overensstemmelse med de objektive lover, og derfor har disse ting en varighet som svarer til materialenes varighet. Priser, valutaer, tallkapitaler derimot bygges ikke på noen objektiv viden om de krefter som virker i det kollektive liv (samfunnet) – de er derfor helt uten stabilitet og varighet og fluktruter (forandrer seg) i overensstemmelse med menneskenes ukontrollerte fantasi som skapte dem, men noteres omhyggelig ned av vår tids "erfaringsvitenskap" som objektiv virkelighet! – Den mann og det samfunn som bygger i overensstemmelse med den objektive virkelighet er å ligne med en mann som bygger sitt hus på fjellgrunn; men den mann og det samfunn som bygger på sin egen ukontrollerte fantasi er å ligne med en mann som bygger sitt hus på kvikksand.

Menneskenes økonomiske liv idag er for en meget stor del dirigert av ubevisst, unkontrollert fantasi. Dette er jo naturlig og selvfølgelig, idet menneskene ennu ikke har lært å kontrollere sin fantasi og fordi den økonomiske virkelighet jo består i menneskenes forhold til sine omgivelser.

Hva vil det så egentlig si at noe er dirigert av ubevisst, ukontrollert fantasi? – Det vil si at menneskene har skapt noe ved hjelp av sin fantasi uten å vite hvorledes de i grunnen har skapt det og hvorfor de har skapt det. De er ikke seg selv bevisst at det de har skapt er en avspeiling av deres egen fantasi, og de er derfor heller ikke herre over sitt fantasisfoster. – Den nervøse f. eks. har ved hjelp av sin ubevisste, ukontrollerte fantasi skapt seg en innbilt sykdom. Han vet imidlertid ikke selv hvorledes han har skapt den, han er derfor heller ikke herre over den. Det blir tvertimot hans innbilte sykdom som blir herre over ham, og det stolte menneske som skapte ved hjelp av sin fantasi, blir selv slave av sitt eget fantasiprodukt. Dette har på mange måter vært menneskenes tragikomiske skjebne fra avgudsdyrkelsens og hekseriets dager til vår tid, da man dyrker tallverdier og pengepolitikk.

Ved hjelp av sin tekniske videnskap har menneskene lokket frem umåtelige produksjonskrefter som de skal anvende i sitt samfunnsliv; men de kreftene i dette samfunnsliv kjenner ikke menneskene; deres samfunnsliv er dirigert av ubevisst, ukontrollert fantasi og de store produksjonsmuligheter blir derfor til menneskenes fordrev istedet for deres lykke. Menneskene får ikke godt av den overflod de selv har skapt. Menneskeheten idag er i samme situasjon som der Zauberlehrling (gutten som skulle lære å trylle): Den har tryllet frem krefter og skapt ting som den ikke kan mestre.

Dette er en sannhet som ofte har vært gjentatt. Det er en selvfølgelighet, som er blitt selvfølgelig i psykologiens tidsalder. Men hva er så den selvfølgelige vei ut av uføret?

Hva er nemlig kontroll? – En ingeniør har kontroll over naturkreftene i den grad han kjenner deres lover og forstår å innrette seg i overensstemmelse med dem. Kontroll betyr kjennskap til virkelighetens lover og full underkastelse under dem. Kun i den grad vi handler i overensstemmelse med de universelle kraftlover, kan vi ta dem i vår tjeneste og "kontrollere" dem.

(forts. neste nr.)

Biskop Hagesæter og kyrkja

Bergensbispen "Hagesæter, melder at kyrkja har eit større problem med omgrepet helvete enn med spørsmålet homofili. Ein prest i kyrkja forklarar omgrepet "helvete" på same vis som underskrivne. Tek vi feil?

I Gehenna, ein stad i Jordandalen, brann den evige elden. Det var plassen der skrot og bos vart samla og brent. Truleg skriv omgrepa, den ævelege elden og helvete seg derifrå. Ein stad der elden aldri slokna, og der hamna alle som synda mot Guds lov.Dei blei brende under store pinsler til æveleg tid.

Men mellom menneska er det slik at samfunnet utviklar seg alt frå hordestadiet. Det same gjer språket. Eit barn forbind omgrepet høgt og lågt med høge fjell og djupe dalar. Det kan ikkje anna. Men for ein vaksen blir omgrepa høgt og lågt også ord for høg og låg moral/kultur. Det barnslege høgt og lågt blir bilete for det vaksne høgt og lågt.

Slik og med kulturutviklinga i eit veksande samfunn. Gehenna, som den æveleg brennande pinestaden, vart til bilete for det meir utvikla jødesamfunn sin sviktande kultur. Men så mange både prestar og andre lærde, heng att i den barnslege trua på det synlege Gehenna i Jordandalen. Og er det ikkje slik også i dag? Mange prestar har vondt for å forlate si bokstavelege bibeltru. Den ævelege elden i Gehenna-helvete, har vorte flytta bak død og grav. Dit skal alle som ikkje er døypte hamne, tordna bokstavdyrkaren Ole Hallesby.

Men helvete er ikkje borte fordi om ei ny tru er ved å vinne fram, ja, etter alt å døme ei ny tru også innanfor Den norske kyrkja. Ein kyrkjeprest sa det slik for nokre dagar sidan på tv-skjermen: Helvete er ein tilstand mellom menneska på jord som menneska heimkallar over seg sjølv, og eg gjer meg så fri å legge til: – fordi dei enno ikkje veit betre! Dei har enno ikkje forstått at Gud er ånd, og åndslivet i menneska har like pålitelege og sikre lover å følgje som båtbyggjarane har sikre lover å følgje, om båtane skal flyte på vatnet. Er menneska uvitande om dette, kan helvete lett bryte laust. Og det gjer det på nytt og på nytt.

Som menneske og samfunnet kan stanse opp i si trufaste utvikling og bli ståande alt på lag som lesbiske eller homofile, slik og med kristendomsutviklinga. For ingen annan enn tømrarsonen frå Nasaret har makta å gje all verda den impulsen som skulle til for å lyfta menneske ut av forsteina overtru og symboltru og over til ei vaksen tru der omgrepa helvete og himmel blir å oppfatte som tilstandar på jord – ikkje stader høgt der oppe eller stader langt der nede under jorda.

Forskningsdagene er nylig blitt avviklet i Bergen by. Iden anledning holdt bl.a. Ragnar Fjelland fra Senter for vitenskapsteori et utmerket foredrag som manet til bevissthet omkring følgende spørsmål: Er den teniske utviklingen i ferd med å bli et mål i seg selv? Fjelland problematiserte spørsmålet. Han viste til den "robotaktige", materielle utviklingen, til Descartes som la fundamentet for nåtidens dominerende tenkemåte bak den teknologiske utviklingen, til at teknologien lett forringer hukommelsen i den forstand at mennesket lærer å stole mer på ytre forhold enn på egne vurderinger… Fjelland mente videre at frihet er uforenelig med den moderne teknologien, da det er blitt slik at maskiner idag "bestemmer" mer over menneskene, enn menneskene gjør over maskinene… Det eksisterer dessuten et lemfeldig forhold til den teknologiske utviklingen, sa Fjelland.

Fjelland gikk innom filosofiens historie og viste til at en gang var filosofien opptatt av de evige spørsmål og verdier. Siden gikk filosofien sin egen vei via det nyttige til filosofi for den filosofiske historiens egen del. Kanskje Fjelland mente at noe var tapt på veien? Tapt i den forstand at filosofene ikke lenger knyttet verdispørsmålet til den teknologiske utviklingen? Jeg tror faktisk at det var noe av essensen i det han forsøkte å si ved å sette temaet på dagsorden!!!

Jeg kastet meg i debatten og viste til både Matti Bergstrøm og den alternative vitenskapen Gregory Batesen som begge etterlyser en alternativ tenkemåte. Den rene forstandstenkningen duger ikke, sa Bateson. Bergstrøm sier det samme på en annen måte. Han mener at vi må spørre om vi har bruk for all denne teknologien, om den egentlig tjener mennesket. Hensikt og mening med det som skjer er vi idag nødt til å ta stilling til, for å få kontroll med utviklingen. Mine ord ble godt mottatt, og Fjelland gav uttrykk for at det tross alt eksisterer krefter som er opptatt av disse spørsmålene. Tross alt var det derfor håp opp i alt det skremmende som skjer i teknologiens "vidunderlige verden". Den lille foredragssalen var fullsatt av interesserte personer som lyttet lydhørt til det som ble sagt. Så interessen var stor for det brennaktuelle spørsmålet.

(Røvika skole var en statlig spesialskole som ble fylkeskommunal barnevernsinstitusjon i 1992 under navnet Røvika Ungdomssenter. Skoledelen ble nedlagt, alle elever skulle integreres i kommunale skoler)

1.del

Våre barn og unge er vår fremtid, heter det, men når samfunnet, etter mange forskeres og sosialpedagogers syn, er havnet i en oppdragelseskrise, blir det et spørsmål om hvilke konsekvenser vår tradisjonelle "oppdragelse til samfunn" (sosialiseringen) fører til for den oppvoksende slekt.

I begynnelsen av 80-tallet ble institusjonsmedarbeiderne ved den skolen jeg arbeidet ved (Røvika skole, en statlig skole for ungdom med sosiale og faglige vansker) skolert av den danske pedagogen Jens Bay, konsekvenspedagogikkens far og initiativtaker til Træningsskolen i København. Hans forklaringsmodell i forbindelse med oppdragelseskrisen gikk ut på at årsaken kan finnes i samfunnsutviklingen fra 60-70-tallet med økende mobilitet, kvinnefrigjøring, oppløsning av kjernefamilien, skilsmisser, økende jevnaldrings-kontakt i stedet for voksenkontakt ("ungdom oppdrar ungdom") osv. Barn og unge levde etter lystprinsippet i stedet for realitetsprinsippet. Skolen hadde et stor ansvar her, for å fylle tomrommet etter at viktige oppdragelseselementer falt bort. Men Bay hevdet at skolen sviktet sin oppgave og fortsatte med den tradisjonelle pedagogikken og kunnskapssentreringen.

Bay er ikke alene med sitt syn på denne oppdragelseskrisen. Matti Bergstrøm tar også et kraftig oppgjør med skolens rolle i oppdragelseprosessen ved å hevde at tradisjonell pedagogikk ødelegger barns evne til sosialisering (å leve sammen i et samfunn). Hans nevropedagogikk, bygget på hjerneforskningen, vil utvikle hele mennesket - ikke bare kunnskapssiden. I denne sammenheng finner kan en se at det disse to hevder er meget nært beslektet med B. D. Brochmanns pedagogiske visjoner slik det ble fremlagt i den ped. Avhandlingen til Nils K. Skarpeteig i sin tid ("BDB’s pedagogiske visjon", avh. For Univ. I Oslo, 1973)

De sosiale problemene oppstår etter Bergstrøms syn p.g.a. den tradisjonelle pedagogikkens ensidige kunnskapsskjør og overstimulering av hjernebarken. Dette må skolen ta hensyn til, hevder han, ellers må den bare legges ned i den form den er i dag, hvor den ikke legger vekt på verdier og holdninger og dermed skaper barn og unge til verdi-invalide individer.

Svein Bøe viser til store sosialpedagogiske arbeidsoppgaver hvis skolen ikke endrer seg fra sin ensidige kunnskapsorientering til helhetlig sosialpedagogisk virksomhet. Den største faren, hevder han, er den tradisjonelle pedagogikkens menneskesyn, kunnskapssyn og samfunnssyn som beskriver eleven som et objekt (flaskemodellen) som skal fylles av kunnskap fra læreren. Kunnskapen som gis er ikke forstått av eleven. De ser ingen sammenheng med kunnskapen de har fått inn og livet utenfor klasserommet.

Like kritisk er Christian Beck, som mener skolen legger opp til tilpasning med 2.personshandlinger, selv om en utvikling til ansvarlige, selvstendige, gagnlige individer krever opplevelser i 1.personshandlinger. Howard Gardner hevder at det alvorligste problemet er elevens manglende forståelse av det han lærer. Det blir meningsløst, uten sammenheng med samfunnet utenfor skolen. Bronfenbrenner har omtrent samme utgangspunkt og syn på dette.

Hvis oppdragelse til samfunn (sosialisering) skal få en positiv effekt og skape ansvarlige og selvstendige barn og unge, må skolen endre sitt syn på sosialiseringen/oppdragelsen.

Svein Bøe beskriver det slik.

Det er to slags sosialisering:

-indoktrinering - politisering

- enveiskommunikasjon - dialog

- overtalelse - overbevist

- objekt - subjekt

- autoritær - demokratisk

Hvis samfunnet skal bli det demokratiet det etter konstitusjonen hevder å være, sier det seg selv at skolen må forlate tilpasningsmodellen til fordel for danningsmodellen.

De tidligere nevnte fagpersoner og forskere var dessuten sterkt kritisk til den nye reformen KUF la opp til med skolestart for 6-åringer. På bakgrunn av dette, er det stor sannsynlighet for at behovet for sos.ped. virksomhet vil øke betraktelig i årene fremover p.g.a. økende antall "burn-outs" og "drop-outs" i skolen.

For alle elever ved Røvika skole dreide tilbudet seg om de firer O’er (opplæring, opplevelse, omsorg, oppdragelse) for om mulig å gi dem det helhetstilbudet de ellers ikke ville ha fått i sin hjemkommune.

De fire O’er hadde stått sentralt på vår institusjon i mange år og viste til våre sosialpedagogiske arbeidsoppgaver:

Opplæring:

I dette la vi undervisning, faglige mestringsopplevelser, tette faglige hull, arbeidslivserfaring. Særlig sistnevnte har vært et viktig sos.ped. virkemiddel. I sosialiseringsprosessen er det viktig med samhandlingsopplevelsen. Likeså å kunne være sammen med voksenpersoner og på denne måten kunne bryte jevnaldringsproblematikken (oppdeling mellom aldersgruppene). Her er det også snakk om mestringsopplevelser, øke selvtilliten, gjøre dem ansvarlige i realistiske arbeidssituasjoner. Samarbeidet med arbeidsplassene var gjennom mange år meget godt. Problemet var på lang sikt å kunne skaffe fullverdige og meningsfulle arbeidsoppgaver i et samfunn med stadig økende arbeidsledighet.

Mestringsopplevelsen og bedret selvbilde var en meget positiv effekt av arbeidsutplasseringen. Det føltes som en meningsfylt aktivitet i en oppvekst med mange nederlag i et miljø med mange "selvbilde-knusere".

I opplæringsdelen hadde Røvika skole også et tilbud om et 10.år, med spesielt tilrettelagt undervisning (gjerne kjernefagene) samt arbeidsutplasseringen. I tillegg hadde 10.året også et element av samtaler med lærerkontakt eller miljøkontakt ved institusjonen. 10.årselevene hadde dessuten muligheten til hybeltrening ved institusjonen. Dette var en viktig del av den sos.ped. virksomheten.

Opplevelse

En annen viktig sos.ped. arbeidsoppgave var tilrettelegging og gjennomføring av opplevelsesturer. Institusjonen hadde tre obligatoriske turer gjennom skoleåret.

19 Innskolingstur: (en uke med overnatting i telt i Beiarn, Saltfjellet, Rago-området). Teltlag med 3-4 ungdommer hadde alt ansvar for mat og utstyr. Hensikten var å samhandle i realistiske sosiale situasjoner.

29 Vintertur: en uke i telt/hytte i Saltfjellet, Junkerdal-området. Samme målsetting som under pkt. 1. Her kunne det bli ekstreme værforhold, men med mye god læring.

39 Bretur: Svartisen med isbreklatring. Store mestringsopplevelser.

Omsorg

Å oppleve trygghet og omsorg var et tredje viktig element i den sos.ped. virksomheten ved institusjonen. Her var det ikke bare snakk om materielle goder som mat og klær, men en omfavnelse og en hånd å holde i, et fang å sitte på eller den gode, vennskapelige samtalen. Utgangspunktet var å "være på ungdommens nivå" og være en god lytter.

Oppdragelse

Innledningsvis antydet jeg samfunnets oppdragelseskrise sett bl.a. gjennom Jens Bays konsekvenspedagogiske briller. Røvika skoles menneskesyn var at mennesket er et fritt, tenkende og handlende individ som er i stand til å velge og ta ansvar for sine handlinger. Tradisjonell pedagogikk har hatt et helt annet utgangspunkt. Konsekvenspedagogikken er i høyeste grad sosialpedagogisk i sitt grunnsyn og sin virksomhet. Vår institusjon oppdrog til handlingsorienterte og konsekvensorienterte ungdommer. Det skjedde gjennom samtaler, gruppedrøftinger, samhandlingssituasjoner m.m.

Tre Neiholdninger gjaldt for institusjonen:

• Nei til stoff

• Nei til kriminalitet

• Nei til vold

Ved opptak fikk alle ungdommene klarhet i hva dette innebar og hvilke konsekvenser det fikk hvis man mot formodning skulle svare "ja" på de tre holdningene. Konsekvensene var oversiktlige og til å bære, slik konsekvenspedagogikken krever: ungdommen bortviste seg selv for en kortere periode fra fellesskapet (fysisk sett skjedde det at vedkommende fikk opphold på en egen avdeling hvor han/hun fikk spesielt opplegg med skolefag og samtaler).

Eg viser til samtalar og brev av 20.09.99 om stemna.

Då dette er ei laus arrangering, der dei sikraste deltakarar har vore eldre pensjonistar, brukar ikkje påmelding koma før utpå vinter og vår. Når program har stende i Samfunnsliv, den gamle initiativtakar til stemna, og i god tid før avbestillingsfristen 1. april 2000.

No har eg tala med nokre av dei faste deltakarane og redaktøren for bladet Samfunnsliv, Dag Ove Johansen, som synest at tilbodet om hus, mat og prisar er greitt. Antall 20 – 30 som eg sette opp kan verta noko lite – det gjeld då stemna på Voss att! med 2000 års innslag.

Så er det påmelding og betaling. Påmeldinga har kome til stemnearrangøren med antall dagar for så å overlevere hotell/ pensjonat. Betaling for opphald har kvar deltakar betalt direkte, alt etter kor lang tid det varte. Oversikt til dette kjem utover vinteren, etter full utlysing av programmet i Samfunnsliv.

Tid for start 23. juli er grei, men erfaring viser at dei fleste vil reise på fredagskvelden, og me vel avslutning då.

Saman med Anne Karin Isdal er eg peika ut som kontaktperson for stemna, og ser fram til ei ny hyggjeleg samling på den gamle gode skulen, med noko meir og enklare enn hotell.

Beste helsing

Me har reservert plass for ca 20 – 30 personar frå sundag 23. juli 2000, avreise fredag 28. juli.

Prisar: På Jomsborg kr 325,-x 6 døgn pr person halvpensjon i dobbeltrom, dusj og WC i korridor.

I nytt internat kr 425,-x 6 døgn pr pers i dobbelt rom, halvpensjon, dusj og WC på rommet.

Billegare alternativ med sovepose i fleirsengsrom: 225,-x6 døgn pr person for det same.

I prisen er medrekna frokost, kaffi, middag.
Klasserom.

Me må be om attendemelding innan 1. november 1999 om nøyaktig dato og stadfesting av tilbodet.

Avbestillingsfrist: 1. april 2000.

Det ville gleda oss om sommarstevnet vart lagt til Voss Folkehøgskule.

Øystein Tveita (insp.)

Ved kvart stevne kjem spørsmålet:kvar vert det neste år? Nokre fåe av oss foreslo då Voss, og dette har falle i god smak: "Lenge sidan sist". Dette i landsdel og bygd frå Nyorienteringen si fødsel- eller pubertetstid. Her med fortsatt stille sus i skogane ved Kytheshagen og Kvitheim. Lenger burte, men nært fjelli, der reiser Lønahorgi seg opp som den dronning ho er.

Neståshuset vart ikkje vårt autodidakthus, men no når Agda sel huset sitt vert bøkene frå Bonde huslause. Eit billass henta Even, men det er dobbelt så mykje att. Til desse bøker, blad og skriv har me fenge eit romsleg loft i same grendi. Kanskje dette vert vår felles lesesal der mange finn noko me er på leit etter.

Då forslaget om Voss fall i god jord, tala eg og Anne Karin med Voss Folkehøgskule. Jau, dei ville svært gjerne ha oss tilbake, no med nytt internatbygg for bruk til kurs og pensjonat om sommaren.

Her er tilbodet frå skulen. Me har også tinga på ein plass for å koka oss kaffi og prata i pausane mellom mat og foredrag.

Meld dykk på snarast, eg tek imot påmelding, helst i brev men også telefon.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!