Verdidebatten er i gang. Ja! Det er bra! Men enda er det få bidrag som peker utover vedtatte verdier. Alle ønsker vi oss et samfunn tuftet på medmenneskelighet, medansvar, ærlighet og rettferdighet osv. Men disse verdiene er i ferd med å forvitre. Ja, det er faktisk blitt så ille i vårt samfunn, at vi snart må ha skriftlig tillatelse til å snakke med hverandre, når vi trenger det mest…

Verdier dreier seg om det som betyr noe for oss. Dag Hareide sier at materielle verdier er det som det blir mindre av jo mer du deler, slik som penger, sjokolade, makt og berømmelse.

Livsverdier er det som det blir mer av jo mer du deler, slik som kjærlighet, humor, håp, mot og settepoteter.

Dette er grei tale. Vi er enig i det. Materielle verdier har vi mer enn nok av. Livsverdiene, derimot, står det langt dårligere til med. De har vi ikke nok av.

Men er fraværet av livsverdiene et indivudelt problem? Mange vil nok mene det. Det er individet som må forandre seg, "bli bedre" og handle mer moralsk. Men andre personer mener noe annet, som f.eks. samfunnsforskeren Bertram Dybwad Brochmann. "Den individuelle livsstilen er bundet av den kollektive mentalitet", sa han.

Hvordan er så den kollektive mentalitet i dag? Hva forteller den oss? Hva slags ideer, tanker og følelser blir vi daglig utsatt for av fjernsynet, radio, aviser, blader osv?

Ideer, tanker og følelser er grokraften i samfunnet, eller for å si det på godt gammelt norsk: ordet har skaperkraft! Men hva skjer når den kollektive mentalitet er infisert, og for det meste dreier seg om de materielle verdiene? Det blir naturligvis slik i praksis at individene følger opp. De føler seg nærmest forpliktet til det… Derfor er det nesten umulig å skape livsvilkår for livsverdiene.

Vi er likevel nødt til å ta debatten, for det handler om å unngå det totale økologiske sammenbruddet. Perspektivene på morgendagen er mange og ulike. Enkelte profeter spår nærmest at jord og himmel bokstavelig skal forgå. Arne Næss, professoren som er æresmedlem i Miljøpartiet, de grønne, sier derimot at vi i Norge kanskje kan holde velstandshjulene gående i enda 50 år til. Men da, sier han, da går det ikke lenger!

For å gå rett på sak. Det det dreier seg om er hvilke verdivalg som vi må gjøre for å skape det livsbejaende og bærekraftige samfunnet. Matti Bergstrøm, finsk professor, sier at vi i vår verditenkning er "helt grønne". Vi er så bare vidt begynt å utvikle disse sidene i vår natur. Ja, Bergstrøm sier at det rår "bestemte verdikrefter" i vårt tankeliv. Men, sier han, det materialistiske samfunnet med sin ensidige vektlegging på den vitenskapelige tenkemåte (verdinøytral) hindrer utviklingen av en verditenkning. Det har seg også slik at det materialistiske samfunnet er knyttet til en type logikk, som det maskuline kjønn prioriterer. Derfor kan det komme til å vise seg, at det er kvinnene som bør bli toneangivende i kampen for verdisamfunnet…

Kvinnene har tradisjonelt sett blitt forstått dit hen at de står nærmere naturen og organisk liv enn mennene. Menn er mer opptatt av det ytre, av teknologi, av en tenkning som er sann i forhold til seg selv, men ikke i forhold til naturen!

Dette perspektivet tror jeg kan være fruktbart, og det bør kanskje adopteres i verdidebatten. For til sjuende og sist handler verdidebatten om livsverdiene, om hvordan vi skal bevare liv, og om hvordan vi skal nå det bærekraftige samfunnet.

Samfunnsforskeren Bertram Dybwad Brochmann sier at livet (organisk) har verdi i seg selv. Som følge derav må alt det, som fremkaller, skaper, utvikler, beriker, forskjønner og foredler livet for menneskene, ha reell verdi. Men slik er det ikke i dagens samfunn. Det er faktisk omvendt. Vi prioriterer høyere lønn, mer "økonomisk vekst", mer velstandsutvikling. Disse verdiene er knyttet til en mekanisk og maskulin logikk. Derfor står vi på stedet hvil i verdidebatten. Tilsynelatende kommer vi ikke videre.

Men vi kan "helbrede pasienten på en dag". Vi kan la verdikommisjonen forstå at det hele dreier seg om å prioritere LIVET (biologisk liv). Det betyr at også vår økonomi må i støypeskjeen. Pengeøkonomien har sine røtter i en mekanisk livsanskuelse, og følger ikke de økologiske lovene i naturen. For å gi den organiske og universelle tenkemåte en sjanse, må vi både individuelt og kollektivt benytte tankeformer tilknyttet den organiske virkeligheten. Byttesirklene kan utvikles og ta over pengeøkonomien.

Den mekanistiske logikken må tones ned, og bare benyttes der den hører hjemme, nemlig i forhold til den materielle verden. Biologisk liv er tilknyttet en annen tenkemåte. Vi kan frigjøre tenkemåten og dermed utvikle verdisamfunnet. En god hjelp er å hente i boken "Eksakt vurdering og verdilære" av Bertram Dybwad Brochmann.

Mennesket tror på mange ting. På kirken, på vitenskapen, på penger, på makt, på tradisjonene, på demokratiet, på loven, på myndighetene.

Jeg trodde ikke på noe av dette. En annen tro stod som en påle midt i alt kaoset. Jeg levde den. Og noe uventet skjedde. Å satse livet på en tro, er å undersøke dens gyldighet i universet.

Rørstadbotten setter i artikkelen vitenskap og religion opp mot hverandre. Hun argumenterer for at det kristne tankebilde av Gud ikke er holdbart lenger. Arvesynd forstår hun som en teologisk forvrengning med dogmestatus, og noe overnaturlig eksisterer ikke. Her har nok Røstadbotten BDB med seg. Han trodde ikke på noen Gud ute i det blå.

Hva er det Rørstadbotten vil? Hva prøver hun å få frem? Poenget er at hun mener at vitenskapen nå har belegg for å hevde at ånd og materie er to aspekter av samme aspekt. En slik oppfatning er ikke fremtredende i dag. Kirken beskjeftiger seg med ånden eller ordet, mens vitenskapen holder seg til det fysiske, materielle og synbare. Men så er vi altså kommet dit hen i vår historiske utvikling at dualisme ikke lenger er levedyktig. Ånd og materie er to sider av det samme forhold.

Det er likevel ikke slik at budskapet om Jesus forkastes. Tvert imot, for det er nemlig slik at religion også har et ubestridelig psykologisk fundament. Og det var jo det BDB sa: "det hele er et psykologisk spørsmål…"

Men som sagt så hadde Huxley også en visjon. Det var ikke bare å luke bort den tradisjonelle oppfatningen av budskapet. Noe måtte komme istedenfor, en ny åndelighet… Visjonen gikk ut på at utviklingen ville kuliminere i en oppvåkning. Den siste årboken av World Watch Instituttet (2000) antyder at noe slikt er på vei… Og Kristusånden med verdier som tilhørighet, håp, tro, visdom, kjærlighet og livskraft vil der stå sentralt…

Jo, det er håp i sikte, selv om det eksisterer mange dokumentasjoner på at mange økosystem er i ferd med å bryte sammen…

Til å belyse Brochmann vil jeg foruten Brochmann selv trekke inn dybdepsykologen Carl Gustav Jung og den danske autodidakten og psykoanalytikeren Vilhelm Gernhammer. Deler av foredraget er inspirert av Jes Bertelsen, dansk doktor i filosofi.

Brochmanns forhold til nazismen vil være sentralt i foredraget. Det er nettopp i forholdet til nazismen Brochmann atskiller seg fra andre. Og det er viktig for nazismen virker etter min mening så kvelende på alt som foregår av politisk tenkning..

∞

Når Brochmann skriver boken med tittelen "Kunsten å lese bibelen" oppstår en rekke assosiasjoner og forventninger om hva boken inneholder. De fleste bøkene til Brochmann er fra 20-tallet og mye av det han skrev vil virke fremmed i dag fordi tiden er annerledes. Derfor må Brochmann forklares. Tiden vi lever i er opptatt av bl. a. new age og mystisisme. Men Brochmanns kunst består heller i å være nøktern og edruelig.

Samtiden forventer østlig inspirasjon, f. eks. zen-buddisme. Der har "kunsten" en spesiell betydning knyttet til bueskyting og vi har "kunsten" knyttet til Robert Pirsigs "Kunsten å reparere en motorsykkel" for de som kjenner den. I første omgang blir også dette å skyte bom om man skal tilnærme seg Brochmanns tanker. For Brochmannn er det ikke et poeng å rendyrke noen form for kunst. Fremfor alt må ikke kunsten å lese bibelen bli kunstig. Det er vårt sunne bondevett som Brochmann appellerer til. Det er den enkle tanke og ikke noe mer enn det. Ikke åndelighet, ikke mystikk, men sannhet. God gammeldags evig og enkel sannhet.

En annen assosiasjon som knytter seg til bibelen er den paulinske kristendom. Denne form for kristendom som i sin pedagogikk legger vekt på det høye Kristusideal, avstanden til det gjennom syndsbevisstheten og en følgende tilgivelse eller nåde. Denne gode, trygge, kristendom som alltid er der og som gjør oss trygge. Behovet for å drømme trygt og sove trygt er tilstede hos alle. Det er noe vi trenger.

Og samtidig skal vi huske Jesu ord i Thomasevangeliet. "Riket er i våres indre og for våre øyne." Derfor kan vi heller ikke nøye oss med bare å sove. Det er her Brochmann vil lede oss videre.Vi skal ikke forbli barn. Vi skal våkne, vi skal vokse og få høyere bevissthet. Dessuten sier Brochmann at vi også skal passe oss for å opphøye livets beskyttende eggeskall til det absolutte.

∞

Brochmanns anliggende er det kollektive. Hans vitenskap er sosiologi. Hans emne er de deler av det kollektive liv mellom mennesker som fortsatt ligger utenfor vår kontroll. Krefter som enda ikke er temmet. Det finnes krefter i det kollektive som enda ikke er temmet.

Sveitsiske Jung beskrev kollektive arketyper. Arketyper er strukturer i våre sinn som danner utgangspunkt for bilder og handlingsmønstre av drømmeaktig, ukontrollert og sterk energi som mennesker har felles. Et eksempel på en arketype er motsattkjønnetheten som Jung benevner som anima og animus. Hvis man tenker på det østlige begrepet ying/yang som to deler som til sammen er en helhet kan man likedan tenke seg at menn tiltrekkes av kvinner og kvinner av menn nøyaktig slik at fascinasjonen tilsvarer den delen av en selv som ikke er bevisst. I denne ubevissthet ligger den energi som beveger det ensidig hannlige mot det hunnlige og omvendt.

Jung beskrev nazismen ved hjelp av en arketype. Han tenkte seg et nordisk kompleks med bakgrunn i norrøn mytologi der kristendommen enda ikke var blitt integrert i folkedypet. Katolisismen i Syd-Europa og østkirken i Russland har på en helt annen måte klart å ta vare på menneskenes ubevisste sjelskrefter gjennom de mange ritualer og sakramenter. I norden har vi en kristendom som siden Luther har bestått i at troen alene er frelsende. Jungs poeng er at den protestantiske kirke ikke har maktet å ta vare på det åndelige behov hos menneskene slik katolisismen har klart det med sin rike tradisjon med å skrifte, sine mange sakramenter og helgener, men også gjennom utbredt klostervirksomhet.

Jungs tanke i boken Wotan er at i, og med, nazismen vekkes en gammel arketype til live representert av guden Wotan som tilsvarer Odin. Kollektivt gir menneskene opp en form for kontroll og synker ned i et mer arkaisk drømmeaktig nivå som har fellestrekk med den gamle guden Odin. Odins særtrekk er den handlekraftige, dynamiske dikteriske fredsforstyrrer som sprer opprør der han kommer.

Hvis Jung har rett i at nazismen ble ridd av en arketype betyr det at den i sitt vesen er drømmeaktig og ubevisst. Den kan sammenlignes med det å bli forelsket. Man fascineres av noe som er ubevisst og ikke integrert i bevisstheten, man kan nærmest ikke stoppe det og man har ikke kontroll.

Så langt Jungs arketyper. Danske Vilhelm Gernhammer, som blant annet virket som psykoanalytiker, beskriver samme fenomen, men med andre ord.

Han sier at det finnes krefter i følelseslivet som kan virke lammende og lede vill så lenge det han kaller "erindringsinngraveringene" består av uforstått opplevelse. Man kan for eksempel tenke seg fortidens mennesker som har merket seg naturens krefter, men ikke fullt ut forstått hvordan kreftene virker. En av grunnfølelsene overfor naturen har vært avmakt. Et bilde på dette er storfossen, hvis krefter og brøl har vært så skrekkinngytende at de har gitt opphav til vesener som nøkken og trollet. Det er vel forståelig at krefter som dette har skapt en slik avmaktsfølelse at menneskene har oppgitt rasjonaliteten, og i stedet ubevisst konstruert overnaturlige vesener med egenskaper som minner som storfossens krefter. Hvorfor , spør Brochmann, hadde våre forfedre ikke elektrisk lys og kraft? Fordi man hadde troll og huldre og annen fossemytologi i stedet for eksakt erkjennelse, er hans svar.

Når et slik følelsesmytologi kontrollerer ens handlinger er man ikke bevisst, man kjenner ikke seg selv. Følelsene som ligger til grunn er ekte nok, men de blir så skremmende at de blir autonome størrelser i psyken som man ikke kan kontrollere.

De kollektive arketypene inneholder mye kraft, slik forelskelsen også inneholder kraft i enkeltindividet. Grunnen til dette er at totaliteten av energi i menneskets enkeltceller vanligvis ikke er samordnet. Mennesker flest er kaotiske. Mentale og emosjonelle tendenser går hver sin vei. Normalt er det i oss energi som strømmer i mange forskjellige retninger. Noe i personligheten vil en ting mens andre deler vil noe annet. I forelskelsen blir fasinasjonsretningen synliggjort. Forelskelsen minner mennesket om den kraft som ligger i å være hel og samordnet.

I det kollektive ligger det også store ubrukte krefter. Kraften er at felleskapet bevirker et hele. Gernhammer beskriver dette.

"En vitenskapelig riktig erkjennelse og nyorientering vil vise at alle levende organismers liv baseres på alle enkeltcellers livsvilje, på deres medfødte iboende tillit, motsatt mistenksomhet, som om det vil gjøres klart at grunnbetingelsen for organismens trivsel og velferd beror på umiddelbar, ikke villedet livsdrift og på umiddelbar fellesinteresse og totalitetsfølelse. Tenk f. eks. på cellenes samarbeide i et levende tre eller på de forskjellige organers samvirke i vårt legeme. De enkelte celler må tjene hverandre etter gjensidighetsprinsippet, hvis helheten, legemet, skal trives."

At en germansk Wotanarketype kan få såpass stor kraft ligger i samordningen av menneskenes enkeltviljer. Det ligger et enormt utviklingspotensiale i det kollektive samarbeide. For så lenge grupper bekriger hverandre innen et folk vil folket bli kaotisk slik også enkeltmenneskene er kaotiske når følelsen vil en ting og intellektet noe annet.

Mitt poeng er at de kreftene man følte på innen nazismen var sterke fordi de minnet menneskene om muligheten for helhetlig samarbeide folk imellom. Dagens veiledere mangler dette helhetsperspektivet. Derfor, sier Gernhammer, vil også ettertiden felle en meget hard dom over våre politikere, pressemenn, våre prester, skole- og vitenskapsmenn som desorganiserer helheten ved å sette i høysetet det som virker som sykdom i samfunnslegemet: parti- og gruppepolitikk, tvang, vold, institusjonskultus, budsjettisme, de døde tegns forrett fremfor livet.

Hvis vi godtar Jungs tanke om at nazismen ble styrt av arketypen Wotan er det viktig å merke seg den nyansering av forholdet som Vilhelm Gernhammer gjør. Han sier: Å gå inn i et følelsesbetont gruppefelleskap, det være seg av magisk-mysteriøs, sakramental eller maktpolitisk art, hvor det kreves tro på et påstått innhold i irrasjonelle symboler, og å bli stående der, har ikke bare intet med frelse å gjøre, men er tvertimot hamartia-linjen, livsvillfarelsen og fortapelsen. (Hamartia refererer altså til det greske ordet som i vårt Nye testamentet er oversatt med synd, men som betyr å skyte bom.) I følge Gernhammer kunne altså nazismen som bevegelse ikke føre frem. Gernhammer var helt avvisende til Hitler.

I 1937 sendte Brochmann et åpent brev til daværende rikskansler Adolf Hitler. Det er et problem å forholde seg til så store krefter som Hitler og nasjonalsosialismen utløste på trettitallet og som endte i den annen verdenskrig i første halvdel av 1940 tallet. Faren som ligger i å forholde seg til så store krefter er at man tvinges ut i en dualisme. Fra det gamle testamentet kjenner vi kunnskapens tre på godt og ondt. Gernhammer kaller dette treet for dualismens tre, hvorom det er gjort klart at den som spiser av dette treet dør døden som vil si: går over i livsvillfarelsen og aksepterer denne som leveregel og livsgrunnlag. Dualismen er godt-og –ondtvurderingen. Motsatt dette har vi polariteten, livets og helhetens tre.

Dualismens problem når det gjelder Hitler og nasjonalsosialismen er at enten er man for eller så er man imot. Hvis nasjonalsosialismen i sitt vesen er følelsesbetont så kommer kritikken, om den ikke er saklig, også til å bli følelsesbetont. For dualismen slik den blir definert av Gernhammer består i at en opprinnelig enhet spaltes i to deler som motarbeider og bekriger hverandre for å volde hverandres undergang. Den ene posisjon er ikke bedre enn den andre.

Men det er ikke tvil om at det i storfossen, i forelskelsen og i kollektivet ligger mye kraft. Storfossen kan gi strøm til et kraftverk. Forelskelsen blir edruelig og sterk i kjærligheten. Kollektivet kan bli til gudsriket.

Og her har vi kommet til Brochmanns hovedpoeng. Kollektivet kan bli gudsriket.

∞

På skolen lærer vi om arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Arbeidsgiverne vil at arbeidslønnen skal koste mindre. Arbeidstakerne vil at lønnen skal koste mer. Videre lærer vi at om dette spørsmålet finnes det forskjellige meninger. Menneskene er forskjellige og det er dette som kalles demokrati. Som ungt menneske og elev blir man stående igjen med spørsmålet - hva mener jeg. Hvor mye mener jeg lønnen skal koste? Et mer absurd spørsmål kan ikke tenkes for et ungt menneske. Joda, jeg unge, idealistiske menneske vil at arbeidslønnen skal koste mye for arbeidsgiveren slik at arbeidstakeren får god lønn. Men, neida, får vi høre, det finnes det ikke penger til. Det må lønne seg å være arbeidsgiver også. Uansett hvordan man vrir og vender på det er man ond og egoistisk.

Vi skal tenke over hva vi har lært på skolen. Den demokratiske ånd. Og det høres fint ut til å begynne med. Når det gjelder spørsmålet om hvordan vårt samfunn skal bygges opp finnes det forskjellige meninger for vi er alle forskjellige. Det er forskjellige partier for som representerer disse forskjellene. Men så kommer Brochmann. Han sier noe helt annet. Et samfunn skal ikke grunnlegges på meningsforskjeller. Brochmann bruker eksemplet om en kaptein som skal føre oss over til Amerika i båt. Det er ikke demokrati. Det er ikke høyre eller venstre som fører oss over. Det er heller ikke diktatur. Det er en eksakt vurdering bygd på erfaring og ved hjelp av teknikk, som resultat av andres erfaringer, som gjør kapteinen i stand til å føre båten over til Amerika.

Tilbake til vår skolelærdom. Vi lærer om staten. Og hva er det staten kan tilby våre barn. I følge statens lærebok kan du velge å bli arbeider, forretningsmann, håndverker, kunstner eller intellektuell. Disse grupper står i konflikt med hverandre. Vi lærer om konfliktene. Er du arbeider kan du melde deg inn i en fagforening som kan sloss for deg mot arbeidsgiverne. Forretningsfolk er egoister. Håndverkere er det for lite av nå som maskinene har overtatt alt. Som kunstner eller intellektuell har du anledning til å gro langt skjegg og bruke briller, da får du lite penger, men du kan søke om støtte fra staten, slik at du kan vokse fra deg ditt særpreg og bli som de andre.

En annen konflikt staten lærer oss om er konflikten mellom by og land. Vi lærer om ulempene ved å bo på landet der janteloven gjelder. Når folk har kjennskap til hverandre i de små bygdesamfunnene fører det til sladder og konflikter og misunnelse mellom menneskene. Livet i byene er bedre selv om det er mer ensomt og fremmedgjøringen er stor. Likevel er aktivitetstilbudet bedre. I byen kan du gå på kino og teater og more deg. Her er det fritidsklubber og underholdningssentra, resturanter og kafeer. I byen er det ikke minst kort vei til alle de offentlige kontorene. Men er det en verdi?

Det sosiale samspill i samfunnet beskrives som rollespill. I så måte er det sosiale liv i det moderne bysamfunn er mer rikt på muligheter for nyansert utfoldelse. I de større byer vil man kunne finne mange ulike miljøer hvor forskjellige sider ved menneskenaturen får muligheter til utfoldelse. Det tradisjonelle liv i bygdene er preget av at scene og publikum (for rollespill) er lite spesialisert.

Man kan da tenke seg at utviklingen, altså historiens gang, er således at det var en gang en bygd, men etter hvert begynte menneskene i bygda å spesialisere seg. Noen ble arbeidere, andre forretningsmenn. Kvinnene ble feminister. Noen ble intellektuelle, andre alternative. Det ble altså så mange rollekonflikter at man trengte byene. På den måten kunne arbeiderne organisere seg mot arbeidsgiverne. Kvinnene kunne organisere seg mot mennene. Byens funksjon er å romme mangfoldet, slik at man kan leve fredelig innen sin rollegruppe uten å omgås andre enn sine likesinnede.

Grunnsynet som ligger bak denne tankegangen er at menneskene er naturlige fiender av hverandre, og at de derfor trenger byer for å få friere albuer til å være de egoister de er. Menneskene er så egoistiske at de må organisere seg i en sterk stat.

I skoleverket møter barna samfunnspessimismen. De lærer om alle konfliktene. De lærer at de voksne er egoister som bare tenker på seg selv og som organiserer seg mot hverandre. Vi lærer dem om arbeidskonflikter, nasjonale konflikter. Slå opp i en bok om samfunnsfag og der finner du alle konfliktene. Rangskonflikter, rollekonflikter, familiekonflikter, kulturkonflikter, sosiale konflikter, politisk uenighet. Statens hovedidé er at alle har rett til å være i konflikt i organiserte former.

Det som savnes er at vi lærer barna om harmoni, om den hellige egoisme, som krever den gjensidige tjenerånd. Vi skulle lære barna at konfliktsamfunnet ikke er idealet. Det er kun menneskeskapt relativ virkelighet. Konfliktene er oppkonstruerte. Pessimismen er ikke reel.

Den kristne sosiologi består altså i viljen til samvirke på grunnlag av gjensidig tjenerånd. Da vår skjebne er sosialisert, kan den enkelte celles iboende selvvirksomhet (livsdrift) bare komme helheten til gode når vi følger dette gjensidighetsprinsipp og kun gjør mot andre hva vi ønsker de skal gjøre mot oss.

Bare når vi lar oss lede av gjensidighetsbudet, kan vi alle få del i den overflod på livsgoder verden er bugnende full av. Dette er den hellige egoisme.

Midlet vi har til å fortelle om denne andre muligheten ligger i bibelen, evangeliene og Thomasevangeliet.

Med lærdommen vi får i skolen i dag er det ikke mulig å trenge ned til den form for forståelse som gir oversikt og helhet. Vi lærer at på landsbygda er det så få mennesker at janteloven gjelder, og at i byen har man lett for å bli ensomme, selv om det er flere valgmuligheter. Er dette sant? Tørr man stå overfor et barn som i hele sin naturlighet etterstreber harmoni og glede og som har en naturlig trang etter å forstå tingene til bunns. Tørr man forklare et optimistisk lyst barn at det ikke lønner seg å dyrke jorda og fiske fisk. At menneskene ikke trives i hverandres selskap.

Det store med Brochmanns brev til Hitler er at det er skrevet så enkelt at selv barn kan forstå det. For virkeligheten er enkel. Fiktivvirkeligheten er uhyre komplisert og ingen barn kan forstå den.

Den som klarer å forklare et barn hva streik er helt til barnet er fornøyd med svaret skal være flink.

Hva er det Brochmannn gjør overfor Hitler? Han er vennlig, respektfull og åpen. Han er ikke affektert, men rolig og i balanse. Han dømmer ikke, men forholder seg i fortrolighet til Hitler. Men først og fremst appellerer han til den tankekraft vi alle er i besittelse av.

Og samtidig inneholder brevet en kritikk av Hitlers politikk som er så omfattende og hensynsløs at den overgår all annen kritikk som benytter ironi eller som følelsesmessig er basert på forakt og avsky. Spesielt overgår denne saklige kritikken den demonisering av Hitler som vi fremdeles merker i dag. Brochmann går lenger enn Jung. Ved sitt enkle bondevett blir han i stand til å kritisere nazismen punkt for punkt, direkte og enkelt. Han slipper da å forholde seg til hele dette monsteret som er blitt bygd opp rundt nazismen. Ved å gjøre nazismen om til et monster gjøres det misgrep at man må avvise alt som kan forbindes med dette slik at man slipper barnet ut med badevannet når man skal tømme badekaret, slik det heter i et ordtak.

Hvilket barn er det nazismen inneholder som skylles ut med badevannet om nazismen gjøres om til et monster? Det er evnen til å tenke sosiologisk slik Brochmann gjør. Det er muligheten til å forstå. For nazismen var en nyorientering. Den var et forsøk på en helhetlig måte å løse samfunnsproblemene. Det var et forsøk på å ensrette politikk og økonomi slik at disse kunne komme inn under menneskets rasjonelle kontroll. Det var et forsøk på å styre økonomi og politikk, slik at man selv ikke ble styrt de ubevisste kreftene som ligger i disse..

Nazismens motpol er sosialdemokratiet. Her blir nazismen oppfattet som et monster som skal tappes ut i sluket. Som jeg tidligere har sagt blir også barnet tappet ut. Det skjer på den måten at sosialdemokratiet får som forutsetning at alle mennesker er uenige. Man har konflikten mellom menneskene som premiss. Derfor har vi de store byene slik at folk kan få albuerom, og vi har partisystemet og valgordning. Forutsetningen for demokratiet er at ingen skal bli enige. Den store gjennomgripende forståelsen av økonomi og samfunn skal det i prinsippet ikke være mulig å komme frem til. Gjennom avvisningen av nazismen har man avvist alt som heter tenkning omkring samfunnsforhold. Troen på mennesket er så liten at det bygges systemer til beskyttelse mot oss selv. Arbeiderpartiet satser på stabilitet og trygghet. Dette har kommet på bekostning av det Brochmann kaller eksakt vurdering og verdilære. Det virker som om politikkens mål er å skape en kvern som moser alle tanker til en grøt hvor det ikke finnes rom for klare tanker. Formålet er ikke lenger den klare tanke, men kun stabilitet og trygghet som systemet kan gi ved å være så komplekst at det er umulig å finne ro i klar tanke. Om politikerens tale er uklar er nettopp det meningen. All nytenkning settes i forbindelse med nazismen som er et monster og skal skylles ned i sluket. I stedet for nytenkning satser arbeiderpartiene og EU på trygghet.

Hvordan kritiserer så Brochmann nazismen uten å slippe ut barnet? Historisk tar Brochmann utgangspunkt i de berømte ord Bismark uttrykte etter Tysklands militære seier over Frankrike, da han av Biskop Ketteler i Riksdagen ble spurt med hvilken rett Tyskland hadde slått og underkuet Frankrike i 1871 og deretter forlangt en regning på 5 milliarder mark. Til dette svarte altså Bismark "Med den sterkes rett". Slik dette er referert er det enkelt å forstå. Det er lett å forklare et barn. Hvordan kunne du slå og stjele Bismarck? Og Bismarck svarer: "Jeg kunne fordi jeg var sterk." Og like sant som ethvert barn vil føle at dette er urett, kan vi også forstå det selv om vi er voksne.

Begrepet om den sterkes rett er hentet fra Darwin. Men den sterkes rett er iflg. Brochmann ikke våpenbrukens rett, men åndsmakten og den positive ytelses rett. Den sterkes rett i naturen er ikke den samme for et tre, en bie, et rovdyr. Treets livsrett består i å ha dype røtter i virkelighetens verden, rovdyrets rett i skarpe tenner og klør og hurtighet, bien i luktesans og riktig instinkt, men aldri i naturen finner man våpenfabrikker eller våpenrett.

Men det er altså volds- og maktprinsippet Tyskland tar i bruk. Dette blir Tysklands videre skjebne. Det kommer til å gjøre seg gjeldende i arbeiderklassens kamp som utvikler seg fra en opprinnelig kristen sosialisme til et kommunistisk hedensk voldsparti som med makten vil erobre retten og moralen. Den opprinnelige privatkapitalisme blir erstattet av en langt farligere statskapitalisme.

Prinsippet om at vold og makt gir rett blir også iflg. Brochmann utganspunktet for den europeiske røverpolitikk overfor enda ikke-siviliserte nasjoner som ble bedrevet siden Colomus’ oppdagelse av Amerika.

En av grunnene til at dette kan skje ligger i kirkelivets utskeielser. Kirken har kristnet Bismarcks maktlære eller det Brochmann kaller den falske hedensk-religiøse og anti-kristne lære at kun oppe i himlene skal Guds vilje skje, men her på jorden skal Barrabas eller den organiserte voldsforbrytelse slippes løs og betraktes som naturnødvendig. Det er statskirkens fortjeneste at man praktiserer læren om at de 10 bud bare er moralbud for enkeltmennesket, men ikke gyldig for staten og organisasjonene og partiene her på jorden

Hvis ikke den tyske statskirke hadde vært villig til å kristne fyrst Bismarcks maktlære og forberedt den falske hedensk-religiøse og anti-kristne lære at kun oppe i himlene skal Guds vilje skje, men her på jorden skal Barrabas eller den organiserte voldsforbrytelse slippes løs og betraktes som naturnødvendig og hensiktsmessig, så hadde Europas statsmenn for lengst tapt sin rett til å utøve vold, både i hjemland og utland.

Tysklands sjanse er å avvæpne de forrykte statsmenn som ennu har makt over folkene i kraft av vranglæren om at makt er rett.

Brochmanns kritikk av Hitler rammer ikke bare Tyskland, den rammer hele Europa.

Når det gjelder jødespørsmålet kommer Brochmann inn på den pengetekniske siden av spørsmålet. Han tar jødene til forsvar slik at han sier at de har blitt henvist til, p.g.a. hat og forakt, til å drive diskonto-geskjeft siden Jerusalems ødeleggelse. Hvis et fåtall jødiske finanshus behersker verden, som man var redd for i Tyskland, så skjer det ikke i kraft av våpenmakt, men i kraft av intellektuell styrke og innsikt m.h.t. å styre penger. Hadde det tyske folk vært like rasjonelt oppdratt i pengeteknikk og folkepsykologi som i våpenbruk så hadde tyskerne behersket verden iflg. den riktige teorien om den sterkestes rett. Har ikke Tyskland bedre åndsliv å by på enn Ludendorfs antisemittisme og Rosenbergs enøyde rasebiologi, autodafeer over annerledes tenkende, fengsling av rettroende prester og prosesser mot dem for lukkede dører må De unnskylde hr. Rikskansler, sier Brochmann, over at verden enda gråter og ler over det ellers så overlegne tyske folk.

Det er nå blitt folkereligion å tro på pengemakt slik fortiden trodde på stjernemakten, og det er ikke til å undre seg over at jødiske finanshus har de rikeste tradisjoner som pengeteknikere og folkepsykologer.

Verden venter på at vi skal avsjele konjunkturene sier Brochmann. Hva var vel de gamles eventyr om huldre og troll eller Odin og Tor mot våre tiders konjunkturer og valuttanoteringer?

Tidligere denne sommer ble på norsk tv politikere spurt om hva de syntes bensin burde koste. Ingen ville svare på dette spørsmålet – men en dristet seg til å si at han nok hadde sin private mening om spørsmålet, men at hans private mening var uinteressant.

For å si det rett ut – så finnes det bare et svar på dette spørsmål. Og det svaret har ingenting med verken ideologi, livssyn, etikk, moral, politikk, religion eller personlig mening å gjøre. Alt dette er gammeldags. Svaret er at bensin ikke burde koste noen ting. For enhver pris på enhver vare representerer samfunnets gjeld til seg selv, eller samfunnets mangel på økonomisk frihet. Dette Brochmanns svar er transpolitisk. Målet er nullpris – og det eneste som trengs for å nå dette målet er eksakt vurdering, ikke politiske meninger om hvorvidt bensin skal koste 5 eller 10 kroner literen.

Den økonomiske frihet er det samme som materiell frigjørelse som er det motsatte av merkantilisme (pris- og verdistigning) og sosialisme (lønnsstigning).

Pengene må avsjeles, sier Brochmann, det er det siste hinder for menneskenes materielle frigjørelse.

STILLHET

Willy Bjørndal

Jeg leser daglig om mennesker i en vanskelig livssituasjon som forsøker å avslutte denne form for eksistens. Dette bekymrer meg stadig sterkere, da signaleffekten fra de bevilgende myndigheter er nedleggelser og innstramminger av midler til allerede eksisterende behandlingsinstitusjoner.

Videre leser jeg til stadighet i denne og andre aviser, om leger, psykologer og andre såkalte fagmennesker som spriker i sitt syn på hvilke behandlingsformer man bør anvende og anbefale ved lidelser og depresjoner. Samt de ulike konsekvensene disse medfører for den enkelte psykiske lidelse.

For undertegnede, som i en årrekke har gjennomgått disse angstnevrotiske prosessene, stiller jeg meg ikke bare tvilende, men direkte avvisende til de ulike behandlingsmetodene som kunstig fremstilles – gjennom de ulike preparatene. Jeg er i det hele meget skeptisk til – all form for medisinsk behandling av psykiske lidelser. Da min erfaring er at medikamenter ikke forebygger lidelser, men tvertimot reduserer den psykisk lidende i sin kamp med å bekjempe sine indre plager/lidelser. Det viser seg nemlig at angst, nervøse lidelser og dype depresjoner ikke lar seg behandle gjennom beroligende medikamenter. At de kun har en midlertidig virkning, for deretter å øke i styrke og intensitet, og igjen frembringe et avhengighetsbehov til de forskjellige medikamentene.

Det den enkelte i sin lidelse gjennomgår av smerte og selvdestruktivitet, er intet annet enn den erkjennelse enhver begår i sin stillhet. Enkelte innenfor psykiatrien vil nok hevde at mennesker med dype (sinnslidende) depresjoner ikke er i stand til denne form for selverkjennelse. Det er muligens riktig, men på den andre siden, hva da med de (såkalt) funksjonsdyktige menneskene og deres erkjennelse av de skjulte lidelsene?

Andre igjen vil muligens innvende at personer med sterkt utviklede psykiske lidelser ikke er i besittelse av den styrke (innsikt) som man forventer ved en individuell egenterapi.

Mine påstander er dertil, at mennesker med angst, depresjoner og andre psykiske lidelser, aldri vil frigjøre seg fra sine plager ved å bearbeide dem gjennom kjemisk fremstilte medikamenter.

Det eksisterer ingen lettvinte løsninger, på det vi i dag kjenner som psykiske lidelser og depresjoner. Det finnes ingen enkel utvei eller forløselse for den indre smerte, jo før man innser dette, jo bedre er man i stand til å bekjempe sine lidelser. Jeg har i den forbindelse forsøkt å skildre det skjulte i det lidende mennesket ved diktet "Stillhet".

"Et fallskjermhopp er strengt tatt ingen særlig risiko. Det er etteraping av livets virkelige risiko. Kjærlighet, intimitet og de andre er virkelig risiko. Hva er rafting mot en avvisning? Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?"

Dette er sitat fra "innledningen" i boken eller fra kapitelet som Skårderud kaller "Ansats"._En meget god "ansats" som fikk meg til å tenke på noen ord av Brochmann om at "verden kommer ikke i orden før forholdet mellom mennesker er i orden". Boken "uro" kan forståes som et bidrag til dette.

Skårderud samler sine "ansatser" rundt begreper som tidsnød, mangel på oppmerksomhet, trygghet og ro. Miljøet er også et problem. Ut i boken får vi vite at det ikke er miljøforurensningene han har i tankene, men det psykologiske miljøet. Påstanden om at kreft er uttrykk for en sterk ubalanse mellom individ og omgivelser kan taes til inntekt for at det psykologiske miljøet ikke er tilfredsstillende. Menneskene av i dag har kort og godt et relasjonsproblem.

Relasjonsproblemet, for å utvikle et fruktbart samspill mennesker imellom, knytter Skårderud til bl.a. begrepene skam, spontanitet, det sanne og falske jeget. Det sanne jeget er knyttet til "å bli sett", være levende, spontan, kreativ, virkelig og ekte. Hvem er det i dag?

Psykiateren Finn_Skårderud sier ikke noe om at det er den følelsesmessige og sosiale utviklingen som er lovmessig og grunnlegges i løpet av de 3 – 5 første årene i et barns liv. Det er likevel aldri for seint å rette opp feilutvikling. Det er jo hele boken til Skårderud et vitne om.

Det er mye filosofi i boken på godt og vondt. Essensen i boken er imidlertid utmerket! Kanskje er det noe forvirrende i begynnelsen, men det klarner etter hvert som man går inn og bearbeider stoffet.

Jesiutter-eden er til å gråte over. Når vi imidlertid har gjentrykt den i Samfunnsliv, så var det fordi vi så lett kan registrere, at edens groteske innhold, nok ikke er blitt utryddet ved reformasjonen. – Straks Hitler forlot livet, gikk hans redselsfulle ånd over til seierherrene. Jesuittenes hesligheter har i hopetal, oppigjen og oppigjen, flyttet over til nye generasjoner. Det er derfor på tide også å undersøke noe nærmere om ikke pavekirkens "fiende" reformasjonen, også skjuler et vell av fusk og synder som bør komme frem i dagen.

Det sies mangt i Luthers brever som ikke lenger er til å nevne. Det som imidlertid har påført verden mest smerte, var hans totale svik mot de sydtyske bøndene, disse som livnærte de rike fyrstehusene. Disse ble utnyttet og renteflådd av fyrsten. Martin Luther gikk rakt imot hva fyrstene forordnet overfor sine undersåtter før møte med Worms, men etterpå, da han fikk berging av kurfyrst Fredrik, stilte han seg på fyrstenes side imot bøndene og la dermed grunnen til den statskapitalistiske utbytterånden som ikke minst i dag herjer verden.

Den protestantiske kirken legger tykt lokk på reformatorens svik. Renten på penger som Luther i sin tid gikk harmdirrende imot, som en antikristelig handling, er i dag blitt opphøyet til verdenspolitikkens religion. Så ikke bare Pavekirken har noe å svare for overfor sin Herre, men også dagens protestantiske kirke er med på å holde skarer av mennesker nede i fattigdom og trellekår.

Jesu klare bud blir trosset. Gjør forskjell på Gud og Mammon. Gud og Mammon kan ikke forlikes. De kan ikke dyrkes på samme tid. Enten holder menneskene seg til den første og hater den andre eller også elsker den andre og den første hates. Jesuittene hører historien til, men dessverre, jesuittenes ånd lever den dag i dag i beste velgående innenfor den mer moderne dobbeltmoralisme fra preketekstene. – Kirkene har ennu ikke forstått at Kristus forkynner to slags samfunn på jord. Det ene som bygger på Virkelighetens levende gud inne i menneskene, og det andre som menneskene bør fri seg fra:_Det stats- og kristautoriserte Mammonvelde.

Å bli født er tøft nok. Å lære godhet, vennlighet og omsorg krever stabilitet, og tar omtrent 1–2 år. Dette er i et nøtteskall de viktigste utviklingsoppgavene i spedbarnsalderen.

Når et år er omme smiler og ler jeg. I sengen står jeg ved å holde meg fast. Nå kjenner jeg mange fjes igjen, og kryper etter mor og far i full fart når de går… Jeg kan også si "pa" og "ma", pluss noen andre lyder.

Jeg lærer "alt" gjennom et samspill med de som bryr seg mest om meg. Noe av det viktigste i denne fasen er at jeg lærer hva det betyr å være nær og avhengig av andre mennesker. Min selvfølelse grunnlegges med andre ord. Når erfaringene jeg gjør ved å utforske "huset mitt" er positive, lærer jeg noe om hva tillit og trygghet er. Dette er "byggesteinene" i livet mitt videre…

Omkring ett til to-årsalderen går jeg inn i en atskillelses-fase. Det betyr at jeg blir mer selvstendig, og "klarer mer selv". Jeg er ikke lenger "ett" med mamma… I praksis betyr dette at jeg "helt av meg selv" blir mer opptatt av å "markere meg". Jeg viser dette ved hjelp av kroppsspråket. Kanskje sier jeg også plutselig en dag: "vil selv" og "vil ikke". Kanskje blir jeg også litt trassig iblant…

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!