Bondevik starta ein Verdikommisjon, noko Stoltenberg har mindre sans for. Men her tek Stoltenberg i miss. Eit samfunn er meir enn ein stat – meir enn eit objekt for styring. Naboen min, han Lias, kalla grisen sin for Staten. Han åt mykje, men gav lite, men naboen tenkte ikkje over at grisen er ein levande organisme, medan staten er ein folkevald institusjon. Gjer skilnad på ei organisme og ein institusjon – eit menneskelaga system. Dette lærer Bibelen.

Verdikommisjonen som Bondevik har starta, bør vere liv laga. Også samfunnsorganismen har ibuande leiing (styring), slik som alt anna organisk har. Stoltenberg trur at alle endringar i samfunnet berre kan skje over lovverket. Han reknar ikkje med den menneskjelege mentalitet og kva styring mentaliteten har i eit folk. Er samfunnet vårt blitt slik ein røvarstat med mord og drap kvar einaste dag, ja då hjelper det lite med større stat og meir styring, då er det heller gode råd frå ein verdikommisjon som trengst.

Hittil har verdifolka gjort lite av seg. Kanskje er dei enno ikkje klåre over det som er sagt ovanfor at forutan føda, så treng eit folkesamfunn orientering om sitt mentale liv kvar einaste dag. "Mennesket lever ikkje som grisen, berre av mat. Mennesket treng livsorientering i tillegg. Og det var det vel verdikommisjonen var meint å gje. Men som sagt, vi har høyrt så lite om den.

Vel har vi kyrkja kvar søndag. Vi har misjonar og sekter som forkynner Guds ord. Men dette skjer på ein måte som det store fleirtalet ikkje lenger kan knyte til livet i samfunnet, heller til "livet etter dette". Det samfunnet treng dagleg, er blitt halvert. Vi lærer om føde og soma, men ingenting om menneska sitt høve til eit eksploderande penge- og internettsamfunn, eit samfunn som snur opp ned på tidlegare samfunnsliv og tidlegare tenkjemåte.

Fra Kristi tid til i dag er det medgått henved 2000 år. Men, sa han, innenfor den evige skapelse er en dag som tusen år. Allerede dette utsaget skulle være nok til å gjøre Jehovas Vitner betenkt. Livsutviklingen gjelder ikke åremål og datoer. Det kan bare være en form for tippekunst lest ut av bibelord som passer for slik kunst. Og hva har ikke bibelboken inntil i dag vært brukt til, ettersom det har lyktes de geistlige å gjøre bibelordene til så hellige ord, at kun de selv kunne tolke. Andre, de ikkegeistlige, har måttet bøte med liv og velferd om de i sin frimodighet, på egenhånd, gav seg av med Skriftene.

Blinde høner kan også finne korn._Årstallet 2000 er ikke så dårlig valgt for Kristi "gjenkomst" også sett fra menneskenes mentale livsutvikling. En utvikling som har funnet sted på tross av religioniseringen av Guds ord. Religionisering betyr i denne forbindelse, at mennesket som leser, dikter sine egne drømmer og ønsker inn i skriften, fremfor å lære å forstå seg selv og sine drømmer ut fra den visdommen som just finnes i Skriften.

Av mennesker som fikk det tunge lodd å ta opp kampen mot en religionisering, kan nevnes Johan Huus, brent på kirkemøtet i Konstans år 1415. Hulderych Zwingli (1484–1521) drept i kampen mot katolikkene. Martin Luther (1483–1546) – opphavet til vår egen protestantiske kristendomsform. Men helt fram rakk de ikke. Den monopolsituasjonen som kirken har skaffet seg, like fra år 325 i Nikea, vedvarte. I Nikea ble som kjent Kristi lære kanonisert som statslære. Kampen mot statsmakt, organisasjonsmakt og krigsmakt som de første kristne førte, ble med ett stoppet av romerkeiseren Konstantin. En religionisert kirke – en kirke som var villig til å flytte Gudsriket hinsides, stikk i strid med Jesu lære om riket inneni dere, var godt brukbar til å legitimere romerkeiseren Barabas. Paulus lære fra Rom. 13 ble brukt som legitimasjon.

Navn som imidlertid sjelden nevnes i striden om å skille bukkene fra fårene, er historiens store vitenskapsmenn. Vi skal vite at også disse satte liv og velferd inn i en kamp på liv og død mot kirkens monopol på menneskenes tro og tanker. Nevnes bør Kopernikus (1473–1542). I_frykt for at hans nye oppdagelser skulle bli tilintetgjort av kirken, lot han være å utgi dem inntil han lå på det siste. Banebryteren for moderne tenkning Giordan Bruno (1548–1600) ble levende brent av den samme kirkes representanter. Galileo Galilei (1564–1642) måtte avsverge._Også han trosset kirkens monopol på sann vitenskap, Johs. Kepler (1571–1630) fikk sin mor kastet i fengsel som heks. Sir Isaac Newton (1642–1727) i England var så langt unna Pavens lange arm at han kunne arbeide videre på Gailileis oppdagelser. Newton begynte sin gjerning samme år som Galilei døde.

Når alle disse navn nevnes, og en hel rekke flere navn burde nevnes, så er det navn og menneskeskjebner tatt rett ut av den utvelgelse og adskikkelse som Kristus Jesus forutskikker i Mat. 25, 31–46. Bukkene er de åndsretninger som brukte vold og blod. Geitene er alle de som trodde på opplysning, nyorientering og reformasjon. Kristus Jesus, ved de impulser han gav, har nemlig aldri vært fraværende i den utvikling som har funnet sted siden vår tidsregnings begynnelse. Kirken hadde tilranet seg monopolet på såvel kunst som vitenskap, såvel religion som politikk. Men kirken maktet å innbille seg selv og alt folket at Kristus med sin påvirkning – sitt evangelium – var vel forvart i himlen, og Kristus selv skal komme igjen derifra for å dømme levende og døde, så er sannheten den at Kristus ved sin ånd – kalt Talsmannen – aldri har vært fraværende. Han har vært blant menneskene den hele tid. Hvem var det som sa: "Jeg er oppstandelsen og livet. Jeg er i dere og dere er i meg. Jeg og Faderen vi er ett". Her er det ikke spørsmål om noen bokstavelig himmelfart eller nedfart slik Jehovas Vitner forestiller seg. Her er det utelukkende et spørsmål om menneskelig bevissthetsmodning som himmelfart. – Bevissthetsmodning til å kunne oppfatte og tilegne seg Kristi levende evangelium.

1914 fokuseres også i Nyorienteringens bøker. Årstallet betegnes som det året da menneskene for aller første gang i sin historie kunne registrere at det ble skapt overflod av alle de fødemidler menneskene trenger til. Presten Malthus "vitenskap" om den evige mangel var blitt gjort til skamme. Fra nu av ble vareoverfloden menneskenes problem, mens det før hadde vært fattigdommen og mangelen. Hadde ikke dette hatt noe å gjøre med Jesu lære?_Om det ikke hadde, hvorfor skulle da overfloden komme Vestens folk tildel som i de henved 2000 år har hatt Jesu lære å gå til, mens Østens folk, som ikke har hatt denne lære, ennu på så mange steder lever i materiell nød? Der er helt tydelig en sammenheng mellom Jesu Kristi genetiske innsats med Bibelen som grunnbok og overflodstilstanden som vi nu kan notere oss. Hva annen trøst og rettledning hadde verdens teknologiske pionerer enn f.eks. bibelordene. "Søk sannheten og sannheten skal frigjøre dere eller "Et stoppet og rystet mål gis dere i fanget".

Også fra år 1914 stammer de første publikasjoner fra en nordmann – Bertram Dybwad Brochmann – som forklarte om menneskehetens genetiske Frelser. – Han som ved sine impulser daglig var med og daglig er med i menneskenes vandring og kamp. Det omsvøp av religiøsitet som kirken og sektene har omgitt ham med til denne dag, er ved å bli fjernet. Ikke minst takket være nevnte Brochmann er det slått et nytt hull i det eggeskallet som kirken ennu har omgitt vårt livsbillede med. Jeg tenker på hans lære om to slags virkelighet og to slags fantasi. Impulsene var hentet fra Bibelen. Bibelordene: Gjør forskjell på Gud og Mammon eller Gud og Keiseren er ord som fullt ut understøtter Brochmanns tanker. Med denne nye erkjennelsen opprettes Gudsriket igjen som en levende tilstand mellom menneskene. Mat. 24,14 forteller at akkurat dette skulle bli til virkelighet straks evangeliet om riket var rukket å bli forkynt til alle folkeslag.

Når jeg sier gjenopprettes, så må ikke det forstås derhen at plutselig daler riket ned fra sitt hemmelige kirkelige skjulested. Gudsriket som en nærværende og levende tilstand er et mentalt gjenerobringsspørsmål, en mental gjæringsprosess. Det hele står om å kunne oppfatte seg selv og menneskeslekten som materialet i arbeide på samme tid som vi er subjektivt arbeidende. Vi er både subjekter og objekter. De religiøse og politisk anløpne har hittil hoppet bukk over menneskene som materiale i arbeid under sin mentale skaper og frelser.

Å fødes på ny er en fødsel av en noe annen slags enn å bli født som barn fra mors liv. Likevel, alt er relativt. Om fødslene er av forskjellig slags, og når vi i Nyorienteringen forklarer om menneskets åndelige fødsel, så betyr ikke det at vi ignorerer fødselen i kjøtt.

Professor Martin Strømnes pådrog seg forsamlingens forundring da han i et foredrag en gang uttalte, at barnet som fødes fra mors liv er å sammenlikne med et tobent dyr. Jeg tror han da kom i skade for å være absolutt.

Barnepsykologer kan fortelle fra hvilket tidspunkt menneskebarnet viser tegn til et overbiologisk aspekt. De vil også kunne fortelle at barnets oppførsel likner besnærende på apekattens. Men tidlig eller sent så viser menneskebarnet en spesifikk evne til å forlate apekatten og isteden trer inn i en lek med klosser og symboler, en lek fremmed for apekattene. Det forteller noe –.

Menneskebarnet merker seg ut. Hvorfra kommer så den overbiologiske voksteren? Hvilken rolle spiller menneskebarnets omgivelser – søsken, foreldre, dadda – i denne sammenheng?_Er det galt å si at menneskebarnet – det som Strømnes kalte et dyr – kommer til verden uten enhver iboende sensitivitet – kallelse – for åndspåvirkning? Eller er forholdet motsatt? Skal barnet underkastes læring, så er det helt sikkert at barnet må være født med slumrende sanser for å lære. Barnet vekkes fra en blind tilstand.

Det vi i Nyorienteringen arbeider med er noe mer enn vår legemlige fødsel. Vi arbeider med forholdet å kunne fødes på ny i ånd og sannhet. Den gang Galileo Galilei påviste at kloden var rund og selvbevegelig, fødtes vår ytre verden på ny. Det gamle verdensbillede om den flate jord, måtte skrinlegges og dø som fri fantasi. Isteden kom sannheten om himmel og jord. Menneskene kom et langt skritt fremover i sin utvikling. Tussmørke, trolldom og mystikk ble avløst av matematikk, mekanikk, astronomi og sann og riktig naturorientering. Men sikkert er det at menneskene lenge før Galilei hadde evnet å danne seg et universbillede, et galt billede riktig nok, men et billede som det ble Galileis oppgave å kaste nytt lys over.

Kristus i krybben tegnes med en strålekrans om sitt hode. Hadde han, og spesielt bare han, et hode med et annet innhold enn andre barn som fødes? Vi må gå ut fra at strålekransen stråler frem innenfra, selv om kransen er tegnet utvendigfra. Alt tyder imidlertid på at også de gamle var opptatt av om der ikke hos barnet kunne etterspores biologiske egenskaper alt fra det første skrik. Men hva disse egenskapene var, hvilke krefter det var, kommer først til åpenbarelse, i det voksne menneskets møte med det samfunnet det skulle ferdes og vokse i eller fortapes i. (Elektrisiteten etterspores allerede i stenene).

Mens "apekattfamilien" slår seg "til ro" innenfor biologiens begrensning, så begir menneskefamilien seg ivei utover begrensningen._De første månefarerne er et billede på dem som begav seg ut i det store intet – det store hullet. Hva var de drevet av? Av trang til mat og forplantning som dyret eller av trang til å overskride de grenser menneskene selv hittil hadde satt for sin utfoldelse? Hvem andre enn mennesket kan trosse sin egen arts begrensninger?_Det forteller også noe.

Også som små barn hører vi samfunnet til, selvom vi skulle fødes som blinde for forholdet. Det er fra samfunnet som tar imot barnet, impulsene kommer, til å sprenge begrensningene, pålagt det av biologien, men aper kan ikke settes på skolebenken og lære bokstaver og ord, derfor tør det være riktig å si at kun menneskebarnet er påvirket for ånden "ovenifra", og er barnet påvirkelig slik, da forteller det videre at vi har å gjøre med et "materiale" som bærer med seg en spesifik dimensjon, et materiale for bevissthet. Mennesket skapt i Guds billede.

Alt er relativt. Sikkert er det imidlertid, at når Jesus Kristus i evangeliene taler om å fødes på nytt, så taler han ikke, om engang til, å fødes i mors liv. Han taler om noe annet. Han taler om vårt tillærte livsbillede. Han taler om hvorledes vi innretter oss i vårt daglige levende samfunn. Ikke så svært mange synes ennu klar over fristelsene (den mentale fødselen) som det berettes om i Mat. 4 danner opptakten til den frelse som han kom til verden for å fullbyrde.

Beretningen om stenene som skulle gi brød, om å hoppe utfor tempeltaket uten å begå selvmord, fordi englene ville møte frem og bære ham på hendene eller om utsikten til å styre hele verden fra fjellet, er symbolske uttrykksmåter for den kjensgjerning, at et samfunn ledes etter iboende lover, lover som menneskene enten må våkne opp og bli seg bevisst, så de kan følge dem og etterleve dem, eller samfunnet går i oppløsning.

Å fødes på nytt vil da si at du ikke som samfunn må praktisere å dikte liv i byttemidlene (pengene) som du betjener deg av for å få istand handel og samferdsel. Du må ikke ta renter av penger, sa de gamle jødene. Kristus Jesus kaller slik geskjef en fristelse, noe som foregår i menneskets indre, i menneskets tenkemåte, og som resulterer i at symbolene, billedene, pengene blir det viktigste. Det du skal leve av og kle deg med, realverdiene, blir det overflødige. For pengenes skyld fyres det nu opp under lokomotivene i Danmark med kornoverfloden fra EF.

Å fødes på ny vil også si at du som borger i samfunnet ikke må fristes til å organisere medlemmer, så samfunnet tilist fremstår som partier og organisasjoner med pigger vendt mot hverandre (motsatte intersesser). Det "naturlige" samfunn som ikke er falt i fristelse til å bygge på makt, bygger på teknokratiet eller som vi også sier logokratiet. Dette er klarest formet hos Kristus Jesus når han sier:_Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Et samfunn som gjennomskuer maktmoralen og ikke lar seg friste og forlede, verner om disse Kristusord som sitt samfunns grunnlov og følger loven.

Å fødes på ny vil også si at du ikke må la deg utrope til keiser eller diktator. Intet er galere enn å tro at det må til en stor eller liten autoritet for å få hjertet ditt til å slå. Samfunnet blant mennesker er i sin guddommelige oppbygning et selvvirksomt hele, en organisme. Den største iblant dere skal være som en tjener for de andre. Her er ikke spørsmål om jøde eller greker, mann eller kvinne, trell eller fri, sier salig Paulus.

Jeg sa at fristelsene i Mat. 4 er Jesu opptakt til fullstendig å revolusjonere og få revidert menneskenes samfunnsoppfatning. Mangt sa han siden om akkurat det samme ord som kan fylle all verdens bokhyller om de var nedskrevet. Ingen skal være i tvil. Å fødes på ny vil i virkeligheten bety å skifte livs- og samfunnsoppfatning._Skifte mentalitet. Det vil ikke nytte lenger å forsøke å skape fred i verden, selv om det ikke er noe annet enn nettopp fred alle ønsker, dersom ikke slekten med lederne i spissen formår å gjøre forskjell på symbol og virkelighet – to slags fantasi og to slags virkelighet. Formår ikke menneskene å gjøre forskjell på samfunnet slik det ut fra Guds lover er oppbygget og slik det av seg selv fungerer, og på de lover og formeninger som menneskene med og uten kirkens veto hittil innbilte seg at det fungerte, er alt til fånyttes.

Kristus Jesus sa om de små barna: La de komme til meg. De hører Guds rike til. Derimot de religiøse og politiske barna. De som vet uten å vite, som ser uten å kunne se og som ennu lever i den barnslige forestillingen at et samfunn er som et byggverk bygget av stener med menneskehender og ikke en levende organisme bygget av iboende lovmessighet – en lovmessighet vi som borgere må lære å kjenne alt fra vi er små, ellers ramler våre byggverk ned igjen med stadig nye forferdelser. Gudsriket på jord kommer til menneskene ved en ny fødsel – en fødsel noe annerledes enn fødselen fra mors liv.

Det forteller igrunnen alt sammen.

Finansminister Brofoss uttalte en gang overraskelse over hva det norske folk fant seg i å tåle av økte skatter og avgifter. Hadde han levd i dag, ville han neppe ha trodd sine egne øyne. Av gjennomsnittsinntekten til Ola og Kari går nå så mye til skatter og avgifter at det tilsvarer alt det man tjener fra 1/1 til 31/7 årlig! Først i august begynner vi å tjene penger til oss selv. Og nå snakker vi om vanlige lønnsmottakere. Kapitalistene går jo i stor monn fri.

En gang i verden var det slik at meningen med skatt var noe positivt, det skulle være en glede å yte sin skjerv til fellesskapet. Fellesskapet skulle gi alle trygghet for helse, skolegang, eldreomsorg, et solid forsvar, et synlig, aktivt politi og utbygging av veier. Det var folkets samhørighetsfølelse som gjorde det til en positiv sak å yte til fellesskapet. Knapt noen har vært uenig i dette.

Men hva er dagens situasjon? Skatter og avgifter er blitt et åk for de aller fleste i det levende samfunn. Vi kjenner alle den bitre tilstand i dagens Norge: Pasienter må ligge i korridorer og vente på behandling for livstruende sykdommer. Pasientkøer blir lengre og lengre. Norsk skole sakker akterut. Kriminaliteten øker. Bilister avgiftsbelastes langt mer enn veiene koster.

Og hva med fellesskaps- og samhørighetsfølelsen?_Både lokalt, regionalt og nasjonalt er den avtagende. Skatte-og avgiftsyterne får på langt nær tilbake etter de politiske løfter som er gitt.

Den negative holdningen til skatt og avgifter skyldes at fellesskapsfølelsen ikke lenger er sterk, at politikerne ikke leverer "varene" og at prisen på den varen vi ikke får er altfor høy. Syv måneders jobb for det offentlige er rent vanvidd. Og det er visstnok verdensrekord. Turister i Norge spør hvorfor vi ikke forlengst har gjort opprør mot det som nærmest gjør oss til offentlige slaver (jfr. Parkinsons lov, tidligere omtalt i Alt. Samf.)

Politikernes lurendreierier gjennomskues nå av flere og flere. Vi merker på vår økonomi at de folkevalgte beskatter vår inntekt mange ganger! Dette føles som simpelt tyveri, og burde straffeforfølges som kriminelt. – Først betaler vi inntektsskatt. På det vi har igjen og kjøper for, er det forbruksskatt, moms og andre avgifter. Har vi fremdeles penger tilbake, noe som før ble regnet som en dyd, er det formuesskatt. At vi har fått eiendomsskatt, merkes av flere og flere. Så er det arveavgift, der staten får av det vi hadde tiltenkt våre barn.

Den vakre tanke om å yte etter evne var godtatt en gang. Skamløsheten inntreffer ved progresjonsskalaens første trinn. De siste kroner vi tjener, blir mest beskattet. Vi straffes for å jobbe oss ut av en krise eller ønsker å spare til eget hjem.

Alternativet fins:_Om alle betalte f.eks. 1/3 av sin inntekt til fellesskapet, ville alle yte etter evne. Den som tjente 1 mill. ville yte 333.00. Den som tjente 210.000 ville yte 70.000.

Spørsmål

til vår amme

i alt som er liv

og solen, naturens allmektige amme

gir kraft til hvert siv.

Forjettende krefter manes til kamp

om sommerens pris

mens General Vinter i panisk retrett

søker dekning med kulde og is.

Å elskede sol, kan vi lære av deg

å bli strålende, lysende god som du er?

Kan vi lære å ødsle som du med din sol

som har nok til alt liv som om kjærligheten ber?

Selv den hardeste is og den koldeste sne

blir forfriskende vann til de tørstige tre

av din kjærlighets skapende kraft.

Kan vi lære av det?

Kan vi smelte sne

og tine de hardfrosne hjerter vi ser?

Kan vi smelte om isfront til levende vann,

til tørstende, feilende skare som ber

om tilgivelsens hjelpende hand.

Kan du elske den onde og dog være god?

Kan vi ikke det samme hos oss?

Du skinner på gode og dårlige landsmenn,

er det riktig, rettferdig av deg?

Er det lønnsomt for deg å skinne på oss

når vi ikke skinner igjen?

Du elskede sol, som har ammet oss opp

ifra tidenes tidligste morgen.

Det er mangt vi vil spørre deg om:

Har vi lang vei å gå før vi blir som deg?

Kan vi òg bli soler som lyser og varmer

og elsker alt på vår vei?

Er det sant det som sies at vi bare er små,

er vi nødt til å krype før vi kan gå?

Du evner å leve med stjerner i fred,

bring litt av den evnen hermed.

Å, elskede sol, er du trett av å svare?

Du sier god natt.

Men inatt vil jeg krype til høyeste topp.

Jeg vil være den første som ser deg stå opp.

Og da vil jeg spørre igjen.

Prisen på oppvarmingsmetodene våre er en viktig reguleringsmekanisme i forhold til vårt energiforbruk. I_lys av den kjensgjerning om temperaturstigning på Gaia er dette katastrofalt. Jeg minner om følgende:

* Den globale gjennomsnittstemperaturen i 1995 var 15,39 grader. Det er den høyeste temperaturen som hittil er målt.

* Av 130 år har de ti varmeste årene inntruffet etter 1980.

* De tre varmeste årene er registrert i 1990-årene. Det er derfor all grunn til å stille spørsmålstegn ved prisens hensiktsmessighet.

Det heter seg at prisen er et forhold mellom tilbud og etterspørsel. Men denne oppfatningsmåten holder ikke lenger. Logisk er det enkelt å forklare det.

For det første så har det med vårt forbruk å gjøre. Vi er nødt å senke dette drastisk. Vi er nødt til å komme helt ned på et 50-tallsnivå for å befinne oss innenfor rammene av en økologisk forsvarlig livsstil. Dette er bekreftet av Vidar-Rune Synnevåg i heftet "Økologisk planlegging" (V.R. Synnevåg, 1994).

Å drive politikk med prisen og dermed våre liv er skjebnesvangert. Dette er det flere personer som har forstått. Allerede Fridtjof Nansen fant ut av partipolitikken var en fare for det norske folket. Nå er det ikke dermed sagt at alle politikere er noen forferdelige mennesker. Nei. Slik er det ikke ment! Poenget er imidlertid at det er risikofylt å lage politikk av alt mulig.

Samfunnsforskeren Bertram Dybwad Brochmann kom til den samme konklusjonen. Han sa at det verste som kunne skje et folk, og den verste forbrytelse som kunne begås mot det, var å drive politikk med dets pengevesen!!!

Det skulle således være klart at prisen er et uegnet middel til å styre utviklingen med. Hva gjør vi så? Jo, vi innfører et nytt samfunnsregnskap som gir et nøyaktig bilde av våre faktiske utgifter og inntekter. Videre setter vi ned arbeidstiden til et minimum, og innfører eksistenslønn til alle.

Vårt forbruk fryser vi på et 50-tallsnivå. Det vil gi en drastisk nedgang i etterspørselen etter varer og tjenester og dermed i vårt energiforbruk. Så enkelt er det egentlig. Ja, vi må naturligvis også legge om vårt produksjonssystem. Det er heller ikke noe problem. Vi har klart det før. Det kan Erik Damman bekrefte i sin bok "Pengene eller livet". Og hva med de arbeidsledige? Hva gjør de? Problemet er kunstig. For vi kan jo fortsette å utvikle våre hobbier og kurse oss i det uendelige. Poenget er bare at vi må få vekk de mentale skylappene slik at vi ser at prisen er et uøkologisk styringsredskap, og at det er egentlig ikke et spørsmål om pengebalanse, men et spørsmål om balanse mellom det som naturen produserer og det som vi forbruker. Alt annet er å forsøke å gjøre økonomi til et abstraksjonsspørsmål. Den slags er det på tide å befri seg fra!!

Husk, vikingene var verken underdanige eller autoritære, lydige som kontinentale livegne eller kommanderende som militarister. De verken adlet herrefolk eller undertrykte kvinner, ikke holdt de slaver og harem eller massekastrerte evnukker lik muslimer rett inn i vår tidsalder. Da Gange Rolvs menn ble anropt: – Hvem er leder her? – var svaret: – Her er ingen leder, her er vi alle ledere.

Vikingenes velvferd var basert på dugnad, likhet, brorskap, åpenhet, hjelpsomhet og oppfostret rettferd. Vikinger var snarere verdensborgere enn_"europeere", men bosetningene i Grønland-Vinland umuliggjordes av skånselløst brann-skattende EU-hansa. "Vikinger fòr ille fram", sier EU-folk. Men i østerled var de byggende handelsfolk, i Normandie grunnla de Frankrike og i vesterled kuttet de blitzen til det strengt nødvendige for å redde England og Norden fra Romerkeiseren "Karl den Stormannsgales" EU-galskap i 380 år, like til Hansaen gikk krigersk til verks med brannskattinger som endte i verdenskriger.

Av Helge Stenhaug Bakken

I 20-årene fremsto her i landet en forkynner som la frem en ny bibeltolkning. Han ville bl.a. forklare at Bibelens analogier rett forstått gir et umistydelig bilde av en universell psykisk lovmessighet, og at enhver religiøs dyrkelse er en konsekvens av en lav bevissthetsgrad når det gjelder denne lovmessighet.

Denne mann var Bertram Dybwad Brochmann, prestesønn, gartner, forretningsmann, forfatter og senere stortingsmann.

Grunnen til at Dybwad Brochmann ga seg til å søke etter "realvirkeligheten" som han selv uttrykker det, var ikke som så ofte i slike tilfeller religiøse grublerier. Hvis sistnevnte ord skulle brukes måtte det blir "konjunktur-grublerier". Som disponent for en fabrikk var han selv aktiv finansmann, og det var på grunnlag av egne erfaringer som sådan at han etter 1914 ble klar over at "krig er en økonomisk kortslutning". Og den økonomilinje som fører til en slik kortslutning er det han kaller "fiktiv-økonomi". Han peker på at det i samfunnsregnskapene opereres med fiktive verdier, og legger fram et forslag til dobbelt bokføring av samfunnsverdiene, som skal kunne gi et riktig bilde av samfunnets realutgifter og inntekter, samt de virkelige aktiva og passiva. Han slår ned på det vanvittige i at noen mennesker ikke "skal ha lov til å arbeide", med andre ord at det finnes arbeidsledighet.

Alt dette måtte imidlertid føre til at han ga seg til å søke grunnen til tingenes tilstand. Han fant snart ut at det måtte en psykologisk gransking til, og det er resultatene av denne han har forsøkt å bibringe folk kunnskap om._Han har utgitt en lang rekke bøker, og reist landet rundt på foredragsturnéer. I 1933 ble han valgt til stortingsmann fra Bergen for Samfunnspartiet, og satt i Stortinget én periode.

I sin bok – "Massesjelens hemmeligheter" som inneholder 10 sosialpsykologiske forelesninger, peker han på menneskets tendens til å "utadprojisere sin åndskraft", som bl.a. resulterer i autoritetsdyrkelse, symboldyrkelse, etc. etc.

Dybwad Brochmanns forskning og lære spenner over tre hovedfelter, nemlig samfunnsøkonomi, sosiologi og massepsykologi. Imidlertid er det vel bedre å si at han benytter alt til å påvise alt. Dette har ofte resultert i at man i angrep på ham har benyttet som argument en ironisk påstand om at han "uttrykker seg lite akademisk", og at han dermed ikke holder seg til saken, men beveger seg ut på ville vidder. Han spør imidlertid selv hvordan det ville gå hvis Beethoven lot f.eks. bass og fløyte spille en stund hver, – hvor det ville bli av harmoniene som skaper den musikalske opplevelse. I folkeskolen, sier han, "spiller de en time geografi, en time historie og en time religion, og lar barna sitte igjen med et uttrykk av at disse fag ikke har noe med hverandre å gjøre. Han angriper på samme måte vitenskap og kirke. "Naturvitenskapen forfekter på den ene side at vi dirigeres av kjertelvirksomhet, mens kirkens prester prediker den frie vilje".

Dybwad Brochmann erkjenner hverken kjertelvirksomheten eller den frie vilje som drivkrefter for menneskets gjerninger. Han taler om_"den skapende fantasi" i individ og massesjel, og han betegner massesjelens ukontrollerte fantasi som grunnen til de katastrofer menneskeheten lar komme over seg. Han sammenligner massesjelens bevissthetsgrad i dag med et barns: Barnet sier: "Dukken spiser". Massesjelen sier:_"Staten tar vare på oss", "Staten arbeider", "Penger er makt", osv. Barnet gir i sin umodenhet dukken menneskelige egenskaper. Vi gir pengene makt, ut fra den samme umodenhet. Det er her Dybwad Brochmann bringer inn det psykologiske begrep "utadprojisering". Vi har lært oss til å fornekte vår egen åndskraft ("Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". Vi tror vi har en fri, men utilstrekkelig vilje, hvorfor vi gir oss under autoriteter som skal ta vare på oss.)

Som eksempel på resultatet av massesjelens ukontrollerte fantasi bruker Dybwad Brochmann "det syke samfunnstre", et tre som vokser fra toppen og forgrener seg nedover, organisert og sentralisert, under en himmel hvor Staten er solen, kirken månen og stjernene er sportsstjerner, filmstjerner osv. (En "lite_akademisk" påvisning.)

I motsetning til dette bilde står så_"det friske samfunnstre", en sammenligning med et tre som vi finner det i naturen. Det begynner med "altmuligmannen", det første menneske. Så vokser da grenene ut._Menneskene spesialiseres, men etter naturlige linjer. Menneskene har ulike evner, og skal enhver få utfolde seg fritt må dets naturlige evner utnyttes. Dette er jo ikke noen ny erkjennelse.

Dybwad Brochmann predikerer ikke noen avskaffelse av Stat og kirke, eller av pengene. Han søker bare å påvise disse faktorers virkelige vesen, – at de er av en beskaffenhet som vil resultere i at de blir gjort overflødige i og med at massesjelen våkner til bevissthet om sine egne muligheter.

Hvor kommer så Bibelen inn i bildet?

Dybwad Brochmann karakteriserer den selv som den ypperste kilde til viten om samfunnene. Gjennom jødefolkets forbilledlige eksempel viser den oss resultatene av å handle i strid med en universell livslovmessighet. I motsetning til kirkens prester, som i våre dager virkelig har gjort store deler av Bibelen til apokryfe skrifter, anerkjenner Dybwad Brochmann hvert ord av Bibelen. Intet er overflødig, og intet er uforklarlig. Og selv den mest innbitte skolastiske sofist skulle ha vanskelig for å motsi hans tolkning._Her er ingen religion, bare evig aktuelle fremstillinger og bilder av Mennesket.

Dette syn på_Bibelen er så vidt vi vet uten sidestykke. Hvem som helst som har søkt å støtte sine påstander på Bibelens ord har alltid måttet forbigå visse deler av den i taushet. Og man har jo kunnet iaktta som et vanlig fenomen at to parter som hver for seg førte vidt forskjellige syn i marken begge kunne støtte seg på Bibelens ord i argumentasjonen mot hverandre. Men så vidt vi vet har aldri noen vært i stand til å bruke skriftsteder mot Dybwad Brochmann. Prestene har forbigått ham i taushet, og det "praktiske livs" menn har karakterisert ham som virkelighetsfjern, det uttrykket han selv bruker om mennesket av i dag.

En av de fortellinger Dybwad Brochmann fremhver mest i sin karakteristikk av det bestående samfunnssytstem er Det gamle testamentes fortelling om Gullkalven. Folket forlangte "en guid som kunne gå for deres øyne". Folket måtte ha et bilde de kunne dyrke. Forholdet er det samme i våre dager. Den eneste forskjell er at bildene er andre. Vi er blitt mer vant med abstrakt tenkning, og dyrker i dag Stat, Organisasjon og Konjunkturer. Vi ofrer fremdeles våre unge menn til våre "guder".

Kirkens skjebne betegner Dybwad Brochmann som forutsagt i Johs. Åp. i kapitlet om Babylons fall. Kirken har "misforstått sin oppgave" og banalisert verdens mentale frelsers ord i og med at den har laget religion av dem, og forvist "himlenes rike" til et sted hinsides død og grav.

Det er lett å forstå at et slikt angrep måtte falle kirkens prester tungt for brystet. Det er i denne forbindelse interesessant å trekke en sammenligning mellom kirkens holdning til Dybwad Brochmann og dens holdning til andre skarpe angripere, f.eks. tilhengere av determinismen. Dybwad Brochmann er som regel blitt "tiet ihjel". Hans angrep er blitt stående ubesvart, til tross for at han jo aldri har talt om å avskaffe kirken, bare påpekt at den vil avskaffe seg selv. Mellom deterministene og prestene har det imidlertid pågått hissige feider, f.eks. når deterministene har prediket "guds død" på det verste. Man kunne være fristet til å si at like barn leker best. Determinismen er jo litt av en religion i seg selv, hva Dybwad Brochmanns Nyorientering er langt fra å være.

Menneskene sine guder forandrer seg. Så lenge det stort sett føler seg identisk med naturen, er dets guder en del av naturen. Når mennesket blir dyktigere som håndverkere, bygger det gudebilder av stein eller tre eller gull. I en senere fase når mennesket har fått en sterkere følelse av sin egen makt, får gudene skikkelse av mennesker. Seinere i historien begynner mennesket å dyrke faderlige guder som representerer fornuft, prinsipper og lover.

  Det viktigste og mest sentrale prinsipp i Det gamle testamente gjelder naturligvis Gud. Han representerer det samlede prinsipp bak mangfoldigheten av fenomener. Mennesket er skapt i Guds bilde, følgelig er alle mennesker like – like i felles åndelige egenskaper, i fornuften de har felles og i evnen til broderlig kjærlighet. I Det gamle testamentet var den jødiske Gud rent patriarkalsk, mens katolisismen kom med tanken om en kjærlig mor som tilgir alt. Selve den katolske kirken – den altomfavnende mor – og jomfrumoren symboliserer moderlig tilgivelse og kjærlighet, mens Gud, faren representerte det hierarkiske prinsipp som mennesket måtte bøye seg under uten å kny eller klage.

  Bertram Dybwad Brochmann – hvor står han i forhold til det som Erich Fromm her sier? BDB så og forstod at det som vi kaller Guds ord, og det som noen kaller religion, er uttrykk for bevissthetstilstander i mennesket. Mennesket skaper i sinnet sin egen forståelse av virkeligheten og utadprojiserer denne. BDB_så og forstod at mennesket tolket Bibelen på en måte som var uheldig irrasjonell og misvisende for sin samtid. Han forstod at det var nødvendig å utforme et nytt livssyn med utgangspunkt i inspirasjon fra Bibelen, og med utganngspunkt i vår egen tid. BDB søkte det lovmessige, organiske og universelle. Han la spesiell vekt på at vi måtte søke og forstå lovmessigheten i tankenes verden.

  Hvor står vi så i dag? Antagelig er det øko- og miljøbevegelsen som står nærmest? Det er fordi de søker å innrette sine liv så nært opp til det orgnaiske liv som mulig. Overalt i verden gror det frem økobyer og folk som er lei av det gamle livssynet. Som kjører verden utenfor stupet.

  Økobonden Vidar Rune Synnevåg er pionerer i så måte. Han og hans familie praktiserer en livsstil som kan lære oss mye om hva det betyr å ta de organiske og økologiske prinsipper på alvor. Vi gleder oss til å høre hans foredrag "Det gode liv" på årets Nyorienteringstreff på Voss Folkehøyskole 25/7.

Av Armand Edgar Nyhus

Eksistenstrygd til alle på 150.000 kr vil spare samfunnet for milliardbeløp årlig._Slik det er i dag, der enkelte trygdede og pensjonister har en minstetrygd mellom 4.000 – 8.000 kr i måneden, koster det samfunnet store summer på grunn av lidelser som kan tilskrives dårlig økonomi. Søvnløshet på grunn av dårlig økonomi, depresjon, isolering fordi man rett og slett er for fattig til å kunne delta i samfunnet, skaper psykiske problemer og mennesker blir asosiale fordi de ikke kan delta i livet. Ja, mennesket ville tilpasse seg samfunnet og dets krav på en bedre måte.

Samfunnsliv står for hensynsløs men objektiv kritikk.

Psykiatri-korrespodanse i avis – 1. juni 00. Den 1/2 sannhet regnes for helhet. Dertil subjektive/falske påstander.

Arnold Juklerøds navn er nevnt eksempelvis 20 - 30 ganger i 3 gjengitte brev. "Lensmannen kjørte ham" står det et sted. Ja, men hans familie, hans pårørende søkte om hjelp! En tung gjerning som skulle kreve vår dypeste medfølelse som andre sykdomsskjebner. En god familiemann og som det stod på trykk "Verdens beste bestefar" Ved ovennevnte stenkasting er vi med og har skyld i dagens sorg og grusomheter. Der hvor psykiatri kan være – og vi forventer det – en hjelpende hånd. "Politiske fanger og fengsler" eksisterer ikke, Gud skje takk, i Norge!

Juklerøds etterlatte har forsøkt å ta til ordet. Det har visst ikke fallt i god jord. – Film og media har da rikelig informert oss om vanskeligheter som oppstod i ovennevnte sak. Vi er ikke helt uvitende – Et skrikende behov for psykologi-utdannede er facit pr. idag,. Foreldre og foresette kvir seg for å vise at de går til psykologisk senter for å få hjelp!! Ettervern ikke minst.

Kanskje blir vi unnskyldt for vi visste ikke hva vi gjorde? Men vi har alle skyld for eksisterende uvitenhet. Og det er også vi som kan rette opp igjen vantroen. Først og fremst for de som lider i mørket. Ved sorg og adskillelse. Selv om hendelser er uopprettelig.

Mange spør: Hva er egentlig dekapitalisering? Hva ligger der i begrepet? Hva er definisjonen?

Dekapitalisering er meget enkelt det som direkte ligger i selve ordet:_Det motsatte av kapitalisering. Å dekapitalisere vil altså si å gå den motsatte vei av hva man gjør og har gjort ved kapitalisering, og som har ført til de nåværende tingenes tilstander i verden. Å dekapitalisere vil altså si det samme som å gå den motsatte vei tilbake man før har gått fram. Men således at dette skjer med et nytt sinn, med en helt ny sinnsinnstilling, et helt nytt livsbillede, en helt ny vurdering.

Så må man da spørre: Hva er kapitalisering? Kapitalisering er den tendens og tro hos menneskene at de blir rikere jo høyere en ting verdsettes i tall. Når en tings verdi oppskrives i kroner tror innehaveren han eier en større reell verdi. Derfor tror produsenten at han blir rikere jo høyere priser han har på varene. Derfor tror lønnsmottakeren han på sin side blir rikere jo høyere lønningene er i kroner og tall. De tror på det "naturlige" og merkelige i pengesystemet: De tror at pengene kan yngle. De tror det er rettferdig og riktig at man krever pengerenter av sine medmennesker. Kapitalistene tror man kan drive politikk med pengene og prisene. Kapitalistene tror på alt som heter pengeøkonomi, skinnøkonomi, fiktivøkonomi.

Dekapitalisten tror på det motsatte av kapitalisten._Han tror at velsignelsen for menneskene ligger i den økonomiske og materielle frigjørelse som åpnes ved at priser og pengeverdi reduseres. Dekapitalisten tror heller ikke på renten og rentesystemet, men ser det groteske i kapitalistens tro på pengenes yngleevne. Dekapitalisten tror at den materielle frigjørelse kan nås ved at priser og verdier reduseres mot null, og at menneskene gjør rett i å vurdere sitt arbeide og sin produksjon på samme vis som livets skaper oppholder og vurderer livets former og frembringelser.

Vi kan også si det slik at dekapitalisering vil si det samme som å bringe den menneskelige økonomi i overensstemmelse med Guds økonomi.

*_*_*

Der er mange midler som fører fram til dekapitaliseringen, altså veien tilbake fra kapitaliseringen. Et sikt middel er f.eks. "det lønnsomme prisfall". Hele verden tror i dag at når det er dårlig med et individs eller et lands økonomi, så må lønningene heves, resp. skattene heves. Ved høyere lønn, mener individet, blir jeg hjulpet. Ved høyere skatt mener Statsmennene at det kollektive samfunn blir hjulpet når de er i økonomisk nød og ikke kan dekke sine utgifter. De ser ikke at høyere lønninger og høyere skatter uvegerlig fører til høyere priser, og at kappløpet her virker automatisk. Dekapitalisten derimot hevder at økonomisk balanse og lønnsomhet kan oppnås ved at man går den motsatte vei: Ved at lønningene og skattene reduseres samtidig som prisene derved også reduseres, og mener matematisk å kunne påvise at lønnsomhet kan oppnås like fullt eller like før ved prisfall som ved prisstigning, og således at virkningen ved det lønnsomme prisfall blir en stadig større materiell frigjøring av menneskene i motsetning til prisforhøyelsen og skatteforhøyelsen.

Et annet middel til dekapitaliseringens gjennomførelse er rentesystemets opphevelse. Dette er en direkte konsekvens av den nye vurdering.

Et tredje middel til dekapitalisering er amortisasjon og avskrivning.

Et fjerde middel er "å betale sin gjeld".

Men alt dette er altså midler. Dekapitaliseringens begrep og definisjon er: med nytt sinn og ny vurdering å gå den vei tilbake og foreta de manipulasjoner i omvendt orden, som kapitalisten under kapitaliseringen har gått fram.

(1946)

Av Armand Edgar Nyhus

Ja, hva med vår jord?_Multinasjonale selskap skal ha råderett over andre staters naturressurser og mineraler. Dette er pengediktaturet satt i system. WTO_sine planer for fremtiden er at pengemakten skal kunne ta seg til rette alle steder der de kan profilere og tjene sine symboler, og gjøre sine tallformuer større på en hardt belastet natur!

Dybwad Brochmann avslørte med sin dybdepsykologi pengenes vesen i vårt psykiske forestillingsliv. Det er den ukontrollerte verdensfantasi som dikter liv inn i det døde symbolet og lar det yngle som det levende organiske livet i jorden, som f.eks. potetene! Denne forvekslingen av det anorganiske døde, og det organiske levende livet, naturen, ser vi får katastrofale følger for oss. Forvekslingen mellom det døde og det levende ser vi barnet foreta når det dikter liv i sin dukke eller gyngehest, som blir levende i barnets fantasi. Og det voksne og eldre menneske fortsetter i dette dagdrømmeri, der det med sin ukontrollerte fantasi mener det tenkte og oppdiktede yngler i bank og rentevesenet. Denne ukontrollerte fantasien ser penger (ubevisst) når det ser på det levende organiske livet, fordi pengesymbolet er blitt opphengt i dets forestillingsliv siden det var barn, som eneste verdi og levende liv, til tross for at det bare er dødt papir som er prentet og tegnet, eller metall!

Derfor sa Jesus: Du kan ikke være tjener for både Gud, som er det levende livet, og Mammon. Velger du pengene som viktigste verdi, farer du feil på alle livets områder, og der du har dine skatter, der har du ditt hjerte. Naturen varsler selv ifra når det er noe galt, fordi når noe er blitt galt med den, er det lovmessighet som slår tilbake, slik vi kan se det i menneskets liv!

Det er interessant at en professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole mener jordbruket får for mye i overføringer. For vi har et overproduksjonsproblem, sier professoren. Ja, men da burde han se på hvilket økonomisk system som kan kalle overproduksjon for et problem. Er det ikke overproduksjonen som viser at landet er selvforsynt og dermed i stand til å eksportere til land som trenger mat? Nei, professoren støtter en økonomi som mener pengene er viktigere enn matproduksjon. Overproduksjon fører til fallende priser. Det er det som er problemet. Mengden av mat er ikke viktig. Slik er det de aller fleste tenker idag, professorer eller ikke.

Et annet poeng han ikke ser ut til å skjønne, er at han og mange andre akademikere KUN lever av statlige overføringer for å leve sine liv. Og hva i himmelens navn er det disse menneskene produserer? Jo, de fortsetter å produsere myten om at det å produsere for mye mat, er et problem som skaper økonomiske problemer!

Hva er kilden til alt liv? Når man har tenkt seg om, blir man snart klar over at det er sollyset. Tenk på din avhengighet av sollyset… tenk på ditt og all levende naturs velbefinnende i solskinnet, og det deprimerende ved den lange, mørke perioden. Tenk på plantene som du lever av, hvordan de strekker seg mot solen som de er helt avhengige av. Det er fastslått at planteriket er en stor kjemisk fabrikk som drives ved hjelp av solenergien, og skaffer oss det vi trenger. Tenk også på dyrene som du lever av. De er igjen avhengige av planteriket. Tenk på hvor det kommer fra alt som du kler deg med, boliger du bor i. Du kommer til sollyset over alt.

For at mennesket skal kunne leve, trenger det en temperatur mellom visse yttergrenser. Sollyset skaffer betingelsene for det, og slik kan vi fortsette. Vi vil overalt komme frem til at sollyste er kilden til alt jordisk liv. Det vil også sees at overfloden av energi og dermed av stoffer er til stede, og at vi ikke behøver å vere engstlig og ha eksistensfrykt for at det skal bli for lite til livets opprettholdelse. Det gjelder bare at menneskene utnytter og bruker naturens gaver på den rette måte. Alt er gitt fra naturens hånd. Går vi da, i hvert fall foreløpig, ut fra den store og uløselige livsenhet, så ser vi også at lyset og naturkreftene i sin helhet både innenfor og utenfor mennesket spiller den aller største rolle sammen med stoffenes kretsløp i menneskenes økonomi, og videre at energiens konstans er en likeså viktig faktor og en likeså viktig primær basis for alt som heter økonomi som massens konstans. Lys og liv hører uløselig sammen.

Dette kan du konstatere også i naturen omkring deg. Den jubel som hilser soloppgangen fra tusen kvitrende stemmer i skogen og den travelhet som følger med solens oppgang på himmelen, er vitnesbyrd nok om at lyset er uløselig knyttet til naturen. Og den som har hørt denne jubel en sommermorgen på fjellet eller i liene, kan aldri glemme det. Både med vår intuisjon og vår forstand kan vi forstå at det er så.

"Utgiftene" med jordens liv og vedlikehold er enorme, men de dekkes alltid av tilsvarende "inntekter". Det bevilges alltid så meget som er tilstede, og som det er behov for, og aldri mere. Men i den evige likevekt og i den alltid grunnfestede harmoni skjuler det seg en gjennomført økonomi, et pålitelig forhold mellom debet og kredit, som ennå ingen statsmann eller finansmann har oppdaget – enn si evnet å gjøre etter.

All materie er konstant. Ingen ting blir borte, ingen ting nytt skapes. Og som det er med stoffet eller materien, sliik også med energien. Ingen kraft går tapt, og heller ingen kraft skapes av intet. Den universelle økonomi består derfor i en storstilet balanse, og intet menneske eller noen verdensregjering vil noensinne kunne omstøpe denne ideelle, levende virkelighet. Alt hva som finnes av produksjon og forbruk, med eller uten menneskenes deltagelse og regulering, er undergitt evige stoffskifter og energiskifter innenfor disse stoffskifter, som evig gjentas i små eller store kretsløp. Her lever alle planter og dyr, mennesker og samfunn.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!