Hjernens kunnskapsressurser arbeider

på en bestemt måte. Lineær, systematisk,

logisk og analytisk er velkjente

begreper som karakteriserer

ressursene. Bertram Dybwad

Brochmann ville nok ha sagt at

"mursteinsprinsippet" er et dekkende

uttrykk.

BDB reagerte mot å behandle

mennesker som "murstein". Det

gikk virkelig ikke an! Vitenskapen

har gitt BDB rett. I løpet av det 20.

århundre er det blitt dokumentert at

hjernen er i besittelse av andre ressurser

enn kunnskaps- eller dataressursene.

Disse ressursene er det lite

rom for i informasjonssamfunnet.

Nevropedagogikken behandler

"vårt indre univers". Kanskje noen

vil si: hører ikke hjernens kunnskapsressurser

til vårt indre univers?

De er jo inne i hjernen! Men slik er

det ikke. Hvorfor ikke? Jo, det er

fordi disse ressursene behandler den

ytre verden. De behandler deler av

den fysiske verden… Denne tenkemåten

ligger bak oppbyggingen av

den moderne verden. Ja, hele vårt utdanningssystem

er en frukt av den

analytiske, logiske og lineære måten

å tenke på.

Vel og bra nok. Men tenkemåten

er utilstrekkelig. Det er fordi den ikke

rommer plass for de andre ressursene

som hjernen har. Vår hjerne har

tre ressurser. Kunnskapsressursene

er bare en av dem.

Hjernens grunnleggende ressurser

er kraftressursene. Kraftressursene

genereres i hjernes kaosgenerator

og sender kaotiske, uordnete signalmasser

inn i hjernens jeg, inn i det

limbiske system. Disse uornete signalmassene

har som oppgave å generere

bevissthet. Det er altså i det

limbiske system at (vårt jeg) det hele

skjer. Der møtes uordnete ressurser

fra hjernestammen og ordnete impulser

fra hjernebarken.

Hjernens tredje ressursform er

verdiressursene. Disse ressursene

stiller spørsmålstegn og gjør vurderinger

ved alt…! For at de skal få utvikle

seg må det være en balanse

mellom tilførselen av kraft- og

kunnskapsressursene til vårt jeg.

Men det skjer ikke i dagens samfunn.

Kraften er den grunnleggende

ressurs i hjernen. Den strømmer ut

av oss igjennom alt det som vi foretar

oss. Kraften viser seg i musklene

som energi, og på det mentale plan

som bevissthet.

Noen mennesker tror at det er ulike

krefter som ytrer seg i musklene

og i hjernen. Men det er ikke tilfelle.

Det er den samme energi ifølge hjerneforskeren,

Matti Bergstrøm.

Bergstrøm er opptatt av vår samtid.

Han er opptatt av de samme

spørsmålene som oss. Hvordan skal

vi stoppe utviklingen av den økologiske

krisen? Hvorfor utnytter vi

fossile brennstoffer og teknologi på

en umenneskelig måte? Svaret hans

er nevropedagogikken. Vi må rett og

slett sette oss inn i hvordan vår hjerne

arbeider? Da kan vi lære å velge

hva som er rett og riktig og hvorfor!

I vår 2000-årige historie har vi

prioritert hjernens kunnskapsressurser,

og bygget opp en teknologisk

verden uten nestekjærlighet og rom

for de verdier som betyr noe. Men

uten verdiressursene står vi på stedet

hvil. Det hjelper ikke å vite alt mulig

når det likevel går mot økologisk katastrofe,

og vår hjerne likevel ikke er

i stand til å gjøre de valg og vurderinger

som må til for å komme unna.

Det er derfor av største betydning at

vår hjerne får utvikle sine verdiressurser.

Bergstrøm erkjenner at det er våre

barn som skal arve jorden. De står

nærmest morgendagen. Og derfor er

nevropedagogikken knyttet til de

unge. Eller for å si det med Søren Kierkegaard:

Jeg taler helst med

børn – thi om dem

Tør man dog håpe

At de kan blive –

Fornuftsvesener

Men de, der er blevne det –

Herre Jeremeni – – –

Forskere, psykologer og pedagoger

er i dag enige om at mennesket

gjennomgår en utviklingsprosess fra

vuggen til graven. Utviklingsprosessen

skjer igjennom et samspill.

Hvordan prosessen eller samspillet

foregår er det derimot uenighet om.

"Mennesket er sine sosiale relasjoner

" sier den kjente utviklingspsykologen

Erik H. Erichson. I

praksis betyr dette at alle unger i sitt

første leveår må tilegne seg et potensiale

av grunnleggende tillit, selvstendighet

og initiativ. Dette er noen

av de viktigste byggesteinene i menneskenes

liv. "Læring skjer i dag i

for stor grad igjennom organiserte

tilbud, der den enkelte unge får få

muligheter til å velge selv", sier Kirsti

Vindal Halvorsen i boken "Barn

møter framtiden". Hva betyr dette i

nevropedagogisk forstand? Jo, at det

er hjernens kunnskapsressurser som

betyr noe. Oppdragelse er stadig

vekk ensbetydende med "å få de

unge til å fungere etter hjernens ordensressurser

". Eller som BDB sa

det: "det er om å gjøre å tilpasse de

unge til hverandre" som perler på en

snor".

Hva ungene mener kommer stadig

i annen rekke… mange psykiatere

mener stadig at de unge ikke blir

hørt eller tatt på alvor. Men skal ikke

de unge høre på de voksne da? Jo,

det skal de. De voksne har alltid hovedansvaret,

men det er likevel viktig

at de unges kaosressurser får tilstrekkelig

utløp.

Unger sin naturlige uttrykksform

er leken. Plikter og ansvar bør de

slippe helt opp til nærmere ti-årsalderen.

Dette betyr selvsagt ikke at de

kan hjelpe med spontane oppgaver

på en frivillig måte. "Vil selv" sier

det to-årsgamle barnet. Dette bør vi

huske. Vær forresten oppmerksom

på at ungenes egen barnekultur er

den beste måten å oppdra hjernene

deres på. Men dessverre så har også

barnekultur dårlige eksistensvilkår i

dagens samfunn. Planlagt barnekultur

gjør ikke den samme nytten.

Mange unge vokser opp med et

voksensavn i dag. Istedenfor å være

sammen med mor og far om livsoppgavene,

er de prisgitt barnehager,

førskoler, grunnskoler, ungdomsskoler,

osv.… Disse institusjonene

har til tross for en ideell og god hensikt

en pålagt struktur. Det betyr at

formelle planer, regler, lov og orden

styrer barn og unge sin atferd. Hva

de selv mener, deres egne ideer og

tro, forestillinger, følelser og tanker

får ikke utvikle seg. Derfor skjer det

ingen virkelig utvikling av elevens

hjerner i dagens vesterlandske skoler.

Det gjør ikke situasjonen bedre at

flertallet av de unge på fritiden er tilknyttet

en eller annen forening, en

klubb eller et idrettslag. Dette betyr

at oppdragelse i dag er prisgitt "dressurprinsippet

". Christian Beck kaller

dette for det organiserte vanvidd.

Konklusjonen er klar: den oppvoksende

generasjon utvikler i dag i

overveiende grad hjernens kunnskapsressurser,

og det betyr at vår

jeg-utvikling hindres. Det betyr også

at det egentlige mennesket ikke får

vokse frem, da de egenskaper som er

knyttet til vårt høyere jeg er kaosbundet.

Hjernens jeg er et møtested for

uordnete signalmasser fra hjernestammen

og ordnet informasjonsmateriale

fra hjernebarken. I vårt jeg

skjer det kollisjon mellom disse signalmassene.

Kamp og utvelgelse karakteriserer

"kollisjonen". Prosessen

er kjent som darwinismen. Disse

egenskapene gjør jeget ustabilt, og

det forklarer menneskets impulsivitet

og spontanitet.

Det er altså slik i informasjonssamfunnet

at det er "forbudt" å ta i

bruk hjernestammens ressurser.

Nevropedagogikken forklarer hvorfor

det er slik. Hva betyr dette? I

praksis innebærer det at hjernens evne

til å ordne, systematisere og skape

ordnete forhold på en skjematisk

måte prioriteres. Det betyr også at

kaosressursene, ungenes "ville"

måte å være på, ikke får utløp. Mobbing

og aggresjon henger sammen

med "fornektelsen" av kaosressursene,

og svært mange barn har problemer

med å tilpasse seg på grunn

av dette, og utvikler istedenfor atferdsproblemer.

Noen kaller dem

verstinger. Mange av disse støtes

sakte men sikkert ut av skolen og ut

på gaten. Der for de "brennstoff" og

bruk får hjernens kaosressurser, dvs.

de får utløp for egne idéer og tanker.

Egne idéer, følelser og forestillinger

knyttes i nevropedagogikken

til TRO. Tro er det når hjernens egne,

indre ressurser (verdiressursene)

benyttes, og observasjon når hjernen

henter sanseinntrykkene utenfra. I

skolen og institusjonene "bestemmer

" og avgjør sanseinntrykkene,

dvs. hjernens kunnskapsressurser.

Som sagt: i vårt jeg skjer det en

uavlatelig kamp. Hva skal jeg velge?

Hvorfor foretrekker jeg det, og ikke

noe annet? Hva er best? Har det noen

mening eller hensikt? Hvorfor

handlet jeg slik? Osv.…

Dette er det darwinistiske prinsippet

i funksjon, og det ligger i sakens

natur at det trenger et "lim" for å

holde det sammen. "Limets" navn

er tro… Det er kraften som er i stand

til å holde orden på kampen…

Det er altså slik at det som har

med tro å gjøre er lite utviklet i da-

gens samfunn. Mens det som har

med kunnskap å gjøre står sterkt. Likevel

er det allmenn evolusjonstrend

i tiden som peker i rett retning…

90-tallet er reformenes tiår. I løpet

av tiåret ble utdanningssystemet,

helt fra barnehage, via grunnskole,

videregående skole og voksenopplæring

til universiteter og høgskoler

reformert. Men det var ikke elevenes

egen evne til å gjøre valg, tenke og

handle på egne premisser som ble

styrket. Nei, det var hjernens kunnskapsressurser

som fikk styrket sin

posisjon. Dette betyr økt kunnskapstrykk

på elevene. Men de unge hjernene

tåler ikke dette, og synkende

konsentrasjon og redusert evne til å

iaktta og trekke slutninger er resultatet.

Kreativiteten avtar også. I reformenes

tiår ble hverken sentrale forhold

omkring begreper som frihet,

toleranse og solidaritet diskutert eller

satt på dagsorden. Pedagogen

Guri Hansen konkluderer med at

den politiske og pedagogiske diskusen

ikke samtaler med sin egen tid.

Skolen er et sluttet system i nevropedagogisk

forstand. Hva betyr

det? Jo, det betyr i praksis at elevenes

kraftressurser ikke får slippe til,

ikke får utvikle seg eller komme til

bevissthet. I seg selv er hjernen et

selvregulerende system. I fra naturen

er forholdet mellom hjernens tre

ressurser, mellom kraft-, kunnskap

og verdiressursene et system som er

i stand til å regulere seg selv.

Eksempler på steder hvor hjernen

får utnytte alle sine ressurser er i

hjemmet, om oppdragelsen av de

unge ikke er altfor streng, og om

hjernens kaos- eller kraftressurser

får utfolde seg, og det gjør de ofte. I

sin natur er kaoskreftene konfliktfylte,

fantaserende og ofte ville. I skolen

slår de ut som aggressivitet,

mobbing og atferdsproblemer.

På gaten får også disse kreftene

utfolde seg. Der får de unge uttrykke

sine tanker og følelser på godt og

vondt. På gaten i Gøteborg demonstrerte

nylig omkring 20.000 til

30.000 mennesker. Disse menneskene

uttrykte seg negativt til mange

forhold i dagens samfunn. De benyttet

seg av hjernens utvelgesressurser,

uttrykte verdivalg som ellers er

lite synlig i dagens samfunn.

Hva skjer når kaoset undertrykkes

hos barn? Jo, sier Bergstrøm, det

kommer til uttrykk i andre deler av

kroppen som ubalanse. Hverken organene

eller blodet fungerer normalt

når hjernesentrene er i ulage. Hele

51% av dagens skolebarn lider av

hodepine, mage- og leddsmerter.

Lærere, rektorer og andre offentlige

ansatte representerer lov, regler

og ordensstrukturer. Hva de selv mener

og tror kommer i annen rekke,

loven betyr mest. På sett og vis er tro

i nevropedagogisk forstand motsatte

begreper. "Vi ligger på verdenstoppen

med bl.a. statlig styring m/skolens

innhold, sier Christian Beck i

sin siste bok "Kodenavn skole".

Statlig styring er ensbetydende med

formelle regler, lover og vedtak.

Dette igjen uttrykk for hjernens datadel,

hvordan den arbeider og ordner

tilværelsen.

Som sagt er det hjernens data- eller

kunnskapsressurser som er utdannelsessystemets

virkemåte. I

praksis lar det seg gjøre å beskrive

hvordan dette slår ut i en vanlig skoleklasse,

dvs. i en klasse med en lærer

og elever som er styrt av sine

kunnskapsressurser. Dette skjer:

"Klassen utvikler seg til et informasjonssamfunn

i miniatyr. Læreren

er av det typiske slaget med gode

poeng fra Lærerhøgskolen. Elevhjernens

bark blir overbelastet med

informasjon, toleransen mot kunnskap

brytes ned og følgen kan bli

nedsatt konsentrasjons- og iakttagelsesevne.

Kreativitet, vurdering

og helhetssyn utvikles ikke. Hjernens

mulighetspotensiale reduseres

og emosjoner og fantasi får ikke utvikle

seg i klassens hjerner. Dessuten

fins det en risiko for "hyperordning

" med kaotiske følger. Innlæringen

fungerer ikke på grunn av

bristen på utvalg- og vurderingskapasiteten

som i sin tur er en følge av

det underutviklete jeget. Skoler med

slike klasser oppfostrer "verdiinvalider

" som ikke er i stand til å anvende

de store informasjonsressursene

på en helhetsmessig og menneskelig

sett måte. Det fins en økt risiko for

selvmord på grunn av at ordningen

bryter ned og det indre livets vurderinger

forfaller i informasjonssamfunnets

"toppskoler".

(M. Bergstrøm, -95)

Dette er altså en vanlig situasjon i

mange norske skoler. Bildet er likevel

ikke helsvart. Norsk lov gir oss

likevel muligheten til hjemmeundervisning.

Når som helst er det mulig

å ta eget barn ut av skolen og undervise

det hjemme. Men husk å gi

beskjed til skolekontoret. Du kommer

heller ikke unna offentlig tilsyn

av barnet ditt. To ganger i året besøker

de deg for å finne ut om ditt barn

har tilegnet seg de nødvendige

kunnskaper for alderen. I Norge er

det i dag omkring 500 barn som undervises

hjemme.

Hvordan er den ideelle skole ifølge

nevropedagogikken?

Den ideelle skolen kaller Bergstrøm

for mulighetsskolen fordi den

tillater alle hjernens ressurser å utvikle

seg. En moderne messehall

og/eller kontorlokaler med losjer,

scener, utskiftbare kulisser, naturplanter,

trær, vann, musikk osv. er

det ideelle stedet for hjernen vår. Det

høres kanskje underlig ut, men med

litt fantasi går det godt an å forestille

seg hvordan Bergstrøm vil hen. Personlig

har jeg stor tro på Friskolen

70 i Danmark. Så langt jeg kan lese

meg til har ungene selv kontroll og

styring med egen læring, og kaoskraften

tillates. Skolen utstråler livskraft

og glede, sier den amerikanske

forskeren Aaron Falbel i boken om

Friskolen 70. Og det er vel det vi ønsker?

Nevropedagogikken har prøvd å

kaste lys over begreper som skolen

og samfunnet ut ifra hjerneforskningen.

Bergstrøm skiller tydelig

mellom stat og samfunn, og han mener

at hjernepopulasjoner i samfunnet

og staten struktureres i samsvar

med hjernens grunnkrefter, dvs. ut i

fra den helhetsmessige (nevrodarwinistiske)

og den ordnete "delhetsmessige

" kunnskapskraften (darwinistisk).

Staten er et uttrykk for hjernens

datadel, kunnskapsressurser. Staten

ordner hjernepopulasjonene i samfunnet

med lover og påbud. Dette

gjelder også økonomien. For den enkelte

hjernen i populasjonen betyr

dette at staten påvirker våre evner til

å holde orden på ting på en logisk og

systematisk måte. Derimot når ikke

staten de aktiviteter som er kaosbunden,

dvs. skaperkraften og de individuelle

vurderingsevnene! Staten begrenser

derfor disse kreftenes utfoldelse

og aktivitet i befolkningen.

Motsetningen mellom stat og

samfunn er tydelig, når vi tar et nevropedagogisk

perspektiv på forholdene.

Det er tydelig at staten hindrer

utfoldelse av de kaosbundne kreftene,

dvs. krefter som tar sikte på å bevare

og humanistiske og kulturelle

forhold. Religion, som betyr "å holde

sammen" hører hit. Det samme

gjør folkeskikk og bruk, ritualer,

kunst, nasjonal musikk osv.

Staten er nødt for å nå sine mål å

holde hjernene kaosbundne! I seg

selv behøver ikke staten disse hjernene,

fordi disse hjerners kaosbundne

egenskaper er destruktive for de

statlige ordninger og de statlige institusjonene.

Derfor er det forståelig

og riktig at kreative krefter i samfunnet

opponerer mot slike systemer…

Hva er ulikt og hva er likt hos

Brochmann og Bergstrøm? Jeg skal

skissere og antyde noen forhold: Både

BDB og Bergstrøm oppfattet og

så begrensningen i bruken av hjernens

kunnskapsressurser. Mennesker

kan ikke styres på en mekanisk

måte, sa BDB. Så langt jeg ser er ikke

Bergstrøm uenig i dette.

Både BDB og Bergstrøm skiller

mellom stat og samfunn. Antagelig

er det liten eller ingen forskjell i så

måte.

Stat og kirke må skilles, sa BDB.

Bergstrøm sier ingen ting om dette.

Men han er veldig opptatt av hjernens

kaos- eller skaperkrefter. Skoler-

og utdanningssystemer må åpnes.

Vår hjerne er et ikke-lineært

system som naturen for øvrig. Det

må vår oppdragelse og våre skoler ta

i betraktning. BDB stilte seg kritisk

til mystikk, filosofi og såkalt ukontrollert

fantasi. Tilsynelatende er ikke

Bergstrøm opptatt av dette.

Bergstrøm sier heller ingen ting om

Kristus, men han er opptatt av troens

kraft – som Jesus!

BDB kom med konkrete løsninger

til hvordan staten kunne avvikles

gjennom dekapitaliseringsprinsippet

og det lønnsomme prisfall.

Bergstrøm vil nok "revolusjonere"

samfunnet, men sier ingen ting om

hvordan. Det vil si bortsett ifra at han

mener at unger bør oppdrages i samsvar

med nevropedagogiske prinsipper

for å unngå f.eks. en fremtidig

klimakatastrofe.

Bergstrøms oppskrift på en videreutvikling

av informasjonssamfunnet

kan sammenfattes med et ord i

uttrykket: ÅPENHET! BDB er her

også på bølgelengde med Bergstrøm.

Slipp menneskene løs!

Bergstrøm er evolusjonist. Han

benytter Darwins teorier for å forklare

hvordan hjernen arbeider.

BDB var også evolusjonist. Han var

opptatt av naturens lovmessigheter,

og oppfattet tanken som noe biologisk.

Hvor står vi så kollektivt?

Jeg sa at den allmenne evolusjonstrenden

går tross alt i rett retning.

Selv med en klimakatastrofe

hengende over hodet er noe riktig i

utviklingen. Jeg skal kort og avrundingsvis

prøve å si noe om det.

Vi fødes til verden med et skrik.

Våre behov tilfredsstilles ved at vi

bruker mye energi på å skaffe oss

mat. Dette er uttrykk for kraftprinsippet.

Etter hvert vokser barnet og

utvikler språk. Barnet er nå i stand til

å skaffe seg det samme med ordmakt,

og med langt mindre energi.

Her er vi hovedsakelig i dagens samfunn.

Ordmakt er mye det samme

som informasjonsmakt eller kunnskapsmakt.

På dette trinnet i vår individuelle

og kollektive utvikling

lærer vi å beherske ordensstrukturer.

Men ingen individer kan i det lange

løp bare beskjeftige seg med tilegnelse

av kunnskapsmakt. Det må utvikle

seg videre!! Men til det kreves

hjernens verdiressurser, som er kaosbundne

og knyttet til hjernestammen.

I statssamfunnet tillates ikke

disse kreftene, eller de hemmes i sin

utvikling, for disse kreftene vurderes

og stiller spørsmål om mål og

mening med alt som skjer. Men

straks vi tar de i bruk er de en trussel,

for det lønner seg ikke i kroner å

spørre, undersøke og gjøre det rette.

Her er vi kommet! Her står vi?

Hva gjør vi for å komme videre?

Bergstrøms svar er ÅPENHET!

Menneskene må få premisser for å

utvikle alle hjernens ressurser, også

kaosressursene! Det må bli tillatt og

legitimt å spørre om hvorfor, hvordan

og hvorledes for å unngå en truende

økologisk og global krise.

BDB’s svar var at det var nødvendig

med et nytt samfunnsregnskap, et

lønnsomt prisfall og et dekapitaliseringsprogram.

Både Bergstrøm og

BDB har mye å lære oss. Derfor må

vi aldri slutte bestrevelsene med å få

lek og lærd til å ta dem på alvor!

Slik som menneske tenkjer og trur,

slik vil dei handle. Afghanistan knyter

livet sitt til religionen, til Allah.

Dersom krigslukka går imot, skal

Allah hjelpe. Spørsmålet er berre

om ikkje denne austens gud, tilliks

med vår eigen eksklusive gud, båe

er oppdikta, livlause konstruksjonar

av typen Odin og Tor?

Gjennom soga har vi ei gudelære.

Det kjenneteiknar alle religionar.

Litt etter litt, etter stygge forviklingar

og blodige krigar, vart gamle gudar

skifta ut med nye, – gudar som

var større og sterkare.

Det finst noko som kallast evolusjon

(utvikling). Universet utviklar

seg. Kloda vår gjennomgår klimaforandring.

Mennesket og samfunnet

mellom menneska evolusjonerer!

Menneska treng noko som dei

meiner står "fast" – som er å lite på.

Dei treng ein Gud – ein Gud som både

muslimane og dei kristne har

plasset i himmelen. Der rår dei med

uinnskrenka makt.

Likevel. Menneska har buande i

seg; men sovande, ei fantaserande

og diktande kraft. Eit barn t.d. kan

tru at sjølvom leikebilen vantar motor,

så kan den med fantasiens hjelp

køyre i racerfart. Vaksne lar ungane

tru at Julenissen er ein ljos levande

person – ei eksistensform – som julaftan

kjem med gåver til borna.

Sett no at det verkeleg ert sant at

t.d. dei himmelrådande maktene

berre er oppdikta, ikkje sjølvverksame

storleikar i ulikskap med julenissen,

bør vi ikkje då straks ta til å

tenkje nytt om liv og lagnad, krig og

fred?

Det er utvikling i leiken. Sjølvom

mistaket er raudt som blod, så kan

det gale tilgjevast straks menneska

får herredøme over den allmektige

ibuande fantasien. Slik melder

Skrifta.

Stortingsmann Ballo har rett i at

også USA kan kallast "Den store satan

". Men han har ikkje rett i at

USA har tenkt aller styggast om "fi-

endane" sine. Dei har også vore til

hjelp!

Hatet såvel i smått som i stort,

skriv seg frå den levande fantasikrafta

i menneska som enno ikkje er

vitskapleg oppdaga og såleis ikkje

er kome under kontroll. Vondskapen

er hatet sin fylgjesvein.

PS. Under kontroll = fantasien

oppteken som skulefag. Engelskmannen

Henry Drummond sa: "Just

the same law rule the Mentality as in

the Nature".

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!