Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Samfundspartiet var største politiske parti i Velfjord, både i åra før og etter krigen. Hva var grunnen til at Bertram Dybwad Brochmanns ideér slo så godt an blant småbrukere og sesongarbeidere i Velfjord? Bjarne Opsjøn, utflytta velfjording, nå bosatt i Stokmarknes, kjenner Brochmann-bevegelsen i Velfjord bedre enn de fleste.

Av Jørgen Ferkingstad

– Samfundspartiets motstandere forsøkte å forklare oppslutningen med at Velfjord var ei litt tilbakestående bygd som hadde lite kontakt med ut enverdenen. Det stemmer ikke.

På 30-tallet måtte over halve arbeidsstokken ut av bygda for å få arbeid, på Lofotfiske, anleggs- og skogsarbeid. Så velfjordingene fikk mange impulser utenfra, sier Opsjøn. Velfjord hadde dessuten et aktivt kulturliv allerede dengang, med blant annet bitende samfunnssatiriske revytekster.

Bjarne Opsjøn vil spesielt trekke fram to personer som betyde mye for at Samfundspartiet tidlig fikk mange tilhengere i Velfjord.

– Urmaker Berner Stue var antagelig den første i Velfjord som ble oppmerksom på Brocmanns idéer. Stue var en svært belest mann, og en stor beundrer av Ibsen, Garborg, Tolstoj og Dostojevskij. Han var den første i Velfjord som abonnerte på Brocmanns tidsskrift "Samfundsliv". Ofte samlet han både unge og eldre til høytlesning og diskusjon. Han levde spartansk og holdt lave priser på urmakerarbeidene. Og når folk hadde vanskeligheter, utførte han mye gratisarbeid.

En annen viktig Brochmann-tilhenger var Kristian Flatmo. Han var gründer og entreprenør, men samtidig en stor idealist som også kom tidlig i kontakt med Brochmanns nyorientering, sier Opsjøn. Han delte ut trykksaker og pratet om Brochmanns idéer med alle han traff.

– På 30-tallet jobbet det ofte 16 - 18 mann på sagbruket hans. Han støttet samvirketanken og har mye av æren for etableringen av både samvirkelaget og aldersheimen i Velfjord. Han satte opp samvirkelagsbygget og leide det så ut så og si gratis inntil samvirkelaget hadde fått bygd seg opp kapital. Deretter solgte han bygget til samvirkelaget for en rimelig penge. Aldersheimen tok han så lite betalt for å bygge at han selv fikk store økonomiske problemer.

 I kjølvannet av 1. verdenskrig, det økonomiske krakket i 1929 og påfølgende massearbeidsløshet, oppsto det flere politiske retninger som forsøkte å peke på en alternativ måte å organisere samfunnet og økonomien på. Alternativer både i forhold til kapitalismens og arbeiderbevegelsens ideologier.

Nyorienteringsbevegelsen,
Brochmannianerne, Samfundspartiet, Brochmann-bevegelsen – alle disse betegnelsene har oppstått som følge av Bertram Dybwad Brochmanns samfunnssyn. Bertram D. Brochmann (1881 – 1956), prestesønn fra Grue i Hedmark, var utdannet gartner. Etter første verdenskrig, begynte han sitt arbeid for en "nyorientering", en ny samfunnslære. På 30-tallet reiste han land og strand rundt, blant annet flere ganger til Helgeland og Velfjord, og ble kjent som en stor folkehelt.

Brochmann talte staten og kirka midt imot. For Brochmann var statsmakt, pengemakt og religion menneskehetens verste svøpe. Kristi lære danner ikke desto mindre grunnlaget for hans ideologi, spesielt budet om at "du skal gjøre mot din neste det du vil din neste skal gjøre mot deg". Han mente imidlertid at kirka ikke levde etter Kristi lære, men etter romersk-hedensk tradisjon.

Selv om Brochmann var motstander av marxismen og sosialistisk statsmakt, finnes det også likhetspunkter. Blant annet mente han at dyrkingen av det markedsøkonomiske pengesystem, som er avhengig av profitt, ikke tåler høy produksjon og lave priser. Det fører til kriser, arbeidsløshet og så til krig.

I 1933 ble mange sjokkert da Brochmann ble valgt inn på Stortinget fra Bergen. Dette var klart et resultat av hans personlighet og evner som folketaler. Etterhvert vokste Samfunnspartiet fram rundt ham, mer som en folkebevegelse enn som et parti.

I 1934 var Samfundspartiet det eneste parti på Stortinget som stemte i mot tvangssteriliseringsloven, en lov som rammet både minoritetsgrupper som samene, kvenene og taterne, og psykisk utviklingshemmede og kriminelle. Varamann for Brochmann på Stortinget, ingeniør Gjert E. Bonde, uttalte fra Stortingets talerstol:

– Jeg finner at dette lovforslage er et av de farligste lovforslag som overhodet er fremlaget her i landet… Det er de samfundsforhold vi lever under som skaper de forbrytere vi har, det er prisen vi må betale for de dårlige samfunnsforhold.

Etter krigen ble Bertram D. Brochmann dømt for landssvik på bakgrunn av en radiotale han holdt 14. juli 1940 og boka "Den 9. april". Brochmanns tilhengere mener dommen bygger på feiltolkninger, og viser til at Brochmann tok sterk avstand fra nazismen og Nasjonal Samling før krigen. IVelfjord hadde NS ingen medlemmer, verken før eller under krigen.

I rettssaken mot Brochmann uttalte Johan Vogt, som var oppnevnt som økonomisk sakkyndig, den 4. mars 1946: "Det vil derfor, etter min oppfatning, være ubetinget riktig å plassere Dybwad Brochmann som en av pionerene for enkelte av de grunnleggende synspunkter innen den moderne sosialøkonomi".

Under krigsrettssakene mot militærnekterne i Velsfjord, den 10. mars 1955, skrev Bertram D. Brochmann blant annet følgende, i et debattinnlegg i Brønnøysunds Avis:

"Vi har allerede opplevet at utryddelsen av sivilbefolkningen er målet for de militære anstrengelser, og at disse offentlige organiserte forbrytelser blir legalisert og tålt verden over…

Hva kan soldater utrette når flyvende festninger kappkjører for å slippe sine bomber alle vegne hvor befolkningen bor tettest?

Hvem kan beskytte oss mennesker imot statsorganiserte massemyrderier? Der blir ingen annen utvei enn å nekte å delta, hvor der organiseres angrep og massemyrderier under navn av "forsvar"…

Så lenge våre samfunn lønner et stort presteskap og en stor vitenskap for å korsfeste sannheten, for å autorisere villfarelsen og legalisere Barabas, så lenge vil bombekrigen besørge sine tilhengeres selvutslettelse."

Den første arrestasjonen i Velfjord på grunn av militærnekting fant sted i 1924. På 30-tallet ble ytterligere to velfjordinger dømt for militærnekting. "Det brukne gevær" hadde lenge tilslutning i Velfjord. Derfor var forholdet bra mellom tilhengerne av Samfundspartiet og Arbeiderpartiet.

Den virkelig store bølgen av militærnektersaker kom på 50-tallet. Da ble vel 100 personer dømt, først ved krigsrett og fra 1957 sivile domstoler. Disse sakene fortsatte helt til på 60-tallet.

– Justisdepartementet hadde bestemt at alle militærnektere i Velfjord og mange i Bindal skulle for retten. Det opplyste lagmann Leivestad i en av de siste militærnektersakene på 50-tallet, ifølge Bjarne Opsjøn.

 Herr Redaktør!

Da jeg av og til finner mitt navn innblandet i avisartikler for eller imot militærnektelse, vil jeg være takknemlig for plass til følgende redegjørelse.

Det er riktig at jeg i 1905 avtjente min verneplikt som soldat. Ennu dengang oppfattet jeg militærtjenester slik at vi som soldater skulle møte "fienden av kjøtt og blod" og hindre dem fra å komme inn i landet.

Vi skulle "forsvare" sivilbefolkningen, som bestod av kvinner barn og gamle. Men i de senere år er militærvesenet utviklet slik at nettopp sivilbefolkningen – ikke soldatene i første rekke – er målet for bombekasterne. Da er militæret etter mitt skjønn ikke mere et forsvar, men tvertom et angrepsverktøy på selve menneskeheten. Når endog vitenskapen utleverer atomen- ergien til alle verdens infantile statsmenn og partiledere, så blir krigen bare fortsettelsen av politikken med andre midler.

Vi har allerede opplevet at utryddelsen av sivilbefolkningen er målet for de militære anstrengelser, og at disse offentlige organiserte forbrytelser blir legalisert og tålt hele verden over.

Under slike omstendigheter må menneskeheten se seg om etter nye forsvarsmidler, fordi man erkjenner at man ikke mere kan se på militærvesenet som et forsvarsarrangement.

Hva kan soldater utrette når flyvende festninger kappkjører for å slippe sine bomber alle vegne hvor befolkningen bor tettest?

Hvem kan beskytte oss mennesker imot statsorganisert massemyrderier! Det blir ingen annen utvei enn å nekte å delta, hvor der organiseres angrep og massemyrderier under navn av "forsvar".

Men ikke bare militæret er blitt en karrikatur av seg selv. Vi husker alle den tid da politiet var organisert for å beskytte den privates fred og menneskelige ukrenkelighet! Men hvem kan i dag beskytte det private menneskets fred, rettigheter og eiendom når politiet stiller seg i det parties tjeneste som har skaffet seg makten og går til angrep på det private hjems fred og rettighet?

Vi hadde engang domstoler som skulle sikre respekten for lov og rett. Den sterke skulle beskytte den lille og svake. Idag er "retten" på maktens side.

Vi hadde engang en dagspresse som gav enhver borger rett til å kritisere maktmisbruk og til å forsvare individet imot kollektivets misgrep og misbruk. Men hva vil det nu utvikle seg til, hvis hele pressen blir "officiøs" – og altså stille seg i makthavernes tjeneste og overlater alle mindretall til undertrykkelse eller utslettelse?

Jeg ser det slik at vi mennesker slett ikke har våre farligste fiender i andre nasjoner, klasser og raser, men i den livspropaganda som baktaler anderledes tenkende mennesker.

"Vi kjemper derfor ikke imot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i rommet og tiden". (Jfr. Ef. 6.12)

Vi vil et åndelig forsvar like-ovenfor den ignoranse, forvrøvling og propaganda og imot den organiserte og legaliserte uetterrettlighet, som ennu fører verden bak lyset.

Vi vil oppklare krigsårsakene likesom Pasteur, og andre oppklarte årsaken til pesten.

En åndskamp er det eneste rasjonelle forsvar.

Alene ny orientering gjorde det mulig å bekjempe pesten! Presteskapets lære om Guds hevn var en løyn – en misforståelse.

Det var ikke mangel på god vilje til å bli pesten kvitt.

Det var folkeveiledningen som var misvisende, dengang som nu.

Hele verden vil fred. Men uten en helt ny livsorientering om krigen og dens årsaker er alle bestrebelser for fred og forsvar bare drømmer og narraktighet.

Sannhetens og virkelighetens ånd og tenkemåte vil skape en ny holdning. Alle voldsmidler vil overflødiggjøre seg selv. Bare den misforståtte, fiktive og nominelle virkelighet. behøver tvang, vold, organisasjoner og narraktighet.

Det riktige kosmos, eller den av Kristus anbefalte verdensorden kan skape fred *). Det levende kristne samfunn er en dynamisk eksistensialisme som følger autonome og universale lover. Her er ikke bruk for vold. (Jfr. Johs. 18.36.)

Så lenge våre samfunn lønner et stort presteskap og en stor vitenskap for å korsfeste sannheten, for å autorisere villfarelsen og legalisere Barabas, så lenge vil bombekrigen besørge sine tilhengeres selvutslettelse. Alt som har grepet til vold i vår historie er blitt omstyrtet ved vold.

– Voldsmidlet er irrasjonelt. Derfor vil vi et åndelig forsvar som det rasjonelle og formålstjenlige.

Takk for spalteplass,.

*) Jeg ber alle som leser dette være oppmerksam på den teologiske feiltolkning av ordet "verden" i Johs. 18. 36.

Iden greske grunntekst står ordet "kosmos" som betyr orden eller system. Kristus sier altså: Hvis min samfunnsorden hadde vært slik som den dere har, ville jeg også måtte holde soldater til å forsvare meg, men mitt system er ikke et slikt voldssystem.

D.S.

Det er lite som tyder på at Natos bombing i Jugoslavia løser de interne etniske konfliktene. Sannsynligvis er det også andre og dypereliggende konflikter til bombingen. Disse er antagelig knyttet til de økonomiske og sosiale maktforhold i verden.

Bombingen har pågått i ukesvis, og den synest ikke å ta noen ende. Det snakkes om fredsstyrker, men utviklingen i verden synest å gå i favør av økt ustabilitet. Media og fjernsyn sender mye stoff om krigen på Balkan og de øvrige uroligheter i verden. Dette er på godt og vondt. Det negative ligger i det at konflikter løses med våpen. Slikt har mental smitte-effekt. Andre land kan komme til å følge eksempelets makt…

Jeg må ærlig innrømme at det som sies for å løse konfliktene synest utilstrekkelig. Jeg mener bestemt at dette skyldes at den maskuline måten å håndtere konfliktene på er knyttet til et dødende livssyn.

Norge synest å ha blitt et utryggere land å bo i etter at vi fikk en sentrumsregjering. Der har vært noen tilløp blant kristenfolket til å satse på åndelig fornyelse. Men bestrevelsene kveles av organisasjons-Norge. Jeg for min del mener å ha registrert en økende oppmerksomhet mot militære anliggende siden Bondevik ble statsminister. Dette er i strid med det glade budskap, og det er utvikling bort fra det levende liv (Gud).

Hjerneforskeren Matti Bergstrøm sier at den teknologiske utviklingen er en trussel. Det er fordi den er uten en etikk som tjener mennesket. Teknologi og maskulin tenkemåte er to sider av samme sak. Tenkemåten er knyttet til livet på en mekanisk måte, og det er lite legitimt å spørre om mening og hensikt med det som skjer.

Det er både godt og vondt å si om Gros regjeringstid. Men et er i alle fall sikkert. Det var ingen tegn til at Norge skulle bli involvert i noen ny krig. Kanskje det feminine kjønn av naturen er et mer fredelig vesen? Kanskje hennes tenkemåte bør prioriteres? Kanskje det er kvinnens tenkemåte, som Bente Müller tenker på, når hun sier at den naturlige tenker bør i høysetet?

Bøkenes bok antyder at hanen skal gale tre ganger. Tallet kan referere til dynamikken i vårt tankeliv. Men dette er ikke erkjent i samfunnet slik at forholdene kan legges til rette for en utvikling bort ifra atom- og økokatastrofekursen. Tvert imot så aktiveres den gamle Adam igjen. Det betyr at det rådende verdi- og trosmønsteret atter får feste.

Litteraturstudier viser at det patriarkalske livssynet ikke holder mål lenger. Psykologene Løkke og R.A. Nilsen har tatt et oppgjør med menns livsverden i boken "Menn i forandring". Menns livsverden holder ikke mål lenger. Den bør gå over i historien. Det virker som om bombingen i Jugoslavia skal sørge for at disse ord går i oppfyllelse, dessverre!

Psykologene går lenger. De sier at tradisjonelt er det kvinnen som har tatt ansvaret for naturen og barna. Dette bør nå også bli menns arena, sier de.

Brochmann hadde et øye til psykologene. De hadde mye for seg, mente han. Han var mindre bekymret om det var høyre- eller venstrekreftene som fremmet det nye livssynet, for det er jo psykologisk i sin natur…

Den sosial-demokratiske regjeringsformen holdt sin hånd over både kvinne, freds- og miljøbevegelsen. I mine øyne var det et positivt trekk i deres politikk.

Likevel er det ikke nok. Og spesielt ikke for næringslivet. Det er de som gjennom den rådende produksjonsformen gjør det økonomisk mulig å eksistere for kvinne-, freds- og miljøbevegelsen. I det lange løp klarer ikke den kapitalistiske produksjonsformen å holde omkostningene på et forsvarlig nivå.

Derfor kommer det før eller siden en reaksjon. Sentrumsregjeringen kan forståes som en slik reaksjon. Men den fremmer ingen ting nytt eller annerledes. Derfor er det akutt fare for at krigshandlingene på Balkan kan utløse den 3. verdenskrig. Verden er åndelig bankerott.

Men nød lærer naken kvinne å spinne, og det er fullt mulig å endre destruktive tankemønstre på flekken nærmest. I følge Bergstrøm er det tenkemåten som må forandre seg. Den naturlige tenker må avløse den falske og uekte tenkemåten som er knyttet til det rådende produksjonsmønster. Tenkemåten skaper uheldige sosiale livsformer som er i sin natur nedbrytende. I øyeblikket anskueliggjøres dette i den såkalte etniske rensingen i Kosovo.

Det må en ny livsorden til. Spirene til det nye er allerede vokst frem. Og da tenker jeg på de hundrevis av økologiske og sosiale eksperimenter i Danmark, på økobyene i Sverige, Tyskland og England. Jeg tenker også på alle bytteringene og alternative medisinere. Det er disse som har livets rett, da i sin natur har tatt opp i seg en tenkemåte som står nærmere den organiske naturen. Valget står mellom å fortsette denne utviklingen mot nyorientering i videste forstand. Gjør vi ikke det kan den 3. verdenskrig være like rundt hjørnet.

Fienden er ikke på andre siden av grensen. Den er innen i oss, innenfor våre ribben, og må bekjempes med ånd, med ord og forklaring.

Vi må prøve å lære av historien, og leve opp til det fredsarbeide og budskap som ligger i den uforfalskede lære av Jesus Kristus.

Idag, dette Herrens år 1999, står vi kanskje foran den tredje verdenskrig, i Europa, og her i Norge med som den angripende part i en bombekrig på Balkan. TENK, vi er med og bomber og dreper uskyldige mennesker som ikke har gjort oss noe vondt. Mennesker som er likeens som vi, som har hus og hjem i Kosovo og Serbia, som lever med håp og tro på fremtiden. Vi er med og knuser deres hjem, dreper og lemlester, og driver titusener av ulykkelige mennesker, gamle og syke, kvinner og barn bort fra sine hjemsteder. Hvorfor gjør vi dette?

Vi vanlige mennesker vil jo ikke ødelegge livet for våre medmennesker. Men kanskje Storting og Regjering vil det?Det som skjer på Balkan nu, angår oss alle. Krig kan ikke gjøres troverdig med en livsløgn om mer krig, forfølgelse, etnisk rensing og mer bombing. Det er en skam at Norge som en liten fredelig nasjon er aktiv med i denne krigens elendighet i Europa. Er vi klar over konsekvensene?Neppe!

Kristus sier klart og tydelig: Den som griper til sverd, skal omkomme ved sverd. Altså; Skal vi omkomme ved kanoner og bomber? Ved hjelp av Televisjon (tv) har vi fått krigens gru, inn i de tusen hjem i vårt land. Vi har sett flyktningstrømmene, tusener på tusener i vill flukt. Vi har sett angsten, fortvilelsen, bitterheten og gråten hos disse mange, mange livredde menneskene, og vi spør? Finnes det barmhjertighet og ærefrykt for livet i all denne elendighet?

Jeg tror det. Vi har mange dypt tenkende mennesker i vårt land, og i den forbindelse vil jeg gjerne ta et eksempel: Det gjorde meg godt å se at vår forsvarsminister hadde mot til å stå fram og vise følelser og forståelse for de ulykkelige menneskene på Balkan. Takk for at det banker et varmt hjerte hos deg, statsråd Eldbjørg Løwer. Vi hilser deg. Det er å håpe at så mange som mulig, som sitter i maktposisjoner vil følge ditt eksempel. Så ber jeg (vi) om:Stans bombingen nu, før det blir for sent. Det må gå an å rekke fram hånden og tales ved, det er ennu litt tid igjen…

Vestens seier i den kalde krigen i 1989 hadde svært mye med media å gjøre. Mye er enda ikke oppklart her. Man kan lure på hva CIA’s langvarige, intense og kostbare psykologiske krigføring rettet mot hele Øst-Europa har betydd. Åpenbart er det imidlertid at Vestens totale overlegenhet på feltene media og informatikk var avgjørende.

I Orwells sciense.fiction-roman 1984 er FJERNSKJERMEN det alt overskyggende i samfunnet. Ettersom det er i Vest at fjernskjermen er så langt mer utbredt må jo det bety at 1984 - er i Vesten, hos oss sjøl, ikke i de sosialistiske land.

Ser vi framover er vi nødt til å tenke på den muligheten at EU - den vesteuropeiske union - blir det virkelige 1984-systemet.

Slik det oppleves - JA! Fjernskjermen - jeg inkluderer alle dataskjermer og videokameraer – er allestedsnærværende. Skjermen har viktig signaleffekt, signaliserer normer, forbud og påbud. Særlig gis signal om det moderne, herunder når det gjelder meninger og holdninger. Og det gjelder hvordan man skal se ut. Man skal nemlig være ung, velskapt, pen, kjapp og effektiv.

Her er vi inne på holdninger som har blitt fremtredende, og det er påfallende at disse trendene kom her til landet nettopp i året 1984. Så mange slag menneskelige fenomener blir nå omtalt i psykiatrisk språk.

Interessant nok var dette året da bevilgninger ble skåret ned innen barnepsykiatrien. Men mange institusjoner kjøpte inn videoutstyr som skulle brukes i opplæring av personale. Det var interesse for at dette utstyret skulle bli innkjøpt, men mang en gang har jeg lurt på om kanskje det avgjørende var elektronikkindustriens behov for å selge som stakk under. Og videoutstyret står der i dag i stor utstrekning ubrukt.

Etter 1984 har fenomenet medielegitimering blitt stadig tydeligere. Dette gjelder klart psykiatri og psykologi. Og det er ikke psykologer eller psykiatere som har vært toneangivende, men journalistene, som har kjørt fram incest og seksuelle overgrep som viktigste grunn til psykiske problemer.

Det skal være et stort fremskritt med åpenhet, og åpenhet skal da vise seg ved sensasjonsmeldinger i pressen - og ved intervjuene med fagfolk som ikke så gjerne vil legge seg ut med journalistene selv om det som kommer på trykk er et stykke fra det som fagpersonen mener å ha sagt.

Hvem er åpenheten god for? De tunge media vet nok hva de gjør når de setter opp programmer. De vet at incest, overgrep og voldtekt er nam-nam i Kikke-Norge. Min mening er at det er en rekke grupper som lider av det mediefrembragte overgreps-hysteri: småbarnsforeldre og bestefedre, førskolearbeidere og folk som arbeider med barn i frivillige organisasjoner. Det er nok mange som har trukket seg fra kontakt med barn av grunner som jeg her er inne på. Men åpent blir det nok ikke sagt. Man finner påskudd for å trekke seg.

Det skjer til stadighet en masse forhåndsdømming i media. Det betyr at det ikke hjelper stort å bli frikent av retten hvis saken har vært mediastoff på etterforskningsstadiet. Det er nært samarbeid mellom politi og presse. Man fristes til å si av vi lever i en Orwellsk mediapolitistat.

At politisk grasrotarbeid har forvitra samtidig med at den politiske virksomhet som blir regna med foregår på fjernsyn betyr at politikk foregår som en enveisprosess – kommunikasjon bare nedover fra maktsentra til folket.

Det meldes det samme overalt i de store media. Men til forskjell fra nazismen er ensrettinga nå ikke formelt vedtatt. "Pressens frivillige slaveri" har Per Olav Reinton kalt fenomenet. Reinton fikk ledende stillinger innen journalistikk, men har nå helt forlatt nyhetsfeltet for å arbeide med klassisk musikk i NRK.

Sosialistiske og sosialdemokratiske aviser, som før raste mot kapitalismen, jatter med nå. Det å skifte fra ordet kapitalisme til ordet markedsøkonomi har hatt en fatal effekt.

Filosofen Ofstad har hevdet at egentlig vant nazismen verdenskrigen. Nå tvinger tanke seg fram: vant ikke Tyskland også den kalde krigen? Nå har jo det skjedd som var blant annet Rudolf Hess’s drøm: England og Tyskland (nå Det Fjerde Rike’s) krig mot øst. Er det en idé å se på bombingen av Jugoslavia som en bombing av rest-bolsjevismen?

I bolsjevismens land bodde jo elles de slaviske folk de som stod nest nederst på Hitlers raserangstige. Det vi har sett under den kalde krigen og etterpå er blant annet sterk forakt i allfall for slavisk kultur.

Etter den kalde krigen har den økonomiske krigen fortsatt og ødelagt store deler av Sovjets og Øst-Europas infrastruktur og kultur. Levealder er gått ned med 11 år!! Det Fjerde Rike har ført an, også med å skape ufred i Jugoslavia for å kunne ekspandere og skaffe seg makt.

Særlig etter Jugoslaviakrigen er det kommet for dagen flere likheter mellom NATO-landene og nazimaktene enn vi liker å tenke på. Mitt forslag: ivareta både likheter og ulikheter ved å innføre Mazisme (M for marked, mafia, media og mamonisme).

De herskende tanker er det herskendes tanker

- Sovjetborgere som innvandrer til Norge trodde antakelig at folk fulgte et påbud fra staten når de satt klistra til skjermen eller så pliktskyldig kjøpte de to statslegitimerte tabloidavisene.

En maktfaktor må jo være journalistene selv. Sammenhengen er nok at de belønnes for å fremføre slikt som de mektige i samfunnet tjener penger på. Det at vi ikke har særlig av straff for å si sin mening er ikke garanti for ytringsfriheten.

Også i nazismen var det belønning for å handle og uttale seg i samsvar med makthaverne som var det viktige. Dette er når det gjelder jødeforfølgelse utførlig belyst av Hannah Arendt.

Da TV kom til landet kom det først inn hos den lille mann. Nå skjer det samme med video, først inn hos de ressurs-svake. Isosialstaten kan man blinke ut spesielle videofamilier, familer hvor fjernskjermen dominerer dagliglivet fullstendig.

Her er det nokså iøynefallende at fjernskjermen virker som narkotikum, et sløvt liksom-liv utenfor samfunnet - som forrige århundres opiumrøykere i Østen eller drikkende arbeidere i Norden. Det er altså min mening at TV i dag er like stor hindring for massenes bevisstgjøring som fylla var det. Marcus Thrane kjempet mot fylla ut fra verdslige synspunkter, Læstadius ut fra kristelige synspunkter. Interessant nok har læstadianerne inntil det siste sagt konsekvent nei til TV. De mener TV-titting er synd. Jeg begynner å lure på om jeg nå er nødt til å tiltre synspunktet.

Men hovedsaken må jo være at fjernskjermen er den store fare for demokratiet. Jeg vil til slutt antyde i positive vendinger hva jeg mener må være hovedbetingelser for et levende demokrati. Den spersonlige samtale, diskusjonen må få renessanse. Likeså debatt/folkemøter - i stedet for de kjappe såkalte TV-debattene ved topp-politikerne. Vi kan unnvære det meste av nyhetsmedia. Men vi kan ikke unnvære biblioteket. Igrasrotdemokratiet må noen lese bøker. Noen må kunne skrive utredninger, innlegg i aviser. Men også de lese/skrivesvake har sin plass i aktivt demokratisk arbeid. Mange kan ordlegge seg godt muntlig.

Den nåværende form for reiseliv gir ikke mye kunnskap. Man bør alltid ta sikte på kontakt med folk i det land man reiser til. Og det fins mange alternativbevegelser som arrangerer reiser med eit slikt siktepunkt.

Alternativbladene er også media. Og opium kan brukes positivt - til riktig formål og med riktig dosering. For oss som arbeider for et alternativt samfunn mener jeg det er viktig at vi selv avstår fra å gjøre bruk av de tunge manipulerende massemedia.

Tidligere kunne venner av det absurde teater glede seg over skuespill av Becket, Ionesco m.fl. Men som Shakespeare sier: "Verden er en scene". I dagens absurde teater har aktørene trått ut på verdensscenen. Dessverre er det nok ikke Shakespeare eller Ibsen som er mester for det som oppføres der. Etter kvaliteten å dømme er det forståelig at såvel manusforfatter som regissør foretrekker å være anonyme. Vi tenker her bl.a. på tidens politiske teater. Nasjonalt såvelsom internasjonalt. Stort sett kommer man vel sannheten nærmest ved å si at folk får det politiske teater de fortjener. Som Randi S. Nielsen uttrykte det i et muntert dikt – "Folkets sirkus".

Stortinget er et sirkus

med sjonglering og saltomortale,

og vi som har utpekt ensemblet,

får finne oss i å betale…

Selv om Shakespeare skriver om dette "spill for dårer", synes vi nok rett som det er at det store spill drives for langt, og at det kan forlanges at manusforfatter såvel som regissør skjerper seg. Selv i det absurde teater gjelder spilleregelen om at man bør slutte mens leken er god. Men her har den vært dårlig lenge. Forestillingen bør anmeldes. Helst til politiet. For ikke å snakke om den amerikanske versjonen. En så dårlig teaterversjon fortjener ikke engang amerikanerne. For hva er dette for slags spill for galleriet?Med den slags overspill, bør neste replikk lyde: "Spillet er over!"

Boulevard-avisenes fotside overskrifter, fokusert på president Clintons underliv, hører til bildet. Her minnes jeg Rolv Wesenlund som før forlystet oss med feriebiskop Fjertnes’ bekjennelser. Især denne: "Jeg har vært gift i 28 år, og i alle disse årene har jeg kun elsket én kvinne. Og den dagen min kone får vite det, så blir det helvete!" Det umoralske i Clinton-historien, er de mentale pygmeers groteske grafsing under beltestedet til et statsoverhode som vel hovedsaklig bruker hodet til nasjonens beste. Mens kyniske motstandere gjør sitt verste for å oppmerksomhetsforføre en hel nasjon fra det vesentlige – ved å fokusere på presidentens privatliv og underliv. Ikke mindre umoralsk er den fantastiske supermoralisten og farisseren Kenneth Starrs misbruk av offentlige midler, for å tilfredsstille sin avsløringsmani. Hans betegnende navn røper mentaliteten. På tysk betyr starr: Stiv, steil, sta, ubøyelig. Og storsinnede mennesker distanserer seg fra starrsindige starrköpfe. K. Starr må ha lyktes i å smitte mange med sin moralistiske stivkrampe, eftersom han hittil har kunnet sløse bort 40 millioner dollar, med sikte på å finne beviser mot Clinton. M.a. ord 300 mio. kroner, som kunne ha vært brukt til å avhjelpe sult og elendighet blant titusener av nødlidende mennesker.

Hvem er egentlig førnevnte manusforfatter og regissør om ikke hoved"personen" i B.D. Brcchmanns aktuelle bok "Fandens efterlatte papirer". Også kjent som Mefisto – i det daglige mere aktuelle dramatiske diktverk "Faust", av Goethe. Til manges forbauselse også betegnet som "Denne verdens fyrste", "Verdens herre" og "Denne verdens gud", i selve Det Nye Testamentet.

Blant Goethes store beundrere var filosofen Friedrich Nietzsche som skrev:Den beste bok som er utgitt i Tyskland er "Ekkermans samtaler med Goehte". Mange vil være enige – med forbehold om Faust. Mefisto, wo bist Du? Tysklands berømte litteraturkjenner Marcel Rainicki ytret forleden dette i et tv-program- "Det mest aktuelle som noensinne er skrevet på tysk, er Goethes Faust". Hvorfor?Fordi det er Gudbenådet drama om det evigaktuelle: Oss selv – som sjelelige driftsvesener. I det dramatisk skiftende spenningsfelt mellom det guddommelige og det sataniske.Faust er et unikt sjeledrama med mange geniale replikker og et vell av dramatiserte bilder av vårt sjeleliv og sjelskrefter. Fra det bevisste og især av de underbevisste områder. Ved Goethes Faust settes samtlige kjente psykolog(i)er fra Freud til C.G. Jung osv. i skyggen. Faust spilles flere steder i verden omkring oss. Også på Nationalteatret; riktignok med en radikalt forkortet del II. På Geotheanum-scenen i Dornach ved Basel derimot, blir hele Faust spilt uavkortet, gjennom flere sommermåneder.

Faust foreligger i flere nynorsk- og riksmålsoversettelser. André Bjerkes betraktes som den beste av sistnevnte. Åse Marie Nesse’s som den beste på nynorsk. Det sier noe at det foreligger nærmere 800 oversettelser til andre sprog.

Den første virkeligheten har vi rundt oss hver eneste dag. Vi har ikke erfaring fra den tiden da jorden var flat. Så lenge vi ingen ting visste eller erkjente, var alle slags fantasier mulige. Men ettersom kjennskapet til naturens virkelighet og dens lover vokste, ble fantasien bundet, den måtte holde seg innenfor lovmessigheten, men virkeligheten var så eventyrlig sammensatt at det ble fullt mulig å fantasere, til og med ble reisen til månen en oppnådd virkelighet.

Det var den menneskelige fantasi som skapte den flate jorden og alle eventyrene i forbindelse med den. Menneskene startet sitt liv her på kolden ved å bruke sin fantasi, og ved fantasiens hjelp skal vi erobre nye virkeligheter. Fantasien er begynnelsen til absolutt alt det menneskeskapte her på kloden vår.

Verden er ennå full av eventyr om alt det vi ennå ikke forstår. Barna liker eventyr. Vi voksne er som barn når vi dikter om det vi ennå ikke forstår. Dette er menneskets måte å forholde seg. Slik begynner tilværelsen for de små barn, og slik begynner tilværelsen for de fleste folk. Først kommer diktningen, så realiteten. Når vi tenker bakover, er det diktningen vi møter, overalt. Den er litt forskjellig fra folk til folk, men det er innenfor de samme områder vi dikter, f. eks. har vi diktningen innenfor det vi kaller religionen, dernest innen politikken og økonomien. Det komiske er at vi slett ikke er oppmerksomme på at det er diktning og fantasi vi holder på med.

Engang trodde vi på Odin og Tor, men det viste seg å være fantasi fra ende til annen, men spør om vi ikke trodde på dem, men det var renheklet fantasi, om det vi i dag kaller vitenskap – om været. Odin kommer inn under det vi i dag kaller religion, altså diktning, om de usynlige krefter i universet.

Alt det vi kollektivt drømmer om, skal oppfylles når vi kommer over fra eventyrstadiet til virkeligheten. Kristus ba oss om å være oppmerksomme på de fristelser vår fantasi var utsatt for, økonomisk og sosialt, men det er noe som ikke angår oss her på jorden, mener presteskapet, for ellers hadde de bidratt til oppklaring av veien vi skal vandre på, men det får vi nok vente på. Ennå en tid skal vi ledes av blindfødte. Og blindfødte er vi alle, inntil vi våkner opp, og hva er det som vekker oss før de blindfødte leder oss utfor stupet? De blindfødte liker alle slags seremonier, desto mer mystiske, desto bedre. Men alt som er mystisk skal oppklares slik at enhver kan se sannheten og virkeligheten.

Vi kjenner den blindfødte fra Bibelen, han erkjente at han så folk gå omkring som trær, og denne erkjennelsen har ennå ikke våre vitenskapsfolk annammet. Ergo er de ennå blindfødte ledere. Hele samfunnssynet deres blir galt på grunn av denne ene savnede erkjennelsen, så vi fortsetter med all vår diktning om det vi i dag kaller naturvitenskap, hvordan diktningen forsvant da sannheten om naturens virkelighet kom frem. Selvsagt dikter vi ennå, men innenfor det vi kaller naturlovene.

Treet er det sanne bilde av vårt samfunn og alle andre samfunn, og tilsammen utgjør hele verden et tre, hvor vi alle hører hjemme.

Visst må våre vitenskapsmenn være blindfødte om de ikke ser denne virkeligheten. Hele verden er en eneste stor helhet, og hvilket bilde er det mest nøyaktige, om ikke treet? Den blindfødte fikk sine øyne åpnet for denne virkelighet, 2000 år tilbake, men vi nålevende treller under en virkelighet som bare er oppdiktet. Gud Fader er diktet om til en Gud i skyene, mens vi mener at all erfaring viser oss Gud Fader er ånden inne i oss alle, denne diktende ånd, som fører oss ut i alle fristelser, nettopp de fristelser Kristus advarte mot. Vi dyrker en gud som heter staten, men hvem har sett staten? Vi dyrker pengene som gud, men penger er jo vare døde stener som intet kan gi, bare vår fantasi kan det klunststykker å få liv i pengene. Diktning er det i alle fall.

Vi tror også at penger kan gi renter. Der tar vi feil, bare fantasien kan utstyre penger med slik makt, en helt ut blind fantasi. Penger kan ikke vokse eller forrente seg i bankene, derslags voksekraft fins bare i naturen, hvor grønnsaker og poteter vokser og gir liv til alle mennesker på kloden. Denslags liv har ikke døde stener. Bare gjennom vår fantasi gir vi liv til alt det døde. Om vi ennå fikk lære noe om denne kraft som bor i oss selv, men det ønsker ikke verken stat eller kirke at vi skal ha lov til, for de mener å ha Gud på sin side og at de derfor kan styre oss villfarne sjeler. De er rett og slett redde for at de skal miste sin makt over menneskesjelene, i dag som for 2000 år siden. Tenk på den tiden da både paven og kirken måtte gi makten fra seg, til vitenskapen. Mange måtte bøte med livet dengang, for at vitenskapen kunne vokse.

Om det går sånn også når vitenskapen vil ta hånd om samfunnet og det som kan læres de, men det forutsetter selvsagt at vitenskapen selv våkner, og dessverre ser det ganske ille ut nå. Men hvem vet, kanskje er det noen som våkner. Det gjelder jo hele vår tilværelse, om den skal bli god eller ond. Om vi løser samfunnsspørsmålet, så har vi Guds rike på jorden. Hvem ønsker vel ikke det riket, når vi attpåtil vet hvordan vi skal komme dithen. Det er kun et bevissthetsspørsmål.

Den 30. juli møttes stats- og regjeringsoverhoder i Sarajevo for å vedta EUs plan for gjenoppbygning av Balkan. Stabilitetspakten for det sydøstre Europa, som planen kalles, er blitt sammenlignet med Marshallplanen, til tross for at den savner de fleste likhetspunkter.

Omregnet til våre dagers pengeverdi satset USA i fire år 160 milliarder i året, eller 2% av brutto nasjonalprodukt for å gjenreise Europa etter annen verdenskrig. Hjelpen ble gitt på en slik måte at den var til gavn både for USA og for mottagerlandene. Resultatet var økonomisk vekst på begge kontinenter, samt det økonomiske miraklet i Tyskland.

Den bistandpolitikken det nå legges opp til overfor Balkan, er ganske anderledes. Dette kommer kanskje best frem når man ser på Bosnia. Fire år etter at gjenoppbyggingsprogrammet kom i gang, ligger landet fortsatt i ruiner. I Vest-Tyskland kom hjelpen i gang i 1948. Fire år etter var landet på vei til å bli en økonomisk stormakt.

USA ga Tyskland kreditter som gjorde at den tyske stat eller tyske bedrifter kunne kjøpe høyteknologiske materiell fra USA. Dette var bare den førsste direkte hjelpen. Når varerne begynte å betales, fikk Tyskland anledning til å beholde pengene i en gjenoppbyggingsbank, for så å kunne låne dem ut igjen. Dette ble grunnkapitalen for mangedobbelte gjenoppbyggingslån. Det er nettopp denne produktive kredittekspansjon i mottagerlandet som ikke tillates av EU, Verdensbanken og Det internajsonale pengefond eller nå Stabilitetspakten. Alt er basert på att hjelpen skall komma utenfra som bistand eller private investeringer. Det eneste som fremmes er de utenlandske interesser som får overta det som er igjen av nasjonale tilganger till tilbudspriser.

Anledning til embargot

Alle involverte må være klar over at EUs stabilitetspakt er det rene hykleriet, en bevisst politikk iverksatt av dominerende grupperinger som ikke ønsker noen utvikling på Balkan. Bombingen fortsetter, men nå med økonomiske midler.

Det gjelder å holde ilden ved liv på Balkan, slik at det når som helst kan skapes nye uroligheter. Her finner vi stormaktsinteressen til britene og deres allierte i de gamle europeiske kolonimakter, samt "The Establishment", slik vi kjenner det fra USAs østkyst. Disse kreftene forsøker å så splid mellom øst og vest, og syd og nord. For å bevare den eksisterende verdensorden, mottarbeider de alle nye allianser, særlig USA:s, Tysklands, Italias og Frankrikes kontakt med den "Strategiske triangel" Kina/Russland/India. Folkegruppene på Balkan, som kunne være brobyggere mellom øst og vest, holdes nede for å hindre dette.

Freden må bygges

Fredsavtalen i juni var et stort steg på veien mot å bryte den splittelsespolitikk som var i ferd med å kaste verden ut i en ny kald krig. Mange håper nå at viljen til å gjenoppbygge Balkan skal kunne dra sammen Russland, Kina/India med Västlandena i en ny økonomisk politikk - en politikk av det slag som vil føre de tidligere fiendene nærmere hverandre. Lyndon H. LaRouche, amerikansk økonom og presidentkandidat, har arbeidet meget for at dette skal kunne gjennomføres. Han legger vekt på at denne forandring bare kan skje dersom det politisk satses på tre hovedområder:

Gjenoppbyggning av Balkan er bare mulig innenfor rammen av en ny global politikk. Man må få fart på hjulene i verdensøkonomien igjen, på samme måte som etter annen verdenskrig, dsv et nytt Bretton Woods-system.

Dette medfører en omlegging av finanssystemet, både nasjonalt og internasjonalt, slik at man fremmer produksjonen, ikke globalisering og spekulasjon.

For det annet må alle land overkjøre EU og de internasjonale finansinstitusjonene som står for oppbyggingen av Balkan i dag. Man bør oppmuntre til at gjenoppbyggingsarbeidet kan skje i direkte kontakt med Balkan-landene og de spesielle Balkan-komiteene. I mange land er det dannet slike gjenoppbyggingskomiteer, bestående av intresserte industrigrupper og institusjoner.

For det tredje må også andre land som trenger oppbygging og utvikling, kunne få den samme type hjelp og lån som her foreslås for Balkan. Foran oss ligger en stor mulighet til å få igjen en "New Deal" for hele verden. En rekke prosjekter rundt utviklingen av transportkorridorene gjennom Asia til Europa med knytning også til Afrika - De eurasiske landbroene, kan løfte hele verden opptil en fullt moderne levestandard.

Balkans transportkorridorer er absolutt nødvendige for å kunne knytte Europa sammen med Asia og for å virkelig få gjennomført fredsavtalen i Midtøsten.

Det er bare gjennom denne kombinasjon av selvgenererende tiltak med kreditter, utviklingsbanker, produksjon og handel at det finnes mulighet for å fremskaffe de pengene som trengs for å kunne bygge opp Balkan og få det til å fungere.

Ulf Sandmark, civilekonom, Schillerinstituttet

Torbjörn Jerlerup, civilekonom, Schillerinstuttet

Adress: Ulf Sandmark, Vällingbyv. 176, S-162 63 Vällingby,

Torbjörn Jerlerup, Tussmötevägen 122, 122 64 Enskede,

Sverige

Tel: +46 8 983010, Fax: +46 8 98 30 90,

E-mail:si@nysol.se

Skatten i livets aker er bevissthetslivets oppvåkning, Gudsriketilstanden i oss som gir livet verdi og avsjeler verdens fiktivøkonomi. Menneskeverdi satt opp mot pengeverdi, skal vise oss at symbolene er bare bilder mennesket drømmer og og leker med. Dybdepsykologien avslører at lillegutt dikter liv inn i gyngehesten så den for hans ubevisste ukontrollerte fantasi løper. Denne ukontrollerte fantasi dikter liv i pengesymbolet så det gjennom bank og rentevsenet yngler som det levende organiske livet i jorden, som poteter og korn som formerer seg fra det ene og blir til flere. Denne verdens fantasi opprettholder den sentralstyrte makt og voldsstaten, som lever av stadig høyere skatter og avgifter og pris uendelig, høyere lønn og dyrere produksjonskostnader. Organisasjonene fører mennesket ut i kampen om de fiktive tenkte verdier. Du har der fått særinteresser som sies å være andre enn dine medmennesker. At våre interesser felles er og kunne erverve oss livsfornødenheter rimelig og billig som helhet, og at livet som helhet er differensiert og arbeidsdelt med sine spesialbransjer, faller ikke nåtidsmennesket inn. Verden er en søskenflokk, der din tjeneste er en ydelse som medmennesket gjengjelder med sin arbeidsydelse og spesialinnsikt. Men interesseorganisasjonene skaper splid i stedet for samhold i samfunnet. Det er kampen alle mot alle som forkynnes, i stedet for slik Jesus sa og ville det: Hvor ofte ville jeg ikke samle dere som en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Det er det organiske, biologiske prinsipp, det som livet selv skaper i sin natur, men som ikke følges fordi livs- og naturlovene er ukjente for de som styrer verden i dag.

De ti bud i samsvar med disse livs- og naturlover, en samklang som proften Moses talte om da han var i samsvar med livet, og hørte Guds tale inne i seg selv. Du skal ikke dyrke billeder, fortalte livet til Moses, tilværelsen tar skade av det, og mennesket skal forstå at livs- og naturlovene er gjeldende i åndslivet, og holder det ikke disse bud, så skeier åndslivet ut, og det ender i katastrofer mentalt som økologisk.

Vi ser på alle livets områder at det er brudd på livs- og naturlovene i åndens verden, fordi vi har gjort oss symboler som vi dyrker som levende Guddom. Gjennom bank og rentevesenet samler vi våre skatter som fortærer verden, gjennom rentevesenet skaper vi krig når rentebyrden er blitt så stor at det levende folksamfunnet ikke klarer å forrente det lenger. Da kommer krakk og kriser og arbeidsløshet, og for å få unna den store overflod og tilegne seg fremtidige markeder, så startes krigen som destruerer både mennesker og produksjon i stedet for å avskrive all oppsamlet tallkapital som står der som årsakssammenheng til dette onde mareritt for menneskene. Overfloden må ikke komme en hungrende verden til gode, der er penger som skal tjenes, livet som helhet har ingen verdi, bare symbolet penger.

Den sentralstyrte makt- og voldsstaten som lever av høyere og høyere budsjetter, strider mot livs- og naturlovene, fordi livet ikke sentraliserer men er desentralisert i sin natur. Den øvrige natur er desentralisert og den gir bare realrente, som et grantre gir i form av kongler, en potet i form av flere poteter når den ligger i jorden. Livet er slik i sin struktur at det gir ordre innen i fra seg, mens den sentralstyrte stat kommer med maktbud utenfra og innover i samfunnet. Livet sier i fra innenfra seg selv, fra det enkle til det sammensatte, som når et tre skal vokse opp fra et frø og bli til et stort tre med grener og stort barheng. Det organiske livet vokser nedenfra og oppover, slik livslovene forlanger det, men den sentralstyrte stat vokser fra toppen og nedover, og sier slik i fra at den bare er et tenkt fenomen i tiden og et subsitutt for helhet som mennesket må ha i et overgangsstudium. Det er forskjell på det tenkte og oppdiktede og det reale virkelige som livet selv skaper gjennom lovmessigheten. Jesus sa:Gud er iboende ånd i dere, livs- og naturlovene som mennesket skal være i samklang med. B.D. Brochmann skriver at tilværelsen skal være en harmoni som et stort orkester som er i samklang. Dette orkester er mennesket i pakt med natur- og livslovene, men verdens fiktivøkonomi er ikke i samklang med mennesket og den øvrige natur som utranes globalt av rentevesenet. En dekapitalisert og rentefri økonomi er i samklang med livet og befordrer desentralisering, fordi alt liv styres innenfra seg selv, og det åndsstyrte samfunn som kommer, lever og eksisterer i kraft av seg selv, fordi det er bygd på ånden inne i hver enkelt av oss som et direkte demokrati som ikke skal styres av maktbefalinger utenfra, men på ånden innenfra oss selv. Livet er hellig, og livet sier i oss alle, gjør mot ditt miljø som du vil at miljøet rundt deg skal gjøre mot deg, tjen hverandre, lev med meg, sier livet, og naturen forlanger at du må leve på naturens premisser, for motarbeider du den skal livs- og naturlovene utslette deg. Derfor er den falske fiktivøkonomi verden hengir seg til og dyrker en farlig og livsfiendtlig økonomi, fordi den tar opp der den ikke la ned, og høster der den ikke har sådd.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!