av Dag Ove Johansen
I en tidligere artikkel har jeg fokusert på det konsekvensløse samfunnet og hvilke følger det får for bl.a. voldsutviklingen i landet. Men dette med vold i samfunnet er bare en liten del av en større årsakssammenheng. Jeg vil her forsøke å beskrive andre forhold som etter mitt syn har stor betydning for i hvilken retning Norge vil utvikle seg de nærmeste årene.
I våre dager satser Arbeiderparti-regjeringen Jagland på å bygge det norske hus. Stikk i strid med vanlig byggeskikk har det så vidt meg bekjent ikke forligget noen byggetegninger eller byggetillatelse. På meg virker det ikke særlig betryggende at heller ikke tomten ser ut il å være valgt med særlig omhu. Grunnforholdene virker temmelig usikre. Alle vet jo hva som skjer når et hus bygges på f.eks. sandgrunn.
For hvor er verdi-grunnlaget for dette huset, selve basis og grunnmur for ethvert byggverk, hvis det skal kunne stå oppreist i uoverskuelig fremtid? Hvis grunnlaget er penger og profitt, selveste Mammon i egen person, da synes det som om Jaglands byggverk ikke vil komme til å få særlig lang holdbarhet.
Fremtidssjokket
Så tidlig som i 1970 utkom en bok som vakte stor og berettiget oppsikt, nemlig Alvin Tofflers "Future Shock" ("Fremtidssjokket", Cappelen 1972). Forfatteren forsøker å gi et bilde av samfunnsutviklingen de nærmeste ti-årene inn i fremtiden, om de utallige valg menneskeheten står overfor og hvilke konsekvenser det vil få. Her er temaer som Ting/Slengsamfunnet, De nye nomadene, Ferdiglagede opplevelser, Den sprengte familien og temaer som berører tilpasningen til den nye utviklingen: Fremtidssjokket - Den fysiske og psykiske dimensjonen samt Strategi for samfunnets fremtid.
Fremdeles er dette meget interessant lesning når man skal forsøke å analysere dagens samfunn på bakgrunn av bl.a. den pågående volds-debatten i presse og kringkasting.
Det som festet seg hos meg etter lesningen av Tofflers bok, var i første rekke hans påstand om at det superindustrielle og markedsorienterte samfunn har gitt menneskeheten en leksjon i noe fundamentalt om dette nye samfunnet: menneskets forhold til ting blir i stigende grad av kortvarig karakter. Som vi kan se av dagens bruk- og kast-samfunn så har Alvin Toffler fått rett for alt dette øker i hastighet og peker frem mot de samme psykologiske mål: den forbigående karakter ved menneskets forbindelser med de ting som omgir oss.
Men i fremtidssjokket som Toffler beskriver ligger noe mer alvorlig en de materielle tingene vi omgir oss med og det er nemlig tinglig-gjøringen av mennesket som individ, noe som fører til at også vårt forhold til mennesker i økende grad blir av mer forbigående karakter. Bruk- og kast-mentaliteten overføres fra ting til menneskelige relasjoner. Dette kan være en av årsakene til oppløsningstendensene i familiesystemet, manglende medfølelse/empati overfor andre mennesker, økende ego-sentrisitet og narsissisme, manglende solidaritet og omsorgsevne.
Familiesystemet i krise
Sentralt i samfunnet er etter mitt syn familien eller kjernefamilien. Gjennom mange år har man sett at bruk-og-kast-mentaliteten også har tvunget seg inn i par-forholdenes verden. Enkelte forskere mener at par i krise ikke bruker nevneverdig tid til å løse sine problemer og gir altfor fort opp. Istedet skifter man partner, men i og med at "nissen" som regel flytter med lasset, har det jo ikke skjedd noen fundamental endring i handlingsmønsteret. Oppstår det problemer i det nye parforholdet, skjærer det seg som regel på nytt.
Disse forholdene skaper selvfølgelig skjebnesvangre problemer for eventuelle barn i slike parforhold. Disse får ingen andre erfaringer med problemløsninger i et parforhold enn det å krange, kjefte, gi opp og rømme unna problemene til nye parforhold. Dette blir noe også disse barna som regel bruker som en gylden regel i sitt voksne liv.
Den økende grad av navlebeskuelse og korttids-handlinger i tilværelsen, får store konsekvenser for barn i oppvekst. I siste utgave av TIME International (10.feb.1997) beskrives i artikkelen "Fertile Minds" den enorme betydningen de første levemånedene i et barns liv har for senere utvikling og oppvekst. Det er i disse månedene at millioner av nevroner i hjernen knytter den avgjørende og skjebnebestemmende kontakten med hverandre på grunnlag av den stimulering barnet får gjennom lek og berøring, syns- og hørselsinntrykk m.m. Forskere ved Baylor College of Medicine har funnet ut at barn som ikke blir lekt med eller berørt fysisk utvikler hjerner som er 20-30% mindre enn det som er normalt for alderen. Innsikten i hjernens utvikling bør bekymre foreldre og politikere når vi vet at tiden vi bruker sammen med barn stadig blir mindre og at vi i større og større grad overlater våre små barn til andres omsorg med de helt klare begrensninger dette fører med seg.
Frank Newman, lederen for USA's Undervisningskommisjon, sier at det finnes en tids-skala når det gjelder hjernens utvikling og det viktigste året er første leveår. Ved 3-årsalderen vil et barn som er neglisjert eller utsatt for omsorgssvikt være så merket at det vil være nesten umulig, i beste fall svært vanskelig å gjøre noe med det. Dette blir en ond sirkel. Barn som er utsatt for omsorgssvikt blir i sin tur foreldre som utsetter sine barn for det samme. De har faktisk ikke erfart eller lært noe annet.
Det organiserte vanvidd
Det er altså her samfunnet setter inn sine krefter med å institusjonalisere og organisere oppveksten etter pedagogiske prinsipper. Som vi vet kan pedagogikken som ligger til grunn for dette fremstøtet endre seg etter vindretningen alt etter hvilke pådrivere og såkalte premiss- leverandører som står bak det hele. Det har vært ført til dels sterk kritikk mot pedagogikken bak Reform 97 som skal føre 6-åringene inn i det over-organiserte sosial-demokratiske samfunn. Barnehager og førskoler skal gjøre arbeidet som foreldrene burde gjort hvis mulighetene og de rette holdningene og verdinormene hadde vært til stede. Men som det heter fra folke-eventyrene, lettere omskrevet: tar du den, så tar du den også.
Det materialistiske og markedsorienterte samfunnet med dets hang til bruk- og kast-pedagogikk og verdinormer tilknyttet dette, utvikler seg ikke i den retningen folk flest ønsker. Det folk ber om, kommer ikke, men det de ikke ønsker, det kommer uavlatelig. Etter mitt syn skyldes dette uklare ideer om mål og hvilke midler vi skal benytte for å nå dette målet. Det store dogmet i dag er kunnskap. Det spørres dog ikke om hvilke kunnskaper og verdier som trengs i fremtidssamfunnet, som uten tvil blir helt annerledes enn myndigheter og såkalt intelligensia mener å ha krav på å vite sannheten om.
Et av de viktigste elementene i den nye læreplanen for grunnskolen og videregående skole er dette med ansvar. Som et bilde på hvilken betydning dette med personlig ansvar har viser jeg til hva som skjedde i forbindelse med oppløsningen av de øst-europeiske kommunist-statene. Menneskene i disse landene var bokstavelig talt sørget for fra fødsel til grav. De behøvde i liten grad tenke selv og gjøre noe med sitt liv. Staten hadde overtatt deres personlige ansvar for eget liv og egen utvikling. Dette var jo uten tvil en forholdsvis trygg tilværelse men apatien lurte rundt hver eneste hjørne. Etter østblokkens fall, måtte de igjen stå på egne ben og tenke selv. Dette ble et forferdelig traume. De hadde ikke lært noe annet enn at staten sørger for sine. De skulle plutselig ta personlig ansvar for eget liv uten å vite noe om hva dette innebar. Resultatet er handlingslammelse og kriser, nærmest sammenbrudd i de menneskelige relasjonene.
Det norske sosial-demokratiet bygger i utgangspunktet på de samme ideene hvis vi går langt nok tilbake i tiden. Det statlige engasjementet i enkeltindividets liv er altfor omfattende. Læreplaner og andre retningslinjer går ut på å organisere det norske samfunnet slik at enkelt- individet skal sørges for fra fødsel til grav. Utbyggingen av barnehager og pedagogiske institusjoner vitner om denne altomfattende og misforståtte omsorgen for enkeltmennesket. Ut fra ideen om at man skal lære oss ansvarets edle kunst, tar man ansvaret mer og mer fra oss. Det er overhodet ikke gitt noe rom i det norske hus til å gi menneskene tilbake retten og evnen til å tenke selv og ta selvstendig ansvar for egen utvikling. En sterk talsmann for dette synet er bl.a. førsteemanuensis ved Ped. Inst., Christian Beck
Er det kanskje apatien vi skimter like bak hushjørnet på det norske hus? I så fall må vi virkelig være på vakt for apatien og likegyldigheten er faktisk sivilisasjonens hovedfiender, deribant også det norske sosial-demokratiet.
I en senere artikkel skal jeg fokusere på det norske skolesystemet og hvilken rolle det har i å opprettholde det sviktende fundamentet for det norske hus.
av Anders Ryste
Bladet Samfunnsliv sine beste artiklar kjem no på Internett. Takka vere dei nye store tekniske landevinningane i siste mannsalderen kjem det til syne ein heilt ny åndshimmel over verda. Alt som har hendt og alt som hender dagleg, kjem fram på det nye forumet.
Heile mannesoga kan lagrast på eit felt stor som ei ert og takast fram att når det høver.
Det spørst om ikkje aviser og blad, bøker og det skrivne ord blir avløyst av PC-instrumenta i heim og skule. Der får ein alt. Internett samlar og sender ut, og er ved å bli ein like nyttig reiskap som telefonen eller elektrisiteten.
Samfunnsliv, trykt og utgitt på Møre-Nytt, vil halde fram som avis, men vil og målbere sine åndsrevolusjonerande nye tankar over det nye medium. Internett-adressa er http://home.sol.no/dagoj/
av Astrid Strømme
I slutten av det forrige århundre blåste det friske reformpedagogiske ideer. Grunnmotivet i den reformpedagogiske strømning var respekten for barnets spesifikke livsform. Dette var nye toner, da barnet i det førindustrielle samfunnet ble forstått som små voksne med bestemte arbeidsoppgaver. Det er først i vårt århundre at barndommen er blitt skilt ut som en bestemt fase med visse karakteristiske trekk.
I vårt land begynte vitenskapeliggjøringen av undervisning og oppdragelse i begynnelsen av dette århundre. På 50-tallet var det likevel liten mottakelig for nye perspektiver på vår fostringsfilosofi. Stort sett dreide oppdragelse og undervisning seg om at barn og unge skulle tilpasse seg den voksne verden. "Barn skulle kun sees, men ikke høres", het det seg den gangen. Sosialt sett ble sosialiseringen forstått som vellykket, når ungene tilpasset seg - og det gjorde de jo ofte! Likevel så truet sykdomssymptomene under overflaten, fordi så altfor mange krefter i barnet ble fortrengt og ikke fikk sin naturlige utvikling (7.7.1996). Det er likevel mange forskere som forstår 50-tallet som en gullalder i barnas historie, fordi hjemmeforholdene var stabile, foruten at de fleste familier levde under rimelig gode materielle forhold.
En dominerende pedagogisk retning på 50-tallet ble angitt av John B. Watson og B.F. Skinner med sin psykologiske adferdsteknologiske måte å forholde seg til oppdragelse og undervisning på. Mennesket er reaktivt, mente Watson, og det er utelukkende styrt utenfra. Siden er det nok blitt slik at læringsforskningen forsterker oppfatningen av at undervisning er å forstå som en teknisk art. Undervisning er en ytre, planlagt prosess og det dreier seg om elementære lærestoff - hoder - få stoffet inn i hodene. Pedagogiske debatter er ofte variasjoner over dette tema. (Aa. Falbel, 1994)
Pedagogiske retninger med utg.punkt i amerikansk humanistisk psykologi
På 60-tallet oppstod det en rekke pedagogiske retninger bygget på amerikansk humanistisk psykologi. INorge gjorde den seg sterkt gjeldende i 1970- og 80-årene. De fleste lærere har vel sikkert hørt om både involverings-pedagogikkken, konfluent pedagogikk og gestaltveiledning. I disse strømningene aner vi den reformpedagogiske påvirkningen. Det dreier seg om å utvikle de krefter som "bor i eleven". Læreren skal gi ikke-dirigerende undervisning og veiledning. Noen pedagogier gikk enda lenger, som f.eks. Alice Miller med sin antipedagogikk. Miller avviser også veiledningsbegrepet voksne skal, sier hun, ikke være barnas veiledere, men deres ledsagere (Miller, 1986, s. 100). Alice Miller synest å være beslektet med Aaron Falbel. Hva han mener om vår undervisning, skal jeg ganske snart komme inn på. Men først til grunnleggerne av den humanistiske psykologi, nemlig Carl Rogers, Abraham Maslow og Rollo May.
Det sentrale i deres tenkning er selv-realisering eller selvaktualisering gjennom "awareness". Intensjonen er å bli klar over (aware), det gjelder å oppdage/avdekke (discover) de antatte enorme muligheter som den enkelte har inne i seg (the human potensial), slik at potensialet kan virkeliggjøres (aktualiseres).
Mange lærere og andre som idag arbeider med barn og unge har latt seg inspirere av både involveringspedagogikken og læring gjennom samarbeid. Likevel er det ikke uvanlig å høre lærere si "det går ikke". Men det menes at det ikke er så enkelt med denne type pedagogiske ideer. Det er for krevende, og det går lett utover disiplinen å avdekke de enorme mulighetene som bor i hvert menneske...
Derfor får stadig vekk Matti Bergstrøm bekreftet sin påstand om at vårt fostringsideal er den tause og lydige eleven med sånn passe aktivitet.
Så langt kan vi sammenfatningsvis si at det dreier seg om to pedagogiske hovedstrømninger i vårt århundre. For det første så har vi å gjøre med den retning som gjør læring og undervisning til en teknisk prosess. For det andre så dreier det seg om pedagogiske ideer, som har røtter i den humanistiske tradisjonen. Slik jeg ser det, hører de reformpedagogiske ideene hjemme her.Det er vel neppe langt unna de faktiske forhold, når vi sier at den tekniske undervisningen fortsatt dominerer i en eller annen form. Læring er noe man gjør med folk for å forme og behandle dem (Aa. Falbel, 1994).
Pedagoger som tar utgangspunkt i personalistiske teorier har ofte reservert seg overfor pedagogiske strømninger som ikke befordrer bevisstgjøring om seg selv. For det er viten om seg selv, såkalt jeg-bevissthet, som er utgangspunkt for at mennesket kan bli, et vesen som er styrt innenfra og ikke bare blir manipulert utenfra (R. Myhre, 1994).
Adferdspsykologene Watson og Skinner sa nei til personalistiske teorier. De begrunnet det med at det ikke på vitenskapelig måte var mulig å bevise at vi hadde sjel. Som kjent tar vitenskapen utgangspunkt i det ytre, obserbare og målbare. Det vil si at på 50-tallet var det ikke mulig på vitenskapelig måte å avdekke at det var "noe i oss" også. Men tidene forandrer seg, og i 90-årenes Norge har den emperiske vitenskapen bidratt til å avsløre at vi har "skjulte krefter". Vårt indre liv er, sier Matti Bergstrøm, uendelig rikt! og består ikke bare av logiske overveielser, men av et "drama" med særdeles mange nyanser og farger. Nevro-pedagogikken handler om dette.
Friskulen -70 har en indre og dynamisk struktur
En anderledes skole er Friskolen -70 i Danmark. Skolen hører hjemme i de pedagogiske strømninger som ønsker å frigjøre det potensial av krefter som bor i hvert barn. Istedenfor en ytre og pålagt struktur har skolen en indre og dynamisk struktur.
En ytre og pålagt struktur har å gjøre med at det er krefter utenfra som regulerer aktiviteten innenfor veggene i form av pensum, timeplan, krav til elevene, prøver, disiplinregler, leseplaner, karakterer osv. Problemene med oppdragelse og skole, sier Matti Bergstrøm, ligger ikke hos oppdrageren eller læreren selv, men hos dem som fatter beslutninger og i systemet (M. Bergstrøm, 1991).
Friskolen -70 har en annen type struktur, en iboende struktur som springer ut i fra selve livet (biologisk liv). Idette tilfelle dreier det seg om forholdet mellom mennesker; mellom barn og voksne, mellom barn og andre barn. Konkret betyr dette at alt liv som skjer på Friskolen -70 sitt 400 kvm fysiske areal er styrt av de avgjørelser som taes på de daglige skolemøtene. Alle barn som er i stand til å uttrykke seg verbalt har stemmerett, og avgjørelsene taes ikke ved consensus og ikke ved flertallsavgjørelser. Dermed blir det ingen som får "makten" og det blir heller ingen som føler seg "overkjørt", fordi deres meninger ikke taes på alvor. Det er dessuten barna selv, de eldste av dem, som er ordstyrere på møtene, foruten at det er hovedsakelig ungene sine egne saker som står på dagsorden.
Pedagogikken her bygger på det som (Christian W. Beck (1. amanuensis v/Pedagogisk Forskningsinstitutt, Oslo) kaller for utviklingssynspunkt, dvs. på det synspunkt på menneskets læring som utvikler oss til å bli 1. håndshandlende personer. Vår fostringsfilosofi i sin alminnelighet utvikler barn og unge til å bli 2. håndshandlende personer. Dette betyr at det er krefter utenfor dem som styrer, gjerne ubevisst, deres handlinger. Et slikt perspektiv på læring går under betegnelsen det pedagogiske læringssynspunkt.
Et annet karakteristisk trekk ved skolen er at det snakkes mye og ofte. Overalt hører en det "sunne". Ja, det å snakke sammen er faktisk en av hovedaktivitetene på skolen. Barn, sier Aaron Falbel, som oppholdt seg på skolen i 8 måneder for å gjøre studier, sier verdsetter slikt snakk mye, ja, svært mye, og de er mektig tiltrukket av det.
Dette forholdet står direkte i motsetning til hovordan det er i norske skoler, hvor det snakkes lite, og stort sett bare i obligatoriske og regulerte former. Den frie, åpne, direkte og naturlige samtale er det lite av i våre skoler.
Så langt er det tydelig at barns evne til å gjøre valg og egne vurderinger får utvikle seg. Således har de en naturlig sjanse til å bli selvbevisste, noe som bl.a. er nødvendig for å velge en livsstil som ikke er på kollisjonskurs med naturen.
Friskolen -70 har en rekke "spesialrom" som f.eks. lesekrok, syverksted, malekrok, musikkrom, kjøkken, gymnastikksal, tre- og metallverksteder, foruten for hus til kontor, reparasjonsverksted og rom til fagundervisning.
I dette ligger det at skolen også ivaretar kunnskap- og ferdighetsprinsippet. Dette skjer ikke minst rundt det for- og etterarbeid som mat- og rengjøringsgruppene står for. Matgruppen forbereder kollektiv lunsj (60 - 70 mennesker), og siden deres budsjett er meget stramt, må det nøye beregninger til. Ungene utfører dette selv! Men, naturligvis, skolen har sine lærere, og er det behov for hjep, er de der og gir den. Et poeng er her at ungene skal ikke få hjelp, som de selv ikke ønsker. Utgangspunktet er at ungene skal utvikle sine egne evner til å håndtere sine aktiviteter og handlinger med.
Det er naturligvis ikke konfliktfrie forhold ved skolen. Enhver sosialiseringsprosess innebærer både utprøving og innordningssituasjoner. Utvikling av selvstendighet, sier Christian W. Beck, krever at en prøver seg ut i forhold til sine medmennesker. For å erobre egen identitet er det nødvendig å finne ut hvor en står. Dessuten skal en lære å mestre handlinger selv, uten hjelp fra andre. Utprøving av situasjoner er særlig knyttet til de personer som har å gjøre med forhold en må inordne seg. Utprøving- og innordningssituasjoner er nødvendig for å få opplevelse og bevissthet om sin egen avgrensning i forhold til andre, men også for å kjenne stryken i ens erobrede selvstendighet.
Friskolen -70 er åpne for slike utprøvings- og innordningssituasjoner, og mer enn en gang har det vist seg at ungene er i stand til å rydde opp i konflikter, og det er ofte betegnelsen en gir utprøvingssituasjoner. Igjen er det slik at de voksne holder seg i bakgrunnen, og ikke griper inn uten at det er nødvendig. I våre norske skoler er det stort sett omvendt. Det er de voksne som straks griper inn, og skal skape såkalte ordnede forhold. Men sett i relasjon til det ped. utviklingssynspunktet på hva som må til, for at ungene skal lære å mestre seg selv og sine handlinger, så spør om vår sosialisering gir autentisk læring.
Det totale fysiske arealet til skolen deles opp ved hjelp av flyttbare vegger, reoler og kasser. Ved hvert nytt skoleår bygges veggene opp på nytt, slik at elevene helt fra "bunnen av" får delta i utformingen av alt som skjer i skolen. Det gir grunnlag for å utvikle tilhørighet - noe som er viktig for våre unger, om de selv senere skal være i stand til å danne gode fellesskap.
Naturlig autoritet
De fleste voksne tror at barn og unge ikke får gjort noe, sier Aa. Falbel, dersom ikke noen voksne står over dem hele tiden. Men slik er det bare ikke. På Friskolen -70 slipper de voksne å kommandere barnets atferd "til dets eget beste". De voksne på skolen underviser ikke ungene. De er sammen med barna og holder på med noe sammen med dem.
På Friskolen har altså de voksne kvittet seg med det syn som dominerte i 50-tallets barneoppdragelse, nemlig den oppfatning som gikk ut på at barn var å forstå som asosiale individer. Det motsatte er tilfelle, sier Jesper Juul, barn er kompetente individer helt fra fødselen av. De siste 10-års forskning har stadig understreket barnets inteaksjon med mor far første øyeblikk. Spedbarnets interaksjon med moren blir forstått som et samtaleforhold - en ordløs dialog som er preget av gjensidighet, utveksling og regulering av følelser (Evenshaug & Hallen, 1989).
Sammenfatningsvis kan vi si det slik at barn kommer til verden som samarbeide individer. I det øyeblikk de slutter å samarbeide har vi krenket ungene sin integritet. Resultatet er ofte atferdsproblemer.
På friskolen er forholdet mellom barn og voksne fri for manipulasjon og tvang. Således gies det grobunn for utvikling av en gjensidig respekt for det enkelte individs egenart, og slipper å bruke så mye energi på å undertrykke sider av sin natur i samspillet med andre medmennesker. "Av seg selv" bygges det oppå en naturlig autoritet, som har røtter i egen-kompetanse, og ikke i alder, størrelse eller rang (Aa. Falbel, 1994).
Et kanskje noe spesielt uttrykk for hva som bl.a. ligger i begrepet "naturlig autoritet" er dette eksempel. Det hadde seg slik at Aaron Falbel måtte lære seg dansk ved sitt opphold på Friskolen -70. Det gjorde han ved å være mye sammen med et 3-års gammelt barn. For Aa. Falbel var dette en av hans beste lærere i bestrevelsene på å tilegne seg det danske språket, bl.a. fordi barnet holdt et passe tempo.
Frihet
I følge Erich Fromm eksisterer det to slags frihet, nemlig negativ frihet, som er "frihet fra" og positiv frihet, som er frihet til.
På friskolen legger de opp til å ha og utvikle positiv frihet. Det dreier seg om å ha nærvær av aktiviteter, muligheter, saker å holde på med, muligheter, steder å gå til, mennesker å møte og så videre. Positiv frihet betyr også fravær av tvang.
Det motsatte av positiv frihet er altså negativ frihet. Resultatet av slik frihet er ofte et sosialt tomrom og en uutholdbar situasjon. Slike situasjoner har vi mange av i dagens samfunn. Spesielt hører vi ofte at de som er arbeidsledige befinner seg i slike situasjoner. Negativ frihet er resultatet av en fostringsfilosofi som ikk eutvikler individets selvbevissthet eller evne til å gjøre reelle valg og vurderinger. Det ligger i sakens natur at det er fullt mulig å utvikle positiv frihet, noe som vi imidlertid ennå ikke har klart i samfunnet vårt. Årsaken til det ligger mye i selve strukturen i samfunnet, i det pengeøkonomiske systemet, som lammer vår følsomhet på en måte som gjør at vi bl.a. blir fremmedgjorde for hverandre. Vi taper vår følelse av et "selv", vi vet ikke hvem vi er. Vi er ikke virkelig fri, til å svare på spørsmålene om behovene er sanne eller falske, fordi vi ikke er oss selv. På Friskolen -70 har de i det minste fått til et skolesamfunn som er preget av slike kvaliteter.
Slik jeg ser det står Friskolen -70 nærmere en riktigere måte å fostre barn og unge på.
Litteraturliste:
Aaron Falbel "Skolen eller livet", Pedagogisk Forlag AS, 1994
Stein Wivestad, Norsk Lærer-akademis årsskrift 1991/92
Matti Bergstrøm, Eleven - den siste slave.Praksis Forlag, 1991
Eva Nordland, Miljøpedagogikk. Tano A/S. 1986
Jesper Juul, Ditt kompetente barn. Pedagogisk Forum. 1996
Kommentar ved Anders Ryste
Kjære Astrid
av Hermod Prestjord
Når de rike kommer til bankene
- med penger
så gir bankene stor gevinst (renter)
- til de rike.
Når de fattige (som det er millioner av)
må låne penger i bankene -
så tar bankene blodige renter
av de fattige.
- Enkelte banker tar alt
det de fattige eier...
av Aase Brenne
Svin tar inn nesten hva som helst, vet vi - og den norske befolkning begynner kanskje å bli mettet? Eller vil man ha mer føde fra aviser og tv når det gjelder politikken - og helst da om personen får være i fred - og ikke blir så mobbet som Carl I. Hagen er blitt. Men det er jo så, han har ikke forstått hvorfor han og hans parti blir mobbet på landsplan. (TV2, Lønning direkte, 19/9). Det er jo greitt at pressen ikke mobber, som visse barn i skolen gjør. Men må de ikke mobbe når noen påstår at de har løsning på problemer som ingen andre partier har? Det er mistenkelig. I det hele tatt å ha virkelige løsninger, som Hagen ikke har. De virkelige løsninger er noe som ingen politikere liker, derfor får vi fortsatt, fra valg til valg, høre hvor fint det ene og det andre partiet vil løse både det ene og det annet samfunnsspørsmål som de - når "de kommer til makten" ikke greier å løse.
Vi kjenner det refrenget, så langt tilbake som vi kan minnes. Hvorfor er det slik? Er det naturlig eller unaturlig? Mener ikke politikere hva de sier seg å mene? Å, joda, men de er ukjent med de krefter som bor i befolkningen.De kjenner ikke det kollektive driftslivet, derfor går det alltid galt. Men burde ikke disse - fremfor noen - kjenne driftslivet i befolkningen? Jeg snakker ikke her om den individuelle driften som vi kaller seksualdriften, men den økonomiske, den religiøse og den sosiale driften. Alle disse driftene har et fantasiliv knyttet til seg, og er det noe politikerne er oppmerksomme på - så er det nettopp fantasilivet i menneskene. Det er derfor vi har fått en presse og alt surret omkring denne, for det er gjennom dette medium og andre medier - dette fantasilivet kan komme frem, på godt og ondt, men under og bakom pressen/mediene/befinner disse kollektive drifter seg, uten at noen har noen kunnskap eller viten om disse. De bare er der, og ingen kommer utenom dem.
Hadde vi ikke hatt disse driftene, så hadde vi verken det ene eller det annet og tredje medium. Når vi ser på den berømte eller beryktede utvikling, som disse driftene er "fader til", og som staten tar all ære for, så kan en ikke annet enn å le - eller gråte. For disse driftene i oss, som i bevisst tilstand kan skape paradiset på jorden, men som i ubevisst tilstand skaper et "helvete" på jorden, som i dag, så kan en undres. En skulle jo tro at Massesjelens hemmeligheter ble lest av alle politikere, men de er jo så forelsket i det mekaniske samfunnssyn at en skulle tro de var mekanikere - og ikke levende, fantasifulle mennesker, som lever i et levende fantasifylt menneskesamfunn? Alt snakket om å bli mer effektiv, handler om å få menneskene tilpasset en politisk maskin, som i de aller fleste tilfelle gjelder om å få et høyest mulig skatteutbytte av det menneskelige arbeide. Og det er jo høyst nødvendig, tror alle, både de høyest betalende, de lavest betalende og de ikke-betalende. At det går mot færrest mulig i betalt jobb, er en sak som ikke anfekter politikerne flest, de selv vil jo alltid ha en godt betalt jobb, så da så. Men altså - om noen interesserer seg for politikk, så bør de absolutt ta fatt på lesningen av B.D.Brochmanns bøker, som aldri blir gammeldagse, slik som bøker flest blir det etter en tid, og slik som alle tv-programmer blir det - og er det. Noe forfriskende nytt finner vi ikke der, og derfor kan det godt sies at der serveres kun"grise- eller svineføde".
Skal vi virkelig la oss nøye med denslags, når vi har litteraturen som kan få alle opp av stolene sine, opp fra alle tilvendte tankemønstre, både om den menneskelige natur og samfunnets natur?Her er splitternye tanker som gjør deg godt, selv om de river ned alle dine gamle forestillinger. La bare dem som serverer svineføde fortsette med sin uappetittlige virksomhet, men sørg du selv for å få reell åndelig føde. Misforstå ikke ordet "åndelig" og tro at begrepet viser til religion eller annen mystisk virksomhet. Det viser bare til deg selv og din psykiske virksomhet - samt til ditt behov for en i sannhet ny orientering, som bringer deg i kontakt med virkeligheten, som den er - og ikke slik som "svineføden" får deg til å tro. Vi læres opp til å misforstå virkeligheten, til å tro at den er hva den gir seg ut for å være. Vi blir fanger og treller, og som sådanne skal vi "mettes" av svineføden. I virkeligheten er vi alt annet enn treller og fanger, vi er sønner og arvinger til et samfunn og et kosmos, uten sidestykke, men vi er avhengige av sann opplysning for å komme inn i denne nye tilstanden. Vi kan ikke nøye oss lenger med den mekaniserte "virkeligheten".
av Astrid Strømme
Familien er en universell institusjon. Universell er den fordi at alle kulturer har en eller annen form for familie. Familieformene, derimot, varierer i funksjon og struktur. Vi vet at variasjonen har sin bakgrunn både i oppbyggingen av samfunnet, og i det verdi- og trosgrunnlag som preger det.
Det er gjort visse undersøkelser for å finne ut om det er noen trekk i familieformene som går igjen. Blant annet har George Peter Murdoch undersøkt 250 små og store samfunn, og på denne bakgrunn har han slått fast, at det til tross for mangfoldet i de forskjellige familieformene, likevel eksisterer to trekk som er felles. For det første så har alltid de enkelte familiemedlemmene hatt sine bestemte plikter og rettigheter. For det andre så har familien aldri vært å batrakte som et privat anliggende, men som en offentlig institusjon. (R. Myhre, 1994)
Nå skal jeg ikke forsøke å drøfte dagens familieform ut i fra de her gitte kriteriene, selv om det kunne ha vært av interesse. Antagelig eksisterer det emperiske undersøkelser som sier noe om hvordan det står til med de enkelte familiemedlemmers plikter og rettigheter. Jeg vil likevel ut i fra skjønn eller tolkning tro at det står sånn passe til med de plikter og rettigheter som eksisterer i dagens familieliv. Dette er noe som en kan vurdere seg ut i fra det faktum at dagens barn og unge er skilt ut av produksjonsfellesskap. Det er ikke slik lenger, som det var i det gamle bonde-Norge, at våre unger helt fra barnsben av deltok i felleskap med mor, far, søsken og venner - og slekten naturligvis, om livsoppgavene. I dag dreier familielivet seg mye om å være sammen om å kjøpe og forbruke.
Allerede i 1977 hevdet Lasch at familien på 90-tallet hadde mistet de oppgavene som gjør et fellesskap mulig. Kjærlighet, varme, trygghet, nærhet som ikke kan oppstå i det tomme rom. Når man nøyer seg med å spise sammen, sove sammen, se på fjernsyn sammen, er ikke følelsene forankret i en virkelighet. Gode følelser springer ut av det en gjør for hverandre. Hvis familien kjøper med seg hjem alt den skal bruke, mat, klær og underholdning, er alt laget av andre, og det finnes ikke lenger noe man gjør for hverandre. Da kan det heller ikke oppstå gode følelser som er varige. Familien i det typiske kjøp- og salgsamfunnet kan ikke være noen lykkelig familie (E. Nordland, 1986). At volden i hjemmet øker må nødvendigvis henge sammen med disse forholdene. Men det har også noe å gjøe med at selve strukturen i samfunnet, det penge-økonomiske systemet, formidler til oss at en slik uøkologisk livsstil er attraktiv å streve etter.
Industrisamfunnet har ført til at familieformene har endret seg. Storfamilien ble gradvis til kjernefamilien. Alternative boformer er nå under utvikling. Hele tiden pågår det dialektiske endringer som forandrer vår livsstil og våre familiestrukturer.
Tiåret mellom 1950-1960 forståes av forskere som en stabil periode i barns historie. Dette har noe å gjøre med at det rådet stabile kjønnsroller i hjemmet. Mor var hjemmeværende og holdt orden på det meste innenfor husets fire vegger. Hverdagen, ja, ukene og månedene var preget av oversiktlighet og strukturerte livsforhold. Far var i lønnsarbeid og stod som familiens økonomiske forsørger. Familiestrukturen bygde dessuten på det gamle livssynet med far som overhodet og med mor som underordnet. Under mor stod barna. Fostringsfilosofien dreide seg den gangen, som i dag, om å tilpasse barna til det rådende verdisyn. I følge Jesper Juul (dansk familieterapeut) var barneoppdragelsen sosialt vellykket, men under overflaten truet likevel sykdomssymptomene, da det var så altfor mye "inne i oss" som ikke fikk naturlige vekstvilkår. Bruk av narkotika, alkohol, vold, kriminalitet er slike sykdomssymptomer på hvordan mange har det inne i seg.
Samfunnsforandringene tiltok utover på 60-tallet. Det må økonomisk vekst til, het det seg - og det gjør jo stadig, for at vi skal løse våre problemer. Dette er klar tale til hjemmene. Vi må forbruke mer og slik ordne opp i vår manglende evne til å skape varme, gode og sunne fellesskap. Det ligger i sakens natur at dette ikke er mulig å få til.
Den økte geografiske mobilitet på 60-tallet rev opp røttene til mange familier. Noen familier flyttet fra landet til byene. Andre familier igjen flyttet fra byene ut i periferien. Skilsmissene økte nærmest i samme takt. Mor gikk ut i arbeidslivet, og institusjonene med sin pålagte og utenfrastyrte fostring overtok oppdragelsen på godt og vondt.
På 70-tallet ropte en del forskere som f.eks. Christopher Lazh, Neil Postman og her i Norge bl.a. etnologen Åse Enerstedt et varsku! Nå bar det nedover bakken med barna. Kritikken lød på det som vi kaller psykologiske, pedagogiske og sosiale forhold. Blant annet het det seg at:
Barna har fått det vanskeligere enn før fordi de er mer ensomme. Dette har å gjøre med at barn leker mindre med andre barn, og at de er dårligere integrert i det større voksne samfunnet. Barn har også fått det verre fordi de mishandles av foreldre, og fordi familien oppløses av skilsmisser. Kjernefamilien er dessuten preget av privatisering og intimisering, slik at annen familie, slekt og venner har små sjanser til å bistå med sosialiseringen, og dermed være til gagn for barnet. Barn presses, dessuten, inn i voksenstyrte aktiviteter, og får lide under mangelen på psykologisk modenhet hos de voksne. Pessimister, blir disse omtalt som, som er så negative på barns vegne.
Optimistene, derimot, sier at barn og unge har fått det bedre i hele vårt århundre. Blant annet er barnets helse og hygiene blitt betraktelig forbedret. Materielt har de vel neppe hatt det bedre. Tilsynelatende er det også stor oppmerksomhet rettet mot barn og unge sine livsvilkår. Det er i seg selv positivt, men ikke nok til å sikre at barn og unge får utvikle sitt potensiale som menneske. Dessverre så gjør ofte institusjonaliseringen av våre liv oss til passive, tause og lydige personer. Slike personer er lite egnet til å få stoppet f.eks. økokrisen.Som kjent er det et stort antall mennesker som tror at "det nytter ikke". Vi kan ikke gjøre noe med samfunnsutviklingen. Har ikke dette en sammenheng med vårt fostringsideal, mon tro?
Forandringer i barn og unge sine livssituasjoner er ofte et resultat av forandringer i familiesituasjonen, som igjen ofte er en følge av overordnete, økonomiske betingelser i samfunnet. Dette er avgjørelser som ofte taes langt utenfor en families rekkevidde. Det er helt nytt, sier Eva Nordland, at mennesker som har nok mat, bolig, utdanning, helse og et relativt langt liv foran seg, er villig til å la seg avsette og bli styrt av beslutninger tatt i lukkede møter i noen få maktsentre. (E. Nordland, 1986).
Matti Bergstrøm sier at det er den analytiske tenkemåten, som nå gjennomsyrer samfunnet vårt, som har "skylden". Tenkemåten splintrer alle helheter med sin vektlegging på et ensidig kunnskapsbegrep, og det attpå til uten å lære den oppvoksende generasjon noe om verdier, etikk og moral. Folk flest er ikke i stand til å oppdage, at det tross alt ikke er uforanderlige forhold vi står overfor.
En familie er å forstå som en helhet. Men de pågående endringsprosessene har nå gjort sitt til at stadig flere kjernefamilier er i oppløsning, spesielt i byene. Avviklingen av kjernefamilier til atlernative boformer går meget raskt. Toffler har påvist at den tradisjonelle amerikanske kjernefamilien antagelig bare passer for 7% av dagens amerikanske familier, og at 70% av voksne amerikanere ikke bor i en slik familie. (P. Dalin, 1994). Og som sikkert mange vet, følger vi i Norge, og til dels i andre industriland, det samme eller et liknende utviklingsmønster.
Her i Norge er ikke utviklingen av alternative boformer kommet så langt. Men vi vet at det stadig etableres forskjellige nye typer boformer. Bofellesskap for psykisk utviklingshemmede er i dag vanlig, og flere spirituelle boformer er i Norge under utvikling. På grunn av at de nye boformene ofte mangler en stabilit ideologisk eller livssynsforankret plattform, har en del av disse vist seg å være lite levedyktig. Men antagelig er det et spørsmål om tid, før man lærer å håndtere problemet.
Vi skal også være klar over at det her i Norge er økologiske orienterte boformer på planleggingsstadiet. Sverige har f.eks. 15 økobyer. Økobyer inneholder alle elementer innenfor et begrenset område: Arbeid, bolig, rekreasjon, energikilder, sosiale samlingssteder og lignende. I økobyene er dessuten menneskelig aktivitet, integrert med naturen på en skånsom måte. Videre så er økobyene bærekraftige ettersom de ikke bruker mer ressurser enn de skaper, og kan derfor med fordel fortsette inn i fremtiden. Økobyer finnes i dag bl.a. i Tyskland, Skottland, Frankrike og som sagt i Sverige. Slike økobyer er sikre skritt ut av miljøkrisen.
En måte å sammenfatte det som her er sagt, er å peke på at den vestlige verden er inne i en verdikrise. Det gamle verdisynet er nå i ferd med å oppløse seg selv. Jesper Juul sier at de nye familieformene er spennende, og han ser for seg et familieliv hvor kjønnene har utviklet seg til å bli likeverdige partnere. Likeverd, sier han, har alltid vært den eneste veien ut av psykologiske konflikter og eksistensielle kriser. Elementer i helbredelsesprosessen er begreper som egenverd, verdighet, å være seg selv bevisst, og å si fra, og å sette grenser (7.7.1996).
Litteratur:
R. Myhre: "Oppdragelsen i et helhetsperspektiv. Ad. Notam Gyldendal, 1994
J.E. Myhre: "Barndommen i storbyen". Universitetsforlaget ,1994.
E: Nordland: "Miljøpedagogikk". Tano, 1996.
J. Juul: "Ditt kompetente barn". Pedagogisk Forum, 1996.
Folkevett: "Fremtidens grønne byer". 3/96
Anders Rystes kommentar:
av Aase Brenne
Det kom frem i en reportasje i NRK1, fra en undersøkelse, hvor fire forskjellige kategorier var tatt med i undersøkelsen, blant annet de gammeldagse og de moderne idealister. Selve undersøkelsen sier mer om de undersøkende enn om de undersøkte. Om de førstnevnte hadde visst noe om økonomi, reelle fakta, så ville de ikke ha kunnet foreta denne undersøkelsen, ihvertfall ikke med en slik inndeling. Det er soleklart at en ikke blir lykkeligere bare av å tjene penger som en kan kjøpe hva en vil for. Kjøp og salg er det minst "lykkebringende". Det er jo først når vi har lært å skjeldne mellom fiktivøkonomi og realøkonomi at det er en lykke i seg selv - å ha det godt, materielt. For da har nemlig alle andre det godt også. Deri ligger forskjellen.Økonomi er ikke et individuelt eller gruppemessig spørsmål, men det er et kollektivt sådant. Idette gamle system fungerer det slik at desto mer et individ eller en gruppe tjener av penger, desto dyere blir alle varer for resten av befolkningen, og desto mer ropes det på store lønnsøkninger. Alt dreier seg om penger, penger og atter penger. Men på det kollektive plan dreier det seg utelukkende om et forhold mellom produksjon og behov, privat og offentlig.Altså - har vi en produksjon som tilfredsstiller alles behov? Dette kommer tydelig frem på det samfunnsmessige regnskap. Også forholdet til utlandet, hva vi kan yde av tjenester - og hva vi kan ta i mot. Men hvilken vitenskapsmann er opptatt av samfunnsregnskapet? Ingen, såvidt meg bekjent.
Staten er jo bare opptatt av hvor mye den enkelte - og gruppen kan tjene inn av penger, som igjen går inn til beskatning. Staten har ingen peiling på hva samfunnet i realiteten er, derfor får vi slike undersøkelser av enkeltindivider, som alle er opptatt av sitt levebrød, og som da av noen kalles for egoisme. Vi ville heller kalle det egosentrisme, som er en naturlig følge av en villedt økonoimsk drift. For det er ikke-økonomi som drives for fullt fra statens side, hvor alt er snudd på hodet. Et godt tre suger næring av jorden og av luften, og vi henter inn gode frukter å leve av. Treet er en sann egoist, og om det ikke var det, så vil vi ikke kunne hente inn gode frukter av dette.
Når mennesket vil leve godt, så kalles det for egoisme. Men hele samfunnet beror på at vi alle er egoister, at vi setter helheten i fokus, som vi alle lever av, egoisme og altruisme forenes, men dette er noe som ikke passer for statens villfarelser, som bygger på det foreldede utgangspunkt - at mennesket er en egoist i gal forstand, noe man bør skamme seg over? Hele folkets egoisme er altså det riktige utgangspunkt for en undersøkelse, men saken er jo den at folket bare kan være egoister i statens mening, hale inn så mange penger som mulig, enten aktiviteten er bra for folket, eller ikke. Før vi får helhetsregnskapet på bordet, blir alle slike undersøkelser bare til å le av - eller gråte av. Det er helt opplagt at ingen individer eller grupper kan være lykkelig og glade før helhetsøkonomien er i orden - og alle kan stole på at samfunnet, helheten ikke seiler under falskt flagg eller falske "stjerner" på himmelhvelvingen, eller i hodene til våre ledere. Folk er mye bedre enn de har ord på seg for å være, men det skal falske ledere til for å gjøre et folk ulykkelig... Pengevirkeligheten - kapitalismen - er og blir den falske leder som feirer sitt 4-tusenårige seiersbrus med de millioner av sultne verden over. Om vitenskapen ikke ser så langt, så kunne den ihvertfall søke innover i sitt eget samfunnssyn, for de har en lang vei å gå før vi kan høre at de er kommet ut av sine villfarelser.
av Svein Otto Hauffen
I Guds bilde - eller i dyrets?
Tidens tåper lett fortaper
menneskelighet - og blir lik aper.
Og i Darwins forspor fulgte
mørkemakter - i det dulgte.
Mennesket, skapt i Herrens bilde -
iblåst liv fra livsens kilde.
"Mennesket ble til en levende sjel"
som i Guds-lys kan få del.
Når mennesket i oss, Gudslys-født,
oppstår i oss - av blod og kjøtt.
Men åndens fødsel - det er på det rene -
kan ikke skje ved blodskrefter alene.
Forløseren "ble født i Tidens Fylde".
Gud-mennesket som frelse kan,
utover kjødelig forstand.
Ved tro - dersom vi vil det.
Fra dyrets hardhet - til det menneskemilde.
Fra dovendyr og vanedyr,
og alt som dyriskhet betyr.
Fra det å ville andre plage
med hatsk og dømmesyk anklage.
Fra brå og brysk brutalitet,
og kynisme - henimot kjærlighet.
Fra hissighet - og meget mer,
av det som lyst-impulsert skjer.
Ved sløv kontroll av det mentale,
hvis følger kan bli helt fatale.
Men dyret i oss vil forføre,
til dyrets vilje kun å gjøre.
For dyret hersker i blod og kjød.
Og dyrets liv betyr menneskets død.
Hvor Lys-kimen, av Herren skapt,
i dyrets avgrunn går fortapt.
Om vi forsømmer daglig dyst,
med treghet, ulyst - og vår lyst.
Kom la oss følge Menneskelighets-kallet,
og reise oss fra dyrefallet!
Og våkne, vokse og tenke slik -
at vi daglig kan bli Herren lik.
Gud gi at Gud-sønns fødselsdag,
kan skje i oss - fra dag til dag
Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside