leder ved Erik A. Eriksen
Er nyorienteringen realistisk? Eller er den bare en behagelig dagdrøm som ikke står i forhold til den skremmende virkelighet rundt oss? - Har B.D.B.s tanker og visjoner noe å si vår tids mennesker? Eller, - er det bare illusjoner og utopier sprunget ut av en nær forgangen tid? - Det slår en ofte hvor lettvint og skråsikkert (vi alene vite) man doserer de mest kompliserte samfunnsmessige forhold. Både økonomiske og religiøse anskuelser for ikke å snakke om politiske problemer blir omtalt som om nyorienteringen har svar på alt.
Er det f.eks. realistisk at et rentefritt pengesystem kan innføres i Norge og andre land om i verden? - Kan vi tro det? Eller, - hadde Sigmund Freud rett da han forfektet at "Det kapitalistiske system passer mennesket best - fordi menneskene egentlig er hverandres fiender". - Jeg tror på mange måter han har rett.
Se på denne vanvittige konkurranseiveren i sport og penger. Dette heseblesende jaget etter penger og statussymboler vitner om at vår neste egentlig er vår motstander, en fiende som det gjelder å beseire.
For noen dager siden hørtes her fra Nesodden hylende og brølende motorer fra Bunnefjorden. Det var rikfolket som skulle måle hestekrefter til vanns. I spissen stod vår nye pengeguro og milliardær Kjell Inge Røkke. Han bruker 20 millioner i året på sin hobby. Så vet man det! Hvilket vanvidd! - Og han er ikke alene. Rundt om i verden sitter masse mennesker på sine pengebinger som de vokter med nebb og klør, og som de gladelig spekulerer med for å få enda mer penger.
Det verste av alt er at vi elsker det. - Vi leser om dem, og drømmer om at vi selv en gang skal bli som dem: Rik og berømt! Så har vi kongehusene, med all dens pomp og prakt. Disse familiene som vi har gitt en hel masse privilegier, for siden å ligge på kne og tilbe dem som guder. Det er jo helt absurd. - Men vi elsker det. Gud bedre! Men det er virkeligheten - sprunget ut av den menneskelige psyke.
Har da nyorienteringen og B.D.B.s lære noe å si vår tids mennesker og vår mentalitet?- Det har den sikkert, men vil noen høre? De fleste har ikke hørt om noen Dybwad Brochmann - og har noen hørt om ideene og læren til nyorienteringen, så rynker de på nesen og sier: Uff - for noe tull. Jeg er sikker på at hvis man kom med B.D.B.s lære og visjoner til en mann som Kjell- Inge Røkke ville han vel bare smile litt nedlatende og si:"Jaså gitt" - sier du det! - og så gå sin vei.
Ingen kan slå bombastisk fast at nyorienteringens visjoner og lære kommer til å spille noen rolle i fremtiden. Men, vi må bort ifra skråsikkerheten og persondyrkelsen. Det har vi sett nok av i religiøse sekter og i politikken. Sentripentaldriftene (den midtpunktsøkende drift) kan være en farlig drift. - Den gjør mennesker til dagdrømmere og tankeløse roboter som tror de kan forandre verden med slagord og lettvinte sitater.
Det er blitt meg fortalt at Brochmanns bok "Mentalitet og livsskjebne" er oversatt til russisk og nå trykket opp i noen tusen eksemplarer for å deles ut på universiteter o.l. i Ukraina. Dette er blitt gjort mulig ved Even Lorch-Falch og John Krossens uegennyttige innsats. Myndighetene der skal også være interessert. Det er jo oppsiktsvekkende og vi venter spent på den videre utvikling som kanskje kan føre til praktiske resultater.
En ting er i allefall sikker: Brochmanns ideer og filosofi krever en ganske omfattende mentalitetsforandring. Dens mål er vel å forandre verden.
En ganske morsom replikk kom for litt siden av forfatteren Tor Åge Bringsværd i Dagbladet: "Vil vi forandre verden, kan vi starte med å klappe en hand".
La oss gjøre det!
av Anders Ryste
Du berømmer Lorch-Falch fordi han har tatt initiativet til å få oversatt BDB til russisk. Det gjør også jeg. Jeg bukker og takker. Flere bør tenke på oversettelser. Vi har oversettelser på engelsk, tysk og svensk. Hva med oversettelser til latinamerikanske språk? Med litt tålmodighet så kommer det.
Men la meg si det straks. Boka Neue Wege som Feushtenhofer fra Østerrike tok seg av i Wien og fikk oversatt til tysk, ble den store skuffelse. Terminologien i boka ble ikke forstått. Tankegangen når det gjelder vårt levende samfunn, var så idiotisk fjernt fra tysktalende lesere, at hele bokopplaget på flere tusen bind, ble liggende usolgt i Sensen Verlag i Wien. Bondes Forlag måtte ta et hei dundrende tap. Oversettelser er ikke risikofritt!
Derfor tilbake til Norge. Hva er kommet ut av BDBs virksomhet?Jeg vil at våre venner skal se tingene i sammenheng og betenke følgende:Det var BDB som introduserte yrkesopplæringen for ungdommen. Tro ikke på pengene, men lær dere et fag, sa han til de unge. Fra 50-åra fikk vi yrkesskoler og fagskoler. Vi fikk opplæring i flere og flere fag.
Hvem trodde på fiskemærer og odling av fisk i 30-åra?Alle lo av slik tale og praksis fra BDB!Idag er fiskeoppdrett landets nest største vekstnæring!
BDB var blant de første som forlangte utbygging av våre fossefall for å skaffe elektrisk kraft. Fossene er blitt utbygget de, men han forlangte en dekapitalisert og desentralisert utbygging, så det ikke ble slik som nå, at forbrukerne må drive fossene og ikke omvendt. BDB var gartner. Hva med gartnerivirksomheten på norsk muld. Det har utviklet seg med stormskritt. Mindre sol i Norge, men tilsvarende bedre smak på norskavlede grønnsaker. Gartnerier vokste frem selv lengst i nord. For Grepa-fabrikken i Ørsta var BDB livsvarig konsulent. -
Stortingsmann S. Jakobsen fra Bleik, ble utledd på Tinget fordi han forkynte at menneskene ikke lever av budsjetter, men av fisk og godt kjøtt. Hvem var far til Vestlandets mektige skogreising? BDBs venn og fylkesskogmester Hans Berg.
Nyorienteringens innsats i landet bygger på våre reelle næringer og næringsveier. Ved hjelp av moderne teknikk og driftsmåter så skjer dette hver dag. Det man lo av i 30-åra, tas mer og mer alvorlig.
I 30-åra da jeg var innom universitetet, trodde de lærde på konjunkturene. Sosialøkonomene kalte pengeveksling, renter på penger, aksjer og obligasjoner, fusjoner og fisjoner, forsikring, bankvirksomhet og spekulasjon for virkelig økonomi. Jeg protesterte mot en slik mentalitet i selveste Sosialøkonomisk Samfunn foran ansiktet på alle professorene. Jeg ble utledd og nærmest kastet ut av auditoriene.
Etter at jeg drog derifra forfusket professor Frisch BDBs skisse til et nytt og reelt Samfunnsrekneskap. Dette som det virkelige grunnlag for all budsjettering.
Kjære Eriksen, vi har gjort rett. Gi tål, la hedningene få høste noen flere erfaringer med sin fiktivlek, så våkner de. Norge er verdens rikeste land på ressurser. Takket være Nyorienteringen er vårt land valgt ut til å gå i spissen. Nytt kan ikke komme fra alle landene samtidig. Arbeidet vårt er ikke forgjeves. Dumheten i politikk og religion, feirer snart orgier. Folket nekter å være med. De vil ha noe nytt, noe virkelig nytt.
Takk for artikkel og tegninger til avisa. Avisa vil gi deg nytt og bedre humør. Skriv igjen. Den virkelig Norges Bank er realverdiene. Ikke papirformuen som det strides om i dag. Snart er det bare politikere som ikke formår å skjeldne mellom fiktivverdier og realer.
av Sverre Opsahl
(fortsettelse fra forrige utgave av Samfunnsliv)
Det jeg har skrevet ned her, er tanker jeg har syslet med og til nå kommet fram til i min tid som lærer i framhaldsskole, spesialskole og i barnetrinnet i grunnskolen. Mange av tankene har nok begynt å svirre i barndommen og ungdommen hjemme på garden med tjenestefolk ute og inne, og senere på bil- og traktorverkstedet, i siviltjenesten og på lærerskolen, og sist, men ikke minst, gjennom et mer enn 40 års samliv med min kjære Anne Marie.
Det jeg er mest opptatt av, er det som klassiske pedagoger har poengtert, og som alle lærere vet. Likevel vil jeg spørre, har vi ofret dette nok oppmerksomhet? Det jeg tenker på, er:
BETINGELSE FORLÆRING(og dermed for liv) ERSOSIALTRYGGHET.
En hjertelig takk til alle som har sagt meg imot!
For det var da jeg kom videre.
* * *
Om sosialiserings-prosessen
20 forskjellige 1. klassinger kommer til skolen første skoledag, med hver sin bakgrunn. De kommer fra hver sine familier, hver sine miljøer, hver sine småsamfunn, samfunnsorganismer. De er celler som skal danne en ny organisme: den klassa de skal utgjøre i kanskje den viktigste delen av deres liv. Disse 20 skal gå sammen i 7, kanskje 10 år. For at de skal få utviklet sine evner og anlegg og få den kunnskap skolen kan gi, må de kunne fungere godt sammen. Et godt samspill er avhengig av at alle føler seg trygge på alle de andre. De møter med den trygghet de har fått tilegnet seg til nå. Nå skal disse 20 forskjellige individene ved hjelp av indre iboende muligheter gjennom en prosess vokse seg sammen til en organisme som skal fungere til beste for alle. Organismens svakeste punkt til enhver tid er den minst trygge eleven. Den vil røpe seg ved å skrike, erte, slå - eller den vil helst prøve å gjemme seg bort. Jeg, som lærer, kan hjelpe denne eleven via klassa. Alle samtaler om hva som har skjedd, og evt. ikke skjedd, må skje i samlet klasse. Det vil føre til tillit og trygghet. De aller fleste konflikter kan løses ved å prate sammen om dem, for de beror ofte på misforståelser. Unger er også som oftest fornøyd når det er blitt klargjort hva som har skjedd. Målet er at den som var i ferd med å gli ut, kommer inn igjen i fellesskapet, i organismen. Ingen bruker ordet "skyld". Jeg, som lærer, blir bestandig stående utafor klasseorganismen. Jeg kan aldri bli en del av den. Derfor kan jeg heller ikke føle helt hva som skjer, føle de indre lover i organismen. Jeg kan derfor lett ødelegge hvis jeg begynner å blande meg inn for å ordne opp.
Hva er tid???
Fortida har passert og kommer igjen i framtida som nåtid. Fortid, nåtid og framtid er mye det samme. Nåtida preges av fortida, fordi de tankene som former nåtida, ble tenkt i fortida. Jeg lever midt i de tankene som levde før meg, de som ble formet mens fortida ennå var framtid. Det er bare i nåtida jeg kan gjøre noe for å forme framtida. De tankene jeg tenker i nåtida, realiseres i framtida med sine drømmer, visjoner, håp, lengsler.
Det jeg vil at mine etterkommere skal ta vare på, det tenker og utformer jeg i dag. Men dagen i dag er snart fortid. Derfor må jeg tenke framtid for å forme nåtida. Vi har både nåtida og framtida på lån fra våre etterkommere for å være med på å forme deres nåtid i framtida.
Det nøres ut som noe negativt å si at tida går. Det høres ut som resignasjon, som om det er for sent å gjøre noe. Tida kommer, den! Det har den gjort fra før tidenes morgen, og det vil den fortsette med til etter tidenes kveld. Men tid er egentlig ingenting, bare et praktisk hjelpemiddel for å avtale et stevnemøte. Hvis jeg sier at tida går for fort, da betyr det at jeg hadde regnet med å rekke mer enn jeg kan klare å overkomme. Jeg hadde ennå ikke lært å disponere tida. Eller jeg hadde ikke forstått at dagen er så kort eller så lang som den er. Derfor må jeg tenke nytt. Jeg må si at tida kommer, og at det er nok tid å ta av. Jeg rekker ikke mer fordi om jeg tror at jeg skal rekke mer enn jeg rekker.
Det jeg ikke rekker i dag, det rekker jeg i morgen - kanskje. Kanske jeg rekker mer ved å tenke slik? Og kanskje jeg holder meg friskere?Kanskje jeg lever lenger? Men da kan jeg kanskje rekke mer, da? - hvis det er målet? Kanskje jeg heller burde leve mer - nå?
***
Det jeg gjør mot andre, det vil bli gjort mot meg.
Det andre gjør mot meg, det vil bli gjort mot dem.
Du skal elske din neste som deg selv, har vi lært.
Derfor:
I samme grad som jeg elsker meg selv, elsker jeg min neste. Det er ikke sikkert jeg elsker meg selv i samme grad som det kan se ut til.
I. Skal jeg lære en fugl i bur å fly, må jeg slippe den ut.
I. Skal jeg lære å gå på ski i Sahara, må jeg dra hjem igjen.
I. Skal jeg lære å svømme i et brevkurs, må jeg finne meg vatn.
I. Skal jeg lære meg engelsk livsstil i Norge, må jeg dra til England.
I. Skal jeg lære mitt enebarn sosial adferd, må jeg enten skaffe meg flere unger, eller slippe ungen ut blant andre.
I. Skal jeg lage meg knivskaft av bjørk, må jeg ha bjørk.
I. Skal jeg lære en unge sosial adferd på skolen, må jeg la ungen få anledning til det.
Viljen er drivkraften, motoren
Det kommer an å styreinnretningen hvordan kraften, viljen skal brukes.
Det kommer an på bevissthet og holdninger.
Det er den same kraft, vilje, som ligger bak både hat og kjærlighet, elskov og mord.
"Morgenepisode"
"Vet du hva vi skal gjøre i dag, lærer?" spurte Ida og Alf i kor.
"Ja, sett dere ned, så skal dere få vite det," svarte læreren.
"Fra 8.30 til 9.15 skal dere være interesserte i matte.
Fra 9.15 til 9.25 skal dere ut og finne på noe sjølve.
Fra 9.25 til 10.10 skal dere være interesserte i grammatikk.
Fra 10.10 til 10.20 skal dere ut og finne på noe sjølve.
Fra 10.20 til 11.05 skal dere være interesserte i sang.
Fra 11.05 til 11.35 skal dere spise og så gå ut og finne på noe.
Fra 11.35 til 12.20 skal dere være interesserte i tegning.
Fra 12.20 til 12.30 skal dere ut og finne på noe sjølve.
Fra 12.30 til 13.15 skal dere være interesserte i engelsk.
Fra 13.15 til 13.30 skal dere ut og finne på noe sjølve.
Fra 13.30 til 14.15 skal dere være interesserte i kristendom.
På de 10 minuttene deres skal få finne på noe sjølve, skal dere kle på dere, finne noen å leke sammen med, organisere og komme i gang med leken."
(Ida og Alf begynte å gråte lenge før læreren var ferdig med å si fram regla.)
***
Vi har alle det samme mål, nemlig å gjøre forholdene bedre og bedre. Målet er et fullkomment samfunn. Men vegen fram dit er vi uenige om. Og den kjemper vi for, slåss for, dreper hverandre for. Du verden så mange martyrer verden kan oppvise! Men da må vi jo klare det en dag.
***
Jeg er pålagt å lære ungene opp i en demokratisk tankegang. Da må jeg gjøre det.
***
Vår generasjon kom til månen fordi vi fant ut hvordan. Men drømmen har kanskje vært der siden menneskets skapelse?
***
Skoleåret begynner 1. august. Tenk om kravet var at ungene måte ha fylt 6 år innen da for å kunne begynne på skolen!
Da hadde høstungene, ca 40%, hatt anledning til å få beholde mer av sin barndom og å modnes mer, og samfunnet ville forandre seg til det bedre.
***
Du gjør ingen feil, bare erfaringer.
Problemer finnes ikke, bare utfordringer.
Det "umulige" tar bare litt lenger tid
Det der er vanskelig, derfor klarer du det.
Alle må hjelpe hverandre med å passe på hverandre
Hvis jeg sier til ei klasse at alle må passe på seg sjøl, alle må passe seg slik at de ikke kommer i klammeri med noen eller skader noen, hvem skal da passe på de andre? Når klassa skal ut på tur, skal da den enkelte passe på bare seg sjøl, eller skal alle hjelpe alle med å passe på , - hjelpe hverandre med å passe på hverandre? Hvis en av elevene faller i ei elv på skoleturen, skal da denne eleven være overlatt til å passe på seg sjøl, hjelpe seg sjøl? Tenk om alle var så innpodet i at alle skal passe på bare seg sjøl at ingen hjelper den som falt uti!
Hvis jeg som lærer sier at alle må passe på seg sjøl, så er det selvfølgelig riktig, men bare halvvegs. Samtidig som alle har et ansvar for seg sjøl, har også alle et ansvar for alle de andre. Ungene må læres opp til å føle sosialt ansvar. Som en del av ei klasse, og senere som en del av en større helhet, samfunnet, har de både rett og plikt til å gripe inn, ta ansvar, bry seg, gjøre rett, vise hva som er riktig.
Det er ingen forskjell på det å falle i ei elv og det å være lei mot andre.
Hva røper jeg?
Hvis jeg snakker nedsettende om noen, dømmer noen, så forteller jeg kanskje like mye om meg sjøl som om den jeg omtaler. Jeg forteller om min egen utrygghet og manglende sjøltillit.
Når jeg forteller noe positivt om noen, så forteller jeg like mye om meg sjøl som om den jeg omtaler. Jeg forteller om min egen indre trygghet og sjøltillit.
***
Hvilke signaler gir jeg, eller hva "sier" jeg som lærer meg det jeg gjør eller ikke gjør, eller sier eller ikke sier???
Hvis...
- jeg hilser eller begynner timen før alle er kommet til ro...
"sier" jeg:
a) Å få elevene til å roe seg ned, er ikke viktig.
b) Det er ikke så viktig om alle hører det jeg sier.
Hvis...
- jeg lar meg avbryte når jeg sier noe...
"sier" jeg:
a) Det var ikke noe viktig det som var igjen.
b) Det er viktigere at elevene prater enn at jeg gjør det.
c) Det er helt i orden å avbryte andre.
Hvis...
- jeg avbryter en elev...
"sier" jeg:
a) Det er helt i orden å avbryte andre.,
Hvis...
- jeg fortsetter å snakke når to elever begynner å prate seg imellom ...
"sier" jeg:
a) Det er ikke noe viktig det jeg sier.
b) Elevene må få prate om sitt.
Hvis...
- jeg kommer for sent til timen...
"sier" jeg:
a) Det er ikke noe viktig å holde ei avtale.
b) Det er ikke noe viktig det vi skal drive med.
Hvis...
- jeg begynner timen med å spørre hvordan elevene har det, om noen har noe å fortelle eller noe å vise fram...
"sier" jeg:
a) Det er viktig at elevene vil vise fram det de har, og at de blir vant til å fortelle det for klassa.
b) Uten menneskelig kontakt nytter det ikke med fag.
Hvis...
- jeg sier: "Kan du fortelle meg..."
"sier" jeg:
a)Nå behøver ikke de andre å høre etter.
Hvis...
- jeg sier: "Kan du komme hit opp..."
"sier" jeg:
Tavla, kateteret og jeg er øverst, elevene nederst.
Hvis...
- jeg skriker utover klasserommet: "Nå må det bli stille her!"...
"sier" jeg:
a) Det er lov å skrike.
Hvis...
- jeg smiler...
"sier" jeg:
a) Det er lov å smile.
Hvis...
- jeg svarer: "Jammen nå har jeg da akkurat sagt det!"...
"sier" jeg:
a)Det er bedre å bebreide enn å svare på spørsmålet.
Hvis...
- jeg sier: "Ja, nå er det tredje gangen jeg sier det"...
"sier" jeg:
a) Jeg hadde ikke orden på meg til å undersøke først om alle hørte etter.
***
Hvis det å fungere i ei gruppe har noe med trygghet/utrygghet overfor de andre i gruppa å gjøre, vil da en unge bli tryggere overfor de andre hvis hun/han
- refses for noe inne i klassa?
- tas med ut på gangen og refses der?
- gis skyld for noe hun/han har gjort?
Vil en unge komme gledesstrålende hjem og fortelle om en slik opplevelse?
Vil det virke som straff eller belønning?
Kan hensikten være å skremme?
Hvis det å skremme er hensikten, kan jeg skremme vekk frykten hos en unge?
(3. Del kommer i neste utgave av Samfunnsliv på nett!)
av Oddmund Gullteig
Menneskehetens problemer skyldes den kollektive avsporingen fra virkeligheten.
De fleste av oss som er samlet her til dette nyorienteringsstevnet har det vel så noenlunde brukbartt i dette landet. Derfor kan det kanskje for noen virke for kritisk når vi arbeider for en ny livsorientering. Men heller ikke her i landet er det alle som har det så bra. Det er tegn i tiden som viser oss konturene av en uvirkelighetens verden i ennå større nød og kaos enn det vi ser i dag.
I arbeidsdelingens samfunn må vi ennå en tid være beskyttet av et menneskelavet kollektivt system. Dette er et beregnet system hvor alle nødvendige faktorer som hører livet til er målt opp mot hverandre, som en beiledning for vår livsførsel.
På de fleste områder er menneskene i vår tid nesten fullkomne i sine beregninger hvor alle faktorene gir sannferdige uttrykk for virkeligheten. Men dessverre, samfunnssystemets verdiberegninger er ennå i våre dager besmittet av noen falske faktorer i regnestykket.
Når bare en eneste faktor i en beregning er feil, så blir også resultatet feil. Det er i første rekke vårt pengesystem som er belastet av falske faktorer. De fleste tror ennå at alle faktorene i det fiktivøkonomiske spillet er ekte, og menneskene som en helhet er vedtektsforpliktet til å følge dette spillet.
Resultatet ser vi, det som skulle være samspill har blitt en karikatur av menneskenes naturlige samkvem.
Menneskenes mange livsdrifter søker sin tilfredsstillelse i livets forskjellige områder der de føler tiltrekningen. Dette er en naturlig prosess. Men de mål som driftene søker mot kan være falske objekter, oppkonstruert av menneskene selv. Vår økonomiske oppholdelsesdrift fristes i vår tid med en økonomisk konstellasjon som er et gigantisk falsum. Livet lar seg ikke styre i lengden av livsløgner, derfor er det livsløgnens frukter vi stadig ser bli verre for hver tid.
Pengesystemets opprinnelse stammer fra den tiden varebyttet blev en nødvendighet. Og varebyttet blev nødvendig når menneskene begynte og spesialiserte sin yrkesaktivitet. Da var de ikke seg selv nok lenger, de blev da avhengige av andre spesialisters produkter. Istedet for å trasse omkring å bytte varer blev pengebruken en praktisk oppfinnelse. Men vi vet hvordan det gikk, pengene ble fantasert om til å bli en slags levende vesener. De blev tillagt formeringsevne og voksekraft, ja de blev til og med et trekkplaster for kjærlighetslivet.
Allerede på Mose tid begynte denne utskeielsen å ta form. Moses så denne fare, og han sa at menneskene begynte å leke, og denne leken skapte interessemotsetninger og krig.
At barn gjennomgår en lekeperiode i sitt liv er en naturlig innstilling inntil de vokser seg ut av leken. En samfunnsutvikling har også en lekeperiode før den blir moden. Men hos individet varer lekeperioden bare i noen år, mens lekeperioden i samfunnsvoksteren varer noen tusen år.
Tenk deg at du sitter og ser Dagsrevyen i fjernsynet, samtidig leker noen barn med sine plastikkbiler på bordet. Under leken kolliderer plasbilene, de kommer i spinn og faller utfor bordkanten. Barna kommer i ekstate over det som skjer. Samtidig som bilkaoset på bordet blev dramatikk for barna, så kommer på TV-skjermen et opptak fra Børsen. Der skjer det dramatiske ting. Noen kurser farer oppover, andre nedover. Noen valutaer fyker i været, mens andre faller. Børsbetjeningen springer omkring med en telefon på hvert øre, kaster jakken og løser på snippen. Her foregår det store ting. Både plasbildramaet og børsdramaet er av samme karakter, de har sin rot i umoden fantasi. Men tragedien er at samfunnets lekeperiode har langt mere alvorlige følger enn leken med plastbilene. De voksnes lekesystem med penger skyldes ikke mangel på forstand, men menneskene er fra barnsben av, og hele livet, innpodet med troen på at pengesystemet hører virkeligheten til.
Det er vel naturlig ennå en tid at vi må ha penger, men ikke lenger som leketøy, men som en pålitelig måleenhet i varebyttets tjeneste.
Når det falske pengesystemet har satt menneskene opp mot hverandre, så blir vi mentalt skadet uten selv å forstå det. I stedet for et samfunn i harmoni utvikles statstroen, som skal holde styr på det onde mennesket. De forstår ennå ikke at oppløsningen i samfunnet er et dynamisk utslag av de falske faktorer som forgifter det levende samfunn.
Staten blir i våre dager dyrket som det livgivende, og i statsregnskapet posteres de livsnødvendige næringsveier som utgift. Det ser ut som om det er staten som holder liv i jordbruk, fiske og livsriktig industri. Når staten mener å ha belastningen med de levende næringsveier, så er det da naturlig at staten forsøker å begrense disse utgiftene, og i stedet satse på spill og åger med penger.
I kjølvannet av dette statsoverformynderiet ser vi nå at de livsviktige næringsveier overrasjonaliseres, og sentraliseres til større enheter. Kjempestore fartøyer soper havene etter fisk, sorterer ut den største, og kaster ut den minste fisken som da er skadet, eller alt er død.
Staten stimulerer nu til stadig større bondegårder. Et gårdsbruk med tradisjonell drift, på 100 dekar, er etter mammon- og stats-systemets beregninger nesten ikke fiktivøkonomisk bærekraftig lenger. For 50 år siden beregnet forskningsleder Anders Bremer ved Kvithamar forskningsstasjon i Stjørdal, at på 100 dekar jord i Trøndelag kunne man produsere all den maten som var nødvendig for å fø 100 personer. Denne maten besto av en fullverdig kost, korn, grønnsaker, frukt, kjøtt, melk, smør og ost. Dette var en beregning ut i fra skaperverkets muligheter, mens den samme produksjonen på 100 dekar jord i dag, 50 år senere, knapt kan brødfø en liten familie, for i våre dager lever vi av stener (penger) i stedet for brød. Dette var en forenklet sammenlikning, men den forteller så mye om den livs-forvillede mammonkulturen som er i ferd med å drepe det virkelige liv.
Snart gjennomskues avgudene som forvrenger livets virkelighet, og da blir det en enkel sak for virkelighets-seende økonomer og matematikere og etablere et pengesystem som trives best i fred og overflod, i motsetning til vårt nuværende pengesystem som trives best i ufred og materiell nød.
En betingelse for å kunne etablere et livsriktig pengesystem er at en må forstå forskjellen på stat og samfunn. Staten er et anorganisk tankeprodukt som varierer i pakt med menneskenes innbildning. Samfunnet derimot er et levende menneskefellesskap. Med andre ord; stat i forhold til samfunn kan noe forenklet likestilles med utgift i forhold til inntekt. Både utgift og inntekt, det vil si at både forbruk og produkt er betingelser for et økonomisk samspill, hvor begge disse faktorene er nødvendige.
Men på dette området er menneskene på avveier i sin tankegang. Når denne avsporingen i vår tid er så total, så skyldes det troen på at penger kan formere seg, og at både penger og stat oppfattes som noe levende, som beskattes uansett i hvilken rolle de fungerer. Når staten etter hvert overtar alle typer formynderi, så må den også stadig søke etter nye skatteobjekter, da den må håve inn fra samfunnet mange ganger mere enn den gir tilbake.
Det blir heller ingen forbedring ved å gi mammonsystemet frie tøyler. I Russland er begge variasjoner prøvd i den senere tid, og resultatet ser vi.
Jeg har alltid så lett for å komme inn på den økonomiske side ved nyorienteringen. Dette skyldes ikke i hovedsak at hver enkelt av oss må få mere penger å rutte med, selv om også det betyr mye for mange. Mitt engasjement omkring det økonomiske moment skyldes også all økende nød og brutalitet, mord og selvmord, kapitalisering og sentralisering, ensomhet og håpløshet, økologiske ødeleggelser og mere som beviselig har sammenheng med det hedenske pengesystemet.
Selv i vår relativt gode del av verden foregår det en uhyggelig utvikling, som også gir seg utslag i de nære ting. For 50 år siden kunne vi gå ganske trygt i byens gater både natt og dag, og på landsbygda var de fleste ytterdører, til alle døgnets tider, ulåste. Men i våre dager er ikke byene noe sikkert sted å ferdes i selv på lyse dagen, og ytterdørene må jammen være låste.
Det er for lettvint og trekke den slutningen at hvert enkelt menneske hver for seg må bli fullkomne i sin livsstil, så får vi paradisiske tilstander. Denne teorien holder ikke. Vi er også bare seller i en større helhet, som er det levende samfunnssystemet, og dette systemet blir en kopi av vår felles tro.
Menneskene må alltid leve i et system som er resultatet av deres egen livsforståelse, eller mangel på en sådan. Det som er det vesentlige når det spørs om å forbedre verden, er at selv om hvert menneske på denne jord blir gode som engler i sin personlige vandel, så er ikke det nok all den tid disse private gode englene er røvere i egenskap av et kollektivt system, uten at de selv forstår sin galskap på det kollektive område.
Det er nettopp dette som er så farlig for menneskeheten, og ikke forstå at de gjør noe galt. Jeg pleier å si, at å gjøre det vi forstår er galt, ikke er så farlig, for det har sin blåmandag med anger og lengsel etter bedring. Men det å rendyrke det kollektivt gale, og videre tro at det er riktig, det er livsfarlig for hele samfunnslivet.
Fra Bibelens visdomskilder ser vi at noen allerede på den tiden var oppmerksomme på de livsstridige utskeielser som foregikk i god tro, og som skyldes uvitenhet. Vi kan merke oss uttrykket:"Fader forlat oss våre lønnlige synder". Dette hentyder til de villfarelser som er skjulte for oss, det vil si synder som vi ikke er oss bevisste, villfarelser som vi til og med tror er riktige, og som vi i fellesskap rendyrker. Jeg tenker da spesielt på de falske faktorer i systemet, som jeg alt har nevnt.
All tro og overbevisning har en dynamikk i seg. Den kollektive livsløgnen fører til oppløsning og skuffelse, mens den livssanne kollektive innsikt løfter samfunnslivet opp mot den harmoni som er livets mål og mening.
Det fysiske mennesket er i slekt med alt som lever. Menneskene har utviklet seg fra det fysisk primitive. Skapelsens begynnelse forstår vi ikke ennå, og heller ikke slutten. Kanskje det ikke er hverken begynnelse eller slutt i evighetens løp?
Vi kan undres over at skaperverkets høyeste skapning, mennesket, er det skapte som ødelegger seg selv og sine livsvilkår verre enn noe annet levende vesen på vår klode. Forklaringen på dette paradokset er følgende:menneskene er i løpet av de siste titusener år underlagt en ny skapelse, en åndens dimensjon er i ferd med å utvikle seg i vår bevissthet. Spiren til denne oppvåkningen ligger i en latent Guds-dimensjon som har bolig i mennesket.
En av de mest høytstående dyrearter begynte å utvikle skapende fantasi, begynte å bli menneske, kanskje for 30-40 tusen år siden. Bevisstgjøringen av menneskets nye dimensjon, den skapende fantasi, utviklet seg fra det primitive, og fortsetter sin utvikling videre mot det fullkomne.
Under fantasiens første utviklingsfase vet vi at menneskene fantaserte liv i de forunderligste avguder, som de blev treller under.
Så lenge de trodde på disse fantasifostrene, så var disse betraktet som guder. Etter hvert som livsinnsikten utviklet seg, så blev disse gudene degradert til avguder.
Vi kan grøsse over alt det uskyldige menneskeblod disse degraderte gudene var skyld i så lenge de trodde på dem. Men det skal vi være klare over, at samlingen av degraderte guder er ikke fullsatt ennå. Historiens mest blodtørstige falske guder lever fortsatt i vår tid. Det er disse jeg tidligere i dette foredraget har kalt "de falske faktorer i systemet", og disse falske faktorer er vårt livsstridige pengesystem, med sitt haleheng, den deformerte stat.
Disse faktorene som er ment å være et hjelpemiddel for samfunnet, er i den form de fungerer, hatets og krigens stimulans. Ennå en tid har vi bruk for både penger og en koordinerende stat på noen områder, men da må disse to faktorene omtransformeres fra guder til praktiske driftsmidler for et friest mulig samfunn.
De styrende organer er uenige om så mye, og vil styre på hver sin måte. Men en ting har de felles, alle beregner ut i fra de falske faktorer i det kollektive systemet, og mener å kan styre det fundamentalt galt på en måte som gir et riktig resultat. Historien viser at samfunn etter samfunn har gått i oppløsning når avgudene, de falske faktorer, er blitt oppfattet som levende faktorer. Tegnet på at oppløsningens time nærmer seg for et samfunn er vantrivsel, sykdom og forbrytelser. I denne tidsepoken kan nesten ingen ting lenger overlates til den personlige frie men sosiale selvvirksomheten, da alles vandel er farget av de falske faktorer i systemet, uten at de selv er oppmerksomme på avsporingen.
Som en logisk følge av denne avsporingen får vi en overdreven sentralisering, og opp svulmer et diktatorisk byråkrati, som også har en tendens til å tiltrekke seg psykopater og korrupte personer. Når et samfunn befinner seg i denne nedbrytningsfasen, så ser vi at skaperglede og arbeidslyst brytes ned, og kravets ånd blir den rådende. I stedet for et selvvirksomt samfunn, utvikles et naturstridig statsstyre.
Når alle føler seg nødt til å kreve av alle, i egenskap av sine organisasjoner, da har vi døende samfunn. Det er som om alle grafser til seg med klørne ute. Menneskene blir i denne tilstanden oppfattet som onde egoister, når de mentalt forblendet kjører seg selv i grøfta.
I denne nedbrytningsfasen i et samfunn mangler det ikke på moraliserende påbud, og tiltak for å lege de syke symptomene. Vi kan ikke avvise som unødvendig den refselse som hver enkelt av oss må finne oss i, og de aller fleste arbeider jo med seg selv for å høyne sin personlige samfunnsånd. Men skal vi være ærlige, så må vel de fleste av oss si som Paulus:"Det jeg elsker det gjør jeg ikke, men det jeg hater det gjør jeg".
I denne bekjennelsen av Paulus ligger den krise som de fleste mennesker kjenner seg igjen i. Vi er bundet til de falske faktorene i systemet, og de fleste må finne seg i å innrette seg etter disse avgudene, selv om disse faktorene fordreier vår personlige vandel mot en lavere mentalitet.
Det er så enkelt å stille krav til sin egen måte å leve på, og ut ifra en selvkritisk holdning forsøke å bli nærmest fullkommen som menneske. Dette er da en god innstilling, men ikke nok.
Vi må være klare over at vi med vår sosiale lengsel og med vår skapende fantasi, også er delaktige i vår kollektive måte å leve på, som system.
Samfunnene går i oppløsning når deres kollektive verdibegreper ikke er et sant speilbilde av virkeligheten, men i stedet er besmittet av falske symboler som fortrenger noen av de mest vitale faktorer i skaperverket.
Byråkratiet og byene vokser, mens de naturlige næringsveiene enten fraflyttes eller overrasjonaliseres. miljøet og mentaliteten er taperne i denne livsstridige utviklingen.
Noe av det som særpreger oppløsningstiden er begrepsforvirringen blant de toneangivende. Et typisk eksempel på denne begrepsforvirringen forekom ofte under fusjonshysteriet blant de såkalte finansgigantene som har herjet vårt land i den senere tid. Dansen omkring gullkalven blev kalt "finansnæring". Nu må det snart begripes at denne leken ikke er en næring, men en tæring. En dødsens tæring på all livsbejaende næringsvirksomhet, og en psykisk forgiftning av alt samfunnsliv.
Utifra statens verdibegreper kan denne leken også gi grunnlag for beskatning. Når de fleste snart gjennomskuer denne tærende leken, så er det ikke veien å gå å beskatte denne fantasileken så hardt at den kan komme til å opphøre av seg selv. Vi må være klare over at staten elsker gode skatteobjekter, og den kommer heller til å stimulere denne illusoriske pengeleken, da staten som selv er en illusjon næres av denne avgudsleken. Det døde lever av det døde.
Så lenge nestekjærligheten ennå ikke har livsvilkår på grunn av våre avguders ødeleggende effekt, så må vi ennå en tid beregne vårt økonomiske samkvem med hverandre. Den pengetekniske veien å gå er å forlate det illusoriske statsregnskapet, og gå over til et livsviktig samfunnsregnskap. En slik forandring betinger en ny pengeteknisk forståelse som ser forskjell på produkt og forbruk, slik det fungerer i virkelighetens samspill.
Det er kun produktet som skal beskattes, og ikke alle andre skatteobjektpåfunn som vi oversvømmes med i vår tid.Tidligere tiders skyldmarksbeskatning var en langt mere livsriktig beskatning enn vår tids uhemmede skatte- og avgiftssug som skyldes dyrkelsen av de livløse faktorer i systemet.
Når samfunnsregnskapets virkelige utgiftsside balanseres mot en eksakt inntektsside, så får vi et livsriktig "netto nasjonalprodukt", og det gamle målebegrepet "brutto nasjonalprodukt" vil fortone seg som en narretåte fra menneskeutviklingens leketid.
I et livsriktig pengesystem kan det ikke forekomme beskatning av kapital, forbruk, lek og driftsutgifter. Å beskatte slike faktorer har ingen ting å gjøre med pengenes funksjon i varebyttets tjeneste. Vår tids totale beskatning har sitt utspring i troen på at penger kan formere seg. Vareprisen i et samfunn øker i takt med den offentlige vokster, og det som ligger i tiden er fortsatt prisstigning. Et lønnsomt prisfall er betinget av nedprioritering av offentlig sektor, og en minimal lånerente.
De teorier som i grove trekk her er fremsatt om et livsriktig pengesystem, er kun et mekanisk hjelpemiddel til å bevise hvor rike vi er. Materielt har vi ingen ting å kives om, og vi kan på en moderne og miljøbevisst måte innrette oss i varierte samfunn i pakt med virkelighetens muligheter på alle områder.
Når de falske faktorene i systemet blir avsjelet, blir det grobunn for nestekjærligheten, og den blir samfunnets bindevev. Når nestekjærligheten gjennomstrømmer hele samfunnet, da blir det overflødig mye av det matematiske og mekaniske stoffet som jeg har behandlet i dette foredraget.
Når menneskenes innsikt begynner å avskaffe de siste falske faktorene, avgudene, i det kollektive systemet, da vil den viktigste av alle samfunnets sanne faktorer begynne å merkes, mentalitetsforandringen.
Det er så mange i vår tid som fortviler og mister motet, men det er en lettelse å forstå den oppløsningens tid som måtte komme i kjølvannet av de falske faktorer i kollektivet. Det er så mange som lider av ensomhet. Deres gud er så langt borte, langt ute i himmelrommet. De har ikke fått vite at livets intelligens, Gud, er kommet nær. Gud er ikke bare langt borte, men i altet. Gud bor i alt levende. I de lavere former som instinkt, og i menneskene lever Gudsdimensjonen ennå for det meste i det ubevisste, men utvikler seg som voksende bevissthet og intuisjon.
Menneskenes utvikling beror ikke på tilfeldigheter, men har i seg en motgangens vekkelse. Da skal vi vite at det er livets krefter som hamrer mot våre fordommer i vårt livsbilde, og ber oss løfte vårt indre syn, å se. Ånd er også energi, og er bundet til evighetens løp.
Som en konklusjon på dette ensidige foredraget så vil jeg poengtere følgende:Før den høyest utviklede skapningen på Jorden begynte å få fantasi, så var det instinktet som var dens veileder. Når livsgrunnlaget på dette tidspunktet var rikelig på alle områder, så var det ingen veiledere blant dem som ga ordre om sparing på det livsnødvendige som det var overflod av. Men merk dere at overflod i vår tid en ensbetydende med dårlige tider. Under fantasiutviklingens tidsepoke diktet menneskene opp de mest tragiske uvirkeligheter, avguder, som de trodde var virkelighet, og som de led under.
Den verste avguden av dem alle, mammon, lever ennå, blodigere enn noen gang. Mammonismen er de fattiges blodsuger, og krigenes inspirator.
Det er bare en virkelig Gud, som er en dimensjon i altets mangfold, men en spesiell dimensjon i menneskets indre, som ennå er delvis skjult for oss. Dette er virkeligheten menneskene har å forholde seg til skal verden bli frisk, og det er det livets mening at den skal bli.
Takk for oppmerksomheten
av Vidar-Rune Synnevåg
Det heter at på frukten skal treet kjennes. Fruktene av vårt liv, vår kultur og samfunn er bl.a. forurensing, forsøpling og utplyndring av naturen og sosiale problemer som arbeidsledighet, stoffbruk, kriminalitet og vold, mangel på omsorg m.m. Og selv om disse fruktene bare er symptomer på en grunnleggende årsak i treet, vår kultur og vårt samfunn, så er det bare symptomene i seg selv vi ser og er opptatt av. Derfor blir det som i eventyret om trollet med mange hoder: Vi hugger av ett og det vokser to nye ut igjen. Eller sagt med et annet bilde - alt miljøarbeid er bare krusninger på overflaten så lenge vi fortsetter symptombehandlingen og ikke gjør noe med selve årsaken. Det er som om vi ommøblerer på dekket av et synkende Titanic mens vi fortsetter festen på 1. klasse (uten engang å ha et hav å hoppe i).
Hva er det som gjør at vi bare ser, snakker om og arbeider med symptomene? Hvorfor våger vi ikke å ta for oss selve trollet - vår kulturs iboende grådighet?
På mange måter oppfører vi oss som alkoholikeren og stoffbrukeren. Vi er blitt gradvis tilvendt og vi trenger større doser etterhvert. I dag greier vi oss ikke uten det materielle kavet. "Shopping" er blitt kultur og en nødvendig "dose". Når noen nevner at vi må redusere forbruket (fordi bruk av penger er bruk av natur), oppfører vi oss som alkoholikeren som noen vil ta flasken fra. Vi har tusen unnskyldninger, bortforklaringer og knep - både overfor oss selv og andre, selv om vi vet, innerst inne, at det er nødvendig å sette bremsene på. At det finnes en grense for bruk av naturen som vi har passert for lengst, det samme gjelder mangel på omsorg for barn og medmennesker,. Vi vet at vi må legge radikalt om fordi det ellers vil gå galt snart. Men vi fortsetter å narre oss selv - som alkoholikeren og stoffbrukeren også gjør det.
Like ille er det at vi - som dem - ikke har det godt underveis heller. Å si noe annet er løgn!
Mellom hver 3. og 4. nordmann får kreft - 70- 80 prosent av disse er miljøtilknyttet. Hjertekarsykdommene rammer svært mange - allergier og astma likeså. Disse og langt flere av våre sykdommer er tilknyttet måten vi lever på; stress, forurensing, tilsetningsstoffer, mangel på vitaminer, mineraler og sporstoffer som følge av krav til effektivitet i landbruket. Vi krever stadig billigere landbruksprodukter og betaler heller med helsen.
Samme årsak har jorderosjon, skogsdød, ozonproblemer, forørkning, utryddelse av regnskogene, utdøende fjorder og hav, og sosiale problemer i form av kriminalitet, vold, stoffbruk, arbeidsledighet, mangel på omsorg, ensomhet og selvmord.
I vår selvopptatthet gjennom årene har vi også "glemt" at det fremdeles dør 40.000 barn hver dag av matmangel. Tilsammen dør 40 millioner mennesker hvert år p.g.a. sult og underernæring. Dette er fruktene vi høster av livet vi lever; hver dag på vei mot noe som kan bli et totalt nederlag.
Denne slagmarken er grådighetens ansikt. En krigsskueplass vi ikke våger å forstå eller se sammenhengen i.
Grådigheten er som en fiende som har okkupert og besatt - ikke bare vårt land og resten av den "siviliserte" verden, men den har okkupert oss selv. Og vi ser det ikke. Er det likegyldighet - eller er det grådighetens blindhet som gjør oss i stand til å gjøre det vi gjør mot naturen, mot medmennesker og mot oss selv?
I en annen krigssituasjon - om en "kjent" fiende ville okkupere oss - hadde vi gått "mann av huse" og vært villig til å ofre livet for "fred og frihet". I dag er vi okkupert av grådigheten (eller bergtatt av trollet) - og vi løfter knapt en finger.
"Her er nok til alle - men ikke til grådighet" sa Gandhi. Og det gjelder ikke bare mat - men alle jordens ressurser som må deles likt. Og det er vi, de "siviliserte" industrilandene, "de rike", som har fordelingsnøkkelen til mat og ressurser. Men grådigheten er en dårlig fordeler. Derfor blir alt så ulykkelig skjevt fordelt.
Alexander Solshenizyn sa for noen år siden: "Vi står alle foran et historisk sammenbrudd. Det vil bli som en flodbølge som forandrer sivilisasjonen og tidsalderen totalt. Det moderne samfunn er hypnotisert, det lever i selvbedrag og illusjoner og har derfor mistet sansen for farer. Bundet som det er til materialismen, er det kun opptatt av velstand og underholdning. Derfor er det ute av stand til å oppfatte hva det er som fortere og fortere kommer mot oss".
Det nytter ikke "å begrense" oss ut av elendigheten og vår videre skjebne. Det nytter ikke å lage nye lover, nye grenser, nye forbud som skal regulere grådigheten, eller holden den i sjakk innenfor visse "tålegrenser". Som alkoholikeren som prøver å regulere sin avhengighet, men blir lurt av flasken gang på gang, vil grådigheten finne seg nye veier hele tiden. Vi må legge helt om, stake opp en ny kurs og vende grådigheten ryggen. Men først må vi, som alkoholikeren, innrømme, innse vårt problem, vår indre fiende. Ta grådigheten på alvor - våge å snakke om det, våge å se trollet inn i øynene til det sprekker. For å oppnå dette må vi ha noe å sette istedet - noe som kan oppta den plassen som grådigheten i dag har okkupert.
Ja, kanskje er grådigheten selv et symptom på at noe annet mangler. Hva er det det er blitt mindre av disse siste årene når dansen om "Gullkalven" har gått fortere og fortere? Hvor er omsorgen, vennligheten, gjestfriheten, tilliten, respekten, nærheten, varmen og solidariteten mellom menneskene og med naturen? Hvor er gleden og den indre skjønnheten?
Er kjærligheten et samlebegrep for det vi mangler? Mange kjente mennesker har allerede sagt at kjærligheten er vårt eneste håp om å overleve. Men tør vi ta sjansen på kjærligheten? Bytte grådighet på makt og penger med kjærlighet? Og hva vil det si i praksis? Skal vi kunne velge, må vi også gi kjærligheten et ansikt.
Materiell grådighet er å ødelegge, forbruke ressurser. Grådighet på makt er å fornedre og ødelegge mennesker. Med kjærlighet er det annerledes - dens gode egenskaper og ressurser vokser ved bruk. Vi må ta kjærligheten - gleden og lykken - det gode livet, på alvor. Da vil grådigheten miste sin kraft. Vi har lært hvordan pengene forrenter seg best. Nå må vi lære hvilken "konto" lykken "forrenter" seg best på; og "kjøpe aksjer" som får gleden til å vokse. Vi må investere i det som er godt både for oss og for naturen. Det vil forandre tilværelsen totalt, ta en byrde fra våre skuldre ("som et fjell faller i havet"), og gjøre livet meningsfylt igjen.
Og kjærligheten må ikke forveksles med "snillisme" - likegyldighetens halvbror. Vi klapper hverandre på skuldrene og sier at dette går nok bra. Vi trøster hverandre og forsvarer "vår syke mor". Men det har ikke noe med kjærlighet å gjøre.
Kirken har også forvekslet kjærlighet med snillisme og likegyldighet. Kirken har skapt en religion "til trøst" i en fortvilet situasjon - istedenfor å sette ut i livet det glade budskap som den har å forvalte. Den har gitt oss "steiner for brød". Vi trenger "levende ord", ikke døde prekener fra blinde mennesker.!
Forfatteren av boken "Den lille prinsen" lar reven fortelle oss en hemmelighet: "Mennesket har glemt at det vesentligste er usynlig". Det vesentligste er altså immaterielle ting som tanker og følelser. De er vesentligst også fordi det er der - i våre tanker - alt begynner. Om vi vil noe nytt, er det altså der vi må ta fatt.
Og om tankene og følelsene er det vesentligste - så er det heller ikke på det ytre plan at forurensingen og forsøplingen er størst. Mangelen på helhetsfølelse, på kjærlighet og lykke i det indre menneske er den største katastrofe, den største forurensing vi står overfor. Greier vi først å starte oppryddingen i vårt indre, vil de ytre problemene løse seg etter hvert.
En kjent mangemillionær uttalte en gang da han hadde sett et program om mor Theresa, at han misunte henne. Det ble ikke utdypet hva han mente. Enten var det flåsete sagt - eller så så han noe i henne, i hennes liv, som var mere verd enn hans egne millioner.
Psykologen, samfunnsforskeren og forfatteren Eric Fromm forteller oss i sin bok "Om kjærlighet", at mennesket er skapt til å leve i kjærlige omgivelser med egne kjærlige tanker. Først da fungerer vi psykisk og fysisk, først da er vi oss selv. Det vil si at kjærligheten gir oss en følelge av å være hele, integrerte mennesker. En lykke og glede som ikke noe annet kan gi. Vi vet med oss selv at det er godt å være ønsket; at det er en rikdom å kunne gi, være den det er bruk for. Kanskje var det noe av dette millionæren så at mor Theresa eide - som han ikke kunne få. En indre rikdom hinsides all vår materielle primitivitet. Iseg - og omkring seg - har hun greidd å bygge opp en liten verden av kjærlighet.
Og kanskje det er på den måten, først når vi alle forstår denne usynlige rikdommen i vårt indre, i det å være hele mennesker, at vi kan få bukt med våre ytre problemer; at vi ikke lenger trenger å vise oss fram i all vår luksuriøse primitivitet.
Vi er ikke avhengig av et høyt materielt forbruk, men vi er avhengig av kjærlighet. Kjærligheten er en forutsetning for menneskenes videre liv på jorden. Derfor må vi snakke mer om hvordan vi blir lykkeligere, hele mennesker. Vi må våge å ta kjærligheten på alvor. Og ikke lenger la grådigheten undertrykke oss, hindre oss i å leve det gode livet vi er tiltenkt.
Det første steget er å våge å snakke om det - på alvor - (det skal lys til for at trollet sprekker) - og det er ingen tid å miste.
(sakset fra avisen Fylket, Molde)
En av landets mest "eksklusive" foreninger, gjerne kalt "Brochmannianerne", arrangerer sitt årlige sommertreff i Vestnes - med Vestnes Fjordhotell som base - dagene 25.-31. juli.
En større del av deltakerne er veteraner fra slutten av 1930-åra, da Dybwad Brochmann var kjent og omdiskutert landet over. Men hans ideer opplever i dag en renessanse. Og fra år til år kommer stadig flere nye tilhengere til. Grunntonen er Brochmanns grunnleggende ideer i samfunnsspørsmål, men samtidig er treffet preget av mottoet "Frem for den frie tanke". Intet tema er uinteressant i dette selskapet.
Alle dager blir det foredrag og innledninger til debatt, debatter som erfaringsmessig mangler hverken farge eller engasjement. Treffet er en høyst åpen foreteelse, og alle er velkommen til møtesalen i Vestnes Fjordhotell - som tilhører eller debattant.
Fra programmet nevner vi bl.a. cand.mag. Astrid Strømmes foredrag lørdag;"Morgendagens samfunn er både et verdisamfunn og et økologisk samfunn" og skoleinspektør Helge Stenhaug Bakkens "Det levende samfunn".
Søndag skal bl.a. journalist Jakob Kjersem snakke om økologi, bosetting og miljø. Kjersem tar her for seg dagens miljøvern som etter hans oppfatning er på kant med vitale nærings- og bosettingsinteresser.
Tirsdag i neste uke vil spesialpedagog og red.sekr. Aase Brenne forelese over temaet "Endetiden - hvorfor akkurat nå?", mens redaktør Even Lorch-Falch samme dag postulerer at åndsmakten er i anmarsj;"Hvordan flertallet blir avmektig og mindretallet allmektig".
Frilanser Svein Otto Hauffen har som tittel på sitt foredrag "Desorientering eller nyorientering. Fra villfarelse til vel-farelse i lys av moderne forskning". Det hele avsluttes onsdag kveld.
Tilbake til
SAMFUNNSLIVs hovedside