I begynnelsen av dette århundre var folk flest ukjent med psykologi. I 30-årene begynte den pedagogiske vitenskapen å røre på seg. På 50-tallet ble unger stort sett oppdradd i tråd med behavoristiske teorier. I praksis betydde det lite rom for ungers indre liv. De måtte finne seg i å innordne seg uten protester det sosiale liv. I følge Brochmann er dette å fostre barn etter mursteinsprinsippet.

Men behavorismen rådde ikke grunnen alene. Freud skrev allerede tidlig i dette århundre bøker med psykoanalytiske teorier. Disse gjorde sammen med reform-pedagogiske tanker seg gjeldende på 50-tallet, men i langt mindre målestokk enn behavorismen. Men frøene ble sådd.

På 70-tallet begynte det for alvor å skje. Det ble alminnelig å innarbeide psykologiske vurderinger i den institusjonelle barndommen. Humanismen nådde Norge i disse årene. Essensen i humanismen er økt selvbevissthet. Mennesket har enorme ressurser og potensiale for selvutvikling! Omkring 20 år seinere begynner vi for alvor å høste fruktene!Unger sin bevissthet er betydlig høyere enn noen gang!

Samtidig har vitenskapen slått fast at mennesket er kompetente individer fra fødselen av. Det er derfor ingen grunn til å tro at de er en fare for fellesskapet!

Hva betyr dette for oss som venter på at "eggeskallet" skal sprekke?Det betyr at det i hele vårt århundrede har skjedd enormt mye. Velstandsutviklingen er blitt alle til del i vårt land, ja, det er faktisk slik at motkreftene er satt i sving for å redusere forbruket. Og det er med rette!

Psykologisk kunnskap og innsikt er blitt allemannseie – og det er blitt "in" å bli selvbevisst!Selvutviklingskursene er utallige, og økologisk tenkning, bytteringer og miljøvern står på dagsorden! Det tok noen tiår før psykologien trengte inn i samfunnet, og inn i våre individuelle liv! Men det skjedde, og veksten er ikke tatt slutt enda…

Nyorienteringen og alternative bevegelser har arbeidet bare i få tiår. Men det er naturlig å anta at tankefrøene spirer og gror overalt… Derfor kan det bare være spørsmål om tid før pengeøkonomien (og det mekanistiske livssyn), som jo er en del av bilde og dramaet plutselig faller på samme måte som Berlinmuren gjorde! Da står det nye og alternative der til å ta over, det som har vokst frem i trengsel og motstand i hele dette århundre. Derfor nytter det å stå på!

23.–28.7-00 ble en suksess under Anne-Karin Isdals og Ivar Lønes ledelse. En stor takk til dem begge. Treffet innebar faktisk et generasjonsskifte innenfor bevegelsen for nytt livs- og samfunnssyn, eller Nyorientering, idet tre av de yngste foredragsholderne som red. av Alternativt Samfunn hadde foreslått, maktet å legge fram B. Dybwad Brochmanns livsverk på en ny, spennende og aktuell måte. Det gjaldt Anne-Karin Isdal, Isdal, Bjørn Venstad, Elverum og cand. mag. Tollef Bjørgen, Trondheim. De hadde forberedt seg grundig, og funnet sider ved BDB som ikke bare er tidsaktulle, men som også danner et høydepunkt i sosiologisk tenkning og praksis i Norden. Men også Sverre Opsahls foredrag "Gjensidighetens lov", samt Vidar Rune Synnevågs "Å leve det gode liv" fortjener stor ros, og de fant stor gjenklang i publikum, som under stevnet utgjorde bortimot 50 deltakere.

Erik W. Falck fra Tønsberg var et interessant, engasjerende og spennende bekjentskap med avslørende innblikk i dagens Norge med en Brochmannsk tyngde i seg.

Også Inge Vadla og Robert Lalla (tysk) viste at de hadde forstått helhetens funksjon både i økonomisk og sosial forstand. – Noen av foredragene ble gjengikk i "Samfunnsliv". (red. Dag Ove Johansen, Venset, 8200 Fauske). Gimse Bjørgens foredrag er allerede trykt.

Møtet med BDBs tjenestetaus på Kvitheim, Gjertrud Hårklau, var et høgdepunkt. Livaktig og med stor humor la hun ut om hverdagens sorger og gleder på småbruket, og sluttet av slik:"BDB var nok en stor mann, men slik jeg kjente ham, var han størst i dette at han var et virkelig medmenneske!"

*******************************************************************************

Jeg har regnet meg som sosialist i mesteparten av mitt voksne liv. Samtidig mener jeg noe ganske annet med det idag enn jeg gjorde for la oss si ti år tilbake. Den gammeldagse statssosialismen, systemsosialismen, har vist seg å vere uegnet til å løse de grunnleggende samfunnsproblemene med sine kommandometoder og sin umyndiggjøring av både individ og samfunn. I tråd med denne utviklingen har jeg fått en stadig større interesse for BDBs samfunnslære, idet han er inne på de samme tankene som jeg selv har syslet med i lengre tid, men som BDB har gitt et begrepsapparat jeg selv ikke hadde til å begynne med. La det med en gang være sagt, for meg er ikke BDB en guru for hvem jeg ukritisk bøyer meg i støvet, men en viktig inspirasjon på samme måte som BDB selv lot seg inspirere av andre tenkere.

Det jeg umiddelbart fester meg ved i BDBs samfunnslære, er hans organiske samfunnsforståelse, forståelsen av samfunnet som et levende, organisk fellesskap med sin egen iboende dynamikk. En sosialistisk samfunnsforståelse må derfor etter mitt syn først og fremst ta utgangspunkt i denne dynamikken, og bygge på de samvirkende kreftene i det levende samfunnet. Dermed må også all samfunnsforvaltning innrettes etter denne dynamikken og ikke samfunnet etter forvaltningen. Denne forståelse mangler etter min mening i dagens sosialistiske tradisjon, men akkurat som BDB selv etterlyste en fornyelse av sosialismen, kan BDBs egne tanker representere den fornyelsen.

Svakheten ved den sosialistiske tradisjonen vi kjenner idag, marxismen og dens sosialdemokratiske tvilling, er jo at man forsøker å tilpasse samfunnet etter et byråkratisk apparat. Utgangspunktet for denne innstillingen finner vi hos Marx og hans syn på staten. Selv om Marx, i likhet med både sine samtidige anarkister og syndikalister og i likhet med den senere BDB, definerer samfunnet som en levende organisme i motsetning til statsmakten, ønsker Marx samtidig å bruke staten aktivt i omformingen av samfunnet. Dette blir en selvmotsigelse som ettertiden har vist at ikke går opp. Et byråkratisk apparat følger sine egne lover i tråd med det vi kan kalle maktens dynamikk eller maktens psykologi, og selv om de eiendomsløses overtakelse av statsmakten etter ideelle marxistisk vurdering skulle føre til at staten er på de eiendomsløses parti, viser den historiske erfaringen at statens nye overhoder bruker uhyggelig kort tid på å utvikle seg til en ny herskerklasse som undertrykker samfunnet på en ofte enda mer raffinert måte enn de gamle herskerne.

Lenin videreutviklet den marxistiske statsideen dithen at enhver maktutøvelse under proletariatets diktatur, i praksis den revolusjonære elitens diktatur, kunne rettferdiggjøres i lys av den høyere, ideelle målsetningen. Dermed var det ikke noe til hinder for at den revolusjonære eliten kunne vasse i lik på veien mot den kommunistiske himmel, for under proletariatets diktatur skulle staten alltid vite samfunnets beste. Det sosialpsykologiske spørsmålet om hva som skjer med den unge revolusjonistgardisten som menneske den dagen han på statens ordre skyter sin første kapitalist, har ingen plass i leninismens banale overflatiskhet. Det ubegripelige her, er at en Marx som gjennom sin formulering av fremmedgjøringsteorien viser en sosialpsykologisk innsikt, som nesten er en Kristus verdig, ikke følger opp dette filosofiske gjennombruddet videre i sitt arbeide.

Forøvrig har jo Jens Bjørneboe i sin roman "Kruttårnet" trekt sammenligninger mellom Marx og Kristus på den ene siden og mellom Lenin og Paulus på den andre. Sammenligningen er nok et stykke på vei holdbar idet vi godt kan betrakte leninismen som marxismens paulianske flamme, men både i samfunnsøkonomisk og sosialpsykologisk innsikt ligger nok opprøreren fra Nazaret et godt stykke foran Marx.

Hvilket bringer oss over på neste tema, nemlig BDBs Kristusforståelse, en av de mest interessante og revolusjonerende sidene ved BDBs tenkning.

Mens kirken etter pauliansk skikk lærer oss at Kristus fra Nazaret er en religionsstifter, kan BDB dokumentere at Kristi lære ikke handler om religion, men om en sosialpsykologisk realitetsorientering. Både pengesystem, statsmakt og religiøse autoriteter får sitt pass påskrevet i de nytestamentlige evangeliene. At denne tolkningen falt i dårlig jord både innenfor kirken og i det syndikalistiske miljøet hvor BDB en periode hadde en høy stjerne, er kanskje ikke så overraskende. Kirken fryktet selvfølgelig enhver kristendomsforståelse, eller Kristusimpuls som BDB selv uttrykte det, som undergravde det konservative presteskapets autoritet, mens syndikalistene på sin side hatet all religion av et godt hjerte og forbandt Kristusimpulsen først og fremst med den autoritære barnelærdommen. Syndikalistmiljøet syntes ute av stand til å fatte dybden av BDBs Kristusimpuls.

Likevel er det et faktum at det innenfor den anarkistiske gren av 60-åras ungdomsopprør i Norge oppstod en kristen-anarkistisk retning som ikke bare framhevet BDB som sin store inspirasjonskilde, men i likhet med BDBpåviste slektskapet mellom de nytesetamentelige og de syndikalistiske økonomiske teorier.

At evangeliene inneholder økonomiske teorier overhodet, for ikke å snakke om syndikalistiske teorier, vil nok forekomme å være ubegripelig for den som har vært oppflasket med Bondeviks verdikommisjonsutgave av kristendommen. Hos Bondevik &Co handler jo først og fremst de kristne grunnverdier om folks seksualvaner, mens både krigføring mot og økonomisk utbytting av verdens fattige synes å være helt i sin orden.

La meg derfor bare minne om lignelsen om talenten i fiskens munn, som alle som har vært bort i BDB kjenner til. Klarere kan det ikke sies at det er produksjonen, realkapitalen, som er samfunnets økonomiske målestokk. Pengene kan ikke være annet enn et byttemiddel som gjenspeiler realkapialen. Når pengene blir et spekulasjonsobjekt som ifølge markedsliberalistiske lover kan forrente seg, gjør vi penger på en metafysisk størrelse, og det oppstår et misforhold mellom penger og verdipapirer på den ene siden og realkapital på den andre. Aksjer er et verdipapir, og må således gjenspeile en realkapital for å ha noen verdi, m.a.o. aksjen er et symbol. Når en aksje likevel kan stige i verdi uten at det foreligger en utvikling i realkapitalen som rettferdiggjør denne verdistigningen, er dette et fenomen som er grunnleggende psykologisk og metafysisk basert, ikke realøkonomisk. Økonomien har med andre ord blitt offer for en religiøs mentalitet. Syndikalistene i Spania gjennomførte en økonomisk organisering i de provinsene hvor det var syndikalistisk flertall før Franco tok makten som lignet meget på BDBs økonomisyn basert på Kristusimpulsen.

Syndikalistsamfunnene trykte sine egne penger og lot pengemengden stå i forhold til den faktiske vareproduksjonen. Samtidig ble en vares pris fastsatt ut fra en målestokk hvor arbeidsmengde og materiellkostnad bestemte prisen. I dette samfunnet ble det vanskelig å drive pengespekulasjon, samtidig som den organiske dynamikken i samfunnslivet skapte en realøkonomisk vekst uavhengig av børser og aksjespekulanter. Jo mer det ble produsert, desto rikere ble selvfølgelig samfunnet, samtidig som rikdommen kunne fordeles langt mer rettferdig fordi både spekulantsjiktet var borte og fordi byråkratiet ble holdt på et minimum gjennom en direkte-demokratisk organisering av det politiske liv. Ironisk nok betraktet de stalinistiske kommunistene i likhet med Franco-fascistene syndikalistene som sine dødsfiender. Avslutningsvis vil jeg si noen ord om BDBs forhold til nazismen, da dette forholdet av enkelte historikere har blitt forvrengt til det ugjenkjennelige.

At BDB fikk en landssvikdom etter krigen fordi han skulle overliste tyserkene med smart psykologi, kjenner vi til. La så gå at BDB opptrådte naivt, men at dette skulle bety at han hadde noen som helst sympati med nazismen, forekommer meg ubegripelig.

Tvert i mot oppfatter jeg at BDB var sin samtids mest konsekvente anti-nazist, både gjennom at han tidligere enn de fleste andre advarte mot tyranniene i såvel Hitler-Tyskland som Stalin-Sovjet, og ved at BDBs Samfundsparti var det eneste parti på Stortinget som i 1934 stemte mot de ulykksalige tvangssteriliseringslovene. La meg også minne om at BDB klarte å gjøre seg grundig upopulær både i norske NS-kretser og blant tyske nazister allerede før krigen.

Utvilsomt skyldes dette at han i likhet med samfunnslivet forøvrig også analysrete nazismen fra en dybdepsykologisk vinkling, og påpekte bl.a. hvordan mindreverdskompleks hadde fremkalt en kollektiv vrangforestilling i det tyske folk. At nazistene mislikte dette, kan man jo ikke akkurat undres over, men at ettertiden har stemplet BDB som en slags nazi-medløper, det kan jeg simpelthen ikke forstå.

Som jeg sa innledningsvis, jeg ser ikke BDB som noen guru som skal betraktes ukritisk, og det ville nok heller ikke BDB selv ha likt at jeg gjode, men for meg forener BDB det beste hos Marx med det beste hos store anarkistiske tenkere som Proudhon og Krapotkin på en måte jeg vil ta med som en inspirasjon videre i mitt samfunnsengasjement.

Noko av det første eg merka meg då eg som 19-åring høyrde Dybw. Brochmann halde foredrag var dette:Kyrkja nektar unge forelska par å søkje saman i ekteskap utan først å gå til presten. Å bryte denne hevdvundne regelen i vårt kristne samfunn er å synde, sa presten.

Dette var i 1920-åra. Brochmann var alt den gongen ein kjend folketalar. Som praktisk mann var han hovudbokhaldar i Norsk Hydro på Rjukan. Der gav han ut sitt første bokverk: "Veien til det nye land".

Seinare i livet vart han disponent for ei oljemølle i Sandefjord, men slutta straks der. Han ville ikkje ågre med prisen på olje.Dette var den store freistinga under 1. verdskrigen.

Han drog til Tyskland og fekk gartnaropplæring. Han lærte seg tysk som ein innfødt og følgde godt med i hendingane i verda. ITyskland rådde Weimar-republikken.

Som presteson hadde han med seg gjennom livet det far hans innprenta han av impulsar frå Bibelen. Så ikkje utan grunn kom bibelimpulsane fram att i talane hans og seinare i dei mange bøkene som han skreiv.

ITyskland lærte han mange ting utanom gartnarfaget. Han lærte m.a. å dyrke fisk. Straks han kom heim att skaffa han seg fiskedam. Trur faktisk at Brochmann var den første fiskeoppdrettaren i landet, ja, at han kan reknast som pioneren for denne næringa.

Som utlærd gartnar spesialiserte han seg med frøkultur. Han starta slik forretning både i Stockholm og i Bergen. Ihagane var det berre nyttetre den gongen. Det er ikkje for mykje å seie at frøkulturen som BDB kom frå Tyskland med og spreidde over landet, har etterlate seg blomar i hagane, i parkane og på hotella like frå Lindesnes til Nordkapp. Han ville ha utnytta norsk frukt. Vi kunne også lage vin i Norge. Han tok opphald i Grimstad gartneri. Der kom den norske vinen Fuhr i stand.

Brochmann var autodidakt, men altså ikkje på dei felta som blir nemnt her. Han møtte stor motstand mot det han tala og skreiv. Prestane og partipolitikarane tolde ikkje at Bibelorda vart trekt inn i samfunnsdebatten og at sentralisring og organisering i grupper og lag med høge "gjerder" imellom var av det gode.

I eit kåseri i Norsk radio i 1940 fekk motstandarane hans endeleg tak på han. Han vart skulda for å vere landssvikar og dømd, endå kåseriet var meint å vere forspelet til ei mekling mellom dei stridande partane, så ikkje millionar av menneskeliv måtte gå tapt i ein ny og meiningslaus verdskrig nr 2. Dommarane misforstod kåseriet hans. Brochmann søkte med kåseriet sitt å få innpass i Tyskland, men den norske Quisling fekk forpurra det heile.

Brochmann var ingen nazist. Hans ideologi er stokk motsett av nazistane sin. Han vart mistydd og hata av presteskap og politikarar. Det nye samfunnet som han skreiv om i alle bøkene sine, bygg på Kristi lære som grunnlaget for alt godt samfunnsliv! Bibelen vitnar ikkje berre om redning for den einskilde, men også og kanskje først og fremst, redning for samfunnet. I dag bør Røed Larsen som meklar mellom Israel og Palestina, ta i bruk Kristi lære på det kollektive plan og gjere som den norske Brochmann og nytte seg vel av Kristi ord: "Gjer mot andre det du vil at andre skal gjere mot deg".

Eg begynte med å nemne dei unge. I dag går 50% utanom prestevigsla. Då eg voks opp, var dette den store synda.

Mange er de som i vår "demokratiske" tidsalder undrer seg over at folket "i virkeligheten" har så lite å si i samfunnslivet. Folket har stemmerett, men ikke bestemmelsesrett, sier man. Hvert tredje år bruker menigmann sin stemmeseddel, og gir dermed makten fra seg til sine "ledere" og sine "tillitsmenn".

Hvorav kommer det nå at disse valgte tillitsmenn i alt hva de foretar seg synes å gå stikk imot folkets egne interesser. Hvorav kommer det at tillitsmennene stabler stadig nye lovbud- og innskrenkningsbestemmelser ovenpå hverandre og snører tvangstrøyen stadig strammere omkring det levende samfunn, som er av kjøtt og blod og ånd? Forklaringen er ganske enkel. Fordi ikke alene lederne og tillitsmennene, men også folket selv har denne oppfatning og åndelige innstilling av folket må "styres" og "regjeres", og at tvangsorganisasjon er kristendom og høyeste form for samlivskunst. Så lenge vi får "styre"-systemet gjennomført, – hvor folket intet har å si, men hvor det er bastet og bundet av de talløse lovbestemmelser og de reglementsparagrafer, som det sier "de selv har gitt seg"! Det er vår mentalitet som er vår skjebne!

Så lenge vi selv forebilder oss at det frie, selvvirksomme samfunnsliv ikke er gjennomførbart på biologisk grunnlag, og så lenge vi selv henger fast i de gamle hedenske meninger og det kollektive liv uten å ville høre og forstå Kristi befriende syn og anvisninger for samfunnslivet, så lenge vil vi måtte gå i tvangstrøye! Og det er håpløst å komme vekk fra dette system, føyer mange pessimister til.

Nei, det er ikke. Hvis folket omvender seg fra hedenskapet og får et nytt og kristent syn på samlivet, så vil tingenes tilstand naturnødvendig etter hvert bli endret – fordi vi etter hvert vil begynne alle sammen å handle på en ny og annen måte. Til tross for "lederne" og "tillitsmennene" som naturlig vil henge igjen og holde igjen.

Folket må herunder ikke glemme at det selv sitter med makten og på ethvert tidspunkt er i besittelse av ufeilbare "maktmidler", som når som helst effektivt vil kunne omskape den hele samfunnsorden, når denne er moden i folkets sinn. Uten den menige manns tro og tillit og loyalitet som skatteborger og fagforeningensmedlem, kan "lederne" ikke fortsette det spill som i dag forfører verden. En gjennomført skattestreik og organisasjonsstreik fra det hele folks side, vil med én gang føre til det forønskede resultat.

Men man behøver ikke en gang å gå så vidt. Også et annet effektivt middel er like for hånden. I samme øyeblikk folket systematisk begynner å disponere sine "spare" penger selv – uten å la dem gå om bankene – så uttørres en av de hovedkilder hvorfra våre dagers folketyrannisering får sin makt. På samme måte har folket den suverene makt til å bestemme over vanvidd eller fornuft, over krig eller fred. En gjennomført militærstreik er et ufeilbart middel. Og om man radikalt vil ha en slutt på det endeløse skolemonomani, så står skolestreiken der til rådighet. Eller vil vi ha et ord med i laget i kringkastingen, da vil en lytterstreik være effektiv. Likeså når det gjelder gjennomførelse av reformasjonen innen kirken, hvor de "ledende" måtte ville trosse folkeviljen. Her vil en planmessig masseutmeldelse av statskirken være virkningsfull.

Folket må altså være seg bevisst at det er suverent og er i besittelse av enkle midler til å gjøre denne suverenitet gjeldende. Den negative aksjon fører alltid fram: Å unnlate å gjøre det onde og gale – og å gjøre det gode og riktige!Gandhi’s system er det effektive, som til enhver tid står til menneskenes disposisjon.

Men når skal man bruke disse midler? Skal hver enkelt av oss gripe til et av midlene i ethvert tilfelle det måtte synes å passe oss? Selvfølgelig ikke. Det har ingen hensikt enkeltvis å hoppe av det toget vi alle kjører på. Det fører bare til isolasjon. Men vi skal være oss bevisst hvilke midler vi sitter inne med for å hevde folkeviljen. Og disse midler skal vi sette målbevisst og planmessig inn når det opplysningsarbeide er ført fram i folkets sinn, som danner grunnlaget for vår nyorientering. Om de vanlige fremgangsmåter da ikke fører fram overfor våre ledere og makthavere, men folkeviljen skal trosses, da kan den gjennomføres ved en planmessig, kald og omfattende samlet aksjon fra et våkent og våknende folk.

(1933)

Bibelen er den mest leste bok på jorden. Det må være noe med den som gjør det. Men ennå forstår vi ikke fullt ut hva det er. Intuitivt aner vi det, men sinnet makter ikke helt hele sannheten enda.

Himmelen er uttrykk for en bestemt sinnstilstand, en lykkelig tilstand. Livet etter døden vet vi ingen ting om. Så vidt det vites var Jesus lite opptatt av den fysiske død. Det var vårt indre liv, vår sjel, han brant for.

Livet er evig. Ja. Det består i seg selv uavhengig av en fysisk død. Greit å forstå.

Et menneske som forandrer livet sitt og blir fornøyd, går ikke fortapt i fysisk forstand. Han eller hun kan komme til å leve et godt liv. Men personen kan til tross for sitt gode materielle liv gå mentalt fortapt. Det er så altfor lett å bli "fanget opp" av de feile verdiene. Mentalt kan det føre til en sinnstilstand som kalles helvete.

Den omvendte situsjonen kan også være mulig. En person kan gi slipp på et høyt forbruk og foretrekke det enkel liv.Det kan gi rom for å holde sinnet rent i mentalhygienisk forstand. Personens sinnstilstand kan da bli positiv og god.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!