|
B. DYBWAD BROCHMANN KUNSTEN Å LESE BIBELEN Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12 Kapittel 13 Kapittel 14 Kapittel 15 Kapittel 16 Kapittel 17 Kapittel 18 Kapittel 19 Kapittel 17 Dagdrømmeriet Er det sant
at vi mennesker sover og drømmer midt på høylys dag? Jeg vet godt av lang erfaring at det store publikum
— og især autoritetene og de lærde, ville synes langt bedre om min forkynnelse
hvis jeg framholdt at vi var onde! Da kommer folk i det dypeste alvor og
takker meg og sender meg remisser og takkeskrivelser. Og hadde Frelseren tatt opp fariseernes lære om
ondskap og synd og ond vilje, så hadde de ikke korsfestet ham. Men Jesu lære
om de blinde rettledere for blinde og om de sløve, søvnige og tankeløse sinn,
virket forstyrrende og systemødeleggende. Det er langt mer forargelig å høre
at man «går og sover midt på høylys dag», enn å høre at man er ond. Og enhver
som ikke vil tro det, kan bare som jeg, forsøke det i noen år. Vil du f. eks.
bli populær i Stortinget og godt likt av alle slags mennesker så skal du bare
fortelle historier om «egoistene» og de stygge menneskene. Alt hva du sier og
gjør må likesom hentyde til at du har det riktige syn på menneskelig
egenkjærlighet og ondskap, så er du sikret en bred plass og ofte en god
stilling her på jorden, og hvis du da samtidig ofrer til misjonen og arbeider
for å tukte og tvinge menneskene for at de om mulig kan bli litt bedre, så
oppnår du kanskje også prestenes reisetillatelse til Himmelriket. Ganske annerledes vil du få erfare at ditt
livsarbeid ligger an, hvis du forteller dine livsfeller at de sover og
drømmer og ikke er seg bevisst hva de gjør. Forsøk å overbevise en jøssing om
at N.S.-folkene er idealister med forfalskede idealer, eller forsøk å
forklare N.S. at jøssingene er nidkjære patrioter og chauvinister, så skal du
merke noe annet. Da får du alle mot deg. Eller forsøk å fortelle arbeiderne
at deres partiledere er drømmere, eller at naturvitenskapsmenn er folk som
driver gjettekonkurranse, og at presten og prosten og bispen «farer storligen
vill», så vil du snart merke den kulde og spott som slår deg i møte. Forsøk å
si til en redaktør eller til en propagandasjef at han lyver hurtigere enn en
hest kan trave, og at han er en dårlig psykolog som ikke kan se seg selv og
oppdage at han arbeider for det umoralske og i virkeligheten splitter folk istedenfor
å samle dem. Du kan være glad om du slipper å bli kastet ned gjennom trappen. Det må altså være noe avgjørende i veien med den
menneskelige mentaliteten. Det beste resultat i så henseende som jeg har
opplevd, var en gang hos en stor og fet redaktør. Han så mer enn folk flest. Jeg
sa: «Du tør altså ikke trykke min artikkel enda jeg setter fullt navn under?»
Han så meg inn i øynene og sa: «Du forstår, vi kan servere våre lesere litt
sannhet, vi også, men da må det foregå teskjevis, og ikke slik i sleivevis og bøttevis som du serverer
sannheten». Henrik Ibsen
lar en av sine «figurer» si: «Ta ikke
livsløgnen fra menneskene, for da dør de.» Men verdens Frelser mente det motsatte.
Men jeg skal innrømme at han ga menneskene god tid på seg for å få tid til å
sove ut den søvnen og bli ferdige med den tregheten som vi alle har i oss fra
naturen. Vi er vokst opp nedenfra!
Vi sleper på arven fra den sovende natur. Ser vi ikke det, så ser vi ennå
ingen ting. Vi er «likesom trær som går
omkring». Har du noen gang gitt deg tid til å tenke nærmere over hva det vil si å sove og drømme? Jeg vil kort forsøke å beskrive for deg hva det er som karakteriserer den tilstand som vi forstår med søvn og drøm. De mest karakteristiske trekk ved enhver søvn og drøm tror jeg kan sammenfattes i følgende 7 punkter, og jeg henstiller til leserne selv å kontrollere om det stemmer. Hvis det nemlig stemmer med dine egne erfaringer, så betyr ordet «søvngjenger» og dagdrømmer altså verken overdrivelse eller skjellsord eller vittigheter. At det er noe komisk ved dagdrømmeriet er en sak for seg. Alle gode vittighetsblader spekulerer jo nettopp i det, men det er ikke derfor vi tar disse trekk av vår natur fram her. 1) I drømmetilstanden er alt det vi opplever
faktisk utelukkende bilder. Vi ligger i vår seng, men opplever de utroligste ting
som levende virkelighet. Vår «fantasi» har ingen «kritisk sensor» og løper
derfor helt fritt mens bevisstheten «tar seg en blund». Dette første trekk er
felles tror jeg for alt drømmeliv, både hos barn og voksne. 2) I drømmelivet kan de mest selvmotsigende («ambivalente»)
opplevelser og meningsløsheter
passere uten at vi reagerer riktig
på dem før vi «våkner». 3) Det finner ofte sted såkalte «forskyvninger» når
vi sover, f. eks. at de minste småting og bagateller kan blåse seg opp til å
ha den aller største betydning, mens store og vesentlige ting kan bli
oversett, som de rene biting. 4) Handlinger og opplevelser som vi i våken tilstand ville rødme over og skamme oss over, kan i drømmer oppleves som ganske naturlige, fordi skamfølelsen mangler. 5) I drømmer går ofte våre innerste ønsker i
oppfyllelse. Drømmene kan være så skjønne og behagelige at vi blir ganske fortvilet
når vi våkner fordi «det hele var en drøm». Ønskeoppfyllelsen hører særlig
til barnets drømmeliv, men forekommer også hos voksne. Er man tørst, så
drømmer man kanskje uavlatelig at man drikker, og den sultne drømmer han får
mat. Drømmen røper derfor ofte hva vi bevisst eller ubevisst lengter etter,
eller hva vi mangler og savner. I «våken» tilstand har vi ofte «glemt» våre
innerste savn og ønsker. I drømmer
kommer det ofte for en dag hva vi ubevisst mangler eller savner, uten at
vi i «våken» tilstand har vært oppmerksom på det. Det hender også ofte at «vi
mister noe», eller «glemmer noe» eller systematisk «fortrenger noe» inne i
oss selv og da hender det også ofte at vi i drømmetilstanden «finner igjen» det
som vi har mistet eller kommer «ansikt til ansikt» med noe av det som vi har
«glemt» eller «fortrengt». Det kan derfor ofte være nyttig å studere vårt
eget drømmeliv for å komme til klarhet over hva det bor eller lever i vår
innerste natur. 6) I mange tilfeller kan drømmen beskytte søvnen så
vi «forsover oss», som det heter. I andre tilfeller kan drømmen «uroe» oss,
så vi våkner og tenker over ting som vi ellers ikke hadde heftet oss ved. 7) Drømmetilstanden atskilles fra den «våkne»
tilstand på den måten at den likesom er en «kløft» mellom dette at man
«sover» og dette at man våkner. Overgangen over denne kløften kan variere fra
det langsomme til det raskeste tempo. Ikke sant! Er det ikke her vist til de mest iøynefallende
trekk ved enhver alminnelig forekommende drømmetilstand? Altså: Hvis disse
trekk også gjenfinnes i det daglige liv
— hos alle nålevende naturlige og «normale» mennesker, så har vi ført bevis
for at vi mennesker er dagdrømmere
i dette ordets bokstavelige mening, selv om vi ved første og andre overveielse
finner det utrolig, usannsynlig og usmakelig og kanskje forargelig. Nå skal vi
se! l) Vi vet alle at penger bare er symboler eller bilder. Men vi opplever det som virkelighet — som en hard virkelighet at disse «bilder» styrer verden. Nekt nå ikke det at «pengene styrer verden». Det forholder seg slik fordi hele verden drømmer og skriker på «kapitalens makt». Vi har opplevd at det ble satt skuddpremie på grisunger fordi det var «for mye flesk». Vi opplever at man slår mysen i kloakken «fordi det er for mye ost». Vi har sett de styrende i alle land brenne hvete, mais og kaffe og ødelegge realverdiene (= de virkelige verdiene) for pengeverdienes skyld. Vi opplever altså «bilder» som virkelighet Sosialøkonomene på universitetet forsikret oss i krigsårene at «den norske krone» «steg» og «sank», pustet seg opp og krøp sammen igjen som om den var et levende vesen. Folk reagerer kanskje litt av og til, og den ene overgår kanskje den andre i å si at vi «lever da ikke av penger» — for å vise hvor klok og «våken» man er. Men i realiteten så sier alle som så: «Hva skal vi leve av da, hvis vi ikke har penger?» Bildet oppleves altså som virkelighet. Og folk
drømmer endog så energisk at de lager verdenskrig for å få markeder for avsetning av varer! Ellers blir det
«krise», «finanskrise» osv. Som om pengene var noe annet enn måleenheter og
regnskapsmidler som meter og centimeter, liter og hektoliter. «Staten»
er også et fantasibilde. Ingen har sett «staten» Og den finnes ikke. Ingen
har noen gang sett «molok», men millioner av mennesker satte livet til i
historien, eller tok hverandres liv for en eller annen «tenkt» moloks skyld.
I våre dager dør millioner av menn og kvinner igjen for sin «stat», som ikke
er annet enn et bilde. Alle vet at
det er folket selv som utfører alt arbeid og som betaler hvert eneste øre i
«stats»-kassen. Men allikevel opplever man i drømme at «staten arbeider»,
«staten betaler», «staten styrer» — og alt dette oppleves som like virkelig
som når smågutten opplever at hans trehest løper løpsk eller at dukken til
hans søster «går på skolen» «sover», «drikker», «skitner seg ut» osv. Alt
sammen er virkelighet i drømmelivets bildeverden. Vi vet at samfunnet er levende kjøtt og blod og ånd
og at «staten» bare er et bilde på helheten! Vi ser på kongen og keiseren som
bildet på «det største» vi kjenner.
Derfor valgte Samuel en «stor, høy mann» til den første konge blant jødene.
Jødene drømte om det «store», og nå gikk «det store» for deres øyne som
levende virkelighet akkurat som gullkalven i Moseboken var blitt en levende
gud som kunne gå for «folkets barnslige øye». Kristus peker på keiserens bilde og spør: Hvem sitt bilde er det? Hvem sine symboler er dette? Og da folket svarer i drømmetilstanden, så lar han dem drømme videre for så vidt som han ikke uroer dem: «La symbolet få sitt og virkeligheten sitt.» Dvs. lær deg til å se forskjellen på din egen skaperånd «gud» og på det symbol som du ved åndens hjelp har skapt! Verdens mentale Frelser gir dem bare en impuls — noe som de kan tenke på og diskutere i 2000 år! Det står at de forundret seg stort og gikk fra ham. De kom nemlig for å fange ham — og så lot han isteden derfor disse menneskene fange seg selv! Ennå skulle verden leke med sine bilder i 2000 år, fordi verden trengte sine bilder for å sove mer og drømme videre. Kristus ga menneskene sannheten teskjevis! For at de skulle se og dog ikke se, høre og dog ikke høre. Vi er altså dagdrømmere for så vidt som vi selv tror at «staten» beskytter oss og velsigner oss! Selv om den ene «stat» bygger ubåthavnen på Laksevåg og den annen «stat» bombet hele Laksevåg i ruiner til død og fordervelse for menneskene, som tilhørte minst 3 «stats»-samfunn, så opplever vi det i drømme som om «staten» beskytter oss. Når vi våkner helt en gang, så ser vi det motsatte, og innser at det bare var «staten» og ingen annen privat morder og røver (Barabbas) som kunne måle seg med «staten». «Jeg vet at politiet beskytter meg og mine,» sier «anarkisten», «men hvem skal så beskytte meg og mine mot politiet?» I drømmen reagerer vi ikke på det meningsløse og
vanvittige i dette å legalisere og organisere og autorisere mord og røveri. «Okkupasjon»
er ikke tyveri og overfall. Røvere og banditter blir vi først når vi stjeler
og røver i privatlivet. Men når vi «våkner» så reagerer vi annerledes. Og du
som ennå lever ubevisst i drømmen vil sikkert reagere veldig på at jeg her
forsøker å vekke deg? Legg derfor merke til Jesu ord i Luk. 22, 25: «Kongene
hersker over sine folk og de som bruker makt over dem «kalles for deres velgjørere».»
I drømmen gjelder de for å være velgjørere
fordi bildene eller symboldannelsene oppleves
som virkelighet. Menneskene «surrer» i historien omkring staten og
«det store midtpunkt», som fluer surrer omkring lyset. Derfor kaller Bibelen
«djevelen» for «Beelsebub» som betyr: «Han som behersker fluene» = den uvåkne
og drømmende fantasi. «Staten» er «erstatningen» for det hellige levende
samfunn. Det egentlige og virkelige er du og jeg og vår neste og det store intense
skjebnefellesskap som på usynlig måte binder oss sammen. Så lenge vi ikke
oppfatter dette usynlige skjebnefellesskap, men bare «aner» det eller
«svermer» for det og omkring det, så går vi til valg og skriker på en sterk
«stat». Vi drømmer ved alle valg at vi opplever den virkelighet vi ber om og
ønsker oss. Vi ser ikke at vi blir skammelig snytt fordi vi «velger» det gale
uten å reagere riktig og kritisk. Vi ønsker å bli rike og lykkelige ved
«stats»-bidrag og skatter. Men Beelsebub ler av oss. Vi blir uavlatelig
skuffet. Men i drømmetilstanden går våre ønsker i oppfyllelse: Vi tror vi
oppnår «fred», «rettferdighet», «rikdom» og «velsignelse», men i mange tusen
år har vi bare oppnådd det motsatte uten å erkjenne det. Sensuren i oss selv har «tatt seg en blund». «Staten» styrer slett ikke, og «pengene» regjerer
slett ikke. Det er vi som «styrer» (i tåken og søvnen), og det er vi som regjerer
slik med pengene at vi blir pengenes slaver. Vi er slaver under avgudsbilder! Vi reiser over hav og land for å «kristne» hedninger som tror at det er liv i stein og tre. Men vi ser ikke bjelken i vårt eget øye, for da ville vi se at vår bildedyrkelse i Europa var tusen ganger verre enn leken med bilder og symboler hos negere, indianere og eskimoer. Kan du huske fra din egen barndom hvor forferdelig du kunne føle det hver gang det gikk opp for deg at du lekte og fantaserte med dukker og bilder? Jeg husker godt at jeg en hel vinter hadde lekt «jernbane» med tomme esker. Men en vårdag brast illusjonen. Da skyndte jeg meg å kaste alle eskene i ovnen for at ingen skulle se at jeg — en «stor» gutt — hadde lekt med tomme esker. Det kan føles pinlig å våkne og gå over «kløften» fra drøm til virkelighet. Det virker «irriterende», «forferdende», «pinlig» og «smertefullt», hvis man altfor plutselig våkner av sin drøm. Å skifte helligdom og idealer og interesser er ofte katastrofalt i vårt liv, og Bibelen beretter mye om dette. Les f. eks. skildringen av den dagen og timen da alle bortførte verdier går til grunne, og da det går opp for verden at kirken var en «troløs Kristi brud» — en åndelig skjøge som hadde latt seg kjøpe av verdens fyrster, makthavere og pengesamlere! Johannes hører en lyd som om havet var kommet i opprør og som om bølgene bruste og gikk høyt. Dette går i oppfyllelse i enhver menneskesjel når man har Sturm- und Drang-perioden. Når det gamle faller og «dør» inne i en og man finner på noe nytt til et nytt livssyn, til en ny tro og til et nytt verdensbilde. Og når hele verden våkner så skal du som lever få se at «bølgene går høyt», og du skal høre i radioen og i luften at «folkehavene bruser»! Bare vent. Ingen sensasjon i verdens historie kan måle seg med
denne. Da krigen kom i 1940 til Skandinavia, rammet krigen først og fremst Norge, hvor man betalte kr. 235,00 pr. år i gjennomsnitt pr. innbygger i skatt. Dernest rammet den Danmark hvor skatten i gjennomsnitt var kr. 190,00 pr. år pr. innbygger. Sverige slapp lettest fra krigen hvor gjennomsnittet var lavest, nemlig kr. 150,00. Men den vil vokse den også og få sine følger. Man må da få litt igjen for sin selvhengivelse og molokdyrkelse. Man må da få litt igjen for pengene, for sin nidkjærhet i bildedyrkelsen og for sin offerlyst og offerglede overfor avgudsbildene. Når «regjeringen» kommer igjen og de gamle symboler vender tilbake, vil folket juble og fortsette hvor man slapp. De gamle «Fluer» lærer de unge «opp», og det klassiske hedenskap har dype røtter hos alle som sover og drømmer. De dynamiske krefter er de samme som før — og «styrmannen» for disse allmektige krefter er den gamle religiøse bildedyrkelsen. Gudebilder
og Madonnabilder og Kristus i glass og ramme på veggen og nattbordet er alt
sammen eksempler på at vi mennesker tilfredsstilles av bilder. Så lenge
Frelseren ikke lever og arbeider inne i
oss, er det godt å ha ham på nattbordet eller på veggen mens vi sover og
drømmer at vi er hans disipler. Dessverre har ikke Kristus sørget for at hans
portrett ble oppbevart for etterslekten. Mange har beklaget det. Men
menneskene har selv skapt seg sine
bilder av Frelseren, likesom de i all sin religion dikter og drømmer at de er
Guds barn og praktiserer kristendom. Har man ikke et Guds rike og heller ikke et hellig samfunn, så kan man jo «leke» og drømme at man har det All «kirke»-kultus og tempeltjeneste er bildespråk for det virkelige At all denne kultus stadig forandrer seg, betyr ikke at Gud er bestandig annerledes, men at vi selv forandrer oss og stadig skaper nye bilder og bestandig dikter og skaper en guddom i vårt eget bilde. Vi kan f. eks. i kunsten finne Kristusbilder i alle sjangrer fra de mest søte og jomfruelige til de mest mandige og kraftige alt etter som vi selv er i humør til! Men Jesu lære er denne at Riket er inne i oss og at vi skal bli som vårt opphav, Gud og ikke Gud som vi. Tenk når verden våkner og virkelig ser Gud og
oppdager Gud i Menneskesønnen! Da først kan det snakkes om den objektive sannhet
og virkelighet. Når Frelseren ikke etterlot seg et portrett var det sikkert
fordi vi ikke skulle drive bildedyrkelse med hans bilde. Vi skulle ta hans
bilde opp inne i oss og lære oss til å se ham med vårt åndelige øye. Kristus skrev ikke en gang en eneste av sine taler! Det berettes bare en gang at han skrev, og da skrev han i sanden Det ser ut som om dette å skrive i sand var et dikterisk innfall av ham? Det var vel kanskje for å si: «Slik er det å rettlede menneskene i sannhet! Dere sovner igjen. Å tale til menneskehjertene er som å skrive i sand,» vil han si. En venn av meg, dikteren Olav Aukrust, brukte et annet bilde. Han hørte gjerne på mine foredrag og la merke til folks begeistring og bifall og så sa han: «Du slær i vatten.» «Du slær i vatten.» Det spruter litt med det samme og «bølgene går høyt» men et øyeblikk etter er det like stille på overflaten. Jeg har skrevet en masse i sand og sådd mange gode korn fra den Hellige Skrift på steinbunnen. Og meget få nålevende har slått mer i vannet enn jeg har gjort. Men litt spirer og gror det allikevel! De fleste sover videre i sitt dagdrømmeri. Bare noen få gnir seg i øynene og begynner å se på samme måten. - - - - At Frelseren forsto vår trang til bildedannelse og
fullt ut innrømmet den genetiske rolle som symbolene har for oss i vår drømmetilstand,
beviser både hans stadige bruk av bilder og hans foran siterte ord, og
lignelsenes rolle og betydning. Men mest av alt ser vi dette i Kristi
innstiftelse av nattverden. Vi vet vel alle litt om den store rolle som blodet spiller i alt menneskelig
forestillingsliv. Og nettopp nå når raseteoriene på nytt raser gjennom
verden, bør vi se litt på blodet. Lumholtz og andre oppdagelsesreisende i
fjerne land beretter at de fargede og innfødte folkeslag ofte kan være
farlige for den hvite mann fordi de tror at når de drikker den hvite manns
blod og spiser hans kjøtt, så tilegner de seg den hvite manns egenskaper.
Hodejegerne på Borneo tror at når de spiser en sterk manns hode, så får de
den sterke manns egenskaper. Moses lærer at sjelen sitter i blodet. I 3. Mos.
17, 11 heter det: «For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på
alteret for å gjøre soning for deres sjeler; for blodet er det som gjør soning,
fordi sjelen er i det.» La oss ikke diskutere eller kritisere Moses, men bare slå fast hva all erfaring fra fortiden og all erfaring fra primitive folk går ut på, nemlig at man tilla blodet en utrolig mengde mystiske egenskaper. Det primitive mennesket ser jo — ifølge de empiriske prinsipp eller det såkalte «erfaringsprinsipp», at når blodet tappes av et levende legeme, så «dør» det! At «erfaringen» dessverre ofte er det navn som dagdrømmere setter på sine «villfarelser», er en sak for seg. Alle ville og primitive folk ser «mystisk» på blodet. Man ofrer «blodet» til gudene. Ikke fordi Gud er blodtørstig, selvfølgelig, men fordi vi er det eller fordi vi tenker oss det slik. Man smører blodkors på sin dør imot pest og sykdom. Til alle slags heksesalver og heksekunster hører alltid litt blod — f. eks. av barn og jomfruer. Det finnes folk som ennå tror at de får styrke som en okse når de drikker okseblod, osv. Våre forfedre ofret bygdens fineste og gjeveste gutter og jenter til Asagudene for å oppnå disses gunst og slik videre fra evighet og til evighet i all religionshistorie, og i alle fanatiske beretninger om menneskelig frykt på den ene siden og offerglede og offervilje på den andre siden. Når de gamle norske Asadyrkere ofret sine egne vakreste gutter og jenter til det høyeste som de kunne tenke seg, så var det ikke ondskap, men det var det primitive refleksjonsliv og åndsliv som søkte en slik utvei i mangel av mer lys og større viten. Det var sikkert like godt og oppriktig ment av Moses, det som jeg nettopp siterte. Nå kommer verdens mentale Frelser og ser alt dette
og hele denne blodige gudekultusen. Han fordømmer oss ikke for vår hjelpeløse
blodhunger, for han kjenner vår frykt og vår mangel på lys over oss selv.
Verdens Frelser ser deg i din skyldfølelse og syndeangst og i din frykt for
den ukjente Gud og de ukjente naturkrefter. Han kjenner din livsfrykt og især
din dødsfrykt, og han vet at når du ofrer det kjæreste du eier, dine egne
barn fra det høyeste, men ukjente som du frykter, så vet han at du og din
prest mener det godt. Du vet bare ikke selv hvordan du er blitt til, og du
kan ikke ennå orientere deg overfor de mektige tanker som løper inn og ut av
deg. Han vet at du er vokst opp nedenfra og han kjenner din treghet og
sløvhet og vil gjerne hjelpe deg. Men ennå i mange århundrer vil du trenge bilder
og symboler før du blir voksen, og han kjenner dine religiøse og sosiale
lengsler og din midtpunktsøkende livsdrift, din erotikk og din ville og
farlige fantasi. Frelseren ser de som ofrer lammeblod og barneblod, og han
kjenner hele den jødiske tradisjon og han setter seg ikke til å fordømme den,
men han går tvert om inn i den for å
sublimere den og fylle den og realisere alle de sanne og gode drømmerier
og Messiaslengsler. Hvorfor kom de jødiske Messiaslengsler og jødenes store drøm om det store verdensrike og det store «brodersamfunn» som de ennå «leker» med i sine hemmelige leker? Kanskje kom alle disse lengsler fra Gud Ånd selv? Kanskje var det alle disse menneskenes livslengsler og livsbehov som framkalte en Frelser? Han som er født av Faderen fra evighet. - - -
- Nå vil Kristus altså føre hele verden inn på det
rette spor, og så tar han sitt utgangspunkt i hele den jødiske tradisjon og
blodofring og går selv inn i denne. Spør du hvordan han gjorde det? Ser du ikke det? «Her er mitt blod som utgytes for dere
til dine synders forlatelse,» sier han. Her er et glass vin, altså et «bilde»
på «blodet», drikk det. Sannelig sier jeg deg — dette er mitt legeme og mitt
blod som ofres for å gjøre verden frisk. Hold iallfall opp å ofre barneblod
og dyreblod og bruk i stedet et glass vin som symboliserer mitt blod, om du
bare nå vil tro og godta disse ord at dette gjøres for din skyld. Det er ikke
Gud som krever blod, men det er Guds
ånd i deg som foreløpig vil og må ha blod. Jeg kjenner deg så godt, sier
Frelseren, at jeg vet at bilder og symboler for deg er virkelighet så lenge du ennå sover og drømmer. Derfor gjør et
glass vin samme nytte, og så er vi kommet et langt skritt videre på den
riktige vei. «Dog ikke som jeg vil — men som du Gud Ånd i det halvferdige
menneske vil.» Når du nå for ettertiden lider av dødsangst, skyldfølelse, syndenød, tvil og livsfrykt, og når du har det så ondt både på legeme og sjel at du ikke orker mer, og når nattens mulm og mørke og ondskap og villfarelse skremmer deg så du verken vet ut eller inn, så kom til mitt bord og finn fred og tilgivelse, hvile og beroligelse, for jeg elsker deg menneskebarn av hele ditt hjerte. For jeg er sendt til deg fra din egen Skaper og jeg kjenner dine store muligheter og farer, og derfor kommer jeg til deg med den sanne livsorientering for å frelse deg på sjel og legeme fra de skriftlærde og fra trollmennene og fra medisinmennene som leker med din troskyldighet og narrer deg. Jeg er veien, sannheten og livet. Tro på meg, så skal du bli befridd for det onde og finne fram til livets seier og krone! Hvis noen tviler på at dette er Jesu lære, så prøv
en gang å tenke deg at du kom i en situasjon som lignet hans. Tenk deg at du
kom til en primitiv stamme som nettopp nå skal holde en stor offerfest for
sine gudsforestillingers ære! En ung pike føres fram og hennes føtter bindes
til en pel i jorden. Man bøyer et bambustre ned over henne og fester
bambustreets krone til hennes hår så hun blir stående i en meget stram
stilling. (Denne skildring har jeg fra en misjonær som har sett på.) Nå
kommer stammens biskop eller den øverste prelat bort til henne og skjærer
halsen over på den unge piken så hennes hode «flyver opp i himmelen» og
hennes blod fosser ut av hennes legeme, som faller til jorden. De
«syndefulle» og «troende» styrter nå fram og dypper en finger i det varme
blod og renser seg selv for sykdom, synd og all slags elendighet. Nå står du og ser på dette og vet ikke straks hva
du skal gripe til. Jo, i dag har du Kristi lære og sakrament, så du kan bare
lære dem opp i din egen «religion», så kommer de straks noen skritt videre.
Men sett nå at du var den første som
skulle gripe inn og bruke frelse her. Sett at du — likesom Kristus — kanskje
visste alt på forhånd og visste hva det egentlig var som skjulte seg
bakenfor denne «blotingen». Da ville du heller ikke «satt deg imot det onde»,
for det visste du ikke nyttet. Du ville som Frelseren «gå inn i den sterkes
hus for å binde den sterke — for siden å røve hans gods». Den sterkes hus er
jo troens og åndsmaktens hus. De
menneskelige forestillinger er den sterkes hus. Det er disse
forestillinger det gjelder å få fatt i. Når du har fått fatt i dem og
tilegnet deg massenes tro og tillit og hengivenhet, så kan du «røve den
sterkes gods» — «menneskehjertet»,
«menneskesamfunnet», «menneskeskjebnen». Da er det din eiendom. Derfor
heter det i Fader Vår: «Ditt er riket, makten
og æren». Foreløpig var det villfarelsen og livsløgnen som eide riket og «gullet», menneskeverdiene og menneskeskjebnene, altså det «gods»
som Frelseren «røvet» fra livsløgnen i fariseismens tempel. Ikke sant, om du hadde vært i Jesu situasjon og med
hans forutsetninger, så ville du ha gjort nettopp det samme. For du må innse
at dette var den riktige «positive» mentale frelse. Hele blodofringen beror
jo bare på en primitiv mental tilstand, ikke sant? Å drikke et glass vin som bilde på blodet er en foreløpig «sublimering» av
bloddrikkingen. Men da jeg hørte Jesu bønn i Getsemane: Var det mulig, da ta denne kalk fra meg — dog ikke som jeg vil, men som du vil, da sluttet jeg å «gå til alters». For nå må da verden snart ha drukket blod nok? Eller vil du ha mer av hans blod over deg og dine barn? Frelseren ville på sin side intet heller enn å ha praktisert Guds rike i all sin herlighet med en gang. Men vi sov ennå! Vi måtte ennå lenge nøye oss med bilder og symbolikk. Og mange av de mest religiøse vil slett ikke våkne mer. De ville korsfeste sannheten om seg selv til evig tid om ikke sannhetens ånd kom til oss med «nøkkelen til avgrunnen i oss». Ellers ville intet kjøtt bli frelst. (Jfr. Matt. 24, 22.) Verdens store villfarelser og livsløgner er i vår
tid så rotfestet, så autorisert og væpnet, og de religiøse drømmer, «leker» og
sover så trygt at det hadde vært forbi med hele verden, om ikke Gud nå igjen
hadde grepet inn og «forkortet» krisen. Livsløgnen tar bevisst sikte på å utrydde mennesket og det menneskelige. Bakvaskeren har så lenge bakvasket vår natur at hele verden tror ham. Men den hellige sannhetens ånds lys kommer tidsnok til å frelse oss og gi oss frelseren tilbake i ånd og sannhet. Han kommer snart ut igjen av det åndelige skydekke som tok ham bort for våre øyne. - - - - Av dette lille forsøk på å vise oss verdens mentale
Frelser i arbeid med sine mentale midler, ser vi altså at i drømmetilstanden
er bildene og symbolene sannelig virkelighet for oss, selv om det ser ut som
om vi var våkne. Vi drømmer med åpne øyne! Vi har som Jesus sier: «Øyne uten
å se og ører uten å høre.» Og Frelseren gir oss bildene for at de mange skal
se og se uten å skjelne, og høre og høre uten å forstå. «Men dere er Himmelrikes
nøkler betrodd!» Hvem snakker Jesus til i Matt. 13, 11, når han sier: «Dere
er det gitt å få vite Himmelens rikes hemmeligheter, men dem er det ikke
gitt?» Hvem snakker han til? Er det geistligheten som har fått vite
hemmeligheten? Nei! De lærde har tatt «kunnskapens nøkkel til seg» og nekter
med den å låse opp for dem som vil inn i Guds rike. (Jfr. Luk. 11, 52). Vi hører
nok at paven sitter på «Peters stol» i det gamle Rom og drømmer at han kan
lukke opp for Himmelens rike, men det er bare drømmen som beskytter søvnen! Slik drømte også de skriftkloke som
hadde satt seg på «Mose stol» (Matt. 23, 2). Hvis paven i Rom hadde kjent
sannheten om lysets allmakt som Jesus vitnet om, så hadde ikke Mussolini behøvd å stå og skrike ut
over hele verden at «ennå i dag beherskes hele vestens kultur av den romerske
ånd». Det var nok Jesu sanne disipler som hadde fått vite Guds rikes hemmeligheter, og det er disse vi forsøker å finne fram til i denne boks vitnesbyrd om det nye lyset over vår egen natur. - - - - Før vi forlater avsnittet om drømmelivets bilder som oppleves som virkelighet, kast en gang et lite blikk på det norske folk som drømmer om å gjenfinne sin nasjonale egenart og som drømmer om et nasjonalt selvstyre. Man pantsetter sitt land og sine naturrikdommer til fremmede, mens man omdøper byene med gamle navn og vender tilbake til gamle språkformer, drakter, skikker, symboler og sedvaner. Når bare bildene og symbolene og formene er «norske», så gjør det ingenting om vi forkaster norsk åndsliv og kopierer de fremmedes ideer og livskunst og selger oss til fremmede. Det er slik at for hver den som drømmer midt på høylys dag er bilder og symboler og formalier det virkelige. Det faller ingen inn i søvne å reagere på at små uvesentlige bagateller pustes opp til store og viktige ting, og at de store og viktige realiteter trer i bakgrunnen som uvesentlige biting. Når bare folket fester og skriker hurra for 17. mai
og Eidsvollsverket og vifter med norske farger og nasjonale symboler, så
merker ikke det drømmende folk og dets sovende hyrder at ulven går løs, og at
man i søvne skitner ut og vanærer den grunnlov og det Eidsvollsverk som man
fester for. Symbolene og bildene
fortoner seg som virkelighet i det politiske liv akkurat som i det religiøse,
økonomiske og sosiale liv. Med dette har vi faktisk bevist riktigheten av den påstand at menneskene drømmer med «åpne» øyne og ører midt på dagen i det 20. århundre etter Kristus. 2) Vi sa i trekk nr. 2 at det var typisk for alt
drømmeliv at man ikke reagerte bevisst på åpenbare selvmotsigelser og inkonsekvenser.
Sensuren sover mens vi drømmer. Ja — se nå en gang på vår tids store tekniske
framskritt. Hva er det egentlig vi tar oss til? Vi studerer naturkreftene for
å avlure naturen dens mektige kraftverker. Vi mobiliserer all verdens
intelligens med dette formål. Naturens krefter lystrer oss og bærer oss som
engler på sine «hender». I tusener av år har vi ønsket å kunne fly i luften.
Vi oppnår det. Men i samme øyeblikk klager vi og sier: Var ikke verden
lykkeligere før disse maskiner og motorer var oppfunnet? Vi bygger ut veldige
kraftstasjoner for å befri oss selv fra tungt arbeid. Men i neste øyeblikk er
vi «arbeidsledige» og jamrer verden over av den grunn. Er det da ikke
arbeidsledige vi ønsker å bli? Har vi ikke andre livsmål enn å slite fra
vuggen til graven for brød? Vi som er født kongebarn og Guds barn? Eller hva
vil vi da med våre tekniske framskritt? En dag bevilger våre statsmenn millioner av kroner for
at bøndene kan lære rasjonelt landbruk. Hvorfor gjør vi det når vi i En dag klager vi over dyrtid. En annen dag jamrer
vi over lave priser og dårlige tider. En dag forteller vi at krigsforlis og
prisstigning på skip er en skattbar inntekt — og «gode tider». En annen dag
forsikrer vi at vi tapte på krigen. Les Norges Banks årsberetninger i
10—15—20 år i sammenheng, og husk på at
det er alvorlige menn med alvorlige ansikter og bekymrede miner, som tar
seg selv helt alvorlig, som skriver disse barnslige innberetninger, så kan du
ikke være i tvil om at det hele er typiske utslag av dagdrømmeri. En dag straffer man en mann som har stjålet en gris eller et par støvler, eller man dømmer en mann til døden for et mord. Men en annen dag mobiliserer man hele landets politietat for å beskytte det organiserte tyveri og mord. En dag hedrer man en ung kriger for fedrelandssinn og tapperhet og setter hans bilde i avisen med «utmerkelser» på brystet og utdeler medaljer for tapperhet. Men i neste øyeblikk henretter man en annen patriot som gjør det samme med ennå større tapperhet for så vidt som han kjemper alene — og kanskje uten våpen — imot en hel krigsmakt. All verden er meningsløs. Men ingen våkner og reagerer riktig. - - - - Begynn en gang å lese Jesu taler, så vil du se at
han stadig peker nettopp på det samme:
på den ubevisste selvmotsigelse og inkonsekvens, og forlanger at
menneskene skal begynne å våkne og se seg om. Jeg har i denne tid lest minst 10 ganger i avisene
om krigsforlis. Alle ganger beretter «de reddede» om all den godhet og offervilje,
kjærlighet og omsorg som stedets og distriktets mennesker utviste overfor de
skipbrudne. Det er ikke lovord nok for god forpleining og utdeling av mat og
klær for å hjelpe sin neste. Man kan lese seg varm så tårene kommer i øynene bare
ved å lese om hvor gode og snille de private mennesker er, og hvor onde og
utilregnelige alle de er som gir seg ut for å være og gjelder for å være
folkets velgjørere, men som bomber skipene og skyter på sjøfolk og
passasjerer med maskingeværer og granater. Men alt dette til tross, så går
folk dagen etter i kirken og lærer om de onde mennesker, og om all øvrigheten
som er av Gud. Kan noen forklare dette bedre enn Freud, som forsikrer at det hele skyldes det ubevisste og velmente dagdrømmeri? 3) Om forskyvningen eller forbytningen om små
uvesentlige ting med de store og avgjørende ting, har vi allerede i det foregående
nevnt en del. Frelseren sier om oss mennesker at vi «avsiler myggene og
sluker kamelene», hva som er et godt og rammende språk for det samme. Og
slikt må da ha en årsak? Og det er ingen annen brukelig forklaring enn denne
at vi i drømme ikke holder det viktige, essensielle og avgjørende ut fra det
uvesentlige og betydningsløse. Når vi leser om den blindfødte i Johs.ev. 9, så
legg merke til følgende: a) Fariseerne klager over at han er blitt helbredet
på sabbaten (16). b) Siden må de ha rede på hvem sin sønn den blindfødte er.
c) Hvordan det er gått til at han er blitt helbredet. Osv. Men den blindfødte
som av sin Frelser har lært å bruke sine øyne svarer bare: «Om denne mann er
en synder, vet jeg ikke — jeg vet bare
en ting (hovedsaken) at jeg var
blind og nå ser». Det taler for seg selv. Jeg vil gi alle det råd å tenke og resonnere slik, og ikke stille alle de uvedkommende spørsmål. Jeg vet også med sikkerhet dette ene at jeg var blindfødt før jeg fant verdens Frelser og møtte ham i hans ord. Etter dette møte fikk jeg mitt syn, så jeg ser — eller er begynt å se. Hvis det var sant det presten sier at synden skyldes ond vilje og onde lyster, så at menneskene stort sett synder med forsett mot bedre vitende, så ville «kirkens» utskeielser og fariseisme ikke være lett å tilgi. Hvis de mennesker hadde rett som dreper prester i den tro at de tar imot betaling for bevisst å tjene denne verdens Herre og for bevisst å forfalske Bibelen, så hadde også jeg tapt troen på Gud i mennesket. Men heldigvis tar presten også feil av seg selv. Heldigvis at det er sant det som Jesus sier på korset: De vet ikke hva de gjør. De lever i drømmelivet hvor enhver objektiv sensur mangler og hvor alle meningsløsheter og selvmotsigelser og urimeligheter kan passere, inntil bevisstheten våkner. Ubevisst fordømmer også presten seg selv med sin
lære om den onde vilje og med sin påstand om at det er «den onde lyst» som f.
eks. fikk ham til å studere teologi, eller hans forfedre til å ofre til det
ukjente! Den religiøse drift og sanselighet er nok både god og ond, og fromme
mener det som regel godt, selv om de
burde kunne innse fortrengningen av den store og viktige sak: å lære sin egen natur å kjenne, mens de isteden alltid er
opptatt med flisespikkerier, bagateller og tomme formaliteter. Vi ser av denne bok hvor viktig og lærerikt det er
å kjenne sannheten om seg selv, og hvor stor villfarelsen blir når en mangler
lyset og nøyer seg med lysets navn og symboler. - - - - Når vi nevner alle disse eksempler, så får leseren
kanskje det inntrykk at vi søker og leter etter eksempler på drømmetilstanden?
Men sannheten er at alt som vi ser omkring oss og daglig opplever og hører,
er et eneste stort bevis for at dagdrømmeriet er det karakteristiske ved
nåtidsmennesket. Tenk f. eks. på «arbeiderlederne» som lærer at
eiendomsretten til maskiner og boliger og biler burde «avskaffes», fordi
«privatkapitalen» er roten til alt ondt. Men samtidig innfører man organisasjonene,
eiendomsrett og monopol på arbeid, så at den som før er fattig ikke en gang
har «eiendomsretten» til selv å bestemme over sin tid og arbeidskraft. Eller
tenk på innføringen av «statskapitalismen» i alle land, som setter hele
verden i brann, mens alt som «privatkapitalistene» gjorde var den rene spøk i
sammenligning med dette. Jeg foreslo en gang for de organiserte at de for
alle sine uhyre pengemidler i organisasjonskassene skulle passe på å kjøpe
opp aksjer i alle de viktigste industrier, for at arbeiderne på de resp.
fabrikker selv kunne bli direktører og «eie» fabrikkene. Men til tross for at
arbeiderne i menneskealdre har latt seg beskatte frivillig og ved
tvangsbeskatning, så eier de ennå ingen av de mange fabrikker. Men de innbetalte
beløp til kassene utgjør sikkert like mye som «arbeidsgiverne» har innbetalt
i sine aksjeselskaper. Er ikke dette et bevis på at man drømmer og leker
politikk og krangler om bagateller, mens man i det hele og store og
betydningsfulle er døve og blinde! 4) Eller tror noen at folk i sitt daglige liv har
den skamfølelse som de ville ha om
de var fullt våkne? Hvor ofte har jeg ikke sett voksne stortingsmenn
forstille seg på en slik måte at jeg kan se på dem at de selv synes det er
vel frekt. Men dersom de så seg selv som drømmere, og virkelig fikk fullt
rede på hvordan de ser ut i våre øyne som har passert «kløften», så ville de
bli rasende både på seg selv og oss fordi de hadde ligget og blamert seg i
søvne. Hvor ofte har jeg ikke sittet og hørt presten tale
for folket, og sagt til meg selv: «Dersom denne presten visste hva vi andre kan
se på ham, så ville han rødme og gå ned av talerstolen og ikke komme igjen
før han var blitt «tørr bak ørene». Men fordi presten drømmer å være mye mer
enn han er, derfor eier han ikke den skamfølelsen som han med Guds hjelp
siden kommer i besittelse av. Har vi f. eks. ikke alle i vårt liv begått ting som
vi siden «rødmer» over ved å tenke tilbake på? Hvorfor gjorde vi det? Fordi
vi drømte Men da må vi
se oss selv som materialet i arbeid i den store skapelsen, og tilegne oss
et annet syn på menneskenes natur enn den tillærte frase om de onde viljer og
om de onde egoister. Tror noen at våre naturvitenskapsmenn ville betro
publikum sin store uvitenhet dersom de selv innså at de bare beretter om sin
egen uvitenhet? Tror noen at de ville skryte og kalle seg selv empirikere om
de selv kunne oppfatte at de bare deltar i barnslige gjettekonkurranser? Tror
noen at direktøren i Norges Bank ville undertegne og trykke sine egne
årsberetninger fra Norges Bank, hvis de forsto at andre mennesker om kort tid
ville le seg krokete av deres barnslige drøm omkring «dukker» og symboler? Eller tror noen at fortidens påståelige alkymister
ville ha gitt seg ut for å være vismenn om de hadde visst hvordan hele ettertiden
moret seg over deres oppustede villfarelse? Skamfølelsen mangler som vi ser,
alle vegne i fortid og nåtid — og hvorfor? Bare fordi at det store dagdrømmeri
gir seg tilkjenne. Tror noen at de skrytende tyskere ville ha blamert
seg slik som de gjorde i Norge, hvis de hadde regnet med at vi nordmenn gjennomskuet
dem og i flere henseender var kommet langt foran dem i livserkjennelse? Tror noen at de såkalte raseteoretikere ville
forfølge jødene for jødenes rasehygiene, dersom de kjente årsaken til den jødiske rasehygiene,
og dersom tyskerne selv hadde kjent til de veldige misforståelser og
barnslige «forskyvninger» som ligger til grunn for tysk vitenskap? Det er derfor
tyskerne lider så mye under sine selvskuffelser og nederlag fordi de selv ikke oppdager og erkjenner årsaken
til nederlagene, altså villfarelsen. Ingen kan hjelpe dem. De løper selv
med pannen mot veggen. De har selv den forførte dynamikk som graver sin egen
grav. Denne lære om vår natur passer ikke for vår
«selviske» natur. Derfor virker sannheten om oss ofte så usmakelig, og derfor
er Kristus og evangelistene en «anstøtstein» for oss. Vi har foran pekt på
hvor langt lettere og «smakeligere» det er å høre at menneskene er onde.
Hvorfor det? a) Da forsoner vi oss lettere med at verden er som
den er. b) Da slipper vi å tenke så dypt og
alvorlig over tingene. c) Det er så mye makeligere å sove og drømme. d) Det er så morsomt å spille «autoritet» i en verden som vil bedras» (!!). e) Man slipper å fornærme og forarge sin neste med
at man sier at han sover og drømmer, osv. f) Særlig ville det ikke bli så lett å
spille «autoritet» og såkalt «overklasse» hvis det ikke var nok å ha
penger, titler, utstyr, en rik
og vakker frue, osv. Men så høyt har Frelseren
elsket menneskeheten at han til tross for alle disse og andre betenkeligheter
valgte å gå korsveien, den trange og pinefulle veien mot all verdens dårskap
og blendverk. Og hvis du bestemmer
deg for å stå opp og vaske deg på føttene og rense din sjel for alle rester
fra naturens tunge søvn i deg, så vil du snart se hvor mye rikere du opplever
livet, og hvordan Kristi «fred» blir deg til del. «Min fred gir jeg deg —
ikke som verden gir, gir jeg deg.» Begynn å lese Jesus tale ved nattverdsbordet,
så skal du etter hvert oppleve at der taler den fullt våkne til de ennå sovende. Det er dette som er
kristendommens brodd. Det er dette som vekker den store forargelsen. Vi forstår så godt at vi med
denne bibeltolking og oppfatning av den menneskelige natur, virker og må
virke irriterende på geistligheten og dens tilhengere. Men det er ikke til å
unngå. Det visste også Frelseren, og han varslet oss om det. 5) Alle barn har det med å drømme at det er julaften og geburtsdag, og at de «får» alle sine ønsker oppfylt. Vi voksne kan også oppleve det — og det merkelige er at også det, som vi ikke vil være bekjent at vi ønsker oss, også det kan vi komme til å oppleve i drømmen. Både Freud og hans elever gir oss mange eksempler på det. Ønskene
behøver ikke å være bevisste — de kan godt være til stede i oss både i
«glemte» og «fortrengte» sinnstilstander. Det ville her føre for langt å gå i
detaljer. Pengesamleren drømmer at han blir rikere og tjener store penger når prisene stiger og «tallene» yngler i form av «verdipapirer». Det er ofte en forferdelig oppvåkning for en spekulant og for en forretningsmann når illusjonen brister og han opplever at prisstigninger og verdistigninger i virkeligheten betydde et effektivt tap, og det var uhyre lærerikt å være nordmann den gang «den enorme krigsfortjenesten» som man snakket om over alt og trodde på, plutselig forsvant som snø som smelter «mellom våre hender». Da «krisene» kom, var det i virkeligheten slett ingen krise. «Krisen» ble bare opplevd som et «mareritt» i drømmetilstand av alle dem som drømte at de var blitt rike. Men da minst 98 av det norske folk hadde opplevd «den enorme krigsfortjenesten» som virkelighet og realitet, er det klart at også «krisen» ble en slags tilsvarende virkelighet. - - - - «Snobberiet» består i at ubetydelige mennesker drømmer at de selv er blitt «betydelige» når de omgås konger og fyrster, prinser og prinsesser og alt som regnes for «fint». «Snobbene» synes godt om å låne litt glans fra det som gjelder for å være «stort», for da opplever de likesom i drømme at de selv er store. - - - - Jeg skal her fortelle mine lesere litt av mine egne
livsopplevelser i denne forbindelse. Det var en periode av mitt liv at jeg
tilsynelatende spilte en viss rolle! Den var langt fra stor. Men jeg samlet
stadig større og større publikum under min talerstol, og det var noe som en
viss slags dagdrømmere syntes var et sikkert tegn på at jeg måtte være «en
stor mann». Da jeg så også ble valgt som stortingsmann, så kunne det ikke mer
være tvil om at jeg måtte være en av dem som hadde framtiden for meg. I den tiden fikk jeg rik anledning til å iaktta
mange forskjellige mentalitetstyper. Den type som her har interesse var den
typen som drømte at han «var enig»
og «forsto», samtidig som han fra først til sist røpet at han dessverre slett
ikke forsto. Men han drømte det. Disse typer var især lette å kjenne på at de alltid måtte opponere eller finne noe å ta divergerende meninger på. De drømte da at de var aller størst, og det hendte at de «begynte på egen hånd» for å vise og demonstrere hvor forferdelig alvorlig de mente det. Det måtte for alt i verden ikke hete seg at de var «kritikkløse tilhengere» eller «Brochmannister» osv. På grunn av sin egen indre utilstrekkelighet tok de seg nær av dagspressens hån over de såkalte tilhengere, og hver gang hanen gol, så nektet de blankt. Men da disse typene allikevel ga seg ut for å
tilhøre «partiet» eller «bevegelsen», og endog drømte at de hadde foranstaltet
nye bevegelser som var ennå «større» og det oppsto stor strid og røre og
forvirring av denne grunn, så ble jeg nødt til — for å unngå å bli
misforstått og forfalsket i levende live, å ta til gjenmæle. Til tider måtte
jeg for sannhetens skyld ta nokså sterkt til motmæle. Dermed kom mine
opponenter ganske autonomt til å dele seg i to leirer: a) De som søkte det saklig riktige for enhver pris,
og b) de som slett ikke holdt mål og som slett ikke hadde sluttet seg til opplysningsarbeidet av kjærlighet til sannheten, men fordi de drømte om revansje på sin tidligere «livsskjebne» og nå riktig skulle rehabilitere seg i sine medmenneskers omdømme. Dette var typiske dagdrømmere, hvis ubevisste ønske og formål var å bli «store» og «betydelige». Det var deres person det hele dreidde seg om, uten at de selv forsto eller så det. Denne typen dagdrømmere ble etterhånden mer og mer fiendtlig innstilt til min person — og hvorfor? Naturligvis fordi min kritikk tvang dem til enten å passere «kløften» og våkne til hel erkjennelse og forståelse av sin egen utilstrekkelighet, eller å fortsette i drømmen og energisk holde fast på sine egne storhetsdrømmer. Mon tro om ikke det var på denne måten at Judas i sin tid også utviklet seg? Mon tro om ikke Frelseren holdt fast ved ham nettopp fordi han så den vei som Judas måtte følge i kraft av sin egen iboende kvalitet og selvvirksomhet? Kristus hatet ham ikke. Men Judas kom etter hvert til å hate ham — måtte hate ham! Derfor lot Frelseren Judas få «spille den rollen» i det store verdensdrama, som alle av samme mentale innstilling alltid må spille. - - - - I min kamp for ny livsorientering var min person og
alle andre «personer» meg komplett likegyldig. Fant jeg noen som bygde opp
med meg og samlet med meg, så gledet det meg uendelig mye. Kom det noen som
holdt seg i ro, men gikk med allikevel, så var det også godt. Og var det noen
som rev ned og skapte uro, så var det også som det skulle være eller måtte være.
Men kom det typer for hvem personene
spilte en viktigere rolle enn saken og disse da skapte forvirring utelukkende for personlige formåls skyld,
så måtte det gripes inn. At Judas har vært noe i den retning framgår av
beretningen om den fine salven. Den kunne vært solgt til inntekt for fattige,
og han bebreider Kristus at han lar seg salve med så fin salve. Judas bar selv pungen. Han har nok selv tilbudt å bære den og drømt at han var den mest
skikkede til å forstå finansene. Judas trodde ikke at Kristus så tvers igjennom ham!
Men da det gikk opp for ham ved nattverdbordet, gikk han ut i natten full av
hat til ham som bare ville ham godt. Kristus tok også Judas' skyld på seg da
han sa: «Hva du enn gjør, gjør det snart.» Det vil si at Kristus trykker på
knappen og sier: La teppet gå opp for siste akt. Jeg kjenner deg, Judas. Gå
nå ut og hent dem som skal fange meg og korsfeste meg. Jeg har beregnet det nettopp
slik med deg, og jeg så godt at du ville og måtte la deg kjøpe av mine
motstandere, for du falt i den fristelse å sette personlige formål og ønsker
og planer foran saken om menneskenes frelse. Da dette gikk opp for Judas, gikk han bort og
fortvilet. Da innså han at han ikke
hadde holdt mål! Da våknet Judas av sin drøm. Da gikk han over kløften og
da, når dagdrømmen brast for ham, da
orket han ikke sitt eget liv mer. Det er mange som har delt hans skjebne og derfor må
også vi gå varsomt fram, så vi ikke er brutale, men kjærlige og tålmodige når vil forsøke å ta drømmen og ønskeoppfyllelsen
bort fra våre venner. Vær varsom med jomfruen! Vær varsom med å vekke dine livsfeller opp fra sitt drømmeliv, ellers
vil de hate deg som Judas hatet Jesus La barnet selv vokse fra sine dukker, og tramp ikke
på barnets symboler uten at barnet er
blitt så stort at det ikke lenger sømmer seg å leke med dukker. Da må du
hjelpe barnet til å passere kløften — dvs. overgangen til våken tilstand. Fru Pilatus hadde også drømt, men på en ganske annen måte enn Judas. Hun ville sin manns vel og hadde hørt om tilfellet med jødene og Jesus. «Befatt deg ikke med denne Jesus, jeg har drømt noe som har foruroliget meg,» sier fru Pilatus og sender et bud til sin mann. Beretningen i Matt. 27, 19 lyder slik: «Men mens han satt på domstolen, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noe med denne rettferdige å gjøre! For jeg har lidt meget i drømme i dag for hans skyld.» Bare dette lille trekket beviser den historiske
sannhet om Kristus og menneskene. Kvinnen har i sin natur mer evne til å høre
og oppfatte når det ubevisste og fortrengte taler til oss i søvne. Kvinnens
intuisjon er sikkert helt ubevisst
kommet med inn i beretningen, for at
all menneskelig naturs karaktertrekk skal være i bildet. Ingen Shakespeare har gjort det bedre. Bibelens
artistiske evne er ubestridelig og framragende. Fru Pilatus dokumenterer også den moderne sjeleforskings sannhet. I våken tilstand tvilte hun ikke på sin manns store evner som dommer og stattholder i Jerusalem. Men om natten får hun bange anelser, og «profeterer» så godt som ingen. «Ja,» sier presten, «det var Gud som på denne måten ville advare Pilatus.» Ja, nettopp, sier vi. Men hvordan kan det da henge sammen at geistligheten flykter fra sjeleforskingen og benekter hva den framholder, nemlig at Gud ånd nettopp gir seg til kjenne i vår drømmetilstand, hvor det dypeste i oss taler uforstyrret, fordi den tillærte og konvensjonelle «sensur» har tatt seg en blund. I drømmen kommer det fortrengte og «glemte» og «upåaktede» til syne. Derfor forteller Bibelen mye om drømmelivet og om Gud som taler til oss i drømme. At fru Pilatus drømte riktig skal vi være glade for. Og at hennes drøm og advarsel kom inn i Guds ord, skal vi takke Gud ånd for. Lykkelig er den mann som ikke avstår fra å høre godt etter når hans kvinne taler til ham fra det intuitive. Kvinnen «ser» ofte riktig uten at hun kan forklare deg «hvorfor» og «hvordan». Kvinnens intuisjoner må også bedømmes ut fra hennes egen karakter og mentale tilstand. Hennes intuisjon og drømmesyner kan være tomme konvensjonelle og stupide fraser, som ikke røper annet enn åndelig fattigdom. Hvis hun da er sin manns «beskytter» og «rådgiver», så kan hun godt bli sin manns snare. Det er gode og dårlige inspirasjoner hos kvinner så vel som hos menn, og det finnes menn som lærer seg til å lytte til «kvinnen» i sin egen natur, og hun kan også være vel verdt å høre på, for hun er også mer mottagelig for intuisjoner enn det overfladiske og brautende og selviske i det maskuline element i mannens mentale utstyr. Herodes er
også en typisk dagdrømmer, og det er interessant og meget lærerikt å se
hvordan Frelseren behandler ham. Herodes er en snobb med små evner. Men han
hører til dem som drømmer at de selv er særlig åndelig begavet og utstyrt.
Det er en ganske annen type enn Judas, som slett ikke gjorde fordring på å ha
store åndelige evner. Han ser seg selv tvert om som «en ganske alminnelig
mann», «men en mann med god forstand og praktisk og realistisk sans». Slik
var han heldigvis også fremstilt i pasjonsspillet om Jesus i Oberammergau, så
enhver praktisk tenkende mann kunne finne seg selv og sitt eget indre igjen i
ham. Hvem selger ikke sin sjel «når rent praktiske grunner tilsier det».
(Jfr. Utviklingen i Norges hovedstad.) Men ganske annerledes med Herodes. Han ønsker å briljere
både med sitt fyrstelige ytre og med «ånderike» fraser og med sine store
interesser «for høyere ting». Herodes var datidens representant for
«åndsvitenskap» og for alle slike som hadde «sans for høyere ting» uten
derfor å kunne sympatisere med presteskapet. Kaifas representerte den
klassiske jødedom. Pilatus representerte det romerske statshedenskap og Herodes
representerte datidens «høyere åndsliv» — dvs. overtro, mystikk, trolldom og
åndelig snobberi i ekte menneskelig og orientalsk utfoldelse. Herodes drømte at han var en meget stor og ånderik
herre og hans dagdrøm gikk stadig på nytt i oppfyllelse fordi han omga seg
med en stor stab av beundrere og hyklere. Herodes og Pilatus hadde nok ved flere leiligheter utvekslet livssyn og ikke kommet svært godt ut av det. Pilatus var en ærlig og åpen hedning som ikke la skjul på at han var ateist. Herodes var en fornem hykler og som sagt en mann som drømte store tanker om sin egen ånd. Jeg har ofte møtt begge disse typer i mitt liv, så jeg tillater meg å si at jeg kjenner dem begge meget godt. Pilatus tenker, da han skal dømme Jesus, «dette må sikkert være noe for Herodes»? Nettopp slik tenker enhver hedning når han står overfor «mystiske» mennesker med «mystiske» evner: «Dette må være noe for min venn antroposofen!» Dessuten ser Pilatus seg om etter en utvei til å unngå å føye jødenes presteskap som han ganske naturlig oppfatter riktig som en simpel bande av hyklere. Og så sender han da denne rare tømmermannen, som kaller seg selv for konge, og som truer med å rive hele templet ned og bygge det opp igjen på tre dager (!!) til Herodes, for at han kan se på ham. Pilatus følger ikke selv med, for Herodes' «mysterievisdom» er ham like uvedkommende som «mirakelmakeren fra Galilea». Jeg hadde i mange år dannet meg et bestemt bilde av konflikten mellom verdens mentale Frelser og alle slags gnostiske kunster og tenkemåter, og var derfor voldsomt spent på å se Jesus hos Herodes da jeg kom til pasjonsskuespillene i Oberammergau, og jeg ble veldig bestyrket og lykkelig overrasket over å erfare at man nettopp der synes å ha sett psykologisk riktig på forholdet mellom disse to. Herodes sitter i all sin prakt og herlighet og omgitt av alle sine beundrere og hyklere. Han føler seg tydelig smigret over at Pilatus har vist ham denne oppmerksomhet og nå dessuten får anledning til å stjele og lære litt av mirakelmakeren, hvis det da er noen nye triks og dypsindigheter å lære av ham. Endelig skal Herodes nå riktig benytte anledningen til å vise alle sine omgivelser hvor dypt han stikker i sin «ånds- vitenskap», og regner sikkert med at han og mirakelmakeren skal komme særlig godt ut av det med hverandre. Legg her nøye merke til at ennå har det aldri hendt i hele beretningen om verdens
Frelser at han unnlater å svare når han blir spurt. Alle hyklere,
fariseere og andre drømmere får svar. Selv Kaifas får svar så det svir! Men her foran Herodes tier Frelseren! Beretningen lyder i Luk. 23 slik: «Og hele
hopen sto opp og førte ham til Pilatus; og de begynte å føre klagemål imot
ham og sa: Denne har vi funnet villeder vårt folk og forbyr å gi keiseren
skatt og sier om seg selv at han er Messias, en Konge. Da spurte
Pilatus ham og sa: Er du jødenes konge? Han svarte ham og sa: Du sier det. Da
sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne
mann. Men de tok sterkere i og sa: Han oppvigler folket, idet han lærer over
hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit. Da Pilatus
hørte det, spurte han, om mannen var fra Galilea, og da han fikk vite at han
hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i
de dager. Og da Herodes
så Jesus, ble han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham,
fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham. Han spurte
ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de
skriftlærde sto og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte
og spottet ham; derpå kastet han et skinnende kledebon om ham og sendte ham således
tilbake til Pilatus. Den dag ble
Pilatus og Herodes venner; før hadde de nemlig ligget i fiendskap med
hverandre.» På scenen i Oberammergau forteller Herodes først en drøm han har hatt og ber Kristus tyde den. Da Kristus ikke svarer blir Herodes tydelig litt «urolig i søvne»! Han ser seg omkring og oppdager kanskje at noen smiler? «Nå vel,» sier Herodes, «du forstår deg kanskje ikke på drømmetydning, jeg skal spørre deg om noe annet.» Men Jesus bare står og ser ham rett inn i ansiktet og svarer ikke et ord. Virkningen er
kolossal. Det Herodes ønsker som dagdrømmer går her ikke i oppfyllelse. Det
må ha vært noe i veien. «Holder denne elendige stakkar meg for narr,» tenker
Herodes og ser seg usikker omkring for å lese
av andres ansikter hva de mener. Herodes stiller enda et tredje spørsmål
— ganske kort. En siste utvei! Men da Kristus også da tier, roper han til
sine tjenere: «Han er jo en narr! Heng narrekåpen på ham.» Herodes redder sin drøm. Hans ønske går allikevel i
oppfyllelse. Kristus er naturligvis en narr som verken forstår seg på
«åndsvitenskap» eller «høyere verdener». Det er den eneste utvei for å bevare
illusjonen. «Jesus må være dum», siden han ikke en gang forstår at Herodes er
en klok og «mer opplyst» (!) mann enn folk flest, og dessuten lar jo Jesus
alle sine sjanser gå fra seg. Han kunne jo så lett blitt reddet om han bare
hadde drøftet livets mysterier litt høytflygende og flatterende, så Herodes
hadde fått større utbytte for sin innbilte storhet. Tenk om Kristi etterfølgere i historien alltid
hadde fulgt denne konsekvente linje å tie
totalt overfor gnostikerne og aldri innlate seg med dem! Og tenk om
Kristi etterfølgere hadde fulgt Frelserens konsekvente adferd overfor Pilatus
og Kaifas. Men det har de ikke.
Kristkirkens menn har alltid vaklet fram og tilbake mellom dette å føye
«staten» og dette å høre på mystikerne og drøfte de høyere verdener med dem! «Det skinnende kledebon» som Lukas forteller om,
var i Oberammergau en narrekåpe. Men etter mitt syn kan Frelseren ikke få et
mer skinnende kledebon enn nettopp «narrekåpen» fra Herodisianerne. For sann
kristendom må virke narraktig på mennesker av Herodes- typen. Mange mener at Kristi taushet foran Herodes kom av at
Herodes hadde henrettet døperen Johannes for å tilfredsstille en av sine
friller. (Matt. 14.) Det kan det også være mye i. Men hovedsaken synes meg iallfall å være den at Frelseren ingen forbindelse
ville ha med den slags dagdrømmere som Herodes representerte. I Lukas 13, 31—32 berettes at Herodes tenker på å
slå Kristus i hjel. Men Kristus svarer: «Gå
hen og si til den rev: Se jeg driver ut onde ånder og fullfører helbredelser
i dag og i morgen, og på den 3. dag er jeg ved enden, men jeg må vandre i dag
og i Sikkert har dette svaret kommet fram til Herodes, og hans interesse er vakt fordi Jesus hilser ham nettopp i en tilsynelatende «okkult» tiltale, som falt i Herodes' smak. - - - - Min lille erfaring i livet går ut på at den riktige
behandlingsmåte av de «åndsvitenskapelige» er den absolutte taushet. Man blir
da stemplet som en narr som ikke kan snakke om deres høytflygende
«vitenskap». Det er det mest hensiktsmessige for enhver åndelig bevegelse på
evangelisk grunn, for ellers kommer de åndsvitenskapelige for å «fiske i rørt
vann». Å være sannhetens og lysets tjener og forkynner er
i og for seg det enkleste og rensligste som finnes. Men å befatte seg med kastedannelser
og åndelig snobberi og med tegn og mystisisme, er bare «revestreker» og
utspekulert spekulasjon i troskyldige menneskers forestillingsliv. Slike folk
vil Frelseren ikke vedkjenne seg og intet ha med å gjøre. Til sist bare dette: Man må ikke etter dette tro at
verdens Frelser forsømte sin plikt overfor mennesket Herodes. Kristus rokket
alvorlig ved hans drømmetilstand ved å se på ham uten å svare. Taushet er et forferdelig kraftig svar til
den selvopptatte Herodes. Se deg selv — Herodes! Se din egen
narraktighet! Ser du ikke selv at du er en narr, Herodes? Det var den eneste og
siste sjanse Herodes fikk. Men fra den dag var det oppstått et vennskap mellom «statshedenskapet» og de mysterietroende.
De hadde en felles motstander, verdens Frelser, som ville befri verden
for begge deler. Kirkehistorien har siden nok av eksempler på hvor
raffinert «staten» og mysterievisdommen arbeidet sammen mot kristkirken. Bare
tenk på mystikeren Maximos som fikk
Julian til å innstille den åpne
fiendtlighet og uforsonlighet overfor kristkirken, og isteden bare påby
at kristendommen skulle komme på like fot med alle «andre religioner», og på
den betingelse at staten skulle ha et ord med når folkets lærere og åndelige
rettledere skulle utdannes og autoriseres. Dette var det
farligste av alle forsøk som livsløgnen har oppfunnet i sin kamp mot
kristendommen. Kristi lære ble redusert til en «religion» i konkurranse med
all verdens overtro og mystikk, og «staten» skulle autorisere lærekreftene. Når verden så utvikler seg og vokser og folk
begynner å våkne opp fra sin drøm og lek med symboler, så kaster man Kristi
lære og livskunst og alle Guds ord på skraphaugen sammen med «alt annet
skrap» — slik som verden nettopp nå opplever tilløp til det. Og på den andre siden har de av «staten»
autoriserte lærerkrefter i mellomtiden fullført forfalskningen og
misforståelsen av Kristi lære, så bare meget
få er i stand til å skille mellom religion og kristendom. Eller se på Valentinianismens historie, som er omtalt et annet sted i denne boken. Hele historien viser at «statens» åpne fiendskap mot Frelserens lære om Gud og mennesker var helt ufarlig for Kristi lære, sammenlignet med all den sammenblanding som fant sted mellom Guds ord og Gnostisismen i alle sine former. Det siste ble verre enn det første Kristendommens hele vesen er jo nettopp dette at
det er basert på lysets og sannhetens gode impulser og inspirasjoner, som er
det stikk motsatte av akademisk dialektikk og metafysisk teologi. Ingen vet
hvordan vinden blåser — hvordan den hellige ånd kommer og går. Men skolevisdommens
og autorisasjonens ånd kjøpes for penger og tilmåles ofte et beregnet pensum og
etter opportune hensyn. Gnostikeren Maximas visste nok å gi kristkirken det farligste av alle banesår, og alle kristkirkens syndefall etter denne tid viser tydelig at Maximas og Julian var selve nattens håndlangere i kampen mot dagslyset. -- --- --- ---- Det er sant at verdens Frelser «gikk inn i den sterkes
hus for å binde den sterke og røve hans gods», den gang Kristus gikk inn i
den religiøse bildeverden og søkte å rettlede og veilede all verdens
religiøse (dynamiske) driftsliv i den bevisste hensikt å vinne menneskenes
hjerter og tro, følelser og tankeliv. Han gjorde det så grundig som bare han
kunne gjøre det, som var ufeilbarlig i sitt kjennskap til vår natur. Men legg
da også merke til hans fiende livsløgnen svarte med nøyaktig samme mentale
metode og taktikk. «Statshedenskapets ånd, jødedommens ånd og
gnostisismens ånd slo seg sammen og gikk inn i den sterke kristendommens hus
og «blandet begrepene» og iførte seg kristendommens navn og maske i den
likeså planmessige hensikt å erobre sitt «gods» tilbake — menneskenes hjerte
og tro, tanker og følelser. Nettopp nå nærmer denne krig mot Satans åndehær i himmelrommet seg til sitt klimaks, men frykt ikke. Kristus er ikke overlistet eller overrumplet eller bedratt, fordi om vi mennesker og våre hyrder har latt seg overliste og ta ved nesen. Kristus både forutså og forutsa det hele for at vi bare skulle styrkes i vår tro når vi så at hans forutsigelser gikk i oppfyllelse. Sannhetens hellige ånd som han lovet at Gud ville sende oss i hans sted, er til stede på jorden, og det nye lyset kommer hver dag nærmere. Verden er snart utsovet og verden skal snart passere «kløften» mellom det ubevisste og bevisste. - - -
- Skriften forteller ofte at Gud snakker til oss mennesker i drømme! Og det er vel den beste
bekreftelse som finnes på Freuds store
oppdagelse. Det vakreste eksempel jeg kjenner i livet står i første Kongebok,
hvor den vise og forstandige Salomo taler med Gud i drømme: «I Gibeon
åpenbarte Herren seg for Salomo i en drøm om natten; Gud sa: Be om det du vil
jeg skal gi deg! Salomo svarte: Du har vist stor miskunnhet mot din tjener
David, min far, etterdi han vandret for ditt åsyn i sannhet og i
rettferdighet og i hjertets oppriktighet mot deg, og denne store miskunnhet vedble
du stadig å vise ham og ga ham en sønn som skulle sitte på hans trone,
således som det er i dag. Nå har du da, Herre min Gud, gjort din tjener til
konge i min far Davids sted; men jeg er bare en ungdom og vet ikke hvorledes
jeg skal bære meg ad, i ett og alt. Og din tjener står her midt iblant ditt
folk, det som du har utvalgt, et folk som er så stort at det ikke kan regnes eller
telles, så stort er det. Så gi da din tjener et hørsomt hjerte til å dømme
ditt folk, til å skille mellom godt og ondt! For hvem kunne ellers dømme
dette ditt folk som er så tallrikt? Herren syntes
godt om at Salomo hadde bedt om denne ting. Og Gud sa til ham: Etterdi du har
bedt om denne ting og ikke bedt om et langt liv og ikke bedt om rikdom og
heller ikke om dine fienders død, men har bedt om forstand til å akte på hva rett
er, så vil jeg gjøre som du ber: Jeg vil gi deg et vist og forstandig hjerte,
så det ikke har vært din like før og ikke vil komme din like etter deg. Og
det du ikke har bedt om vil jeg gi deg, både rikdom og ære, så det ikke skal
være din like blant kongene alle dine dager. Og dersom du vil vandre på mine veier,
så du holder mine lover og mine bud, som din far David gjorde, så vil jeg gi
deg et langt liv. Da våknet
Salomo, og han skjønte at det var en drøm. Og da han kom til Jerusalem,
trådte han fram for Herrens pakts-ark og ofret brennoffer og bar fram
takkoffer og gjorde gjestebud for alle sine tjenere.» (l. Kongebok 3, 5—15.) Her forteller Salomo oss tydelig hele sitt innerste
vesen. Her har han tydelig gitt oss sin innerste ønskedrøm — og her opplever
han at den går i oppfyllelse. Her taler hans hjerte ut av sine innerste
lengsler. Han ber om innsikt og visdom foran alle andre ting. Han har selv en
følelse av at det er dette Gud Skaper egentlig vil med oss mennesker, og så
opplever han den skjønneste virkelighet at Gud lover ham visdom og fullt ut aksepterer
Salomos riktige vurdering og livsoppfatning. Hvis f. eks. Salomo hadde tenkt seg at Gud ikke
syntes godt om det «avgudstempel» som han holdt på å bygge nettopp da, så hadde
Gud i drømmen advart ham på det punkt. Eller hvis f. eks. Salomo hadde hørt
vår «kirke»-moral og hørt at samliv med mange kvinner skulle være den aller
styggeste av alle synder, så ville Salomo ha drømt at Gud Herren irettesatte
ham kraftig fordi han holdt 5000 hustruer! Alt tyder på at menneskene i gammel
tid så ganske annerledes på driftsliv og forplantningsliv enn vi. Hvem i våre
dager tenker på å be Gud om visdom, og drømmer at Gud aksepterer og oppfyller
hans høyeste ønsker samtidig som han holder 5000 hustruer! Vi står overfor en
for oss fremmed mentalitet, men en helt fremmed moralsk vurdering. Det ser ut
som om vi må helt bort til de orientalske folks moral og livssyn for å bli
ferdig med våre nevroser? Eller hvordan er det? Står kanskje hele orienten
stille i utvikling i åndelig henseende nettopp fordi man der har et friere kjønnsliv?
Kanskje er det derfor at vi i Vest-Europa uavlatelig utvikler oss og
uavlatelig skaper revolusjoner og kriger, konflikter og uro, fordi vi
forsøker å demme opp og stenge igjen mest mulig for det erotiske driftsliv??
— I Kina skal det ikke finnes nervøse mennesker, sier
folk som er kjent der. Men der oppfatter kvinnen seg selv slik at den største
ulykke og skam som kan vederfare henne er å dø uten å være blitt mor. Hos oss ser det ofte motsatt ut, fordi man ser det som en skam å bli mor uten at presten — iallfall byfogden — har hatt et ord med. Men er det altså klart at måten vi oppfatter vårt kjønnsliv på, er bestemmende for den grad av irritabilitet, nervøsitet og sensibilitet som vi framkaller i vårt indre, og at disse «ømfindtlige» egenskaper gjør oss mer radikale og foretaksomme, geniale og utviklingsdyktige enn når de mer platoniske egenskaper utvikler seg i oss (som i Orienten), så har vi her et av bevisene for at kristendommen — både den riktige og kanskje også den misforståtte er genetisk (= skapende) i hele sin tendens. (Jfr. Allegorier i min bok ”Bibelen og naturvitenskapen”.) Intelligens og åndsliv henger sammen på mange måter med hvordan vi selv lever og med de «omstendigheter» og forhold som vi opplever når vi kommer til verden. Smerte og ikke minst «ulykkelig kjærlighet» og
livsmotstand vekker ofte høyere bevissthetsliv, framkaller ofte genier og
høye inspirasjoner. Det er en alt annen enn tilfeldig sammenheng mellom
ordene: Genesis =
opprinnelse, skapelse (navnet på Moseboken f. eks.). Genethliakon = vuggevise, fødselsdikt. Genetisk == det som angår avling og skapelse. Genetrix == moder. Genius == geni == åndskraft. Genitalia == slekt, art. Genus irritable vatum = «dikterens pirrelige slekt». - - - - Et gammelt ord sier: For meget og for lite
forderver alt. Det europeiske kulturliv er kommet så langt på avveie at det
må falle sammen. Men samtidig skapes det nye tanker, nye livsformer, nye
framskritt. Vær sikker på at Salomos forhold til kvinnen har spilt en ganske bestemt rolle, likesom «fortrengningen» av vårt driftsliv her i Vest-Europa har spilt og spiller sin rolle. I Europa er det evig uro — men også evig, rastløs «nyskapelse». Jfr. Jesu bevisste ord (Luk. 12, 49—53): «Ild er jeg kommen
for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville, den alt var tent! Men en dåp
har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført. Tror der at
jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid. For fra nå av skal fem være i strid i et
hus, tre mot to og to mot tre. Far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter
og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.» Det skulle ikke være vanskelig å oppfatte verdens
mentale Frelser i disse ord. Men disse ord ligner lite på de orientalske «religionsstiftere» og åndelige syvsovere,
som den liberale teolog våger å sette på like linje med verdens Frelser. I Mr. 9, 45—50 heter det: «Og om din
fot frister deg, da hogg den av! Det er bedre at du går halt inn til livet,
enn at du har dine to føtter og kastes i helvete, hvor deres orm ikke dør, og
ilden ikke slukkes. Og om ditt
øye frister deg, da riv det ut! Det er bedre at du går enøyd inn i Guds rike,
enn at du har to øyne og kastes i helvete, hvor deres orm ikke dør, og ilden
ikke slukkes. For enhver
skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god
ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil dere da salte det med? Ha salt
i dere selv og hold fred med hverandre!» Frelseren levde så vidt vi vet i sølibat. Og Paulus
er visstnok helt fremmed for samliv med kvinnen. Hvordan Frelseren kunne
forene den jomfruelige følsomhet og det altseende øye, og samtidig uttale så
maskuline ord og utføre så mandige handlinger og beherske all sentimentalitet,
og dog eie så stor kjærlighet, står for alle oss andre, som synes vi kan se
litt, som en gåte. Men skulle det skapende åndsliv i verden ha fulgt Pauli råd, så var iallfall ikke verden blitt «overbefolket», som folk tror at den er. Salomo
har, som allerede nevnt, tydelig gitt oss hele sitt innerste vesen til kjenne
i sin drøm! Og han har samtidig kommet til å «røpe hele livets store
hemmelighet» som er denne at det er visdom som mangler oss. Dersom vår framstilling i allegorier er riktig (se
”Bibelen og naturvitenskapen”), så er det ingen bønn som lyder bedre i
Skaperens øre enn denne: «Gi oss et hørsomt
hjerte.» Da jeg var barn, drømte jeg om å bli prest og
doktor på Madagaskar. Men skolen
var det verste jeg visste, og så kunne jeg altså ikke bli misjonær. Men da
jeg ble voksen, så oppdaget jeg at det var ganske unødvendig å reise til
Madagaskar for å finne hedninger som ofret sine barns blod for sine bilder og
symboler. Her ofrer vi mange flere barn og mye mer barneblod til våre
avgudsbilder enn man gjør på Madagaskar. Min barndoms innerste drøm gikk
altså i oppfyllelse — «i det åpenbare». Da jeg våknet og forsto min egen drøm og lengsel,
så vrimlet det av «sorte» omkring meg. Så vårt drømmeliv bør vi gi akt på. Hvis du vandrer på gale veier fordi din fot (= din
livsstilling) forarger deg, så forsøk å legge hele ditt liv om. Men bli ikke
sint på meg om du drømmer at du har et større livskall enn du selv makter å
fylle. «Hver den som
meget er gitt, av ham skal meget kreves, og den som meget er overgitt, av ham
skal dess mer fordres.» Luk. 12, 48. Ingen av oss kan legge en stein til vår egen vekst. Men har vi lært å be som Salomo, så hele vårt sinn er innstilt som hans sinn var, så vil den dag også komme da Gud snakker til oss i drømmen og kaller på oss. For Gud er sann levende virkelighet inne i oss. Guds «styrke» inne i oss avhenger av den lysstyrke som ånden i oss har. Den som mediterer uten å søke mer lys over livet, sover lett inn og skuffer seg selv. Våre lesere får selv arbeide videre på å undersøke
riktigheten av punkt 5) i drømmelivet, så skal de nok ofte forundre seg stort
over det, «som de da får se». Ved nøye å studere små barn og gå inn i deres
lek uten å vekke dem, forstyrre dem eller gjøre dem unødig selvopptatte, kan
du aller best lære psykologi og drømmeliv å kjenne. Du behøver ikke å lese
bøker hvis du kan kunsten å lese i barnets sjel. Der får du vite hele sannheten
om deg selv og om dine livsfeller. Og når du så leser om Jesu taler,
lignelser, «mirakler» og handlinger, så vil du etter hvert takke ditt barn
for din visdom, og du vil ikke fortsette som før med kritikkløs tro på
prester og søndagsskoler. 6) I mange tilfeller er drømmen en hensiktsmessig
beskyttelse av søvnen, og i andre tilfeller det motsatte. Tenk deg følgende: Du skal være på din
arbeidsplass, f. eks. på kontoret hos din sjef presis kl. 9. Men aftenen i
forveien kom du ut på rangel i sene selskaper, og du kommer for sent i seng
og forsover deg to timer. Men mens du sover drømmer du at du er på kontoret
hos din sjef, og din sjef nikker til deg og smiler og uttrykker sin store
tilfredshet med deg! Da vil drømmen beskytte din søvn. Det er din egen natur
og ditt eget legeme som i «selvforsvar» setter seg ut over hva klokken er og
hva din plikt er — og som på dynamisk måte «tar seg til rette og lar deg sove
videre». Annerledes hvis du sover urolig fordi du har uro
inne i deg. En slik «uro» var det som fikk Nikodemus til å oppsøke Frelseren om natten. Sensuren sa til Nikodemus:
Du må ikke gå til tømmermannen om dagen, for det vil vekke oppsikt! Dine
kolleger sover nemlig fastere enn du, Nikodemus, og drømmer at de vet alt som
Gud vil dem. Gud smiler til dem i søvne og uttrykker sin tilfredshet med dem,
og så sover de videre — for de har vært på åndelig rangel i mange tusen år og
trenger å sove litt til. Men du Nikodemus har uro i din sjel og ber i
stillhet Gud om mer lys. Derfor skal du gå til tømmermannen i natt og undersøke.
Kanskje han ikke er så gal og
farlig som mine kolleger tror. Det var uforglemmelig da jeg satt og opplevde
Nikodemus i pasjonsskuespillet i Oberammergau. De skriftlærte holdt råd og ga
Judas pengene. Men da reiste Nikodemus seg og skrek til de andre i det samme
han gikk fra dem: «Jeg vil ikke være
med å forråde uskyldig blod.» Da var målet blitt fullt for Nikodemus! Da våknet han helt. Da gikk han over «kløften» og ble en av Frelserens beste venner. Vi sier derfor enda en gang hva vi gjentatte ganger
har pekt på at hvis ikke vitenskapen og teologien forstår at menneskene har en
lang åndelig rangel bak seg, så forstår de heller ikke hva de skal med en
genetisk og mental Frelser. Da drikker de Guds Sønns blod videre og skriker
videre i søvne: «Hans blod komme rikelig
over oss og våre barn.» Jeg satt en gang som liten gutt i Kristiansands
Domkirke og hørte en pietistisk biskop skrike ut over menigheten: «Jeg vil intet
annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet.» «Hvis Kristus altså var kommet
til Kristiansand nå, så ville biskopen korsfeste ham en gang til,» tenkte jeg.
Det var i sannhet et mysterium for meg inntil jeg fant Freuds lære om vårt dagdrømmerliv. Da først forsto jeg
pietistenes varme blodtørst og folks store interesse for militærvesen og
troen på «staten», osv. Den religiøse drøm om en Frelser og et Guds rike, er altså riktig. Forskjellen mellom de religiøse «stats»-troende og meg er bare denne at de hele livet igjennom drømmer og ønsker at de er kristne mennesker og lever i et kristent samfunn — og får denne drømmen til å beskytte deres søvn så de ikke reagerer på vår meningsløse verden, mens jeg er så «ulykkelig» å være våknet for tidlig. Jeg har ofte vært med ute i natten i Getsemane hage og sett alle Jesu søvnige disipler og hørt Frelserens skrik til ånden: «Far var det mulig da ta denne kalk fra meg, dog ikke som jeg vil, men som du vil!» Og hva vil du? Vet du selv hva du vil? Vil du
korsfeste verdens Frelser i 2000 år til? Får du religiøse dranker aldri blod nok?
Lærer du aldri å se din egen elendighet? Vil
du i all evighet se dine kirker og kulturer lagt i grus fordi du alltid
velger Barabbassystemet? Vil du i all evighet nedkalle hans blod over deg
selv og over dine barn? Eller vil du
våkne som Nikodemus og la deg føde helt fra nytt i ånd og sannhet? Jeg bare stiller deg dette spørsmålet. For Jesus
kjenner deg og han er tålmodig med deg. Han visste at din drøm beskyttet din søvn,
og at dine bilder foreløpig var nok for deg. Han vet at du i ditt dagdrømmeri
opplever som sann virkelighet at både du og ditt samfunn er «kristne» for
lenge siden. Han vet at du har atavismen i deg fra den jord som har avlet
deg. Han har gitt deg sitt blod for at du kan drikke det, så lenge du trenger
det. Gud i himlene — Jesu Far — trenger ikke blod. Men din far trenger blod,
for han var en manndraper helt fra begynnelsen. Kan du ikke forstå meg? Vel, så les Johs. ev. 8, 43, 45, der står det tydelig hvorfor du ikke forstår. Og jeg har mange venner og motstandere som ikke forstår. Men hvis de hadde forstått, og hvis det hadde vært mulig å vekke dem opp fra den åndelige drøm som de lever i, så skulle hele verden vært spart for disse blodbadene, og jødene skulle ha sluppet de aller siste forfølgelser, og mitt fedreland skulle ha stått som et lysende eksempel for hele den øvrige verden, fordi Norge da hadde vært det landet der sannhetens lys først sto på himmelen! -- -- -- -- Vokt deg du på den annen side, så du ikke spotter blodet og symbolene og dagdrømmeriet og jødene. Se deg nå godt for, så du ikke tror om deg selv at du er helt våken før du er blitt det. Kanskje snakker du i søvne og blotter deg og gjør ufrivillige skandaler før du er blitt helt våken? Vokt deg så du ikke taler nedsettende om den menneskelige natur — for da vil du gjøre deg skyldig til helvetes dom. - - - - Det fortelles at en gutt gikk ut i skogen en søndag
morgen Der fant han en rev i en revesaks. Reven hadde bare den ene foten i
saksen og var begynt å gnage på denne foten for å komme fri. Gutten syntes
synd på reven og åpnet saksen og slapp reven fri. Gutten tenkte kanskje at
reven ville bli ham svært takknemlig for dette. Men reven trodde ikke godt om
mennesket. Og det har reven god grunn til. Dessuten var reven så full av frykt og dødsfrykt at det første den gjorde var å gå rett i ansiktet på
gutten og bite ham forferdelig. Slik er revens mentalitet når den er full av
frykt. Men siden, når reven kom langt bort fra gutten, så
følte den kanskje en slags takknemlighet til gutten og en slags anger fordi den hadde bitt sin
velgjører og befrier? Når Frelseren kaller Herodes for en rev, så mener han
sikkert at det passer som en god analogi. For i hele vår historie går det som
en rød tråd at alle de genier og store ånder som har vist seg å være menneskehetens
største velgjørere og «befriere», først har vært bitt forferdelig av sin samtid, mens man senere er kommet på andre
tanker og angret, og så har man da «bygd profetenes graver» og «kanonisert»
dem. Menneskeheten sitter nemlig godt fast med alle
«fire ben» (=vitenskapen, religionen, politikken og kunsten) i de folkefeller
som livets løgner har satt opp. Menneskene er fulle av frykt og gjensidig
mistenksomhet. Derfor frykter de
fleste for friheten og sannheten og
elsker organisasjonen og tvangen og tukten. (Dette ganske uansett om folk med
leppene høyakter friheten og hykler kjærlighet både til sannhet og frihet). Mennesket frykter frigjørelsen, fordi
det tror ondt om seg selv. Derfor ser vi at Jesus stadig lærer: Frykt ikke, samtidig som han gir oss
tid til å sove ut og drømme videre. Når denne boken blir lest, kan jeg tenke meg at man vil oppleve alle slags utslag av forferdelse og frykt. Og skulle min «person» da ennå være tilgjengelig, er jeg forberedt på at man vil «bite» meg ganske forskrekkelig. Men siden, når det går an å «tale fritt ut om alle ting», som Kristus sier det, håper jeg at man forstår meg bedre og sløyfer alle andre «minnesmerker» enn de som naturlig har reist seg selv inne i deres sjeleliv som mitt arbeid har vært «lyskaster» for! Husk: Jeg har intet av meg selv! Jeg kunne aldri ha tenkt disse tanker og sett disse syner uten den mektige inspirasjon fra Guds ord og uten det nye lys fra sannhetens hellige ånd. - - - - Jeg hørte til dem som sov urolig! Drømmen kunne
ikke beskytte meg mer. Jeg fikk ingenting til å rime sammen mer. Alt ble så
uvirkelig og meningsløst at jeg måtte gå
over kløften. Det var den gangen jeg begynte å arbeide med to slags virkelighet og to slags tenkemåte. (Se min bok: «Det levende Samfund», kap. 2.) 7) Vi kjenner også sikkert overgangen fra drøm til
virkelighet. Jeg tenker vi ikke behøver mange ord om den. Alle kjenner overgangen
fra når de sover i sin seng om natten og til de våkner til «den harde» eller
«behagelige» virkelighet! Og de fleste mennesker har ikke bare en gang, men mange ganger,
opplevd kløften mellom de såkalte illusjoner eller «dagdrømmer» og
virkeligheten. Det er folk som gruer for å inngå ekteskap, men blir behagelig
overrasket, og andre som gleder seg veldig og blir veldig skuffet. Eller les Cally
Monrads dikt om «Kunstens helligdom» hvor hun beretter om sine egne
drømmer om kunsten og kunstnerens liv inntil hun oppdaget og opplevde det
store bedrag. Men da alle mennesker kan tale med om dette trekk fra dagdrømmeriet, anser vi det her nokså overflødig å gå videre inn på det Vi skal bare føye til at alle -ismer og alle sekter, religioner og partier er uttrykk for menneskenes drømmeliv. I drømme slåss de om «den rette tro», «de rette styresmenn», «de rette bilder, symboler og teologiske systemer». I våken tilstand vil de oppdage at de alle vil det samme. Ja, Russland, Tyskland, England, Japan og Amerika vil også til sist det samme. «Jøssinger» og «Quislinger» vil også det samme. Men når hele menneskeheten passerer kløften og «våkner»,
og Frelseren kommer ut av skyen og vi selv kommer ut av tåken, og sløret
faller for alle livets gåter og problemer, så vil vi alle bli meget behagelig
overrasket. For det viser seg alltid at «virkeligheten er tusen ganger
skjønnere enn alle tapte illusjoner til sammen», som Edvard Grieg pleide å si det. Hvis du etter alt dette allikevel fortsetter å
spørre om det er sant at menneskene drømmer midt på høylys dag, og hvilken rolle
det i tilfelle kan spille for oss at vi erkjenner det, så svarer jeg at jeg
mener at det er absolutt sikkert at verden ennå drømmer og at konsekvensene
og alle følger av et slikt syn er utallige som stjernene på himlene. Da kan vi se fram til den tid da «solen» som
symboliserer «kirken» på vår åndelige himmel og månen som representerer «staten»
på den samme himmel, snart vil falle ned av «himlene» våre, og de mange
lysende «stjerner» vil slukne og hele vår jord vil bli en annen og en ny. Det vil bli en helt ny himmel — med nye lys og nye
stjerner, og det vil bli en ny jord. «Se det gamle er da forbigått — se alt
er blitt nytt» — nemlig fordi vi ble nye. Og synden og døden vil bli
«oppslukt» til seier, fordi vi selv i likhet med Frelseren vil forstå at all
synd bare var villfarelse eller villfarelsens frukter. Takk din Frelser Jesus Kristus fordi han er din og hele
verdens sanne og positive Frelser. |