Sosialpsykologisk avis

Nr.15.1997 - 62.årgang

• Posten vanhjemler Grunnloven(Lederartikkel av Svein Lanser)
• Vår tro(av Aase Brenne)
• En hyllest til arbeideren, bonden og fiskaren (av Erik A. Eriksen)
• Endetiden - hvorfor akkurat nå? (del 2) (av Aase Brenne)
• Åndsmakten er i anmarsj (del 1)(av Even Lorch-Falch, foredrag på Nyorienteringens sommertreff, Vestnes, 29.7.97)
• Aktuelle bøker fra Bondes Forlag

Posten vanhjemler Grunnloven

leder ved Erik Lanser, frilansjournalist, Akers Avis)

Stortinget har etter forslag fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet - KAD - bestemt at Posten skal ha ansvaret for å ta imot stemmer fra stemmeberettigede som ønsker å avgi forhåndsstemme i perioden 15. juli til 12. september. Odd Brostad, prosjektkoordinator for forhåndsavstemming på Posten, hevder i "Kundeavisa" 1/97: - Når vi opptrer som stemmemottaker, skal vi være politisk nøytral.

Parlamentarisk partidiktatur?
Men hvordan kan han mene at Posten vil være politisk nøytral?
- Når ca. 40 prosent av de stemmeberettigede velgere i landet i dag frarøves en rettmessig representasjon i Stortinget?
- Når partienes stortingsrepresentanter fremdeles representerer bare ca. 60 prosent av alle stemmeberettigede velgere, som en følge av Stortingets selvpålagte system i det forrige århundre?
- Når dagens Storting utestenger partiløse velgere, som avstår fra å stemme på partienes ofte uforpliktende program- og kjendislister?
- Når et lite mindretall partipolitikere, med omvendt proporsjonalt motstridende meninger, styrer oss alle med sine en-dimensjonale, foreldete forvaltningsknep?

Nytt program
Mange velgere, som i virkeligheten er svært usikre og ustabile, vil fra 15. juli gjennom Postens og sin egen forstemmelses kvaler - bli fristet til å begå uoverveid partipolitisk forhåndskonservering uten reservasjon for et 100-prosent folkelig sammensatt Storting av alle stemmeslag - og derved risikere å glemme sin blanke stemmerett i et fritt Norge, med et bejaende Nei til EU og et klart Nei til Schengen. Eller som i Sverige, hvor det for tiden diskuteres om enhver husstand skal få sin egen datamaskin, uten partistyrt programvare, med folkeavstemning som backup - helt uavhengig av hva Posten mener om selvpålagt stemmeplikt.

Vår tro

av Aase Brenne

Det kan bare de som har penger nok. "Men koster det ikke penger å få "andre himmelstrøk" her hjemme? Nei, det koster bare å bli kvitt den overtro som holde fast på kulden mellom oss mennesker, troen på alt annet enn varmen og lyset. Mener du at troen er det viktigste for oss mennesker? Ja, selvsagt, hvis du tror på noe som ikke finnes i realiteten, bare i dine tanker, så er høna klokere enn du er. Har du sett hva politikeren, presten og vitenskapsmannen tror på? Er de klokere enn høna?
Som jo ingen fantasi har. Med all sin fantasi formår de ikke å sette et blad på en mjelde- eller å gi befolkningen hva den trenger i form av mat, klær, hus og gode naboer og sådant mer. De kan ikke skape lys og gode, varme tider. Du verden hva de ikke kan, men også hva de kan gjøre. De kan holde fast "på det gode og gamle" du må bare ikke tro der noe. Vi vet hva som "er noe", for eks. Staten, pengene, organisasjonene. De vet ikke engang at alt det de selv tror på, kun er fantasiformer, som de og alle vi andre, ofrer til og tror kan gi oss "gull og grønne skoger". Men slik var våre forfedre også, som trodde på noe som eksisterte bare i deres egen fantasi, guder og djevler, spøkelser og demoner. At staten ikke finnes andre steder enn i vår egen fantasi, kan vi slutte oss til ved at vi ikke kan ta den i hånden og ønske den "godt nyttår". Staten, det er meg, sa man i gamle dager, men skulle heller ha sagt: Staten er i min egen fantasi, og der vokser den til uanede høyder. Det bruker jo alle fantasiguder å gjøre, når vi altså ikke har herredømmet over vår egen fantasi, men lar den ese ut. Det er ikke noe vakkert syn, nei.

Men alle fantasiforestillinger faller sammen i virkelighetens verden. Alt begynner jo med fantasien. Den er alle menneskers begynnelse (tenk på barna og vår egen historie). Vi ofrer og ofrer til vi ikke har mer å ofre til de guder vi tror på, enten de er over skyene eller her på jorden. Under skyene. Etter fantasien kommer selvkritikken og etikken. Begge er gått inn i vår menneskelige historie. Vi skapes av vår tro, våre tanker, som altså er der før vi selv er oss bevisst, og er vi oss bevisste i dag, da? Ikke sålenge vi tror på krefter som bare er tilstede i vår fantasi, som har skapt dem selv, for eks. staten, pengene, organisasjonene. De sistnevnte kan vi holde i hånden, men de er stendaude, de kan ikke gjøre et sprell på egen hånd eller av egen kraft, for den "egnede kraften", er det vi som gir dem, med vår fantasi, vår tro. Vi må begynne med å anerkjenne den veldige kraften som er inne i oss selv, som vi aldri har vært oppmerksomme på - eller har lært å styre. Vi er "guder i vorden", men vet det ikke selv ennå. Om Kristus står det at han skal sitte ved Kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer. Hvem er Kristus uten oss selv, som endelig engang har fått kontakt med kraften inne i oss, fantasikreftene som gir kraft både til levende og daude, til alt mellom himmel og jord, men når vi blir oppmerksomme nok på dene vår egen guddommelige makt og styrer den i riktig retning, til beste for oss alle her på jorden, så er vi virkelig "guder i vorden".

Vi kommer aldri bort fra ham som har lært oss å se de to slags virkelighet, nemlig den vi selv skaper med vår fantasi - og den som er i kraft av seg selv. Samfunnet mellom oss mennesker er i kraft av seg selv, mens staten og pengene og organisasjonene bare er hjelpemidler til å forstå oss selv og våre egne indre krefter, guddomskraften inne i oss selv. Hele menneskeheten er "guder i vorden", men er ukjente med denne kraften inne i seg selv. Men skulle ikke nordmenn være nær til å erkjenne denne kraften inne i seg selv? Kristus ble jo myrdet fordi ingen forsto hva han mente med sine ord: "Forlat dem, de vet ikke hva de gjør", sa Kristus også til dem som myrdet ham. Han var realisten i forhold til hvem og hva som hadde makten over befolkningens tanker, deres fantasi, deres samfunnsfantasier, slik som det også er i dagens verden.

Samfunnsfantasien er den sterkeste kraften i menneskene, og nåde den som forstyrrer denne fantasien. Men engang skal det gå an å nærme seg denne - uten å bli myrdet eller beskyldt for de verste ting, som det skjedde med Dybwad Brochmann og andre sannhetsvitner i vår historie, vår menneskelige historie. Det er vel ikke dette menneskene møter hos sine religionsmakere: Dere er guder i vorden? Nei, avstanden mellom Kristus og alle religionsmakere, er avgrunnsdyp. All vår samfunnsfantasi er blitt forført, under såkalt kristen ledelse. Vi har falt for de krefter som sier oss at penger kan skape liv og rørelse, og at politikerne kan styre dette liv og denne rørelse. Det var de fristelser Kristus møtte i sin tid - og avviste. Derfor kunne han si: "Meg er gitt all makt, i åndslivet (himmelen) så og på jorden, i virkeligheten alså. "Meg er gitt all makt", sier han. Det er noe annet enn den avmakten vi opplever i våre samfunn, overfor uretten og urettferdigheten, ikke bare her i landet, men over hele jorden, for alle mennesker har falt for fantasiens fristelser, derfor kan vi bare si: "Forlat dem (oss) far, de (vi) vet ikke hva de gjør. De hører, men vet ikke selv hva det er de hører, de ser, men vet ikke selv hva de ser. Dette gjelder oss alle, uten unntak. Kristus er i virkeligheten hele jordens mentale frelser, for han har gått inn i menneskelivet med alle dets fristelser, overvunnet dem og står frem som den som har all makt, som i himmelen så og på jorden. Dit er det meningen at vi også, med sannhetens hjelp, skal utvikle oss.

Vi skal ikke bli værende i all evighet i våre fantasiers fangegarn. Sannheten vil befri oss fra fangenskapet så vi kan gå ut og si: "Vi har all makt - i himmelen så og på jorden". Men da må vi få den nye samfunnsfantasien, som begynte med den blindfødte som fikk sitt syn åpnet:Han fikk se mennesker gå rundt som trær. Menneskene lignet på naturen, deres samfunn på treet. Det er det første vi ser, selve symbolet på samfunnet, som vi har utviklet, dette spesialiserte treet vårt, hvor vi alle er tjenere for helheten, i og med vår spesialisering. Et virkelig tre vokser innvendig fra, ikke ovenfra og ned, slik vi tror i dagens samfunn, og ingen kan styre et tre, som jo vokser fra roten og oppad. Slik også med vårt felles samfunn. Ingen politikere har skapt spesialiseringen, selv om de har bidratt til skolesystemene, som i dag ikke bidrar til den store folkelykken, rett og slett fordi alle må bøye seg for den overordnete stat, som ligger som et grått teppe over befolkningen, over hele verden. Men dette grå teppet skal vi befries fra, om sannheten får slippe til i media, men husk, det er kamp forut for denne fjerningen. Tenk på all den kamp som har fulgt menneskeheten opp gjennom historien, fra troen eller fantasiene om den flate jorden, om guder og avdøde som befant seg i vår fantasi. Det skal noe til for å få sine øyne opplatt for den fantastiske virkeligheten som ligger skjult derinne i oss, når vi får bukt med vår villfarne fantasi. Det er det store med vår fantasi, at den kan bli vår felles ledestjerne når kampen oppstår. For den kampen er i sin startfase nå.

Ikke om noen 100 år, men i dag, nå. Du finner all den kunnskap som trenges i B. D. Brochmanns litteratur. Denne livsnødvendige kunnskap, som ingen universiteter eller skoler kan gi deg.
Brochmann har gjenfødt kristendommen til et høyere bevissthetsnivå enn religionen formår å gi deg, så ta derfor fatt på lesningen, om du vil berike deg selv og ditt samfunn. Og ikke lytt til de negative røster som omgir deg, de er bare redde for å miste sitt gamle, sitt eldgamle samfunnssyn, som jo også forlangte sitt av dem. Nyt tanken på din frigjøring, på fellesskapets frigjøring.

En hyllest til arbeideren, bonden og fiskaren

av Erik A. Eriksen

Måtte vår oppmerksomhet bli rettet mot det skapende arbeid - det meningsfylte arbeid. Det som representerer den objektive reelle virkelighet, mens tidsåndens mentalitet retter all vår oppmerksomhet på det oppkonstruerte og fiktive verdensbilde.

Endetiden - hvorfor akkurat nå? (del 2)

av Aase Brenne

Endetiden, ja, den er til alle tider sikret oss mennesker, for den er et resultat av vår manglende opplysning. Alle Brochmanns bøker handler om årsak og virkninger. Når tv og aviser skriver om økonomi, så skriver de ikke om økonomi i seg selv, men om den økonomien folkene har diktet opp, fordi de ikke kjente sannheten om verken seg selv eller om den riktige økonomi. Vi tror kanskje at økonomi har med tall å gjøre - eller med penger, med konjunkturer. Man skriver regnestykker opp og nedad tavler, og finner kanskje at konjunkturene går mot oss. Vi må finne på de utroligste sprell for å berge oss inn i de gode konjunkturer, få tallene til å stemme med våre ønsker, omtrent som dengang folkene trodde på havguden eller på noen andre av de guder vi ellers så i naturen. Hele dette forunderlige folkeeventyret vi har om økonomi fyller dagene våre. Men hvem spør om realitetene? Har noen åpnet en avis hvor realitetene kommer til syne i den økonomiske debatt? Vår stakkars statsminister tror at folket, det norske folk, lever av penger, derfor vil han på liv og død ha gasskraftverk, og vil føre en dialog med folket om dette. Gasskraftverkene er bare toppen av isfjellet, og nå vil folket lure seg selv og tro at om gasskraftverkene kan stoppes, så er landet vårt berget. Tro det den som vil. I politikken er det troen som står bak alle avgjørelser. Ikke viten, og det gjelder like mye for den ene som for den annen part. Hvis det er penger vi lever av, så må gasskraftverkene bygges, men tror da folket på noe annet? Selv naturforkjemperne tror jo på penger og at det er nyttig å straffe enhver synder med så og så mye penger å betale. Men pengeleken er en livsfarlig lek. Den ender alltid i krig, selv om ingen vil krig.

Men vi er trett av alle folkeventyrene, om stat, bankvesen og, organisasjonsvesen, og overlater alt styre til sannhetens ånd. Hvordan tror vi det hadde gått med båtvesen, flyvesen og togvesen, bilvesen, hvis man der hadde ligget under for en falsk forestilling? Jo, flyene ville ramlet ned, båtene gå på skjær og togene skjene utfor i alle svinger. Der anser man sannheten om naturlovene for det eneste verdige grunnlag, og engang skal vi se at sannheten om de overnaturlige grunnlover i menneskesinnet, blir selve grunnlaget for samfunnet. Det er dette Kristus går inn for, men fordi vi ser den forskjellen der er på oppfatningen av både Gud og mennesker, så velger vi feil, og det blir alle menneskers skjebne. Kristus er den eneste hittil i historien, som ikke valgte feil - og hvorfor? Han var født med en viten inne i seg, som er grunnen til at han kalles verdens frelser, for sannheten er jo denne - at vi mennesker virkelig trengte til en frelsende ånd, en som kjente sannheten om oss mennesker bedre enn noen annen på jord. Han kjente både den ubevisste del i oss og den bevisste, som han tok i bruk. En må nesten ha lest BDB for å oppfatte dette. Han møtte djevelen, som skrevet står, men hvem er denne djevel, jo det er overtroens ånd fra de første tider, og som er en morder i tillegg og det er det ytterste kjennetegnet for vår tid. Overtroen i kirken og i samfunnet, som til sist ender opp i mord, nasjonalt eller internasjonalt. Kristus er den første og den eneste hittil som har nedkjempet den løgnens ånd som styrer all verden inn i selvødeleggelsen. Denne ødeleggelsen skyldes altså at vi ikke kjenner oss selv, vi gjør som alle andre gjør, går i flokker omtrent som sauer, tror på førerdyr som kyr på bjelledyr, og her er nok av bjeller i vårt samfunn.

Vi verken hører eller ser den veien vårt samfunn går, og den er bred som pokker. Den smale vei er en vanskelig vei å gå, sannhetens vei, men det er den eneste vei som fører til målet, nemlig det lykkelige samfunn som styrer seg selv - fordi sannhetens ånd er inne i dem alle og sannhetens ånd er ingen religiøs ånd, for alle religiøse samfunn lever i diktningens verden, og der er ingen sannheter, for var der sannhet i disse religiøse, så hørte de Guds sønns røst, men denne røst er skjøvet hinsides, og Kristus ville ikke tale verken til eller om døde, men til alle levende mennesker. "La de døde begrave sine døde", var hans ord, men jeg lever og faderen - bevisstheten lever inntil i dag, bevisstheten fra begynnelsen av, den blir større og større inntil den rommer hele nasjoner... Kristus taler om de åndelig døde som begraver sine fysisk døde. Den åndelige død rammer oss dersom vi ikke våkner opp til en ny bevissthet. Å være åndelig død, betyr rett og slett at man har slått seg til ro i det forfalskede samfunnsliv og det forfalskede menneskesyn. Vi finner det alle steder, fra folkeskolen eller grunnskolen til alle høyere læresteder, hvor man får lære at mennesket ikke er noe mer enn et dyr, motsatt det Kristus sa: Dere er mer enn dyrene, og dette "mer enn" innkalkulerer vår ånd og vårt åndsliv.

Menneskene kan oppbevare maten i lange tider, fryse den ned eller salte den og mange andre ting som gjør at vi ikke trenger til å falle døde om når høsttidene er dårligere i den ene landsdelen, eller i andre land. Maten kan forflyttes. Alt det kjenner ikke dyrene til, de har ikke evne til å fantasere og å planlegge som menneskene, derfor er vi mer enn dyret. Også i dette at vi kan fantasere opp guder som ikke er, eller makter som ikke er andre steder enn i vår egen fantasi, for eks. pengemakten, organisasjonsmakten, statsmakten. Disse meget omtalte makter i tiden, som alle har bjellesauer, som går foran i selvødeleggelsen, liksom dyrene når de fører hverandre ned fra fjellet til slakteriet. Det er bondens lodd å passe denslags, men vi mennesker er noe mer enn sauen, for hvis vi ikke vil ledes feil, så må vi ha sannhetens ånd inne i oss selv, og denne ånd gir oss alle friheten, men den annen ånd gir oss det motsatte av frihet. Men vi er ikke født til trelldom under tenkte og oppdiktede makter, vi er født frie for å være frie, selvsagt. Men alt dette oppgjør kommer en gang i nasjonen vår, det vet vi så sikkert, for det er neste trinn i utviklingen - at vi våkner opp, beveger oss bort fra sauen i oss og over til det menneskelige, og der skal vi utvikle oss videre, om vi altså ikke tror vi skal måtte dø for å komme inn i Guds rike. Det er her - og nå, det skal vi være forvisset om, selv om alle læreanstalter vil lære oss det motsatte. Guds rike er det riket vi beveger oss mot, ved åndens hjelp, og alle andre riker er fantasiriker, bygd på vår egen iboende fantasi, liksom den flate jorden engang var en realitet bygd på fantasien i mennesket. Denne fantasien måtte gi tapt overfor naturlovene, da disse ble funnet, og når lovene i menneskelivet og samfunnslivet blir funnet og etterlevet, så er alle de falske riker en overstått virkelighet. Guds rike, betyr åndens rike, og når ånden bor i oss selv, så er det altså vår iboende ånd som skal styre, og da har vi åndens eget rike, som vi engang skal få. Men det er utelukket sålenge vi dyrker dogmer og fantasiriker og følger etter bjellesauer. Det er denne kampen som kalles endetiden - og den kampen skal vinnes, selvsagt, like sikkert som at den runde jorden vant over den flate og oppdiktede jord.

Avslutning
Vi skulle vel egentlig ha snakket om Åpenbaringens bok, men sant å si, tolkningen av denne boken må man gjennom BDBs litteratur for å forstå. For å si det kort, endetiden betyr at vi må lære å skjeldne mellom det psykisk organiske samfunn og det organiserte samfunn vi nå opplever. Dette blir to slags samfunnsformer, to slags kollektivisme, og B.D. Brochmann har skrevet en aldeles nydelig bok om emnet: "Kristus i samfunnet, to slags kollektivisme". Jeg leste denne bok før foredraget mitt, og ingen har som han skjeldnet mellom det vi kaller religion, og det kristne budskapet, som i ett og alt dreier seg om det vi kaller kollektivisme eller samfunnslære. Vi må altså, for å kunne være i tråd med utviklingen, se både oss selv og samfunnet vårt med nye friske øyne, vi kan ikke lenger som den nevnte amerikanske sekt, tro på et gudsrike etter døden, men vi må gå hinsides våre drømmer om dette allestedsnærværende rike, som Kristus sa var Gud en glede å gi oss. Kirken har solgt seg til staten som øverste herre, den er blitt en horen uten selv å se det. Det må altså bi menneskene selv som skal behandle kirken og eventuelt forlate dens synd. Kirken kan ikke forlate oss mennesker. "Gå ut fra henne", mitt folk, sier profeten i Åpenbaringens bok, så vi ikke alle skal måtte lide den samme skjebne som kirken. Og den skjebnen er ikke god. Alt som er av sannheten hører Guds rike til, mens alt det som er av løgnen skal bli borte. Løgnen er altså noe oppdiktet, men sannheten er i kraft av seg selv, som alt annet virkelig er det. Det er først når vi hører sannheten om oss selv og vårt samfunn, at endetiden kommer for alt det oppdiktede, som vi nå ofrer både oss selv og våre barn for. Derfor - les BDB mens der ennå er tid.

Åndsmakten er i anmarsj (del 1)

av Even Lorch-Falch

Når Arbeiderpartiets regjeringsoppnevnte langtidsplanlegger Rugaas ser for seg Det norske Hus, tegner han noen svakt fundamentale søyler og kunstige bærebjelker. Det er det livløse og mekaniske bilde som trer frem. En slik huskonstruksjon beskriver ikke det levende samfunns virkelighet, for et folkesamfunn er såmenn ikke en huskonstruksjon, men noe organisk levende, og det kan sammenlignes med et levende tre, slik Mesteren beskriver det så ypperlig i Johannesevangeliet. Når vi ser det norske samfunnstre for vårt indre øye, forstår vi at det trengs "gartnere", og ikke politiske snekkere og snakkere.

Vår gode venn, legen Nils Røhnebæk, beskriver dette så utmerket i en artikkel i Alternativt Samfunn nr 2-97, og sier videre: "Det levende samfunnstre består av røtter, stamme, bindevev, sevjekanaler, beskyttende bark, hovedgrener, bigrener, knopper, blad, blomster, farger, dufter og ikke minst frukter. Det dreier seg om en levende organisk, sammenhengende helhet der det er et fullkomment samspill og samvirke mellom hver minste detalj, til cellenes, delenes og helhetens beste! Her er livgivende kretsløp, transportsystemer, infrastrukturer, produksjon og forbruk i balanse. Her er gjensidighet, felles interesser og behov. Det hele er en storslått symfoni! Hvordan kan våre politikere unngå å se dette? Alt det grunnleggende ligger der ferdig i samfunnet, fra skaperens hånd, alle betingelser er en eksisterende, og ikke en politisk besluttet virkelighet, og med alle iboende uante muligheter! Alt av egenskaper, evner, ressurser, krefter, sanser, livstjenende instinkter og drifter, differensiering, spesialisering etc. - alt er til stede, beregnet på individenes og fellesskapets rike liv."

- Men dette forutsetter at det fantastiske som foreligger, ikke blir avsporet, villedet, fordreid, misbrukt og forgiftet, for dette grunnleggende er ikke skapt av noen Ap-regjering eller snekkere og politiske kannestøpere på det norske Storting, om de aldri så meget danner flertallsbeslutninger etter kjøttvektprinsippet. Heller ikke er de ruget ut av de konvensjonelle og offisielle knehøner, og slett ikke av langtidsplanleggende Rugaaser.

Samfunnsbildet hos våre folkevalgte er jo feilaktig. De forveksler ennå samfunnet med stat, fylke og kommune. De forveksler folkets inntekt med utgift og omvendt. Og livsbildet er feilaktig. De forveksler det levende med det mekaniske, det tallmessige og pekuniære. De forveksler realiteter med symboler. Feilaktighet multiplisert med feilaktighet blir katastrofe for vårt folk. Det trengs ingen profetisk genialitet for å se det, for vi ser det nå alle for våre øyne dersom vi holder oss våkne og sørger for å ha olje på våre åndelige lamper.

***

- Enhver fedrift må organiseres for å bli lønnsom, for å skaffe profitt for mammondyrkerne. Man henger bjølle på den beste sauen og kua.Bjøllekua holder bølingen sammen, også ved hjelp av rautende suggesjon. På dyrestadiet liker man nemlig "fast følge" og trives best i selskap og i grupper. Ei ku har for lite livsinnhold til å kunne trives i ensomhet. Hos kua mangler individualitet i menneskelig forstand fullstendig. Derfor må bølingen ha selskap og følger bjølla. Og bjøllekua er mest kjent i terrenget, den leder bølingen samlet hjem hver kveld og morgen for å melkes. For budeia er det upraktisk å lete opp hver eneste ku for å få den melket. Derfor organiserer hun bølingen og velger ut en leder eller en slags diktator, og autorisasjonen ordner hun nettopp ved hjelp av bjølla. Ja, og så kommer de allesammen og lar seg frivillig frastjele den melk som kua skulle hatt til sine egne kalver.

Men dette er altså fedrift. For dette er praktisk for dem som skal melke bølingen, så har alle verdens profitører forlengst oppdaget at hvis de skal få såkalt orden og system som passer for profitørene, så må også alle arbeidere, bønder, fiskere, skogsarbeidere og oljearbeidere organiseres for at profitørene skal melke dem.

For bonden selv ville det også bli altfor vidløftig å løpe rundt i fjellet og lete opp alle sauene hver for seg når han vil ha dem til slaktehuset for å ta ulla, kjøttet og livet av sauen. Derfor organiserer han fedrift omtrent som når generalen organiserer soldater og holder våpenøvelser. Du finner i alle folkesamfunn barnaktige mennesker som santanismens ånd er ute etter. Derfor organiserer han de barnaktige i det ene land for å få dem til å slakte de barnaktige i det annet land. Likedan er det i de borgerkrigene vi opplever enda i vår tid.
Det er ikke dermed sagt at "styret" eller "bjøllesauene" i folkesamfunnet bevisst vil det onde (jfr. Luk. 19,42). Nei, de vil tvert om det gode! - Ingen bjøllesau tenker på noe ondt.

De må alle narres for å få dem til å utføre det som er ondt.
Og hva består så denne narringen i? Jo, at alle barn tidlig læres opp til å føle tillit til "bjølla" eller autoriteten -.
Det verste, og etter min mening det viktigste, narreriet består i at man læres opp til å tro på "pengens makt", den lære som sier at penger i seg selv har levende og dynamiske egenskaper og livgivende evner. Denne moderne form for fetisjisme kalles ikke lenger for religion, men heter idag "politikk" - ja, de kaller det til og med realpolitikk. Dette til tross for at det faktisk er en religion, ettersom all hedenskapens religion er en falsk maktlære. Der - som religion i 1997 hadde vært populært, og politikk upopulært slik som i gamle dager, ville selv djevelen og bjøllesauen hans kalt troen på pengemakt for religion og mammonkultus. Men nå er politikk mer populært enn religion og kultus, altså kaller vi det for politikk å tro på "pengemakt".

"Kapitalismens makt" er alle ekte proletarers religion enten Marx er på tapetet eller ikke. Ja, det er til og med en nokså lur politikk, for det er bare for pengens skyld, for oppdiktet og sirkusaktig profitts skyld at folk forledes til tidsfordriv og lar seg organisere som fé og føre til slaktehuset.

Et annet narreri består i den illusjon at du i din bransje eller i din sosiale funksjon skulle ha en annen og motsatt interesse av andre individer i andre sosiale funksjoner. Tenk deg da at den er riktig den lære om samfunnet som vi er inne på, at selve menneske-samfunnet ligner en organisme eller et forgrenet tre mer enn det ligner en hønse-rugekasse som det jaglandske norske hus. Da ville du se det latterlig misvisende i læren om interessemotsetningene. Skulle leveren din kunne ha en annen interesse enn f.eks. nyrene eller lungene? Det er jo soleklart at alt hva leveren din vil, og det som den forutsetter at nyrene og lungene skal gjøre i gjenytelse og i samarbeid med leveren og for hele organismens ve og vel, det må også leveren like så klart gjøre igjen. Ikke sant? (Matt. 7,12). Skulle det tenkes en situasjon da dette ikke var riktig, så måtte man forestille seg at det i organene ble sprøytet inn en eller annen gift som virket selvoppløsende eller destruktiv, altså drepende på hele organismen.

Giften, eller forurensningen, måtte virke slik at det oppsto tilsynelatende interessemotsetninger, og dette "tilsynelatende" måtte være et så effektivt og affektivt blendverk, at leveren og de andre spesialorganene virkelig kom i strid og motsetning til hverandre og følte at det var selvfølgelig og naturlig. Men det ender med kollaps, godtfolk, det ender med kollaps såvel i kroppen vår som i det levende samfunn. Hva sier ikke seeren Esaias i kap. 5, 20-21:
- "Vé dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert. Vé dem som er vise i sine egne øyne og forstandige i sine egne tanker...
Og hør nå godt etter, for dette er ingen lettkjøpt valgpropaganda som du hører og ser i NRKeller TV2: Dette giftstoffet i organismen, og nå snakker jeg om samfunnsorganismen, det er den falske økonomi, det vi kaller fiktiv-økonomien. Den falske økonomis symboler eller "bilder", som er tall og penger, trådte istedenfor maten og næringen som tilføres samfunnsorganismen. Symbolet staten og organisasjonssymbolet trådte istedenfor forstandens ånd og hodets og hjertets følelse i organismen. Det Yngve-Haagenske hode og forstand, hans klingende bjølle, hans munn og mæle og taktiske aggresjon trådte istedenfor de enkelte medlemssubjekters evne til å tenke selvstendig, så de ble til umælende LO-objekter i statsheden-skapets tegn. Det går så langt at

giftstoffet utvikler seg slik at de enkelte celler og organer opplæres i gjensidig mistenksomhet, slik at selve deres helhetlige (hellige) livsdrift blir baktalt under begreper som "egoisme" og "umoral". Ja, giftstoffet kan gå på et mer fremskredent stadium, ytre seg som ren og skjær dødsdrift. Dødsdriften kan arte seg som en lengsel etter en angivelig mer fullkommen tilværelse og livsform bak død og grav, alså en religionisering av hele livsgleden og livsdriften. Vi kan med ett ord kalle det sosiale giftstoff for livsløgnen, slik seeren Ibsen gjorde det.

Kanskje går det opp for den som ikke før har tenkt over hva den politiske fédrift innebærer, hva det er organisasjonen eller fédriften skal tjene til? Jo, nemlig

1) å sikre livsløgnens overherredømme over våre sinn, over vår mentalitet, og
2) å sikre giftstoffet imot å oppleves som giftstoff, og dermed sikre det anerkjennelse og innstille cellene, deg og meg, velvillige og interessert overfor giftstoffet og den åndelige forurensning.

Dette foregår, må vi huske, ubevisst og ukontrollert, og imot massenes og flertallets vilje. Flertallet hverken vil eller ønsker egentlig å være avmektig. Også flertalelt ønsker - som individer betraktet - å være allmektig. Men vi må legge merke til at menneskehetens og menneskesamfunnets argeste fiende er løgn, list, vold, narreri og sirkus, samt skuespill - forstillelse og forfengelighet.

Alle levende mennesker vet på det individuelle plan at løgn, mord, umoral og urettferdighet er skadelig og sosialt forkastelig. Derfor forbyr man hverandre ved "lov og rett" å lyve, myrde og begå urett og umoralske handlinger. Det er da soleklart at organisasjonen blir så meget mer nødvendig og sannsynlig når det bare er den offentlige organiserte løgn, mord, tyveri og urettferdighet som blir tålt og blir tillatt. - Husk at satanismens ånd er mer interessert i å fange hele folkesamfunn fremfor å gi seg tid til å løpe etter hver enkelt "privatperson". - En enkelt sau spiller heller ikke noen avgjørende rolle for bonden i slaktehuset. Det er "flokken" han går etter.

Nå kan ikke offentlig fédrift plutselig gjennomføres som samfunnsorden. Den må innledes stille og forsiktig av såkalte "radikale" krefter - "radikal" ungdom som er lette å narre, og lette å få med på å skrike på såkalt "væpna revolusjon". Gamle, erfarne mennesker går ikke gjerne med på fédrift før de radikale krefter har virket i noen generasjoner. Men da har de gamle i sin tid gått i "radikale" skoler og er selv blitt undervist av "radikale" lærere som er blitt så godt organisert og radikalisert at enhver kritikk av skolen preller av på forhånd.

Det er denne offentlig organiserte fédrift i menneskesamfunnet som alltid har vært "demokratienes" største fare og risiko. Hvorfor det? I seg selv er demokratiet riktig nok. Enhver levende organisme er demokratisk, ettersom alt er overlatt til de enkelte cellers og organers "selvstyre" og frie selvvirksomhet. Men vårt såkalte demokrati glemmer noe. Det glemmer hjernens, altså bevissthetens, funksjon, og lar folkemassenes affekter og ukontrollerte følelsesliv sentralisere seg. De setter den høyere bevissthet ut av funksjon. De setter den hellige helhetens ånd ut av spillet, ja, de tror ikke engang på den, for de forstår ikke at den hellige sannhetens ånd er helhetens sanne ånd og innsikt, som fungerer universalt og omnipotent, og er av en uovervinnelig og evig kraft og lovmessighet!

En organisasjon av maktjegere og en organisasjon av profittjegere er en asosial form for kollektivisme som sjelden kommer frem på samfunnets overflate før de "radikale" har virket noen generasjoner. Pengemenn og dyktige styresmenn med vinnende vesen er som oftest i utgangspunktet individualister og særlig dyktige og skikkede "borgere" i enhver hedensk, mammonistisk stat. Se bare på Russland av i dag hvor tidligere kommunistledere er sjefer i mafiaen og i det såkalt kommersielt frie, markedsorienterte handelsliv. Denne type organiserer seg som regel først like foran kultursamfunnenes sammenbrudd, etter at såkalte "demokrater" i uvitenhet har truet dem på livet og skremt dem inn i organiseringens fjøstrygge bastion.

Når mennesker i vår tid ikke har lett for å oppfatte hva et åndsstyrt samfunn, eller et sant teokrati, er som ideell og tenkelig styreform, så kommer det naturlig nok av det at de bare har opplevd samfunn som er tilført det sosialt ødeleggende "giftstoff" som vi ovenfor har forsøkt å forklare. Ta bort billeddyrkelsen, så faller det åndsstyrte samfunn lett i øynene, teokratiet. Det greske ord for Gud, Theos, betyr den som har innsikt, den som ser i bevisstgjøringens lys, den som forstår.

Jeg vet ikke om dere husker at den gang Martin Luther startet sin reformasjon, så var det et veldig flertall imot ham. Men pavemaktens flertall spilte bankerott, likesom vår tids "pavemakt" nå etter hvert spiller bankerott, moralsk, økonomisk, politisk og sosialt. Vi kan kalle pavens bankerott overfor Luther for flertallets åndelig avmektige bankerott.

Vår samtids enorme, åndelige bankerott kan heller ikke forhindres. Vi har også blant våre venner hatt noen som har ment det godt, og villet redde den konvensjonelle verden, men ikke innsett den sentralistiske verdensform som på underfundig vis trellbinder oss og som vi tvinges til å leve under. Sentralismen når snart sitt høydepunkt i regi av internasjonale og globale gigantsammenslutninger både kommersielt, politisk og kulturelt. Men jeg har sagt det før (ved sommertreffet i Bodø), og jeg gjentar det her på Vestnes: Enhver tale om nå å forsøke å hjelpe de gale, er nytteløs. De vil ganske enkelt ikke ha hjelp. Deres system må selv løpe linen ut, og vil selv begå harakiri. Av seg selv vil det ende i de gamle fallgruber som Bibelen beretter om og advarer mot.

- Alle forsøk på å hjelpe det avmektige stats-sentralistiske flertalls hedenskap er på forhånd dømt til å mislykkes. Og hvis du nå forsøker på det og misbruker din tid og dine krefter på dette, vil du miste din ånds kraft, for man kan ikke innynde seg til en meglerposisjon mellom Livets Gud og Mammon. Der er ingen mellomvei eller 3. vei i så måte. Sosialpsykologiens Mester sa det like ut: - Du kan ikke tjene to herrer. Du kan ikke tjene både Gud og Mammon, for du vil elske den ene som herre og hate den annen. Profitørene ødelegger seg selv, de hater ikke bare Livets Gud og helhetshensynet, men de hater til slutt seg selv og bærer kimen til en uunngåelig sjelelig selvdestruksjon. Denne selvdestruksjon kommer som en tyv om natten og krever din sjel.Hva er du da, og av hvilken ånd er du besmittet, når du har tapt din sjel og den er blitt kastet i den tilstand som av Mesteren billedlig fremstilles som det å eksistere i et helvete -?

Ja, forsøket på å hjelpe det avmektige stats-sentralistiske flertalls hedenskap er på forhånd mislykket fordi massebesettelse ikke kan avhjelpes hverken ved veiledning eller ved tips, hverken med råd eller dåd. Du kan like gjerne snakke til fluene som surrer på lampen. De må surre til de ikke orker mer. All falsk virkelighet tar livet av seg selv, sa B. Dybwad Brochmann. Det kan ikke bli noe forlik mellom villfarelsens ånd og sannhetens helhetlige (hellige) åndskvalitet.

Sannhetens ånd er suveren og uovervinnelig, likesom lyset er suverent i forhold til mørket. Idet solen rinner, må natten gi tapt, selv om den har det store, avmektige flertall bak seg. For "materialistene" har fremdeles sitt flertall. Men dette flertall er som sagt avmektig, for det spiller hver dag fallitt. Den som i dag har ører å lytte med, kan jevnlig høre det i Dagsnytt. Den som har øyne å se med, kan stadig se det på TV-skjermen.

Men åndsmakten er heldigvis i anmarsj, og livsløgnen i faresonen. Gled deg til imorgen, du lille trofaste sjel som bar lys gjennom mørke og uforstand, du som bød dårskapens uvitenhet tross og aldri lot deg slavebinde mentalt av suggesjonen i tiden, av bråkmakere og de villedende sirkusgjøglerne som avleder vår oppmerksomhetsretning fra perlen i verdens aker, din indre Gudskapte og allmektige menneskeverdi. Du har oppdaget at det som gror, ikke lager larm, men vokser i stillhetens harmoni inntil høsten kommer, og ugresset skal skilles fra den livgivende grøde.

Ja, åndsmakten er i anmarsj, og den er nå som alltid før, allmektig og uovervinnelig. Flertallet bruker tvang, vold, penger og våpen, organisasjon, reklame, propaganda, sabotasje og boykott. Men nettopp dette beviser jo det avmektige. Ingen som ser og kjenner lyset, trenger å bruke slike midler. Bare det avmektige flertall tyr til alle typer av vold. Derfor taper det. Alle "pavemakter" i historien øvde vold og ga dermed til kjenne sin avmakt. - Vi i mindretallet, vi utbryterne, trenger ikke slike midler, for den allmektiges lys er på vår side.

Vi erfarer at natten gir seg til kjenne ved en enorm valuta-appetitt og skrekkinngydende rustninger, ved voldsmidler, sensur, fariseisme, falskneri, tåkelegging, diplomati og nyreligiøse bevegelser m.m. Og hva røper alt dette? Jo, det røper tilstanden hos motparten.

Det åndsforlatte flertallet tror at Bibelen er religion. Dermed unngikk man å lære folket å studere Bibelens avsløringer og dens kraft til å skape en mental nyorientering i menneskeheten, slik at man for fremtiden kunne unngå de fallgruber folkene endte opp i. Man fikk verden til å glemme seerne, profetene, både Moses, Samuel, Esaias og Jesus. - Det var alt sammen religion, sa flertallet, og dermed tapte flertallet og massene sin åndelige valuta. Resultatet er den store bankerott som stadig fler nå er i ferd med å få øynene opp for. Ustraffet kan intet flertall lyve seg bort fra åndsmakt og åndsstyre. Natten forråder seg selv, sa Brochmann, tomheten straffer seg selv. Det store åndsforlatte flertall er like hjelpeløst som det er avmektig. Det arbeider irrasjonelt fordi det ikke kjenner åndsmakten. Men det mindretall som arbeider i pakt med Guds åndsmakt, har alltid seieren og fremtiden på sin side, fordi åndsmakt er det eneste rasjonelle.

Har man glemt lignelsen om surdeigen? Har man glemt lignelsen om fikentreet? Har man glemt lignelsen om sennepskornet?Og hva med lignelsen om vingårdsmennene som skulle ivareta det gudskapte balansesamfunn, men som selv tok over det hele og med sin havesyke styrte alt etter sitt eget hode, ja, som slo i hjel sannhetens røst som kom for å skape rettferdighet og harmoni? Hva med lignelsen om såmannen som sådde på stengrunn, blant torner og tistler og i veigrøften - men som også lyktes å få en del av den verdifulle sæden i god jord? Les disse lignelsene, og forstå hvor få vi er i dette mindretall som foraktelig blir fortiet, boykottet og skjøvet til side av tidens sensasjons- og lykkejegere, og av de forfengelige og påfuglaktige figurer som opptrer i kulissene og på verdens-scenen. De spiller eksperter, kjendiser og ledere som profiterer på å iverksette tidsfordriv for massene.

- "Fornuftens stemme er svak, men i lengden gjennomtrengende", ropte den forfulgte franske forfatter og filosof Voltaire ut i sin ukuelige optimisme, tross all motgangen han møtte slik at han måtte rømme fra sitt fedreland...

Glem aldri å forkynne åndsmaktens glade budskap for alle som tviler og famler idet de lar seg dåre og bløffe av flertallet og voldsmakten. Innom oss har vi frøet til en lykkeligere tilværelse der ingen er sosiale objekter for herskerne, men åndsstyrte subjekter for de guddommelige krefter som våkner til erkjennelse av menneskeverdien innom oss selv, perlen i verdens aker. Både dyreriket, Gudsriket og djevleriket er TILSTANDER i mennesket selv og i vår kollektive utviklings historie. Derfor må verden gjenfødes i ånd og sannhet. Derfor må vi orientere oss helt fra nytt. Vi må frem til en ny, sann og realistisk opplysningstid, og stå på vakt mot det banale menneskes utiltrekkelighet. Infantilismen må overvinnes.

Sosiologi
er læren om samfunnets skapelse, vekst og utvikling. Er det en sann, objektiv sosiologi, ser man det levende samfunn som en viktig og integrerende del av den store universale enhet og helhet. Derfor er f.eks. en riktig samfunnsøkonomi først mulig når vi bevisst flytter forestillingen av samfunnet inn i sin naturlige sammenheng får nyte godt av den universale helhetsøkonomi som ennå aldri har spilt falitt. Dette vi nå snakker om, er økologi i realistisk forstand, og ikke i en snever partipolitisk forstand, der den universale helhetstenkning er fordampet i døgnfluenes kvalmende fjøs. Dette er ingen svermerisk økologi, ingen Tom Berntzensk kjeftsmelle-økologi i Ap's populistiske bilde, men en økologi bygd på fjellfast og evig grunn. Nettopp denne livsviktige side ved vårt samfunnsliv er det vår oppgave å påvise.

Husker dere hvilken uhyre betydning det fikk den gang Darwin og andre sannhetsforskere påviste at vi som mennesker også tilhørte den øvrige skapning?Vi har en integrerende del av hele den universale enhet og helhet. Men hvis det fikk betydning for oss å få vite at vi alle kom fra samme rot og alle var av samme slekt, slik at menneskets rette plass i utviklingen ble klarlagt for oss, Vil det ikke komme til å få uhyre stor betydning når verden får vite at også

samfunnet ernærer seg fra det samme universale kretsløp som alt annet levende, og at alle statsbudsjetter og all pengepolitikk utelukkende uttrykker den samme billeddyrkelse, fetisjisme og overtro som menneskeheten hadde å kjempe mot fra menneskelivets første morgen?

Vår samtids kirke, skole og partivesen synes å være døv og blind, sløv og indifferent overfor det som vi i nyorienteringsutbryternes minoritet påviser. Vi er fremdeles mindretall, men vår tenkning er i pakt med en allmektig kraft som etter surdeigsprinsippet består og virker gradvis, om enn usynlig, uansett den kompakte massen i den øvrige samfunnsdeigen.

Vi i dette nyorienteringsmindretallet søker å innstille oss i pakt med den allmektige virkelighet. Guds universale virkelighet. Vi er i ferd med å oppdage samfunnets biologi, morfologi og helselære. Til virkelighetens sosiologi hører kunnskapen om det evige, organiske liv, dets orden og lovmessighet. Selv om du og jeg og de andre dør som cellene i vår organisme dør, men som allikevel fornyes - så lever samfunnskroppen videre.

Vi ser stadige avsløringer i massemedia om hvordan politikk og religion egentlig er en opplæring i misforståelser og i irrasjonell livskunst. Men det er sosiologiens oppgave å innstille oss rasjonelt, altså fornuftig, til kollektivet. Det er sosiologiens oppgave å gjøre oss i stand til å realisere det gode som alle vil, og til å hindre gjentagelser av det onde som ingen vil.
Viljen er jo den kraft som holder oss oppe. Viljen er det som alle levende flyter på. Drivkreftene er våre somatiske og psykiske livsdrifter som skaffer bevegelsen i vårt viljesskip. Men åndsmakten eller tenkemåten, vårt bevissthets- og forestillingsliv er den skipper, styrmann og los som bestemmer kursen for vårt liv.

Er det noen som tror at det er god vilje som mangler i våre dagers verden?Det var sikkert heller ikke god vilje som manglet hos våre forfedre når de kjempet for frigjørelse og rettferdighet. Men når det ikke lyktes dem å skape et rettferdig, holdbart og levedyktig samfunn, så var det noe vesentlig som manglet, nemlig selvorienteringen. Når de ønket å bekjempe pesten, maktet de det ikke. De var nemlig irrasjonelt innstilt, alle som en. De mente det godt når de malte kors på døren, men det var irrasjonelt, det var dårskap. Først med Pasteur, som fant ut om bakteriologien, fikk vi en åpen kamp mot all religiøs trolldom, og nøklene til bekjempelse av pesten. Det var ikke mangel på god vilje, men det manglet lys og oppklaring.

I dag vet vi at alle folk i verden ønsker å skape verdensfred og global folkelykke. Men ennå arbeider de fleste irrasjonelt, fordi de hverken kjenner sannheten om kollektivet eller om sin naturs egenart. Teologi og naturvitenskap har tåkelagt og "problematisert" det hele. Vi som ennå er i mindretall, har en allmektig oppgave foran oss: en oppgave som går ut på å fjerne tåkelegningen og problematiseringen, selv om motstanden er aldri så kompakt fra fordomsfulle kvaksalvere og allvitende små og store paver.

***
(forts. neste nummer )

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside