Matti Bergstrøm har nettopp vært i Bergen. Hans synspunkter på hvordan vår hjerne fungerer er interessante. De gir et godt utgangspunkt for å vurdere både individuelle og kollektive forhold i samfunnet. Nevropedagogikken tar utgangspunkt i hvordan vår hjerne fungerer, og mener vi må forholde oss til det.

Vi har et bilde av hvordan et menneske bør opptre og handle som har røtter i hjernens kunnskapsdel. Dette betyr i praksis at atferd bør ordnes på samme måte som en datamaskin ordner kunnskap. Datamaskinen ordner kunnskap på en forutsigbar, logisk og kontrollerbar måte. Mennesket oppfattes som normalt hvis det opptrer i samsvar med dette ideal, og mindre normalt hvis det ikke gjør det. Men denne oppfatning er ikke riktig ut i fra Bergstrøms teorier.

Per og Pål kjenner vi alle. Askeladden også. De finnes som eventyrfigurer overalt i verden. Per og Pål uttrykker noe almennt, og kan forståes som uttrykk for den mentalitet som dominerer i samfunnet. Deres tankegang er preget av tempo og kvantitet. De står for noe av dette:

– Hvor mye har vi utrettet i livet?

– Hvor mye kunnskap har vi?

– Hvor høy utdanning har vi?

– Hvor mange penger har vi tjent?

– Hvor stort hus har vi?

– Og hvor flinke er barna våre?

– Kort sagt: Holder vi mål?

Per og Pål fungerer "som perler på en snor". Men det er ikke bra, sa BDB. I følge Bergstrøm ordner Per og Pål sitt liv etter kunnskapsprinsippet. Det blir om å gjøre å vite mest og ha mest. Men en slik mentalitet holder ikke mål, fordi det stilles ikke spørsmål om hva vi skal med alt, om det har en mening å vite mye, eller om det har en hensikt å ha mye penger…

Mennesker som opptrer som Per og Pål må "hyperordne" sine hjerner. De benytter seg lite eller ingenting av hjernens verdiressurser. Men hjernen som "hyperordnes" er med å forberede samfunnet på totalt kaos og destruksjon i fremtiden. Dette forutsier kaosteorien; systemer som "hyperordnes" går før eller siden over i abrupt kaos! Dette har skjedd for en kort tid siden i Sovjet og Øst-Europa, og kan komme til å skje andre steder…

Askeladden står for et annet livsideal. Han er ikke så prangende selvsikker og suveren. Han er litt somlete og distre. Men han har tid og sinnsro til å glede seg over livet. Han er ikke preget av hverken kunnskapspress eller prestasjonsjag. Noe av essensen i hans livsholdning kan uttrykkes slik: "Å, jeg kunne vel ha moro av å prøve…"

Jeg tror Askeladden er eksponent for hjernens verdiressurser. Han undrer seg over livet, sier fra og setter grenser. Han forholder seg til det som betyr noe. Ifølge Bergstrøm er det han som har livets rett, fordi å leve er å velge rett. Per og Pål spiser av kunnskapstreet, og de skal visselig dø ifølge bøkenes bok…

Ikke mange forfattere har kunnet ta for seg vårt kollektive driftsliv, men B. Dybwad Brochmann har gjort det. I boken "Massesjelens Hemmeligheter" peker han på kollektivets mange sanser. Han nevner vår religiøse sans, våre sosiale sanser, våre erotiske sanser og han nevner vår midtpunktsøkende sans.

Alle disse sansene er overindividuelle forsåvidt som de først kommer til uttrykk hvor to eller tre forsamles. De er knyttet til menneskene i fellesskap. Vår økonomiske sans ytrer seg kanskje først i familiesammenheng og kommer klart til kjenne gjennom delingen av oppgavene for å skaffe frem til nødtørft og næring. Vår religiøse sans kommer til uttrykk der hvor familien samles til takkefester og hvor behovet for en overindividuell makt, kalt gud, melder seg.

Behovet for overindividuelle guder eller vesener er et tidlig behov hos slekten Homo Sapiens, vesener som de første mennesker gjorde seg så avhengig av, at de i blant gikk til grunne under dem. Rene naturmyter var vel kanskje de første ytringer om det overnaturlige. Kom noen bort på sjøen, så var det straks havvesenet Tor som var ute og tok sitt offer. Skjedde det samme i skogen, så var det skogvesenet som tok sitt. Men når vi taler om vårt kollektive driftsliv, kommer vi inn på andre typer vesener enn de som skriver seg fra vårt ytre miljø.

Jeg skal undre meg på hvor mange som er virkelig klar over at den moderne staten med alle sine vesener må sees på som en oppdiktet størrelse, at det i virkeligheten også er en art folkefantasi vi har med å gjøre når vi skriver om statsmakten eller statssystemet. Vi nevnte at menneskene i fellesskap har sosiale sanser. Vi har bruk for ordnede makter som kan ta seg av alle de oppgavene som et voksende fellesskap ikke lenger kan overlate til tilfedighetene. Vi kan tenke på skoler, veier, forsvar og administrasjon.

Disse fellesoppgavene løses av statens mange vesener. Ministre blir utpekt til å lede dem. Men viss det nå er slik at disse vesener, som alle uten unntakelse lever av våre skatter, de er i virkeligheten oppdiktet og gitt en foreløpig nøvendighet, ettersom menneskene i kollektivet ikke ennu har vært seg bevisst som en levende enhet og helhet? Politi og militær f.eks. var hittil tvingende nødvendige som relative vesener fordi vi ikke ennu var blitt oss bevisst at vår sjanse og vår risiko var gjemt i vår egen kollektive sjel?

Vi har hittil trodd at det var tvingende nødvendig med et maktutstyrt statsvesen, ellers ville fellesskapet straks gå i oppløsning. Vi har trodd det var så tvingende nødvendig med et finansvesen som sørger for pengene. Vi visste f.eks. ikke at samfunnets økonomi i virkeligheten ikke var et spørsmål om penger, men først og fremst et spørsmål om ressurser, om varer og fagfolk.

Jo mer fellesskapsbevisste menneskene blir, jo mer oppdager vi at vårt samfunn hemmes og ofte stanses i veksten fordi vi ikke tør ta opp kampen mot systemer, vesener, forordninger og konvensjoner vi selv har skapt oss. Vårt rettsvesen bygger på den kalde romerretten enda vi vil kalle oss en kristen nasjon. Romerretten bygger på staten og statsmakten. Det gjør derimot ikke kristendommen. Vi skulle forlengst hatt den kristne rettspraksis i landet. Den hadde fremmet veksten i sannhet og kjærlighet mellom menneskene. Romerretten med sin dom og straff lager kanskje ennu langt mer ulykke enn de fleste av oss er klar over. Hvor kristen rettspraksis forebygger og tilgir, der straffer og fengsler romerretten.

Men kampen mot de gamle forordningene, mot systemene og konvensjonene som hemmer kollektivet er ikke lett. Der kreves nyorientering for å forstå hva som i virkeligheten ligger i begreper som pengenes makt eller i begreper som statens overherredømme. Snart kan vi ikke lenger tale om en lidende verden som mangler fødemidler. Den dagen er kanskje ikke så langt borte da alle har nok og i overflod. Likevel må vi tale om den lidende verden fordi menneskene ennu er som fanger under de gamle forordningene og konvensjonene. Og dette er ikke utelukkende et østens fenomen. De fullt ut kristne forordningene og konvensjonene som tilslutt skal erstatte de hedenske, var det til sist alene Kristus som hadde rede på. Ingen skal påberope seg noe som helst.

Det betyr likevel ikke at vi skal tape motet eller at vi skal bli rasende på livet og menneskelivets oppbygning og skapelse. Uten at du omvender deg og blir som barn igjen, skal du ingenlunde komme ut av de gamle konvensjonene og møte Kristi flomlys over ditt liv og samfunn. Vel, det er kanskje kategorisk tale. Det kan være grunn til å fortvile. En kvinne går omkring og gruer seg for det barnet hun skal føde. Det er grunn til å ha nerver. Men når vi likevel vet at vi alle som en er inklusive i Guds skaperplan, at ingen i virkeligheten er utenfor, da har vi grunn til å nære tillit til fremtiden.

På naturplanet var det så vondt og vanskelig å kunne forlate de foreldede konvensjonene om himmel og jord at det gikk på livet løs. Pionerene i moderne naturinnsikt ble halshugget og brent på bålet. Det pågikk en strid om å forlate de gamle læresetningene i mange hundre år. Nu har det imidlertid rast en strid over jorden i snart 2000 år om de nye læresetningene som Kristus er kommet med. Hvor mange menneskeskjebner er ikke forulykket i denne striden, enten de nå var for eller imot? Og hvorfor fortsetter striden med stadig tiltakende styrke? Jo, fordi menneskesamfunnet ingenlunde kan få fred før det godtar tjenerprinsippet som Kristus kom med og forkaster pengeprinsippet, statsprinsippet og voldsprinsippet fra urskogen.

Skapande kraft finn me i alt – frå mikro- til makro-kosmos, det minste og største. Kosmos er det ordnande, samlande, motsatt er kaos, uorden og det splittande.

Det er som det ligg ei styring inni alt, men vel og ei styring utanifrå – ei høgare makt?

Her ser det ut for at i dette møter no verda sine vitenskapsfolk den religiøse skapartru.

Ordet dynamikk er kjent og mykje brukt i fysikken, t.d. med elektrisiteten. Mindre i åndeleg samanheng.

Bertram Dybwad Brochmann brukte det der, om krefter i interesser som vaks fram i skapande, ordnande og åndelege vegar. Han kalla det "Den midtpunktsøkjande sans" eller "Sentripetalsansen". Religiøst ser eg det i ordet Kristus-impulsen.

Livskreftene ser me i frøet. Straks varmen og livsforholdi er der, skyt det fram og opp. Same i eros, i all skaping, "frivilligt" kjem livet fram, lever si tid og går tilbake i den evige rundgang. Er det evige livet, evolusjonen i skaparverket. Dei store atomfysikarane såg vel dette, same våre profetar og åndstenkjarar?

At det er slik i fysikkens verden er gjerne lettare å sjå, som eg skreiv om i en dynamo. Verre vert det å sjå på eit åndeleg plan. Men no kjem vitenskapen og viser at det er slik i alt. Det står ein viten – ein Gud bak alt.

Fred Hovle skreiv boki "Det intelligente univers". Her kjem det fram. Fritjof Capra har give ut bøkene: "Fysikkens tao" og "Vendepunktet". Altså, me står ved vendepunktet i syn om at det er likskap, gjerne det same, i ånd og materie, at Guds ånd "svever" over vannene", som det heiter i bibelen. Det er Gud som rår. Me kan ikkje skilja her, ikkje det eine utan det andre.

For menneski spelar trui og viljen ei viktig rolle her. Den fram og oppover. Som levande vesen er me dei einaste som kan velja slik gjennom tru og vilje. Alt anna liv er meir styrt av instinkt og naturlover. Ved at me vel vegar i mistru, gjer etter den, havnar me på feil veg, vert ståande der skræmde, med skuldkjensle – "klær" på oss. For å finna redning vert det ofte grepe til lygn, "skot" vert sendt utover, og me spreier oss for alle vindar.

Alle krigar er slik, berre kaos. Der får mistillit, frykt og hat sleppa til. For frykt avlar hat, og menneska skyt sin neste og dermed seg sjølv. På lygni, det ureine sin grunn er det egosentrisiteten som rår, det sjølvopptekne menneske. Mennesket set seg sjølv i sentrum – menneskekunnskapen, og ikkje Guds kraft. Det er ikkje kjærleik til det store samlande kosmos, til rørsle og orden med å elska Gud, dermed seg sjølv som vår neste. Ein kjærleik for det heile – age for det heile = Heilagt, heilage andre.

Eg skreiv om likskap mellom fysisk og åndeleg skapning. Viktor Schauberger, som me skal få høyra om i vinter på Vossaseminaret, har ved sine oppdagingar vist oss arbeidsformer og mønster i naturi (fysiske). Han såg at levande vatn sin indre og ytre form fyl eit rundt mønster. Ja, sjå ein elveløk kor elastisk og fint den snor seg nedover. Slik blandar kaldt seg med varmt, kjem i ein levande skapande prosess. I dette oppstår ei indre kraft, men berre i reine elvar, og så med tilførsel frå kalde kjelder.

Stilt vatn er daudt og ureint, stillstand er daude, fysisk og åndeleg.

Egget, frøet, kongla, bladet og heile trekruna har runde former. Same vassdråpen, kvalen, fisken og eit skip.

Seier me at reint vatn tener den fysiske verda på same måte som Ordet gjer det for ånd, kan me samanlikna her og.

Ureint vatn vert lygn, oppatt-taking og fastlåste dogmer har same "temperatur", der kjem ingen "kalddusj". Me kan også sjå at kalde bekker vert nye "ord", prøvelsar og tankar – "dåp". Men det må stadig vera "reint" - sant ord. Kalddusj, kald frotering på kropp gjer godt, same ekstra krafttak, me kan kalla det eit offer – offervegen som tenande prinsipp.

Men i dag er motbakkane burte, motorar lyfter opp. Så skal skogar snauhoggast, og kalde sidebekker forsvinn, det som skjerma for solvarmen kjem vekk. (Finn me likskap her til det at osonlaget vert burte?)

Ved at menneski skal få det så lett, forsvinn fysisk – ja, sikkert psykisk styrke og. Stålet vert herda med kaldt. Same på det åndelege plan er det bra, men her forsvinn i dag røynsle og "kalddåp", alt skal vera ferdigkjøpt.

Så litt til om rørsleformene. Me seier "inn til hjartevarmen" eller "frå hjarta". I dag vert varmen utanifrå sett svært høgt. Motsett av hjarta der inne, vert hovudet og lemer. I hovudet må det vera menneskekunnskapen sit. "Det går til hovudet på folk", vert det sagt. Ja, det er det som skjer i dag med all menneskekunnskap og organisering, der rein natur og rein ånd vert trakka ned i materialismen med all penge- og symboldyrking.

Der det heile samvirkar: tanke gjennom hovud, kjensle gjennom hjarta og vilje gjennom hender, går det godt.

Haldor Røyne har skrevet boken "Pengene eller livet". Grunnlaget til hans oppfatning av økonomi bygger på økologi og BDB sin livsoppfatning. Desverre er det slik, sier han, at mye av det som fortoner seg som selvsagt virkelighet kan være oppdiktet. Mye av det skyldes vanetenkning og konvenjonen. Stat og samfunn er heller ikke det samme. Samfunnet er et fellesskap, hvor de enkelte medlemmene er avhengig av hverandre. Staten er i virkeligheten bare et administrativt organ.

Røyne kaller fellesskapets økonomi for samfunnsøkonomi. En kunne også kalle det heløkonomi eller totaløkonomi. De enkelte individers, gruppers, bransjers, organisasjoners, institusjoners og nasjoners økonomi blir da deløkonomi, eller fragmentøkonomi. Fellesskapet strekker seg i våre dager over hele kloden, som med hav og land, luft og liv og død utgjør et økosystem som menneskene er en del av og er plassert inne i. Menneskenes reelle økonomi må derfor baseres på økologi. Heløkonomi og globaløkonomi kan da bli synonyme begreper. Men en kan om en vil også tale om heløkonomi i lokalsamfunn, og i nasjonal eller regional forstand, til skilnad fra den økonomi som gjelder for individer, familier, bedrifter og institusjoner som stat og fylke m.v. innen landet eller regionen.

Tvilere

Det er etter hvert blitt flere enn før som mener det må være noe som er galt med gjengs oppfatning av samfunn og økonomi. Jeg skal nevne noen eksempler.

I mars 1964 mottok president Johnson et memorandum underskrevet av 37 kjente personer, blant disse flere vitenskapsmenn med verdensry. Memorandumet ble kalt The Tripple Revolution. Det ble oversatt til mange språk, omsider også til norsk. En finner det som en del av boka Før datamaskinene overtar.

Den tredobbelte revolusjonen består av:

1. Våpenrevolusjonen. Med de nye våpen som er utviklet kan ingen vinne kriger, men utrydde sivilisasjonen. Drepe- og raseringsevnen er økt over alle grenser. I tillegg til atombombene fins mange typer av andre våpen som aldri har vært demonstrert, men som ventelig er like effektive dødsbærere, så som giftgasser, nervegasser, bakteriekulturer o.a.

2. Menneskerettighets-revolusjonen. Det hevdes i memorandumet at kravet om fulle menneskerettigheter har bredt seg over hele kloden:

"Et universelt krav om fulle menneskerettigheter er nå blitt innlysende. Det blir stadig demonstrert av borgerrettighetsebevegelsen innen USA.Men dette er bare den lokale manifestasjon av en verdensbevegelse for å oppnå sosiale og politiske regimer der ethvert individ vil føle sitt verd og der ingen vil føle seg forbigått på grunn av rase."

3. Kybernetikkrevolusjonen., Ordet kybernetikk er avledet av det greske ordet for los eller styrmann. Med uttrykket kybernetikk siktes det til at automatiserte maskiner kan gjøres selvkorrigerende, og ved hjelp av elektroniske regnemaskiner bringes til å reagere riktig på et nesten ubegrenset antall muligheter.

Fabrikkene blir mer og mer automatiserte, selvregulerende og selvstyrte. Behovet for kontorplass og kontorpersonale vil avta til et minimum, skip og båter vil kunne krysse både små og store hav med ytterst få mennesker om bord etc. Dette er ikke gjetninger à la Jules Verne om en fjern framtid, det er en aksellererende utvikling som allerede er i gang. Verden er kommet inn i en ny situasjon som krever nye synsmåter. I forordet til boka Før datamaskinene overtar skriver cand. oecon. Ole Wiig:

"Den (kybernetikkrevolusjonen) reiser fundamentale spørsmål i relasjon mellom mennesket og maskinen, spørsmål som berører selve det verdisystemet vi i århundrer har bygget vår livsførsel og vårt samfunn på. Vi er allerede i dag sterkt opptatt av fritidsproblemer, fremmedgjøring, moralsk oppløsning, asosial framferd. Hva vil skje når arbeidet i tradisjonell forstand ikke bare blir mer eller mindre overflødiggjort, men også faller bort som verdinorm? Dette er ingen fjern framtidsmulighet. Det er overveiende sannsynlig at de som i dag er unge, vil oppleve det. Hva skal komme i stedet for arbeidet?"

Professor Johan Vogt omtaler det bedrøvelige faktum at en meget betydelig del av verdens produksjonskraft går til produksjon av destruksjonsmidler (våpen) og sier:

"Denne belastning er ille nok. Hvis disse våpen for alvor blir tatt i bruk, ville de attpå til tilintetgjøre hele menneskeheten. Det er neppe mulig for noen å bestride at dette er et irrasjonelt system. De problemene vi står overfor, ligger hinsides forskningsområdene for den konvensjonelle samfunnsvitenskap. Den moderne sosialøkonomi har gjort umåtelige framskritt i analysene av sammenhengene i de økonomiske kretsløp. Men de irrasjonelle krefter som ligger bakenfor, tas bare med som gitte data. Den er blitt en eksakt vitenskap, men den lukker unektelig øynene til for det som er det vesentlige".

En gang i tiden ble sosialøkonomien kalt den bedrøvelige vitenskap. Det var etter at den såkalte "jernharde lønningslov" var blitt diktet opp. Passer det nå å kalle sosialøkonomien "Den eksakte vitenskap som lukker øynene til for det som er det vesentlige"?

Den amerikanske økonomiprofessor Kenneth Boulding har lanserte begrepene cowboy-økonomi og romskipsøkonomi. Cowboy-økonomi er navnet på en adferd og økonomi som kan være brukbar hvis ressursene er ubegrenset, så rovdrift kan praktiseres uhemmet. Bak synsranden vil det nemlig alltid være nye områder en kan flytte til når en har rasert og forurenset og gjort det ulevelig der en er.

I romskipet må alt vurderes ut fra langsiktige betraktninger. Romskipsfarerne er klar over at ressursene er begrenset, og at avfallet og virkningene av dette også må tas med i kalkylen. Hvis menneskene i romskipet vurderer kortsiktig, bruker opp ressursene og gir blaffen i avfallet, går det galt med dem.

Planeten Tellus, som vi alle bor på, er et romskip.

Herman Daly hevder at skal det bli levelig her på kloden i lengden må folketallet stabilieres på et nivå som den globale og økologiske likevekt kan tåle. Dette tallet ligger ikke så veldig høyt. Det vil snart bli nådd og overskredet, hvis folkeøkningen fortsetter som nå.

Materielle goder som produseres må også brukes. Økende produksjon forutsetter økende forbruk. Men da materie ikke kan skapes og ikke forsvinne, vil økende produksjon og økende forbruk medføre økende mengder avfall. Noe av forbruket representerer tæring på ressurser som er begrenset, og ikke fornyer seg selv, især gjelder dette kull, olje, naturgass og metaller. Andre fornyer seg, så lenge forutstningene for dette ikke blir ødelagt ved rovdrift, forurensning eller på andre måter, f.eks. avling på jorda, fisken i vannet, viltet i skogen. Visse ressurser er av den art at avfall som oppstår ved å utnytte dem, kan nyttes om igjen i noen grad, brukt smøreolje kan regenereres, skrapmetall kan samles inn og smeltes om. Men slike prosesser gir ikke bare netto, også de krever et forbruk som i tur og orden tærer på ressurser og gir avfall.

Heller ikke energi kan skapes av ikke noe eller forsvinne. Også den skifter form. Det er pekt på at spillvarmen fra samtidens veldige og økende forbruk av fossil energi og atomenergi kan forskyve atmosfærens og jordens varmebalanse, noe som kan ha skjebnesvangre følger for livet på kloden. I framtida blir det derfor nødvendig å komme over på en totalproduksjon som krever lite forbruk av energi og andre ressurser og som gir lite avfall. Det vil bli nødvendig og mest lønnsomt å produsere holdbare varer, hevder Daly.

Det sier seg selv at den som tenker slik, kan ikke regne i samsvar med "forretningsmessige prinsipper" eller med vanlige lønnsomhetskalkyler.

The Club of Rome som teller ca sytti medlemmer, embetsmenn, internasjonale funksjonærer, bedriftsledere, vitenskapsmenn og andre tok initiativet til den publikasjonen som på norsk fikk navnet Hvor går grensen? Det er en rapport om første fase av "Prosjektet menneskehetens dilemma". Rapportens konklusjon er at den såkalte utviklingen ikke kan fortsette lenge som nå. Forurensning, ressursforbruk og økningen i folketallet vil føre til katastrofale tilstander hvis det ikke skjer noen endring. Den mentale omstilling som trengs for å få til de nødvendige endringer i handlingsmønsteret er meget stor. Forfatterne av rapporten finner at den nye situasjonen vi etter hvert må omstille oss til, ligger så fjernt fra vår erfaring at det trengs en kopernikansk tankeomveltning for å begripe den.

Gunnar Myrdal sier i boka Ekonomisk teori och underutvecklade regioner:

"I vårt nuvarande läge består vår uppgift inta, som man ibland antar, i det relativt lätta arbetet at fülla teorins tomma lådor med empirisk kunnskap om verkligheten. Ty våra teorilådor är tomma först och främst därför at de inta är byggda på sådant sätt at de kunna innehålla verkligheten. Det vi nu behöver är teorier som, hur abstrakta de än är, dog är adekvata till fakta".

Dette var harde ord. Gunnar Myrdal er ingen hvemsomhelst. Han er en verdenskjent økonomiprofessor.

En annen verdenskjent økonomiprofessor Joan Robinson ved Cambridge University, sparer heller ikke på kruttet. Hun bryter såvel med den klassiske verdilære og Marx som med nyklassikernes nytteteori og Keyne’s teorier:

"… Fremdeles glir og kaver vi omkring som ender som har dalt ned på en dam og funnet den tilfrosset.

… de løsningene økonomene tilbød var ikke mindre illusoriske enn løsningene til de teologene som de detroniserte.

… Likevel må vi ikke gi opp håpet om at sosialøkonomien kan nærme seg vitenskapen, eller troen på at opplysning ikke er forgjeves. Det er nødvendig å rydde av veien de råtnende levninger av foreldet metafysikk før vi kan gå fremover."

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!