Sosialpsykologisk avis

Nr.3 - 23. februar 1998 - 63.årgang

Kampen mot utviklingen

Vi motarbeider med alle midler den skapende utvikling. Vi vil ikke den materielle frigjørelse, men innskrenker produksjonen - for prisene og pengenes skyld, hjulene stanser. Vi vil ikke akseptere den økende produksjonen og derav de fallende priser, og endre vårt økonomiske system.

Hamartia


leder ved Anders Ryste

Dei som granskar stjernehimmelen og rømda der ute, har funne ut, at himmelen med alle sine stjerner, soler og månar, er styrt av ein himmelsk intelligens. Men kva har dei same granskarane funne ut om inteligensen hjå menneska sjølve? Menneska har ein ibuande trong til å vite, søkje, granske og avdekkje løyndomar. Menneska er komne langt. Snart får vi nærare greie på om der er liv på Mars og Jupiter. Satellittar er sende ut.

Likevel, det store spørsmålet er om det ikkje fører med seg ein labil risiko i å vere blitt bustad for ein så høg intelligens, at menneska kan gjere så store ting? "Lær å leve" sa psykologen Irgens Strømme. "Det du har løyst på jorda, skal også vere løyst i himmelen", sa Lestadius. Og kva sa Kristus: "Gå inn i løynderommet ditt og be til din Gud som ser i løyndom og han vil bønhøyra deg i det åpenbare." (Fritt tolka).

Utan at den himmelske intelligensen som vitskapen i dag peikar på, også gjer seg gjeldande i menneska sin gransking og handling, er det fåre for at menneska enno hadde levd på steinalderstadiet. Utan tvil, menneska nyt godt av ei gåve som ingen andre skapningar har fått, men det fylgjer stor risiko i å forvalte ei slik gåve, så kanskje det aller største spørsmålet som inneber største risikoen, er å kunne kontrollere seg sjølve. Det kallast sjølvkontroll i moderne sjælegransking.

Om nå den bondevikinspirerte Verdikommisjonen, som nett no er instituert, berre vil granske samfunnet omkring, vil den straks kome til kort. "Kun former går tapt" - sang Bjørnson. Manneætta si eksistensialisme byggjer på oppklåring og fjerning av sjølvlaga system, sjølvlaga former. Utoverprojisering av makt og intelligens til tenkte gudar og gudsbilete og påfølgjande knefall for desse, har skapt det som med eit framandord kallast Hamartia. Ordet tyder bomskyting.

Slik bomskyting er lett å trekkje fram. Nazismen i Tyskland, kommunismen i Russland og fascismen i Italia, er klåre døme. Men verre er at desse feilslaga hadde utvikla seg frå såkalla kristne styringsformer. Mussolini hadde paven i ryggen. Gudegåva, kall den gjerne intelligensen, utvikla seg frå sentralisering til maktdiktatur. Utan å vite kva følgjene av hamartia alltid var og er, har ein i Sør-Korea bygt opp eit sentralisert luftslott av pengar og valuta, alt etter falsk vestleg, økonomisk tenkjemåte. Så kom krakket.

En hilsen til mennesket


av Aase Brenne

Takk for inspirasjonen
(Aase Brennes første innlegg på vårt første Sommertreff etter redaktør G.E.Bondes bortgang)

En som kommer reisende fra Nordlands forblåste kyststrøk, betrakter kanskje, som jeg, Trøndelag som inngangsporten til herligheten - til varmen og fruktbarheten. Det er som hele Sør-Norge åpner sin favn og slipper tørstende inn til seg. Der inne dufter det av jordens grøde, av dype skoger og vide enger og blomstrende haver. Fjellene hviler så søtt og trygt og bredt i det grønne, bølgende gresset. All jorden måtte forgå - om ikke livslykken fikk gi lyd fra seg.

Og sannelig, der kommer lyden, ikke bare en lyd, men et veldig, flerstemmig kor som fyller luften med velbehag. Humlene surrer, elvene bruser ellevilt, vindene stryker lekende gjennom skogene og lokker fram den for underligste musikk - og se der - midt i alt bruset løfter fuglene sine vinger og synger ut sin livsglede i alle slags tonearter.

Man legger seg ned på marken og lytter. Javisst synges livets pris der nede også. Skulle man hørt på maken. Har all naturen inngått avtaler - siden harmonien er så fullkommen? Jeg ser meg rundt etter dirigenten - jeg så meg rundt i Nordland også, men jeg kunne ikke finne ham. Så må han være usynlig til stede i all natur. Jeg vandrer rundt i denne vidunderlige symfonien og lytter intenst. Her er noe jeg må fatte. Jeg aner en mektig livsstrøm - en veldig kraft og spenning som dirrer i hele naturen.

Tyss - jeg hører noen merkelige undertoner, hviskelyder, beskjeder som forplanter seg fra blomst til blomst, fra tre til tre, fra fugl til fugl, fra fjell til fjell. Der hviskes og tiskes, der bruser og suser, der brummes og brøles i lange, lange tider - inntil jeg fatter beskjeden. Den skapende, urolige livsstrøm i allnaturen vil frem i et nytt livsvesen - i en ny form, og nå samler allnaturen seg til den forestående kraftprestasjon. Det nye vesen skal få alt det naturen har - og enda meget mer - hviskes der ovenfra. Det er lyset som taler. Allnaturen lytter forbløffet, mens lyset fortsetter sin hemmelighetsfulle tale. De nye vesener skal kalles guder og være allnaturens herrer - og jeg - lyset, skal ha min bolig i dem. Lyset stråler så intenst at allnaturen eksploderer i en fantastisk livsutfoldelse. Og der - der stiger gudene opp av allnaturens skjød - vaklende på to ben, søvninge, blinde, forvirrede. De gnir seg i øynene og skjønner ikke hvor de er.

Allnaturen åpner sine armer for dem. Men akk og ve - gudene rygger skrekkslagne tilbake og roper: Hvem er du - hva vil du - er du Gud, kanskje? Allnaturen lytter til de merkelige lyder, lyden av Ord, av tanker, av Gud, men Allnaturen fatter ikke disse nye vesener som er vokst opp i dets skjød. Hva frykter de for? Alt har de fått av oss, duften, farvene, tonene, fruktbarheten - alt det skjønneste vi har - har de fått. Alle jordens livsvesener, alle de svømmende, krypende, firbente og flyvende har gitt dem av sin fylde. Alt vårt er deres - og så trekker de seg bort fra oss - vil ikke vedkjenne seg sitt slektskap med oss. Allnaturen sørger, men lyset er frempå igjen - med sin intense stråling. Sørg ikke - for se - gudene fikk også jordens og havets mørke dyp i arv, derfor ser de ikke, derfor kjenner de ikke igjen, derfor frykter de. Lyset ser lykkelig på de nye vesener. Så fullkomne de er - de kan høre meg, ta imot min tale, være min bolig. Se - hvor de rynker sine panner - for å fatte alt det ufattelige omkring seg. Lyset smiler. De skjønner ikke at jeg er kommet inn i dem - at Jeg, lyset - arbeider inni dem. Jeg skal åpne deres øyne og ører og gi dem forstand på alt, men det vet de ikke.

Se - de frykter også meg. De trekker seg tilbake til jordens og havets mørke dyp i seg, men meg kan de ikke unngå, for de lengter etter meg, det har de arvet fra blomster, trær og gress. Når lengselen blir for overveldende, åpner de seg for meg, da slipper de inn litt lys, da går de et skritt frem - i visdom og forstand. Allnaturens kropp lider. Gudene kjenner den ikke, derfor misforstår de den. Siden de heller ikke kjenner sin egen natur, misforstår de den og hverandre. Lyset stråler. Bare vent, jeg skal gjøre den mørkeste natten i dem til den lyseste, skjønneste dagen. Jeg har valgt meg ut de sterkeste kar, de som tåler mest lys, disse som elsker lyset mer enn mørket de kommer fra - se - de skinner som stjerner i natten ... for resten av gudeflokken. Men så stor er frykten for lyset - at de dreper sine mest strålende lysbærere. Nåja, lyset kan de jo ikke drepe. Det forplanter seg fra slekt til slekt. Stakkars guder, deres livskamp er hård, for Mørket inne dem har også tatt Ordet i sin makt og utfolder seg intenst i denne nye livsform. gudene lytter. Forvirringen er stor. Lysets og mørkets tale blandes sammen. Man vet ikke opp eller ned. De har funnet på å kalle lysets tale for Gud, mørkets tale for Djevelen. Til tross for de to forskjellige navn - formår de ikke å skjeldne klart. Og se - liksom allnaturen gir hele seg til selv til gudene - så gjør gudene det samme. De gir alt sitt hen til det som i tiden og øyeblikket går for å være Gud. Se på disse fullkomne vesener - hvor de drømmer og leker og synger, hvor de dikter og fabler om alt det som ikke er, se - hvor de ofrer til alt det som ikke er, seg selv, sin livskraft, sitt avkom. Sannelig, kjærligheten er stor hos dem. Skulle de ikke være verdt å elske, verdt å kalle på, verdt å bo i!

Jo, misann! Hør, hvor de lider og vansmekter i sine villfarelser. Bare de kunne høre og skjelne i min tale, så slapp de å lide mer. Du, Allnatur, lever i det som er, du har ikke makt til å overskride virkelighetens terskel, men se på gudene. De har fått makt til å skape, og så skaper de verdener av uvirkelighet, drømmeverdener som stadig går under. De skal også skape verdener som ikke går under når den tid kommer - at de skjelner lyset fra mørket - og mørkets tale - og intet skal være umulig for dem.

Og lyset skinner. Allnaturens kropp blomster og bærer frukt - og gudenes tankeliv blomster og bærer frukt. Jeg hører en symfoni, så uendelig meget større og rikere enn den jeg hørte før gudene ble til. Den usynlige dirigenten er i virksomhet overalt. Mens jeg lytter, skjærer symfonien ut i en forferdelig disharmoni. Å, dette mørket! Hvorfor skulle det skape slik forvirring hos gudene. Det var jo ingen disharmoni i havets og jordens dyp. Alle splite jo sammen - fra øverst til nederst. Lyset smiler. Du glemmer at du har med skapende guder å gjøre. Så lenge de lever i disharmoni med sin egen natur og allnaturen - vil de skrike ut sin disharmoni - i toner, bilder, ord og samlivsformer. Men lytt nå, så skal du høre. Jeg lytter og lytter. Tyss, der hører jeg de merkelige undertonene, der hviskes og tiskes i gudenes verdener, der går bud og beskjeder - i lange, lange tider. Noe nytt er i gjære. Den urolige livsstrømmen er virksom - kraften og spenningen dirrer gjennom gudenes tankeliv, så mektig at mitt hode vil sprenges. Og Lyset, denne evige, ukuelige kraft stråler intenst - og så eksploderer livsstrømmen i gudenes tankeverden - og der - stiger han frem - guden - den første, fullt bevisst og våken. Se - han kjenner Allnaturen, han kjennes ved alt og alle. Han er ett med livsstrømmen og behersker den fullkomment. Lyset smiler. Nå skal alle sår leges, så skal gudenes ulykke vendes om til lykke - når de hører de Ord han forkynner.

Nå skal der ikke bli fred å få - før gjensidighetens og samhørighetens salighet og lykke er oppnådd. Du, som da lytter, vil få høre en symfoni, mektigere enn du kunne drømt om, som starter nede i jordens og havets dyå - løfter deg videre og videre - inn i gudenes fullkomne samhørighetsverden - ja, videre ut i det evige rom for å møte og gå opp i den symfonien som var der og er der - fra før I ble til, men hør nå på han som kaller og roper: Kom til meg - alle I som lever i fryktens og uvirkelighetens lenker - og jeg skal gi eder friheten.

Og gudeskarene komer, de lytter, de tror, de tviler, de vet ikke opp eller ned. Ingen krok i ham var mørk, han var lyset selv, som kjente Altet og alt som var, er og blir. Mørkets røster raser: Bort med denne, bort med lyset. Og så dreper de sin befrier. Forlat dem, de vet ikke hva de gjør - er hans avskjedsord. Men lyset kunne de ikke drepe: Mine ord skal ingenlunde dø - de skal være hos eder og lyse og skinne og vise eder veien til det riket som tilkommer oss guder. Drøm videre, bygg fantasiverdener så lenge I må det, siden skal I høre.

Tidene rant hen, lyselskere og lysbærere oppsto uavlatelig - og møtte same skjebne som de foregående. Men se nå på gudene. Sannelig, de ser med sitt ene øye, hører med sitt ene øre. De har oppdaget Allnaturens lover, som de engang diktet og fantaserte om og fryktet for. De kjenner livsstrømmen i deg nå, Allantur - se, de har makt til å sprenge Altet i filler. Seg selv kjenner de ikke ennå, men hør - deres tankestrøm er vendt innover mot dem selv nå: Hvem er vi - som har fått en slik makt - hva bor i oss? Bare ondt, bare ondt, hvisker mørkts røster, som ruger fortvilt over den store hemmeligheten i gudenes sjeledyp. Den rører på seg. Lyset ler. Tiden er nær. En understrøm av tårer flyter gjennom Allnaturens og gudenes verden. Lengselen er så stor, disharmonien så skrikende.

Minneord ved billedkunstner Sylvi Bergsdals gravferd

(Sylvi Bergsdal er datteren til Samfunnsliv medarbeider Aase Brenne. Sylvi døde 39 år gammel etter lang tids sykeleie)


av marit

det renner svart i svart
på denne dag
i dobbelt mørke
sank du stille ned
desembermørke
under vitre skyer
og jorden dro deg til
seg tre ganger velkomstkyss
tindrende roser svartner
uten farge uten lys
kullstreker
blomsterstøv
i dødsskyggens dal

det renner svart i svart
på denne dag
i et skap på atelieret
lig ger fargene i tuber
med lokkene sirlig
skrudd på

elskelige blikk
øyne som lyttet etter
lys og fargeklanger

nå blander du
forunderlig

deg selv

med jordens farger
og stiger opp mot oss
i gult orange i blått
i brunt i rust i rødt.

nå folder du
ditt gåtefulle lerret ut
som ingen
noen gang
har sett.

I ditt ansikts sved

av Olaf Valeur

Lektor Valeur hadde et meget godt navn som skribent og har skrevet en rekke artikler i aviser og tidsskrift om faglige, pedagogiske og samfunnsmessige spørsmål, liksom Valeur har vært meget benyttet som kåsør i bergens kringkastere. Av lektor Valeurs øvrige publikasjoner kan nevnes "Relativitetsteorien, veileder i fysikk til realartium" og "Et frigjort samfunn". Den siste boken behandler bl.a. de spørsmål som melder seg i forbindelse med overflodskrisen.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! Slik lyder Guds forbannelse over menneskene ifølge et gammelt jødisk sagn.

Man behøver ikke ta historien om syndefallet bokstavelig for å erkjenne sannheten av den enkle livsfilosofi disse ord inneholder. Det er selve livskampen som symboliseres i dette billede – kampen for tilværelsen og for det daglige brød.

Men det heter også at menneskene skal gjøre sig jorden underdanig, og deri ligger på den annen side en stor forgjettelse, et løfte om kommende tider.

Mange generasjoner har sett dagens lys siden disse sagn steg frem av folkedypet i det gamle jødeland. Millioner av skjebner har tegnet sine flyktige spor i tidsrummet, for derpå å synke ned i glemselens hav. Slekt efter slekt har menneskene slept sig frem og bukket under, men nye slekter har tatt fatt, hvor de gamle slapp. Og fremover har det gått – ikke jevnt som efter en landevei, men gjennem krangel og kratt i vekslende tempo, med mange pust i bakken og med små og stundom store tilbakeslag.

Naturen var en streng herre, som stilte store krav. Den var ubarmhjertig, konsekvent, uforanderlig, urokkelig – men også en rik og mektig herre med evne til å gi ut over alle grenser – og med vilje til å ødsle sine gaver på dem som i klokskapf og ydmykhet bøide sig for naturens evige lover.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød – så lenge inntil du har lært naturen å kjenne. Og da skal du – ikke ta imot naturen, men sammen med den og i forbund med den, gjøre dig jorden underdanig og legge verden for dine føtter. Fra den dag skal forbannelsen være hevet! Mot dette mål – den materielle frigjørelse – har menneskene higet fra det første morgengry gjennem uttalte år og inntil denne dag.

En dag stod menneskene på omtrent samme utviklingstrin som markens kryp – den gangen da de streifet nakne og våpenløse omkring i skogene. Men der var noget underlig ved menneskenes minespill. De kunde gjennem sin mimikk gi uttrykk for en rikdom av følelser og stemninger. Og de lærte å utstøte forunderlige lyder, langt flere enn alle dyrene tilsammen kunde synge og brøle – inntil de en dag ved hjelp av leppe og tunge formet det første befriende, skapende ord.

Dermed var grunnvollen lagt til all kultur på jorden. Menneskene hadde formet sitt første vertøi, som var sproget, det levende ord – tankens redskap. Gjennem muntlige overleveringer kunde nu fedrenes kunnskap og erfaring gå i arv fra far til sønn og få evig liv.Ordet trekker op en sammenhengende linje i forskning og videnskap fra slekt til slekt. Gjennem det kan vi utveksle tanker og meninger, etablere samarbeid og bygge stein på stein i videnskapens tempel. Ved ordet er alle ting blitt til.

En gang hadde menneskene flyktet i skrekk, når røk og ildflammer slo ut fra bjergene. Men den dag skulde komme, da de lærte å fange flammen inn og ta den i sin tjeneste.

Skjelvende av frykt hadde de lyttet til stormens hyl og kastet sig med ansiktet mot jorden, når Åsgårdsreien for gjennem rummet: Men der kom en dag, da vinden fylte seilene og bar menneskene frelst gjennem brenningene mot fremmede kyster og nye, strålende eventyr.

I lange tider flyktet de skrekkslagne inn i sine huler når lynet risset sine skarpe spor fra himmel til jord. Idag har menneskene lært å temme den elektriske kraft og lede elektronenes hastige strøm i de rette baner.

Og meget annet skjedde før man kom så langt. Menneskene lærte å lage sig klær – først av hårde dyreskinn, senere av mykt klæde, til slutt av bløt, glinsende silke. De laget sig våpen – av stein, av bronse, av jern. De lærte å slynge spyd gjennem luften, de laget piler som fór med større fart og kuler som fløi enda fortere. Og idag flyr menneskene selv gjennem rummet.

Der kom tider, da menneskene blev overmodige. De utfoldte stor prakt, de bygget sig et Babels tårn, de bygget templer og pyramider. Kulturer skaptes, kulturer sank i grus – men opstod igjen, alltid mere strålende enn før.

Idag taler vi ikke bare med munnen. Gjennem skriften taler vi med hånden, vi taler med maskiner gjennem bøker og aviser, og i bibliotekene lagrer vi slektens tale i kasser og reoler. Vi reiser ikke lenger halve jorden rundt for å snakke med et menneske. Vi kan sende et brev – ja vel! Vi kan sende talen hermetisk i form av en grammofonplate, og vi kan sende et telegram hvis det haster. Men vi kan enda mere. For idag taler vi ikke bare gjennem luften og med de nærmeste, med dem som er tre meter eller ti meter eller hundre meter borte. Nei, vi taler også gjennem tråd, og vi taler gjennem eteren med mennesker som er tusener av kilometer borte. Og vi taler ikke bare til to eller tre eller til hundre eller tusen på en gang. Nei, gjennem kringkastingen taler vi til millioner, ja til hele verden i det samme sekund. Slik taler vi, og slik lytter vi.

Og vi ser – ikke bare det som dyrene ser og det som Abraham eller Aristoteles eller de romerske keisere så.Enn ikke de minste ting er idag skjult for menneskets bevebnede øie. Ved mikroskopets hjelp kan vi utforske den verden som rummes i en drope rødt menneskeblod. Vi ser bakteriene svømme omkring mellem blodlegemenes røde kuler, og vi kan iaktta de minste cellers spirende liv. Ja, i tåkekammeret ser vi lynglimt fra selve urstoffet, protoner, elektroner og positroner. Men vi retter også blikket utad mot verdensrummets dybder. Ved kikkertenes og spektroskopets hjelp kan vi utforske fjerne himmellegeme og bestemme klodens kjemiske sammensetning, deres temperatur, trykk og egenvekt, deres avstand og deres fart gjennem verdensrummet.

En vakker høstkveld for 3300 år siden stod Egyptens farao, Tutankamen og stirret op mot en funklende stjernehimmel. Tilfeldigvis dvelte hans blikk ved den stjernen som nu kalles Y i stjernebilledet Ophiuchus og har katalognummer 162.214. Men der var intet merkelig å se. Og selv om Tutankamen hadde vært den lykkelige eier av en moderne himmelkikkert, vilde han ikke ha sett noe merkelig ved stjernen Y i Ophiuchus – til tross for at nettop da var denne stjernen i begrep med raskt å flamme op til den mangedobbelte lysstyrke. Dens temperatur steg i løpet av et par dager fra 3000 til 25.000 grader.

Men vår tids astronomer kunde konstatere dette i august 1933. Tre tusen tre hundre år brukte lyset fra denne himmelbrand på sin vei til jorden. Ennu lenger har menneskesynet trengt frem på sin opdagelsesferd gjennem rummet – fra planetene og vårt eget solsystem til Melkeveien og langt videre til andre Melkeveisystemer, langt, langt, ufattelig langt borte. Gjennem sine kikkerter kan astronomene idag utforske stjerner som er millioner av lysår borte, og iaktta naturkatastrofer som hendte der ute i synsranden på en tid da urmennesket vandret omkring på jorden. De eldste tiders historie er ikke skrevet på gammelt pergament, men står innrisset som lysende punkter på det flimrende firmament.

Der kom tider da de lærde stengte sig inne i sine studerkamre og hengav sig til filosofiske spekulasjoner og studium av gamle skrifter. Og der kom tider da menneskene henfalt til blind dyrkelse av autoriteter, ikke bare de levende, men først og fremst de salig henfarne, de forlengst avdøde – spøkelsesautoritetene. "Aristoteles har agt det, altså er det sant – " Ikke så at Aristoteles er noe å bebreides, for det det var ikke hans skyld. Aristoteles var en klok mann og en genial forsker. Men nye tider krever nye fremskritt, ny viden, nye sannheter. Utviklingen er bevegelse og liv.

Der kom igjen tider da forskningen gikk fremover med store, kraftige steg. Idag går videnskapsmannen ut i naturen og gjør sine iakttagelser, og han utfører systematiske eksperimenter i sitt laboratorium – både kvalitativt og kvantitativt. Han har faste enheter å måle med, registrerer resultatene i vekt, tid og rum og bearbeider til slutt sitt materiale ved matematikkens hjelp – inntil naturloven er funnet. Det er en ærlig, objektiv forskning, bygget på realitetenes faste grunn. Ikke mot, men med naturen er hans valgsprog.

Og der hvor videnskapsmannen slutter står oppfinnere, ingeniører og arkitekter rede til å utnytte resultatene i sine maskiner og byggverk. Arbeidet er organisert, der er samvirke, orden og plan – hvorved tid spares og krefter frigjøres.

Slik har utviklingen gått i de siste år – i et stadig økende tempo. For ikke så lenge siden var almendannelse omtrent det samme som klassisk filologi og støvete, historiske dokumenter. Men idag er der skapt et nytt slagord – naturvidenskapelig almendannelse. Og med rette – fordi naturvidenskapens og teknikkens resultater griper påtrengende sterkt inn i det moderne menneskes livsvilkår, og fordi kjennskapet til det vidunderlige samspill mellem naturens krefter gjør horisonten videre og bidrar til å forme vår livsanskuelse. Det er ikke sant at den moderne naturvidenskap gjør menneskene materialistiske og mekaniserer livet. Realiteter, kjennskap til stoffenes opbygning og tingenes vesen, kjennskap til naturen og dens lover er ikke det samme som mangel på mat.

Mennesken har alltid søkt efter livets mening og tingens sanne vesen. Og man kan da spørre om naturvidenskapen er i stand til å løse selve livets gåte? Er det sikkert at det fysiske verdensbillede vi kan danne oss virkelig også innebærer en realitet? Gir det noen oplysning om tingenes natur, om selve virkeligheten, om "das Ding an sich" – eller er det bare en reproduksjon av våre sanseinntrykk?

Svaret kan vanskelig bli noget absolutt ja – og heller ikke noget absolutt nei.Der blir alltid en rest tilbake som ikke kan registreres og forklares. Troen vil til alle tider ha sin plass i den menneskelige tilværelse – om ikke annet så troen på våre sanser og realiteten i våre egne oplevelser. Alle våre oplevelser, all vår erfaring beror jo på et vekselspill mellem virkeligheten og våre sanser. Men vi har intet bevis for at ikke våre sanser kan bedra oss, og forsåvidt kan altså hele vår opfatning av tilværelsen bero på en illusjon. Tatt i strengeste forstand kan vi bare tale om tro, ikke om nogen absolutt viden når det gjelder selve tilværelsen, virkeligheten, den verden som omgir oss. Det eneste mennesket med sikkerhet vet er at det ikke vet noget som helst. Jo mere man lærer, desto mere stemmes sinnet til beskjedenhet, fordi man innser sin egen begrensning og ufullkommenhet.

Men den slags filosofiske spekulasjoner er i grunnen nokså ørkesløse. Spør vi f. eks om en drøm er virkelighet, vil de fleste – og det med adskillig rett – svare nei.Men som drøm betraktet er den allikevel virkelig nok, fordi vi faktisk har oplevet en slik drøm. Der har foregått noget – noget som endog for psykoanalytikeren har en i høi grad realistisk bakgrunn i tenkning, våre sanser og vår psykologi er selv en del av virkeligheten. Og den verden som omgir menneskene er virkelig for oss, slik som vi i vår menneskelige ufullkommenhet oplever den med våre sanser. Lenger kan vi ikke vente å komme, fordi vi alltid blir nødt til å ta virkeligheten slik som den fortoner sig for oss. Med denne begrensning har vi derfor allikevel rett til å legge en ralitet i det fysiske verdensbillede som er blitt resultatet av den moderne forskning.

Naturvidenskapen griper altså inn i vår tilværelse på to måter – dels gjennem det bidrag den gir til utformningen av vår livsanskuelse og den tilfredsstillelse som følger med større orientering, viden og innsikt – og dels rent praktisk gjennem teknikkens revolusjonerende innflytelse på våre livsvilkår. Men også her – hvor det gjelder de rent materielle fordeler – skimter vi et høiere mål. Menneskene får ikke den fulle tid og anledning til å dyrke åndens idretter så lenge de plages av materielle bekymringer og frykt for morgendagen. Materiell frigjørelse betinger derfor også åndelig frigjørelse.

Det er et karakteristisk trekk ved dette materielle frigjørelsesarbeide at det på den annen side fører til større avhengighet, menneskene imellem. Økonomisk og socialt er livet blitt mere innviklet. En vidtdreven spesialisering og arbeidsdeling er forutsetningen for at det hele skal gå.Jo finere og mer sammensatt maskineriet blir, desto større blir betydningen av det enkelte hjul som en del av helheten. Også samfundsteknikken krever sin videnskapelige utformning.

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød – slik lød forbannelsen. Idag står vi foran et tidsskifte, en ny epoke i verdenshistorien. Den første etappe er tilbakelagt, de ytre betingelser er skapt som skal gjøre det mulig å heve den forbannelse som gjennem uttalte årtusener har knuget menneskene til jorden. Der hvor håndverkeren for nogen år siden laget en gjenstand i timen lager maskinene idag tusen i minuttet. Overfloden er tilstede! Og kommunikasjonsmidler har vi nok av. Itusenvis ligger oplagte dampere på havnen og sliter i sine lenker – utålmodige efter å ta fatt på varens fordeling.Det eneste menneskene har å gjøre er å strekke hånden ut og gripe velsignelsen.

Ja, slik ser det ut! Og dog er det ikke så enkelt. Det er noget som mangler. Den siste etappe er ennu ikke tilbakelagt. Det er likesom menneskebarnet ikke vil tro sine egne øine. Det opfører sig i likhet med den blinde som efter et helt liv i mørke endelig er blitt seende. Det kan ikke være sant! Menneskebarnet viker tilbake for virkeligheten og konsekvensene. Det lukker øinene igjen for uforstyrret å kunne drømme videre om farver og lys. Fantasien får igjen fritt løp og skaper nye, kunstige og merkelige problemer. Deres navn er overflodskrise og ødeleggende prisfall, gjelds- og pengekrise, omsetningskrise og arbeidsløshetskrise. Maskinene tar makten fra menneskene. De moderne slaver gjør opprør.

En ting glemte vi i vårt utrettelige strev med å utforske verden utenfor oss. Vi glemte å utforske den verden som ligger inne i oss selv. Eller om vi ikke helt glemte det, så forsømte vi i det minste oppgaven. Vi var ikke tilstrekkelig klar over at livet artet sig som et vekselspill mellem de krefter som virker utenfor oss og de krefter som virker i menneskesjelen. Vi glemte at samfundet er en levende organisme med en ganske bestemt, psykologisk bakgrunn.Lovene for det økonomiske og sociale liv, lovene for samfundsdannelsen og de krefter som virker i det kollektive menneske er ennu ikke tilstrekkelig utforsket og erkjent. Kort sagt, samfundsvidenskapen ligger langt tilbake for naturvidenskapen.

I naturvidenskap og teknikk er det arbeidet som organiseres. De politiske partier organiserer menneskene og gjør dem til brikker og tall i stedet for å fremelske personlighet og initiativ. De politiske organisasjoner skaper tvang og uniformitet i steden for en naturlig differensiering og selvvirksomhet, de binder menneskene i steden for å frigjøre deres opbyggende krefter og lede den naturlige livsdrift inn i hensiktsmessige baner. I steden for å organisere samarbeide er det motsetningene som organiseres. Politiske strebere spekulerer i snevre egeninteresser, i stands- og klassefordommer og ukontrollerte lidenskaper. I steden for objektiv forskning og en uselvisk søken efter sannheten, i steden for oplysning, opklaring og veiledning støter man overalt på den småligste beregning, ensidighet, profitt- og maktbegjær. Metodene er de stikk motsatte av naturvidenskapens – hvis man da her overhodet kan tale om metode. Man forsøker med vold å presse samfundslivet inn under menneskelige paragrafer og påfund. Man vedtar med simpelt flertall de lover som skal gjelde for samfundslivet og bekymrer sig ikke om Guds evige lover.

Menneskene lager politiske partier på samfundsformer og sociale idéer. Hvordan skulde det gå, hvis man også laget parti for og imot tyngdeloven? Eller hvis man organiserte Faradays elektrolytiske lover efter lidenskaper og klassebevissthet?Eller gikk til valg for eller imot Coulombs lov! Eller til avstemning over lysets bølgenatur på lignende måte som man i sin tid stemte over jomfrufødselen?

Man vil kanskje steile over sammenligningen. Men vi skal ikke vike tilbake for de store mål. Gang på gang har videnskapen overrasket med sine muligheter. Gang på gang har den lagt nytt land under sig. Det som igår var utenkelig er idag selvfølgelig. Hvorfor skulde det så ikke være mulig å nå frem til et samfund, bygget på videnskapelig grunn? Naturen lar sig nu en gang ikke spotte. Den har egne lover for samfundsdannelsen – lover som behersker den menneskelige psykologi, og som man ikke ustraffet trer under føtter.

Å forme disse lovene er ikke så lett. De skjuler sig bak en tåke av menneskelige ønsker og lidenskaper og er lite tilgjengelige for eksakte målinger. Det moderne samfundsliv beherskes av et innviklet årsakskompleks. Årsak og virkning synes å kjede sig sammen til en ring uten begynnelse og uten ende, og det er vanskelig å se, hvor man skal hugge inn. For å ta et eksempel: Manglende kjøpekraft og omsetning fører til arbeidsledighet. Arbeidsledighet minsket kjøpekraft. Ringen er sluttet!

Eller et annet eksempel! Staten plyndrer samfundet gjennem skatter og avgifter. Dermed ødelegges landets næringsliv. Altså må staten gi understøttelse til næringslivet for igjen å bringe det å fote. Men midlene til denne understøttelse kan alene skaffes gjennem en ytterligere utplyndring av landets næringsveier.

Og et tredje eksempel: Ungdommen slipper ikke til på arbeidsmarkedet. Altså må foreldre underholde sine voksne, fullt utdannede sønner og døtre. For å skaffe midler til dette må de slite med ekstraarbeide til langt på natt. Og da foreldrene på denne måten legger uforholdsmessig sterkt beslag på de foreliggende arbeidsmuligheter slipper ikke ungdommen til. Ringen er sluttet.

Det er ikke vanskelig å fortsette paradoksenes rekker. Ved nye opfinnelser og planmessig rasjonalisering av bedritene søker man å øke produksjonen og gjøre den billigere – samtidig som man styrter hvetehøsten i havet og brenner kaffehøsten for prisenes skyld. Fisket lønner sig ikke når fangsten slår feil, for da er der for lite å selge. Og like ilde er det, når fangsten er alt for rikelig, for da faller prisene. Gjennem høie tollmurer, omsetningsavgifter og andre handelsrestriksjoner søker man å hindre at varne blir billigere. Man opererer med rente- og valutapolitikk, med finans- og budgettpolitikk, med inflasjon og deflasjon – men uten plan. En videnskapelig underbygget pengeteknikk burde i det minste ligge innenfor mulighetens grenser!

Verden er idag preget av en merkelig dualisme. Sammenlign f.eks. arbeidsløshetens forbannelse med den lange fritids velsignelse! Eller trangen til billigere varer og kravet om høiere priser! Samtidig som der på naturvidenskapens og produksjonsteknikkens område er mektige krefter i bevegelse for å skape materiell frigjørelse virker der i samfundslivet krefter som stenger for adgangen til full utnyttelse av de verdier som er skapt. Samfunsteknisk og pengeteknisk kjører vi fredemels med det gamle system, som er basert på vareknapphet. Vi er ikke i stand til helt ut å erkjenne og ta konsekvensene av overfloden, som utvilsomt krever en helt ny økonomi.

For å skape en slags balanse forsøker politikerne – bevisst eller ubevisst – å presse produksjonsteknikken ned på samfundsteknikkens lave nivå, i steden for å heve samfundsteknikken op på høide med den moderne produksjonsteknikk. Å gjøre dette – skape balanse opover – blir derfor den nye tids opgave.

Skal dette lykkes, må samfundslivet utforskes efter de samme metoder som på naturvidenskapens og produksjonsteknikkens område har bragt så storslagne resultater. Uten fordomme og programforpliktelse må vi gå til verket. Vi må ikke forsøke å bevise en på forhånd opstillet sats, men sette oss som opgave å finne de naturlige lover for samfundsdannelsen og så innrette oss derefter. Vi må skjule til alt som heter følelse og dogmer. Fritt og ubundet må vi skride til verket.

Vi er ikke naturens herrer i den forstand at vi kan forme den efter eget forgodtbefinnense. Ingen resolusjoner, enn ikke et enstemmig stortingsvedtak kan forandre så meget som en eneste paragraf i naturens store lovbok. Det kunde aldri falle en naturvidenskapsmann inn å gjøre oprør mot naturen. Han regner strengt med realiteter, fordi han vet at den som ikke gjør det, uvegerlig må komme til kort overfor livets ubønnhørlige logikk. Men det samme gjelder i samfundslivet. Også der virker naturkreftene med ubøielig konksekvens.

Vi sier riktignok at naturen er lunefull – fordi det ofte kan se slik ut. Men det betyr i virkeligheten ikke annet enn at vi ennu ikke på langt nær har utforsket alle dens hemmeligheter. Efter hvert som vi lærer naturlovene å kjenne blir vi i stand til å ta dem i vår tjeneste, og da blir de – nettop på grunn av den usvikelige sikkerhet hvormed de virker – til uerstattelige forbundsfeller i steden for ubønnhørlige fiender i kampen for tilværelsen. De store fremskritt i naturvidenskapen blev først mulig da de teoretisk-filosofiske spekulasjoner blev avløst av et virkelig forskningsarbeide, bygget på eksperiment og erfaring. Men på det politiske og økonomiske område befinner vi oss ennu på det spekulative stadium. Politikeren må ta lærdom av de metoder naturforskeren benytter og fremfor alt av det sindelag som besjeler hans arbeide.

Det er på grunnlag av de innvunne erfaringer og sikre kjensgjerninger at ingeniøren idag konstruerer sin maskin og arkitekten sitt byggverk. Den samme vekselvirkning som i fysikkens og kjemiens verden er etablert mellem videnskapsmannen som opdager naturlovene og ingeniøren som utnytter dem i det praktiske liv – den samme vekselvirkning må etableres mellem den nye samfundsvidenskap og politikerne, som skulde være statsmaskineriets arkitekter og ingeniører.

Men naturvidenskapen har her allerede gjort mere enn å vise eksemplet. Den har også lagt grunnvolden for den nye videnskap. De psykologiske undersøkelser er satt i system, og resultatene har allerede delvis fått uttrykk i mål og tall. Psykoanalysens avslørende søkelys har trengt ned i underbevissthetens tåkeverden og blottlagt en rekke skjebnebestemmende komplekser. Og vi ser de tråder hvorigjennom underbevisstheten forsøker å styre våre handlinger.

Men psykoanalysen har hittil vesentlig beskjeftiget sig med menensket som enkelt individ og ikke minst med neurotikerne og de sjelelige syke. Vi må gå videre og studere det normale menneskes sjeleliv efter de samme metoder, og vi må gjennem dybdepsykologien bevisst innstille oss på utforskningen av den kollektive sjel, av mennesket som samfundsindivid. Også massemennesket har sine komplekser.

Det har alltid vært et karakteristisk trekk ved naturvidenskapen at efter hvert som den har underlagt sig nye områder har den også formådd å forene det hele under et enklere syn og skape sammenheng mellem tilsynelatende adskilte deler. Gjennem relatitivtetsteorien og den nyere elektrodynamiske forskning er masse og energi blitt to sider av en og samme ting. Gjennem den kinetiske varmeteori er hele varmelæren blitt mekanikk. I den elektromagnetiske bølgeteori forenes lyslæren med elektrisitet og magnetisme. Og i atomene synes mekanikk og elektrisitetslære å smelte sammen til en høiere enhet, samtidig som fysikk og kjemi blir ett og det samme. Det er påvist at den menneskelige tankevirksomhet ledsages av kjemiske prosesser og elektriske strømme. Overalt trenger naturvidenskapen inn – omfattende og sammenfattende.

Der er altså ingen grunn til å tvile på at også samfundslivet skal bli lagt inn under naturvidenskapens ordnende hånd. Og der er heller ingen grunn til å tvile på at resultatene også her skal bli epokegjørende.

SOMMERTREFF 1998

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på Hendersons Park Hotel AS til sommertreff. Siden vi har fått stor arv, så vil vi av kontoen betale hotelloppholdet for disse dagene for ca 30 tilreisende stevnedeltakere. Vi skal som før få mange fine foredrag og vi skal arrangere tur til Karmøy der vi kan få ta i øyensyn gardsbruket som Borgh. og Asbj. Torvestad har testamentert til oss. Nærmere om stevnet senere. Innmelding for deltakelse skjer i år direkte til hotellet.
Med hilsen
a.r.

Åpent brev til statsminister Kjell Magne Bondevik og de kristelige statsråder fra Krf., Sp og V

avRolf Høstmark

I snart et tusen år, generasjon etter generasjon, har vi hatt kristendomsutdannelse her i Norge, av kirken, søndagsskoler, de vanlige skoler og fra bedehus. Resultatet? Hva er oppnådd?

Er det noe i veien med kristendommen?Med utdannelsen eller med Guds Billede, Guds barn: menneskene?

For: Denne oppstilling kan foretas:Vi har kanskje så mange som firehundre-tusen incestofre. Undersøkelsene her er sparsomme og opplysningene knappe.

Disse:Barn, unge og eldre kvinner, er skadet - de fleste for livet - på kropp og psyke. Deres følelsesliv er fra middels til sterkt forskjøvet. De har sjelden glede av et samleie. De har dårlig selvbilde, svak selvtillit, søker en trygghet som de meget sjelden finner. Alt for mange invalide pensjoneres i 40 års alder - fordi vi ikke har noe godt hjelpeapparat!

De overfører automatisk psykiske forskyvninger, inntil defekter på sine barn, hvis de nu finner en de kan gifte seg med, finner en partner.

Deres hjem blir destabilisert! Og - hva der videre er kommet frem: De aller fleste overgrep mot umodne piker - finner sted i hjemmene! Her foreligger avskyelige forbrytelser. Ikke bare bryter det med barnekonvensjonen, det bryter også med alle menneskerettigheter! Det er volds-overgrep mot uskyldige og forsvarsløse! Det tilføres forbryterisk voldtekt på kropp og psyke som nesten alltid er livsvarig!

Og - det gjelder kanskje firehundretusen! Uhyggelig? Vi har sagt firehundre-tusen voldtektsofre også. Vel - kanskje halvparten voltektsofrene er i forrige gruppe - disse er "naturlig" nok særlig utsatte!Forbrytelse på forbrytelse!

Vi har kanskje hundretusen menn som er seksuelt misbrukt som barn. Det meste av det som er nevnt foran gjelder for disse også.

Så - videre:Det er sekshundretusen menn (få kvinner), som har gjort seg skyldige i disse avskyelige misgjerninger. De har psykiske forskyvninger inntil alvorlige defekter. Disse menn kommer sjelden frem i lyset eller blir straffet. Utgjør disse en stor jernorganisasjon, hvor alle dekker hverandre - og hindrer at noe lekker ut - eller blir gjenstand for undersøkelser av offentlig belysning?

Altså: Minst en tredel av nasjonen med psykiske defekter - og - de sitter i "utvalg", bedømmer søknader, dømmer i vårt politi og i våre domstoler. Legg til så alle tranquiliser (beroligende) og narkotika-misbrukere! Antallet er uhyggelig! Kan en nasjon, befolkning funksjonere selv noenlunde tilfredsstillende, med et slikt "lik i lasten"? Var G.T.'s Sodoma på noen som helst måte verre?? Vil noen av dere svare?

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside