Sosialpsykologisk avis

Nr.11 - 14.august 1998 - 63.årgang

I helhetens lys


av Anders Ryste

Det sies at i det nye antidiktatoriske Russland finnes ca 60 forskjellige politiske partier, "ideologier", som kjemper om flertallet i Dumaen. Demokratiet er jo slik. Alle skal komme til orde. Så organiserer man seg i grupper og partier, velger seg ledere, bygger partihus hvor det ruges og ruges på den ideen som akkurat den og den gruppen vil fremme ved valgene. Retningslinjene kalles programmer. Samfunnsutviklingen imidlertid, er levende. Derfor må de politiske programmene stadig forandres. – –

  Innen mer stabile demokratier som innen f. eks. det norske, der er antal partiorganisasjoner redusert til en tylvt eller så. Oversikten blir da betre. Tanken bak det hele er at de politiske retningslinjene ikke skal monopoliseres, at ett parti skal ta luven fra alle de andre og skape diktatur. Ivår nære historie har vi hatt rikelig med diktaturer. I vår tid som i fortiden, har de alle utløst skremmende kriger og stadig nye blodbad. Isteden må det tusenhodede frie folkestyre avløse partitvangen oven fra. Folket med sine mange ideer skal ha makten.

  De forskjellige politiske ideene som organiseres, markerer seg som små pyramider rundt om i det demokratiske landskapet, med en leder på toppen som makten delegeres til. Utviklingen når en ny idé unnfanges, er at det organiseres og at et partiapparat sammentømres, alt skjer slående likt slik som når diktaturene fødes og manifesterer seg. Ennu er få eller ingen ny ide i politikken søkt fremmet etter de retningslinjer som verdens mentale frelser i Evangeliene anviser, unntatt Samfunnspartiet i årene 1933 - 40. Vil du noe virkelig nytt og godt for folket, så skal du ordne det hele slik at den største iblant dere skal være som alles trell. (I DGT valgte man ikke lederne etter taletrengthet, arv og miljø, men etter visdom og innsikt).

Dette med utvelgelsen er viktig. Det er stor forskjell på å ha sosial innsikt og det å ha partiinnsikt, innsikt i rådene eller oppdukkende religiøse systemer og trosretninger, eller det å ha innsikt i penge- og børspolitikk mot det som virkelig trengs av et moderne lederskap: å ha innsikt i et samfunns helhetsutvikling, teknologiutvikling og realøkonomisk utvikling. Inntil i dag er samtlige ledere utviklet som parti og programdyrkere, som slekt og systemdyrkere, som akademiske papirdyrkere og som seremoni og formdyrkere, som akademiske papirdyrkere og som seremoni og formdyrkere innenfor en laget lekegrind, eller, skal vi heller si som en art kyllinger innenfor eggeskallet. Hva som rører seg utenfor eggeskallet kjenner ikke partilederne og våre valgte representanter i folkets styret og råd lite og ingenting til. Hva vet byråkrater om samekonas kamp på Vidda eller fiskerkonas strev i fiskeværet. "dere er nedenfra, jeg er ovenfra", sa Kristus. Hva mente han? Hans vurdering og styrelse tok sitt utgangspunkt i helheten, ikke i parti og organisasjonstrellenes utgangspunkt i synsing og subjektiv formoding.

Men vi skal ikke bare kritisere og raljere. Det verden mangler er bevissthet om et folkesamfunns iboende utvikling og vekst. Det som den politiske og også religiøse utvikling med alt sitt strev, strir imot. Politikerne av alle avskygninger vil ikke være med på å frigjøre menneskene materielt enda vilkårene aksellererer i nye muligheter. De vil heller utvikle bankhus, monopoler, fyrstehus og digre budsjetter. De har ingen tanke for den kristne parole i samfunnet: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Skylder du skatt eller avgift til statspyramiden skal du straffes. Intet skal ettergis om du kommer til å forsynde deg. Dekalogen og Kristi evige bud skal være religion, ikke politisk praksis.

Virkelighetens liv og lære er nedtegnet i vår kristne Bibel. Men Bibelen må holdes utenfor og hvorfor? Fordi våre lærere, våre forfattere, våre vitenskapsmenn og teologer ennu ikke har forstått, at først etter at våre organisasjoner og partier, våre slekter og religioner som er å sammenlikne med egg til utruging, først når de som kyllinger kommer ut av sine tykke eller tynne skal, vil de kunne oppdage virkeligheten og deretter løse verdens floker.

