Stortinget vil tilbake til middelalderen

I mange år har de hyppige sedelighetsforbrytelser vakt den opinion hos mange av våre mest tankeløse medmennesker, at sedelighetsforbryterne måtte uskadeliggjøres ved kastrasjon. Dette var de mange som bare konstaterte at Jeppe drikker, men ikke spurte hvorfor Jeppe drakk. Og så har skriket på sådan uskadeliggjørelse ført til, at endelig straffelovkomiteen så sent som i 1925 drøftet spørsmålet. Da komiteen følte den instinktmessige motstand hos den almindelige sunne mann mot denne middelalderske tanke om kastrasjon, fremholdt komiteen at der som et første skritt ved lov burde åpnes adgang til sterilisering efter en persons egen begjæring eller samtykke. Man gikk nemlig ut fra at slik adgang vilde ha den betydning "at sedelighetsforbrytere som er dømt til langvarig straff eller internering, i egeninteresse vilde begjære kastrasjon for å gjenvinne friheten tidligere". Også mot denne tanke reagerte imidlertid folk meget sterkt, hvorfor tanken den gang ikke blev gjennemført.

Men i 1932 tok den samme straffelovkomite saken op på ny, men fra en annen kant. Det var nu ikke for å beskytte sig mot sedelighetsforbrytere, men der skulde ved lov åpnes adgang til å fjerne forplantningsevnen hos sinnssyke, hos idioter og mindreverdige individer. Det var rasebiologene som gjorde fremstøt for å forbedre rasen ved sterilasjon (eventuelt ved kastrasjon). Det gjaldt å "hindre at sykelige sjelstilstander eller legemlige mangler blir overført på avkom". Når først prinsippet om sterilasjon var blitt knesatt, skulde man derefter komme til tvungen kastrasjon, idet man i premissene for loven vilde fastsette som forutsetning: "lovrevisjon innen 5 år".

På sådan bakgrunn fremsatte justisdepartementet for inneværende storting proposisjon til "lov om adgang til sterilisering, m.v." Stortingets justiskomité mener, "at så vel hensynet til almenheten som til efterslekten taler for disse i sig selv alvorlige inngrep overfor mindreverdige og svakt utrustede individer". Men komiteen trøster sig med at lægevidenskapen nu er kommet så langt, at "der kan anvendes ikke bare kastrasjon, men også andre og mindre vidtgående seksualinngrep" (sterilisasjon).

Lovforslaget kom til å gå ut på at der skulde være lovlig adgang til "å opheve en persons forplantningsevne eller kjønsdrift ("seksualinngrep"). Adgangen gjelder dem som selv begjærer det ("av nogen aktverdig grunn"). Men på "sinnsyke og på personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner" kan seksualinngrep foretas også selv om vedkommende selv ikke vil det, når bare vergen vil det. Betingelsen er at "begjæring fremsettes av vergen, og at der ikke er håp om helbredelse eller vesentlig bedring, og det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeide å sørge for sig og avkom (sic!), eller at en sykelig sjelstilstand eller betydelig legemlig mangel vilde bli overført på avkom, eller han (den sinnssyke) pga abnorm kjønnsdrift vil begå sedelighetsforbrytelser". I slike tilfelle kan anmodning om seksualinngrep også fremsettes av politimester eller fengsels- eller asylbestyrer. Samtykke må da innhentes hos vedkommende verge.

Tillatelsen tilseksualinngrepet gis av medisinaldirektøren, "som bestemmer inngrepets art og hvor det kan finne sted og av hvem det skal utføres". – Eventuelt av et sakkyndig råd. "Hvis vergen ikke antas skikket til å avgi erklæring om seksualinngrep, kan det sakkyndige råd forlange opnevnt av sorenskriver eller byrett "ny verge" for nogen umyndig! – Alle som i embeds medfør "får med behandling av steriliseringssaker å gjøre, plikter å bevare taushet. – Og før der av disse utenforstående, som har avgjørelsen, "blir gitt tillatelse til seksualinngrep på gift person, skal ektefellen så vidt mulig få adgang til å uttale sig om begjæringen"(!)

Vi føier her til, at der må skjelnes mellem sterilisasjon (som kan brukes i rasehygienisk hensikt), hvorved forplantningsevnen fjernes, men hvor evnen til ereksjon og samleie sies å forbli i behold, og hvor individets potens i så måte altså skulde forbli intakt. – og kastrasjon, som jo samtiden hevder er "det eneste middel" til forhindring av sedelighetsforbrytelser, hvad så vel "straffelovkomiteen av 1925 og justiskomiteen i stortinget nu går ut fra. Ved kastraksjon blir individet ikke alene forplantningsudyktig, men også helt impotent, – altså uten evne til samleie.

Men i lovforslaget mikses de to begreper sammen, idet der hele tiden tales om "seksualinngrep".

Komiteinnstillingen til odelstinget omhandler tvungne seksualinngrep hos sinnssyke. "Flere av stortingets justiskomites medlemmer har imidlertid hatt under overveielse, at der bør åpnes adgang også til tvungen kastrasjon av ("ikke sinnssyke") sedelighetsforbrytere, "når det er grunn til å tro, at de på ny vil begå sedelighetsforbrytelser", – og disse stortingsmenn "forbeholder sig under lovens behandling å stemme for sådan tilføielse til loven".

Man kan tenke sig til hvilke samfundstilstander slike lovbestemmelser vil føre til. Man har daglig erfaring for hvad bare sinssykeloven kan avstedkomme av kalamiteter, av trakasserier, av hevnakter og tragedier, hvor menneskeskjebner er innsatsen. Men dette er enda til en viss grad gjenoprettelig. Ved kastrasjonsloven derimot, der er ofrets skjebne uoprettelig og for all tid beseglet.

Hvordan er det mulig at en slik middelalderlov kan fremkomme anno 1934? Forklaringen er at hele vår tid beherskes av den hedensk-romerske rettsopfatnings ånd, som jo også er grunnlaget for hele vår tids rettsvesen og moral. Det er tanken utelukkende om synd (forseelse) og straff. Alle konstaterer at Jeppe drikker. Altså skal han dømmes og straffes. Ingen følger den kristne moral, til tross for at vi jo skilter med 900 års kristendom i Norge. Og dog lærte Kristus menneskene: Dømmer ikke, at I ikke selv skal dømmes. Sett eder ikke mot det onde. Men gjør det gode. Kristus pekte også på at vi også måtte spørre hvorfor Jeppe drikker. Det er ikke bare Jeppe selv som har skylden for det. Han kan jo ikke unddra sig virkningene fra sine omgivelser: "Den som er uskyldig kaste den første sten".

Vår tid lever altså i den gamle hedenske oldtids ånd, til tross for at både har Kristus levet og gitt sine advarsler, og også har vår tids nye videnskap, psykologien, klartlagt det sinnssvake ved den hedensk-romerske opfatning om synd, dom og straff, og bevist riktigheten av Kristi syn.

Det er nemlig en naturlov dette, at et individ ikke kan helbredes ved straff. Man må søke ned til den sjelelige årsak til forbrytelsen, og så ad psykologisk vei fjerne årsaken. Først derved blir forbryteren helbredet og gjengitt samfundet som nyttig og verdifullt individ. Men om disse ting som psykoanalysen har klarlagt, og hvorom bl.a. den kjente psykoanalytiker, dr. Næsgaard i Danmark, har uttalt sig, – om disse ting vet de norske myndigheter og politikere ingen ting. Eller later iallfall som om de ikke vet det, og setter sig på sin høie hest.

Men ubevisst skammer de sig over hvad de har fore med denne lov. Det er ikke uten grunn at loven bestemmer at de medvirkende i lovens tragedier skal bevare taushet.

Ubevisst er de på det rene med at de er på feil vei, og at miljøet har sin store innvirkning på individet. – Vår tids forbrytere, sedelighetsforbrytere, sinnssyke og åndssvake, de er jo prisen for vår tids kultur. De er de for de styrende lite smigrende frukter av den nuværende samfundsorden. "På fruktene skal treet kjennes". Men denne naturlov vil ikke vår tids mennesker erkjenne og ta konsekvensen av. Hvis de det gjorde, så vilde de nemlig være på det rene med at det eneste effektive middel til rasehygiene og til ophør av forbrytelser er å skaffe rettferdige samfundsforhold. Derfor blir sterilisasjon og kastrasjon bare voldelige inngrep – uten varig ophevelse av de beklagelsesverdige symptomer som sedelighetsforbrytelser og åndssvakhet er. Varig bedring på alle områder får man bare ved å fjerne årsakene – de slette samfundsforhold. Og altså komme over til et rettferdig samfund. Men vår tid vil bare sette lapp på et gammelt klædebon og prolongere de dårlige samfundsforhold. Derfor har vi veldedighet. Derfor har vi lover om sterilisasjon og kastrasjon.

Ved lovens behandling i odelstinget blev lovforslaget fremlagt av Erling Bjørnson, Aulestad, ut fra den betraktning at man skal kultivere mennesker som man kultiverer dyr og planter, hvor man plukker vekk snyltedyr og ukrutt. Han så Tyskland som et ideal, hvor man i rasehygienisk hensikt hadde gjennomført tvangssterilisering. – Han talte begeistret om lovens forventede velsignelser og forbeholdt sig ved behandlingen av den enkelte paragraf å stemme for tilleggsforslaget om tvungen kastrasjon av de almindelige sedelighetsforbrytere. Han så hele tiden sjeven i sin brors øie, men bjelken i samfundets blev han ikke var. Han håpet "det utmerkede lovforslag" måtte gå glatt igjennem.

Ingeniør Bonde uttalte derefter: Jeg har ikke det samme syn på det lovforslag som her er fremlagt som komiteens ordfører nettop gav uttrykk for. Jeg finner at dette lovforslag er et av de farligste lovforslag som overhodet er fremlagt her i landet.

Det er jo klart at det må være et visst forhold mellem samfund og individ, men der er i dette tilfelle rettet et angrep på individet, hvorved man i høi grad retter baker for smed. Vi må jo huske på at forbryterne blir ikke forbrytere i kraft bare av sig selv, men de blir forbrytere i kraft også av det miljø, de omgivelser de lever i. Det er de samfundsforhold vi lever under som skaper de forbrytere vi har, det er prisen vi må betale for de dårlige samfundsforhold.

Når vi legger sedelighetsforbryteren hans forbrytelse til last og dømmer ham, så er vi på feil vei. Det er underlig at vi i et land, hvor vi snakker om 900 års kristendom, fullstendig har glemt vår barnelærdom. Det var en mann for 1900 år siden som sa i en lignende situasjon: Den som er uten skyld, han kaste den første sten. Men vi i Norges storting, anno 1934, vi innbydes her i odelstinget til å dømme individet for det som vi selv gjennem vår samfundsorden har ansvaret for. Løsningen av dette spørsmål er ikke den at vi skal gå til voldelige inngrep på individet, men løsningen, den eneste varige løsning og også den eneste mulige rasehygiene i lengden er den ting at vi får endret på de samfundsforhold vi lever under, og dermed også får redusert forbrytelsens antall. Vi må tilrettelegge bedre jordbunn og bedre vekstforhold. Jeg mener det er barbarisk og middelaldersk å la individet lide for det som samfundet har skylden for.

Min opfatning er, at det er en slett forberedelse det fremlagte lovforslag har vært gjenstand for. Det er jo klart at den nye videnskap som går sin seiersgang over hele verden, den nye psykologi, har et helt annet syn på forbrytere og forbrytelser enn den gamle hedensk-romerske opfatning som ligger til grunn for vårt juridiske system. Det er jo klart at en sedelighetsforbryter utfører sin forbrytelse i en sjelelig nød, det er det sjelelige forhold ved individet som skaper forbryteren, og man forbedrer ikke en forbryter ved å sperre ham inne i et fengsel. Er man sikker på at man ikke skal få uskadeliggjort en sedelighetsforbryter, så kan man sette ham i et fengsel en 2–3 år og så slippe ham ut igjen, for da er det noget som er helt klart, at da er han ti ganger verre enn da han blev satt inn. Men den nye videnskap er fullt på det rene med at en sedelighetsforbryter kan helbredes gjennem psykoanalytisk påvirkning. Psykoanalysen har nettop som opgave å gjøre også forbrytere til nyttige samfundsmennesker igjen. Det er en utredning av de forhold vi savner i forberedelsen til denne lov.

Jeg vil på det bestemteste advare mot at man treffer nogen beslutning om dette lovforslag idag, jeg vil foreslå at saken utsettes, inntil den også er utredet på det område den nye videnskap her er kommet til og som hele verden over nu vekker den største opmerksomhet.

Sorenskriver Bonnevie i lovkomiteeen uttalte derefter bl..a.:

"Jeg tror at denne sak har fått en meget omhyggelig forberedelse. Det som kunde sies å mangle i lovens forberedelse og forarbeid, er vel dette ene, at de synsmåter som Samfundspartiet representerer ikke har fått gjøre sig gjeldende, men ellers mener jeg den i alle deler er vel forberedt. Jeg mener også at de uttalelser som representanten Bonde kom med, i virkeligheten skyter over mål. Så lenge lovforslaget ikke har møtt motsigelse fra noget annet hold enn Samfundspartiet, og da vi her står overfor en enstemmig innstilling, akter jeg ikke å komme nærmere inn på denne lov og det alvorlige materiale den gjelder –". Forøvrig fremholdt han, "at selvsagt måtte individets rett veies overfor samfundets rett". Og lovforslaget "var ikke et resultat bare eller fortrinsvis av hvad man iTyskland under Hitler har foreslått".

Statsadvokat Fjalstad som likeledes var medlem av lovkomiteen, avviste likeledes flott Bondes angrep. Hans argument var, at Bonde kunde ikke ha lest innstillingen. Han forbeholdt sig å opta tilleggsforslag ved paragrafbehandlingen.

Justisministeren var også flott avvisende.

Bonde: Det var typisk å høre hr. Bonnevies inkonsekvente uttalelser hvor han gjorde sig til talsmann for at de meninger som jeg forfekter, kunde det ikke tas hensyn til, fordi de kom fra en enkelt mann i et enkelt parti, mens det stod en enstemmig komiteinnstilling mot mig.Det er jo så her i stortinget, at den individuelle mening teller ikke, det er bare partimeningen. Og når jeg da representerer et helt parti, vil jeg sette stor pris på om det konsekvent blev tatt hensyn til den mening som jeg forfekter.

Det er så, at ingen kan benekte den ting at der i utredningen vedrørende dette lovforslag ikke er tatt hensyn til de nye resultater som man gjennem den nye psykologi og psykoanalysen er kommet til ut over verden. Det kan statsråden ikke benekte, det kan ingen benekte. Og da har jeg rett til å karakterisere tingen sådan som jeg har gjort, fordi jeg mener det er et vesentlig punkt i tingen. Og jeg mener det er i høi grad påkrevet av odelstinget å vise den største forsiktighet like overfor de voldelige inngrep som her er antydet og som man sikter på likeoverfor individet. Og man kan heller ikke komme forbi den ting der, at man retter baker for smed, når man tar fatt på individet utelukkende for de ting som også samfundet har den største skyld for. Jeg vil så innstendig jeg kan, henstille til odelstinget at det ikke vedtar denne skjebnesvangre lov nu iår, men nærmere overveier spørsmålet til næste år.

Erling Bjørnson talte i affekt for "dette lovforslag, som har gått sin seiersgang over hele verden. La så Samfundspartiet få lov til å stå der. Det er ikke første gang jeg kjemper mot den reaktionære linje i dette partis program under navn av en frihet som vi andre ikke forstår".

Bonnevie mente at Bonde la noget mere i lovforslaget enn det inneholdt, og fremholdt at det var behandlet også av psykologer som N. Vogt og Scharffenberg.

Bonde:Jeg har selvfølgelig studert proposisjonen og dens forarbeider meget inngående, og jeg behandlet tingen ganske enkelt ut fra den ånd og den mening som liger i loven, og jeg vil bare sette fingeren på at det videnskapelig sett er erkjent nu at der er andre måter å løse de spørsmål på som loven tar sikte på å løse, der er andre måter enn ved voldelige inngrep på individet, og ut fra den forutsetning mener jeg at man skal være forsiktig med å vedta en så brutal lov som denne.

Når hr. Bonnevie nevnte, at det har vært forelagt for psykologer som doktor Vogt og doktor Scharffenberg, så vil jeg bare gjøre opmerksom på, at den psykologi som de representerer, ikke har noget med den psykologiske videnskap å gjøre som jeg tenker på, nemlig psykoanalysen, og jeg fastholder, at lovforslaget ikke er forberedt under hensynstagen til det som faktisk foreligger på det videnskapelige psykologiske område.

Ved voteringen blev Bondes utsettelsesforslag forkastet mot 1 stemme.

Men så hendte det pussige, at under behandlingen av de enkelte paragrafer, da undlot både hr. Bjørnson og hr. Bonnevie og hr. Fjalstad og alle de andre kastrasjonsvenner å fremsette det meget omhandlede tilleggsforslag! Så tvungen kastrasjon av sedelighetsforbrytere blev ikke lovfestet denne gang!

Men tendensen er der. Derfor gjelder det fremtidig å være dobbelt våken. Fanden vil ha menneskene tilbake til middelalderen. Og han benytter prinsippet:først en finger, så hele hånden –.

Bondevik sammen med regjeringen vil ha det til at det er dennes fortjeneste at vi i dag har rimelig god utvikling i norsk industri og tilsvarende synkende ledighetstall. Jeg er ikke så sikker på om det holder stikk. Siden slutten av 60-årene og ut gjennom 70-årene kom nedgangen – ute. Årsaken? Overfylte lager av alle slag. Synkende omsetning med deravfølgende flere og flere ledige hender. Ikjølvannet av dette kom konkursene og arbeidsnedleggelsene over en lav sko. Og her er vi ved poenget når det gjelder å forstå disse mystiske maktene som benevnes tider og konkjunkturer.

I dag regnes det som oppgangstider igjen, men prisen for disse finnes i hva som i mellomtiden er blitt avskrevet av fiktiv kapital som ellers skulle forrentes og således utgjøre en del av omkostningene i vareprisene. Dersom en ser økonomien i sammenheng, kan det simpelten uttrykkes i en økonomisk lov: Når lagrene fylles fordi varene ikke kan omsettes regningssvarende kommer det av seg selv en ufrivillig dekapitalisering. Det ufrivillige middelet er konkursene, arbeidsledigheten og kapitalavskrivningene. Når så disse forholdene har fått herjet en kortere eller lengre tid, er så stor del av kapitalutgiftene som skulle vært kalkulert inn i omsetningen fjernet, at lønnsomheten ved produksjonen vender tilbake.

Slik vil det på ny svinge mot nedgangstider igjen, straks prisnivået, takket være nye tallopp-hopninger på nytt er blitt for høyt for å gi regninssvarende salg. Tider og konjunkturer er ikke slike mystiske størrelser som de utgis for. De skapes av overkapasitet i produksjonen – noe som under andre forhold skulle være en lykke for verden. Men slik det nu er, blir verdens samlede store produksjonskapasitet til ulykke, fordi den jo skal være lønnsom innenfor vårt merkantile kjøp og salgssystem. Det går ikke.

Produksjonskapasiteten i dag er stor nok til å sprenge alle rammer for lønnssomhet. Skulle vi da tenke på et nytt økonomisk system med frivillig dekapitalisering for å forebygge at nye nedgangstider med ufrivillig dekapitalisering oppstår? Hva om en ny økonomisk verdensorden gikk ut på, skrittvis å stryke verdens samlede pengegjeld?

Når lønnsoppgjør blir lønnsopprør

blir meget ikke slik som før.

Egoismen satt i lønnssystem,

bevirker økende samfunnsproblem.

Især når velfødd direktør

skal øke mest, tross topp fra før.

Mens taperne er pensjonister

og de som ministatus frister.

Om taperne er tapre,

og holder ut, tross alt,

er det dog urettferdig

uverdig, hardt og kaldt.

For noen er det om å gjøre,

til kravstorhet å sinnsforføre.

Inntil mangt ender i uføre.

Og fører lett til sinnsopprør,

så mange gjør det man ei bør.

Ved alles krig mot alle –

vil medmenneskelighet forfalle.

Det går på mental vold og press.

Konflikt og trusler, strid og stress.

Jungelens lov. Den sterkestes rett.

Grådighets seier.Rått næringsvett.

Under behandlingen av jernbanebudgettet uttalte ingeniør Bonde ifølge det stenografiske referat:

Bonde:Innstillingen om jernbanevesenet er et ganske tidstypisk dokument. Det er bemerkelsesverdig at det i en veldig bedrift som Norges statsbaner, som dog har 2 millioner kunder, ikke skal være mulig å få skikkelig balanse i driftsregnskapet. Det dreier sig jo om et dundrende underskudd på 50 millioner kroner – rentene innbefattet. Hvis en privat bedrift år efter år opviste et slikt resultat, så er det jo klart at dens driftsmåte for lenge siden vilde være tatt op til revisjon, slik at man hadde fått driftsmåten omlagt på et mer rasjonelt grunnlag. Men til tross for at klarsynte menn også i denne forsamling år etter år har pekt på dette forhold, så er det til nu ikke skjedd nogen forandring. Det synes å være høist påkrevet at det nu skjer en omlegging langt mer radikal og langt mer inngripende enn de pirkeforslag som foreligger dels fra sparekomiteen og dels fra den nedsatte spesialkomite.

Vi må efter mitt skjønn få Statsbanene over til å bli en frittstående branchestyrt bedrift, hvor bedriftens ledelse og funksjonærer får vingefang for sitt initiativ og handlekraft, men hvor også det personlige ansvar blir effektivt i fullt monn. Det må bli slutt på at instanser som et usakkyndig departement og Stortinget skal binde på mange områder en faglig bedriftsledelse på hender og føtter og at vi, slik som i innstillingen her, får oss forelagt til avgjørelse detaljspørsmål vedrørende driften som bare hører hjemme hos den ansvarlige, faglige ledelse. Når spørsmålet blir aktuelt, vil jeg, for å markere det samfundssyn som vi i samfundspartiet går inn for, fremsette et forslag om en slik radikal omlegging av Statsbanenes drift. Vi må over til et fritt branchestyre, basert på gjensidig tillit og på tjenerånd i forbindelse med et høit utviklet personlig ansvar.

Statsbanene går med et stadig og veldig underskudd. Det er først og fremst inntektene som svikter. Hovedstyret søker å trøste sig selv og andre med at det er på samme vis i andre land, men det synes mig å være en dårlig trøst. Det var bedre ikke å drive strudsepolitikk, men heller søke å komme til bunns i de virkelige årsaker til vanskelighetene. Disse årsaker bunner til syvende og sist i systemet, det samfundssystem hvorunder vi lever, det er greit. Men det er blandt disse årsaker en, som jeg særlig vil nevne, som det er overkommelig å rette på straks, og som spiller en større rolle enn nogen til daglig er opmerksom på, nemlig den ting at de norske Statsbaner ikke er populære. Ikke det at dets betjening og personale er elskverdig og tjenstvillig, men det er den ting at publikum hele tiden føler og reagerer mot statens kolde og klamme hånd.

Det er publikum som til syvende og sist skal holde Statsbanenes økonomi oppe, og publikum er en følsom organisme. Derfor mener jeg at man må i høiere grad enn før regne med de psykologiske virkninger av de disposisjoner man foretar i den daglige drift. Publikum er ømfintlig like overfor de stivbente reglementer og det reagerer mot de høie billettpriser, som Statsbanene formentlig efter høiere ordre holder oppe, til tross for at mange hensyn taler for en klekkelig nedsettelse.

Men den psykologiske virkning av de for høie takster er at publikum mister reiselysten, det mister viljen til å reise. Enhver vil jo kjenne til dette ved personlig erfaring fra sin egen krets. Og da dette blir gjennemført i stadig stigende utstrekning, fordi tingen i sig selv er smittsom, så fører det naturlig til det fenomen vi altså ser markert i innstillingen: de stadig sviktende inntekter for Statsbanene.

Jeg er altså ikke sikker på om det ikke vilde være godt for Statsbanenes økonomi, om våre myndigheter vilde sette sig nærmere inn i og studere den nye gamle, nu næsten forglemte videnskap: folkepsykologien. Når man nu for alvor drar sig psykologien til nytte for eksempel i reklamens tjeneste, så synes det så meget mer påkrevd i Norges største bedrift: Statsbanene. For det er jo nu en snart anerkjent ting at økonomi og psykologi hører nøie sammen.

Men det er også en annen årsak til Statsbanenes upopularitet, og det er den kolde, klamme tvangsånd som gjør sig gjeldende i alt hvad statens institusjoner i våre dager foretar sig. Som for eksempel når Statsbanenene får ophevet friheten til å ferdes på våre landeveier og dermed rokker ved et av de verdifulleste og mest umistelige privilegier, som det norske folk gjennem hele sin tilværelse har skaffet sig.

Borte ved Bergen har vi i en menneskealder arbeidet for å komme i forbindelse med det øvrige lands veinett. Så sent som i 1930 kunde man pr landevei ikke komme lenger fra byen enn man kunde for 100 år siden. Men så fikk vi med meget strev endelig bygget den korte vanskelige veistump Tunæs – Trengereid, hvorved landets næst største by endelig kom i forbindelse med iallfall Hardangers veinett. Og så gledet vi oss til at nu skulde det bli bedre anledning til å lufte sig, bedre anledning til å nyttiggjøre sig vår tids mest bekvemme fremkomstmiddel: bilene.

Men vi glemte bare å gjøre regning med Statsbanene, med staten og med den herskende tvangsånd. For Statsbanene foranlediget at det blev nedlagt forbud mot fri personbefordring på veien! Personbefolkningen skulde være forbeholdt et statskontrollert monopolselskap, som skulde beregne takster så høie at Statsbanene kunde konkurrere, og også slik at det statsunderstøttede Hardanger – Sunnhordlandske dampskipsselskap skulde kunne konkurrere!Og så satte man billettprisen til iallfall det dobbelte av hvad den vilde vært uten monopol.

Og dette er ingen papirbestemmelse. Jeg blev selv for få dager siden anholdt og forhørt av to uniformerte statspolitibetjenter, da jeg lot mig finne på veien langs jernbanen hjem til Bergen. Og det var en hel del medmennesker som blev behandlet på samme måte, mens jeg så på.

Men resultatet av dette er at folket reagerer mot Statsbanene, som er foranledningen til det, – de reagerer fordi de mister sin frihet og uavhengighet, og de reagerer over at de motarbeides og hindres i å utnytte kommunikasjonsfremskrittene. De reagerer også fordi de forlanger at tingene efterhvert skal bli billigere og billigere i overensstemmelse med utviklingen. Det er utviklingens lov, det er virkelighetens lov, at det må bli billigere og billigere. Og de forlanger at det skal handles overensstemmende med denne naturlov. Først da får man publikum med. Folket forlanger at Statsbanene skal være til for publikums skyld, ikke publikum for Statsbanenes skyld. Reises det krav om det siste, da unddrar publikum statsbanene den trafikk som de ellers på annen måte vilde blitt tilført. Og resultatet blir det som vi kunde vente: Minsket trafikk og minskede inntekter.

Man må ikke tro at dette er noget isolert fenomen for Bergen. Det forekommer i stor utstrekning spredt over hele landet. I innstillingen kan vi lese om en alen av samme stykke. Der står det, at når Voss-Eidebanen skal settes i drift, vil det av Statsbanene bli nedlagt forbud mot biltransport på den paralleltløpende brede store hovedlandevei. Om dette er utslag av statsminister Mowinkels frihet og folkelykke vet jeg ikke. Men det er iallfall sikkert at når denne bestemmelse blir satt ut i livet, så vil skiferbruddarbeiderne på Voss bli berøvet den store fordel som de nu har ved å kunne laste sin skifer direkte ved bruddet og kjøre den direkte ombord på skib nede i Eide. Nu skal de altså, når Voss-Eidebanen settes i drift, tvinges til en kostbar omlastning på jernbane og tvinges til å betale den meget høie frakt som jernbanen forlanger. Men det er jo ikke sikkert at de ikke finner utvei til å undgå det.

Det er dette fenomen vi er vidne til i våre dager, at forenkling og rasjonalisering tåles ikke av de offentlige myndigheter. Statsbanene går foran her, og de blir på den måte folkets tyranner, de blir ikke folkets tjenere. Men uten velvilje fra publikum side får man aldri noget Statsbanenes driftsbudgett til å balansere, for publikum lar sig ikke tvinge. Der er ubevisste kjempekrefter i folkesjelen, som i kraft av sin natur er suverene. Og jo mere tvang der blir istandbragt, desto dårligere vil Statsbanenes økonomi bli. Det mener jeg vi bør regne med ved de fremtidige disposisjoner for Statsbanene.

Det står i innstillingen nogen bemerkninger om Voss-Eidebanen, bl.a. at den snart skal settes i drift. Jeg vil for min del håpe at Voss-Eidebanen må bli nedlagt før den settes i drift. Byggingen av den er et av de største misgrep i de norske jernbanekompromissers tragiske historie, der den går parallelt med en fin bred og førsteklasses hovedvei, som naturligvis på en langt billigere måte kan avvikle trafikken ved hjelp av biler. Det er min mening at igangsettelse av drift på Voss-Eidebanen i forbindelse med trafikkforbud på Hardangerveien vil bli en sten som trekker lønnsomheten av statsbanedriften enn yderligere ned.

Til slutt:Så vidt jeg har forstått det i den korte tid jeg har vært i denne forsamling, så er det ikke en personlig opfatning som egentlig teller her i Stortinget, det er bare partiets mening som har noget å si.Jeg vil derfor på vegne av det tilstedeværende samlede samfundsparti og i anledning av de i innstillingen adviserte nye tvangsinngrep, så sterkt jeg kan få henstille til de øvrige partier her i salen, som ennu har frihet og folkets velferd på sitt program: La Norges Storting slå ring om de rester av personlig frihet som ennu er tilbake her i landet!Løs på båndene, la folket bli fri istedetfor å snøre jernkorsettet med vold og tvang stadig strammere omkring det, slik som den innstilling for jernbanevesenet, som vi idag behandler, gir anvisning på. La det komme en annen ånd over det hele enn den tvangens og den mistillitens ånd som nu hersker i det offentlige liv. La oss ha tillit til hverandre, la det bli frisk luft, så forsvinner muggenheten også i hovedstyret. Slipp selvvirksomheten og det personlige initiativ løs, det mener jeg er en av betingelsene for å få bedret Statsbanenes kranke økonomi. Hvis man regner med det faktiske forhold, at man ved tvang opnår akkurat det motsatte av hvad man tilsikter, da er man på den sikre side.

SOMMERTREFF 1998

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på

Hendersons Park Hotel AS

Program for sommertreff 1998

Fredag 24. juli: Ankomst til middag kl. 19.00

Lørdag 25. juli kl. 10: Psykolog S. Halleraker. "Psykiatri – sykdomssymbolets bedrageri"

Lørdag 25. juli kl. 15: Ulf Christensen. "Ja, vi styrer dette landet. En videreføring av BDBs visjon av Det levende selvvirkende samfunn"

Søndag 26. juli kl. 10: Oddmund Gullteig. "Fredsarbeid og miljøbevaring vil lykkes bare når utgangspunktet er livets virkelighet"

Søndag 26. juli kl. 15: Redaktør for det internordiske tidsskriftet "Alternativt samfunn", Even Lorch-Falch, Elverum: På terskelen til en ny tid kreves en ny mentalitet, nye holdninger og nye handlingsmønstre. – Hva ligger det i utfordringen "Veien, Sannheten og Livet"?

Mandag 27. juli: Fridag.Ev. m/turarrangement

Tirsdag 28. juli kl. 10: John E. Karlsen,Sverige. "Menneskehetens situasjon".

Tirsdag 28. juli kl. 15: Can. mag. Astrid Strømme. "Hva er et verdisamfunn"?

Onsdag 29. juli kl. 10: Lærer og forfatter Dag Ove Johansen. "Livets tre".

Onsdag 29. juli kl. 15: Anders Ryste. Avslutningsforedrag.

Rett til forandringer i programmet forbeholdes.

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside