Jeg vet noe om hvordan man slår timer i hjel.

Ustanselig som tiden, og som årene som går.

De evindelige øyeblikkene som hurtig farer hen.

Og som til sist oppløser seg, og endelig forgår.

Jeg vet noe om det selvmotsigende i livet,

– sett i fra utsiden, og inn.

Der det utakknemmelige utløser troløshet,

– gjør kjærligheten deg blind.

Mens livet lever og ånder i mitt sinn,

– sentreres synsfeltet, som engang slapp meg inn.

Jeg vet noe om hvordan døden ter seg ad.

Ubekvemmelig aner jeg konturene, av det som engang var.

Upåvirket av årstidene som farer fort av sted.

Og som til sist opphører, for så å gi meg fred.

Jeg vet noe om det selvmedlidende i livet,

– sett utenfra, og inn.

Der det selvsentrerte utløser håpløshet,

– gjør medlidenheten deg blind.

Mens livet lever og ånder i ditt sinn,

– sentreres selve synsfeltet, som en gang slapp deg inn.

Jeg vet noe om hvordan man slår timer i hjel.

Og om hvordan et menneske får tiden til å gå.

Men tiden selv står aldri stille,

før livets kjerne selv har sluttet med å slå.

"Man erkjenner kun sin egen svakhet,

ved sin egen medlidenhet".

En meget interessant måned i Alaska og Yukon er over. Research-turen gikk over all forventing. Jeg fikk skaffet til veie dokumentasjon på alt det jeg trenger til bokprosjektet om samisk utvandring til Alaska i 1894 og 1898. I tillegg til besøk i museer, biblioteker og på historiske steder, fikk jeg dessuten nyte godt av den utrolige gjestfriheten i The Last Frontier. Det kan du lese mer om i mitt reisebrev fra Alaska og Yukon.

Alle Alaskans får hver høst en sjekk fra amerikanske myndigheter fordi de bor i en del av statene som fra gammelt av var en utfordring å leve i. Årets sjekk er på nærmere 2000 dollar (omkring 18.000 kroner).

Hva med en liten oljesjekk fra norske myndigheter til alle Norges innbyggere fordi vi bor i et land som har trykket skatteskruen såpass hardt til at man knapt kan puste?

I Nome ved Beringhavet lå bensinprisen på vel 2.00 dollar pr. gallon (1 gallon er 3,8 liter). Dette er langt over hva de betaler f.eks. i Anchorage (1,60 dollar pr.gallon). Da jeg forlot Norge i juni lå gallonprisen i Norge på 4,62 dollar. Da jeg fortalte verten i Nome dette, mente han at de kanskje ikke skulle klage så mye på bensinprisen i Nome likevel. Han syntes det var uforståelig at Norge som et oljeproduserende land kunne ta så mye for bensinen til sine egne innbyggere.

- Vet ikke myndighetene hvor mye bensinprisen betyr for prisnivået på alle varer i et land der avstandene og transportkostnadene er så store som i Norge? mente han.

Ja, hva vet egentlig myndighetene om disse sammenhengene?

I et svensk bilmagasin fortalte en av journalistene at han måtte flytte til Norge fordi kona hadde fått seg jobb der. Han beskrev besøket hos en norsk bilforhandler, som var trivelig nok, der kona til og med fikk en blomsterbukett da de underskrev salgskontrakten på småbilen Renault Megane til kr. 230 000. For samme sum kunne han ha fått en svær Volvo V70 i Sverige, skrev han. Men norske myndigheter er jo så bekymret for at nordmenn skal få for mange nye biler og kjøre for mye. Det blir for mye forurensing av slikt, må vite. Norske myndigheter må derfor passe på egne innbyggere som om de skulle være små barn.

Tenkjaren Bertram Dybwad Brochmann (1881 – 1956) slo seg ned på Voss på 1930-talet. Han trong ro, og det fann han på Kvitheim i Storåsen. Denne veka har Brochmann-rørsla hatt stemna på Voss folkehøgskule, og sett lys på dei djupe tankane til geniet. Då deltakarane onsdag vitja Kvitheim, hadde dette mest natur som eit pilegrimstog.

* "Sirkuset vil snart rasa saman, men det er betre at det endar med forferdelse, enn at forferdelsen ingen ende får!"

* "Jesus kom for å lære oss kva som gjev Guds samfunn mellom oss!"

* "Det handlar først og fremst om kjærleik, og me har denne kjærleiken i oss!"

Sanningar og profetiar svirrar i lufta, mellom dei tjuefem menneska som står i det fine Kvitheim-tunet. Brorparten av turdeltakarane er så gamle at dei ikkje kan bli fornærma av å bli kalla det: gamle. Og dei har læra i blodet.

Barnekjære Brochmann

Men turen til Kvitheim handlar meir om mannen enn om læra. Gjertrud Hårklau kom som tenestejente til Kvitheim i 1946, og fortel:

– Eg søkte tre jobbar, og fekk tilbod om alle. Men som med alt anna var Brochmann først ute. Han telegraferte, medan dei andre skreiv brev.

Dermed reiste Gjertrud frå heimen i Surnadal saman med den vesle dottera si, med kurs for Voss.

– Brochmann tok i mot oss nedanfor tunet, og jentungen hengde seg med ein gong rundt halsen på han og ropte "Bestefar!". Han var svært glad i barn, og det krydde ofte av ungar på Kvitheim. Her var kyr, sauer, høns, ender gjæser og kalkunar. Me fekk til og med ruga ut egg frå ville grågås. Det var ein spennande stad!

Glade Kvitheim

Det var fast vane å ha øl til middagen på Kvitheim, og treåringen til Gjertrud fekk særleg smak for Bayer. Gjertrud fortel:

– Då me skulle ha første heimtur til Surnadal med Hurtigruta, ville Brochmann leggja ved litt Bayer i nistepakka til veslejenta. Men han var tom for Bayer, og la i staden ei halvflaske pils oppi. På Hurtigruta drog jenta opp ølflaska, og kunngjorde rungane: "Men eg likar no betre Bayer". Då Brochmann seinare fekk høyra om dette og korleis medpassasjerane regerte sa han berre: "Men dei forstår jo ikkje kor jentungen kjem frå!"

Kvitheim var ein stad med mykje liv og glede. Det kom stadig folk innom som vart verande ei tid og hjelpte til på bruket.

Gjertrud Hårklau tente på Kvitheim i to år, men flytta ikkje lenger enn at ho også seinare ofte var oppom for å hjelpa til.

– Kvar gong det var krise, kom eg springande smiler ho.

Mørkt kapittel

I 1930-åra var Brochmann ein markert figur i det norske politiske landskapet. Før valet i 1933 skipa han Samfundspartiet, og vart valt inn på Stortinget. Etter den tyske okkupasjonen av Noreg i 1940, heldt han ein radio-tale som gjorde at han etter krigen vart tiltala for landssvik.

– Rettsaka gjekk føre seg sommaren 1947, og på slutten av dette var han heilt utsliten, fortel Gjertrud.

Brochmann vart dømt til tre og eit halvt års fengsel, og reiste i 1949 til Ilebu for å sona. På dette tidspunktet hadde stemninga i landet roa seg litt, og han slapp å sitje heile dommen.

Men alt dette gjekk tungt inn på Brochmann, og i løpet av dei neste åra vart han alvorleg sjuk.

– Eg var opp her kvar dag, men visste ikkje korleis eg ville finna han – om han var levande eller død, seier Gjertrud.

– Hausten 1955 var det tydeleg at han ikkje kunne greie seg ein vinter til på Kvitheim, og det vart bestemt at han skulle reisa til Oslo. Brochmann junior kom og henta han. Det var vemodig å sjå han gå ut av tunet den gongen. Eg visste at eg aldri igjen kom til å sjå han i live.

Medmenensket

Bertram Dybwad Brochmann døydde i Oslo i 1956, og vart gravlagd på Voss. Han etterlet seg ei heil samfunnslære utskriven i førti bøker, og tidsskriftet Samfunnsliv som framleis kjem ut. Han etterlet seg også ein skare av medarbeidarar og tilhengjarar. Nokre av dei som stod han nær medan han levde, var med til Kvitheim. Dei nikka samstemte då Gjertrud Hårklau oppsummerte fenomenet Brochmann:

– Han var eit stort medmenneske. Det var det viktigaste. Han var noko heilt utanom det vanlege.

Jeg refererer til Hr. Kolloens analyse av samlivet blant medmennesker i våre bygder (i P2s "Sånn er livet", den 00.02.15), og påvisning av realiteten "Bygdedyret" (ja jeg ville kalle det "Det mentale bygdeuhyret som dreper sjelsroen, sjelsbalansen hos store deler av bygdebefolkningen!). Det er praktfullt av Kolloen å ta dette frem så klart og avslørende og flott av programlederen i P2 å gi det så stor og uforstyrret plass.

Så på bygdene er ikke bare Janteloven gjeldende, men også loven om plassering i båser og etter opptrukne retninger, mannsdominansen er total. (Likestillingens lover helt satt ut av funksjon). Alle unge kvinner med intuisjon og lengsler forsvinner til urbanstrøk. Fryktelig å se det illustrert som Kolloen gjør det. Det var en vekkende lang kikreklokkeklemting, særlig fordi vi har hatt tilstanden på den fjerne "hedenske" fortid – fra den tid da man ikke hadde noe sted å flytte til (jo i sin tid vikingtokter "for men only").

Og Stortinget med mange representanter for nettopp bygde-norge må ha vært og fremdeles være ufølsomme og/eller blinde – landets øverste myndighet, nasjonens våkne øye, folkets aktive samvittighet!!?? Jeg skammer meg over å tilhøre oljenasjonen. Det hele kan imidlertid ha sin historiske og naturlige forklaring. Kirken – kleresiet la grunnmuren til all dannelse og utdannelse og vår 150 årige skoleordning bygger på det grunnlaget:_og læren var: individet har sitt forhold, sitt ansvar overfor Gud, kollektivet, fellesskapet, samhørigheten måtte være menigheten. Her overtok staten etter hvert: staten skulle ta seg av kroppene, kirken av sjelene! Gud var så alt for tydelig maskulin og streng.

Kirken dyrket selve hierakiet, lagdelingen, klasseskillet! Og til tross for at den lærte "Alle er like for Gud", tillot, aksepterte, godkjente den klassesamfunnet og kløften mellom rik og fattig. Og verre ennå: den var i aller høyeste grad kvinnefiendtlig. Husk det uhyggelige: uekte født!

Vel forholdene er blitt bedre – og annerledes – men ikke uten voldsom motstand fra kleresiets side. Skolen ble etablert på kirkelig grunn. Men – ved siden av: Kirken er aldri gått i seg selv! Aldri!!

Med blikket rettet mot bygdenorge og bygdeuhyret tvinges vi til å oppfatte at tilstanden er skapt av kirken og dens forlengede arm: statens skole. Rette på forholdene? Da må vi nok først bli klar over at kristendommen, ikke er identisk med Jesusdommen: dessverre riktignok en helt uforståelig påvisning både for kirkemennesket og for statsmennesket. Vi er ikke engang i nærheten av Jesus anmodning og anbefaling: "Søk først Guds Rike og dets rettferdighet…". Dette er meget klokt plassert hinsides død og grav – tross ordet først – for at kirken kunne ta seg av og boltre seg med sjelene og staten likedan med kroppene! Jesus er død! Leve Kristus!

La oss se på forholdene i urbanstrøk og spørre, er de noe bedre, siden bygdenorge i lange tider har flyktet dit. Vi ser det jo alle:_vold, kriminaltiet, narkotika, svær kløft mellom rik og fattig, slagsmål om lønn og penger, mobbing, seksuelle utskeielser, misbruk av mindreårige, sykdom og endelig mentale lidelser. Inntrykket er dystert og mørkt selv om det er lysninger. Og årsakene? De kan jo bare ligge på akkurat samme plan som det vi så fra bygdene.

Vi burde vel også minne hverandre om denne Mesterens påvisning: "Når urettferdigheten tar overhånd blir kjærligheten kald hos de fleste…!" Og vi må spørre hverandre: Er det ikke et resultat av dette vi nå ser utspille seg både perifert og sentralt?

For å sitere den geniale Henrik Ibsen: "Vi seiler med lik i lasten". Men alle hans tilrettevisninger overfor "hans folk" – nasjonen, resulterte i at han ble erklært som dikter, dramaforfatter, skuespillskaper – så ble han ufarlig i kirke - og samfunnssammenheng! Ja, så må alle gode krefter og viljen, mobilseres for å skape trygge og sunne leveforhold for alle. Vi vil ikke ha de belastende tilstander blant oss. Men stopp nå litt, la oss huske. Vi vil være av med det uheldige, det ikke-akseptable og vi vil ha etablert det sunne og det trygge – og Homo Ludens skulle få utvikle seg. Men – støter vi ikke her på en gammel konstatering, Paulus påvisning: "Det gode du/jeg vi vil,_det kommer ikke! Det uheldige, dårlige, som vi ikke vil, kommer uvergelig!" Hvis påvisningen er riktig – og det har den jo vist seg å være gjennom 2000 år, må vi altså gå frem etter helt andre menta krefters vei. Men stopp igjen: hvem er VI? Er det, det norske folk? Er det de styrende? Autoritetene? Er det, det alminnelige du og jeg? Stortinget som øverste myndighet vil ha gode forhold og lager lover. Frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og lønnede hjelpere vil hjelpe og sliter livet av seg. Nei vi her er nok heller vi alminnelige du og jeg som ser, forstår og erkjenner + våre små miljøer. Vi stoler på de gamle klarsynte viten-skapere, de som forklarer, løser og forløser og lærer ut.

Her i landet må det vel – i sin tid – ha vært et par tusen mennesker som leste Aldous Huxleys "Brave New World" + "Brave New World revisited", Gorge Orwells "1984" eller Karin Boyes "Kallocain", og kan trekke sammenligninger mellom de samfunn disse så utvikle seg av sentralismen, pengeøkonomien og politikken, og vårt (våre) nåværende samfunnssamlivsformer. Den sammenligningen skulle skremme noen hver til ettertanke – og handling. Altså bort fra denne ikke-biologiske (syke) stat over mot et biologisk-psykologisk varmt og verdig Samfunn.

Men, enten er de avgått ved døden – det er jo virkelig to generasjoner siden de nevnte forfattere var aktive, eller så er de slått i svime av den suggesjon som utgår fra ledere-, styrere-, herskere- og politikere, om at vi har det bedre enn de fleste andre nasjoner, oljemilliarder og + brød – ingen salter-, og sirkus – sport – kultur – rytmelåter.

Det er en lykke for landet at her ennå finnes medmennesker som Kolloen og Myhre (programlederen i P2’s program, om "Bygdedyret"). Måtte de ha vekket mange!!

Vi – rettere – noen må se seg tilbake og finne frem til de viten-skapere som har analysert individ og sosio (fellesskap) og forklaret og runnet lovene for et varmt og sunt fellesskap. Ja, så må altså noen – vi – avdekke Jesus den religiøse tåke som kleresiet har frembragt rundt ham. Dette er da også allerede gjort: Bertram Dybwad Brochmann (1881 – 1956) oversatte og "moderniserte" læren og lovene gjennom sin geniale vitenskapelige virksomhet. Men – han var også så langt forut sin samtid at autoritetene så seg truet i sine posisjoner, han ble brakt til taushet og tok sin død av det.

Kanskje nå i denne "syke tid", blir noen nødt til å grave seg tilbake til de nødvendige løsninger som altså allerede er til stede, om en noe nedstøvede. Men ennå er det nok for de fleste en umulig erkjennelse at hverken kirken eller staten kan påberope seg noen som helst hjemmel for sin eksistens hos Jesus, – og ikke i B.D.B.’s vitenskapelige slutninger heller. Vi d.v.s. noen må – i alle fall – kan, gjøre erkjennelsens spranget over i Sosio – våge dette! Tilgi! Kolloen, at jeg bruker dine påvisninger og dine slutninger og fører dem ut i et større perspektiv. Du har antagelig allerede gjort det selv. Tanken har "denne› no-effekt, og vi har, noen har – en aldri hvilende skapende fantasi.

Skolen og kirken har banket inn i oss at vi ikke må være "egoistiske" og mener selvisk selvopptatt. Men ordet kommer jo fra latinsk Ego Est = Jeg Er. Dette er øyensynlig et grunnbegrep i menneskelivet: Jesus betyr også (så vidt jeg har erfart hos forskere) Jeg Er. Og hvorfor kan nå dette være så vesentlig? Det må være fordi Jeg Er Skapt "i skaperens billede", altså med egen skaperkraft, skapende fantasi, evne til fellesskap, lik kjærlighet. Egoist blir da det varme positive reelle. Det motsatte er egocentrisme (selvopptatt, selvdyrkende) det kalde, negative. "Noen" blandet engang begrepene for oss!! Vi må lære oss å omgås begrepene riktig.

Vi lærte også at vi er individer og skulle ha oppmerksomheten rettet sentralt ≈ mot det høye (Gud – Kristus), individuelt. Men vi er da satt sammen av fire elementer: Kropp, Sjel, Ånd og Sosio. De tre frøste har så noenlunde "fått sitt" mens Sosio altid er blitt undertrygt, først av kirken, senere også av staten. Individet har med andre ord aldri kunnet utfolde seg helt og fullt. Vi kjenner mekanismene som trer i funksjon når en drift ikke får utfolde seg.

Individualisme måtte dreie av i retning egocentrisme – og den ser vi da til de grader nettopp utfolde seg fritt og uhemmet i vår samliv d.v.s. det river samlivet i stykker og de ustyrlige må lulles, styres, herskes over – og vi har da fått en samfunnsform som er meget nær et diktatur.

De to institusjonene har virkelig administrert seg selv til konkurs. De må tas under behandling av "Skifteretten".

Jeg får til slutt ta meg lov til å sitere dikteren. "Det är synd om menniskan!" og fra "Det Norske Selskab" i København: "Saa vaagne vi vel op engang og bryder lænker baand og tvang."

Når vi idag kan skrive år 2000 – bør tiden også forlengst være overmoden til å betrakte forholdet mellom produktivt arbeide og administrasjon. Den teknologiske utvikling har medført stadig mer rasjonalisering og automatisering. Og dette vil fortsette. Men er det så galt? Er det ikke nettopp dette mange har sett frem til – at maskiner skal kunne overta arbeid som er preget av rutine og direkte slit?

Det pussige er at når vi er kommet til dette punkt i den industrielle utvikling – fremstår dette nærmest som et problem – istedet for en lettelse. Problemet er etter min mening istedet det overadministrerte systemet vi alle er havnet i – et formyndersystem som ingen burde applaudere, men som mange nærmest er blitt slaver av. Derfor er det fristende å sitere tanker og idéer som er beskrevet i boken "I_pakt med grunnlivs-utkastet". Boken kom første gang ut i 1977, og forfatteren – Eiliv Bakke, Lillehammer – beskrev allerede den gang forholdet på denne måte:

Fra tid til annen kan man se fremkastet den tanke at staten bør garantere alle rett til arbeid. Denne tanke tyder på en feilaktig problemstilling. Man tenker i arbeidsplasser istedenfor i varer. I_det økonomiske liv produserer man varer. Den økonomiske virksomhet skaffer også arbeidsplasser, men hovedhensikten er å produsere varer. Produserer man for behovet, og er behovet for varer på denne måte dekket, da er også det naturlige behov for arbeidskraft dekket. Oppretter man kunstige arbeidsplasser for å beskjeftige ledige arbeidere, bringer man forstyrrelse i det økonomiske liv.

Det staten kan garantere alle, er rett til underhold. Gjennom en slik garanti vil alle få del i de varer som produseres, hva enten de deltar i produksjonen eller ikke.

Man bør ta konsekvensen av dette og opprette en ny trygd som sikrer enhver borger et eksistensgrunnlag. Denne trygd må omfatte alle uansett økonomisk stilling og beskjeftigelsesmuligheter. Man må se på den som en menneskerettighet. De andre trygder vil måtte samordnes med denne trygd. For personer som fra før er sikret et eksistensgrunnlag gjennom sosial trygd, vil samordningen ikke føre til øket trygdeytelse.

Den trygd som er skissert her, vil ikke bare sikre et eksistensgrunnlag. Den har også mange andre fordeler. Den vil i det hele tatt gjøre det mulig for den enkelte borger å innrette sin tilværelse mer etter eget ønske.

Så langt Eiliv Bakke. Og det aller siste kan i tillegg sammenkoples med et skifte av politisk SYSTEM som lenge har vært savnet og etterlyst: Et alternativ til samtlige av de politiske partier som idag befinner seg i Norges nasjonalforsamling – plassert der av de fremmøtte velgere.

Det jeg tenker på er et alternativ der en rettsstat erstatter den mangeårige formynderstat. Alternativet er inngående skissert i samme bok, og spørsmålet rettes til alle: Hvem griper utfordringen – slik at vi omgår tidens uføre på en fornuftig måte? Hvis ikke noe gjøres – sementeres vi alle i et system som neppe mange frihetselskende nordmenn egentlig er tilhengere av, når alt kommer til alt.

Spørsmålet er kanskje heller om timeglasset inneholder noe særlig mer sand.

Styrende uten sans for det verneverdige, henhører blant det fjerneverdige!

***

Demokrati! Sier man. Folkestyre. Men noen vil heller styre folket. Formyndermentalerne.

Skal folket eller formynderne bestemme hvordan folkesamfunnet skal være?

Det stadig aktuelle spørsmål konkretiseres ved følgende illustrerende eksempel. Svartlamoen, en bydel med eldre verneverdige hus i Trondheim, ønskes vernet av Trøndere flest. Ordfører Marvin Viseth ville rive. Når folk som er vel bevart, vil bevare det bevaringsverdige, burde de verdiges respekt. Men Marvin ville rive. Berare oss vel for formyndermentalerne.

Hvorfor det er så riv ruskende galt å ville rive nevnte, fremgår videre av følgende vesentlige sammendrag av et seriøst men fornøyelig velskrevet innlegg av billedkunstneren Håkon Bleken. Med overskriften – Heltene er trette –i Adresseavisen.

Jeg leser i avisen av Marvin Wiseth er trett av Svartlamoen. Nå får det være nok. Dessuten blir han skjelt ut så mye, stakkar. Riktignok får han samme dag kommunens ærespris, men allikevel. Da er det man lurer på hva Marvin ville ha sagt hvis en høyere instans enn ham hadde kommet og sagt: "Nå er vi lei av at de bor her Wiseth, nå må De se til å forføye dem." Men så langt strekker ikke Marvins fantasi seg, han kan i det hele tatt ikke se at det har skjedd noe nytt. Han har ikke engang notert seg den massive folkemotstand som etter hvert har vokst frem. Dette er ordføreren vår, folkets tjener, også kapitalfolkets.

Jeg leser videre i avisen at Wiseth skal ha seg frabedt kjendiser, særlig på den gale siden. Er ikke Wiseth klar over at han selv er en ikke helt ukjent kjendis? Marvin er sikkert intelligent nok. Så intelligent at han burde forstå den tilværelsens lov som sier at betydelige mennesker på ett felt, som oftest også er betydelig på andre, selv om de ikke er politikere.

Vi kjenner også alle Marvins store ideal, nemlig Winston Churchill. Et godt ideal, jeg husker ham også, kanskje bedre enn Marvin, jeg var 11 år da krigen begynte. Det er vel ikke for meget sagt at han reddet Europa. At han kjempet mot noen av de verste demoner som historisk lys har hvilt på, og at han kunste dem. Mrvin kjemper også, kjemper drablig mot 14 verneverdige hus med beboere, det siste arbeiderstrøk i byen, og han kommer sikkert til å knuse dem. Man erindrer seg Karin Boyes ord:

"Rustad, rak och pansersluten steg jag fram,

men av angst var brynjen gjuten och av skam".

Gjennom hele denne saken har Trondheim kommune blitt overøst med forslag – positive forslag. Fra arkitekter om utbygging av strøket, forslag om samarbeid, all mulig velvilje. Men fånyttes – totalt fånyttes. Marvin er nå blitt trett stakker, nå må vi ikke plage ham mer, nå må han få rive i fred. Til fordel for hva, jo, et bilfirma. Folkets tjener.

Beskjedenhet er en dyd – sa man før. Man kan si det slik, at beskjeden er den, som vet beskjed – om seg selv. Følgelig er det så mye ubeskjedenhet ute og går. Hvor den gjerne overgår seg selv. At ubeskjedenheten tar overhånd, merkes især hos alle de kravstore som gjerne "står på krava!". Men som ikke krever noe av seg selv.

I Trønder-Avis beretter en innsender at hun på et kurs lærte å gi seg selv beskjed: "Egentlig er jeg ganske ukomplisert". Videre skrives det av "ei som fant på noe lurt": Åskrive beskjed til seg selv "på gjenstander som møtte henne hver morgen" (?) Hvorved "denne reddet mange dager". I forhold til "alle de rare kompliserte tankene som dukket opp i tide og utide". Trolig av samme slag som stadig "detter ned i tankene mine", som skrevet i et tidligere innlegg. Når refleksjonene gjør seg selv, blir tankegangen og "kvaliteten" selvsagt deretter.

Form, og dets lengde på diverse avisinnlegg, etc. bekrefter at omtalte sinnstilstand (eller lettere sinnsforvirring i tankeøyeblikket) er mer utbredt enn ønskelig, for mange lesere.

Hva gjør man med slikt? Man kunne jo begynne å bruke øyne, ører og ikke minst noe av det som bør finnes mellom ørene, på en våknere måte enn før. Det er ikke så dumt å tenke litt. Især over det man sier, skriver og gjør. Helst før. Ja, noen har begynt å lese kladden til egne innlegg, før avsendelse. Det har endog forekommet selvkritisk gjennomlesning, som har medført stryking av overflødige, lange og uklare setninger. Til almen fordel. Ut fra erfaringen: Jo korter innlegg, jo mindre tøv. Jo lengre innlegg, jo færre lesere. Imotsetning til alle de innlegg som burde hatt følgende P.s.: "Skrevet, men ikke lest, av innsenderen."

Førstnevnte innsender forteller ellers at: "Det er litt av hvert som møter en i speilet om morgenen". Det e itj lite, bærre det! Det kunne kanskje blitt litt mindre av hvert, om man realiserer hennes råd om mental omforming: "Å omforme galgenhumor i sitt eget liv til en kortfattet grei beskjed". Det er ikke så dumt – dersom man innbefatter hele tenkemåten i omformingsarbeidet. det finnes flere fornuftige menensker som er godt i gang med en mentalhygienisk loftrydding. Hvor de først rydder ut, og så utrydder alt uryddig. Så kan det bli rom for ryddige tanker. Og ikke minst ro til bestandig, avklarende eftertanke.

Her avsluttes med det beste råd jeg hittil har funnet – med like aktuell adresse til enhver leser, som til innsenderen av dette. Kort sagt et fyndord av vismannen B. Dybwad Brochmann, som kan anvendes som et daglig lys i tussmørket: "Til alle riktige slutninger, hører en uhyre skarp SELVIAKTAGELSE og SELVKRITIKK, hos den som trekker slutningene".

Mange held det som eg skriv om renta for det reine tullprat. Men for ikkje lenge sidan skreiv eg om nytt rentehopp. No kom det, og nye hopp er i vente. Men dette burde ikkje kome dersom der fanst kontakt og ordskifte mellom dei styrande på tinget og dei styrande i Norges Bank.

Der finst mange måtar å gjere det på for å unngå slike hopp. Men dei partane det gjeld sit som fangar i kvar si "glattcelle" og er som isolerte frå kvarandre. Ein ting er kva folk tener eller taper på Børsen. Noko anna er kva lån ein husbyggjar må ta opp i banken for å få tak over hovudet.

Banken tenkjer berre på pengeøkonomien. Men heile denne økonomien byggjer på fiktive talverdiar, talverdiar som infiltrerer seg i prisen på t.d. bygging av nytt husvære. Der er klår samanheng mellom det bankane gjer, det regjering og storting gjer og det folket gjer. Alt i dag må løysast i ljos av heilskapen! Dei aktive partane må søkje saman i konferansar når slike steg som renteheving eller rentesenking kjem på tale.

Samfunnet er vakse seg saman til ein levande organisme. Like lite som cellene i organismen kan ta isolerte skritt – anten dei har lov til det eller ikkje – som er til bate for heilskapen eller er med å tyne den, like lite kan ein sjef for N.B. ta isolerte skritt med renta. Der må samtalar og samhandling til mellom alle partar innanfor ein heilskap. Barrierer av murar mellom isolerte parti, organisasjonar, religionar, skular, landsdelar, leiarar mellom kraftverk og telefonselskap, må vakne i dag og lære å innordne sine steg innanfor heilskapen, elles får vi eit samfunn av privatspekulantar som riv heilskapen i mange bitar og framtida blir uviss for alle.

Her er mange partar å ta omsyn til innanfor det moderne samfunnslivet. Stortingsrepresentantane bryt barrierer når dei samtalar over ein kaffikopp, men innanfor kvar si isolerte particelle klekkjer dei ut forslaga til politikken dei fører, utan omsyn til heilskapen. Statsminister Johan Ludvik Movinkel sette krona opp i pari kurs og dermed kom 70.000 bønder på kassa. Skal eigenrådigheita, partiæra og "eg veit best" få råde ja, så gå berre vidare i Johan Movinkel sine fotspor. Dette kan lett bli eit døme på kva organisatorisk og partipolitisk eigenmektigheit kan setje i stand andsynes ungdom som skal ha hus å bu i. Dette fordi det naudsynte heilskapssynet er fråverande. Vi kan ha eit statsbudsjett som i dag går mot 600 milliardar. Dette styrer også bankane! Innanfor eit så oppsvulma budsjett, kan ein lett ta bort heile renta, ja, iallfall for dei unge som søkjer utdanning og som seinare vil setje bu. Dei har då ingen fast inntekter.

Nils Røhnebæk 

Jeg viser til utenriksredaktør Nils Morten Udgaards tankevekkende beretning om "USA – hele verdens hjernebark?" i Aftenposten 29.07.00.

Udgaard skriver at aldri har så mye hjernekraft strømmet til USA som i dag. Ikke minst er tilstrømningen enorm av studenter og forskere fra Asia. Og han viser bl.a. til uttalelse av en av Russlands fremste fysikere Kapitsa, om at det er systemene for å overføre resultatene av forskning til salgbare produkter og teknologier som forklarer USAs utrolige tiltrekningskraft.

Videre viser Udgaard til Clintons direktiv fra april i år om en international utdannelsepolitikk, der det heter at målet er "fortsatt å konkurrere med suksess i den globale økonomi, og opprettholde vår stilling som en global leder".

Udgaard skriver til slutt: "Også USAs nytte-orienterte holdning til utdannelse – effektiv, lynkarriere, størst mulig økonomisk gevinst – finner gjenklang over hele verden. Og skaper litt vemod hos dem som husker de klassiske akademiske idealene om ro, fordypning, indre vekst, og den helstøpte person. Men det er en annen historie."

Men det Udgaard her beretter bør skape litt mer vemod, for dette dreier seg om en skremmende utvikling, nettopp med USA som en "global leder". Udgaard har fått med alt det nødvendige som viser hva hjernekraften hos unge studenter og forskere fra hele verden skal brukes til: salgbare produkter, teknologier, suksess i global økonomi, størst mulig økonomisk gevinst etc.

Vi står her overfor noen av de mest avgjørende spørsmål for hele vår utvikling, og ikke minst når det gjelder forskning og utdanning! Skal vi og Europa – ja, hele verden, følge USA, _eller ser vi nå hvor dette fører hen? Kan vi bruke vår hjernekraft til å se nærmere på "en annen historie", der det dreier seg om noe langt mer enn det foran nevnte, og der ikke bare hjerebarken, men hele mennesket må komme med?

De gamle klassiske idealene kan kanskje brukes som utgangspunkt, men da må mye akademisk støv pusses vekk. For det som trengs er nytt og sannere lys over Livet, en ny livsorientering. Vi må innse at det må dreie seg om mer enn "teknologi og salgbarher", for at det skal bli noen fremtid på denne jord.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!