Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Penger er "fungible midler", som fungerer på vegne av realverdier.

I den gamle tids naturalhusholdning, hvor enhver var seg selv nok, der hadde man intet behov for penger. Man frembrakte selv eller skaffet selv til veie alle livsfornødenheter for seg og sine. Men etter hvert som den enkelte ble avhengig av naboens produksjonsytelser, ble der behov for verdimåler og byttemiddel. Opprinnelig var 1 storfe verdimåleren. Men dette var jo tungvint byttemiddel. Derfor fikk man isteden et metallstykke som fungerte på vegne av vedkommende storfe. Det sto 1 storfe, en realverdi bakom hver penge.

Oppfinnelsen av penger muliggjorde en stadig økende arbeidsdeling mellom menneskene. Og vi kom etterhvert over i en differensiering og i det vidunderlige samvirke som heter pengehusholdningen. Pengene fungerte hele tiden stort sett på vegne av skapte realverdier og arbeidsytelser. Det var realverdi bakom pengene.

Det hendte at man lånte ut sitt storfe eller sitt trekkdyr til andre som til gjengjeld for dyrenes arbeidsytelse og avdrått gav dyrene mat og husly. Eiermannen fikk som takk for lånet den kalv eller det føll som det utlånte dyr nedkom med i utlånstiden. Eiermannen fikk rente av sitt utlån. Men det var naturlig rente, vi kan kalle det virkelig, effektiv rente, realrente.

Her lå imidlertid en av pengehusholdningens største risikoer. Det var fristende for menneskene å låne bort pengestykker som noe selvstendig noe og forlange renter for lånet i form av andre pengestykker, uten å erindre eller tenke på at penger ikke er levende og selv bare er skinnverdier, fordi de ikke selv kan produsere noe. Moses så hva misbruk dette kunne føre til. Han forbød derfor jødene å ta renter av utlendinger fordi disse selv tok pengerenter av jødefolket). Han forutså også risikoen ved en kapitalopphopning i form av rente og rentes rente og tilsvarende gjeld, og bestemte derfor et jubelårssystem: hvert 50de år skulle alle verdier være avbetalt, avskrevet og nedamortifisert.

På Mose tid var forholdene i seg selv enkle. Men Moses var genial og klartseende nok til å forutse hvilke veldige misforståelser og skjebnesvangre feiltakelser menneskene kunne komme bort i nettopp som følge av pengehusholdningens risiko. Menneskene hadde slått seg på å følge Mose anvisninger. Men det gjorde de ikke. Det varte ikke lenge før jødene selv glemte både jubelårssystemet og renteforbudet. Og jødene ble tilmed eksperter i å anvende pengene som selvstendige verdier, selvstendige varer, hvormed der kunne handles og spekuleres. Pengene ble selv levende og livgivende vesener som hadde både makt og evne til å beherske menneskene selv. Menneskenes fantasi lot seg lett og villig lede vill, og de danset om gullkalven, slik som jødene gjorde og har gjort, og har fått andre til å gjøre til denne dag! Jødene har vært hele menneskehetens læremestre!

Og vi opplever idag den relative virkelighet" at "pengene regjerer verden". Vi har først fått noe som heter diskonto-virksomhet. Tingen het opprinnelig åger-virksomhet: Pengene ble utlånt mot en vilkårlig fastsatt, som regel høy rente – uten hensyn til om pengene fungerte på vegne av reale vedier og om den vilkårlig fastsatte rente svarte til den virkelige, effektive realrente bakom! Nye penger ble fremstillet uten realverdi som bakgrunn. – Og disse virksomheter som jødene er verdensmestre i, gikk etter hvert over i det som nu med et fint navn kalles diskontopolitikk. Nu er pengene blitt helt suverene, livgivende og rentebærende, og renten kan fastsettes politisk og vilkårlig. Pengene er etterhånden blitt det "nødvendige" grunnlag for de politiske statsinstitusjoners "økonomi" og "budgettisme", og diskontpolitikken er blitt et sosialt torturmiddel i statsinstitusjonens hender. Dette forhold er etterhvert utnyttet av de samvittighetsløse statsmenn og pengejøder hele verden over, slik at der nu ikke ågres med enkeltindivider, men med hele folkeslag og nasjoner som tyrannisres av pengemennene – med statsinstitusjonene som beredvillige mellommenn, – uten at folket reagerer! Fordi de ikke tenker! Folket narrer seg selv, et selvbedrag som er bunnløst i tiden. Og de lar seg bedrage av pengetyrannene og finner seg i å være renteslaver fordi menneskene av natur er offerglade vesener.

Vi ser herhjemme og ute på annen måte til daglig, hvordan pengene virkelig har makt og regjerer verden. Nåde det medmenneske som er debitor og har lånte penger, men ikke kan svare sine forpliktelser! Nåde den "kausjonist", der har gått god for en bror, som ulykken har rammet i pengeveien! Vi ser de beklagelsesverdige spor i alle tidens millioner av utpantninger og tvangsauksjoner – og i den skjenselsfulle lov som pengene, nei menneskene selv gjennom sine "myndigheter", har gitt for "lovmedholdig" å kunne legge sine medmennesker i lenker, når mammon og pengemakten befaler. Den i Norge faktisk eksisterende lov heter tvangsfullbyrdelsesloven. Det er virkelig en virkelighet at "pengene har makt". Men det er en relativ virkelighet. Og pengene viser sin makt på alle områder. Statsinstitusjonene i verden idag er således helt avhengig av penger, alt er blitt en jakt etter penger. Pengene er blitt primære, vi har altså fått mammondyrkelsen i verden i en potensiert grad som aldri før.

– Det er skinnverdiene som det idag alle vegne spørres etter. Det er flest mulig penger alle i det nuværende samfunnssystem vil ha og må ha, – ingen spør etter realverdiene som skulle ligge, men nu bare delvis ligger bak skinnverdiene, pengene. Alle anser pengene for å være suverene i seg selv til tross for at de bare er dødt metall eller papir, til hvilket vi overfører våre egne dynamiske sjelekrefter.

Og fordi dette er tingenes tilstand, så er det endog blitt et fiendtlig forhold, et motsetningsforhold mellom pengene og realverdiene – varene og produktene!Mange varer kan bety få penger!

Dette henger sammen med den omvendte proporsjonalitet mellom varemengde, prisene og pengene, den merkantilistiske lov som ganske riktig sier at prisene må falle når der blir overflod på varer. – Men derved er vi kommet opp i den situasjon at mange varer og overflod av livsfornødenheter av statsmenn og pengejøder betraktes som menneskehetens forbannelse!Og derfor ser vi det vanvittige skuespill i verden idag som ble nevnt i avsnitt I:Menneskene som målbevisst ødelegger realverdier, levntesmidlene, fordi de vil ha flere av skinnverdiene!

Men har menneskene kunnet spise og fordøye penger?

Her ser vi altså årsakssammenhengen i at jakten etter skinnverdiene blir skjebnesvanger for menneskene i vareoverflodens tid! Motsetningen mellom den tenkte, "fiktive, relative virkelighet", mange "penger", og den "reale, objektive virkelighet", mange "varer" ble for stor. Og så gikk man til å ødelegge varene som menneskene skulle leve av til fordel for pengene!

Her er vi ved grunnårsaken til det økonomiske kaos i verden idag. Vi så at den naturlige og selvfølgelige konsekvens av alle tekniske og videnskapelige oppfinnelser og nye forberedende produksjonsmetoder var menneskenes materielle frigjørelse: menneskenes forsyning med rikelige livsfornødenheter til nullpris (eller lavest mulige priser henimot nullpris). Vi så på den annen side at det samfunnssystem vi idag lever under frembringer det stikk motsatte resultat: menneskenes livsfornødenheter må betales med den høyest mulige pris.

Menneskene vil altså ikke akseptere resultatet av alt det menneskelige åndens og håndens arbeide og alle de videnskapelige og tekniske fremskritt på produksjonslivets område, som bare kan være fallende priser, fordi det stadig blir lettere for menneskene å fremstille dem, og i stadig større mengder! Tvertimot legger hele verden – med president Roosevelt i USA i spissen – sitt hode i bløt for med alle kunstige midler, knep og kunststykker å få nøytralisere den tekniske utvikling og oppnå stigende priser, som gjørd et dyrere istedenfor billigere å leve og hindrer menneskene fra å få full del i overfloden.

Spørsmålet blir da: Finnes der noe økonomisk system og noe samfunnssystem som aksepterer de fallende priser og som vil få den materielle frigjørelse som sluttresultat?

Vi skal i det følgende avsnitt sammenstille generelle punkter av totalitetsøkonomien, som logisk og naturnødvendig må føre frem til dette forønskede resultat.

Timen er kommet, – krigen erklært, –

Men lytt til oss, landsmenn, – fest lit til vår tale;

fred vilde vel alle i stortingets sale.

Å tenke på krigen, det falt oss så svært,–

vi fryktet dog sterkt at den blev uundgåelig,

og derfor så rustet vi, lett nok forståelig,

til kraftig forsvar for det land vi har kjært.

Og se:det var riktig som mistroen sa oss,

og godt at vi rustet, slik krigsfrykten ba oss;–

ti nu gjør en krigsmakt sig klar til å ta oss

og røve vårt herlige fedreland fra oss. – –

Så skjønner vel folket, kun en ting kan svares:

av landsmenn for landsmenn skal landet bevares.

Vær hilset da dere, titusner menn,

som nu vil få våpen i hånd.

Vi, tingfolk, vil flittig fylle vår penn

og streve og streve med regnskap og sånn. –

Her har altså vi våre byrder å bære;

ti det er nok alltid en vrien affære

og visselig, temmelig trettende,

det evige bal med budgettene. – -

Og snart sniker giftgassen frem mot vår dør: –

rett gjelder det derfor vi vet hvad vi gjør.

Ti forsvarets kamp blir en kostbar historie.

Dog er et intet offer for stort for vårt land‚-

og intet kan måles med seierens glorie; –

husk dette, soldat, og gjør alt hvad du kan.

Ja husk, dette, du, som i ildlinjen skal,

og vit hva det virkelig gjelder.

Ja, bli deg bevisst at et legemes fall

er ikke for ingenting heller, – –

Det gjelder ditt fedrelands fremtid og ære.

At nogen kan nogengang kjempe for mer. - -

Så er krigen atter kommet, og jeg toer mine hender,

de ganske uskyldsrene, for si mig, kjære venner,–

hvem var vel den som tolket fred

og aldri sådde stridens sæd,

om ikke det var jeg?

Men alt mitt strev – det nyttet ei. –

Nei krigen kom og kom oss ved.

Ja, Norge, landet vårt blev med. –

Dog hvorfor dette måtte skje

har Herren skult for mig;

men jeg vil bøie mig og be

at han går med og hjelper dig. –

Ja, hjelper dig som fedrelandet sender

i forrest fylking frem, der ilden iltrest brenner;

ja, be at han må gjøre dig til riktig god soldat

og hjelpe dig til dyktighet med gass og håndgranat. –

Å – la mig få velsigne dig, min kjekke, kjære mann.

Idig jeg ser "Det Gamle Testamentets" store helter,

hvem Herren hjalp så mangen gang i kamp for hjem og land.

Så fyr kun trøstig løs, soldat, så lenge fingen kan .

Guds fred du får forvisst når du i skyttergraven velter. –

Og om du vannskapet vender fra en kraftig angrepsstorm,

hvor litet dog betyr tilsist din stygge legemsform, –

Ditt legeme, det er slett intet annet enn et hus

hvor onde lyster samler sig til døgnlivets djevlerus

og narrer sjelen, så den vender sig fra himlen

og frydefullt lar sig føre med til syndig dans i vrimlen.

Så vær du helt frimodig,

selv om kampen synes hård,

og kroppen din blir blodig

fra de hårde kulers sår.

Vår Fader har nok, ganske klart,

sin egen mening med det,

om ikke det er åpenbart

for oss så vi kan se det. –

Men husk kun på, soldater, at landet Herren ga oss,

det vil han sikkert ikke at vi nogen gang gir fra oss.

Men skal han, venner, verge dette dyrebare land,

må selvsagt også vi vår andel ta så godt vi kan.

Vi vet fra vår historie

om mangen tapper mann

som høstet ærens glorie

i kamp for hjem og land,–

og sanger er blitt sunget

om slik en heltekar

som fryktløs frem har sprunget

der striden hårdest var.

Og vi har hørt om hære

på mange staute menn

som gjorde landet ære

i slag mot fienden.–

For sagaen forteller

om freds og ufreds år,

og denne gangen gjelder

det ufredstimen vår.

Og om man kan synes

det er en grusom strid,

må dog vår stridsøks brynes

som før i ufreds tid.

Vi må vårt land forsvare

med all vår våpenmakt,

så fienden ei kan klare

å få oss underlagt.

Og hør, i gaten smeller

soldatens støvlehel.

Han vet nok hva det gjelder,

den tapre krigersjel. –

Det gjelder folk og rike;

det gjelder hjem og land,–

og aldri vil han vike,

den edle pliktens mann.

Og skulde kanske dere

se far og bror gå med

til kamp for folkets ære,

så vær kun stolt av det.
Og om de skulde falle

i stridens store slag,

husk da: vi skal jo alle

bli jord igjen en dag.

Hurra, da, for soldatene

som skal til fronten frem,

de gode kameratene

fra mange tusen hjem,–

de tar sin skjebne manndig

og får til striden sterk,

slik menn med mot betandig

har gått til æresverk.

Hvad er jeg vel? – Kun et nummer ,-

et tall i en tallrik hær,–

Allmektige Skaper, rummer

et menneske ikke mer?

Så la mig ta uniformen,

de såkalte "kongens klær",

og få min rasjon med ammunisjon

og utlevert et gevær.

– – – Jeg skal nok forsvare landet. – – –

Men det er dog rett forbannet

slik plagende tanker kommer.

Jeg minnes et bud, blandt annet – – 

det stiller mig for min dommer.

Fra barndommen av har jo dette bud

vært helligholdt dypt i min sjel. –

Nu ropes det til mig fra livets Gud:

"Du skal ikke slå ihjel."

Da hviskes der engleblidt til mig så:

"Du vil da vel verge ditt land;

du vil vel med andre i striden gå

og gjøre din plikt som en mann."

Men røsten blir borte; en ny tordner til:

"Gjør du som Gud eller verden vil."

Ja, i mig står kampen. Den knuger mig ned; –

nu gjelder det enten i mot eller med. – – –

Så, plutselig, lyder det skarp beskjed.

Jeg strammer mig op, tar på "aksel gevær",

og står i givakt for en "stram offiser".

Striden er over, – mot eller med

er tanker man ikke bør hefte sig ved. –

Her spørres der ikke om bud eller slikt,

guddommelig noget, som trolig er dikt.

– – Her gjelder én ting, kun, – fedrelandsplikt.

Plikt til å drepe så mange man klarer;

en plikt som er hellig og har tradisjon.

– – Slik er det de "kristne nasjoner" forsvarer

sig selv og sitt land – med gevær og kanon.

Gi keiseren hva keiserens er!

Jeg gir ham den falske mynt.–

Mitt liv, tør jeg si, vil jeg verdsette mer

enn hans gullkrones hedningepynt.

For livet, som lever i og omkring mig, er ikke en keisers gave,-

og livet skal tjene livet og aldri de dødes gave, –

Man lærte mig bud å holde;

man rekker mig våben nu, –

og havet og jordens folde

og luften blir fylt av gru.

– For budene tramper man ikke, hvor sterk man er, ustraffet på,-

selv om de såkalte statsmenn vil tingene bedre forstå.

Mesteren sa:

"Himmel og jord skal forgå,

men ikke en tøddel av loven."

Dog slikt kan en statshedning ikke forstå;

for loven er gitt oss fra oven. – – –

En statsmann kan sagtens klekke ut så såre sindrige planer,

og en diktator kan i sin lek ha menneskebarn til terninger.

Men det straffer sig selv å krysse livets baner,

og Gud er nidkjær; – han tukter barn for fedrenes misgjerninger.

– Hvad fedrene sådde i rustningens år,

får avkommet høste når startskuddet går. – – 

Man blir tilsagt å bruke fornuften;

fornuften i sådan strid, –

der giftgassen spredes i luften

med djevelsk vanvittig flid.

– Man roser sig av forstand;

et folk som har ført sitt samfund op

som hin uforstandige mann

der bygget sitt hus på sand.

– Men ildregnet kommer, og giftgas når frem; –

ruinhop blir lagt til ruinhop, og likrester slengt i dem.

Den er anerkjent, denne forstanden,

som ofrer kvinnen og mannnen

når visse system er i fare.

– Ti systemet er muren om hedningetroen,

og styrter den sammen er slaget tapt.

Da blir intet tilbake av Barrabaskronen

og de dødfødte ting som ved den er skapt.

Men institusjonene kan ikke legges øde

med krutt, bajonett, eller gass;

for mellem ruiner og rester av døde

får de jo nettop sin hedersplass.–

Og selv om de skifter i farve og form

verner de alle den samme orm.

Nei murene faller nok aldri ned

for drønnende skudd fra kanonen

og digrere da enn før.–

Men han, som de digre murer helt overflødig-gjør,

er han, den tordnende tonen,

ånden i tornebusk-kronen; –

han man ga moders og oprørers lønn, –

den stadig korsfestede menneskesønn.

Ja, han hvis hender og lender man naglet,

mens spotternes gloser fra hopen haglet, –

og visse fornuftige spyttet og sa:

"Er du så mektig, så frels oss da."

– Se hvilket billede, hør hvilkle ord

fra en villfaren slekt på en fruktbar jord. –

– – Se korset, opreist fra Hodeskallen,

båret av smerters ve, –

det gjennembrytende, radikale,

levende korsets tre. – –

Og de tenkte, de lærde, som nu de tenker:

"Han er farlig; han bryter systemets lenker.

Men om vi dog ikke får has på hans ånd,

Vi skal nagle ham til dem og reise ham óp

til latter og spott på systemets topp.

Vi skal håne hans tankers fantastiske bane

og si at han svever omkring i det blå, –

og han taler om ting som han bare kan ane,

og gir ikke noget å bygge på.–

Han taler om ånden som borg og skjold;

men tenkende mennesker vet

at her i vår verden er mor dog vold

den faktiske virkelighet."

– – –slik taler de skriftlærde nu som før.

er det da underlig slekten dør?

Og hver fariseer i kirkens kor, –

ja, endog den ydmyke beer,

som lover og priser med fagre ord,

hin naglede nasareer, –

ja, disse, som åpent bekjenner de tror,

de følger på første kommandorop

fra ledernes strupe den tallrike hop

til helvedes pinselsveer.

På autoriteters befaling

de rotter seg sammen til slag,

og lydig de gir, som betaling,

sitt liv for sitt eget bedrag, –

Ti selveste krigsmasjesteten,

som dekkes med ordensbånd,

er løgnen om menneskeheten –

all løgnens og hatets ånd.

Ja, livsløgnen selv – med forførerstaven

klem hårdt i sitt dødningegrep, –

han er det som sender til skyttergraven

sin djevelske ordre: drep!

– Og bedehusgjenger og guddomsfornekter

marsjerer på ordren i rad; –

forenet påny går de splittede sekter

til syndeflodens blodige bad.

Men selvsamme kristne nasjoner

som sender soldater avsted,

har sjømanns og hedningmisjoner

og lignende institusjoner

å smykke sin kappe med.

Hva hjelper dog allslags foreninger,

som finnes omkring på jord,

med hver sine formål og meninger

når folkene ennu tror

at gudsriket kun er å finne

langt ute bak lyseblå hvelv,

og ikke forstår det er inne

i hjertet av mennesket selv, – – 

og blindt lar den onde med snedighet

få pønske på død og pest

i ly av den samme veldedighet

de øver i øst og vest?

Slett intet, og ingen i vrimlen

formår å forklare bort

at løgnen har lukket for himlen

og åpnet for helved port.

Og ikke all verdens våpen

skal skremme mig fra å si

at gudsrikets dør står åpen

når sannhetens vei er fri.

Og kreves mitt liv som betaling,

så latmig få ofre det rak, –

dog aldri på løgnens befaling –

men villig for sannhetens sak.

Barnas Samfunnsliv (BS)er ment som et firesiders innlegg i Den nordiske åndsavisen Samfunnsliv. – Hva barn ønsker og vil, presses foreldrene også til å ville. Men en invitasjon til alle (gjennom skolene) Nordens barn og ungdom om individuelle ønsker og syn på framtidens samfunn åpnes et enormt marked for "nye" Samfunnsliv. Barn elsker å tegne og skrive, så mye interessant og tankevekkende kan komme til å stige opp fra "Folkedypet" og inn i Samfunnsliv! – Litt infame må vi ha lov å være og et "bestselger"-spørsmål til barna kunne være: Har du noen gang følt deg utsatt for overgrep og seksuelt misbrukt? – Dermed kunne det settes lys på mørketallene som Kvinnefronten hevder finnes om dette temaet.

Ved invitasjonen til barna skal poengteres: For å få innlegget ditt trykket i BARNAS SAMFUNNSLIV må du skrive under fullt navn og hjemsted. Inoen tilfeller kan du ønske å skrive anonymt (ukjent). Da må du også oppgi fullt navn og adresse til BARNAS SAMFUNNSLIV, men kan bruke merke (pseudonym) under innlegget, eksempelvis "Optimist", "Livsglad", "Irritert" osv.

Spørsmål:

1. Hvilke samfunnstyper ønsker du for framtiden? Fri konkurranse og alles kamp mot alle, eller samarbeid og fellesskap til alles beste. Med minst mulig pliktarbeid og mest mulig lystbetont, frivillig omsorgsarbeid og innsats for fellesskapet, slik at ingen føler seg utenfor i samfunnet?

2. Ønsker du anledning til å velge samt forsøke deg i flere typer arbeid og utdannelse (i hjemland eller i andre land) til du finner ut hva som passer best for deg?

3. Ønsker du skolepauser med anledning til å prøve praktiske håndverksfag og teknologi samtidig med eksempelvis besøk og arbeid i samme fagene i utlandet med vekt på språk og åndelig skolering (undren over verdens mysterium og mirakel)?

4. Tror du på ordspråkene som sier: Der det er vilje, er det veg! Alene greier en lite, sammen greier vi alt? – Tror du på forfatteren som sa:Tvil aldri på at vanlige mennesker kan forandre verden… det er ingen andre som har gjort det!?

5. Hvorfra har du dine beste minner? Fra barnehage, skoler, musikk-korps, idrettslag osv. eller fra samvær med nær familie og venner?

6. Finn selv på flere spørsmål og svar. – Eksempelvis: Hva mener du om intelligensen, allmakten og skaperkraften bak verden og stjernene… det som de fleste opplever som Gud? – Hva mener du om vennskap, kameratskap? Kalles begjær og eietrang til et annet menneske feilaktig for kjærlighet? – Hva er ekte kjærlighet? – Er det demokratisk å si til en baby: Du er prins!Du er mere enn meg … du kan bli konge, selvom babyen når den blir ungdom kanskje mest av alt ønsker å bli snekker? – Hva mener du om krig? Er det riktig at tjueårig ungdom kan tvinges i krig mens femtiårige foreldre gjemmer seg i tilfluktsrommet? – Skriv, skriv, skriv til BARNASSAMFUNNSLIV!

PS: Forslagene tror vi kan bli "gullkantet" og dermed kan tenkes stjålet og kopiert av andre. Derfor stemples de med alle rettigheter til Humania-Konseptet ved undertegnede. Dog slik at rettighetene totalt gis til Nyorienteringen/Samfunnsliv som uavhengig stiftelse.

All rights reserved. This is presented in accordance with international laws on intellectual property rights.

Alle rettigheter reserveres. Dette presenteres i henhold til de internasjonale åndsverkslovenes rettighetsregler.

Det var under krigenJosefina slapp opp for tobakk til pipa si. Ho fekk tak i eit glas med flytande nikotin. Dette sette ho tillivs, men fall om på bakken som død. Dei to ugifte sønene hennar sprang etter lækjar: – Mamma var død.

I mellomtida fann husmora på garden der splintefølgjet heldt til, eit godt råd å bruke for å få Josefina vaken att. Ho tok ei bøtte med kaldt vatn og helte over hovudet på den "døde". Dermed vakna Josefina. Sønene som hadde sprunge etter dokter, kom styrtande til, akkurat då Josefina slo opp augo att og spurde: "Mamma, mamma, kvar har du vore?"

"Jeg har vært i den syvende himmel", sa Josefina.

Ja, slik tenkte ptolemearane i Aleksandria at himmelen var, ein stad over skyene inndelt i sju lag.

Men alvorleg tala. Tenkjer folk flest enno i dag på himmelen som ein sæl stad? Er ikkje slik tru ein leivning frå heidningealderen? Bibelen bør ikkje berre lesast, men også tolkast som det allegoriske skrift den er. Dermed blir det lett å oppfatte himmelen som ein biletleg tilstand mellom menneske her og no. Bibelen er boka til å vegleie menneska, til å finne rette vegen fram til det rette endemålet, ikkje ei bok for trollskap og fantasiar.

Diktaren Dante skreiv bok om helvete. Boka heiter Divina Comedia. Helvete skulle danne kontrasten for himmelen. Der var også sju etasjar, men under jorda. Heitast var det i nederste etasjen og vondt fekk dei det dei som hadde hamna her.

Både Josefina og Dante hadde ville fantasiar om noko som menneska bør overlate til Guds skaparmakt å vite noko om –.

Kristus kom for å stifte fred og for å utvide demokratiet til eit åndsstyrt samfunn. Det vart kalla teokratiet. Gjennom dette styresettet blir både dei private såvel som dei kollektive avgudane avslørte og fjerna.

Vi nærmar oss år 2000. Måtte avgudsånda og alle rike på jord som bygg på denne ånda, snart vere soge. Eit rysta og stoppa mål har alle land fått opp i fanget i dag! Straks dei lærer å utnytte den nye rikdommen som er gitt, ikkje minst takka vere Kristusimpulsen, kunne kanskje også impulsgjevaren kome att til jorda. I dag ville han likevel truleg blitt korsfesta på nytt. Vaktmennene sin mentalitet, slik Barrabas hadde det, er i beste velgåande verda over, ja diverre enno –.

Prestesonen Dybwad Brochmann gav ut ei bok som han kalla "Kunsten å lese bibelen". Den boka burde vere å finne i alle norske skular.

Kultur er innsikt og forstand

og sann erfarings styrke.

– Det er hvert nyoppdaget land

å forske ut og dyrke.

– Å kjenne treet på sin frukt,

å fatte livets lov og tukt

– mot lys og sannhet søke

og alle evner øke.

Kultur er orden, overblikk,

en vekst i herredømme

– med drøm og lengsel, selvkritikk

som spore og som tømme.

– Det er at skritt for skritt avsted

vi vandrer mot fullkommenhed

Kultur er frihet, rett og fred

og trygghet alle dager

– en sommer som med blomstersæd

igjennem landet drager.

– Det er med klarsynt visdoms makt

på samlingsloven å gi akt:

Å tjene glad vår neste

er til vårt eget beste.

– Men nu har vi – i trengsel stedt –

fått lære noget annet:

"Kulturen" på kanonlavett

skal dundre gjennom landet.

– Vi ser påny det stiger frem

en tordensky med blodig brem.

– og bakom løgnens tanker

i angst vårt hjerte banker.

"Kultur" idag er dyrets brøl,

et hyl fra primitive.

– Et glovarmt gufs av svovelpøl

er ikke å fordrive.

– Ti ulven er kledd ut som lam,

den store masse følger ham,

tålmodige og sterke

de bærer dyrets merke.

"Kultur" idag er tvang og skrekk

– "Ham skal atomkraft rydde vekk!

– så får vi selv det beste!"

– Men det blir mørkets livsforakt,

en bøiet rygg, men marsj i takt

mens slavelenker klirrer

og blinde øine stirrer!

"Kultur"! – Se millioner menn

i tusentalls arméer

– Hvert hjem som sank i røk og ild

er stikk tatt inn i løgnens spill!

– Hvert mordvåpen vi eier

er tegnet på hans seier!

La Løgnens Fyrste kastes ut,

– som manndraper han kjennes!

– Mot Livets Fader – Åndens Gud

skal alle tanker vendes!

– Urokkelig vårt håp påny

står opp av nød og smerte!

– Villfarelsenes mørke sky

– En sann kultur, med dagning ny

skal Sannhetsånden gi oss

– og frem til Livet fri oss!

Som så ofte før omskrevet, var det den første verdenskrig med dens enorme tap av menneskeliv og verdier, som virket så sterkt på BDB, at han måtte søke etter de dypere årsaker til denne store katastrofe i menneskenes historie.

Da den annen verdenskrig kom var han klar over disse årsakene, den kollektive mentalitet som kunne slippe de destruktive krefter så uhindret løs, han visste at katastrofen var kausualbestemt av det foreldede verdensbillede som behersket verden.

BDB så hvordan disse i og for seg humane og skikkelige utvalgte privatpersoner, som statsmenn oppføre seg som de rene djevler, fordi de var besatt av et primitivt og foreldet syn på tingene. Alle slåss de om landegrenser og økonomiske verdier, og bruker en veldig andel av statsinntektene til anskaffelse av mordvåpen og til oppøving av befolkningen til offentlig mord i stor stil i fredstid. (Og nå for tiden lager man krig også for økonomiske ideologiers skyld).

Når det gjaldt samfunnsforhold og politikk landene imellom, befant man seg idemessig fremdeles i oldtiden, demokrati er ikke noe nytt.

Når det gjaldt synet på økonomi, penger og pengevesen, var dette også det urgamle, støttet av den nye vitenskap som ikke kan bevege seg utenom det materielle.

Vår tids fiktive pengevesen, og kunstige finansielle forhold, må nødvendigvis skape økonomiske kriser som setter de destruktive krefter igang der fører til spente forhold som utløser krig. Det var denne felles menneskelige gale oppfatning av verdiene som skaper krig, og så lenge vi alle beherskes av et slikt syn er vi alle skyld i krigene. Men vi er ikke dummere enn at vi ser at krig i våre dager er galt, ja bent fram idiotisk, det rene barbari i stor stil. Derfor gir man alltid motparten skylden og svartmaler hans motiver, og tillegger seg selv de edleste beveggrunner, motstanderne er djevler, mens man selv er engler som bare kjemper for rett og rettferdighet. Hykleriet feirer orgier, der drives meningsterror i stor stil fra begge sider og løgnen har høysesong.

BDBsto i sin tenkning høyt hevet over all svart-hvitmaling mot de ledende statsmenn på begge sider som dårekistemedlemmer, når de erklærte krig og slapp helvete løs over verden. Han så på dem omtrent slik som politiet ser på et gateslagsmål mellom fylliker, hvor den ene ikke er stort bedre enn den annen.

De opptredende statsmenn var ravende fulle av gale og foreldede ideer, av nedarvet primitiv tradisjon. BDB så på Hitler som et reaksjonsprodukt av de allierte seiersherrers nådeløse og hatefulle behandling av det slagne Tyskland etter den første verdenskrig, fra Versailles og utover i 20 årene. Tyskerne ble behandlet som et æreløst og mindreverdig folk, som man søkte å utslette økonomisk, så der ble sult og stor elendighet i etterkrigstiden. De alliertes hovmodige jernhæl i denne tid, fikk det til å koke over i Hitlers sinn, hans følelsesliv ble kortsluttet, han ble en psykopat som hadde mistet troen på annen rettferdighet enn gjengjeldelsens og hevnens; og i første verdenskrig hadde han lært hensynsløs forakt for menneskeliv og menneskelig lidelse.

Hadde det tyske folk fått en mindre krenkende og mere fornuftig behandling etter første verdenskrig, så ville en slik desperado som Hitler ikke hatt noensomhelst sjanse til å komme til makten. Hitler ble en karikatur av Fredrik den store, og klarte å tape omtrent det som den store Fredrik hadde røvet. Det er somme tider der går en nemesis gjennom historien.

Hitlers store motstander, Churchill, var en robust og kraftig personlighet, og besjelet av krigens ånd. Det falt i hans lodd å ledsage England fra å være den største og ledende verdensmakt, til å bli en makt av annen rang, med en enorm statsgjeld p.g.a. de store krigsutgifter. Og en herr de Caulle tillot seg å håne den gode gamle løve, England, som har en slik veldig historisk innsats bak seg, og det på de fleste områder, uten sidestykke i verdenshistorien.

En av de rent betydningsløse aktører i det store spill var Quisling, som hele sitt liv fikk spille rollen som femte hjul på den politiske vogn. Han var et av de største skolelys i Norges historie og det vant han aldri over, og mente seg bestemt til å bli noe i retning av Norges redningsmann. Han mente øyensynlig at demokratiets dager var talte. Og man hadde valget mellom enten kommunismen eller facismen. Etter oppholdet i Sovjet fikk han avsmak på kommunismen, og facismen ga seg ut for dens motsetning. Dertil er det en gammel oppfatning at kun et sterkt Sentral-Europa, kan hindre Russland fra å utvide seg på sine europeiske naboers bekostning. Under Hitler ble den tyske militærmakt gjenreist, og Quisling fant ut at Norges skjebne falt sammen med Tysklands, og han gikk inn for facismen.

Det som gjorde ham totalt umulig som politiker var at han beveget seg i sine egne teoretiske anskuelsers verden, fjernt fra virkeligheten omkring seg, og uten forståelse av at en politiker i handling ikke kan gå lenger enn han har folket med seg. Han forstod ikke den kunst å stige ned på jorden og lukte hvor han var.

NS’s virksomhet utartet seg til en farse, det var farlig å angripe AP på den måte, og Quisling ble Norges mest utskjelte og latterlig-gjorte mann, slik at hans politiske fremtid i dette land var totalt ødelagt før invasjonen. Dette kjente tyskerne meget godt til, de kunne høre på ham, men ikke bygge på ham, og han ble ikke underrettet om invasjonen, og straks satt utenfor, som femte hjul på vognen. Åtillegge ham og NS skylden for det tyske angrep på Norge, er å tillegge Quisling en betydning han ikke hadde. Ingen kan beskylde Johan Scharffenberg for å være tyskervennlig, men han ville ha sannheten frem i alle ting, og gransket alle aktstykker og påviste at det tyske angrep på Norge var en følge av beregnet engelsk fransk provokasjon for å sprede de tyske stridskrefter. Scharffenberg kom inn på dette i flere artikler i pressen, således i en artikkel av 24. februar 1960 i Morgenbladet, hvor han bl.a. skriver: "IUnderhusets møte 11. april erkjente Churchill åpent at det var en planlagt provokasjon". (Angrepet på Norge). Dersom man ser helt objektivt på saken, må man erkjenne at de innenrikspolitiske forhold i Norge ikke spilte noen som helst rolle for krigens utfall. Om man her hadde avsatt kongen hundre ganger, likefullt var han blitt gjenninnsatt samme dag som han kom tilbake, og alt hva NS og tyskerne hadde bygget opp av institusjoner falt sammen som korthus. Det som var avgjørende for Norge var den store avgjørelse ute, og til den hadde våre sjøfolk og handelsflåte gjort en meget avgjørende innsats. Hva som foregikk her i landet avgjorde ingenting.

Vår regjering valgte å komme på seierherrens side, det var klok og beregnet politikk, til tross for at det var seierherrene som provoserte Hitler og slapp fanden løs på oss. Det var derfor ingen grunn for oss til å vise seierherrene noen takknemlighet, men det var naturlig å gjøre vår innsats på seierherrenes side for å bli kvitt den fiende de hadde sluppet løs på oss.

Quisling hadde etter sin overbevisning valgt Tyskland som forbundsfelle lenge før invasjonen, han var nok i god tro, og tok konsekvensene av det. Det måtte være bittert for ham straks å bli skjøvet til side og etterhvert se at de tyske ledere ikke kom som venner og kollegaer for samme sak, slik som han hadde tenkt seg, men avslørte at de tenkte å komme for godt og forbli landets herrer. De arrangerte skuespill for ham når han ble dem for brysom, og ga ham titler som ingenting hadde å bety.

Skal man trekke sluttsummen av Quislings og NS’s virksomhet her under krigen, kan man kanskje si at tyskerne måtte ta såpass hensyn til dem for å bevare sitt ansikt at forsyningssituasjonen ble bedre enn på Balkan.

BDB så det slik at Norge var falt mellom røvere fra begge sider, og det var ikke annet enn å holde gode miner til slett spill. Han hadde sine svin på skogen. Foruten å latterliggjøre nazismen i flere år i sin avis, hadde han også skrevet et åpent brev til Hitler i 1937, og latt dette trykke på tysk, engelsk og norsk og belærte Hitler om nødvendige prinsipper, som gikk nazi midt imot, og gjorde rede for at dersom ikke disse prinsipper ble fulgt, ville Hitlers 3dje rike få en usedvanlig kort levetid. Med andre ord, når tyskerne først hadde summet seg, så ville både han og hans medarbeidere havne i tysk konsentrasjonsleir, og det var ikke godt for noe å ofre seg på den måte. For å avverge dete holdt han sin meget underfundige radiotale, og oppnådde å få være i fred, og han innstilte sin virksomhet, for hans arbeide lå ikke på det plan. De blinde krefter måtte få rase ut på alle fronter.

Under en krig settes lidenskapene i sving, der skapes spenninger, som demmes opp og krever utløsning, slik at når våpenkrigen er slutt går man løs på sine politiske motstandere som har trosset deres politiske vilje til makt og herredømme. Nå skulle de få det grundig igjen. Det går i lovens navn, og kan man ikke tøye tolkningen av lovene langt nok, lager man nye med tilbakevirkende kraft. Det er ikke fornuft og forstand som rår, det er oppdemmet raseri, og da går man som regel alt for langt. Slik også med det norske rettsoppgjør, som kaster slagskygger langt inn i fremtiden.

De indrepolitiske forhold i Norge spilte som før nevnt ingensomhelst rolle for krigens sluttresultat.

BDB hadde før krigen på mange måter søkt å rive grunnen ned under samtlige norske politiske partier, med sine nye banebrytende ideer, han var en stor fare for alle gamle og utlevde oppfatninger av tilværelsen og den politikk som føres, uansett parti. Han er og blir en fare for det bestående, alt som verden må gjøre seg ferdig med, og man kan ikke befri seg for å se at han på mange måter kaster latterlighetens skjær over hele verdens politik og våre hjemlige politikere. Og slike folk som gjør det må utryddes sammen med deres farlige nye verdensbillede, det er en gammel historie.

Nå nyttet man høvet til å arrestere ham og gjøre ham umulig for ettertiden, så man ble ferdig med ham for godt. Og med stort brask og bram ble han arrestert og idømt 3 1/2 års fengselsstraff for den radiotale han hadde holdt.

Det er fra enkelte hold vært foreslått at man skulle ta rettssaken mot ham opp igjen på ny. Han trenger ikke det. Den har gjort sin nytte den vil slå tilbake og sette rettsoppgjøret i et annet lys!

Etter BDB’s syn så representerte seierherrene, de allierte, på ingen måte det nye som skal komme, det ble bare en fortsettelse av det gamle som skulle falle, Tyskland spilte rollen som skarpretter alene, og det gamle som falt for godt var Vest-Europas storhetstid og verdenshegemoni og kolonivelde, og da særlig det engelske, og den økonomi som var bygget på gullet fikk sitt endelige dødsstøt, og nå er fiksjonen blitt åpenbar i papirgullet.

Men ikke nok med det, ungdommen gjør opprør mot det gamle overleverte, statshedenskapet, og dets autoriteter, respektløsheten mot det som skal falle er satt i system under musikk av jazzens kåte toner.

Det er sagt fra vel informert hold at vår verden er inne i en meget dyptgående "kaosperiode". Om dette sier den kjente forfatter Arthur Koestler i sin bok "Yogien og Kommisaren." "Om kort tid vil den nåværende verdens forfatning ta slutt, og da vil det oppstå en "horisontal" impuls, ikke et nytt parti, eller en ny sekt, men en ny verdensoppfatning – en ny livsanskuelse – en åndens vårbryting i likhet med den aller første kristendom".

Når vår tids kaos-periode, med den tusentalls uløselige problemer og umenneskelige tilstander, er et resultat av feile vurderinger og et feilaktig livssyn, altså ikke på grunn av vond vilje, da er en ny altomfattende renessanse et høyst aktuelt tema. Her blir det ikke spørsmål etter nye partier eller nye sekter. Men her må skje en "gjenfødelse i ånd og sannhet" altså en kulturfornyelse og en reell verdiutvikling og verdsettelse av mennesket og dets sanne naturlige livsverdier.

Til fjorårets stortingsvalg ble det fra samtlige politiske partier annonsert etter ungdommene. Her gjaldt det om å få ungdommelige krefter inn i den gamle partipolitiske doktrinarisme. Det er imidlertid et historisk sammenlignende grunnlag fra den aller første sammendannelse til og med vår tids gruppe- eller partidannelse. Menneskene har organisert seg i partier, i grupper og stammer. Alle står mot alle, og har dermed dannet urealistiske interessemotsetninger.

Til vår fremtidige moderne husholdning, vil alle kunne nyte godt av de store fremskritt som menneskene har evnet å fremstille på det fysiske, kjemiske og tekniske område. Her er all naturens mektige krefter og stoffenes utømmelige kilder oppdaget, kultivert og kontrollert til menneskenes forføyning. Alle disse livstjenelige overdådige natur- elementer, har menneskene fått gratis, altså: uten noensomhelst "budsjettmessige betingelser": Grunnfester for en sann og endelig renessanse, består først og fremst i dette å erkjenne at menneskene, særleg i de kultiverte land, er totalt avhengig av hverandres ytelser og tjenester. Det å imøtekomme sine medmennesker med samme livstjenlige service som en selv ønsker å bli betjent med, det er det første og største bud i et selvvirkende, rasjonelt og harmonisk samfunn.

Her er det ikke spørsmål om offer i noen reel betydning. Men her bør foretaes en total utrenskning av alle oppkonstruerte og oppdiktede og konvensjonelle former og regler som danner friksjoner og innbilte interessemotsetninger mellom menneskene.

Den store engelske tenker: Francis Bacon, (det 16-århundrede) sa bl.a.: "– – Først måtte fornuften luftes grundig ut. Vi måtte bli som barn igjen – lykkelig fri for -ismer og urealistiske abstraksjoner. Våre fordommer og falske forestillinger måtte vaskes grundig bort – –",

I stedet for at vi uhindret skulle tjene hverandre med å fremstille og nyttiggjøre oss, i fulle mål, naturens utømmelige livsgoder, er vi blitt nødt til å prissette våre ytelser og tjenester for derved å innbringe, eller tjene den pengesum som det koster å leve – – i Norge. Det bør her presiseres at det er menneskenes gjensidige ytelser og tjenester som er den reelle plussvariant i vårt samfunn, pengene er bare, i seg selv, et verdiløst fiktivt middel. Når nå pengeveldet eller mammondyrkelsen er satt i "høgsetet", og dermed fått allmakten for vår livsførsel, da er, naturlig nok, demokratiet temmelig grunnløst.

Fhv. stortingsmann J.H. Hambro har i sin bok: "Moderne Mentalitet" en replikk hvori han sier følgende: "– – Det er nødvendig å huske at demokratiet ikke bare er en tilstand, men et mål. Det er ingen stat som i og for seg har en fyldestgjørende demokratisk forfatning. Det er intet samfunn hvor demokratiet har tatt en endelig fullkommen form. Ikke det alene:men det er ingen stat som på betryggende måte har vernet om og beskyttet sitt demokrati. Og her tenkes ikke på ytre trusler, men på farene innenfra. Hvis demokratiet ikke garderer seg fra fristelsen til utgliding, vil det hurtig – og muligens endelig – oppløses innenfra. Demokratiet ruster i dobbel forstand, og ingen ytre opprustning kan frelse demokratiet hvis det fortæres av rust innenfra."

"Det er Gud som rår i verden. Golgata-mørket ruger fremdeles over jorden". (Rydberg, i Sverige, i 1880 – 90-årene).

Norges reelle og naturlige hovednæringer og sanne modernæringer, er gjort ulønnsomme og må derfor støttes av statskassen. Idagsavisen av 7-11-69 stod et kort opptak fra et foredrag som statsminister Per Borten holdt i Sverige, hvor han uttalte følgende: "Dersom vi bare skulle tenke markedsøkonomisk, da kunne vi like gjerne flytte fra hele Norge. Men vi trives i Norge og da får vi prøve å støtte næringslivet i landet."

De pengesummer som staten støtter landets næringsbehov med er gjennom mangfoldige, direkte og indirekte kanaler, avkrevd og innkassert fra næringslivets avkastning – naturligvis. Her finnes ingen annen sann reell inkomst av det som innbringes og foredles, av landets naturlige næringskilder. Når landets statsminister offentlig forkynner at markedsøkonomien vil komme til å avfolke "hele Norge" dersom ikke staten støtter næringslivet med pengebidrag, da er hovedgrunnlaget for begrepet demokrati temmelig fjernt. Og statsministerens forkynnelse er heller ikke norsk verken i tenkning eller handling.

En av verdens mest anerkjente vismenn, grekeren Aristoteles, sa om penger og pengerenten, følgende: " – – Også kjøpmenn og forretningsmenn er slaver under systemet (pengekapitalismen). Mellomhandel er noe unaturlig. Et system som tvinger den ene til å tjene penger på den andre – og den mest forhatte form for et slikt system – er lån mot høye renter som gjør pengene selv, og ikke deres tiltenkte bruk, til inntektskilde. For pengene skal bare være et byttemiddel (en målinnretning i distribueringens tjeneste) men ikke en mor til renter. Lån mot renter (tagos) eller at penger avler penger, er den mest unaturlige av alle former for vinning".

Det er her et overmåte stort skille mellom vismannens naturlogiske livsoppfatning på livskunstens område og statsministerens verdivurdering på det økonomiske område. Norge behøver slett ikke å avfolkes av økonomiske grunner. Her gjelder det først og fremst å avvikle og nøytralisere de friksjoner og interessemotsetninger som står til hinder for et fullkomment sant og fritt, harmonisk og stabilt samfunnsliv.

"Norges fjell skal kunne betale

landets gjeld".

"Vår ære og vår makt har de

hvite seil oss brakt".

Vårt lands naturøkonomiske ressurser er rikelig til å kunne dekke folkets behov for fremtidig moderne levestandard, selv om folketallet mangedobles.

Norges naturlige næringskilder, energikilder og stoffkilder, er bare delvis utnyttet. Norge har nok tilgang på dyktige velutdannede ingeniører og fagfolk elles på alle felter og til alle bransjer innen landets næringsliv. Av egen fabrikat kan vår nasjon fullstendig dekke folkets behov for biler i moderne, fremtidig utførelse. Og landet har folk og materialer nok til å utbedre og utbygge det veinett som behøves til et fremtidig behov. Det samem gjelder også jernbaner. Med våre landsmennes kunnskaper på området og av landets råstoffer, kan Norge selv fremstille moderne flytyper i det antall som hele nasjonen har behov for. De norske skipsverft kan lage de skipstyper som landets redere har bruk for. Tidsmessige moderne passasjerskip, vil kunne lages i Norge. Og, som en spiss på Norges fremtidige velferd – på grunnlag av vårt fedrelands rike naturforekomster og våre landsmenns dyktighet – kan hele nasjonen innvilge seg minst 3 a 4 måneders ferie pr. år.

Nei. Sier partipolitikere, med statsministeren i spissen, denne oppstilling er et pengekaptialanliggende, et umåtelig pengebehov, som av "budsjettmessige hensyn" – og av "markedsøkonomiske" hensyn, ikke kan realiseres.

Det er, som kjent to måter å definere begrepet økonomi. Som kjent er ordet økonomi et gresk ord som i fremmedordboken forklares slik: "Økonomi betyr husholdning, forvaltning av de midler som skal brukes til familiens underhold, en vitenskap om all samfunnsvirksomhet som går ut på å tilfredsstille alle materielle behov."

Dyrkelse av pengeveldet, kapitalismen, "Guden Mammon", er en unaturlig og uøkonomisk foreteelse. Det er et oppkonstruert "fremmedlegeme", som er hovedgrunnlaget for alle interessemotsetninger mellom menneskene, ikke bare innen hver enkel nasjons grenser, men landene imellom.

Et gammelt kjent ordspråk sier: "Krig er en kapitalistisk kortslutning". I en dagsavis av 19-1-1970, leses følgende, under tittel: "De handler med død". "Alle tenkelige krigsberedskaper produseres og markedsføres fra og til alle siviliserte land. Den internasjonale våpenhandel har aldri hatt så fritt spillerom som i dag." Gjennomavisinformasjoner er vi blitt kjent med at over 1/3-del av de vestlige lands industri, arbeidsytelser og pengeinvestering, er bunden til produksjon og markedsføring av våpen for krigsbruk. Dette betyr at hele det rådende kapitalistiske system i det vesentlige er avhengig av interessemotsetninger mellom menneskene. "Krig og rykter om mere krig" skaper de "gode tider". Krig er uatskillig forent med det kapitalistiske produksjonsystem. Dette belyses og bekreftes av godt informerte forfattere fra flere land.

Det paradokse ved det kapitalistiske system er da dette, at dersom det plutselig skulle bli fred på jorden, da ville hele dette systemet bryte sammen, og dette ville igjen resultere i en skrikende arbeidsløshet, våpensalgene måtte innstilles, kjøpekraften reduseres til et minimum langt under det høyst nødvendige, konkurser og bankkrakk ble daglig hendelse – som følge av verdensfred.

Det ser faktisk ut for at de moderne nasjoner ikke godvillig vil avvikle det rådende kapitalistiske profitt-system. De tar heller risikoen med voldsmakt-prinsippet og produksjonen av krigsberedskaper til en almen opprustning av hele menneskeslekten.

Her og nå, er det ungdommen skal "forlange ordet"! En ny altomfattende renessanse. En fullstendig usminket opplysning og avklaring av de skjebnesvangre momenter, som nå truer menneskeslekten med en fryktelig utryddelsesprosess. Nå er "tiden moden"og uhyre aktuell for en objektiv opplysningskampanje. Dette er den eneste store oppgave for dagens ungdommer: et hellig kall, som vil kunne gi Norge sjansen til å fremstille en fremtidig mønsternasjon til etterligning for hele verden: – under mottoet:opplysning, fornuft, ansvar og tillit.

Geilo 7.11.99

Samfunnsliv har 1. nov. med sin nye redaktørleder "Revolusjon ikke reformasjon". Produksjonsdumping var før EU-systemet. Dette er som bekjent velferdssamfunnets problem. Skjev fordeling var også i mangelsamfunnet.

Det ønskes en hurtig forandring som står for revolusjon. Kilden er G.E.Bondes "Totalitetsøkonomien" For en leser er kilden mentaliteten. "Før den enkelte har kontroll med seg selv, kan nyorientering ikke gjennomføres", var ingeniør G.E.Bondes konklusjon. Selv om reformasjon er en langsommere utvikling, er det kanhende, i likhet med Dybwad Brochmanns påpekning: "En kan ikke modne eplekart i bakerovnen". Det økonomiske krakket, om det kommer, har vi skyld i alle. Vi som vet mest, har størst ansvar.

Før krigen hadde vi stevne på Vestnes. Martin Strømme talte om skolen. Det måtte ny reformasjon til, sa taleren. Nei, sa Brochmann. Det skal bli revolusjon. Han mente selvsagt åndsrevolusjon. Det samme hevder både Dag Ove og jeg. Selvsagt gjør vi det. Men vi bør presisere formuleringene så det ikke oppstår mistydinger.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!