leder ved Aase Brenne
Vi slår opp i bøker og blad, lytter til tv, til politikere av alle slag, men hvor hører vi om noen reelle løsninger, på alle de problemer som skyldes den gærne økonomiske politikken, som igjen fører til de uholdbare sosiale problemer?Vi hører og ser ingen politikere nøste opp problematikken, vi hører ingen prester som løser opp det problemet som knytter seg til et falskt menneskesyn, absolutt ingen av Norges ledende tar fatt i den reelle årsaken til både de kriminelles adferd utenfor den politiske arena, ingen som ser den kriminelle adferd innenfor den politiske arena. Hele folket holdes vedfarende for ap, fordi politikerne ikke aner hva de gjør mot en samlet befolkning, mot seg selv. Om ikke mindre enn fem politikere ante noe om det korrekte samfunnsregnskapet, så skulle her bli orden, igjen, i sakene. Men hvor finnes en politiker med sann innsikt i det som nå foregår? Den politikeren fins ikke ennå, men selv tror de nok det beste om sin egen fornuft. Og det er for såvidt bare bra at de gjør.Men det kommer en dag da de tvinges til å gå til bekjennelse av sin totale uvitenhet. Vi ynkes over de problemer EU landene står overfor! som vi selv også, for den saks skyld. Alle de arbeidsledige som er og blir konsekvensene av den såkalt økonomiske politikken. Det er noe som de ikke kan gjøre noe med, og det disse landene konkurrerer om, i skrift og tale, er hvordan de eventuelt skal få folkene med seg i den fortsatte "dansen rundt gullkalven", som mange er gått trøtte av. De høyrevridde vil ha ledelsen selv, innenfor sine egne land, tenker her på Frankrike, men alt er bare spill fra det politiske galleri. "Dansen rundt gullkalven" er en livsfarlig dans, men det synes ikke deres politikere. De danser så det klinger rundt på alle børser.
For de er mer barnslige enn alle deres velgere.De tror det er mulig å skape et fredelig Europa rundt Gullkalven, hvor mange ganger skal det samme skje, at folkene lider nød - og at krigene kommer og går, uten at politikerne forstår hvorfor det må så skje? Med korrekte samfunnsregnskap kunne dansen ha blitt avviklet på fredelig vis, men alt som er korrekt oppfattet - uteblir fra folkene, og hvorfor? Fordi alle kjører feil, uten at noen har en anelse om dette. Og her kommer mitt spørsmål inn:Hvordan kan vi advare våre medmennesker? Fra kirken vet vi at derfra kommer ingen hjelp. Den vil helst bare sove og drømme om paradiset hinsides, mens vi vil skape paradiset her på jorden, dvs. vi skal ikke skape dette, det skal ånden i menneskene selv gjøre, om vi bare kunne få denne i tale. Vi snakker om åndsfrihet, men den friheten har ikke vi nyorienterte, vi er utestengt fra alle opplysningscentra og beskyldes for å være nazister. Så langt nedover kulturskalaen er Norge kommet, at man ikke kjenner forskjellen på sannhetens ånd og religionens oppdiktede ånd, hvor der ikke kommer opplysning frem, bare fastholden på "det" gamle og livløse. Folket holder fast på døden, med andre ord, og det skal vi selvsagt ikke nekte dem. At det å fastholde livet er mer verdt enn dødens mysterier, er en annen sak. Men vi skal lære å leve, også samfunnslivet vårt, og disse lærdommene tar all den plass som døden har i våre religioner. Livet er evig, og livets ord er evig, som Kristus er det. Men er ikke dette religion, da?Nei, det er det motsatte av religion, som er fri diktning over en persons "evige lære", som gir oss nøkkelen til å låse opp der hvor kirken, fra begynnelsen til slutten, har stengt døren. De sier de er "kristne", men deltar i dansen rundt gullkalven som ingen ting har skjedd. Kristen er bare den som har vært med Kristus i de tre fristelser, nemlig fristelsene til å "danse rundt gullkalven", tjene penger på andre nasjoners fattigdom. Det kalles jo økonomi rundt omkring i hele verden, og staten tjener penger på folkets penger, også det kalles for økonomi, sann sosialpolitisk økonomi. Men alt det gale har sin ende, og for Norge blir det ingen god ende, fordi sannhetne om samfunnsøkonomien først kom til syne her i landet og ble kraftig satt på plass, slik det bruker å være når noe nytt skal frem i dagen. Det må fortrenges slik at politikere, presteskap og universitetsansatte kan få dumme seg ordentlig ut, vise hvor lite de egentlig forstår av folkenes livskamp. De forstår den ikke, det er et springende punkt, og folkene kan henvende seg hvor de vil, både her i landet, i EUog i andre verdensdeler. Ingen kan gi korrekte svar.
Men det fins alt sammen i den litteratur BDB fremla for befolkningen, både overfor de sprenglærde og de mindre lærde. Det er de siste som har forrangen på forståelsen, fordi de ikke er plaget av gamle fordommer som de lærde. Kanskje de til og med kan tenke selv. Det er ikke mange av slike nåtildags, for politikerne og prestene vil helst tenke for oss, sammen med "økonomene". Men vi vil ha en slutt på alt dette udemokratiske, all denne trøsten ovenfra - at folket må være på den rette veien, mot døden, se det er det ingen som tenker på, for lederne kan da ikke ta feil av livet og døden?Joda, det har de gjort siden Kristus ble korsfestet, og dette vil de og må de gjøre, sålenge ingen forteller dem at:de vet ikke hva de gjør, og at folket heller vil lære noe nytt, som politikeren ikke vet noe om. Det er alltid et sørgelig syn når kulturer går under, men det er nødvendig siden ingen vil lære noe nytt, om seg selv, de vil heller høre det gamle omatt og omatt, mens kulturlivet går døden i møte, i mangel av "det evige livets ord", som presten forlengst har glemt og politikeren aldri har hørt. Så det er sannelig tider vi lever under eller i, men skal vi ikke snart våkne til livet og undres over dette med det korrekte samfunnsregnskap, hvordan det ser ut, og siden kan vi undres over det korrekte menneskesyn og samfunnssyn, de korrekte livslover, som styrer alt og alle nedover til selvutslettelsen - eller oppover til det evige bevissthetslivet. Alt sammen beror på de grader av bevissthet vi har inne i oss. Og for å øke de gradene, trenger vi ikke å gå på universitetene, for der får man bare utprøvet sin evne til å overbevise andre om sin fortreffelighet, og der får vi prøve hvordan det er, å inneha det beste samfunnssynet, om ikke det korrekte, for det bryr ingen seg om, selv ikke våre økologisk interesserte, som til og med tror at økologien kan overleve under et falskt økonomisyn. Det er det mest utopiske av alle de syner som er. Ha det godt sålenge verden består. Dessverre så er "verden" bare et oppdikta, falskt system, som må ramle inne i oss - før det ramler utenfor oss.
av Ivar Torp
År etter år kan man ha lest artikler i bladet Samfunnsliv om pengepolitikkens narrespill. Særlig i forbindelse med rentesystemet hvor de kapitalistiske krefter utnytter de som ser seg tvunget til å låne og betale renter. Det er vel kjent, at med langsikrige lån, ca 30 år og 10% rente, har lånet blitt betalt ca 3 ganger.
Disse kontinuerlige beklagelser i bladet er selvsagt berettiget. Men man kan ikke løse problemene uten at man kan vise til et klart alternativ. Det skrives jo også om løsninger på samfunnsproblemene rent teoretisk. Men en teori bare på papir kan ikke bli selve virkeligheten. Det forblir fantasi uten manifestasjoner når det gjelder levende praktisk samfunnsorden. Som samfunn betraktet må menneskene forstå nødvendigheten av å arbeide sammen ut fra naturgrunnlaget og at de kan utvikle seg til selvstendige mennesker uten å skade liv og natur.
Dette å være selvforsynt med mat, hus og klær blir det primære som synlig resultat, både når det gjelder kvalitet og realøkonomi. Vi kan ikke komme fram til de naturbestemte gode resultater uten at fantasien - tankegangen er under kontroll av livets lov og orden - livets betingelser.
Som en begynnelse for et konkret samarbeide får vi se på selve samarbeidsgrunnlaget, en praktisk planlegging, hvilken størrelsesorden, den økonomiske side og en konkret faglig gjennomføringsplan for boplass og selvforsyning. Om samfunnsmodellen er stor eller liten er vel av mindre betydning. Hovedsaken er at den fungerer etter hensikten, i første rekke som primærkultur.
Det unike eksempel på samfunnskultur og livskultur har vi i den apostoliske menighetsorden som Josua Messia var et eksempel på og som de troende var kallet til å være et vitnesbyrd om. Men vi kan ikke vitne i eller om en sak som vi ikke har sett eller prøvet. Det at man respekterer og praktiserer den nye pakts samfunnsorden blir vel et resultat av å tro på Josua Messia. Det kan ses på som et befriende element for nåtid og framtid. Livet er en skole og en prøvetid for det som skal komme. Dette å forvalte skaperverket ut fra livets lov og orden og å leve i tjeneste for hverandre har vært oppgaven i alle tider, ingen har kunnet forbedre det. Om oppgaven og betingelsene blir forkastet kan man vel ikke få noen karakter i livets skole.
Er samfunnskritikerne som skriver i bladet Samfunnsliv i første rekke villige til å realisere - praktisere et samfunnseksempel som avslører det de så berettiget beklager seg over?
av Sverre Opsahl
Det jeg har skrevet ned her, er tanker jeg har syslet med og til nå kommet fram til i min tid som lærer i framhaldsskole, spesialskole og i barnetrinnet i grunnskolen. Mange av tankene har nok begynt å svirre i barndommen og ungdommen hjemme på garden med tjenestefolk ute og inne, og senere på bil- og traktorverkstedet, i siviltjenesten og på lærerskolen, og sist, men ikke minst, gjennom et mer enn 40 års samliv med min kjære Anne Marie.
Det jeg er mest opptatt av, er det som klassiske pedagoger har poengtert, og som alle lærere vet. Likevel vil jeg spørre, har vi ofret dette nok oppmerksomhet? Det jeg tenker på, er:
BETINGELSE FORLÆRING(og dermed for liv) ERSOSIALTRYGGHET.
En hjertelig takk til alle som har sagt meg imot!
For det var da jeg kom videre.
* * *
Å lære å leve
Å leve er å lære å leve -
Å lære å leve det å lære -
Jeg lever mens jeg lærer,
jeg lærer mens jeg lever.
Jeg lærer bare det jeg lever.
Jeg lever bare det jeg lærer.
Jeg kan lære bare på denne måten.
Jeg kan leve bare på denne måten.
Hvis jeg slutter å leve, da slutter jeg å lære.
Hvis jeg slutter å lære, da slutter jeg å leve.
Så tett sammenbundet er det å leve og det å lære.
Hindrer jeg det ene, da dreper jeg det andre.
Det å lære det jeg skal leve,
det kan jeg lære bare der
det leves det jeg skal lære:
Jeg kan lære å svømme bare der
det er vatn.
Jeg kan lære å snakke bare der det snakkes.
Jeg kan lære å tenke bare der det tenkes.
Jeg kan lære å synge bare der det synges.
Jeg kan lære å bli glad bare der det er glede.
Jeg kan lære å bli god bare der det er godhet.
Jeg kan lære å bli vond bare der det er vondskap.
Jeg kan lære å omgås andre bare ved å omgås andre.
Derfor: Jeg må lære andre og av andre å leve, så lever jeg av å lære å leve sammen med andre.
* * *
Hvis jeg kunne føle tillit der ingen stoler på meg, vise kjærlighet der alle viser meg hat, trygghet der alle hunser meg, eller vondskap der alle er gode mot meg, da ville ikke miljøet ha noen betydning, eller jeg måtte være splitter pine gal - eller fullkommen.
Den sosiale holdning i ei gruppe er så god som sjølvtilliten hos den i gruppa som har minst sjølvtillit.
***
Forventninger...
Kan Knut lære å synge hvis jeg forteller ham at han ikke kan lære å synge?
Kan Eva lære å skrive pent hvis jeg sier til henne at hun skriver stygt?
Kan Per lære å bli snill hvis jeg forteller ham at han må bli det?
Kan Siw lære å gå på ski hvis jeg forteller henne at hun er klønete?
Kan Elin lære å være stille hvis jeg sier til henne at hun bråker?
Kan Åge lære å bli vond hvis jeg forteller ham at han er god?
Kan Karl lære å ta seg sammen hvis jeg forteller ham at han må gjøre det?
Elevene blir det jeg sier til dem at de er, for da lærer de om seg sjøl.
***
Hvis jeg skulle føle noe i retning av...
- at den sosiale lengsel og dynamikk som jeg aner er i ei klasse,
- at denne lengselen og drømmen som ennå er på et tidlig stadium og der venter på sin utvikling i en prosess som bestemmes av ytre og indre gjensidige påvirkninger,
- at denne sosiale driften og prosessen en gang vil føre til at menneskene i dette lille samfunnet vil føle en enhet og helhet som går i retning av "mitt vel er alles vel, og alles vel er mitt vel",
- da har jeg gjort en god jobb som lærer - ikke så mye pga det jeg har gjort, kanskje like mye pga det jeg ikke har gjort, dvs blandet meg inn der jeg ikke hadde noe med å blande meg inn.
Sosial trygghet må bygges opp
Mesteparten av atferden i ei skoleklasse kan føres tilbake til de sosiale normer og strukturer klassa har fått innarbeidet, helst i den første tida. Bråkete atferd, erting, mobbing av en eller flere, mot en eller flere, bunner i mangel på sosiale normer og strukturer. Dette igjen er et symptom på at noe i klasseorganismen er i ulage. Vi må prøve å finne årsakene. Ide aller fleste tilfeller bunner det i usikkerhet og frykt. Ungen er usikker, redd for ett eller annet, kanskje noe hos de andre i klassa. Å bli trygg på de andre oppnås bl.a. ved at alt foregår åpent for alle. Samtidig som ei klasse/ gruppe består av 1+1+1+1... opp til f.eks. 20 forholdsvis frittstående enkeltorganismer, består de i klasse- /gruppesammenheng av en organisme på 20 celler som må fungere godt sammen hvis den enkelte celle og hele organismen/ gruppa/klassa skal fungere godt. Her gjelder "en for alle, alle for en". Hvis en unge er i ferd med å gli ut, må hun/han bli hjulpet av de andre. Alle har et sjølvsagt ansvar for seg sjøl og for alle de andre.
Lærere, og også mange andre, har visst lenge at en unge må føle seg trygg for å kunne lære å fungere skikkelig. Men hvordan skolen/læreren/gruppelederen skal få denne ungen til å føle seg trygg, er det blitt fokusert mindre på. Det ser nå ut til at det virkelig er på tide å se mer nøye på dette forhold.
Både barnehagetanter og -onkler, lærere, foreldre og andre har sett og vet at en unge oppfører seg forskjellig etter hvor mange andre det er i nærheten. Hvis jeg snakker med en unge alene om hans/hennes uakseptable atferd i klassa/gruppa, så er hans/hennes framferd eksemplarisk. Ungen snakker så fornuftig som bare det og forteller om hvordan hun/han føler det, og at heretter skal det virkelig bli bra. Ingen må være i tvil om at ungen mener det, og mange er nok også de lærere som tror at dette hjelper. Men når ungen så opplever at han/hun ikke klarer det, så blir skyldfølelse og frustrasjon enda større, og det hele baler på seg enda mer.
***
I samme grad som det blir oppklart og anerkjent hva et menneske er, kan det ta i bruk sine krefter på en positiv måte til beste for livet på jorda.
Mennesket protesterer ubevisst på læren om at det er et syndig og vondtvillende vesen. Det gjør det ved å hevde seg, vise at det er noe. Denne hevdinga kan gi seg mange ulike utslag, som oftest negative.
***
Den usikkerhet og utrygghet som en unge møter med i skolen, vil forsvinne i samme grad som miljøet i klassa er godt, dvs. at det er en sosial struktur i form av positive holdninger til andre.
Den trygghet og sikkerhet en unge møter med i skolen, vil påvirke de andre i positiv retning og dermed være med på å danne en god og positiv sosial struktur.
***
Hvis jeg blir sint, kan det fortelle mer om meg enn om det jeg blir sint for. Det kan være et mål på, eller en test av
- min egen trygghet og sjølsikkerhet
- om jeg er stresset
- om jeg er overarbeidet
- om jeg har sovet lite i det siste
- om jeg er dårlig forberedt.
***
Alt jeg tenker, tror, mener, sier og gjør, forteller noe om hvor langt jeg er kommet i mitt forhold til mine medmennesker. Et øyekast, et smil, en kroppsbevegelse, kan også fortelle mye.
Alt jeg ikke tenker, ikke tror, ikke mener, ikke sier eller gjør, forteller noe om hvor langt jeg har kommet i mitt forhold til mine medmennesker; et uteblitt smil eller øyekast kan også fortelle mye.
***
Et barn blir født med en viss porsjon genetisk arv. Miljøet bestemmer hvordan disse anleggene skal få utvikle seg. Livssyn, holdninger, personlighet, mentalitet, trygghet og sjølsikkerhet erverves i miljøet.
***
En unge vil ubevisst, men tydelig, protestere hvis jeg forveksler usikkerhet, frykt, liten sjøltillit og selvhevdelse med "vond vilje".
Det at det skulle finnes vond vilje, skriver seg fra tiden før Kristus og psykologien kom inn i bildet og bl.a. fortalte oss at mye av det mennesket gjør, det skjer ubevisst og i underbevisstheten.
Derfor må jeg passe meg godt og tenke meg godt om når jeg ser hvordan enkelte kan fare fram. Ei tøff maske skjuler oftest frykten bak.
***
Mørket varer bare til lyset kommer...
Det er lyset og alt det gode som er suverent, ikke mørket og det vonde. Går jeg inn i et mørkt rom, skrur jeg på en bryter. Da framkalles et lys som fortrenger mørket. Jeg kan ikke skru på en bryter som skulle fremkalle et mørke som skulle fortrenge lyset.
* Når sola stiger opp over horisonten, sprekker trollet.
* Det er bare tillit som kan få bukt med mistilliten.
* Det er bare oppklaring som kan få bukt med misforståelse.
* Det er bare helhetstenkning som kan få bukt med sneversynthet og sektortenkning.
* Det er bare sannhet som kan få bukt med løgn.
* Det er bare det gode som kan få bukt med det vonde.
Gjensidighetens lov virker uavbrutt og fullt ut
Vi fikk besøk av ei jente den dagen hun fylte 4 år. Hennes bror, som nettopp hadde fylt 7 år, var også med. De fikk hver sin gave og gikk gledestrålende hjem. 10 minutt etter kom de tilbake med ei gave til hver av oss...
***
Når det "renner over" for noen i voksen alder, presiseres det hvor viktig det er med samtale, støttegruppe, nærkontakt osv. Det må da være en fordel at ungene lærer å samtale i barnehagen og barneskolen. For det er ikke medfødt å snakke ut med andre. Evnen er der, men den må utvikles.
***
Når noen av mine venner og bekjente har medgang og lykkes i det de driver med, skulle jeg ønske jeg kunne si: "Var det ikke det jeg sa?"
***
Når jeg kommer inn i klassa om morgenen, skal jeg da stå stille foran klassa og vente til de kommer til ro, eller skal jeg hysje og si at det må bli stille?
Spørsmålet kan også formes slik: Ønsker jeg å bevisstgjøre elevene, eller skal jeg mase på dem i alle år framover?
***
Som lærer må jeg ha stor respekt for elevene og deres arbeidstid. Derfor må jeg
- møte til timene til avtalt tid
- være godt forberedt, som betyr å være forberedt på det uforberedte
- la ungene arbeide mest mulig uforstyrret
***
Når det blir bom, er jeg blitt en erfaring rikere. Skyld kommer ikke inn i bildet, bare ansvar.
***
Alle prøver å få til et bedre forhold for seg sjøl og andre. Det fullkomne er det endelige målet. Derfor er den religiøse driften den viktigste driften i oss. Den driver oss framover og gir seg ikke før målet er nådd. Det finnes ikke ei folkegruppe, ei stamme eller et folk uten religion. Alle forsøk på å hindre denne trangen i å komme til uttrykk har vært forgjeves, og vil fortsette å være det.
Derfor vil menneskene forme samfunn mer og mer i retning av det fullkomne.
Positiv egoisme
Alle skapninger - planter, insekter, mikrober, dyr, fugler og menesker har sine grunnbehov. Disse er mat og drikke, luft, beskyttelse mot for sterk kulde og varme, det å føle vennskap og tillit, føle omsorg og kjærlighet, føle at en lykkes, føle sosial tilhørighet.
For å kunne fungere, må mange av disse grunnbehovene være tilfredsstilt. Slik er det laget i stand fra livets side, fra skaperverkets side. Slik er det, og slik må det være. Var det ikke slik at det enkelte individ ble ivaretatt av individet sjøl eller av andre, ville ett og ett individ gå under, og livet på jorda ville dø ut.
I samme grad som vi har fått tilfredsstilt våre egne grunnbehov, vil vi få overskudd til å hjelpe andre. En må kunne fungere sjøl for å kunne hjelpe andre. Vi må derfor først og fremst gå inn for å få tilfredsstilt egne grunnbehov. Dette er egoisme. Dette er positiv og nødvendig egoisme, en egoisme som vil slå ut i en altomfattende kjærlighet hvis den bare ikke blir mistenkeliggjort, latterliggjort, baktalt eller stemplet som noe negativt og syndig.
Hvis et individ oppfører seg usosialt, så er det fordi det ikke har fått oppfylt egne grunnbehov i stor nok grad. Å forlange gode sosiale holdninger da, vil virke negativt. Det mangler ikke på vilje til å oppføre seg godt sosialt, for det er jo det vi alle ønsker. Men evnen til å få det til, mangler. Kraft og vilje er til stede i stor nok grad. Ofte er det jo bruk av disse midler vi ser, men som ofte slår feil ut.
En ting er å vite at det er slik, en annen ting er om jeg godtar det eller ikke. Det avhenger av i hvilken grad jeg sjøl har fått tilfredsstilt mine egne grunnbehov. Jeg må sjøl ha mat og drikke for å godta at andre har det. Jeg må føle tillit til meg sjøl og ha god sosial trygghet for å kunne godta at andre strever for å bli godtatt sosialt, for de midler som brukes, kan av og til være vanskelige å godta og forstå.
Alle har innebygd i seg en sosial lengsel, fordi ingen kan overleve og føre livet videre alene. Alle føler vi mer eller mindre bevisst en helhetsfølelse, at vi i virkeligheten er celler i et stort sosialt legeme, en levende organisme med sine egne iboende livslover om morfologi og biologi. Alle higer etter å tilhøre denne samfunnsorganismen, denne livgitte enheten. Men for å kunne fungere skikkelig der, må jeg også ha fått tilfredsstilt mine egne personlige grunnbehov via samfunnsorganismen. Derfor setter alle inn på å oppnå dette. Dette er grunnmuren. I samme grad jeg oppnår å få tilfredsstilt egne grunnbehov via en vekselvirkning med samfunnet, oppnår jeg også sosial anerkjennelse. Det blir ett og det samme. Alt jeg gjør, gjør jeg derfor for å tilfredsstille egne grunnbehov, for dermed å bli en integrert del av samfunnsorganismen. Dette er en virkelig og positiv og nødvendig sosial egoisme.
(fortsettes i neste utgave av Samfunnsliv på nett!)
av Aase Brenne
Ja, så er vi spredt igjen, for alle vinder, etter et minnerikt stevne, hvor diskusjonen gikk høyt og lavt. Dessverre, så var det mange venner som ikke kunne delta, men vi håper de blir å treffe til neste sommertreff, som antagelig blir på Haugesundkanten. Vi ser hele tiden fremover, selv om den såkalte utviklingen stadig beveger seg bakover, men slik går det når politikerne mangler det lyset som skulle berge oss alle fra konkurser og nødssituasjoner. Ja, ja, vi kan ikke godt hoppe av den norske skuta, får vi bare skrike ut så godt vi kan eller får tillatelse til. Når enkelte hevder at vi får begynne for oss selv, praktisere hva vi tror på, så er det nok ikke så enkelt, det er som om passasjerene på en skute vil begynne "for seg selv", skape sin egen virkelighet uavhengig den virkeligheten som eksisterer for den norske skuta. Men alt henger sammen, som vi vet, også disse to slags virkelighet, og det blir nok den store skutas virkelighet som presser seg gjennom. Det eneste vi kan gjøre, det er å snakke om den virkeligheten alle tror på, men som i virkeligheten er et resultat av årtusengammel utskeielse fra det virkelige livet. Vi kan ikke bare fortsette med utskeielser uten at det får følger for oss alle.
Vi kommer i strid med de økologiske lover og med de lover som holder oss mennesker samlet til et hele, vi kommer altså i strid med alt som er viktig for virkeligheten vår, livet vårt. Bare fordi vi ikke anser denslags for så viktig at vi vil sette alt inn på å få oppklaring, bevissthet. Men vi holder frem som vi har gjort hittil, og vi vil ha hele den norske skuta inn på den riktige veien, før vi forliser alt håp og all tro. Så vel møtt på neste sommertreff, og takk for vinden som blåste over Vestnes i år.
Olav Skjegstad i Romsdals Budstikke om Sommerstevnet på Vestnes 1997
VESTNES: Samfunnet og økonomien burde vore styrt på ein heilt annan måte, meiner ei gruppe brochmanianarar på sommartreff på Vestnes. - Vårt mål er eit vakent demokrati, vi trur på åndsmakta, seier redaktør Anders Ryste i tidsskriftet Samfunnsliv til Romsdals Budstikke.
Deltakarane på treffet er tilhengarar av filosofien til forfattaren og reformatoren Bertram Dybwad Brochmann (1881 - 1956). Han var kritisk både til det moderne økonomiske systemet og dei sterke offentlege institusjonane, og ville sette enkeltmennesket i sentrum. Han starta bladet Samfundsliv i 1931. Både bladet og tankane lever vidare i 1997, på Vestnes var rundt 30 personar samla.
Ryste kallar bevegelsen han er med i for "Ny livsorientering i Norden". Dette er ein idébevegelse med klare pasifistiske og antiautoritære trekk. Det daglege arbeidet blir styrt frå Ørsta, der den pensjonerte yrkesskulelæraren Anders Ryste no gir ut medlemsbladet.
Sjølv om oppslutninga om bevegelsen ikkje er spesielt stor, er historia lang. Det starta med forfattaren og sosialreformatoren Bertram Dybwad Brochmann, som allereie under 1. verdenskrigen propaganderte for ein ny samfunnsorden.
I 1936 kom Brochmann på turne til Vestnes som folketalar. To av tilhøyrarane den gongen var brørne Paulus og Alfred Sivertsen. Brochmann gjorde eit sterkt inntrykk. Dei kom med i bevegelsen, 61 år etter stiller dei på sommartreffet. Bevegelsen er skeptisk til offentleg styring og byråkrati. Dei meiner at folk altfor lett gir makt til politikarane. Men bevegelsen var sjølv tidlegare eit politisk parti, Samfundspartiet, som var inne på Stortinget på 30-talet.
- Vi er for eit vakent demokrati, der vi trur på styrken i åndsmakta. Idagens samfunn er alt basert på forteneste, slike samfunn har aldri bestått, seier Anders Ryste. Han karakteriserer dagens økonomiske system som fiktivøkonomi, og meiner at valuta- og aksjespekulantar styrer økonomien i altfor stor grad. Som eit døme på kor dårleg dagens økonomiske system fungerer, nemner han EU med ti millionar arbeidsledige.
Framtidsvyer
Under samlinga på Vestnes har det vore ei lang rekke foredrag med debatt etterpå. Mykje av innhaldet går ut på utviklinga av samfunnet, med ulike scenarier for det som kan skje.
- Åndsmakta er i anmarsj. Korleis fleirtalet blir avmektig og mindretalet allmektig, var tittelen på eit av foredraga i går. Konflikten mellom utkant og sentrum er også tatt opp. Folk frå store delar av landet er samla på Vestnes, det er no 60 år sidan sist bevegelsen møttest der. Dei eldre er i fleirtal, sjølv om det også er med nokre yngre.
- Eg ser att dei same ansikta, berre litt eldre for kvar gong vi møtest, seier ein av deltakarane. Men stemninga er god. Anders Ryste seier likevel at han skulle ønske at media og publikum viste større interesse for bevegelsen, som han meiner har svar på mange utfordringar.
Tilbake til
SAMFUNNSLIVs hovedside