I disse dager, da mørke og ubehagelige sider ved den norske velferdsstatens historie blir avdekket, vil jeg gjerne slå et slag for en ukjent historisk aktør. Han het Gjert E. Bonde. Han fortjener å trekkes frem i lyset av én enkelt grunn: Da Stortinget vedtok den norske steriliseringsloven i 1934, var han den eneste som stemte i mot.

Steriliseringsloven av 1934 ga adgang til å tvangssterilisere sinnsyke og personer med "særlig mangelfullt utviklede sjelsevner". Loven åpnet i ikke liten grad for skjønn. Avgjørelse om tvangssterilisering skulle tas av et sakkyndig råd.

Om man skal bruke lite pene ord, så var steriliseringsloven et uttrykk for en rasehygienisk tenkemåte. Med et litt penere ord kan vi snakke om arvehygiene. Loven var ikke rasistisk i den forstand at den delte menneskene inn i raser med ulike anlegg og ulikt verd. Men den var arvebiologisk – den rettet seg mot mindreverdige arveanlegg hos enkeltpersoner. Hensikten var å hindre at disse arveanleggene fikk spre seg, eller med andre ord: Hensikten var å luke mindreverdige arveanlegg ut av den norske befolkningen. På denne måten ble enkeltmennesker inndelt i verdifulle og mindre verdifulle etter hva slags arveanlegg de hadde. Steriliseringsloven skulle sørge for at staten fratok de minst verdifulle muligheten til å gi liv.

Dette var et ledd i, om man vil, en mørk side ved det store velferdsstatsprosjektet som for alvor ble påbegynt i 1930-årene. Hovedidéen var at det var statens oppgave å ta vare på folk fra vugge til grav. Sosialpolitikk, utdannelse, helsepolitikk, boligpolitikk – det er sånt vi gjerne vi forbinde med statlig velferdspolitikk. Men i 1930-årene var også tvangssterilisering betraktet som en måte å forbedre folkehelsen på. Det var flere internasjonale forbilder for den norske loven, både i demokratisk og i alt annet enn demokratiske stater.

Under okkupasjonen ble steriliseringsloven endret av NS-regimet. En ny lov av 1942 ga noe større rom for bruk av tvang. Men forskjellene var ikke spesielt store. Heller ikke NS-loven var rasistisk i sin ordlyd. Etter frigjøringen trådte loven av 1934 i kraft igjen.

Da steriliseringsloven var oppe til behandling i Stortinget, var debatten meget kortfattet. Saksordføreren, Erling Bjørnson fra Bondepartiet, gjorde et nummer av at han som bonde var spesielt sakkyndig når det gjaldt rasehygiene. Denne saksordføreren var sønn av dikteren og havnet senere i Nasjonal Samling. Han viste også til utenlandske forbilder, som en steriliseringslov nylig vedtatt i Hitlers tredje rike.

Representantene for de store partiene sa lite og stemte enstemmig for: Arbeiderpartiet med Johan Nygaardsvold i spissen, Høyre, med C.J. Hambro, Venstre, med daværende statsminister J.L. Mowinckel. Bondepartiet, anført av formann Jens Hunseid, var det stortingspartiet som uten sammenligning var mest opptatt av arvebiologiske synspunkter. Selv den ene representanten for det nystiftede Kristelig Folkeparti stemte for loven.

Bare Gjert E. Bonde opponerte og stemte mot. Han tilhørte Samfundspartiet, et merkelig parti med en egenartet blanding av kristentro og hjemmesnekrede idéer om løsning av økonomiske og sosiale problemer. Egentlig var Bonde bare varamann. Han møtte for partiets eneste innvalgte representant: partiformann, sjefsideolog og profet Bertram Dybwad Brochmann. Bonde selv var litt av en ideolog, og hadde, om man får si det slik, mange rare idéer han også. Men han stemte mot steriliseringsloven. Det fortjener han å huskes for.

I Aftenposten for onsdag 6. mai i år skriver De om min forgjenger som redaktør av Samfunnsliv, Gjert Edv. Bonde: Den eneste som stemte imot steriliseringsloven i 1934.

Vi er ennu mange som takker for at sivilingeniør Gjert E. Bonde fortjener å bli husket for sin stemmegivning i Stortinget i 1934.

Men det som var minst like viktig å minnes var hva "profeten" Brocmann allerede den gang kunne legge frem for Stortinget v/Samfunnspartiet, en helhetsplan for virkelig å kunne sette ut i livet den solidaritetsdrømmen som samtlige av våre politiske partier i dag bærer på.

Det oversees i politikernes vurderinger at den tekniske og teknologiske utvikling har forandret samfunnet fra et primitivt bondesamfunn til et høgst differensiert og spesialisert helhetssamfunn. Denne nyerkjennelsen tilskyndet Dybwad Brochmann å skissere et Samfunnsrekneskap. Skissen over rekneskapet ble lagt frem for Stortinget i 1934, men ble nedstemt som en slags galimatias. – Noe som ikke kunne tas alvorlig. –

Men professor dr. Johan Vogt tok skissen alvorlig! Brochmann innfører et rekneskapsprinsipp som det eneste og riktige prinsipp for et lands samlede økonomiske virksomhet: Han hevdet at dette var noe helt nytt innenfor sosialøkonomien. Han utropte Brochmann som en pioner innenfor moderne sosialøkonomi. Professor dr. Ragnar Frisch var ikke snauere enn at han tok Brochmanns helhetsskisse i bruk og la den til grunn for Den norske Nasjonalrekneskap. At Frisch misforsto Brochmann og laget en skisse i strid med Brochmanns, er en annen sak. Ibladet Farmand den gang nasjonalrekneskapsideen skulle settes ut i livet, ble Brochmann utpekt som far til Nasjonalrekneskapet. Han var far til rekneskapstanken, men slettes ikke far til tankens utførelse av Frisch og hans medarbeidere.

Så er spørsmålet til historikeren Sørensen. Kan det være mulig at De som vitenskapsmann er blottet for kunnskap om noe av ovenstående?

av Dag Ove Johansen (fra Saltenposten 20.mai 1998)

I 1934 vedtok Stortinget den såkalte steriliseringsloven som skulle forhindre at uønskede individer skulle føre slekten videre. Dette gjaldt bl.a. åndsvake og tatere. Det var ett eneste

parti som stemte mot denne umenneskelige loven: Samfundspartiet, ved varamann for partiets leder Bertram D. Brochmann, ingeniør Gjert E. Bonde. P.g.a. sitt menneskesyn var det en total umulighet for ham å gå inn for et slikt forslag. 

I mellomkrigstiden arbeidet venstremannen og apoteker Jon Alfred Mjøen med sine rasehygieniske teorier på Rasehygienisk Institutt i Oslo. Hans forskning var et viktig element i nazistenes raseteorier før 2.verdenskrig. Dette fremkom klart etter at undertegnede var på et besøk på Wannsee-sentret (i dag et museum) i Berlin der tyske SS-offiserer hadde sitt berømte møte som kom med den endelige løsningen på jødespørsmålet.  

Karl Evang satt som helsediktator fra 1938 til 1972 med uinnskrenket makt og myndighet, et grunnleggende element i sosialdemokratiet under Arbeiderpartiet. Han snakket om "den gode folkestamme". Dette er en finere omskriving av begrepet rasehygiene. Utgangspunktet var på en måte å foredle arbeiderklassen som var utsatt for mye sykdom og dårlig ernæring. Men denne Evang-eliseringen førte med seg et rasehygienisk aspekt: sterilisering, først og fremst av psykisk utviklingshemmede og tatere. Men det fantes andre kritierier også: hustruene til alkoholikere kunne også bli sterilisert fordi mannenes dårlige egenskaper og arv ikke skulle føres videre på barna. 

Nå fremkommer det at det i et hemmelig rasehygienisk sentralregister utarbeidet av Karl Evang og overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts hjem er navngitt over 11 000 norske familier. Myndighetenes klare oppgave var å sterilisere bærere av uønsket arvestoff. Dette er hovedbudskapet i Karls Evangelium. 

I det sosialdemokratiske skapet synes det som om det finnes utallige skjeletter som vil ut. Den viktigste lærdommen vi kan trekke ut av dette er at det ikke er den genetiske arvemassen som er til størst fare for et samfunn, men derimot sosialt arvegods og brunt slagg fra de gode sosialdemokrater med Karl Evang i spissen.

Det er her Nyorienteringens påvisninger med den nye økonomiske samlivsform Totalitetsøkonomien kommer inn og vil avløse det gamle statsøkonomiske og byråkratiske system vi treller under idag. Og som foreligger fra B.D.B og siving. Bondes hånd i flere bøker. Nå er det slik at menneskenes samfunnsliv er avhengig av kunnskap og opplysning. For ettersom menneskeheten vokser og dets samfunnsliv utvikler seg, tilføres vi uavlatelig nye impulser, nye intuisjoner og visjoner. – Disse oppfattes alltid først av individer, aldri av organisasjoner eller hele folkegrupper. Det er derfor individenes privilegium til enhver tid å utvide menneskehetens bevissthetsliv og (flytte) milepelene for vår livserkjennelse, og trekke menneskeheten oppover til et høyere bevissthetsplan. Ulysten og uviljen imot alt nytt på erkjennelse-området er dypt forankret i menneskeheten. Alle nye impulser alle nye tanker møter den mest fanatiske motstand især hos presteskap og vitenskap.

Hvis (det nye er riktig) så ligger det i sakens egen natur at den autoriserte ufeilbarhet og allvitenhet taper prestisje og utsettes for ringeakt og frekkhet. –

Derfor må alt nytt nøye prøves, og hvis mulig bekjempes saklig. Men hvis det nye er så saklig riktig og det overleverte og autoriserte er så tversigjennom uholdbart og "utlever" at det ikke kan holde stand mot det nye, så organiserer man sabotasje og boikott, og man overser og fortier det nye "to the bitter end" i håp om at man skal slippe alt det besvær og all den smerte som er forbundet med å se alle sine kjæreste illusjoner falle sammen. Jo større stilling og posisjon som en da har å forsvare, desto verre oppleves det, og desto smertefullere føles det.

I følge Brochmanns påvisninger er samfunnet underlagt autonome skapende selvvirkende krefter. Som gir seg tilkjenne uten at menneskene vil, vet det eller ikke. Mennesker som tror de kan skape stater, riker eller økonomiske og politiske systemer, uten å kjenne de dynamiske krefter som virker i samfunnet vil alltid skuffes. For alle politiske forsøk om de er aldri så velmente, på å "skape demokratier eller hva man vil, mislykkes alltid inntil menneskene blir klar over at samfunnet ikke kan "styres" ved hjelp av politiske beslutninger eller vedtak. SANNHETENS lover besluttes ikke, de søkes, finnes og erkjennes, og må etterleves som alt annet i naturen.

Brochmann sier iblant annet, Det levende samfunn er en stor organisme, hvori den skapende fantasi er den store dynamiske kraftkilde, staten er derfor et føreløbig substitut for "den store orden" i samfunnet som alle mennesker higer mot, men som ikke oppnåes før den dynamiske kraft. Massens fantasi, blir seg selv bevisst og får ta makten fra den organiserte dårskap.

B.D.B. mente menneskene bærer lovene for det frie levende samfunn i seg selv. – Som et naturlig instinkt. Drivkraften i det som er alle cellers livsdrift (som under den nåværende livsforfalskning kalles egoisme). Menneskene kan først komme fram til en ny og objektiv samfunnsorden og nå fram til det Brochmann kalte det levende samfunn, når menneskene har løsrevet seg og vokst ut over det religiøse og politiske stadie. Hvor alle evner og drifter er smeltet sammen til livskunst, helhetsfølelse og sannhetstrang. Hvor autoritetsprinsippet blir avløst av personlig ansvar og spesial innsikt.

Den tekniske og vitenskapelige utvikling er gått og går fram med kjempeskritt for hver dag. Ingen kan tenke seg idag hva det vil si å leve i et samfunn hvor mange hundre millioner enkeltindivider arbeider sammen for helhetens skyld uten profitthensyn. Det er ikke mere noen grenser for utvikling og livsmuligheter for det frie samfunn er et organisk levende samfunn. Mens det sentralistiske stats samfunn er et anorganisk samfunn som bygger på drøm og løgn. Vi må derfor ønske at det gamle illusjonssamfunn med all dets opportunisme og akkordens fattige ånd må få lov å oppløse seg selv i det kaos som det selv organiserer.

Den leser, som ikke uten videre er bokholderikyndig nok til å forstå vårt totalitetsregnskap, kan ta foran seg et almindelig spesifisert driftsregnskap fra hvilkensomhelst fabrikk, gardsbruk, eller lignende. Han vil da se at produktionsprisen er lik summen av alle driftsutgifter, det er ikke anderledes, man akkurat det samme, i den store "fabrikk" som heter det Norske samfunns totale arbeidsliv. Driftsutgifter kommer igjen på Totalitetsregnskapets store debetside. All annen innenlandsk pengeomsetning er kun pengetransaktioner, pengepolitikk og fordelingsøkonomi, som for Totalitetsregnskapet ingen rolle spiller, og som ikke må forveksles med Totalitetsøkonomi.

Mer! At for å utføre et arbeid så trengs der realøkonomisk 3 ting: Arbeidskraft; mat til denne; og materialer og redskaper; dette pluss teknisk innsikt det er den enkle sannhet; som menneskene har vanskelig for å lære, – utrolig vanskelig for å lære.

Vil menneskene gjøre seg uavhengig av pengene må de ha klart for seg at penger i seg selv kun er tal, verdimål og regnskapsmidler som de selv har oppfunnet, likesom f. eks. kalorier, metere, centimetere, litere og hektolitere. Menneskene må "avsjele" pengene og fjerne den "dynamikk" som de ubevisst overfører fra seg selv til pengene. "Tider" og "konjunkturer" er bare uttrykk for ukontrollerte stemninger som for det meste kommer og går som følge av politiske trollmenns og sosiale medisinmenns bunnløse kvaksalveri med samfunnsliv og samfunnsøkonomi. Det er impulser og depulser som kommer flyvende pr. radio og TV.

Brochmann sier videre: Hele menneskehetens historie i fortid, og nåtid og framtid er bare en skildring av den kjensgjerning at alle tankens feil og alle sjelelige ukontrollerte ytringsformer måtte prøves før bevissthets dynamikken endelig engang blir seg selv mektig og slår seg til ro i seg selv og som er i pakt med det objektive virkelige. – Dette koster forerdelig meget. Men evigheten har nok av tid og rum, og nok av stoff og dynamikk, og den pris som dette koster vil vise seg å være billig i forhold til det uendelige og allmektige og evige som dermed tilkjempes og erobres. Alt som beror på uvirkelighet og sansebedrag vil før eller senere utrydde seg selv, i og ved de iboende egenskaper ved stoffer. Livet har ikke bruk for det uvirkelige.

Folkeforførere og partiledere, husk på at det er barn som leker konger, husk at det er umodne mennesker, som ikke er seg bevisst hva de gjør, som setter seg på tempeltinden og får seg og sine tilhengere til å tro at: Jeg, "det store menneske". Jeg kan "styre" dere alle sammen, nemlig fordi dere ikke er oppmerksomme på at allmakten som dere gir meg i tilfelle, den har dere selv. De fleste av dagens politikere forstår ikke det samfunn de lever i og har liten forståelse av den objektive virkeligheten som omgir dem. De ser helt bort fra menneskete psykologi og de rikdommer den rommer, men de begår den feil å foreslå tilpasninger og forandringer i sine partiprogrammer og tror å kunne forandre systemet på denne måten, de prøver å få menneskene på en kunstig måte til å passe inn i det politiske systemet. De blir maktsystemets forlengede arm, men gjør seg til medium for en utvikling som på forhånd er fastlåst i det statistiske samfunnssystemer, undertiden i form av diktatur.

For mennesket og samfunnet er ikke eksklusive men inklusive skapninger som er undergitt det evige organiske livs lover, likesom alt annet levende og da nytter det ikke med vedtak og beslutninger i strid med livslovene.

Verden har alle tider vært vitne til slike mislykkede eksperimenter. Det er som om en kjemiker ville forsøke å endre en reaksjons natur ved å forandre formen på den beholder hvor eksperimentet finner sted.

B. Dybwad Brochmann ble i sin tid sett på som en farlig samfunnsfiende, men for hvem? For den enkle kvinne og mann? Nei, men for systemet, det vil si for de statstroende som forveksler det levende samfunn med symbolet staten. Og de såkalte kristne, som har omgjort og forvekslet Kristus påvisninger om til religion som ikke har noe med livet her på jorden og gjøre. Tiltross for at Kristus talte om en tilværelse her og nå, ikke bak død og grav.

For mennesker som henger igjen på det foreldete religiøse og politiske bevissthets plan, må Brochmanns påvisninger fortone seg uforstillbare. Disse første glimt av det levende samfunn, i fremtidens gigantiske evolusjons perspektiver, vil nødvendigvis gi inntrykk av noe fremmedartet og fantastisk for de fleste mennesker idag. Mange vil finne det skremmende og fremmedgjørende, og ikke makte å ta det nye innover seg. Den psykiske bæreevnen er for liten for en del mennesker.

Derfor advarte Brochmann om å gå for fort fram, massen må få tid til å modnes mentalt.

Man tenker seg at staten er samfunnet selv og at staten ivaretar samfunnets (helhetens) interesser og legger ikke merke til at statens økonomi er det stikk motsatte av samfunnets økonomi. 

1. Staten representerer i massesjelens følelser helhetens beskytter og bevarer, mens den politiske stat tvert om organiserer gruppe mot gruppe i en evig splittende lønnskamp og prispolitikk. Derav kommer det at alle politiske stater i verdens historie i det lange løp ruinerte sine samfunn, fordi oppløsningen av samfunnet ubevisst settes i system i og ved gjennom staten.

2. Staten er et symbol eller billede på helheten. Men da "billedet" hverken spiser, drikker eller sover eller arbeider, men alene består i kraft av menneskelige ukontrollerte følelser og overbevisninger, så er det klart, at billedet staten er av fiktiv karakter som pengeverdier og tallsymboler. Hold symbolene og virkeligheten fra hverandre.

3. Da staten består av folkets tro, og ifølge den samme tro støtter og ernærer folket, er det klart at folket i virkeligheten selv ernærer institusjonen staten. For staten spiser hverken kjøtt eller fisk, og drikker ikke melk, hvorfor folket må ernære staten på annen måte, nemlig ved bevilgninger i form av skatter og avgifter, monopoler og andre former for ofring og ubevisst selvhengivelse.

4. For å skjule denne sannhet, lærer man folket opp til å tro at det omvendte er tilfelle, så at staten støtter og ernærer folket.I såkalte "krisetider" drives denne billeddyrkelsen så vidt at folket ofrer sine næringsveier: fiskeri, jordbruk, håndverk, industri og sjøfart for at staten kan trives idet man offisielt bevilger penger fra statskassen til det nødlidende folk, mens man skjuler og hemmeligholder, at folket betaler det mangedobbelte til staten, for å kunne få igjen disse offentlige bevilgninger.

5. På grunn av det forskyves i massesjelens forestillingsliv hele regnskapsforholdet mellom institusjonen statens økonomi og helhetens realøkonomi, slik at man gjennom staten søker å kneble all produksjon (som helheten lever av) for at de fiktive skatteobjekter kan økes (som statskassen lever av), se BDBs bok "Fandens efterlatte papirer" om det ubevisstes rolle.

6. Da alt levende kjøtt og blod lever av den materielle overflod men alle symboler og billeder lever av andre symboler og billeder, så kan alle kultursamfunns sammenbrudd psykologisk forklares på den måten at enhver offentlig budsjettpolitikk i penger naturnødvendig i sin konsekvens aldri kan bli annet enn næringslivets ødeleggelse – gjennom massesjelens fiksering. Ingen kan i lengden tjene to herrer.

7. Statskassens økonomi er en pengepolaritet – ganske som i privatlivet, altså en balanse mellom pengeinntekt og pengeutgift. Men da helhetens økonomi er en polaritet mellom produksjon og forbruk, så er det klart at enhver politisk stat som forbyttes eller forveksles med selve helheten, nødvendigvis også må føre til en storstilt forbytning av realøkonomi med fiktivøkonomi. I samme grad, i samme tempo som menneskene går fra realøkonomi over til fiktiv økonomi, altså fra en objektiv materiell økonomi, basert på forholdet mellom produksjon og konsum og over til en tenkt økonomi, en fiksert økonomi, – i samme grad og i samme tempo vokser interessemotsetningene. Hva er det nemlig som skjer samtidig med at interessemotsetningene vokser fram? Proporsjonalt med interessemotsetningene, vokser massesjelens behov for staten. Jo mer menneskene begynner å slåss, jo mere vi oppdikter kunstige interessemotsetninger, desto mere skriker de da fra alle sider på en "sterk stat", arbeideren frykter "kapitalisten", han går til kommunen og til staten og vil ha mere kommunal makt og statsmakt. "Kapitalisten" på sin side frykter arbeideren vil ha mere stat, utvidelse og utbygning av statsmakten.Han vet bare ikke selv hvorfor han krever mere utvidelse av staten. Jo mere vi splittes innenfor et samfunn, jo mere vi lever i den fiksjon at min interesse er en annen enn din, og din er en annen enn min, i samme utstrekning vokser vårt gjensidige behov for stat. Derved fikseres igjen det økonomiske liv over fra privat initiativ, fra privat interesse, hele oppmerksomhetsretningen og sympatien går fra menneskene over til institusjonene, og så får vi det upersonlige forbruk, istedenfor det personlige forbruk. Så får vi en offervillig mentalitet i folkesjelen, som i god tro selvvirksomt ofrer sin frihet og sin velstand for oppdiktet nødvendighet. Når våre fedre gav seg selv hen til sine moloker, kalte vi det for selvhengivelse. I vår tids gudelære kaller vi det for selvangivelse.

Det er ikke så, at de som driver diskontopolitikk, og som organiserer prispolitikk, klassekamp, "lønnsomhetslinjer", osv, og er seg bevisst hva de gjør, heller ikke at de sier: nå skal vi lage dans om gullkalven, og nå skal vi lage borgerkrig i landet; tvert imot. Virkninger av disse årsaker har alltid gjentatt seg i historien, nettopp fordi menneskene ikke har vært seg bevisst årsakssammenhengen eller kausaliteten i det. Menneskene har – all sin erfaringsvitenskap til tross – ikke maktet "å percipere" hva som skjedde med dem selv og deres kulturstater – og hvorfor? fordi de konsekvent inntil denne dag er blitt holdt i uvitenhet om den allmektige skaperkraft i dem selv.

Gudsdyrkelsen i statens skoler, kirker og i de såkalte bedehus er velmente, men storstilte forsøk på å holde livets Gud for narr. Vi vil opplyse massen i den sanne lære om drivkreftene og om de egentlig styrende allmektige åndskrefter i massemennesket. Vi vil advare og beskytte massen imot autoritetene, som ubevisst spekulerer i folkets svakheter, og som formidler de store ubevisste folkebedrag. Vi vil ikke avskaffe religion, politikk, organisasjon og økonomi, men vi vil oppfylle og virkeliggjøre det reelle innhold som skjuler seg bakenfor det menneskelige religiøse og politiske drømmeliv. Virkeligheten er tusen ganger bedre, rikere enn illusjonene og leken med symbolene. Menneskene er tusen ganger bedre, rikere og skjønnere enn deres blinde veiledere innbiller dem. 

"Kan du løse sfinksens gåte" sa de gamle egyptere. Sfinksen var et uhyre som satt ved livsveien og som alle levende måtte passere. Kan du løse gåten, så er du uangripelig. Men kan du ikke, så river uhyret deg i stykker og fortærer deg. Hvordan så dette uhyre ut?Det hadde en dyrekropp nederst og menneskekropp øverst. Et verre uhyre finnes ikke på jorden, enn kombinasjonen av dyr og menneske – eller altså et vesen med en underbevissthet som holder på å vokse frem til bevissthet. Forsøk å sette deg i den skapende utviklings sted, da mennesket vokste frem av dyret, så forstår du din egen livsrisiko og du forstår det som livet risikerte, da det lot den første gnist av en bevisst sjel bli tent i stoffet. Kan du løse gåten, heter det, da er du fri. Din livsvei ligger åpen for deg, menneskehet! Men fatter du ikke deg selv – og din samhørighet med dyret og alt levende, fornekter du deg selv og mistyder livssammenhengen, så du selv farer vill i livets gåter og problemer, vel så skal dette gåtefulle uhyre – du selv – rive deg selv i stykker. – Fordi du, menneskehet, ikke kjenner deg selv?

Det ubevisste dyr er ikke farlig. Heller ikke det fullt våkne menneske. Men det drømmende, uferdige menneske er et farlig uhyre. Historien gjennom tusener av år viser oss dette.

Naturvitenskapens verdensbilde og livsbilde er også et produkt av skapende fantasi, men det vil ikke overleve vår egen samtid. Det avløses av voksende erkjennelse og må derfor stadig "omdiktes". Hvorfor må menneskene for hver ny generasjon alltid skrive sin egen verdenshistorie om igjen? Jo fordi den aldri blir noe annet enn en relasjon av våre egne utviklingstrinn. Den mest "ekte" verdenshistorie blir alltid den som er diktet sist.

Folk flest er ikke oppmerksomme på at kommunisme og fascisme, statskapitalisme bare er forskjellige navn på samme form for livsanskuelse, og gamle villfarelser, som menneskene har trellet under i all tid.

Som vi idag ser syntiserer seg i en gigantisk supersentralistisk stat – Europa-Unionen. 

I vor tid har vi oppleved en utallighet av eksempler på kunsten for kunstens skyld. Altså valg av kunstnerliv, som levebrød og motesak. Disse er lette å kjenne på den tomme form og farve som må organisere seg for å bestå. Det er form uten innhold og farve uten liv.Det er teknikk, det er den mekaniske organiserte kunst.

Impressionismen i kunsten, eller den systematiske oppdragelse til ikke å gå i detaljer, men bare å se på det utvendige og flyktige.Er en av de overfladiske impulser i negativ retning.

På menneskenes maleriutstillinger er der ofte noe som kan minne om farvevibrasjoners mangfoldighet i blomsterengens prakt, men der er også noe som røper åndelig drukkenskap og mangel på evne til å omgåes farverikdommer og formdannelser.

Moderne malerkunst er ofte ikke noe annet enn et stort skrik som røper at mennesket ennå ikke er blitt Gud i seg selv mektig og som derfor lyver og forestiller seg fordi sannheten er altfor enkel og mektig.

Himmelens høye og rolige blå synes å være for stort og altomfattende til at arrogante kunstnere kan forsone seg med himmelens rolige tanke om fellesskapet og samhørigheten. Men når bevissthetslivet engang fortrenger drømmetilstanden hos kunstnerne, så de får se seg helt nakne, så vil kunsten igjen bli en beskjeden tjener for verdenskunsten, og det store ukontrollerte farve – tonegriseri vil opphøre. 

Den musikalske sans eller driften og lengselen etter harmoni og samspill er også en av det menneskelige livs største og helligste drifter. Musikken kan deprimere eller stimulere. Musikken kan skape øket bevissthet, men brukes i de fleste tilfeller til å befordre søvn, kritikkløshet og likefrem bevisstløshet. Negermusikk og all primitiv paringsrytme kan vi utvilsomt betrakte som den sorte rases hemmelige hevn overfor den hvite mann og kvinnes sensualisme og svakhet for seksualisme.

Europas tåkefyrster føler stor tilfredsstillelse ved å oppleve tåkelagte samfunn og ved å iaktta alle de omtåkedes ville orgier, f.eks. på børsen, i dagspressen eller i danselokalene.

Musikken er uunnværlig i krig og avgudsdyrkelse og alt annet som har med blodofring å gjøre. Til politiske folkefester hører særlig nasjonale sanger, og når "døde skal begrave døde" er musikk – især tragisk musikk – nesten uunnværlig for å skape "stemning". For jo mere "tragisk gripende øyeblikker" man opplever når medmennesker dør, og jo "vakrere stemning" man klarer å etablere, desto mere "mersmak" gir det. Destruksjonsdriften eller dødsdriften i oss er nemlig også en menneskelig drift.

SOMMERTREFF 1998

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på

Hendersons Park Hotel AS

Program for sommertreff 1998

Fredag 24. juli: Ankomst til middag kl. 19.00

Lørdag 25. juli kl. 10: Psykolog S. Halleraker. "Psykiatri – sykdomssymbolets bedrageri"

Lørdag 25. juli kl. 15: Ulf Christensen. "Ja, vi styrer dette landet. En videreføring av BDBs visjon av Det levende selvvirkende samfunn"

Søndag 26. juli kl. 10: Oddmund Gullteig. "Fredsarbeid og miljøbevaring vil lykkes bare når utgangspunktet er livets virkelighet"

Søndag 26. juli kl. 15: Redaktør for det internordiske tidsskriftet "Alternativt samfunn", Even Lorch-Falch, Elverum: På terskelen til en ny tid kreves en ny mentalitet, nye holdninger og nye handlingsmønstre. – Hva ligger det i utfordringen "Veien, Sannheten og Livet"?

Mandag 27. juli: Fridag.Ev. m/turarrangement

Tirsdag 28. juli kl. 10: John E. Karlsen,Sverige. "Menneskehetens situasjon".

Tirsdag 28. juli kl. 15: Can. mag. Astrid Strømme. "Hva er et verdisamfunn"?

Onsdag 29. juli kl. 10: Lærer og forfatter Dag Ove Johansen. "Livets tre".

Onsdag 29. juli kl. 15: Anders Ryste. Avslutningsforedrag.

Rett til forandringer i programmet forbeholdes.

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside