Sosialpsykologisk avis

Nr.16.1997 -23.oktober- 62.årgang

• Det er til å le av(Lederartikkel av Aase Brenne)
• I valgets kval(dikt av Svein Otto Hauffen)
• Sant samfunnsregnskap (av Anders Ryste)
• LETS-link Norden (av Astrid Strømme)
• Åndsmakten er i anmarsj (del 2)(av Even Lorch-Falch, foredrag på Nyorienteringens sommertreff, Vestnes, 29.7.97)
• Aktuelle bøker fra Bondes Forlag

Det er til å le av

leder ved Aase Brenne

Tenk så mange problemer, økonomiske sådanne, bare fordi menneskene aldri har tenkt den tanke at det å leve i samfunn med hverandre, er like så lovbundet som at jordkloden svever i verdensrommet sammen med andre kloder. Om en av klodene skulle komme ut av sin lovbundenhet, så ville det forstyrre alle de andre klodene. Men som vi vet, så er en klode en helhet, liksom ethvert samfunn er det. Vi har aldri lært noe om helhetens lover, bare om delenes, og slik er det over hele jorden. Det er som om vi ikke lever innenfor en større helhet, men det er jo ikke noe som har med vår berømte eller beryktede økonomi å gjøre? Der er man bare opptatt av tall, som lite eller ingen ting har med den reelle økonomi å gjøre. Folkene er som blinde får, som ledes av blinde, psykisk blinde, men slik har det vært opp gjennom hele historien, så det er ingen nyhet.

Det nye er at vi må se utover det vi hittil har opplevd som helheten, under systemet. der er en annen helhet utafor ethvert system. "Bare en vill lovløshet", mener de lærde. Loven ligger kun i systemene, sies det, men systemene er skapt av menneskene, så derfor må loven ligge i menneskene selv, innafor eller utafor systemene.

"En dagdrøm", snøser du. Ja, vi alle dagdrømmer, på den ene siden at systemene vil berge oss, på den annen side at vi kan klare oss utmerket uten dem. Vi har ingen metode til å bevise at vi kan klare oss uten systemer, at vi vet vi er en jordisk helhet, altså både innenlands og utad sammen med alle andre land. Denne lærdom har vi aldri fått og derfor aldri prøvd i virkeligheten.

Som nyfødte barn er vi altså, helt avhengige av det miljøet av tanker vi fødes inn i. Det miljøet er det nå som tar knekken på oss, enten vi vil det eller ikke. Så mye makt har vi gitt alle systemene våre. En dag har det tatt hele livet vårt. Det er hva vi har å tenke over i dagens situasjon. Vi lever nå under børssystemet (inflasjonssystemet), og det vil ta absolutt alt fra oss. Men tenk så mye det vil gi oss, tenker du vel i din dagdrøm. Men det kan ikke gi deg noe, ikke en flis av det du har gitt dette.

Den dagen du står uten et fedreland og uten et fellesskap på jorden, den dagen vil du kanskje forstå, men da er det i alle fall for sent. Tallene har ingen makt i seg til å gi deg fred, deg og dine, bare strid om de høyeste tall, og det gir deg ingenting, men tar alt liv fra det. Du blir selv som en tørket sitron og like lite til nytte som stenene du går på.

Den har i hvert fall en verdi, som sten betraktet, mens systemet ditt ingen som helst nytte har i forhold til ditt liv. Men så er det jo din dagdrøm, at det har sin betydning for ditt liv, men så var det kun en fattig dagdrøm. Du kan la den falle til jorden, om du vil leve. Det har aldri ført frem for noen nasjon - å stole på slike dagdrømmer. De faller til jorden av seg selv, når tiden er inne, og da spørs det om du har bygd opp noe som kan erstatte dagdrømmen, om du virkelig kjenner og har forstått den helheten du lever innenfor, og som aldri i verden vil svikte deg. Virkeligheten kan aldri gå under, bare de dagdrømmer du har om alle verdens systemer. Der er bare ett system som ikke kan svikte, virkelighetens, så derfor er dette det eneste du har å søke etter, for deg og dine og all verden.

I valgets kval

dikt av Svein Otto Hauffen

Sant samfunnsregnskap

av Anders Ryste

Japaneserne driver landet sitt som skulle det være en bedrift, og de fører sannsynligvis da nasjonalregnskapet sitt ut fra en slik synsmåte. Nok er det kanskje ikke akkurat slik vi tenker når vi idag her i Norge er begynt å betjene oss av slike regnskaper. Skulle vi imidlertid ta feil, - at i Japan gjør de det på samme måten som hos oss, så har imidlertid økonomiprisvinneren, professor Ragnar Frisch, avslørt seg selv, når han kunne fortelle at han i sine modeller til samfunnsregnskap ikke våget å ta med omkostningskonto. Hvem var han redd for? Han var redd for politikerne, skal han ha uttalt til dosent Amund Hønningstad.

Sannsynligvis skriver ideen til vårt nasjonalregnskap seg fra Dybwad Brochmann. Prof. Frisch har uttalt at han fikk nyttige impulser ved lesning av Brochmanns bøker. Prof. Johan Vogt uttalte seg nærmere om dette. Men når omkostningskonto ikke er tatt med i modellene, og hvis det er slik at Frisch's modeller danner eksempel for vårt nasjonalregnskap, da må det nødvendigvis bli et såre misvisende regnskap, om det i det hele tatt kan kalles noe slikt. Skal det gis navnet nasjonalregnskap til bruk for oppstillingene av våre nasjonalbudsjetter, er det her minst like nødvendig som i våre private bedrifters regnskaper å få plassert postene på den siden i balansen hvor de rettelig hører hjemme. Intet kan utelates, aller mist omkostningskonto. Alt taler for at Frisch har avstedkommet et falskt regnskap. Iartikkelen i Aftenposten for en tid tilbake har prof. Erling Pettersen antydet noe lignende. Når det f. eks. føres opp inntekter fra bilparkometre og fra rydding av gater og veier etter store snøfall som økning i nasjonalformuen, så kan en spørre seg om dette virkelig kan være kommet fra riktig postering.

Uten tvil rører vi her ved falskheten i oppstillingene i vårt nåværende nasjonalregnskap. Når regnskapet bygger på slike oppstillinger, er ikke samfunnets omkostningskonto blitt riktig vurdert. Det var fortjenestfullt av prof. Frisch å anlegge mer økologiske betraktningsmåter i vurderingen av samfunnets økonomi. Forsåvidt kan han regnes som en pioner. Finansøkonomi er ikke det samme som den økonomi et folkesamfunn lever av. Denis Healy kan ha rett når han trøster sine meningsfeller med at pengemakeri er ikke det samme som gode fabrikker, gode arbeidere og råstoff for produksjonen. Det har England nok av fremdeles, meiner Healy. Det er bare det at århundregamle, vedtatte økonomiske konvensjoner ikke så lett lar seg ta bort eller endre for et godt ord.

Likevel er det liten grunn til å la det gale forbli galt. Også professorer kan forløpe seg. Vårt nasjonalregnskap er et så nyttig redskap for å få stilt opp våre finansbudsjetter at alle feil bør rettes. Vet vi f. eks. ikke hvor mye fisk vi anslagsvis kan trekke inn fra havet, hvor mye poteter og grønnsaker vi så noenlunde kan regne med og hvor mye industriproduksjon av forskjellig slag som vil kunne tilflyte markedet fra budsjettår til budsjettår, ja så vet vi heller ikke hvor stor administrasjon vi kan tillate oss eller hvor stor lærerstaben skal være. Kun den virkelige produksjonen kalkuleres. Ut fra disse kalkylene kan vi vite hva vi privat kan forbruke. Men dessverre mangler omkostningskontoen i våre offentlige regnskaper. Dermed vet vi ikkje hva vi kan forbruke totalt sett. Iet lite utviklet samfunn kunne vi mer leve på slump, noe vi mindre og mindre kan tillate oss ettersom tiden går, fordi vi mer og mer kommer inn i et så arbeidsdelt og differensiert fellesskap. Som en organisme krever sitt pålitelige regnskap, slik krever også samfunnet sitt. Nok ikke fordi her skal innføres tvangsplanlegging etter russisk eller kinesisk mønster, men fordi vår politiske prioritering skal bygges på fast grunn og ikke som nu på rent skipperskjønn. Et pålitelig nasjonalregnskap ville f. eks. straks kunne fortelle oss hvor stor arbeidsuke vi fra tid til tid trengte eller hvor stor skogsavvirkning. Idag fattes slike beslutninger ut fra politiske LO-krav og helt blinde konjukturforestillinger.

Når vi her setter et klart skille mellom finansøkonomien - f. eks. skatteinntektene til kommune, fylke og stat - på den ene siden og samfunnsøkonomien - økonomien i form av produksjon og forråd som samfunnet trenger for å leve, på den andre siden, så er det nettopp for å få klarest mulig frem at vi her har å gjøre med to slags regnskaper. Det ene - skatteregnskapene samen med avgiftsregnskapene som danner grunnlag for finansbudsjettene. Det andre - samfunnsregnskapet som danner basis for et pålitelig oppsatt nasjonalregnskap. Skatte- og avgiftsregnskapet er underlagt menneskenes forestillinger om penger, bevilgninger og såkalt styring, noe som igjen påvirkes av gode og dårlige tider, kort sagt menneskelagede forhold som samfunnsøkonomien, vår virkelige økonomi, vel reguleres av idag, men i seg selv er ganske uavhengig av. Hverken fiskens formeringsevne, skogens vekstevne eller vår tekniske produksjonsevne er underlagt noen som helst konjunkturelle hensyn. Et slikt skille gjør sitt til at vi kan endre finansøkonomien i flukt med den tekniske utvikling. Vi vil f. eks. ikke lenger finne på å gjøre det omvendte, slik dessverre utviklingen artet seg i mellomkrigstiden, da kaffe ble kastet på havet, korn ble brent og melk ble slått i rennesteinen i den hensikt å berge en sviktende finansøkonomi, med det resultat av verden tørnet sammen i den grufulle andre verdenskrig.

LETS-link Norden

av Astrid Strømme

Bytteringene, som så dagens lys for noen få år tilbake er nå i ferd med å spre seg over hele Norden. I september måned ble den første Nordiske LETS-konferansen arrangert.Poul Richard Boesen skriver i nummer fire av infobladet LETS-Link Norden hva LETS-systemet kan føre til.

PoulRichard Boesen har vært med å dra i gang "Solvognens Byttering". En viktig årsak til dette er den smertefulle bevissthet om å leve i en verden, hvor mennesker og natur utnyttes i en grad, som truer eksistensen vår og overlevelsen.

For mitt eget vedkommende (Boesen) har det dessuten ligget en forståelse for, at dette ikke skjer bare fordi der er noen mennesker, som har gjort de felles verdier til deres eiendom og kreditten til deres privilegium. Det skjer også, fordi alminnelige mennesker stadig tenker i de samme baner som deres herrer i finansverdenen.

Det som er interessant ved LETS-systemet, er dette systemtes mulighet for å bevisstgjøre mennesker om, hva penger er, og hva de burde være.

Men hvorledes er bytteringens "penger" da forskjellige fra andre såkalte "riktige" penger? Det er de derved, at de er direkte og konkret uttrykk for arbeidets verdi. Nationale penger er derimot uttrykk for eiendom. De blir med renten gjort til (noens) eiendom og dermed til stjålet gods. Disse penger må jo nemlig hente deres verdi i arbeidet. Og det er med rentene (og vårt arbeide), at vi betaler for bruken av dem.

Men hvordan vil så den nye valuta kunne endre samfunnsøkonomien, når den vinner frem? Det vil den kunne, når det ikke lengre vil være noens omkostning å sette folk i arbeide med offentlige og sosiale oppgaver. For sådanne oppgaver vil da ikke lengre bli en tyngende omkostning på samfunnsbudsjettet - men et tilskudd til den. Fordi "pengene" jo skapes i og med, at arbeidet blir gjort!

Dessverre har man ennå ikke innenfor LETS-systemet fått øye for denne mulighet for å demonstrere for verden, hvilke nye veier systemet rommer for en samfunnsøkonomi. Det eneste sted man har tatt et skritt i den retning er i Holbæk innenfor Spiralhavens Byttering - og det er nok skjedd ved en slags "tilfælde".

Det har syntes umiddelbart innlysende, at man måtte kunne iverksette et offentlig prosjekt ved hjelp av unge ledige. Og like så innlysende har det syntes, at man kunne tilskrive disse unge noe, som "jo ikke er penge" men bare et uttrykk for verdien av deres arbeide.

Uten å ha gjort seg det riktig klart at man har brutt med en uskreven regel innenfor LETS-systemet om, at en handel kun kan finne sted mellom to private kontohavere, og at "skabelsen" av en grønn valuta tilsvarende kun kan skje gjennom overførsel fra en privat konto til en annen.

I Spiralhavens Byttering har man så å si beveget seg inn på herrens marker ved å tilskrive de arbeidende verdier i en grønn valuta, som ikke skal hentes annensteds fra. Fordi den skapes i arbeidet for en felles oppgave!

Og her åpnes det for perspektiver så det ljomer!!!
Den franske anarkist Proudhon har engang sagt således:
"liksom ørnen forsvarer sin rede, løven sin hule og svinet sitt trug, således holder kapitalen fast ved sin rente".

Det er riktig. Prinsippet er altavgjørende. Kan vi blot en gang bryte prinsippet om, at penger skapes som uttrykk for (privat) eiendom, så bryter vi samtidig prinsippet om, at de nødvendigvis skal koste noe (annet enn arbeide).

Har vi først fått mennesker til å innse, at vi bærer rundt på lenker fra slavetiden, så kan det gå hurtig: En hjelpsomhetens synliggjorte ånd vil da kunne bryte "den usynlige hånds" regimente - den hånd som med sin selvtilstrekkelighet engang ble gjort til utviklingens motor.

Den nye synliggjørelse av våre dypereliggende motiver vil da lede mennesker inn i et globalt fellesskap og samarbeide. Og det vil helt sikkert åpne vår bevissthet for nye verdier.

PS:
Vårt falske livsbillede bygget på gamle religiøse og politiske forestillinger, gir symbolene (pengene) bl.a. iboende liv. Dette må oppklares ved h.a. moderne psykologi. Da reformeres verden.
DS.

Åndsmakten er i anmarsj (del 2)

av Even Lorch-Falch

Sosialisering og kollektivisme
hører til vår tids minst populære og ulystvekkende begreper. Årsaken til ulystfølelsen overfor kollektivet er lett å finne når man ser hvorledes verden i dag tvangsfores med uetterrettelighet og forakt for alt som er genuint menneskelig. Med maktmisbruk, ensretting, organisasjonstvang, sensur og politisk "voldtekt" søker verdens statsmenn og profitører å tvinge, lokke, narre og overtale folk til å ofre sin frihet, velstand og livslykke for kollektivets store og umettelige moloker.

Men vi i den lille minoritet som samles her i Vestnes i det Herrens år 1997, har gjort den gledelige oppdagelse av at det riktige, frie og fredelige folkesamfunn består av et kollektiv som gjør seg selv, likesom enhver annen levende organisk eksistensform i den virkelige virkelighets verden.

- "Av seg selv bærer jorden grøde", sier Jesus, "først strå, så aks, så fullt korn i akset". Teologene burde begynne å merke seg Jesu ord i Mark. 4,28. Guds allmakt består nettopp i selvvirksomhetens allmakt!

Også sannhetens hellige ånd er evig selvvirksomhet. Dynamiske krefter kan ikke innfanges og fengsles eller legges i lenker. - Det allmektige, levende genetisk skapende prinsipp finner vi tydelig utformet i Jesu avskjedsord i Johs. 16,13, slik:

Ordene er karakteristisk for Jesu genetiske bevissthet. Han ser både dette at vi lever midt i skapelsen, og at det er ordet inne i oss som "skaper seg selv", - at det hele altså foregår dynamisk og derfor er uovervinnelig, ja, allmektig i det lange løp. Derfor kan han love sine læresvenner sikker seier og be dem være frimodige, selv om de er i mindretall, blir forfulgt, spottet og fortiet.

Hvor har vi så vår visdom fra?
Menneskenes samfunnsliv er avhengig av kunnskap og opplysning. Ettersom menneskeheten vokser og dens samfunnsliv utvikler seg, tilføres vi stadig nye impulser, nye intuisjoner og visjoner - og disse blir først oppfattet av enkeltindivider, og aldri av organisasjoner eller hele folkegrupper. Derfor er det et fåtall individers privilegium til enhver tid å utvide menneskehetens bevissthetsliv og flytte milepælene for vår livserkjennelse. - Siden blir det som individene oppfatter, reprodusert, gjerne gjennom trykksaker, foredrag, oppfinnelser osv. av forskjellig slags. Etter hvert kommer de såkalte "epigoner" og gjengir, tolker og masseproduserer hva de som virkelig "ser" har sett, og de som virkelig "hører" har hørt.

Massemennesket består ennå i dag av såkalte "minusvarianter" som oftest føler stor ulyst, misunnelse og uvilje overfor alle plussvarianter, dvs. slike individer som uavlatelig tilfører menneskeheten ny bevissthet, nye impulser. Mennesket har av natur og prinsipp imot enhver nyhet på det intellektuelle plan, sa Freud. Ulysten og uviljen imot alt nytt på erkjennelsesområdet er dypt forankret i den "dyriske" treghet og frykt overfor det åndelige, overfor det menneskelige som står over det vanlige. Især hos presteskapet og vitenskapen møter alt nytt den mest fantastiske motstand. Tilsammen utgjør disse en bremse som har til oppdrag å hindre at skapelsen, vår Herres mølle, skal gå for hurtig.

Hvis det nye er riktig, så ligger det i sakens egen natur at den autoriserte ufeilbarhet og allvitenhet taper prestisje og utsettes for ringeakt og frekkhet. - Derfor må alt nytt nøye prøves, og hvis mulig - bekjempes saklig. Men hvis det nye er så saklig riktig, og det overleverte og autoriserte er så tversigjennom uholdbart og "utlevd" at det ikke kan holde stand mot det nye, så organiserer man sabotasje og boykott, og man overser og fortier det nye til den bitre slutt - i håp om at man skal slippe alt det besvær og all den smerte som er forbundet med å "gjenfødes i ånd og sannhet", og med å se alle sine kjæreste illusjoner falle sammen.

Det naturlige "dyremenneske" synes som regel godt om å høre om sin egen dårlighet og om sin "synd"; - men blir det tale om at det ikke vet hva det selv sier og gjør fordi det lever på det bevisstløse plan, da blir det reagert med ramaskrik. Jo høyere stilling og posisjon som man da har å forsvare, desto verre oppleves det, og desto smertefullere føles det.

Når det nye til sist er blitt anerkjent og vitenskapelig "erkjent", blir det gjerne dogmatisert eller innkapslet, "drøvtygget" og "akademisert" så lenge at det intet nytt og levende og åndelig inspirert fins igjen i det. - Da står tiden atter og venter på

de nye intuitive og visjonære individer som på en eller flere måter har kontakter med det evige livs egne umiddelbare kraftkilder og visdomskilder,
hvorfra de så henter nye mengder av lys og sannhet, nyskapende kraft og visdom.

Individene henter visdommen umiddelbart fra livet selv. De er likesom vannledningsrør som bringer levende vann fra vannverket, eller som kraftledninger som fører kraft fra de store og små kraftstasjoner.

Skoler, kirker, universiteter, biblioteker og offentlige læreanstalter og massemedia vil i likhet med "akkumulatorstasjoner" samle opp større eller mindre energimengder ved hjelp av ledningene. Når kraften er oppbrukt etter kortere eller lengre tid, oppstår det åndelig tomgang, eller det kjøres med såkalt "wattløs strøm".

Intuitive og visjonære seere og hørere, om de aldri så meget utgjør et mindretall, vrimler nå frem over hele verden, på alle slags tungemål. Men det organiserte flertall, ja, også forskere og vitenskapsmenn, kan ha god grunn til å ergre seg over at det så sjeldent faller i deres lodd å flytte milepæler i menneskehetens erkjennelse. Det er nemlig slik i enhver organisasjon av mennesker at det etableres en ubevisst og ufrivillig "sauedrift" eller "fédrift" hvor individualiteten går tapt. Man delegerer eller overleverer på forhånd sitt syn, sin vilje, sine handliger og sin frie selvbestemmelse til styresmenn, ledere eller bjølledyr. Dermed taper man i regelen enhver anledning til å søke lys og kraft på egen hånd, for å nyte godt av menneskehetens høye og priviligerte rettigheter.

I virkeligheten er det derfor slett ingen grunn til å ergre seg over "pionerer" og "gjennombruddsmennesker".

Spott og fortielse, rettsforfølgelse og fengsler
er det minste av det som de nyorienterte pionerer måtte gjennom. Hele livet blir for slike en trang vei. Deres private liv møter stadig nye vanskeligheter. Slike mennesker er som oftest "enfants terrible" hvor de så enn er. Forsmedelser, hån og latterliggjørelse, beklagelser og bakvaskelser er daglig kost. - De nyorienterte utbryterne kan sjelden tillate seg det som det konvensjonelle og banale dusinmenneske kan tillate seg. Rent unntaksvis får de lov til å være mennesker blant andre. De blir som regel hverken asketer eller helgener. - Ikke alle fatter disse ting som ikke selv opplever det. Men de som er seg bevisst å være bolig for skapende åndsmakt, pleier å kjenne til det.

Mesteren takket livets Herre og skaper for at han skjulte dette for de lærde og snusfornuftige, og åpenbarte det for de enkle og enfoldige. Og sikkert er det iallfall at for konvensjonelle og prestisjesyke menneskebarn passer ikke Jesu ord der han sier følgende:
- "Gled og fryd dere når verden hater dere". - "Vé dere når verden taler godt om dere".
Visdom og innsikt fødes ofte i smerte. Var det ikke Novalis som sa at motgang er mor til all virkelig fremgang?
- "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og jamre dere, men verden skal glede seg; dere skal ha sorg, men deres sorg skal bli til glede. Når kvinnen føder, har hun sorg, fordi hennes tid er kommet; men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke i hu sin trengsel, av glede over at et menneske er født til verden". (Johs. 16,20-21)

Dersom du møter en sann profet her i verden, sa Brochmann, så still deg ved hans side og be ham om lov til å hjelpe ham. Gi deg tid til å lære, og gled deg over alt som han lærer deg. Hvis du tar det på en annen måte, blir du i beste fall bare ekko av en røst som roper i ørkenen. Som ekko kan du bare gjenta hva du hører, likesom en CD eller lydbånd som bare gjengir det som er innspilt. Blir du bare et slikt "ekko" da er det din egen skyld, fordi du undervurderer deg selv og setter ditt eget lys under en skjeppe. - Det renslige og rettskafne åndsmenneske gleder seg over å lære, og i samme grad som det da tar arbeidet opp og vedkjenner seg den nye "kraftkilden", og begynner å arbeide med stoffet, dvs. seg selv og sine egne åndskrefter - i samme grad vil det selv vokse og dets personlige innsats vil gå over fra "ekko" til skapende røst.

I Matt. 10, 32-33 blir denne hemmelighet åpenbart for oss slik: -

"Derfor, hver den som kjennes ved meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Fader i himmelen; men den som fornekter meg for menneskene, ham skal jeg også fornekte for min Fader i himmelen".

Hvis prester, lærere, legfolk og misjonsfolk kunne anstrenge seg til å oppfatte dette, ville de gå over fra å være et falskt og hyklersk ekko av verdens Frelser, til handlekraftig bevisste kristne.

Derfor blir også deres kristendom "lydende malm og klingende bjøller" for åndelige sauer og annen fédrift. Bare mennesker som ikke tør ta sin egen iboende personlighet i bruk, og som setter skjeppen over sin egen lysestake og forsøker å flykte fra sannheten om de evige kraftkilders vesenseiendommeligheter, opplever vanskeligheter og hindringer og blir da enten til ekko eller til absolutte fornektere.

I Matt. 12,30 leser vi: - "Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han spreder"

Mark. 9,40: - "For den som ikke er imot oss, er med oss".

Johs. 8,29: - "Og han som har sendt meg, er med meg; han har ikke latt meg alene, fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag".

Disse Jesu ord bør vi ta opp i vår bevissthet for å kunne bli "fullkomne til ett", som han sier det. Det er jo klart at folk som arbeider for forfengelighet, prestisje og annen falsk og misforstått selvhevdelse aldri kan vokse naturlig sammen som celler i en levende helhet.

I Gudsriket er våre falske forestillinger om "stor", "størst" og "liten" satt helt ut av virksomhet. Der er den minste større enn selveste døperen Johannes, som tilrettela veien for Frigjøreren Jesus.

Ja, selve Frelseren, selve Frigjøreren, kaller seg bare menneskehetens tjener!

Matt. 10. 24-25: - "En disippel er ikke over sin mester, heller ikke en tjener over sin herre; det er nok for disippelen at han blir som sin mester og tjeneren som sin herre".

Matt. 20,25-27: - "Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere; men den som skal bli stor iblant dere, han skal være deres tjener, og den som vil være den første blant dere, han skal være deres trell."

På spørsmålet hvor vi altså henter vår visdom fra, så svarer vi:
fra ham som vi bekjenner oss til,
for han har kalt oss ved sin allmektige skapende, opplysende og evig gjenfødende ånd.

Elverum 25/7 -97
Even Lorch-Falch

(Kilder:Flere, men først og sist Evangeliene og B. Dybwad Brochmanns livsverk).

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside