Sosialpsykologisk avis

Nr.19 - 29. november 1997 - 62.årgang

• Skal børsane styre verda?(Lederartikkel av Anders Ryste)
• Skogen sover(dikt av May Lorentzen)
• Morgendagens samfunn er både et verdisamfunn og et økologisk samfunn (2. Del) (foredrag ved Nyorienteringsbevegelsens sommertreff 1997 ved Astrid Strømme)
• Penger som yngler(av Aase Brenne)
• JESUS-BOMBEN - en gjennomgang av Matteus-evangeliet)(av Dag Ove Johansen)
• Reaksjon mot incest(ved Sigurd Halleraker)
• Overlever familien?(av Astrid Strømme)
• Åpent brev til Stortingsrepresentant Steinar Bastesen(av Bj. D. Opsjøn)
• Aktuelle bøker fra Bondes Forlag

Skal børsane styre verda?

leder ved Anders Ryste

Kommunane er bundne av gjeld oppover øyrene. Det same med fylka og staten. Store og ikkje minst små bedrifter baskar på same måten. Det er blitt som ein ufråvikeleg konvensjon at slik skal samfunnet styrast. Gjeld og renter skal fungere som største utgiftsposten i driftsrekneskapen. Lønnsutgiftene er faktisk mindre i så mange høve.

Spørsmålet er: Skal finansieringa for all framtid vere slik at eit hus, ein bil, eit fly, ein gard, ein båt og så mykje meir skal betalast med pålegg av fluktuerande renter, så ein eigedom blir å måtte betale minst to, kanskje tre goner, før ein kan seie at eigedommen fullt ut er blitt eigarens? Vi praktiserer i samfunnet i dag (1997) eit økonomisk system som på alle måtar bør vere avleggs.

I ein fabrikk trengst det m.a. nye maskinar, maskinar som vernar arbeidsfolk og er meir økonomisk. Skal fabrikken ha midlar til å kjøpe nytt, må gamalt skrivast av. Avskrivingsprinsippet er forlengst kome i bruk. Men så kan ein spørje: Kvifor er ikkje et liknande prinsipp kome i bruk også når det gjeld den innanlandske gjelda som kommune, fylke og stat er nedsylta i? Ville ikkje dette styrkje det kommunale sjølvstyre og frigjere nye initiativ? Ja, vi kunne gjere oss oljemilliardane til nyttes utan å ottast for inflasjon?

Det verkar kanskje noko uhøyrt å trekkje fram frå Bibelen Moses sitt Jubelårsystem. Han ville avskrive all gjeld kvart 49. år. I dag bør det kome på tale med langt kortare intervall takka vere den tekniske utviklinga. Men sjølvsagt, så lenge våre leiande politikarar, pressa, skulane og universiteta med sine økonomar, ikkje har lært, at pengane skal vere bytemidlar, og ikkje oppdikta verdiar som kan yngle og handlast med som var dei båt og bil, så lenge vil t.d. ein husbyggar av i dag betale huset sitt med renter to-tre gonger før huset er hans.

Men kva med bankane under ei slik avskriving?Ville ikkje dei tape på nominelle avskrivingar, sette i verk for landet som heilskap? Er ikkje rette vegen å gå, alltid å legge på større skattar og avgifter, sjølvom dette igjen krev høgare løner, meir administrasjon, stigande prisar osv. osv? Ved avskrivingar vil dette vere unaudsynt. Føremonen med slike, vil vere eit stabilt og etterkvart synkande prisnivå og lønsnivå. Om bankane og andre låneinstitusjonar får sin nominelle forvaltningskapital redusert, så får også dei høve til reduserte lønskrav, lågare prisar og lågare avgifter. Lågare driftsbudsjett vil vege opp tapa på nominelt mindre forvaltningssummar.

Flinke økonomar vil lett kunne rekne seg fram til kor stort framskritt det ville bli for handelen og samfunnslivet å få eit rasjonelt nytt pengesystem, der kvar mann og kvar institusjon klårt kunne rekne seg til korleis framtida ville verte. I dag er framtida undergitt børsane. Og børsane liknar på galehus i nte potens. Trur menneska for all framtid, at vår, stødt meir og meir teknisk utstyrte verd, skal vere leidd av galehus?Skal slike (børsane) enno lenge takast alvorleg av opplyste og kristne borgarar?

Ei ny og kristen verd, ei fredeleg verd, skal bygge på eit avsjela finansvesen!! Det er den alvorlegaste av alle oppgåver menneska i dag er kalla til å løyse. Verda kom seg bort ifrå Fossegrimen og fekk dermed elektrisk ljos. Den kom seg bort ifrå alle dei "uovervinnelege" naturgudane og fekk moderne teknikk. Men enno står det att å kome seg ut or famntaka til Molokguden (staten) og Mammonguden (pengeguden). Kor lenge vil det enno gå før våre leiande kvinner og menn lærer å bygge nedatt det Babelstårnet av gjeld som dei i si økonomiske villfaring har bygt opp?

PS: Framtida sine børsar bør bli clearingsentraler.DS.

SKOGEN SOVER

dikt av May Lorentzen

Morgendagens samfunn er både et verdisamfunn og et økologisk samfunn (2.del)

av Astrid Strømme

Foredraget er bygget opp omkring fire hoveddeler:
1. Dagens samfunn har katastrofekurs. Stikkord: informasjons- eller ordenssamfunn. Det organiserte vanvidd. (Chr. W. Beck). Tenkte verdier (penger). Vårt indre verdiliv betyr lite. Den vonde sirkel (K. Dahle).
2. Verditro. Stikkord:Det er innebygget en livstruende og selvutslettende motsetning mellom vår produksjonsutvikling og vår sosiale/økonomiske pengeteknikk (B.D.B.). Tre tenkemåter: 1) "Kraften"(energiprinsipp), 2)den vitenskapelige el. analytiske tenkemåte (rådende tenkemåte) og 3)verditenkning (lite utviklet, derfor små forutsetn. til å kontrollere den økende kunnskapsmengden). Katastrofen innebygget i utviklingen. Vi må utvikle verditro.
3. Forsøk for forandring. "Omtale" av de mange nye, konkrete forsøkssamfunn og økobyer som er i ferd med å vokse fram. Tar utg.punkt i K. Dahls bok. Peker på naturens tenkemåte (M. Bergstrøm).
4. Vi må utvikle naturen sin tenkemåte (dvs. en ny livserkjennelse eller tanketeknikk). Konkrete tips: vi må utvikle en eksakt verdilære, sette ned arbeidstiden, gi alle mennesker en eksistenslønn, få et nytt samfunnsregnskap og utvikle et dekapitaliseringsprogram, foruten en omlegging av produksjonsapparatet.

Disse forhold vil avvikle det B.D.B. kalte for den grunnleggende konflikten, nemlig konflikten mellom produksjonsutviklingen og den sosiale/rådende pengeteknikk. Konflikten er knyttet til det materialistiske paradigme, og er i ferd med å oppløse seg selv. Det nye verdensbilde er knyttet til frigjøring av tankeenergi (åndsutvikling) og et organisk, holistisk syn på livet.

Forsøk for forandring
"Pessimister er dog de reneste tåber; de tror på det motsatte av hva de håper. Nej de optimister som livet beror på er de der tør håpe på noget de tror på". Piet Hein

Ønsket om en kursendring til et bærekraftig samfunn er et viktig utgangspunkt for dette foredraget. Visjonene eller profetiene for morgendagen er dystre. Men som det stod i en artikkel her nylig, skrevet av en Bjørn Sævareid, så er tross alt krystallklare visjoner også bare fremtiden slik den ser ut akkurat i øyeblikket.

Likevel er det slik, sier Sævareid, at forandrer vi forutsetningen, dvs. de kollektivt gitte livsvilkår for vår individuelle eksistens, så forandrer vi forutsetningene for visjonene - for som sagt: kan vi destabilisere planeten med våre tankemønstre så kan vi også re-stabilisere og hjelpe til med å helbrede den ved å endre disse mønstrene.

Antilogos, den analytiske tenkemåte, knyttet til en "ensidig" tolkning av det maskuline prinsipp, representerer en historisk epoke som er i ferd med å passere. Epoken må forståes som en bestemt periode i menneskehetens utvikling. Det er den ekte logos som nå skal overta. Eller for å si det på en annen måte: tiden er inne for at den naturlige tenker skal se dagens lys.

"Logikk ("antilogikk") er et meget elegant verktøy, sier den alternative vitenskapsmannen, Gregory Bateson, vi har hatt en masse nytte av det gjennom to tusen år eller noe sånt, men det duger ikke til å forstå den levende naturen med. Den levende veven er rett og slett ikke føyd sammen av logikk." Matti Bergstrøm sin modell av hjernen synes å bekrefte både den alternative vitenskapsmannen Bateson sin antagelse, og M. Bergstrøms tese om at vår hjerne til sjuende og sist ikke arbeider logisk på den måten vi vanligvis gjerne vil ha det til. Det er denne tenkemåten vi nå må forsøke å forstå, og legge forholdene (de kollektive) til rette for gjenfødelsen av det egentlige mennesket. Det har seg slik, sier Matti Bergstrøm, at våre hjerners utvelgelseskjerner ikke arbeider logisk. Vi velger ikke ut ifra logikken, men ut ifra aksiomer eller grunnsetninger. Aksiomene er et resultat av en utvelgelsessituasjon. Logikken følger siden aksiomene automatisk. Aksiomene er resultatet av en utvelgelse. Og det "rette" blir resultatet hvis man velger fritt... (se illustrasjon) En slik situasjon har vi ikke i dagens samfunn, selv om det fins "befridde slaver", eller "pustehull" eller økologisk rom, som gjør det mulig for den naturlige tenker å overleve...

Men vi er på vei! Ja! Noe skjer "overalt". I de siste månedene har det skjedd viktige fremskritt: vindkraft og bioenergi kommer nå, og ikke minst gleder vi oss over at det i disse dager legges til rette for bærekraftige lokalsamfunn i Bergen via Lokal Agenda 2 (Bergen Forum 21).

Boken "Forsøk for forandring" av Kjell Dahle gir et oppmuntrende bilde av det mangfold av ideer og tiltak for forandring som eksisterer - og som er til sjuende og sist alternativer til den offisielle politikk, skriver Erik Damman bakpå boken.

Det er et hovedspørsmål for Kjell Dahle å forsøke å få svar på dette: kan sosiale innovasjoner som har vist seg i praksis å fungere, fremme en kursomlegging til et bærekraftig samfunn? Sosiale innovasjoner vil si enkeltforsøk som har vist seg i praksis å fungere, etter å ha vært utprøvet i praksis.

Det danske samfunnet har lenge vært regnet som et slags "sosialt laboratorium" for eksperimenter. I en studie med den betegnende tittelen "Fra de tusen blomster til en målrettet utvikling" beskrives en utvikling i tre faser når det gjelder nyere dansk forsøksvirksomhet.

Fase 1, de tusen blomsters periode fra 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet, var preget av mange frittvoksende, selvgrodde eksperimenter. Det dreide seg først og fremst om idéproduksjon med punktvise overskridelser av fastlåste systemer via noen praktiske fungerende eksempler på alternative muligheter. En lang rekke eksperimenter, såkalte "alternativer" til konvensjonelle løsninger ble utprøvd, ofte med utg.pkt. i ulike sosiale bevegelser. Eksempler på viktige aktører er:
- kollektivbevegelsen
- en pedagogisk reformbevegelse
- slumstormere med sine okkuperte hus
foruten kvinnebevegelsen med sine kvinnehus og krisesentre

Fra slutten av 70-tallet kom det også inn en annen forsøksretning i form av new age-inspirerte, åndelige fellesskap. Her bor og arbeider man gjerne sammen i tilknytning til for eksempel meditasjon, selvutvikling og kursutvikling. Denne retningen var sterkt voksende utover på 80-tallet.

Mot midten av 80-tallet gikk dansk forsøksvirksomhet inn i fase 2, omtalt som en utviklingsperiode. Fra en del av en opposisjonsbevegelse ble forsøksvirksomheten nå gradvis integrert i etablerte maktstrukturer. Erfaringene fra disse spredte eksperimenter ble søkt anvendt innenfor brede utviklingsstrategier. Viktige eksempler på den nye generasjonen av prosjekter er:

Forsøk med fornybar energi, som ble omgjort til hel- eller halvstatelige energikontorer og folkesentre over hele landet.

Center for Sosial Utvikling (en landsomfattende, gratis konsulenttjeneste for forsøksmakere, som ble opprettet i 1986).

Prosjekt Grønn Kommune; et samarbeidstiltak mellom Miljøministeriet og ni kommuner, som resulterte i tilsammen 500 konkrete miljøprosjekt og aktiviteter i perioden fra 1989 til 1991.

De mange blomster fikk forsåvidt fortsatt blomstre, men nå innenfor en verden der ting skjer i form av planer, gjennomføringsbeskrivelser, vurderinger og formell rapportering.Viltvoksende blomster vek plass for nye vekster, henvist til et liv i blomsterpotter med offentlige vedtatte mål...

Men det offentlige tok på ingen måte over all forsøksvirksomheten i Danmark - danske forsøk utgir et mylder av virksomheter, som tildels er lite synlige... så sent som i 1987 ble det anslagsvis antatt at det ialt var under utprøving 15.000 forskjellige sosiale eksperimenter og nye fellesformer.

På 90-tallet gikk dansk forsøksvirksomhet inn i fase 3. Dette er en selektiv periode, preget av enda mer statlig målretting og styring. Denne forskyvingen skyldes problemer man har opplevd når det gjelder å forankre og videreføre mer radikale og grenseoverskridende prosjekter lokalt.

Brundtlandsbyer er her eksempler som har som siktemål å sikre en mer bærekraftig utvikling. I 1990 startet Toftlund i Sønder-Jylland opp et pilotprosjekt i samarbeid med Bredtstedt i Schleswig-Holstein.Dette Brundtlandbyprosjektet tok sikte på å spare mellom 30-50 prosent av en kommunes energiforbruk. Gjennom å engasjere hele lokalsamfunn skulle man få dette til ved hjelp av allerede kjent teknologi. Målet ble langt på vei nådd. CO2 utslippene klarte man å redusere med over 50%.

De sosiale og økologiske eksperimenter i Danmark og andre steder i verden er naturligvis mye, mye mer omfattende enn det lille risset som jeg har pekt på.Danmark inntar likevel en klar førerposisjon når det gjelder forsøksvirksomhet, i Norden såvel som i en større internasjonal sammenheng. I Norge er økolandsbyer på planleggingsstadiet. Nærmere 100 personer stilte våren 1996 på et møte i Oslo, der utenlandske erfaringer ble presentert. På Fugleklo i Hurum finnes det konkrete planer om over tid å bygge opp en økolandsby med boliger, arbeidsplasser, hagebruk, felleshus, dyrehold med mer. Forum for norske økokommuner, dratt i gang av Erik Myrhaug, hører med i dette bildet.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle som driver med sosiale og økologiske forsøk kan bli fortropper i kampen for et fremtidig bærekraftig samfunn. Ut i fra Kjell Dahle sine drøftelser omkring hva som kan betraktes som "bærekraftig" er det slett ikke slik at et stort antall økologiske "enkeltforbedringer" gir oss den nødvendige kursomlegging, dersom de er å sammenligne med rustbanking på et synkende skip.

Hvordan kan man så si at en sosial oppfinnelse har vist seg å fungere, etter at den har vært utprøvet i praksis? Noen vanlige kriterier er de følgende:

- den viser seg mer effektiv enn tidligere praksis
- den er ingen døgnflue, men kan benyttes over tid
- den blir tatt alvorlig av folk

Felles for disse kriteriene er at de beskriver utfall på mikronivå. Andre velger å stille krav til forsøk på makronivå, f.eks. at de er i stand til å påvirke hvilken retning samfunnsutviklingen tar ...

Et viktig poeng er videre at sosial og økologisk forsøksvirksomhet ikke må begrense seg til symptombehandling. Den må forholde seg til problemenes årsaker. Ofte er det slik at sosiale og økologiske forsøk i mange tilfeller, men ikke nødvendigvis, tilfredsstiller disse kravene.

Noe sesam sesam utgjør likevel ikke lokal forsøksvirksomhet. En utvikling i retning av mange isolerte enkeltforsøk, der man ikke tenker utover egne behov, vil neppe få de ønskelige ringvirkningene.

Kjell Dahle sin bok er mye mer enn dette. Den behandler og drøfter på en grundig måte de forskjellige forhold, som er relevante i lys av hans utgangspunkt, nemlig hvordan vi skal få til en kursomlegging av samfunnsutviklingen i retning av en bærekraftig utvikling. Intensjonene er å endre kurs slik at vi igjen kan leve innenfor naturens tålegrense (disse ble overskredet en gang på 50-tallet). Mangfoldet av sosiale og økologiske forsøk som har vært belyst i boken: Forsøk for forandring? utgjør et potensiale, ja!!! Men dette potensialet har i sannhet vært altfor dårlig utnyttet. Antagelig ville effekten av slike forsøk vært mye større, om langt flere av befolkningen ble klar over mulighetene i det å leve på en mer sosial- og økologisk riktig måte. Økt synliggjøring av sosiale og økologiske forsøk er derfor viktig og en utfordring til oss alle!

En ting er imidlertid å bidra til mye nye og mer bærekraftige løsninger på avgrensede områder. Noe annet er å bidra til at samfunnet som helhet legger om kursen i bærekraftig retning. Flere forskere og aktivister har konkludert med at "eksempelets makt" ikke holder som helhetlig strategi for en kursomlegging.

Vi må utvikle naturen
sin tenkemåte
(dvs. en ny livserkjennelse eller tanketeknikk)

Samfunnet er en institusjon som er informasjon (dvs. kunnskap og energi ˜ informasjon). En slik forståelse av samfunnsorganismen er i konflikt med en grunnleggende tese hos Brochmann. Han sier at samfunnet er en levende organisme. Og dersom vårt samfunn ikke er i tråd med denne erkjennelsen går samfunnet i oppløsning...

At samfunnet lar seg forstå som et informasjons- og organisasjonssamfunn betyr i praksis at organisasjonene "tar vare på oss" og således rommer det små forutsetninger for å utvikle verditro. Det er likevel ikke slik at sider ved organisasjonslivet er å forstå som negative. Nei! Imidlertid er det slik at vi nå trenger alle mulige visjoner for å skape det bærekraftige samfunnet. Derfor også søkelyset på organisasjonene.

Poenget er at vi må "finne hverandre som mennesker" for å skape verdisamfunnet. Og dersom vi skal klare dette trenger vi å utvikle verditro, våre evner til å velge og gjøre vurderinger. Nestekjærlighet vil gro bedre utenfor vedtektenes labyrint enn innenfor.

Fortsatt er det slik at det ikke er "god tone" å utvikle denne side i vårt tankeliv. Derfor bygger vi automatisk inn katastrofen i utviklingen. Dette har noe å gjøre med det at det er bare verditro som er i stand til å kontrollere utviklingen. Ytre maktmidler vil før eller seinere komme til kort. Tenkte verdier eller tallstørrelser som penger egner seg heller ikke som "gulroten" som vi "gjør alt for". I så måte er de nye bytteringene bedre egnet, da de til dags dato i hvert fall ikke har latt seg regjere av symboler som overskyggende maktmiddel.

Det materialistiske eller fysiske verdensbilde, som nå er i ferd med å oppløse seg selv, må utvides til å gjelde vårt indre verdiliv. I det gamle bondesamfunnet var individets fenomenologiske (individets opplevelse) opplevelse av livet altoverskyggende. I industrisamfunnet har vår indre og personlige opplevelse og forståelse av tilværelsen gått tapt. Vi er nødt til å erkjenne at vi trenger en åndelighet, slik at vårt tankeliv får sin rettmessige plass i skapelsen.

Den dominerende tenkemåte er i vår tid den analytiske eller den vitenskapelige. Vårt materialistiske livssyn er knyttet til denne tenkemåten, som igjen er et uttrykk for et av de tre prinsipper som råder i vårt tankeliv. Brochmann skilte ikke så eksplisivt mellom den analytiske og verdiorienterte tenkemåte. Egentlig mente han vel at dagens motsetninger mellom vitenskapelig tenkemåte og verditro måtte forenes i en høyere enhet.

Hele BDB sin tenkemåte er preget av en helt ny verdilære som vår tid er svanger med. Brochmann mente om seg selv at han hadde løst livsspørsmålene, slik de nødvendigvis måtte fortone seg for dagens mennesker. I løpet av de siste årtier er det vokst frem utallige økologiske- og sosiale eksperimenter. Slike tegn i tiden dreier seg om endringer både på det indre og ytre plan. De mange økobyer sentrerer sin virksomhet om den organiske virkeligheten. Ut ifra den nye livsforståelsen og det biologiske paradigme hører også essensen i New Age hjemme her. Økt indre selvforståelse og større bevissthet er det sentrale i deres tenkning. Men da vårt tankeliv hører med til vårt biologiske utstyr, er det naturlig å plassere de som arbeider for økt selvforståelse i den organiske og virkelige virkeligheten.

Det er likevel slik at de mange sosiale innovasjoner nødvendigvis ikke endrer den totale samfunnsutviklingen. Samfunnstreet må fjernes med roten om det skal bli en reell ny samfunnsutvikling. Likevel er det slik at de mange økologiske og sosiale eksperimenter vil gjøre det lettere for oss å avvikle det råtnende samfunnstreet.

Utviklingen av "naturens tenkemåte" (dvs. en organisk og universell tenkemåte) og utviklingen av verditro, er to sider av samme sak. Det dreier seg om å frigjøre menneskene slik at de kan bli fri fra det gamle verdensbilde. I dag er våre krefter og vår energi knyttet til et døende livsbilde.

"Gi menneskene et års ferie", skal BDB ha sagt, slik at de kan få en mulighet til å bli seg selv igjen". Ja, hvem er ikke enig i dette?Men det haster!Vi har tidsnød!!

Det er mye sant i BDB sin uttalelse, for hvorfor i all verden holde forbruksmentaliteten gående, når vi likevel har ALT? Piet Hein sier dette om tingenes tyrrani:

Det kan passe å runde av med noen konkrete tips som BDB mener vil åpne for en endring av samfunnskursen:

- For det første så er det nødvendig med en eksakt verdilære. Verdilæren må bygge på alt som er levende, som er i stand til å vokse i kraft av seg selv (planter, dyr, fisk, fugler og mennesker), har verdi i seg selv. Vår individuelle og kollektive livsstil må innordne seg dette utgangspunktet.

- Videre bør vi sette ned arbeidstiden og gi alle mennesker en garantert eksistenslønn.

- Det er også nødvendig med et nytt samfunns- og dekapitaliseringsprogram som viser veien til nullvekstsamfunnet.

Dette er i sannhet å legge om vårt produksjonsapparat. I sin bok "Pengene eller livet" har Erik Damman pekt på denne muligheten. Det tok to år å forandre og legge om produksjonsapparatet vårt under siste verdenskrig. Vi kan gjøre det igjen. En slik omlegging av vår produksjon tok Dag Hareide til orde for så sent som for knapt et år siden.

En slik omlegging vil løse opp den innebygde konflikten mellom produksjonsutviklingen og den sosiale og rådende pengeteknikk. Dermed står vi foran en helt ny tidsepoke for menneskeheten. Måtte det bare ikke bli for seint!

- Teknikk er ikke uttrykk for en høystående kultur. Det er en illusjon. Kjennetegnet ved en høyerestående kultur er en naturlig omgang med kvaliteter som nestekjærlighet, kreativitet og mening.

- Vi har maksimert våre energiressurser (vann, ild, elek., kjernekraft/kraftprinsippet). Deretter begynte vi å bli interessert i kunnskapen, som vi nå er i ferd med å maksimere i form av kunnskaper om våre omgivelser, kommunikasjoner, vitenskap, og nå også i form av ren kunnskap som bl.a. datateknologi og genetikk. VERDITENKNING er derimot i sin spede begynnelse...

- Menneskene kan når som helst begynne å tenke på en måte som restabiliserer og helbreder tankemønstre som destabiliserer våre individuelle og kollektive liv.

- Økt synliggjøring av sosiale og økologiske forsøk er viktig og en utfordring til oss alle!

"Gi menneskene et års ferie, slik at de kan bli seg selv igjen", sa BDB engang...

- Vi trenger en eksakt verdilære med utg.pkt. i alt levende, dvs. alt som vokser og har kraft i seg selv (planter, dyr, fisk, fugl, mennesker) har verdi. Alt annet har relativ verdi, medregnet er her penger, som er å forstå som tenkte verdier. Tenkte verdier har ingen verdi i det organiske, holistiske verdensbilde (paradigme).

- Arbeidstiden bør settes ned. Alle mennesker bør få en garantert eksistenslønn.

- Produksjonsapparatet bør legges om, foruten at vi bør innføre et dekapitaliseringsprogram og innføre nullvekstsamfunnet.

Penger som yngler

av Aase Brenne

"Et høyst forståelig prinsipp", skriver redaktøren i ØBs lederartikkel, 7/10, om oljeforvaltningen. Jeg har ingen problemer med å forstå kritikken av finansminister Stoltenbergs disposisjoner, men det som er mitt problem, er den uttalte troen på at penger kan yngle. Penger og pengesedler er jo døde, de kan overhode ikke yngle, så hva er det i realiteten som yngler? Det må være vår egen fantasi. Vi tror altså på fantasien, og så fast er troen at vi vil satse hele oljefondet på fantasier. Omtrent som vi satser alt på religiøse eller andre slags fantasier, altså på noe vi slett ikke kjenner eller forstår. Menneskene er i sannhet modige. Men det verste, og det mest kritikkverdige ved hele pengeleken eller pengefantasien, er at vitenskapen går med på pengeleken og underskriver den med et rasjonelt syn på tilværelsen, dvs på pengetilværelsen. Jeg tror ikke vitenskapen er i stand til å våkne før folket selv våkner til bevissthet, før folket selv erkjenner at det er i ferd med å kaste hele oljeformuen fra seg, uansett hva finansministeren sier om dette. Han er ekspert på pengeleken, men ikke på realøkonomien, dessverre, for det er fortsatt ingen blant de lærde som kan gi ham den innsikten han mangler, og som vi alle trenger. Pengefantasien er den fantasien som er vanskeligst å komme over, bli kvitt, så innarbeidet er den, både i det norske folk og i andre befolkninger rundt omkring i hele verden, men en begynnelse er det å få grepet på den virkelige økonomien, og det grepet tror jeg ikke Stoltenberg eller andre finansministre kan greie, med derimot mennesker som ikke har fått pengene på hjernen, altså de som står utenfor de lærde anstalter.

Vi kan starte med de private bedrifter. Der forstår de sin økonomi. Der konterer de riktig. Når de kommer frem til vareprisen, så er alle utgifter tatt med, inkludert utgiften til alle som arbeider for bedriften, høyt eller lavt utdanning spiller ingen rolle. De er og blir utgifter i rekneskapet. Men slik ser ikke statens regnestykke ut. Der er vi alle, husmødre eller reklameagenter, inntekter for staten, på grunn av skatter vi betaler. Hele statsapparatet er en veldig utgift for hele vårt samfunn. Men hvor kommer slike ting frem? Pengefantasien ødelegger alle slags offentlige regnskaper, og dette skulle vitenskapen vært seg fullt bevisst, men i stedet går man altså i bresjen for pengefantasien, og da er det altså folket som ligger i det onde, som presteskapet (Aron) påstår... Men en løgn er det synet. Folket er forført til å tro på alt deres ledere foretar seg. Folket har heller ikke peiling på at det lever i en fantasiverden, som snart vil revne. Virkeligheten banker på døren og spør: Når vil dere slutte med pengeleken og få øynene åpnet for det som er aller størst: Virkeligheten selv. Men hvis vi ikke bryr oss så mye om statens regnskaper og alle de feil som der begås, er det aller verst for oss selv.

Reaksjon mot incestbevegelsen

av Sigurd Halleraker

Av Sigurd Halleraker Boka inneholder motforestillinger, bygd på vitenskap - mot hets og korstogstemninger når det gjelder seksuelle overgrep. I USA øket antall årlige rapporter om seksuelle overgrep mot barn fra 21 tusen til 319 tusen i årene 1976 til -93. Det skjedde i disse årene en voldsom opptrapping av angst for voldtekt og seksuelle overgrep. Berl Kuchinsky, som har to artikler i boka, har kalt fenomenet "Seksuelle overgrep mot barn- panikken".

I New Jersey hendte dette: En mor var med sitt barn hos legen som tok temperaturen. Gutten sa da at slik hadde tante Margaret i barnehagen gjort mange ganger, både med ham og flere andre gutter. Moren ble bekymret, tok igjen kontakt med legen, som gav henne det råd å anmelde mistanke om seksuelle overgrep. Delstatens påtalemyndighet satte i gang etterforsking med bl.a. 9 timers avhør av Margaret uten at hun fikk høve til å ha med seg advokat. I første runde ble det ikke funnet noe grunnlag for tiltale. Men i mellomtiden var psykologer og sosialarbeidere, som var overbevist om Margarets skyld, kommet inn i bildet. De satte i gang egen etterforsking og fikk barna til å berette om de mest bizarre overgrep. Saken kom for domstolen og Margaret ble funnet skyldig i 112 tiltalepunkter og dømt til 47 - førtisju - års fengsel. Hun anket og fikk nå hjelp av en vitnepsykolog, hvoretter saken ble henlagt, men nå hadde det gått 9 år.

Dette er en av de drastiske sakene, men vår egen Bjugnsak var også dramatisk nok - ved at den nærmest lamslo en hel kommune. Bjugn er kommunen hvor man kan få kjøpt billige hus. Bokas nest siste kapittel er viet Bjugnsaken ved at dommer Lied gir utdrag av dom av 3. feb. 1995 ved Fosen heradsrett - med referat av alle avhørene av barna. Siste kapittel i boka er "Bevisregler i saker om overgrep mot barn" ved advokat Johan Hjort.

Man kan gjerne begynne lesning av boka med disse to artiklene - kapittel 9 og 10 - for å ta utgangspunkt i vår egen rettsstat. Boka er et produkt av et symposium i Oslo oktober 1994.

"Seksuelle overgrep mot barn, rettssikkerhet og rasjonalitet" - initiativtaker prof. Jan Bøgger. Her ved bred deltakelse: Psykologer, leger, rettspersonell og politi, men neppe noen fra incestlobbyen, ikke alle foredrag fra symposiet er kommet med, men det er også kommet til noen nye, således referater fra omfattende studier i Tyskland og Holland om virkinger av seksuelle overgrep - anmeldte og ikke anmeldte. Sammenlikninger er gjort mellom barnas mer alminnelige seksuelle kontakter og kontakter med vold i handlingsbildet. Barnepsykiateren Ridhard Gardner fra USA har viktig bidrag i boka: samfunnsmessig analyse av den store panikken, som han betegner som et hysterisk fenomen - sammenliknet med McCarthyismen, som igjen blir sammenliknet med hekseprosessene.

Redaktørene av boka er to svenske vitnepsykologer; som begge har artikler i boka. Det er også en tredje artikkel om vitnepsykologi, et felt som har vært dyrket i Sverige i 40 års tid, men som ikke har fått særlig innpass i Norge. På psykologisiden har det trolig å gjøre med at den kliniske psykologi dominerer norsk psykologi fullstendig.

Den ene redaktøren Astrid Holgerson gjorde vitnepsykologisk arbeid i Bjugn-saken, men det er besynderlig hvordan dette er blitt fortiet i presse og i debatter. På symposiet hadde hun et foredrag, som vi finner i boka her. Nå hadde jeg håpet og trodd at opplæring i generell psykologi skulle gi interesse for vitnepsykologien og gunnlag for å forstå den. Men når f. eks. lekdommere viser innsikt i feltet skyldes det knapt psykologiske studier, men heller det sunne folkevett. Etter kan det være at det å lese kriminalromaner gir vitnepsykologisk innsikt? Alt i alt ser det ut til at det blir politifolk som viser størst interesse for vitnepsykologien. Og så blir det vel Politihøgskolen som kommer til å overta området som vitenskapelig disiplin.

Det heter ofte fra aktørene i incestbevegelsen at overgrepene først helt nylig er blitt viet oppmerksomhet. Et forum hvor de alltid ble viet oppmerksomhet var på de nordiske kriminologiseminarer - årlige fra slutten av 50-årene. Her var alltid overgrepskriminaliteten - sedelighetskriminaliteten med som tema - sammen med de to andre hovedtypene av kriminalitet. På seminaret hadde også vitnepsykologi sin plass, og den svenske vitnepsykologien ble først og fremst brukt i sedelighetssaker. Tilbakefallstall var stadig framme. Om terapi av incest/overgrepsforbrytere hørte vi fra den danske anstalten Herstedvester, hvor slikt arbeid har vært drevet i 40 års tid nå.

I det nordiske kriminologimiljøet kom psykologen Berl Kuchinsky inn med forskning omkring pedofili, barnepornografi og overgrep. Han var således bra forberedt da incestbevegelsen kom i 80-årene.Han har to artikler i boka: "Seksuelle overgrep mot barn i institusjoner som kriminologisk fenomen". Iden siste kommer barnehagene inn. Det er omkring barnehager at de store dramaer i incestkampen har funnet sted.

Etter min mening er det mange som bør lese boka. En grunn til det, er at lite lærdom er tatt av Bjugn-saken. Ingen politiker har f. eks. gått alvorlig inn i emnet. "Vi må snakke om det" heter det. Overgrepstemaet må inn i den alminnelige politiske samtale. Og her må denne boka bli viktig. Fenomenet incestbevegelsen er også relevant i forbindelse med temaet Mannen. Vi får vri litt på det gamle ordtaket: Det står menn bak, like sikkert som at det først og fremst står menn bak den globale kapitalismen. Dette gjør at incest/overgreps-temaet får almen politiske relevans og tilsier at det i åresvis framover bør behandles i sosialvitenskapelige fora fra ulike vinklinger.

Overlever familien?

av Astrid Strømme

Familien er en universell institusjon. Universell er den fordi at alle kulturer har en eller annen form for familie. Familieformene, derimot, varierer i funksjon og struktur. Vi vet at variasjonen har sin bakgrunn både i oppbyggingen av samfunnet, og i det verdi- og trosgrunnlag som preger det.

Det er gjort visse undersøkelser for å finne ut om det er noen trekk i familieformene som går igjen. Blant annet har George Peter Murdoch undersøkt 250 små og store samfunn, og på denne bakgrunn har han slått fast, at det til tross for mangfoldet i de forskjellige familieformene, likevel eksisterer to trekk som er felles. For det første så har alltid de enkelte familiemedlemmene hatt sine bestemte plikter og rettigheter. For det andre så har familien aldri vært å betrakte som et privat anliggende, men som en offentlig institusjon. (R. Myhre, 1994)

Nå skal jeg ikke forsøke å drøfte dagens familieform ut i fra de her gitte kriteriene, selv om det kunne ha vært av interesse. Antagelig eksisterer det emperiske undersøkelser som sier noe om hvordan det står til med de enkelte familiemedlemmers plikter og rettigheter. Jeg vil likevel ut i fra skjønn eller tolkning tro at det står sånn passe til med de plikter og rettigheter som eksisterer i dagens familieliv. Dette er noe som en kan vurdere seg til ut i fra det faktum at dagens barn og unge er skilt ut av produksjonsfellesskap. Det er ikke slik lenger, som det var i det gamle bonde-Norge, at våre unger helt fra barnsben av deltok i fellesskap med mor, far, søsken og venner - og slekten naturligvis, om livsoppgavene. I dag dreier familielivet seg mye om å være sammen om å kjøpe og forbruke.

Allerede i 1977 hevdet Lasach at familien på 90-tallet hadde mistet de oppgavene som gjør et fellesskap mulig.Kjærlighet, varme, trygghet, nærhet kan ikke oppstå i det tomme rom. Når man nøyer seg med å spise sammen, sove sammen, se på fjernsyn sammen, er ikke følelsene forankret i en virkelighet. Gode følelser springer ut av det en gjør for hverandre. Hvis familien kjøper med seg hjem alt den skal bruke, mat, klær og underholdning, er alt laget av andre, og det finnes ikke lenger noe man gjør for hverandre. Da kan det heller ikke oppstå gode følelser som er varige. Familien i det typiske kjøp- og salgsamfunnet kan ikke være noen lykkelig familie (E. Nordland, 1986). At volden i hjemmet øker må nødvendigvis henge sammen med disse forholdene. Men det har også noe å gjøre med at selve strukturen i samfunnet, det pengeøkonomiske systemet, formidler til oss at en slik uøkologisk livsstil er attraktiv å streve etter.

Industrisamfunnet har ført til at familieformene har endret seg. Storfamilien ble gradvis til kjernefamilien. Alternative boformer er nå under utvikling. Hele tiden pågår det dialektiske endringer som forandrer vår livsstil og våre familiestrukturer.

Tiåret mellom 1950-1960 forståes av forskere som en stabil periode i barns historie. Dette har noe å gjøre med at det rådet stabile kjønnsroller i hjemmet. Mor var hjemmeværende og holdt orden på det meste innenfor husets fire vegger. Hverdagen, ja, ukene og månedene var preget av oversiktlighet og strukturerte livsforhold. Far var i lønnsarbeid og stod som familiens økonomiske forsørger. Familiestrukturen bygde dessuten på det gamle livssynet med far som overhodet og med mor som underordnet. Under mor stod barna. Fostringsfilosofien dreide den gang, som i dag, om å tilpasse barna til det rådende verdisyn. I følge Jesper Juul (dansk familieterapeut) var barneoppdragelsen sosialt vellykket, men under overflaten truet likevel sykdomssymptomene, da det var så altfor mye "inne i oss" som ikke fikk naturlige vekstvilkår. Bruk av narkotika, alkohol, vold, kriminalitet er slike sykdomssymptomer på hvordan mange har det inne i seg.

Samfunnsforandringene tiltok utover på 60-tallet. det må økonomisk vekst til, het det seg - og det gjør jo stadig, for at vi skal løse våre problemer. Dette er klar tale til hjemmene. Vi må forbruke mer og slik ordne opp i vår manglende evne til å skape varme, gode og sunne fellesskap. Det ligger i sakens natur at dette ikke er mulig å få til.

Den økte geografiske mobilitet på 60-tallet rev opp røttene til mange familier. Noen familier flyttet fra landet til byene. Andre familier igjen flyttet fra byene ut i periferien. Skilsmissene økte nærmest i samme takt. Mor gikk ut i arbeidslivet, og institusjonene med sin pålagte og utenfrastyrte fostring overtok oppdragelsen på godt og vondt.

På 70-tallet ropte en del forskere som f.eks. Christopher Lash, Neil Postman og her i Norge bl.a. etnologen Åse Enerstedt et varsku. Nå bar det nedover bakken med barna. Kritikken lød på det som vi kaller psykologiske, pedagogiske og sosiale forhold. Blant annet het det seg at:

Barn har fått det vanskeligere enn før fordi de er mer ensomme. Dette har å gjøre med at barn leker mindre med andre barn, og at de er dårligere integrert i det større voksne samfunnet. Barn har også fått det verre fordi de mishandles av foreldre, og fordi familien oppløses av skilsmisser. Kjernefamilien er dessuten preget av privatisering og intimisering, slik at annen familie, slekt og venner har små sjanser til å bistå med sosialiseringen, og dermed være til gagn for barnet. Barn presses, dessuten, inn i voksenstyrte aktiviteter, og får lide under mangel på psykologisk modenhet hos de voksne. Pessimister, blir disse omtalt som, som er så negative på barns vegne.

Optimistene, derimot, sier at barn og unge har fått det bedre i hele vårt århundre. Blant annet er barnets helse og hygiene blitt betraktelig forbedret. Materielt har de vel neppe hatt det bedre. Tilsynelatende er det også stor oppmerksomhet rettet mot barn og unge sine livsvilkår. Det er i seg selv positivt, men ikke nok til å sikre at barn og unge får utvikle sitt potensiale som menneske. Dessverre så gjør ofte institusjonaliseringen av våre liv oss til passive, tause og lydige personer. Slike personer er lite egnet til å få stoppet f.eks. økokrisen. Som kjent er det et stort antall mennesker som tror at "det nytter ikke". Vi kan ikke gjøre noe med samfunnsutviklingen. Har ikke dette en sammenheng med vårt fostringsideal, mon tro?

Forandringer i barn og unge sine livssituasjoner er ofte et resultat av forandringer i familiesituasjonen, som igjen ofte er en følge av overordnete, økonomiske betingelser i samfunnet. Dette er avgjørelser som ofte taes langt utenfor en families rekkevidde. Det er helt nytt, sier Eva Nordland, at mennesker som har nok mat, bolig, utdanning, helse og et relativt langt liv foran seg, er villig til å la seg avsette og bli styrt av beslutninger tatt i lukkede møter i noen få maktsentre. (E. Nordland, 1986)

Matti Bergstrøm sier at det er den analytiske tenkemåten, som nå gjennomsyrer samfunnet vårt, som har skylden. "Tenkemåten" splinter alle helheter med sin vektlegging på et ensidig kunnskapsbegrep og det attpå til uten å lære den oppvoksende generasjon noe om verdier, etikk og moral. Folk flest er ikke i stand til å oppdage, at det tross alt ikke er uforanderlige forhold vi står overfor.

En familie er å forstå som en helhet. Men de pågående endringsprosessene har nå gjort sitt til at stadig flere kjernefamilier er i oppløsning, spesielt i byene. Avviklingen av kjernefamilier til alternative boformer går meget raskt. Toffler har påvist at den tradisjonelle amerikanske kjernefamilien antagelig bare passer for 7% av dagens amerikanske familier, og at 70% av voksne amerikanere ikke bor i en slik familie. (P. Dalin, 1994) Og som sikkert mange vet, følger vi i Norge, og til dels i andre industriland, det samme eller et liknende utviklingsmønster.

Her i Norge er ikke utviklingen av alternative boformer kommet så langt. Men vi vet at det stadig etableres forskjellige nye typer boformer. Bofellesskap for psykisk utviklingshemmede er i dag vanlig, og flere spirituelle boformer er i Norge under utvikling. På grunn av at de nye boformene ofte mangler en stabilt ideologisk eller livssynsforankret plattform, har en del av disse nå vist seg å være lite levedyktig. Men antagelit er det et spørsmål om tid, før man lærer å håndtere problemet.

Vi skal også være klar over at det her i Norge er økologiske orienterte boformer på planleggingsstadiet. Sverige har f.eks. 15 økobyer. Økobyer inneholder alle elementer innenfor et begrenset område; arbeid, bolig, rekreasjon, energikilder, sosiale samlingssteder og lignende. I økobyene er dessuten menneskelig aktivitet integrert med naturen på en skånsom måte. Videre så er bl.a. økobyene bærekraftige ettersom de ikke bruker mer ressurser enn de skaper, og kan derfor med fordel fortsette inn i fremtiden. Økobyer finnes i dag bl.a. i Tyskland, Skottland, Frankrike og som sagt i Sverige.

En måte å sammenfatte det som her er sagt, er å peke på at den vestlige verden er inne i en verdikrise. Det gamle verdisynet er nå i ferd med å oppløse seg selv. Jesper Juul sier at de nye familieformene er spennende, og han ser for seg et familieliv hvor kjønnene har utviklet seg til å bli likeverdige partnere. Likeverd, sier han, har alltid vært den eneste veien ut av psykologiske konflikter og eksistensielle kriser. Elementer i helbredelsesprosessen er begreper som egenverd, verdighet, å være seg selv bevisst, og å si fra, og å sette grenser.

Litteratur:

Åpent brev til Stortingsrepresentant Steinar Bastesen

Som gammel Sør-Helgelending vil jeg få gratulere Dem med valgresultatet!Det må sies å være meget godt gjort. Dette så meget mer fordi Arbeiderpartiet med media og da særlig NRK og TV2 i spissen + Høyre, klarte å manipulere velgernes oppmerksomhet bare mot Fremskrittspartiet, som de forøvrig deler synspunkter med i sin kapitalistiske markedstenkning. Dermed klarte de å ikke berøre noe om folkets NEI, EU/EØS og Schengen i valgdebattene. Schengen-avtalen vil som kjent bety et grenseløst forhold til EU, og som skal bli forbundsstat etter år 2000. Med Norges deltagelse, vil vi dermed måtte passe EUs yttergrenser, mens EU alene bestemmer bl.a. om kontrollposter ved vår kyst, som norske fiskebåter må finne seg i kontroll av, hver gang de skal passere EUs yttergrenser. Sikkert en uholdbar situasjon for norske fiskere.

Det var sikkert en overraskelse for mange at De fikk så stor oppslutning ved valget, og Dagbladet kunne da også konstatere at slikt ikke hadde hendt siden Sigurd Jacobsen (smeden fra Bleik) ble valgt inn på Stortinget for Nordland, i 1936, og da med 7773 stemmer.

Vi er flere som har merket oss Deres sterke presisering av det reale næringsliv, og da spesielt primærnæringene, som vi alle lever av og som vi i Nord-Norge er rike på, hvis de blir forsvarlig utnyttet. Et samfunn kan jo ikke i lengden leve av å flytte på penger og tall eller klippe håret til hverandre. Vi trenger derfor en ny verdivurdering.

Det er forresten sjelden å høre at stortingsrepresentanter er opptatt av forskjellen mellom realøkonomi og fiktivøkonomi. Penger skulle jo være et tjenlig redskap som måleenhet i likhet med kilo, meter og liter m.v., men det kan vel neppe kalles næring bare å handle eller flytte på dem. Forvirringen blir jo ganske iøynefallende når samfunnets faktiske utgifter blir beskattet som inntekter.

Tidligere stortingsrepresentant Sigurd Jacobsen redegjorde klart for disse synspunkter, og jeg tillater meg herved å oversende Dem en fotokopi av hans interpellasjon i Stortinget av 28. mai 1938, som jeg vil be Dem lese igjennom og også gjerne sette Dem inn i. Interpellasjonen ble ikke drøftet eller behandlet i Stortinget den gang. Sigurd Jacobsen var sannsynligvis 100 år foran sin tid på dette tidspunkt, men kanskje tiden er mere moden nå når folk flest er så opptatt av økologiske verdier. Dersom De nå kunne ta opp slike tanker samt gjenta kravet om et realøkonomisk samfunnsregnskap, vil De nok bli husket for all fremtid. Samtidig vil mye av problemene og diskusjonene som skapes av vår fiktivøkonomi og tilhørende budsjetter, kunne avskaffes, når folk får vite hva som er inntekt og hva som er utgift.

Til nærmere orientering legger jeg også ved en brosjyre som heter "Valget mellom et gammelt og et nytt livs- og samfunnssyn", og som vil gi en oversikt over de nye tanker som er en nødvendighet hvis ikke hele verden igjen skal ende i bare konflikter og kriger. Vi er nok mange som vil følge Dem i Deres innlegg om slike emner på Stortinget.

Beste hilsen
Bj. D. Opsjøn

P.S. Legger også ved en fotokopi av en kartskisse som viser at Gardermobanen kunne ha vært lagt utenom Lutvann og Langvann. Forslaget er mottatt fra en som fikk nabovarsel. D.S.

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside