"Det verdifulle blir verdiløst. Og det verdiløse blir verdifullt", sier Johan Falkberget i en tale over Bergprekenen. Den er med i en samling Nordiske prekener utgitt av Ronald Fangen i 1939.

Den store dikters ord og klarsyn, slik det her kommer til uttrykk, bør være et utmerket bidrag i dagens debatt. For det dreier seg om "da verdiene kom til verden", og det er dimensjoner over det.

Bergstadens dikter skriver om Jesu tale på Berget:"Talen vider seg ut, den stiger til en velde og en høyde som ingen tale før er steget, intet mindre inntreffer enn at hele den korrupte og åndelig forkalkede verden legges i støpeskjeen – det grunnlegges for alvor en ny himmel og en ny jord".

"Bergpreken-dagen var på alle vis en meget merkelig dag i Galilea. Oppetter bergskråningen sto ikke bare skriftlærde og fariseere. I grunnen utgjorde de et fåtall. Vi ser mange andre. Og som vi husker bedre: Halte og blinde, verkbrudne, besatte, fattige og forkomne, nedbrudte og livsferdige. Her står han som livsgleden er flyktet ifra. Og her står han som livsgleden stømmer i møte. Den troende og tvilende stirrer hverandre spørrende i øynene. Nedverdigede og falne griper ut i luften etter oppreisningens tegn.Helsebrudte drømmer om helse – blinde om lyset – engstelige om trøst – fredløse om fred. Alt menneskelig er tilstede.

Maria Magdalena og Lazarus kjemper om plassen nærmest disiplene. Lysets fiender bærer kastestenen skjult i lommen. Og lysets venner holder seierskransen i beredskap.

Alle er – mer eller mindre bevisst – forberedt på den store verdensrevolusjon. Nu bryter det løs. Nye hellige åndens sverd løftes. Og utenkelige ting skjer: Livets indre fengselsdører springer opp. Lenker går i stykker – gamle rustne sjelelenker. Fangene settes i frihet. Lyset overfaller mørket – i all sin velde. Materialismens troner – grunnfestet gjennom årtusener – begynner å vakle og slår revner – innenfra.

Ja, alt angripes innenfra. Også noe helt nytt i tiden. Det verdifulle blir verdiløst. Og det verdiløse blir verdifullt. Forvirrig omskapes til klarhet. Orientering over hele linjen – fra øverst til nederst. Materialismens ytterste dag er begynt. Ennu er den ikke til ende. Kampen fortsetter.

I den strålende nyorientering lyder to enkle ord fra Jesu egen munn: "Dømmer ikke!" "Herre, hvis du vil gjøre et under med meg, da gjør meg til et bedre menneske!"

En av de skjønneste og mest gripende bønner som noensinne har lydt på jorden. Vi ber den så visst ikke for ofte."

Så langt Johan Falkberget, uttalt for en mannsalder siden, men angår et tidløst budskap som burde være høyaktuelt også for dagens verdikommisjon!
-------

Etter første verdenskrig gikk det galt med mange nordlandsfarere. De drev tran og fiskeforretning i Lofoten. Men krigen tok slutt. Tran som ble solgt til Tyskland falt i pris fra kr 200 til kr 20 for tønna. Tranoljen hopet seg opp på lagrene. De forretningsdrivende gikk konkurs. IÅlesund fatens mange millionærer så lenge krigen varte. Etter krigen mistet de alt de eide i pris og kursfallet. De måtte flytte ut av sine sobre hjem og havnet på sjøbodloftene. De ble ikke lett å komme seg på bena igjen.

Men tror du kjære Nils R. at denne misære rammet disse folka fordi de var dårlige eller onde mennesker? Eller tror du som våre nyorienterte, slik som Kristus legger det frem. Alt dette skjedde fordi forretningsfolka sammen med myndighetene, ikke visste hva de gjorde? Var det ikke på samme vis med Falkbergets Bør Børson? Bør visste heller ikke hva han gjorde. Han trodde blindt på tidene og konjunkturene. Derimot, hadde Falkberget, sammen med sine geliker i DNA, lyttet til Dybwad Brochmann, istedenfor å utrope denne mannen til tåkefyrste og tungetaler, ville dette som Bibelen benevner som HAMARTIAvære unngått. Og til overmål. Det må jo nå til fulle ha vist seg at det var DNAs egen uovertrufne profet Karl Marx som var tåkefyrste og tungetaler.

Fremdeles lever all verden under det kollektive Hamartia (Hamartia betyr bomskyting, ikke ondskap). Den enkelte får stadig unngjelde for hva som stelles i stand på helhetens kollektive plan. Si heller ikke at lederne over menneskene er onde som trenger å forbedre seg. Si heller at alt dette gale skjer fordi vi ennu ikke har fått som skolepensum Kristi lære om sann og gal kollektivisme. Alt fra barnsben bør ungene lære å gjøre forskjell på Virkelighetens Gud og hans rike på jord og på Uvirkelighetens Mammonrike med sine falske verdier. Måtte derfor Nyorienteringen snart komme i folkeledernes hoder.

Ut fra vår nye livserkjennelse påviser vi at vi i dag lever i et mer og mer merkantilistisk sykt samfunn. Tilstandene i helheten skaper uholdbare forhold for så mange enkeltmennesker. Tar urettferdigheten i samfunnet overhånd, blir kjærligheten mellom menneskene borte. (Impuls fra Kristis).

Dette er en generell kritikk, men vi har både i fortid og nåtid, så lenge Nyorienteringen har virket, måttet kjempe mot autoriteter som ikke har villet høre og aviser som nektet trykking. Alt dette er skjedd under det frie ords maske.

Hva skjedde med Dybwad Brochmann da han påviste det grunnlovstridige i å gi lover tilbakevirkende kraft? Han opplevet å bli mentalundersøkt og sendt til Gaustad. Det ble regnet som galskap av norsk rett å hevde at vi under Rettsoppgjøret etter krigen straffet de små, men lot de store "synderne" gå fri. Høysterettsjustitiarius Paal Berg fikk medalje for å radiorose Quisling, mens Brochmann med sitt radiokåseri fikk 3,5 års fengsel for å manipulere Hitlers voldsmentalitet til beste for det okkuperte Norge.

I dag er dette historie, men neppe glemt. Ennu lever makt- og sensurdjevelen blant våre autoriteter og medier. FAMPO som representerer en folkeaksjon mot overgrep mot sinnslidende, stenges ute fra å få sin kritikk frem. Et annet sted i dette nummeret av Samfunnsliv kan vi lese hva styreformann Dag Hiåsen skriver om saken.

Våre psykiatere henger fast ved primitive metoder i sin"legekunst", noe som i de fleste tilfeller gjør de syke sykere og kanskje også farligere. Tvang, lobotomering, tvilsom medisinering og mer av samme slag er noen av de midlene sykehusene betjener seg av. Men kan et menneskes sinn leges med somatiske metoder? Se det er det avgjørende spørsmålet som FAMPO reiser og vil ha offentlig debatt om, men blir stoppet i mediene og i pressen. Vi minnes Juklerødsaken.

Det nytter ikke å ta en Gud til hjelp for å fremme kjærligheten mellom menneskene, så lenge og så sant urettferdigheten tar av i samfunnet. En leder for en bedrift, kan ikke få sin årslønn forhøyet med f.eks. en halv million, mens hans undersåtter slåss om krone og øretillegg. Slik urettferdighet roper til en annen Gud enn den som burde råde i helheten av i dag.

Når menneskene stresses ned under det urettferdigproduserende systemet, oppstår også sykdom av så mange slag, ja også sinnssykdom. Da gjelder det at legene kjenner sinnskreftene som styrer. Prestene forakter psykologien, og legene som steller med menneskekroppen har i sine lange studier gransket etter sjel i kroppen, men meg bekjent har de ennu ikke funnet den. Og hva så. De er ukjent med de kreftene de skal helbrede.

Sinnskreftene i individ og samfunn har vi i Nyorienteringen studert og gransket gjennom to mannsaldrer nå. Vi har biblioteker fulle av litteratur om emnet. Sjelegranskingen åpner for innsikt i en helt ny og ennu ukjent verden. FAMPO vil støtte de personer som i særlig grad utsettes for psykiaternes "gale" metoder, og takk for det. Vi i Samfunnsliv vil endelig ha frem for all verden at sjelen som usynlig kraft bestemmer over liv og samlede samfunn. Ja, enten psykiaterne vil det eller ei, så har sjel og massesjel sin iboende, uavhengige lovmessighet, alle må erkjenne og følge om tilstandene skal bli gode. Hva vet psykiaterne om massesjelens hemmeligheter?

Verden i dag lever under en slags materiell besettelse. Få bort materialismen. Om en generasjon eller to vil matmangelen bli et problem hevdes det. Men det som fremmer umulige tilstander er ikke materien. Det er menneskenes sinnskrefter som har skeiet ut! Menneskene ser og gransker alt omkring seg, men nekter å granske seg selv og sin egen tenkemåte. Penger forveksles med varer, stat forveksles med samfunn og Gud i mennesket forveksles med teknologiske drømmeguder ute i det blå. Sjelen er gudsfunksjonen i mennesket. Ham kjenner man ikke. Spørsmålene angripes fra gal synsvinkel, og resultatet blir deretter.

Undertegnede samt den organisasjon jeg representerer har ingen vanskeligheter med å gi vår fulle tilslutning til de oppfatninger journalist Andreas Wiese gir uttrykk for i Dagbladet/Samfunnsliv vedrørende strafferettslige reaksjonsformer i USA.

Det er flaut og skammelig at norske myndigheter ikke reagerer såvel hva angår fullbyrdelse av dødsstraff, de umenneskelige soningsforhold som m.h.t. forskjellsbehandling relatert til etnisk opprinnelse.

Som Wiese påpeker, de ulike reaksjonsformer, eller norske myndigheters forskjellsbehandling av regimer man "liker" respektive "misliker" (USA/Kina) – når det dreier seg om tilsvarende grove brudd på menneskerettighetene – ikke kan aksepteres. Respekt for menneskeverdet uavhengig av rase, kjønn, religion m.v., etikk/moral samt troverdighet, – det bør kunne hevdes at dette må vere sentrale begreper i denne sammenheng.

Tilgang til demokratiske rettigheter inklusive ytringsfrihet vil som oftest være en forutsetning for å kunne avdekke kritikkverdige forhold i et land/under et regime. Dette innbefatter at de som reellt sett (forutsatt et ihvertfall tilsynelatende demokratisk styresett) er forvaltere av ytringsfrihet – de dominerende medieforetakene – ikke diskriminerer eller utestenger de oppfatninger, erfaringer eller den virkelighet "som ikke passer for meg"!

At medieforetakene stiller krav til dokumentasjon/bevitnelse eller i det minste en sannsynliggjøring av de forhold som søkes belyst, kan langt på vei forsvares, – men i de tilfelle hvor det kan reises tvil vedrørende ivaretakelse av fundamentale menneskerettigheter/rettssikkerhet bør terskelen være lav hva angår medieomtale eller ytringer.

For en tid tilbake konkluderte Erling Folkvord i en kronikk vedrørende menneskerettigheter (i Dagbladet) med at "Det er typisk norsk å være god – i utlandet". – Det kan vanskelig synes å utgjøre noen forskjell om "typisk norsk" erstattes med "de dominerende norske medieforetak". Det er prisverdig at norske medier retter søkelyset mot manglende overholdelse av menneskerettigheter i andre land, men den samtidige fortielsen/selvforherligelsen av tilstandene i eget land er mer enn påfallende – den tjener medieforetakene til liten ære.

Det kan vanskelig bestrides at et større antall norske medier eksempelvis m.h.t. Per Lilands sak og "Bumerangsaken" var å finne på posisjonsbesitternes eller systemhvitvaskernes banehalvdel. Hva angår det kanskje råtneste rom i enten det heter det verdikommisjonske eller det norske hus, – psykiatrien – synes den tilnærmet penslet med kjærlig hånd av medienes "smørere". Det er ikke kun uskyldige riper i lakken som her, det må kunne antydes, – forsøkes usynliggjort. Enkeltstående overtramp som kan beskrives som tilfeldigheter eller unntak kan til "nød" belyses, – regulære overgrep og/eller grov mishandling blir ikke bare fortiet idet de som kan berette om forhold av denne art blir avvist/bortvist av medienes redaktører.

Og, – når en "tilfeldighet" eller et "unntak" blir viet omtale i norsk presse synes det å ha nedfelt seg som sedvane at psykiatriens utøvere gis omfattende medietilgang som gjerne konkluderer i en formaning til redaksjonen. – Ett av mange eksempler: "Og så til sist (også med adresse til redaktøren) – Når det utdeles verbale kilevinker til oss psykiatere, pass da på at dere ikke rammer pasientene! Det blir ikke lett å søke hjelp når hjelperen fremstilles så ynkelig".

Når media ikke bare velger å tildele psykiatriens utøvere omfattende suttekluter, men også tar pekefingeren til etterretning, ligger det snublende nær å antyde moteordet samrøre. Har psykiaterne behov for beskyttelse (mot kritiske oppfatninger/spørsmål) – og anser medieforetakene det som sin oppgave å opptre som beskyttere, må dette kunne oppfattes som en fallitterklæring hva angår begge "profesjonsområder".

"Pass da på at dere ikke rammer pasientene". – Den registrerte hyppighet av uttalelser av denne type bør kunne karakteriseres som "skyve pasienten foran seg syndromet!

Det synes relevant å kunne trekke paralleller mellom norske myndigheters nevnte forskjellsbehandling av USAog Kina eller den internt etnisk relaterte forskjellsbehandling i USAnår man skal beskrive de dominerende norske medieforetaks forskjellsbehandling av psykiatriens representanter og de som utsettes for eller taler på vegne av i første rekke de som ufrivillig "blir konfrontert" med psykiatriens utøvere. At forskjellsbehandlingen er reell kan vanskelig forsøkes bortforklart, – det interessante blir følgelig å søke etter årsaken(e).

Det psykiatriske fagfeltets "historie" med bloddryppende lobotomiinngrep, sterilisering av taterjenter etc/osv. kan neppe være grunnlagsgivende for troverdighet(?). "The good and the bad" jfr. USA/Kina eller USA-innvårneres blekhetsgrad, kan dette "overføres" til psykiatriens utøvere kontra "psykiatriske kasus" eller de som taler på de sistnevntes vegne?

Frykter medienes redaktører/ journalister å bli "gjenstand for" psykiatriens utøvere? (I utgangspunktet har de sannsynligvis lite å frykte idet psykiatriens representanter tilnærmet "garantert" forskjellsbehandler de som har og de som ikke har adgang til å berette om det de utsettes for.)

– Men, gitt at medieforetakene åpnet for omtale av psykiatriske overgrep og/eller ytringer fra ufrivillige psykiatriske kasus eller deres talsmenn/kvinner, – frykter mediefolket at dette vil kunne resultere i eventuelle represalier eller et eventuelt utrivelig fremtidig "møte" med psykiatriens utøvere? – Kan det i så fall være nærliggende å antyde feighet? Kan, som tidligere antydet, et "innbringende" samrøre eller "lukrativt" vennskap med "de rette personer"/posisjonsbesittere antas å være en årsaksforklaring?

Eller kan det forklares såvidt "enkelt" som at mediefolket frykter for at deres egen virkelighetsoppfatning m.h.t. idyllflaberget skal "ende i" en forvitrende eller illeluktende ruinhaug – dersom en annen virkelighet blir avdekket?

Lund-kommisjonens avsløringer bl.a. vedrørende samrøret mellom påtalemakt og dommerstand (dersom dette ikke allerede er glemt/fortrengt av redaktører og journalister) burde ha resultert i årvåkenhet og ydmykhet(!) fra medieforetakenes beslutningstakere og påvirkere.

Arnold Juklerøds tilfelle burde for lengst ha medført "magatrøbbel og sure oppstøt" for redaktører/journalister som ikke har gått i dvale.

Vitnemål fra "AUF-saken" om at det i Norge er "vanlig" å plante psykiatriske diagnoser på (menings)motstandere burde resultere i skamfølelse og teleløsning (opptining av hjerneceller) også for de kategorier av mediefolket som altfor lenge har funnet det komfortabelt i hiet. Når medienes beslutningstakere tilsynelatende uten motforestillinger sluker rått psykiaternes massekvekking av "Ikke innsikt i egen situasjon/ eget sykdomsbilde" – bør det kunne stilles spørsmål ved om mediefolket har innsikt i sitt sykdomsbilde.

"Oversettes" integritet til "å våge å fortelle det man ser" synes begrepet å være ukjent for norske mediarepresentanter – ihvertfall hva angår konsekvenser av psykiatriske behandlingsmetoder. – De mennesker som førstegangsinnlegges ved en psykiatrisk institusjon har sjelden vanskeligheter som skyldes manglende kontroll over tunge, munn, svelg eller ukontrollerte kroppsbevegelser. Etter en tids neddoping – med enorme doseringer av nevroleptika – utvikler mange parkinsonisme eller tardive dyskinesier (fellesbetegnelse for nevnte vanskeligheter.) – Når psykiatriens utøvere hevder at den psykiske lidelse er årsak til vanskelighetene, – og krever å bli trodd – bør medienes redaktører og journalister "rote fram fra skuffen" enten begrepet integritet eller kontaktlinser.

Et ikke ubetydelig antall av de mennesker som påtvinges medisinering, les: kjemisk lobotomering – i omfattende doser over lengre tid:

– Velger enten å avslutte sitt eget liv (grunnet store smerter og/eller svært redusert livskvalitet.)

– Eller de dør av hjertesvikt eller andre komplikasjoner.

Giftinjeksjonene som tilføres dødsdømte i fengsler i USAer i det minste hurtigvirkende!

* Folke-Aksjonen Mot Psykiaternes Overgrep (FAMPO) har mottatt flere henvendelser, eller mer korrekt, flere rop om hjelp fra internerte i norske psykiatriske fangeleire

* "Den ukjente pasients grav" med Gaustad psykiatriske fangeleirs inskripsjoner, befinner seg på Ris kirkegård.

* Pårørende som har henvendt seg til psykiatriske institusjoner og gitt uttrykk for skepsis til eller har rettet innsigelser mot den behandling deres nærmeste utsettes for, er selv blitt truet med internering og påfølgende diagnostisering og neddoping.

*Mange pårørende våger ikke å fremstå med navn av frykt for represalier mot deres nærmeste.

* Personer i posisjoner synes å ha enkel tilgang til internering og påfølgende stigmatisering av saks- eller meningsmotstandere ved psykiatriske fangeleire. – Psykiatriske diagnoser rekvireres og konstrueres etter forgodtbefinnende (Jfr. bl.a. Arnold Juklerød)

*Brev, telefon, besøkskontroll og -forbud blir anvendt tilsvarende en varetektssituasjon.

*Menneskeverd, menneskerettigheter og rettssikkerhet er fremmedord.

Vitnemålene fra såvel pårørende som tidligere og nåværende internerte er mange. I enkelte saker foreligger det en relativt omfattende dokumentasjon, andre forhold kan delvis underbygges.

Norske myndighetspersoner og norske medieforetaks representanter bør dra på "fellesutflukt"" Anbefalt destinasjon for neste "ferie" er et uanmelddt opphold av minst tre ukers varighet ved en lukket institusjon på idyllflaberget.

Medbrakt kan ikke nytes. Stedets "servering" må inntas! Der vil det bli mulighet for å møte seg selv i ei låst dør.

Forhåpentligvis vil dette kunne lede til at menneskerettighetsåret også ble "husket" av norske politikere og mediaforetak – også i Norge!

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på

Hendersons Park Hotel AS

I Samfunnsliv 3/98 gledet redaktøren oss med en reprise av den unge Aase Brennes overtyre til sitt medarbeiderskap i bevegelsen og S-liv.Make til fulltonende overtyre skal man lete lenge efter! Undertittelen er "Takk for inspirasjonen". Ja, den unge Aase var åpenbart høyst inspirert ved nevnte som er det mest velskrevne jeg har lest av henne. Det fortjener å leses flere ganger, for det er blant de mest velskrevne bidrag i samtlige S-liv.

Jeg antar at blant hennes inspirasjonskilder er BDBrochmanns "Allegorier" (fra boken "Bibelen og naturvidenskapen) som danner et kunstnerisk høydepunkt i hans produksjon. – Men Aases overtyre er selvstendig stilet i forhold til BDB; og formet dels som en hyllest til mennesket med dets gudbenådede vekst- og utviklingsmuligheter, og dels hen til en allegorisk hymne til livet og det store harmoniske samspill i naturen. Og artistisk formet med en prosalyrisk, nyansert sensibilitet og festivitas, som også gjør lesningen til en fest. 

Et av de mest malende og assosiasjonsvekkende billeduttrykk i Nordisk litteratur, er dette av Bjørnstjerne Bjørnson: "Begeistringens rullende fonn". Den ble utløst bl.a. i Aases sjel – av BDB. 

I forhold til sprogets visdom og dets foreldede perler og edelstener: Ordene, – minner vi ofte om små barn som sitter i sandkassen og kaster tankeløst rundt seg med småstener. Uten å ane at det egentlig er perler, diamanter, rubiner, safirer, smaragder, ametyser osv.

I forhold til vårt underutviklede bevissthetspotensiale - er vi for det meste "bevisstløse" søvngjengere (se BDB9. Søvngjengeriet angår ikke minst måten vi omgåes sproget. Hvordan vi som upersonlig fraseologiske gjengangere, med søvngjengeraktig sikkerhet unngår en bevissthetsvekkende fordypelse i sprogets visdomsfylde. – I vår overfladiske hverdagsfraseologi, overser og overhører vi følgelig, at selv mange "velkjente" ord og uttrykk, innebærer og utsier meget mere enn vi er bevisst om. Deriblant ordet "begeistring". Det innser vi lettest når vi lytter til det tyske "Begeisterung". Her kan vi høre/innse/erkjenne (percipere) at ordet bl.a. betyr "Be-åndelse" (ånds-inspirasjon). Av "Geist" som betyr "ånd". Herigjennom blir det også innlysende hvordan ordet "Geistlige", opprinnelig uttrykte en åndsrealitet. Selv om verdien efterhvert ble noe devaluert. 

***

Vi takker Aase for hennes begeistrede og begeistrende overtyre – som vel er det lyseste og mest optimistiske som har stått i S-liv, og som vi gjerne vil lese flere ganger.

PROGRAM FOR SOMMERTREFFET 1998

Fredag 24. juli: Ankomst til middag kl. 19.00

Lørdag 25. juli kl. 10: Psykolog S. Halleraker. "Psykiatri – sykdomssymbolets bedrageri"

Lørdag 25. juli kl. 15: Ulf Christensen. "Ja, vi styrer dette landet. En videreføring av BDBs visjon av Det levende selvvirkende samfunn"

Søndag 26. juli kl. 10: Oddmund Gullteig. "Fredsarbeid og miljøbevaring vil lykkes bare når utgangspunktet er livets virkelighet"

Søndag 26. juli kl. 15: Redaktør for det internordiske tidsskriftet "Alternativt samfunn", Even Lorch-Falch, Elverum: På terskelen til en ny tid kreves en ny mentalitet, nye holdninger og nye handlingsmønstre. – Hva ligger det i utfordringen "Veien, Sannheten og Livet"?

Mandag 27. juli: Fridag.Ev. m/turarrangement

Tirsdag 28. juli kl. 10: John E. Karlsen,Sverige. "Menneskehetens situasjon".

Tirsdag 28. juli kl. 15: Can. mag. Astrid Strømme. "Hva er et verdisamfunn"?

Onsdag 29. juli kl. 10: Lærer og forfatter Dag Ove Johansen. "Livets tre".

Onsdag 29. juli kl. 15: Anders Ryste. Avslutningsforedrag.

Rett til forandringer i programmet forbeholdes.

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside