leder ved Anders Ryste
Når vi har omtalt organisasjon av mennesker som villfarelse, og vi har lært at staten er noe ganske annet enn samfunnet av mennesker, kan vi ikke unngå også å måtte omtale autorisasjon av mennesker, som er en like stor fallgrube. IJesu fristelser er autorisasjon omtalt som fristelsen på tempeltinden. Satan frister Jesus og sier: Vil du falle ned og tilbe meg, så skal du bli kongen over alle riker og deres herligheter. Intet skal du komme til å mangle. All verden skal bære deg på hendene, tiljuble deg og ofre til deg. Vi vet Jesu svar på denne fristelse, men hva svarer alle våre autoriserte lærere, prester og alle øvrige offentlige såkalte tjenestemenn av i dag? Er de oppmerksomme på seg selv som psykiske sansevesener? Kan de høre hanegal? Dvs kan de høre og forstå fristerens eller negasjonens røst i sitt eget indre. Du, som er så flink til å tenke, tale og skrive, du som vet alt så mye bedre enn andre, og som viser å ha slik makt over menneskene, du vet jo at menneskene ligger i det onde. Skaff deg eksamenspapir på all din viten som det forekommer oss gjør deg rasende. Bli akademiker, ta doktorgrad og bli offentlig anerkjent. Det er veien du har å gå, så kan du komme til - både i skolene, i avisene, i kringkastingen og alle vegne. Alle vil da høre på deg og lære av deg. Som du har det nå, sliter du deg ut til ingen nytte. Reis ut av landet og blir anerkjent ute osv. osv. Alt annet en det du gjør akkurat her og nå er det riktige. Tenk nå endelig engang på deg selv. Du har familie og kanskje kone og barn som venter å se deg som stor mann, men du benytter alle dine evner galt. Aldri ble det til noe med deg. - -
Fristelsen på tempeltinden kan uttrykkes på så mange måter, men ingen kan dyrke den objektive tilværelsen, som er allesteds nærværende, samtidig som vedkommende selv trakter etter å bli en såkalt stor mann i menneskenes og medmenneskers øyne. Alle de som søker det objektive og dag som natt tenker på å kunne erobre et sannhetens kongedømme for menneskeslekten, kan umulig lenger ha tid og interesse for det autoriserte, subjektive skinnsystemet, og kan heller ikke dyrke dette. Om alle autoriteter var døde og borte alle sammen, så var menneskeheten like fullt. Livet har, som vi tidligere har forklart, sine egne lover å følge. Disse lovene kan menneskene bare søke, aldri forfatte, bare oppfatte og adlyde, aldri diktere hverken med flertall eller mindretall. Sannhetens og kjærlighetens bud og lover, som styrer virkeligheten, er uomstøtelige. Flertalls- og mindretallsvedtak kan omstøtes når det skal være. Det blir også gjort, og hva beviser det? Det beviser at autoritetene, som skaper og opprettholder alle skinnsystemer, farer storlig vill. De vil sette sine egne subjektive bud og lover i stedet for selve livslovmessigheten. De vet ikke hva de gjør. De er som små barn som leker seg med tomkasser og gyngehester og får disse i sin egen subjektive fantasi - til å være ordentlige biler og virkelige hester, som du kan kjøre med. Og fordi våre autoriteter ikke formår å se seg selv, ynder de å bli omtalt og beundret av massene, som om det var dem hvorom alt sto og falt. Tenk, han er prest, han er lege, han er lærer, han er professor. Det er noe det! Men jeg trakter ikke etter å sitte til bords med de store. Jeg er glad om jeg har kunnet gjøre mine medmennesker en tjeneste når det knep som verst, og jeg har opplevd at medmennesker gjør gjengjeld. Jeg har opplevd lovmessigheten i - at som du sår skal du høste. Jeg kan da ikke lenger ta de mennesker alvorlig, som roper på autorisasjon, som organiserer seg for mest mulig betaling, kort sagt, som i virkeligheten bedrar seg selv fra vuggen til graven og aldri noengang kommer til å skjønne livet, fordi deres sinnsliv er blitt forført.
Der er således stor forskjell på levende og artistisk tenkning og på akademisk tenkemåte. Jesu ord og lære er levende, artistisk tenkemåte. Det organiserte skinnsystemet bæres oppe og holdes i "live" av autorisert tenkning i alle land. Når vi ber vårt Fadervår hver dag, så er det dette skinnsystemet vi ber om snart må opphøre verden over, slik at Guds universelle lovorden må komme til oss (fødes til bevissthet i våre sinn) og tåken fra de teologiske prekestoler må forsvinne og åndens himmel igjen bli skyfri.
Fristelsen på tempeltinden er mer enn ord og talemåter, men blant de uteksaminerte er ånden allerede så sløvet at de intet hanegal hører. De hører bare seg selv så lenge at de tilsist blir så forskrudde at de nyter å høre seg selv. Dette er fjernt fra å søke etter ånden og å lære å skjelne mellom åndene. Man skal gjøre det som er på moten, det som tiden krever. Gå nye veier kan bare de som har mot og handlekraft nok til å binde an med alle forførelesr og villfarelser, som kan binde an med satan selv. Og hvem er nå satan, hvis han ikke er den store negasjonen, dvs. ånden på avveier, ånd som vil styre andre, ånd som vil organisere mennesker, ånd som vil autorisere mennesker. Og hvem er av denne ånd, om ikke alle de skriftlærde og autoritetene i fortid og nåtid. Disse som Frelseren så energisk advarer mot.Friste kan alle autoriteter og oppblåste mennesker, men tenke kan de ikke, og derfor kommer de alltid til kort overfor dem som ikke graver sine pund i jorden og som heller ikke setter sitt lys under en skjeppe, men ærlig tror det som Faderen hvisker dem i øret - og dertil har lært å holde seg selv åndelig rene.
Det er livets tjenere vi skal være alle sammen, slik som Mesteren rett forstått, venter at vi skal være, ikke statens og det ramleferdige skinnsystemets funksjonærer. Livets og samfunnslivets vidt differensierte funksjoner trenger sine tjenere, men funksjonærer i staten og kommunen er noe ganske annet. Nå er det da likevel slik at vi som enkeltmennesker fra tid til tid er knyttet til den skinnorden som rår. Vi unngår ikke å måtte være med å betale tributt til det organiserte og legaliserte. Så lenge skinnsystemet kalles demokrati, unngår vi ikke enten å dele flertallets eller mindretallets skjebne. Men en ting er å arbeide for uvirkelighetens opprettholdelse og å forsvare det uvirkelige, fordi vi tror vi har vårt liv av våre bestillinger og eksamener og vår såkalte eiendom innenfor skinnsystemet, en langt annen ting er å erkjenne uvirkelighetens totale fallitt og når som helst være i stand til å forlate uvirkeligheten, fordi dens dager er talte. "Iam ready", sa Roald Amundsen, da det sto om livet for å søke å berge Nobile. Snart må menneskeheten kunne si det samme: Iam ready, jeg kan forlate alt det oppdiktede.
P.S.
Men når dette er sagt hvor lett er det ikke å henfalle til de menneskelagede tidsmål. Kristi evolusjonistiske og relativistiske tidslære regner annerledes. "En dag er som tusen år.Tusen år som en dag". Likevel står det tindrende klart for alle nulevende evolusjonister og relativister at menneskeheten i årenes løp har klart å befri seg fra ethvert voldsregime og mammonvelde ved å ta i bruk Kristi rene lære: Gjør forskjell på Guds virkelighet og Mammons uvirkelighet. Voldsstaten bygget alltid på makten og mammons uvirkelighet.
DS.
av Nils Rydstrøm
Samfunnslivs läsare tvivlar kanske på sanningshalten i de hitintills okända kunskaperna om solljusvinklarnas unika inverkan på växter, djur och människor, och som ger dem specifika egenskaper, som författaren till denna artikel skrev om i Samfunnsliv nr 9/97. Det gläder säkert varje norske bonde att det var en svensk bondson som hämtade hem denna kunskap från USA i slutet av 1800-talet. Hur det hela började och sedan utvecklades framgår av föreliggande levnadsbeskrivning om Anders August Alexandersson, som föddes på gården Lida i Korsberga församling, Jönköpings län den 17. oktober 1845.
När han en gång blir fullt ut erkänd så kommer Wilhelm Mobergs romanfigurer Karl Oskar och Kristina från Duvemåla att förblekna till ett intet, men gemensamt hade de målsättningen att utvandra till det stora landet i väster, Karl Oskar för bättre materiella villkor, men Anders August för att finna ett bättre svar på Livets Gåtor än vad Bibeln och prästen i hans hemsocken kunde ge.
Sin egen levnadsbeskrivning börjar Anders August i sin hembygds kyrka.
Som liten nioåring hade han fått följa med sin fader till kyrkan år 1845. På den tiden fanns det inga bänkar i kyrkorna - utan församlingen tvingades att ståande lyssna till prästens fem timmar långa fruktansvärda helvetespredikan. För att han skulle kunna se vad som hände hade hans fader lyft upp honom i ett kyrkfönster. Därifrån kunde han se hur folk svimmade av utmattning och bars ut över huvudena på de övriga. Man sade då att det var "Herrens Ande" som slog dem för deras synders skull.
Men redan då var den lille nioåringen så klartsynt att han tvivlade på att den högste Fadern i himlen kunde vara så grym och hämdlysten.
Han började därför söka efter ett annat svar och satt vid en törvedsstickas sken och läste ur Bibeln på nätterna. Men en natt hade han råkat somna varvid Bibeln fallit i elden och delvis brunnit upp.
Några tillfälliga arbetare som var på gården fick veta detta och skrämde upp den lille gossen samt beskrev ur mycket stryk han skulle få när hans jordiske fader kom hem; han var borta på arbete hela veckan. Men det blev inte alls så som de påstått utan hans fader klappade honom på huvudet och sade: "Var inte ledsen min lille gosse, jag ska köpa en ny Bibel till dig". Av denna händelse drog han den viktiga slutsatsen, att om hans egen fader kunde vara så snäll och förlåten var det omöjligt att den himmelske fader kunde vara så grym och hämdlysten. Han bestämde sig då för att ge sig ut i världen för att finna ett bättre svar på livets gåtor. Redan som tioåring ville han ge sig ut i världen, men hans föräldrer vägrade att gå med därpå förrän han fyllt 13 år. Då gick han till fots till Stockholm där han började som järnhandelsbiträde, blev sedan byggnadsnickare och bokhållare, men för att få en bättre utbildning tog han som tjugoåring värvning vid krigsmakten där han stannade i tio år till 1875.
Han var så framgångsrik på den militära banan att han erbjöds höga befattningar om han ville fortsätta, men han bestämde sig för att sluta, för redan då hade han utvecklats till en förtida "fredsaktivist" eftersom det inte låg för honom att gå ut på slagfälten och döda andra människor.
Han köpte i stället en tidning och blev tidningsutgivare för att på så sätt finna vad han sökte efter. Men efter en tid sålde han tidningen och emigrerade till USA dit hans föräldrar och syskon tidigare rest.
Även i USAgrundade han en tidning och sökte efter svar inom olika religiösa samfund som fanns där.
Men efter några år blev han hemkallad till Sverige för att hålla nykterhetsföredrag och han grundade en tidning i Jönköping som han kallade "Kämpen", men när tryckeriet lades ner kunde han inte fortsätta med Kämpen, utan lade ner den och återvände till USA. Där hamnade han i Chicago och fick lyssna till det världsberömda tranceföredragsmediet Cora Richmond, som då var på höjden av sin verksamhet; hon hade från offentlig talarstol hållit över tretusen föredrag i USAs största samlingssalar, med över tretusen åhörare, som alla snabbstenograferas ner av hennes man A.B. Richmond.
Det var på grund av denna omfattande verksamhet av henne som Världsreligionernas Parlament förlades till Chicago i USA 1893 i samband med Världsutställningen samma år, som var upplyst av sextusen av Edison nyuppfunna glödlampor, samt där man även visade den av jugoslaven Nicola Tesla nyuppfunna trefasmotorn.
På grund av att det nu fanns möjligheter att resa betydligt säkrare på världshaven med de stora ångfartygen kunde för första gången i världens kända historia österländska Mästare resa till detta Parlament. Cora Richmond fick i uppdrag att utarbeta ett sammanfattande manifest där den nya Världsreligion, som Parlamentet samlats för att godkänna, presenterades. Den godkändes av alla de stora världsreligionerna utom de kristna västerländska kyrkorna, som otvivelaktigt ännu var starkt förankrade i tron på Djävulen och den eviga pinan i hans underjordiska rike. På grund därav stannade de österländska Mästarna kvar ännu en tid i Chicago och gav specialundervisning åt en utvald grupp, däribland Anders August. De avslöjade för dessa visdomshemligheter som de var förbjudna att yppa i sina resp. hemländer, men som de fått särskilt tillstånd att lämna ut till dessa speciellt utvalda män och kvinnor.
Anders August har samlat all denna kunskap i totalt 111 olika, lika långa föredrag, som han lät trycka delvis på eget tryckeri i Chicago, delvis på Såningsmannens tryckeri i Stockholm där han under en femårsperiod höll föredrag, i bärjan av seklet fram till 1905 då han för alltid återvände till USA, och översatte sina Livsgåtor till engelska. Han gick ur tiden 1923.
av Dag Ove Johansen
Hagen og Co's valgkamp i Finnmark blir mer og mer en parodi. Herrene Hagen og Gundersen serverer en historieløshet som er så graverende og skremmende at en skulle tro de sovnet av i historietimene på skolen. De nevner ikke med et eneste ord hvordan den samiske befolkning har blitt behandlet gjennom tidens løp med fornorskningsprosess, internatliv og maktovergrep fra storsamfunnets side.
På spørsmål fra Dagbladets journalist om han synes det var interessant og lærerikt å besøke samene, uttaler Fridtjof Frank Gundersen at han er forbauset over hvor mange som snakker dårlig norsk. Problemet synes å være å lære dem skikkelig norsk, ikke samisk, hevder han videre.
Her er det Gundersen viser sin store kunnskapsløshet: all forskning tilsier at man må lære sitt eget morsmål skikkelig før en kan lære seg norsk. Gundersen burde lært av den bedrøvelig fornorskningsprosessen som ble tredd nedover hodet på samene før og etter krigen. Samene gikk på norske internatskoler der det bare ble snakket norsk. Det hjalp dem lite i språkutviklingen. De ble i stedet fremmedgjort og latterliggjort. Antagelig vet herr Gundersen heller ikke hvilken språkstamme samisk tilhører. Den finsk-ugriske språkstammen mangler den typen preposisjonsbruk som vi kjenner fra norsk: preposisjon foranstilt substantivet (f.eks. på land, til vanns, i havet, under bordet). I disse språkene er preposisjonen tilføyd som siste ledd i selve substantivet. Dette fører bl.a. til at man kan høre både samer og ungarere og finner rote det til med riktig preposisjonsbruk. Dette er antagelig uinteressant for Frp'erne som raser rundt i Finnmark for å samle lettvindte stemmer fra deler av befolkningen som har mange svin på skogen i forhold til den samiske kulturen og som i likhet med Frp vil ha Sametinget dit pepper'n gror (jfr, Tana-aksjonen "Nei til Sameland" ).
PS.
Det er vel ingen som tviler på at uten denne Tana-aksjonen hadde nok ikke Hagen-ekspressen brydd seg om å ta turen til Finnmark - et fylke fullt av latsabber, samer og alenemødre? PS. Herr Gundersen hadde heller ingen anelse om at det fantes samisk flagg, samisk nasjonaldag og nasjonalsang. Slike gutter vil gamle Norge ha - på Tinget?)
DS.
av Mikael Rothstein, far og religionshistoriker
I det kirkelige radioprogram Mennesker og tro på P1 hørte jeg d. 28.8. det sidste af en diskussion om faget kristendomskundskab i skolen og om kristendomsuddannelsen på seminarerne.
Så vidt jeg forstod refererede man en politisk diskussion om seminarieuddannelsen, hvor nogle foreslår, at de lærerstuderende skal slippe for kristendom i deres uddannelse, vistnok for at rationalisere uddannelsen - også økonomisk.
I den anledning talte studieværten med en kvinde, hvis navn jeg ikke fik fat i. Jeg ved derfor heller ikke, i hvilken egenskab hun udtalte sig. Det, hun sagde, er dog af principiel interesse uanset hendes placering i debatten.
Damen i radioen mente bl.a., at undervisningen i kristendom i skolen er af betydning, fordi "religionen besvarer den slags eksistentielle spørsgsmål, som alle stiller, uanset om man er religiøs eller ej. "Det centrale tema i faget er - sagde hun - "spørgsmålet om livets mening". Endvidere mente hun, at kristendomsfaget på seminariet er med at "forme de kommende lærere som mennesker, firdi de tvinges (jeg husker ikke det præcise udtryk) til at overveje eksistensielle spørgsmål".
Jamen, hvad er nu det? Toner man rent flag i sit ønske om en konfessionel religionsundervisning?Eller værre: Er det en beskrivelse af virkeligheden, som den er?
Som far ønsker jeg sandt for dyden ikke at udsætte mine drenge i første og tredie klasse for diskussioner om "de store spørgsmål" som noget programmatisk i undervisningen. Hvis religiøse forestillinger skal diskuteres kvalitativt - og det var just hvad damen i radione lagde op til - så må fritagelsesparagraffen med det første aktiviseres med al den lykke, der følger i kløvandet: Fritimer! Fodbold! Hurra!
Min omsorg gælder i samme åndedrag de seminariestuderende, som efter min mening kan modne rigeligt uden eksistensielle sovserier.
Som religionshistoriker tager jeg den bekymrede faglige mine på. Hva er det for et begreb om religion, som kommer til udtryk her? "Eksistensielle spørgsmål", "livets mening", og den slags har ikke just med kultur eller samfund at gøre - og er det ikke det man skal lære om i skolen?
Damen i radioen agiterede de facto for et religiøt motiverende fag, ikke et sociologisk og historisk oplysende fag.
Ikke på vilkår
Skole-hjem-kirke om igjen? Ikke på vilkår: Hva vi har brug for er viden om religion, hvilket vil sige undervisning om, og ikke i religion. Det skal handle om religion som kulturel konstruktion, ikke som bud på den store Sandhed.
Undervisningen skal være fagligt engagerande, ikke personligt motiverende. Ikke kun fordi vi i alle mulige andre anliggende har indrettet samfundet ud fra sekulære præmisser, men også fordi det helt enkelt vil være muligt at bestemme, hvilken etik, hvilken moral og hvilken teologi der skal forkyndes for de uskyldige små, og for de næsten ligeså uskyldige seminarister.
Kombinationen skole-hjem-kirke søges genoplivet. De hjem, der ønsker en alliance med kirken, er naturligvis frit stillet i så henseende. Men under hensynstagen til alle os andre nytter det ikke, at vores allesammens skole rodes ind i dét foretagende.
Hvem var mon damen i radioen?
Svar til Mikael Rothstein av Aase Brenne
Det vil han ha inntil vi får et avklaret samfunnssyn, noe vi absolutt ikke har i dag, verken i Danmark eller Norge eller hvor som helst i verden. Og hva kommer det av? Det skriver seg utelukkende av det faktum at man ikke har oppfattet det samfunnssyn som utgår fra evangeliene. Ikke det syn at presteskapet skal ha makten og bukten og begge ender, fri og bevare oss alle for noe slikt, for kirken som sådann er en renheklet misforståelse. Både av evangeliene og sin egen rolle i utviklingen. Bare for å ta den økonomiske delen som fins i evangeliene: . Resultatet skulle bli overflod til alle. Nåvel, dette vekker jo bare latter hos økonomer og historikere, også religionshistorikere. Videre sa Kristus:"Du skal ikke dyrke (Gud - sannhet og virkelighet) samtidig med Mammon. Det må altså være to motsatte virkeligheter Kristus snakker om, og mon tro her fins en eneste prest i blant oss som kjenner noe til disse to virkeligheter, langt mindre sosialøkonomer og andre forståsegpåere?De kjenner bare den ene slags virkelighet, nemlig mammons virkelighet, for det er jo den virkeligheten vi alle lever under. Derfor hører ikke Gud på oss. Dvs. vi får ikke den overfloden vi håper på.Den blir mer og mer fjern. Den ender opp i skatter og avgifter og gjeldsbetalinger, og det er jo ikke så mye å skryte av, skulle en tro. Men så lenge dette er virkeligheten selv, slik vi er opplært til å tro, så sier Kirken ja og amen til den saken. Det er ikke så mye igjen av de advarsler evangeliene minner om, for eks. de tre fristelser som står beskrevet i evangeliene, og som peker rett mot de samme fristelser vi alle møter i våre spesialiserte samfunn.
Og den første fristelsen handler om Mammon. Vi tror altså at samfunnet som sådant lever av penger, renter, osv. vi tror at penger har liv i seg selv, langt utover det å være et byttemiddel. De skaper konjunkturer, som vi også tror på eksistensen av, vi kjøper billig og selger dyrt og tror det er veien til rikdom og trygghet. Det kan man kalle for religion: Noe man tror på, men som sjelden går i oppfyllelse, unntatt for noen få da. Vi skulle kanskje kalle disse få for: eller noe i den retning. De dyrker penger som andre dyrker sine religioner. Noen særlig forskjell på disse grupper er vanskelig å se, men det vet jo historikere mer om.Kristus avviste ihvertfall denne fristelsen, for han kunne jo se at den var et uttrykk for en fantasi på avveier. Den førte til at menneskene motarbeidet sine egne interesser. , sa han, dvs. et rike hvor vi kunne tjene hverandre, ikke tjene på hverandre. Men dette riket er ikke det samme som statens rike, ihvertfall slik dette riket praktiseres her tillands, hvor det er forbudt å hjelpe hverandre. Vi skal værsågod ta betaling for hjelpen vi gir - og betale skatt til staten for hjelpen.
Men det er vel den veien det går med alle som dyrker guden Mammon og alle hans tjenere. Vi blir tilsist et eneste stort konkursbo, og dette bare fordi vi ikke er herre over den økonomiske driften vår, som nettopp var dette Kristus siktet til. Han måtte snakke til menneskene dengang - utelukkende i et billedspråk, som B.D. Brochmann har avslørt for oss. Et eksempel er dette: Han tok frem et pengestykke og spurte: billede er prentet på dette? De svarte: . . Her fikk Kristus ledet tankene inn på det faktum at menneskene dengang dyrket billeder, ikke virkeligheten selv, liksom barnet som leker med dukkene sine, altså bildet av barnets senere muligheter til å bli mor til virkelige barn.Barnet må leke seg av utviklingsmessige grunner, og det må også vi - på det kollektive plan, dyrke billeder - som keiseren og de penger han må ha. Eller som i dag, staten og de penger denne stat må ha for i det hele tatt å kunne eksistere, men virkeligheten, det levende og spesialiserte samfunn og dets økonomi, er ikke tatt med i betraktningen, rett og slett fordi man er i hvor bildene har alt å si.Virkeligheten er man ikke interessert i å få oppklart. Om vi er for tidlig ute - eller om myndighetene er noen hundre år bak i tiden, får bli så sin sak. Vi kan ikke la være å snakke om virkeligheten. Og i denne hører evangeliene så absolutt hjemme, men det kan en jo ikke forvente at en religionsforsker vet noe om.Han forsker i menneskenes mentale lek med bilder, men ikke i tolkningen av disse bilder.
Fra Trondheim, den 10.6.1940. Hvor mange sekel skal det ennu gå før etablissementet oppfatter at det ble sluttet fred med Tyskland 10.6.1940?. Kjell Fjørtofts siste utkomne bok tar dette spørsmålet frem igjen. Det ble begått blodig urett mot passive NS-medlemmer under det såkalte rettsoppgjøret. a.r.
|
Mellom den tyske overkommando i Norge - representert ved oberst i Generalstaben Buschenhagen - og den norske overkommando - representert ved oberstløytnant i Generalstaben Roscher Nielsen er i dag sluttet følgende AVTALE: I betraktning av den tapre holdning som den norske 6. divisjon har vist, innrømmes den følgende ærefulle betingelser for å legge ned våpnene: §1 §2 §3 §4 §5 §6 §7 §8 §9 Trondheim, den 10. juni 1940 For den tyske overkommando For den norske overkommando |
av Aase Brenne
Tyskere - som alle andre folk, leker seg med gullet i banken, som nå skal settes opp i pris, bare for å kunne pynte på statens gale regnskaper, dvs. gale, etter de vurderinger vi har på hva det er som igangsetter enhver økonomisk utvikling. Det er gullbeholdningen i den tyske riksbank som skal gjøre Ømuen mulig. Går det an å bli galere i hodet? Offentlig galskap blir jo ikke vurdert av psykiatere, for så langt er man ikke kommet ennå - i psykiatrien, og om man kommer så langt, så tror jeg både psykologien og psykiateren vil være kommet så langt at ingen i dag kan forutsi en slik utvikling. Men BDB var kommet så langt at han gjennomskuet både gullet og alle andre håpløse midler menneskene benyttet seg av under krisetider og "alminnelige tider" med sviktende og oppmuntrende konjunkturer. Vi er blitt vant til den gangen, liksom folkene i tidligere tider ble vant til troen på stjernebilder, som enten virket positivt eller negativt på pengekulturen.Vi lever altså innenfor en verden av overtro, som sjelden eller aldri blir utluftet, for alt det vi tror på - er tuftet på eldgammel overtro, pengemessig sett. Og nå tror man altså at gullet i den tyske riksbank kan frelse tyskerne fra å komme i den situasjon at de ikke kan oppfylle Maastrichtavtalen. Mennesket er jo et dimensjonalt vesen, men i stedet for å finne seg selv - finner de gullet, som jo er representant (symbol) for deres eget folkegull, dvs. det iboende tyske folks psykiske evne til selv å få orden i sin egen økonomi. Men hvordan skal folk kunne få denne orden, når alt som har med økonomi å gjøre, legges i hendene på dem som tror mer på gullets evner enn på folkets evner? Men slik må det være hos alle folk som ennå lever på det barnlige, utadprojiserende nivå, som altså ikke regner med seg selv, den viktigste parten i saken. For hva du folk, tror på, blir din skjebne, og den skjebnen kan ingen rømme fra.
Den innhenter oss alle, også finansministeren og statsministeren her hjemme. De tror også på gullet i bankene. Hvordan kan det være mulig at alle lærde biter på denne kroken, sammen med alle oss andre "ulærde"? Den psykiske blindhet er den mest utbredte av alle svakheter i folkene rundt omkring i verden, og derfor er vi "fanger" av denne blindheten, fanger som lider og dør, som neier og knikser for alle de heldige dansere rundt "Gullkalven". Men vi er født til frihet og ikke til trældom under verken gullet i Tyskland eller noe annet land, og det verste av alt, folkene i Europa tror på fred og andre gode ting, når det de legger opp til i "dansen" - er gjensidige lurerier. Kan det komme noe godt ut av slikt? Ikke tror vi det. Å bli kjent med den 4-dimensjonserte økonomien vår, er et være eller ikke være for alle nasjoner. Men eksisterer der da en slik redegjørelse i dag, som kan gå ut til all verden? Den eksisterer ja, men den får slett ikke gå ut til all verden, ikke engang til våre egne og sagnomsuste økonomiske eksperter, som altså vil være ekspertise uten å kjenne sannheten om det 4-dimensjonale i vår økonomi. Den sannheten står beskrevet i BDBs bok:"Det store skille". Et folk med sannheten innabords, ville aldri i verden ha gått med på en slik overtro som den som eksisterer i det konvensjonelle økonomiske liv. Det ville blitt ansett som den groveste løgn i menneskenes historie, og vi spør: Hvordan kan mennesker leve på slike groteske økonomiske eventyr, uten at det får følger?
Millioner på millioner arbeidsløse, for gullet og pengene arbeider for nasjonene. Tenk for en ferie menneskene kunne ha fått når pengene skal arbeide og yngle uten vår hjelp? Men at det er det blankeste eventyr noen kunne fortelle, får vi aldri vite noe om, for disse eventyr er sikret gjennom staten og bankene, sikret mot avsløring. Folket må jo ha noe å tro på, noe å holde fast i når konjunkturene er så usikre. Men hva et folk må holde fast på, er sannheten om egne evner og intet annet enn sannheten. Vi må ikke tro at det ville være mulig med arbeidsledighet der hvor sannheten slipper til i en nasjon, for det ligger innebygd i alle mennesker å arbeide, for seg selv og sin familie, og i et så spesialisert land som for eks. Norge eller et hvilket som helst EU-land, skulle det ikke være noe problematisk å sørge for alle menneskers timelige og åndelige behov for sannhet, gjennom samarbeide til felles beste. Men i det vi tror på gullet og pengene og staten, partiene og organisasjonene, så tror vi ikke på våre egne og felles evner, og livet blir et sant mareritt, som noen finner det er best i slippe fra, gjennom selvmord... I så mange århundrer har man slitt under den gamle troen på alt som er utenfor oss selv, at det som er innenfor oss selv, blir noe ukjent og mystisk, a la presteskapets tro på en guddom hinsides. Men alt "gullet" er innen oss selv, og den vanvittige troen på gullet i banken og staten, må rett og slett forsvinne, før de økonomiske problemer kan ta en ende, som det folkeeventyr det nå engang er. Tenk på det virvar et slikt eventyr har skapt, for millioner av både arbeidsføre og arbeidsledige, her hjemme og i verden ellers.
Det er den reneste utopien å tenke seg at noen partier eller mennesker kan styre verden og alt økonomisk liv, det er det samme som å tro at mennesket kan styre utviklingen av et tre, eller bestemme hvordan denne utvikling skal skje. Det bestemmes innenfra - tra treet selv, vi kan bare legge mulighetene til rette for treets utvikling. Ingen kan styre sol, måne og stjerner, for der hersker de iboende krefter i naturen selv, og der er såvisst ingen kriger på himmelen over oss. Alt skjer selvvirksomt, for der er det ingen fantasti med i spillet, for fantasien, den tilhører menneskene selv. Og med fantasien kan vi skape en hel verden, som lever og ånder for gullet i bankene, som nå i Tyskland. Det er bare sannheten om denne risikable fantasien vår, som kan redde både tyskere og alle oss andre ut av den knipen verden befinner seg i, nettopp på grunn av vår iboende fantasi. Å få selvkontrollen på dette viktige punkt, se det tilhører fremtiden, for nåtiden vil ikke vite noe mer om seg selv, enn den nå vet. Men det er "morsomt" å følge med i alle disse eventyrfortelleres handlemønster. Hele vårt samfunnsstyre er et folkeeventyr, og inntil dette eventyret får sin slutt, fordi folket tror på seg selv, på egne ibonde evner og anlegg, må vi leve med eventyrene. Men de er ikke like morsomme som eventyr for barn, de er ødeleggende både for barn og voksne, og det var nok ikke meningen med eventyrene. Meningen var nok god, men når hele folket gir disse eventyrene sin fulle og hele tro, da er det farlig å være menneske. Da må vi søke "opp i fjellet", som Kristus sier det, dvs søke der hvor sannheten er å finne, for i folkets veiledning er de ikke, verken i skoler eller andre veiledningssentraler. Da sitter livsløgnen der den ikke bør sitte, nemlig i alle "helligdommer", og ve oss.
av Svein Otto Hauffen
|
Det er en glede å være tilstede Plumpe impulser fra neden, Egenkjære vil besvære Trettekjære lar dessverre Den som forsømmer selvkontroll, Man forstemmes og gremmes, når sladderen fremmes |
av T.T. i Kristianstadsbladet 16.05.97)
NICOSIA. Kristna i Israel slår larm. Innehav av Nya testamentet kan komma att straffas med fångelse i upp till ett år om ett nytt lagförslag går igenom knesset. Lagen som får sådana hårresande konsekvenser är ämnad att stoppa försök att omvända judar till kristendomen.
Den nya lagen har redan passerat en genomläsning i knesset och finns nu i knessets lagkommitté. Längre än så hoppas de kristna att den aldrig kommer, eftersom den bryter mot grundläggande mänskliga rättigheter.
Enligt lagtexten kan den som innehar tryck, kopior, reklamblad, importerade skrifter eller reklamsaker som innehåller något som kan vara ett lockbete för religiös omvändelse straffas med ett års fängelse.
Det kan tolkas som att den som har Nya testamentet i sitt hem gör ett försök att omvända någon, säger de kristna.
Den nya lagen är mycket hårdare än den tidigare lagen mot missionärsverksamhet, som bara förbjuder verksamhet som försöker locka till omvändelse, särskilt när den riktar sig till ungdomar eller när pengar används som lockbete.
De kristna arbetar nu hårt för att få de israeliska parlamentsledamöterna att stoppa den. Lagen är inte bara ett hot mot de kristna i Israel. Den kan också leda till att minskat stöd till Israel från de kristna i omvärlden.
Tilbake til
SAMFUNNSLIVs hovedside