Det frie markedet som liberalistene roper på, kommer ikke, derimot, det tvangsregulerte markdet kommer, og hvorfor? Fordi heller ikke disse har oppdaget våre samfunn som levende organismer under vekst og skapelse. De setter fart på maskina, men mangler styremann på brua. De er som blinde som skal lede andre blinde. De mangler helhetens lys.

Mangt å minnast om prest og kyrkje -


leder av Anders Ryste

I samtale med Anders Hovden i Oslo, ute på Nordstrand ein gong, ville han ha greie på slekta oppe i Hovdebygda. Han var tettpå 80 år den gongen. Eg kunne minne han om dei gamle. Dei som enno var i live. Han var heimekjær, den gode Hovden. Seinare ein gong sa han at teologien sin hadde han heimanfrå. Han fekk den av mor.

Oppgjennom åra høyrde eg på mange prestar, kanskje mest på prost Tjensvoll på gymnaset i Volda. Han ville gjerne innprente oss ei setning frå ein lærd engelsk teolog som sa: "There is a God allways on the job. His home is heaven." Evangeliet melder om Gudsriket på jord.

I Møre-Nytt, gjennom skrivinga mi, trefte eg prost Johan Julseth. Han var formann i The World Resister International og svoren pasifist. Det var synd for Julseth å ta liv anten det gjaldt einskildmenneske eller i krig. Passifistane trur som frau Bertha von Suthner, at det er våpenmakta som fører til krig. Eg sa det var pengemakta.

Norderval vart eg kjend med på Haldeplassen her i Ørsta og i Ålesund då han var prest der. Ein som den gongen var dømd for landssvik, fekk ingen prest til å vie seg. Han skulle giftast på nytt. Norderval tok jobben. Eg var eit av vitna. Då han såg meg på prestekontoret, vart det eit humørfylt møte. Ja, kva sa han? "Om vi i ordskifte slær kvarandre nesten i hel, så er vi no ørstingar likevel."

Men noko fekk eg aldri høyre av prestane eg møtte. Det var fleire enn dei eg nemner her. Det var den sanne soga om tiggarmunken og seinare heilagmannen Frans frå Assisi. Frans kasta frå seg all rikdom og glans, gjekk ut mellom dei fattige og forkomne. Dei som samla seg ikring han fekk namnet tiggarmunkane. Fransiskanarordenen ber namnet etter han.

I den sanne soga om Frans kjem det fram noko som først i vår tid dukkar fram att. Han sa at pengar kan ikkje gje renter! Frans forkynte eit rentefritt samfunn. Alt anna var synd mot Guds bod. Menneska gjev pengerenta æveleg liv. Tid og æve høyrer ikkje menneska til, men Gud, sa Frans. Han hadde same tankegangen som økologane har i vår tid. Vi må attende til den renta som naturen saman med reidskapane gir, sa tiggarmunken. Profitten er ikkje større og større haugar av papir, men dei store nye tekniske framstega som i dag veltar fram frå teiknebretta og maskinene. (mine ord)

Dei mange prestane eg møtte visste ingenting om teknologien, og neimen om dei visste noko om den sanne Frans si lære om den ugudelege renta heller. Den falske pengemakta bør prestane ta tak i. All denne preika om mange slags -fili – kan dei legge bort, iallfall inntil dei har teke opp att arven frå den heilage Frans, forkynner den purt og reint og såleis frigjer menneska frå Mammon. Då sluttar både krig og fattigdom.

Pengane kling i kassa, men løyser det problema?


av Anders Ryste

I gamal tid med styggever og kulde vart det lett uår i økonomien. Talen om dei sju magre og dei sju feite åra, hang saman med meteorologien. Ikkje slik i dag.

Dei sju feite åra i Aust er blitt avløyst av sju magre. Overflod av varer toppar seg på lagera. Endå det meste er stridt fram av born som inga løn får, så blir varene for dyre, takka vere veksande byråkratisering og milliardbygging. Også i Aust har dei den sjukdommen, at stat og system er inntektene for samfunnet og ikkje vareproduksjonen. Då kan det berre gå gale også der. –

Diverre, det er den kristne Vesten som driv falsk økonomiopplæring og denne opplæringa har spreidd seg verda over. Høyr på dei norske banksjefane. Dei trur at det er eit spørsmål om pengekursar og renter å skaffe menneska dagleg brød. Politikarane fylgjer bankane. Som med oljen frå havet, som no flyt som vatnet frå Lågen om våren, utover all verda, slik og med alle andre naudsynte vareslag, så pressar overfloda alle prisar til det ulønnsame. Så kjem konkursane, arbeidsløysa og rådlause politikarar. – Innvalde storleikar som diverre enno ikkje har lært å skilje millom realverdiar og fiktive prisar og tal.

Skal vi vere glade eller rasande over at teknologien gjer større og større framskritt? Kvar vil det ende med teknikken straks transistoreksplosjonen vert skikkeleg kjend? Verda får vilkår for produksjon av alle vareslag og det utan grenser! Skal vi så lenger fikle med noko vi i gamal tid kalla pengeprofitt eller sparegrisar? Pengane singlar høgt og lytt i kassaapparata, i tippeselskapa og på dei einarma bandittane. Alle blir rikare og rikare – inntil konkursane. Den som hugsar "Ompliaden" i Syd-Korea for noko sidan, hugsar vel kva overflod landet synte fram. Skyskraparane trona i bakgrunnen. Men i dag? 50% av folket går ledige og syg på labben.

Slik vil det ikkje gå her, seier bank of England og Verdsbanken. Slikt kan berre skje andre stader. Men det trong ikkje skje, verken andre stader eller her, den dagen det går opp for bankane og dei styrande at det må til eit samla rekneskap for landet. Eit rekneskap som ikkje driv og lurer seg sjølv på kva som skal stå på plussida og kva som skal stå på minussida i samfunnssamanhang. Idag skattlegg ein i stor stil dei postane som står på minussida og på den måten får fram budsjetta. Sanneleg, ein ny tenkjemåte, ein åndsrevolusjon er i dag einaste vegen å kome vidare på så den sjølvlaga krisa midt i vareoverfloda kan avhjelpast.

Fra "Massesjelens hemmeligheter" av B.D.Brochmann

Den menale tilstand som nå behersker massesjelen, har som fast regel å mistenkeliggjøre individene og rendyrke de upersonlige institusjoner. Denne infantilisme truer med å føre våre moderne samfunn tilbake til oldtiden og middelalderens samlivsformer. Man tillater ikke engang geniet å utvikle seg. Man rendyrker det almindelige og tåler ikke det geniale, som alltid hadde den rolle å trekke massene etter seg, oppover og framover. Den eneste unntagelse fra denne regel ser vi på sportsplassene. Hvor merkelig nok den frie konkurranse ennå ikke er opphevet. Men der, hvor det økonomiske liv, kappestriden i å yte det dyktigste, der vender man seg med forakt imot det geniale, mot det dyktige og foretaksomme geni. Og hvorfor det? Fordi hele mentaliteten er innstillet med uvilje overfor den naturlige, selvfølgelige dyktighet innenfor det økonomiske driftsområde.

Ikke alle legger merke til at de tekniske framskritt skyldes de skapende genier eller Guder. Ikke alle ser at den tekniske utvikling er en selvvirksom utvikling, som hverken er besluttet av storting eller av regjering. Folk tenker seg visst at staten bygger veier, og biler, luftruter og maskiner. Man legger ikke merke til at det er ånden utenfor staten som skaper alle framskritt og at det er ånden i institusjonen staten som motarbeider alle framskritt. Framskritt for institusjonen i staten betyr f.eks. høyere frakter og takster, mens framskritt i teknisk henseende betyr lavere og billigere takster. Ingen har besluttet utvikling, vekst og framskritt, for det gjør altsammen seg selv.

Tendensen i all den skapende teknikk er denne at det skal bli billigere og lettvintere å dekke våre materielle behov. Det kan ingen ta feil av.Istedenfor det lønnsomme prisfall – retning mot 0, så arbeider man diamentralt motsatt – retning mot profitt – uendelig. Om dette skjer bevisst eller ubevisst – det er en sak for seg, men det skjer. Hele det pengetekniske liv arter seg på den måten at den skapende utvikling går den ene veien mot lavere og lavere priser, og det politiske liv går den stikk motsatte vei – mot høyere og høyere priser. Man kaller det i politikken for "lønnsomhetslinjen" å motarbeide den skapende utvikling og den "krisetilstand" som dette skaper kalles "finanskrise" dette forhold vil fortsette hvor lenge? Selvfølgelig nøyaktig så lenge som at menneskene offisielt erkjenner at de er kommet i skade for å ha motarbeidet den skapende utvikling. I og med at vi kapitaliserer de bokførte verdier oppover og altså samler på tall og samler på symboler, så samler vi også – enten vi vet det eller ikke – på mere sentralisering – mere og mere statskultus og statsdyrkelse, mere og mere institusjoner og administrasjoner. Det ene symbolet så å si trekker det annet etter seg.

Dersom vi går den annen vei og dekapitaliserer, altså arbeider i retning av et lønnsomt prisfall – går samme vei som det tekniske framskritt, så følger det logisk at vi må gå den annen vei motsatte av statssentralismen – da må vi gå desentraliseringens vei, – vi må avlaste og avvikle sentraladministrasjonen, innføre bransjestyre og gå over til å desentralisere samfunnet.

Kapitalisme og sentralisme er en og samme sak, og omvendt er desentralisme og dekapitalisme en og samme tendens eller ting. Hva er det egentlig den skapende utvikling foretar seg i og med vårt levende menenskesamfunn? Hva er det som skjer med oss? Forandrer samfunnet sin struktur eller sin morfologiske bygning og i tilfelle hvorledes? Det kan ikke være mer enn en mening om det spørsmålet – at det som livet har skapt – den utviklingsretning som vi kan iaktta fra uminnelig langt tilbake i tiden og inntil nå, det er en bestemt tendens i retning av differensiering og spesialisering.

Alle primitive samfunn begynner med at enhver man praktisk talt er seg selv nok. Som en bonde i Norge for nogen hundre år tilbake: Han var snekker og skomaker og smed og fisker og alt i en og samme person. Men jo mere samfunnet utvikler seg – jo lenger kommer fram i moderne samfunnsdannelse, desto mere ser vi av spesialisering, arbeidsdeling og differensiering på alle samfunnslivets områder. Samfunnet vokser etter lignende lover og formasjoner som alt annet organisk liv. Og hvorfor? Hvem har bestemt at det skal utvikle seg slik? Skjer det kanskje fordi at stortinget har besluttet at vi skal ha arbeidsdeling?Eller fordi at et politisk parti har den geniale tanke å sette på sitt program: Vi gjennemfører arbeidsdeling og spesialisering? Nei, tvertimot. På tross av alle partier, på tross av alle lovparagrafer, bak ryggen av alt som heter politikere og statsmenn, så går den skapende utviklling sin rolige gang i retning av større og større differensiering mellem menneskene. Men ser vi på de politiske partier og systemer så ser vi tydelig den stikk motsatte tendens. All partipolitikk arbeider på saueflokksystemet, bjellesau og rasjonell fedrift. Det ser ut som den størst mulige generalisering var alle nåtidens politikeres ideal – altså noget stikk motsatt av den skapende utvikling. Organisasjonssystemet med den størst mulige likhet er nemlig det stikk motsatte av det organiske system, hvor den størst mulige differensiering er betingelsen for de høyere livsformer. Den lave organisme er en primitiv èn – eller to-cellet organisme, den høyt utviklede organisme derimot består av en masse forskjellige celler og differensierte organer med vidt forskjellige funksjoner. Det er en høyst differensiert celledannelse som er det karakteristiske for de høyere livsformer, slik at jo høyere livsformene utvikler seg, desto mere differensiert blir de i sin celleoppbygning og i sin strukturoppbygning.

Vi ser altså her igjen den samme konflikt mellom samfunns administrasjonen og utviklingen, som på det pengetekniske område. Men uten at nogen har besluttet det eller villet det, så vokser det levende samfunn etter samme prinsipper som våre egne legemer, og som alle andre organismer. Fra det enkle alltid oppover til det mere sammensatte og differensierte. Men i alle politiske organisasjoner vil man den motsatte vei vekk fra forskjelligheten og egenarter og tilbake til det primitive og ensartede. Hvis utviklingen av samfunnslivet skulle fulgt det politiske prinsipp, så hadde vi begynt med arbeidsdeling og spesialisering – som primitive folk – og så hadde vi som kulturfolk endt med den tilstand at alle utfører det samme eller at alle hadde den samme funksjon og at vi ble så like som vanndråper alle sammen.

Og da hadde altså sentralismen, statsdiktaturet og hele den sentralistiske samfunnsbygning vært konform med naturen, med den skapende utvikling. Men nå er forholdet altså omvendt og dette burde bringe vitenskapen og menneskeånden til ettertanke. For når den skapende utvikling en gang for alle beveger seg fra det enkle oppover og utover til det sammensatte, så kan det umulig betale seg for oss å opprettholde i samfunnssystemet en sosialteknikk – en administrasjonsordning – en behandling av oss selv og av hverandre som går i stikk motsatt retning av den skapende utvikling.

Denne universale skapende selvvirksomhet spør ikke om du og jeg "er enige", om du synes dette eller om vi ikke synes det, om vi er av den oppfatning eller av den oppfatning. Livet spør ikke om det, livet bare følger konsekvent sin linje, og hvis du og jeg ikke skjønner det så at du og jeg kommer til å synes noget annet, så kommer vi i opposisjon til det universalt lovmessige, og så skaper vi helvete for oss selv og for hverandre. Og det helvete vil fortsette så lenge til vi oppdager grunnen til skuffelsen, nemlig det at vi motarbeider skapelsen og utviklingen. Denne differensieringen i menneskelivet har aldri vært protokollert, den har aldri vært opplest – og vedtatt i nogen forsamling. Den har aldri vært lovfestet på papiret i form av juridiske paragrafer, men den var og blir fra evighet til evighet.

Skatten i åkren, den største, men glemte verdi


av Nils Røhnebæk

Kan en mann som eier en åker, so han hadde kjøpt fordi han oppdaget at det lå en meget verdifull skatt i den, glemme hele skatten? Kan han la være å grave den fram, betrakte den grundig, og se hva det virkelig dreier seg om?

Kan et folk, som har arvet så mye, glemme det mest fundamentale og verdifulle som ligger i denne arv? Kan denne verdi, som overgår alle andre verdier, oversees, forties og saboteres – til og med i den pågående verdidebatt?

I følge Jesus Kristus er denne skatt og verdi intet mindre enn Guds Rike! Han illustrerte dette bl.a. med lignelsen om skatten i åkeren og den meget kostelige perlen, som Guds Rike er å ligne med. For denne verdi, for Guds Rike, er det i følge Jesus verd å ofre alt!

Alt i Jesui forkynnelse dreier seg om Guds Rike. Det er helheten og hovedbegrepet i evangeliene og kristendommen. Ja, også etter oppstandelsen talte han til disiplene om det som hører Guds Rike til. Og det at dette Riket er kommet nær var selve gledesbudskapet som de skulle gå ut med. Det var dette Riket som skulle forkynnes for alle folkeslag. Det var dette Riket vi skulle søke først av alt. Det var dette Riket vi skulle be om å komme, slik at Guds vilje skal skje, som i himmelen, så og på jorden. Det var dette Riket vi hele tiden skulle ha oppmerksomheten rettet mot, og ikke se oss tilbake. Det var dette Riket vi skulle trenge oss inn i med makt, og rive til oss!

Alt dette i følge Jesus Kristus. Men hvor går oppmerksomheten i dag i vårt folk? Har vi glemt hele denne skatten? Dyrker vi kun "poteter og politikk" i jordskorpen, uten å ofre en tanke på hva som hele tiden har ligget som det grunnleggende under overflaten?

Det kan komme noe positivt ut av verdidebatten, men uttallige verdier som trekkes fram kan bli hengende i løse luften og forsvinne, dersom sammenhengen og helheten mangler?

I vår kristne arv er altså skatten i åkeren, perlen framfor alle perler, verdien over alle verdier, Guds Rike! Det er Livets mening og mål, den altomfattende, evige, urokkelige helhet, som angår både individ og samfunn. Og det er ikke alene et helhetsbegrep, men er selve virkeligheten, skapt og styrt av Gud! Glemmer også verdikommisjonen denne hovedsaken og hovedverdien?

Til overmål


dikt av Svein Otto Hauffen

"Målet er fotballens orgasme". Så ble sagt

av en med ordet i sin makt.

 

Det skåres mål til overmål

i fotballspill om dagen.

Akkompagnert av skrik og skrål.

For mange: Landeplagen.

 

Det virker som narkotika.

Gir kollektiv psykose

til alle dem som ei får nok,

men helst tar overdose.

 

Ja, ikke minst på alle dem

som daglig går i transe,

mens sportes avgud dyrkes frem

som midtpunkt i de mange hjem.

Og knapt nok lar seg stanse.

 

Det er kort sagt, den lett fatale

dilerium-form, sportomortale –

som gjør folk delvis fotballgale.

 

Den savner ikke rus-promille,

som er blitt "high" i fotball-dille.

Og lever høyt og på stor fot

som såkalt fotball-idiot.

Dog innerst – går det ille…

 

Og selv når mange ikke aner

det – får menneskets verdighet

rå eselspark på fotballbaner.

Brølapers tumleplass, uten bananer.

 

Når noen kommer i slik fase

av akutt fotballdill-ekstase,

hvem kan vel da mental-befri

folk fra slikt massehysteri?

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside