Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Jo, fordi vårt tankeliv er i uorden og må bringes igjen på rett vei. Hvilket er av grunnleggende betydning. Ti som vi tenker, så handler vi. Tenker vi feil, så handler vi feil. Skal vi få orden i vårt samfunnsliv, må vi begynne å tenke riktig. Og her spiller erkjennelsen av to slags virkelighet og to slags forebildningsevne en avgjørende rolle.

For "vi må jo bøye oss for den hårde virkelighet", sier folk. "Tingene er jo slik – vi kan jo konstatere det – vi ser det for våre øyne!" Ja, det er her vi må begynne å vurdere riktigere enn før. Og her vil vi ikke lenger gå feil, når vi holder oss klart for øye at der er to slags virkelighet og to slags fantasi. Den objektive virkelighet skal vi bøye oss for og innrette oss overensstemmende med. Men den relative virkelighet kan vi forandre, hvis den ikke stemmer med den objektivt riktige, med sannhet og virkelihget. Vi må altså med psykologisk innsikt kontrollere de erfaringer vi gjør.

Det er altså ikke nok å gjøre som "erfaringsvidenskapen" gjør når den konstanterer "tider og konjunkturer", "valutasvingninger", osv. og tegner disse svingninger opp i kurver for "å få et bilde av virkeligheten". Når vi blir klar over at denne virkelighet bare er relativ, altså skapt av den menneskelige forebildningsevne, så må vi også undersøke hvorledes den er skapt og om den stemmer med fornuften og de objektive livslover, om den med andre ord er skapt av den kontrollerte forebildningsevne, eller den ukontrollerte.

Når vi således på den bakgrunn tar for oss til undersøkelse eksempelvis "tidene og konjunkturene" som menneskene inkl. "erfaringsvitenskapen" hittil har betraktet som naturlover man ikke kunne komme forbi, men måtte bøye seg for, så blir vi hurtig klar over, at tider og konjunkturer skaper menneskene for aller vesentligste del ubevisst selv. Det er de impulser eller depulser menneskene selv gir for sitt eget sjele- og tankeliv, som skaper f.eks. mange eller få varer, "onde eller gode tider". Når vi blir klar over dette, så behersker vi også tingen. Ti den bevisste tanke skaper den kontrollerte virkelighet.

På samme måte er forholdet når det gjelder troen på "pengenes makt". "Vi må da bøye oss for det", sier gjennomsnittsmennesket; vi ser da det faktum for våre øyne at pengene regjerer verden"" – Anvender vi her vår nye logikk blir vi hurtig på det rene med, at pengene i seg selv naturnødvendig ingen makt kan ha. De er jo livløse ting. Og vi erkjenner jo hurtig, at når det "ser ut" som om pengene utøver makt, så er det en direkte følge av vår egen tankegang og vår skapende forebildningsevne. Vi tillegger uten videre pengene makt, og så ser vi at denne overføring på pengene av våre egne sjelskrefter avspeiler seg i virkeligheten". Men det er en relativ virkelighet, som avhenger av klaring og innsikt om spørsmålet, da får vi herredømme over pengene, og pengene taper sin makt. De avsjeles. Det sjelelige bedrag og det selvbedrag vi har gjort oss skyldig i med hensyn til pengene oppklares.

Dette er altså den vei vi må gå når det gjelder å få orden på den relative virkelighet som vi kaller menneskenes økonomiske liv. Vi skal altså ikke gå av veien for "den levende virkelighet". Kaos endres her til orden – i samme grad og i samme tempo som våre tanker endres i riktig retning, og vi blir oss handlekraftig bevisst. – Ti som vi tenker, så handler vi.

Menneskene mangler viden om de krefter som virker i det kollektive liv, i samfunnslivet, og som bestemmer dettes utvikling – derfor mangler de kollektiv selvkontroll og står f.eks. idag ubehjelpelig overfor den økonomiske krise. Skal verden komme ut av de uendelige økonomiske kriser kreves det at den ubevisste, ukontrollerte fantasi, som dirigerer vårt økonomiske liv, blir avløst av en bevisst, kontrollert fantasi. Der kreves altså en objektiv viden om de krefter som virker i samfunnslivet.

De kollektive krefter som behersker det økonomiske liv, er psykiske krefter, sjele-krefter – en viden om disse krefter finnes derfor gjennom psykologien. Det er bare en ny, objektiv samfunnspsykologi som kan bringe menneskeheten ut av de permanente kriser.

Det er da denne nye logikk og tenkemåte der foran er søkt opptrukket i sine hovedlinjer, som ligger til grunn for den etterfølgende oppklaring av de økonomiske forhold, der er forsøkt i nærværende populære brosjyre. ("Samfundsliv").

Menneskene har ned gjennom tidene mangen gang strevet hårdt for det daglige brød. Etter hvert som jordens befolkning øket skulle man også tro at det ble knappere og knappere om føden. Men det eiendommelige skjedde. Til tross for at befolkningstallet i løpet av noen menneskealdre er øket henimot det dobbelte, så har likevel tilgangen på livsfornødenheter tiltatt ennu hurtigere. Øket videnskapelig erkjennelse, nye tekniske fremstillingsmetoder, stadig bedre og rasjonellere nye maskiner, anvendelse i stigende grad av "naturkrefter" som avløsning av muskelkraften, og utnyttelse av alle nye råstoffer og alle tidens hjelpemidler forøvrig har muliggjort masseproduksjon i sådan grad, at der med de forhåndenværende produksjonsmidler og med arbeidstid og konsum som hittil sikkert ville vært mulig å "brødføde" gjerne det dobbelte av jordens befolkning idag. Det kvantum livsfornødenheter som gjennomsnittlig faller på hvert individ er altså blitt stadig større.

Men har derfor menneskene fått det lettere i sitt matstrev enn før?Er det blitt stadig lettere og lettere å leve? Nei, det motsatte er i virkeligheten tilfelle. Verdens varelagre er riktignok smekkfulle, og fabrikanter og produsenter vil intet heller enn å selge. Og der er for tiden jevnt over et utilfredsstillet konsumpsjonsbehov tilstede, på sine steder skrikende nød. Det enkelte individ må likevel i våre dager streve som aldri før for skaffe seg det daglige brød. Vareoverfloden når ikke frem til ham.

Der må være en feil et eller annet sted ved fordelingssystemet tenker man; det kan nu vel ikke være så vanskelig å få rette på en slik bagatell. Men så oppdager man, at man sikkert bor på en gal planet. For som vi så foran: istedet for å bringe de veldige varemengder fra lagrene frem til individene, så er man i stor ustrekning en ødeleggelsens vederstyggelighet som man ikke vil tiltro normale mennesker: IKanada og De forente Stater brenner man altså hveten under kjelene og på ildstedene. IBakindien veldige mengder med ris på samme måte.INorge brukes silden til gjødsel og dyrefôr, og der fiskes bare 3 dager i uken for ikke å få for meget fisk. IBrasil er over to millioner sekker kaffe styrtet i havet og flere hundretusen kaffebusker rykket opp med rot, og i Kanada er tredje hver plogfure slettet? Og i flere europeiske land er snesevis av melkekyr og rasedyr slaktet ned for fote! Hvorfor? Vil ikke menneskene ha de livsfornødenheter naturen og de selv med meget strev har fremstillet?

Jo, de enkelte individer som konsumenter vil nok gjerne ha dem. Men produsentene, fabrikantene og myndighetene vil ikke la menneskene få dem. Fordi varene er for billige! Menneskene må ikke få billige varer! Produsentene har store pengekapitaler å forrente og må derfor ha høye priser, arbeiderne forlanger høy lønn, og "myndighetene", dvs. statsinstitusjonen og dens funksjonærer skal ha skatt av de pengebeløp varene selges for – til sin budgettisme! Ellers kan jo staten med dens mange funksjonærer ikke opprettholdes. Derfor ser vi i Brasil hvordan staten kjøper opp kaffen (med ekstra avgift for forbrukerne av den kaffe som blir solgt!) for å styrte kaffen i sjøen. INorge ser man staten og statsmyndighetene vedta lovbestemmelse om at fiskerne værsågod skal slutte seg sammen og gi seg inn under statsinstitusjonen og ikke fange mere fisk enn staten bestemmer og ikke selge til lavere priser enn statssildemonopolet bestemmer! Menneskene må ikke få billig sild! Den sild som omsettes "skal som vi nettopp har sett endog høylydt og innett "moralsk" forarget opp, når norske fiskere ikke vil være med på den skjendige organiserte forbrytelse mot menneskeheten å fordyre og vanskeliggjøre menneskenes forsyning med "daglig brød", men fanger sild "utenfor territorialgrensen" og reiser direkte til England med den, for at iallfall englenderne skal få billig sild. Men disse norske fiskere blir av de norske statsmyndigheter lyst varg i veum, rettsforfulgt og ilagt bøter, og satt i gapestokken som moralsk mindreverdige mennesker.

Ved slike foreteelser stanser alle virkelig tenkende mennesker opp og blir klar over, at det er nok ikke bare i "varefordelingssystemet" noe klikker, og som er lett å rette. Det må være hele det statssystem og samfunnssystem som menneskesamfunnet har å trekkes med som er feil! – Man blir derfor på det rene med at man må begynne helt nedenfra bunnen og analysere seg frem til grunnårsakene til tingenes tilstand idag. Først derved kan botemidlene mot tidens selvmotsigelse finnes.

Man må da først spørre seg selv:

  Hva er hensikten med de stadig forbedrede produksjonsmetoder, maskiner og hjelpemidler som muliggjør en stadig veldigere masseproduksjon nok til overflod for hvert individ? "Jo, rent logisk sett bør det naturligvis være at menneskene fikk stadig billigere og rikeligere varer, slik at overflod og nullpris, den materielle frigjørelse var det naturlige resultat", ville den uhildede tenkende tilskuer si. Her er jo ubegrensede råstoffkilder og ubegrensede fremstillingsmuligheter. – Jo, nullpris og materiell frigjørelse burde være resultatet. Men idag er det stikk motsatte tilfellet. Det gjelder jo ikke først og fremst å forsyne forbrukeren med billige varer og livsfornødenheter. Tvert imot gjelder et å trekke ut av ham de flest mulige penger!

Blir man klar over at det nettopp er dette som overalt karakteriserer tingenes tilstand idag, så må man altså spørre seg om årsaken hertil. Og her kommer man inn på menneskenes forhold til pengene.

Dette skal vi se på i neste avsnitt.

De to henrettedes hoder ble fraktet til det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania. Aslak Jacobsen Hættas hodeskalle er forsvunnet, men Mons Aslaksen Sombys eksisterer. Den har i årenes løp vært brukt på en måte som kan oppleves dypt krenkende. For eksempel ble den i 1931 avbildet i et stort plansjeverk om samenes osteologi, med fullt navn og folketilhørighet skrevet på pannebenet. Etter krav fra samisk hold, langvarig saksbehandling og omfattende pressedebatt ble Mons Sombys hodeskalle i 1966 endelig utlevert fra Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo til Samisk kulturminneråd av universitetsrektor Lucy Smith. Kautokeino-opprøret og dets ettervirkninger ble dermed igjen en aktuell samepolitisk sak.

Kautokeino-opprøret ble umiddelbart et tema i memoarlitteratur og reiseskildringer, og etterhvert utkom også en rekke skjønnlitterære og halvdokumentariske skildringer. I bibliografien finner vi navn som Laura Kieler, Bernt Lie, Matti Aikio, Harry Blomberg, Andreas Markusson, Lars Hansen, Hans Lidman, Idar Kristiansen, Olav Nordrå, Staffan Söderblom og Reidar Hirsti.Av disse har Söderblom ærlig nok gitt sin bok "Tjälens dygn" (1981) undertittelen "En lutheransk rövarroman".

Den finske komponisten og folkemusikksamleren Armas Launis utga i 1922 libretto til en opera i tre akter med tittelen "Aslak Hetta". Den samiske komponisten John Persen og forfatteren Magnar Mikkelsen fullførte på midten av 1980-tallet operaen "Under kors og krone", som var bestilt av Den Norske Opera, men aldri er blitt oppført.

Kautokeino-opprøret har også interessert filmskapere.Det er kjent at Nordahl Grieg som i en årrekke samlet stoff til en stor roman om Finnmarks historie, også en gang syslet med tanken på ein film basert på begivenhetene i 1852. Videre har det vært arbeidet med planer om å filmatisere Olav Nordås roman "Rød høst" (utgitt 1970, nytt opplag 1978). Og det arbeides fremdeles med planer om å lage film basert på opprøret. Kanskje blir planene nå realisert.

Nelljet Zorgdrager har her i sin avhandling gjort rede for hva som finnes av tidligere forskning. I en artikkel omKautokeino-opprøret (PaxLeksikon, bind 3), skrev Magnar Mikkelsen i 1979: "Veldokumentert, faglig forskning om emnet eksisterer praktisk talt ikke", og ennå i 1995 kunne Jens Petter Nielsen skrive i bind 2 av "Altas historie": "Det er gitt mange forskjellige fortolkninger av Kautokeino-opprøret, uten at saken kan sies å være tilstrekkelig utforsket. Det må bli opp til fremtidens historikere å gjøre overbevisende rede for hva det var som drev opprørerne."

Med utgivelsen av Nellejet Zorgdragers avhandling på norsk håper Norsk Folkemuseum at en overbevisende redegjørelse endelig foreligger. Samtidig ser vi boken som et kildeskrift og utgangspunkt for videre forskning for historikere, lokalhistorikere, idéhistorikere, rettshistorikere, religionsvitere og andre som ønsker å sette seg inn i og belyse begivenhetene fra sine fags synsvinkler. Også litteraturvitere, skjønnlitterære forfattere, teater- og filmfolk kan her finne et solid bakgrunnsmateriale for å arbeide med disse fjerne, men likevel så aktuelle begivenheter. Og ikke minst kan denne vitenskapelige skildring av bakgrunnen for opprøret kanskje gi en øket forståelse for hvorfor og hvordan det skjedde, og dermed bidra til å lege sår og splittelse i de samiske sinn og det samiske samfunn som under årenes løp har vært smertelig berørt av fortidens hendelser – en splittelse som i vår tid har funnet symbolsk uttrykk i den samiske kunstner Hans Ragnar Mathisens tresnitt "1852", som er gjengitt på bokens omslag. Alt i alt vil boken og dens fyldige kildehenvisninger kunne ha stor dokumentasjonsverdi for samiske forskere, kulturarbeidere, forfattere, journalister og politikere som ønsker å anlegge et samisk perspektiv på sin egen historie.

Norsk Folkemuseum har mange å takke for hjelp underveis fram til denne bok nå foreligger på norsk.

Forfatteren Magnar Mikkelsen stilte i 1984 til rådighet for dette forskningsprosjekt sine og Kari Pålsruds tre stensilerte hefter på over 500 sider med arkivskrifter som Kautokeinos-opprørernes historie.Disse har Nellejet Zorgdrager – som selv har samlet mange tusen sider avskrifter av relevant arkivmateriale – hatt nyte av, bl.a. hva angår Høyesteretts arkivmateriale om opprøret. For den framtidige forskning vil det være av betydning å få publisert det viktigste av arkivmaterialet, og vi håper initiativ til dette vil kunne komme i denne bokens kjølvann.

Billedmateriale er stilt til rådighet av Nord-Troms Museum, Tromsø Museum, Etnografisk Museum og Norsk Folkemuseum samt Billedsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen, som skal ha en særlig takk for utlån av en CD med de innscannete originale glassnegativer til Sophus Tromholts fotografier fra Kautokeino 1882–1883. Noen av dem har ofte vært gjengitt etter Tromholts bok "Under Nordlysets Straaler. Skildringer fra Lappernes Land" (Kjøbenhavn 1885). Tromholt selv var ikke fornøyd med den behandling hans fotografier hadde fått ved en litografisk anstalt i London, og henviste i boken til sin store samling fotografier utgitt i kassett i Bergen 1883 under tittelen "Billeder fra Lappernes Land/Tableaux du Pays des Lapons". I Bergen har man altså for få år siden funnet Tromholts originale glassnegativer og lagret dem på CD slik at de kan publiseres med høy kvalitet.

Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Tromsø takkes for hjelp til en nødvendig à jourføring av kildefortegnelsens første del, ettersom en del av arkivmaterialet er flyttet eller ordnet og katalogisert på annet vis enn da forfatteren utførte sitt arkivarbeid på 1980-tallet.

Leif Rantala, Rovaniemi, har oversatt det engelske sammendrag til samisk og finsk. Sámi oahpahusr´ddi/Sámi ohapponeavvoguovddás – Samisk utdanningsråd/Samisk læremiddelsenter, Guovdageaidnu/Kautokeino, har skrevet det samiske sammendrag inn på data.

For økonomisk støtte til oversetting takkes Norsk Forskningsråd.Til utgivelse og trykking er det også bevilget midler fra Kautokeino kommune, Finnmark fylkeskommune, Norsk Kulturråd, Anders Jahres fond til vitenskapens fremme samt Det juridiske fakultets lovsamlingsfond, Oslo.Takk tilKirsti Strøm Bull og Gudmund Sandvik for velvillig bistand i forbindelse med søknadene om publiseringsstøtte.

Redaktøren vil takke forlaget Vett &Viten for godt og lærerikt samarbeid. Videre takker jeg Arne Bjerkelund ved Norsk Folkemuseum for hans innsats for bokprosjektet. Til slutt skal nevnes at forfatteren, Nellejet Zorgdrager, som selv taler og skriver norsk, har deltatt aktivt og engasjert i oversettelse, bearbeidelse og korrekturlesing av den norske utgaven av sin avhandling.

Oslo i mars 1997

Ove Pettersen

Samisk samling

Norsk Folkemuseum

Hendelsene i Kautokeino kan studeres på tre forskjellige analysenivåer: opprøret, bevegelsen i Kautokeino og den læstadianske bevegelsen blant samene og kvenene nordpå i sin alminnelighet.

Grensesperringen kan ikke påvises å ha vært noe grunnleggende motiv til opprøret i Kautokeino. Det er likevel sannsynlig at den forsterket indignasjonen og sinnet over nordmennenes holdninger, og at den dermed indirekte har hatt sin innflytelse.

Selve opprøret var en følge av utviklingen som Qvales og Stockfleths anmeldelser hadde satt i gang. Anmeldelsene stigmatiserte en liten gruppe av de åndelige Kautokeino-samene som hadde latt sine følelser få fritt utløp under gudstjenesten. De ble uthengt som vranglærere og kirkefredsforstyrrere som fortjente å få straff. Anmeldelsene var avgjørende momenter. De utgjorde en tilfeldig gruppe mennesker til et "parti". Anmeldelsene, dommene i februar 1852 og den unødvendig strenge måten øvrigheten straffet gruppen på, befestet den herskende norske holdning av fordomsfullhet og forakt overfor samene og deres livssituasjon. Alt dette forsterket allerede eksisterende frustrasjonsfølelser.

Også i tiden etter at øvrigheten i 1851 hadde forårsaket "partidannelsen", var bevegelsen i Kautokeino sosialt forankret både blant fastboende samer og flyttsamer, både blant rike og fattige.

Kautokeino-samenes påstand om at de var rene og hellige kan ses som en følge av en virkelighetsoppfatning som gjenspeiler en situasjon folket lenge hadde lengtet etter: Læstadius’ bevegelse satte dem i stand til å vise storsamfunnet hvem de var: et folk som ville opp og fram i verden, som kunne ta initiativ og som sto for oppfatninger og en livsstil som fortjente respekt. Bevegelsen var en reaksjon på forventninger folk tidligere gang på gang hadde blitt skuffet i, men som nå med ett syntes mulig å få innfridd. Som sådan bekrefter den hypotesen om relativ deprivasjon (Aberle 1962). Motstanden i Kautokeino var imidlertid ikke først og fremst rettet mot relativt magre levekår. Den var en motstand mot nordmennenes kolonialistiske holdninger og den derav følgende lave status samene ble tilkjent i det norske samfunnet. Mot denne bakgrunn kan det delvis forklares hvorfor bevegelsens ledere identifiserte seg med Gud, siden dette kom klarest for dagen når de hellige ble konfrontert med nordmenn som avviste tanken om at de var hellige og rettferdige, og at deres tro var en rett tro.

Framveksten av en mer systematisk identifisering med bibelske personer – som førte til at gruppen fikk en slags hierarkisk struktur med et tydelig lederskap – fant sted først da storsiidaen ble dannet. Storsiidaen skulle være et fellesskap hvor de åndelige kunne styrke hverandre i sine følelser av at de hadde rett, og at øvrigheten hadde straffet dem uten grunn og behandlet dem urettferdig.

Dersom man vil forklare hendelsene ved å peke på lederens personlighet, synes det mer nærliggende å analysere Lars Levi Læstadius’ rolle som leder for den læstadianske bevegelsen enn å beskrive Aslak Hættas personlige karaktertrekk. En analyse av Læstadius’ lederegenskaper som grunnlegger av den religiøse bevegelsen kan anvende både Webers begrep karisma slik det forstås av Freidland 981, Blumers analyse av agitatorrollen eller – som Sundén (1956) gjør – freudianske forklaringsmodeller. Om Aslak Hættas person fins for lite opplysninger til at en slik analyse kan gjennolmføres. Grunnene til at han ble leder, er dessuten temmlig diffuse. Iutgangspunktet var han bare en av mange som hevdet at de var bærere av guddommelig makt. Bevegelsen hadde ingen selvskreven leder med avgjort autoritet. Den lignet på det Talmon (1969) beskriver som "an amorphous and ephemeral movement with a cohesive core of leaders and ardent followers and a large ill-defined body of fellowers (…)" Først etter rettssaken i februar 1852, mens to av lederne ennå satt fengslet, og Aslak og enkelte av de andre hadde lange fengselsopphold bak seg, trådte Aslak Hætta fram som leder for en klart avgrenset gruppe mennesker. Til tross for at han på ingen måte fornektet sitt lederskap, er det klart at initiativet til dette lederskap ikke kom direkte fra ham selv. Det var like mye utgått fra hans omgivelser, både fra hans norske "motstandere" som fra den gruppen han kom til å opptre som leder for. Aslaks lederskap, slik det framstår etter denne rettssaken, fungerte med Talmons (1969) ord som "a symbolic focus of identification rather than as (a) source of authority and initiative", en identifisering som på grunn av rettssakens stigmatiserende effekter virket både tiltrekkende og frastøtende.

De noe vage indikasjoner på at enkelte mennesker i det østligste flyttesystem bare til en viss grad var innblandet i bevegelsen i Kautokeino, samstemmer med opplysningene om at Avjovarre-samene, som ble flyttet øst for Alta– Kautokeinoelva, hadde stått utenfor den eldre og mindre dyptgripende roperbevegelsen. Det vil si at man i bevegelsene i Kautokeino (og Tornedalen) har et eksempel på kontinuitetsfenomenet som slik Talmon (1968) har påpekt, ofte fins i områder der befolkningen først har vært grepet av tusenårsbevegelser. Det ser ut til å være en viss grad av kontinuitet fra roperbevegelsen i 1774 til den "harde" troen i 1850 såvel i tradisjoner som tilslutning. I begge tilfeller gikk den regionale skillelinjen heller mellom Kautokeino-samene og (Avjovarre-) Karasjok-samene enn mellom grupper av Kautokeino-samer innbyrdes. Dette vitner om den sterke kulturelle påvirkning fra den svensk-finske Tornedalen på samene i Kautokeino.

Læstadius’ virke førte til sterk intensivering av tilhengernes følelsesliv. Det ble stadig vanligere med visjoner og drømmer der bibelske situasjoner spilte en stor rolle. Det var snakk om stigende spenninger og emosjoner. Også her skjedde det Thoden van Velzen og van Wetering har påvist for religiøse bevegelser i Surinam, at individuelle erfaringer og fantasier ble oppfattet som så viktige at de fikk betydning for hele tilhengerskarens erfaringsverden og oppfatninger. "Fantasien" om en bedre og mer rettferdig verden der ondskapen var drevet ut og de rettferdige regjerte jorden, ble en kollektiv "fantasi".

Folk aksepterte Læstadius’ idé om den strenge, krevende Gud som ga retningslinjer for hvordan de sanne troende måtte oppføre seg. De verdsatte Læstadius’ forkynnelse om helvete og fortapelsen. Denne forkynnelsen førte til en sterk skyldfølelse blant folk, og gjorde dem mottakelige for budskapet om at de måtte forbedre sine liv. Sundén (1981) påpeker at framkalling av skyldfølelser ofte blir benyttet som en viktig psykisk mekanisme for å gjøre folk mer påvirkelige, så de lettere slutter seg til sosial-religiøse bevegelser. Bevegelsen i Kautokeino gjorde ikke livet spesielt lettere for de sanne troende. Når folk likevel aksepterte den nye troen, hang det muligens sammen med den bedring i levevilkår de ble forespeilet, med helvetets grusomheter, og med det faktum at de ble tiltalt av Læstadius’ stigmatisering av handelsmennene og øvrighetens representanter som de virkelig onde i samfunnet.

Bevegelsen stigmatiserte de utenforstående – handelsmennene og representanter for kirke og øvrighet – som en gruppe i storsamfunnet som hindret folk i å leve et harmonisk, dydig og gudfryktig liv. De troende kunne avreagere sine frustrasjoner på en ekstrem fiende, på en gruppe som de følte utnyttet dem og så ned på dem, og som de alltid hadde kjent seg underlege overfor.

Læstadius kritiserte de herskende forhold. Han bebreidet kirken dens passive holdning som medførte at den ikke prøvde å forhindre handelsmennene, øvrigheten og til dels dens egne prester i å utbytte allmuen og kaste den ut i moralsk forderv. Han ga samene og kvenene midler til å kunne uttrykke sin utilfredshet med de bestående forhold og til å gjøre et forsøk på å forandre det eksisterende ulikhetsmønster.

INorge var det eksisterende ulikhetsmønster (gjennom den sterkt dominerende norske overlegenhetsideologi) til stadig større hinder for at samene kunne bli akseptert på egne premisser som verdifulle medlemmer av det norske samfunn. I Kautokeino hadde reinbestanden økt etter 1830, men den kontinuerlige vekst i den norske kystbefolkning skapte en situasjon med skjerpet konkurranse, og gjorde framtidsperspektivene for reindriften lite gunstige. Den religiøse bevegelsen blant flyttsamene sprang ikke ut av en plutselig forandring i deres livsvilkår, den var derimot en mekanisme de kunne bruke til å få i stand forandringer.

Den norske øvrighets interne diskusjoner om grensesperringen og flyttsamenes posisjon gjenspeiler nordmennenes stort sett negative holdninger til nomadelivet og reindriften i den første halvdel av attenhundretallet. Debatten viser at sosial-darwinistisk tankegods spilte en viktig rolle i samepolitikken lenge før sosial-darwinismen ble satt i system av Darwin og Spencer.

Sosiologen Blumer skiller melom reformistiske og revolusjonære sosiale bevegelser. Legger man hans inndelingskriterier til grunn, må Læstadius’ bevegelse forstås som en reformbevegelse, siden den 1) ønsket forandringer innenfor et begrenset sosialt område, og 2) aksepterte samfunnets grunnleggende prinsipper, "the existing mores" og "the prevailing code of ethics". Den ønsket ikke først og fremst en total sosial forandring, men 3) en bekreftelse av "the ideal values of a given society", i dette tilfelle av den ideelle kristne menighet og 4) benyttet seg av allerede eksisterende institusjoner. ISverige og Finland betraktet man også bevegelsen som reformistisk heller enn revolusjonær. Også i Kautokeino begynte bevegelsen som en reformbevegelse. Her ble den imidlertid 1) utelukkende båret fram av samer, som for størsteparten dessuten var flyttsamer, og som 2) på grunn av sin sosiale bakgrunn hadde små muligheter til å påvirke den offentlige opinion i Norge i positiv retning for sakens fremme, og 3) som dessuten oppførte seg på en måte som ble opplevd som en fornærmelse, og tatt til inntekt for manglende respekt for den bestående orden og den norske statens lover. I Norge oppfattet man derfor bevegelsen først og fremst som en trussel mot det eksisterende forhold mellom nordmenn og samer, og mot reelle norske interesser. Nordmennene betraktet med andre ord bevegelsen i Kautokeino som mer revolusjonær enn reformistisk, og de reagerte deretter. De forbød bevegelsens tilhengere å fremme sine tanker gjennom bestående institusjoner som kirke og skiole, og ila dem fengselsstraffer. En slik holdning kan lett føre til at en reformbevegelse utvikler seg lett og blir til en revolusjonær bevegelse.

Otnes (1970), Borch (1975) og Pryser (1982) antyder at den læstadianske bevegelsen blant samene (og kvenene) i Norge var en forløper for politisk oppvåkning og organisering. Bjørklund (1985) formulerer dette synspunktet eksplisitt. Oppfatningen samstemmer med Hobsbawms (1959) og Worsleys (1970) ideer om at millenariske, kjetterske og profetiske bevegelser virker integrerende og har sammenbindende kraft.

Kautokeino-bevegelsens sammenbindende kraft var ikke stor nok til å knekke nomadesamfunnets automistiske karakter. Den skapte ikke noe nytt koordinerende nivå som gjorde det mulig med samlet motstand.

Opprøret og opprørernes skjebne var en sjokkartet opplevelse. Den førte til frustrasjoner og kom til å lamslå bevegelsen i Kautokeino for lang tid framover. Bevegelsen utgjorde ikke lenger noen basis for motstand mot de tiltak som ble gjennomført mot de "uhåndterlige nomader". Opprøret markerte begynnelsen på en periode med sterkere fornorsking, med nye lover og mer kontroll med flyttsamenes bevegelser. Mer enn noensinne kom reindriftssamene til å merke at de var norske statsborgere, som måtte bøye seg for norsk lov.

2. Mons Aslaksen Somby27 år

3. Lars Jacobsen Hætta 18 år

4. Ellen Aslaksd. Skum25 år

5. Henrik Aslaksen Skum20 år

6. Aslak Pedersen Rist30 år

7. Thomas Andersen Eira16 år

8. Aslak Olsen Somby59 år

9. Anders Pedersen Bær26 år

10. Ellen Andersd. Spein50 år

11. Kirsten Andersd. Spein37 år

12. Anne Henriksd. Sara55 år

13. Marit Jonsd. Sara22 år

14. Ellen Jacobsd. Hætta16 år

15. Berit Hansd. Gaup16 år

16. Peder Olsen Kautokeino35 år

17. Ellen Andersd. Utsi17 år

18.Marit Aslaksd. Sara60 år

19. Marit Thomasd. Skum36 år

20. Anne Pedersd. Rist41 år

21. Inger Jacobsd. Hætta26 år

22. Marit Andersd.d Spein31 år

23. Peder Mikkelsen

Korvatus31 år

24. Kirsten Nilsd. Siri30 år

25. Inger Andersd. Spein22 år

26. Gunhild Olsd. Somby57 år

27. Inger Johannesd. Hætta24 år

28. Anders Aslaksen Skum14 år

29. Ole Aslaksen Somby25 år

30. Marit Aslaksd. Somby30 år

31. Marit Rasmusd. Spein31 år

32. Marit Persd. Kurrak26 år

33. John Johannesen Hætta34 år

34. Ellen Aslaksd. Sara63 år

35. Inger Monsd. Siri60 år

36. Rasmus Rasmussen

Spein27 år

37. Mathis Jacobsen Hætta30 år

Dette er uttrykk som ofte forbindes med begrepet Gud…

Trygve Clausen

Resirkulert valgflesk

Svein Otto Hauffen

Avskrift frå Bibelen trengst ikkje. Dei fleste som les Møre-Nytt har eigen Bibel. Dei kan alle opne boka og sjå kva der står. Og der står mangt og mykje i denne boka. Tidleg fann teologane ut at det trongst tolkning.

Bibelen er eit allegorisk skrift. Lukas, som ovanståande skriv seg ifrå, høyrer til som ein av dei tre synoptikarane. Desse har si eiga soge. Under Aleksander den store sitt herrevelde i Hellas vart Egypt og Jødeland hærtekne. Ibyen Aleksandria bygde herskaren stort bibliotek (universitet). Her samlast dei lærde frå hærtekne land. Her skulle også litteraturen frå landa omkring omsetjast til gresk.

Septuaginta, namnet på DGT vart fyrst omsett når det galdt Bibelen. 70 lærde, ikkje fråJødeland, men frå Hellas, løyste denne oppgåva.

Men så var det DNT. Her vart det flokar. Oversetjarane hadde berre munnlege kjelder å halde seg til og desse kjeldene vart til slutt uråd å skaffe til veges.

Så hende fylgjande:Oversetjarane gav opp å få særleg meining i hendingane. Dermed gjekk dei til Markus som var den eldste av Kristi-kjennarane. Han måtte vere den som var mest sætande. Dermed vart både Lukas-evangeliet og Matteus-evangeliet vilkårlege avskrifter av Markus. Dei som les, ser kor alle desse tre liknar kvarandre.

Omsetjarane måtte legge til og trekkje frå dikt og fantasier skulle dei få nokon heilskap i det. Til alt dette kjem at omsetjarane var alle utflytta jødar frå Hellas. Folk som hadde budd så lenge i Egypt at dei hadde mest gløymt morsmålet sitt. Desse skulle så vere dei heilt sannferdige når evangelia skulle omsetjast frå hebraisk til gresk. Så vel bekomme alle som i dag les t.d. Lukas som ei ortodoks, ei heilag og 100% sann beretning om Kristusskapningen og læra hans.

Nei, dei tek sørgjeleg i miss. Der må tolkning til. Det veit teologane, i allefall i vår norske kyrkje. Omsetjing av evangelia frå første hand iAleksandria er endå berre ein del av omsetjingane vidare utover verda frå gresk. Dr. Luther som omsette frå gresk til tysk, utelet det kristne renteforbodet i si omsetjing. I dag trælar verda i ei rentedyrking som berre kan ende i nye globale Helvete på jord. Kvar vart det så av Kristi opprør og avsløring av avguden Mammon?

Det som underskrivne og mange med meg strir med og har stridd med i mange år er tolkinga av Bibelen og bibelorda, ikkje om den forma alle einskilde oversetjarane gitt den m.a.o. tydinga av det skrivne. Det er stort å høyre at biskop Hageseter ynskjer heller ein ny helvetesdebatt framfor alt tullet om homsane. Det høyrer til på eit anna plan.

Sluttord! Kristus hadde ikkje grått over Jerusalem og sagt:Jerusalem, Jerusalem du veit enno ikkje kva som tenar deg til fred. Enno er det skjult for augo dine. Dermed kom helvete på jord for dette folket. Dei vart utsletta. Og diverre, slik vil det gå med alle folk som dyrkar avgudar istaden for Gud. Ja, også det norske. Så flytt ikkje Helvete til ein stad bak død og grav. Tru heller på presten som seier at Helvete er ein sjølvlaga tilstand på jord menneska lagar for seg sjølve, fordi dei enno ikkje veit betre.

Brochmannbevegelsen hadde 45.000 velgere i stortingsvalget 1936. Det var da helt naturlig at han lot sin stemme høre i radioen 10. juni 1940. Han støttet et utvidet Administrasjonsråd som myndighet i landet, men et slikt råd måtte ha Hitlers sanksjon. Det fikk det ikke. Hitler valgte Quisling tiltross for at den tyske Terboven støttet rådsplanene.

Brochmann kåserte i radioen og gjorde elles hva han kunne for å holde Quisling tilside. Med Quisling på tronen var han redd borgerkrig.

Det historisk underlige imidlertid, er at Brochmann som deltaker i planen om utvidet Administrasjonsråd, var den eneste av gruppen omkring Victor Mogens, Gerhardsen, Finn Moe og mange flere i det såkalte rettsoppgjøret som fikk mentalundersøkelse, tillitstap + 3,5 års fengsel for sin delaktighet i nevnte administrasjonsforsøk i 1940. Trengte disse mange som i dag trekkes frem og avsløres som "stripete" en egnet syndebukk i Brochmann, folk som i sin holdning burde hatt samme straff?

Nattverden.

Jeg viser til Vårt Land, lørdag 17. april 1999, hvor det står en artikkel om

"Nattverden", hvor det heter at den er livsviktig, som mat og drikke. Så

spør man hvorfor så få tar imot.

Det er ganske så trist å lese at 11 av 13 personer er redde for å gå til

nattverden, fordi noen kan se dem. Mange er altså redde for hva andre tror

og mener. Det forteller ganske mye om den enkeltes selvfølelse og enorme

usikkerhet. Tryggheten blandt den enkelte er langt under det man kunne ønske

seg, og det sier noe om hvorfor vi har så få kirkegjengere.

At noen føler seg uverdig, kan jeg godt forstå, men her er hovedårsaken hos

"Den norske Kirke" som ikke har klart å formidle Jesu ord på en klar nok

måte. Angsten hos den enkelte er blitt en avgjørende faktor. Angsten som

kirken har vært med på å bygge opp under. Det burde ha vært det stikk

motsatte. Kirken burde ha oppmuntret til å gå til nattverden.

Jesus har aldri stilt krav eller betingelser for et menneske som søker Gud.

Om det er døpt eller ikke døpt, om det er muslimer eller ikke, er uvesentlig

- det at mennesket søker Gud - det er nok til at Gud tar imot.

Om motivet for å gå til nattverden er slik eller slik, er det ikke opp til

presten å (be)dømme, det er en sak mellom den enkelte og Gud.

Her skal det ikke settes opp grenser slik noen gjør, f. eks. Gerhard

Schenzer i, biskop i den katolske kirke. Han uttalelse må da være stikk i

strid med Jesu ord: "Elsk dine fiender" eller "Elsk din neste som deg selv".

- Hva med "La de små barna komme til meg....". Jesus åpnet armene for alle

mennesker - hans siste ønske var å lage splittelser.

Det er godt at vi har mennesker som Jorunn Wendel, prest i metodistkirken,

som ikke vil stille seg mellom enkeltmennesker og Gud!

Er det rart at kirken mister kirkegjengere når Guds ord blir (mis)forstått

av våre Geistlige på så forskjellig vis.

(Røvika skole var en statlig spesialskole som ble fylkeskommunal barnevernsinstitusjon i 1992 under navnet Røvika Ungdomssenter. Skoledelen ble nedlagt, alle elever skulle integreres i kommunale skoler)

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!