Det er i vår tid talt og skrevet så meget om de økonomiske og

sosiale spørsmål at folk flest er blitt trett av å tenke. Men det

nytter ikke å bli trett. Saken krever sin løsning. Det hele er til

sist bare et spørsmål om hvor meget vi ennu må skuffes og lide

før vi finner frem til en virkelig løsning.

Ensidigheten og fanatismen i den klassepolitiske samfunnsdiskusjon

har hos folk flest fremkalt en sinnstilstand

som gjør det vanskelig å se klart og objektivt. Man tør liksom

ikke tro at der finnes en løsning. – Det er også blitt mote blant

overfladiske naturer å latterliggjøre ethvert ærlig forsøk på å

løse vanskelighetene, og dette faller så meget lettere som det

nye som må komme sannsynligvis blir noe ganske annet enn

det tilvante. Vi tror imidlertid at ettertiden får større grunn til

å le av vår tid, enn folk nu har til å le av det som kommer.

Når noe nytt trenger seg frem, synes det alltid absurd, særlig

hvis anerkjennelsen av det nye vil føre med seg en helt ny

mental innstilling. Det syntes absurd og umulig for middelalderens

mennesker å tenke seg jorden rund – like vanskelig vil

det være for nutidsmennesket å tenke seg en verden uten interessemotsetninger.

Etter grundig forskning av samfunnslivet og dets lover, er

vi kommet til det resultat at det økonomiske og sosiale kaos

beror på psykiske bedrag og selvbedrag som menneskene har

ligget under for siden tidenes morgen. Menneskene lar seg

narre av sine egne tankeforebildninger. Nu i teknikkens århundre

blir virkningene av disse bedrag og selvbedrag så iøynefallende

at årsakssammenhengen efterhånden vil måtte

komme frem. Og i vårt land med de enkle og lett overskuelige

samfunnsforhold, arter krisen seg på en måte som er så

egenartet og skikket for vitenskapelig forskning at det er rimelig

at løsningen ble funnet her.

Vi har ingen grunn til å håpe og tro på bedre tider før vi tar

oss alvorlig sammen og steter alt inn på den fulle oppklaring

Andre eksempler på eksistensformer, eller objektiv virkelighet, er en levende skog, havet med dets fantastiske fauna og flora, ja, hele vår jord og den kosmiske helhet vi lever i, universet. Til denne gruppe hører også menneskeskapte, materielle ting som byggverk, veier, broer, bøker, mynt, sedler etc. Eksistensformen finnes i kraft av seg selv, når den en gang er skapt, og fungerer riktig så lenge naturvilkårene (og i visse tilfeller livsvilkårene) foreligger, og så lenge forstyrrende inngrep ikke skjer.

Eksistensformene tilhører altså det virkelighetsområde som vi kaller reelt eller objektivt. Tankeformene derimot, tilhører det relativt eller betingede virkelige. Vi mennesker skaper uavbrutt, individuelt som kollektivt,visse mønster av tanker og fantasiforestillinger.

Dette henger sammen med menneskenes privilegium å kunne planlegge og fantasimessig forestille seg både en objektiv virkelighet og en annen slags virkelighet som ikke er objektiv. Med fantasi mener vi ikke bare en diffus drømmeaktivitet. Også den eksakte arbeidende matematiker og fysiker har sin fantasi, men denne er kontrollert og blir uavbrutt konfrontert med virkelighet, med ogikk og tankelover. Eksempel på tankeformer er planer og utkast av teknisk natur, lover og konvensjoner (forordninger, regler for spill som f.eks. sjakk, forestillinger om statens, organisasjonens og pengenes makt, trossetninger og dogmer, filosofiske system etc., men også urealistiske drømmer, urealiserbare innfall, luftslott etc.

Det er fire typer av tankeformer: 1) de som retter seg etter den reale virkelighet, f.eks. en eksakt forestilling om det huset vi bebor, eller 2) de som leder til reell virkelighet, f.eks. en arkitekts utkast til en bygning, forutsatt at alle beregninger er riktige, eller også 3) kan tankeformene aldri i og for seg skape reell, materiell virkelighet, f.eks. reglene for sjakkspill og regnereglene i algebra, og til slutt 4) de tankeformer som aldri leder til noen form for virkelighet, f.eks. den sinnsykes hallusinasjoner, forestillingen om at han er Kristus etc.

Om vi sier at pengene, eller mynter, sedler, sjekker etc. har reell virkelighet, så gjelder denne påstanden bare det materielle, reelle stoff, metallet i mynten, papiret i seddelen etc. Sier vi at pengene bare har relativ virkelighet, mener vi med dette derimot at det er forestillingen om pengenes makt, som gir dem denne makt. Det er altså våre forestillinger om pengemakten, våre konvensjoner (altså overenskomster og lover angående pengeverdien som er det relativt virkelige. Forandres forestillingene og konvensjonene våre, forandres også den såkalte "pengemakt". Forsvinner menneskene fra jordens overflate, forsvinner naturligvis også pengeverdien og lignende tankeformer. Tilbake står bare den materielle metall- og papirstofflighet som objektiv, reell virkelighet. De samme synspunkter kan vi anvende på stat, kommune, organisasjon etc., alle disse menneskeskapte og lov-vedtatte forordninger. Statens materielle, objektivt reelle form er ubetydelig, mens dens lovfestede makt er betydelig, selv om denne er en tankeform, eller rettere sagt en psykisk overføring utad fra oss selv som godkjenner statens makt. Makten er en utadprojisering, som betyr at makten utgår fra oss selv, og overlates til staten. Staten eier i og for seg ingen objektiv makt. Det er vi som eier makten. Derfor er forestillingen om staten som noe objektivt, som et reelt maktvesen, en av de største illusjoner som menneskene ligger under for. Selv en mere virkelighetsrettet oppfatning av staten hører til tankeformene. Visst eier staten en slags virkelighet, det erfarer vi jo stadig, men denne virkelighet er menneskeskapt og fantasiskapt. Dens aktualitet avhenger av menneskenes mentale innstilling.

Vi har tidligere fremholdt at det som skiller mennesker fra dyr er at dyr er instinktbundne og mangler skapende fantasi. Riktignok er menneskene ennå til dels meget instinktbundne, de snurrer rundt i sine selvlagede bur, med eksistensomsorg, næringssorg, arbeidsstress, hvile og fornøyelser i en uavbrutt kretsgang år etter år, fra vogge til grav. Men også den mest instinktbundne menneskeskapning stopper av og til opp og spør seg selv: hvorfor? Hvorhen? For vi er faktisk midt oppe i en utvikling, vi er leire som formes, et materiale i en dynamisk prosess hvor vi selv og vår verden blir omdannet hvert eneste øyeblikk. I denne prosessen tar vi del som medskapere, vi er ikke døde og ufrie hjul i et gigantsik kosmisk maskineri. Sekleres helgenbiografier, beretninger om en Ramakrishna, en Gandhi, en Frans av Assisi og utallige andre åndsstørrelser har vist at mennesket takket være sin åndskraft kan utvikle sitt vesen nesten grenseløst i fysisk, mentalt og moralsk henseende.

Det er her spørsmål om innstilling, retninsgbestemmelse og en aldri sviktende menneskelig kraftanspennelse. Men vi må ikke glemme at også vanlige hverdagsmennesker uavbrutt skaper noe på det mentale plan, og at dette "materialiseres", kommer til uttrykk, i våre gjerninger og vår ytre livsskjebne. Vi binder oss til hensyn og tenkemåter, vaner og adferdsmønstre. Mentale innstillinger og tankeformer hører sammen med hele vårt hverdagsliv. Vi projiserer oss uavbrutt utad, altså vi utadretter vårt eget selv på godt og vondt.

Bhagavad-Gita taler om mennesker som mangler evne til å skjelne, som ikke har innsikt og dømmekraft, og som derfor vandrer i alle mulige retninger og lar seg lede av falske lyktemenn. Kristus sa: "Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg". Virkelighetsopplevelse og fellesskap med alt som lever kan ifølge disse ord ikke nåes annet enn på selvoppgivelsens vei. Denne er på samme tid en utvidelse av vårt jeg. Vi må bli av med alt ytre og falskt, vårt kjære jordiske jegs hindrende tankeformer og vår klamring til utallige fiktiver, alt som ikke er i overensstemmelse med eller som ikke kan føre til sannhet og virkelighet.

Aldri har vel organisasjons- og foreningsvirksomheten vært mer aktiv enn i vår tid. Alt og alle skal organiseres. Bak dette strev ligger latent et ønske om å realisere fellesskap og samarbeid. Kunne organiseringen forenes med menneskefellesskapets idé, dvs. være en etappe på veien dit, ville organisering være på riktig vei. Men dessverre er det stort sett tvert om: organiseringen blir et mål i seg selv, og den binder sine medlemmer i et interessefellesskap som ofte innebærer interessemotsetninger og skjerping av den gamle jungelkamp menneskene imellom. I sin struktur blir organisasjonene dertil mekaniske og den rake motsetning av det levende organiske. La oss heller ikke glemme at all organisering, i stat, kommune, kirke etc. er et tidsbetingende menneskeverk og derfor preget av menneskenes ambivalens, altså dobbelthet i følelses- og tankeliv. Selv om det bak all kollektiv sammenslutning primært ligge en riktig idé, hender det dessverre altfor ofte at retningspunktet forfeiles. Organisasjon er alltid en sak på godt og vondt. Det finnes gangsterbander, selvmordsforeninger, nynazisme og vulgærkommunisme. Det finnes partivesen og selvoppgivende kadaverdisiplin innom politikk og yrkessammenslutninger.

Det finnes en trang foreningsånd som bare tar sikte på egen fordel, selv om denne går ut over det øvrige samfunn. Organisasjonen blir dermed en gigantisk forstørrelse av den individuelle egennytte; profittbegjøret og selviskheten kan blomstre sterkere når den enkelte oppslukes og blir anonym i masseorganisasjonen.

Den tekniske organisering er ofte i og for seg fortreffelig og fremgangsrik. Men den begrenser seg til nettopp det tekniske og gir sjelden plass til helhetssyn og økologiske hensyn. Teknikk er imidlertid i sitt innhold mere enn teknikk. Den mentale siden ved den stormende utvikling har unngått de fleste. Vår tid har ikke bare et markert teknisk ansikt, den har også en psykisk struktur som hører sammen med denne teknikk. Vi må ha en tro, vi er fylte med lengsel mot noe bortenfor de tilfeldige grensene for vår tilværelse her og nå.

Mot dette bortenfor retter troskraften seg, og med den fantasien. I en tid da den religiøse tro ebber ut eller er på vei til å forsvinne hos de store masser, oppstår det et tomrom, og dette tomrom søker nåtidsmennesket å fylle med andre mentale konstruksjoner, andre typer for tro og forestillinger. Nå tror vi på andre guder, eller rettere sagt avguder, tekniske guder, sosiale eller politiske avguder, som velferdsstatens såkalte trygghet, frihet fra materiell nød, statens omsorg for enkeltmennesket, økonomiske avguder som penger og fortjeneste, og militær beskyttelse for å trygge samfunnet, f.eks. gjennom atomvåpenrustningen.

Den indre siden av den tekniske utvikling er minst like viktig som den ytre. Både teologi og vitenskap skiller mellom det rasjonelle og det irrasjonelle, altså det fornuftige og det ufornuftige. Læren om mennesket som en åndelig og mental skapning sies å høre til det irrasjonelle. Troen på pengenes, statens og våpnenes makt henfører man til det reelle og rasjonelle, til en hård men absolutt virkelig virkelighet. Her stilles begrepene på hodet. Vår fantasi skaper alltid en slags virkelighet, selv om denne ikke har noen dekning i den reelle virkelighet.

Alt det som fantasien skaper, hører til skinnvirkeligheten. Fantasien i seg selv, dvs. fantasi- og forestillingsevnen, er jo reell virkelighet, og dens former og produkter har jo en viss grad av virkelighet, men spørsmålet er siden om disse former og produkter har forbindelse med den reelle virkelighet eller kan ledes dit. Fantasier som hører til fiksjonenes urealiserbare verden kan bli skjebnesvangre når den virkelighet fantasien skaper besetter menneskene og får dem til å blande i hop illusjon og sann virkelighet. Tilværelsen blir snudd opp ned, lys blir mørke, tomrom gis reell eksistens.

Historien gir oss mer enn nok vitnesbyrd om faren ved å forveksle eksistensformer med tanke- og fantasiformer. Menneskene har til alle tider flyktet fra virkeligheten og til illusjoner. Både Bertram Dybwad Brochmann og Eric Fromm har analysert dette fenomen og beskrevet flukten fra friheten, fra virkeligheten, fra livs- og samfunnslovene.

I vår tid er virkelighetsflukten en mere eller mindre bevisst fluktmanøver som egenlig burde være unødvendig dersom vi tok i bruk vår evne til selverkjennelse og utviklet tilstrekkelig moralsk mot. Til alle tider har menneskene måttet betale prisen for sine villfarelser. For den dommer som dømmer våre liv, har vi vårt eget indre. Når det gjelder å finne veien ut av den labyrint vi har gått vill i, og finne bot for livsglede og livsflukt, divergerer oppfatningene. En del er ikke blinde for statsmaktens og engeforheksningens livsfjernhet. De roper da: bort med statsmakten, eller i det minste dens overdrevne maktspråk, bort med mammonismen.

Men kan vi ennå ta dette steget? Det heter også: bort med privateiendom og privatkapitalisme. Men blir kapitalismens og eierinteressenes forbannelse mindre om de overflyttes på det diffuse begrepet "folket" eller på "samfunnet"? Det vil si, på den høyst mytiske "staten"? Vi har omkring oss en riktig flora av "ismer", og hver og en av dem gjør krav på å være den eneste mulige patentmedisin for et sykt kollektiv.

Hver og en tror på helse og liv gjennom sin spesielle metode. Men sannheten er at vi vinner intet gjennom systemskifte og nye ideologier dersom den ubroderlige ånd og den mentale forvirring får være uforstyrret. Lovgiving, kirkereformasjon, politiske pengemanipulasjoner, tvangsmessige devalueringer som bot mot inflasjon, seddelpressens økede rotasjonshastighet, produksjonsøkning og minsket forbruk, alt dette er blendverk og leder ikke til noen bedring så lenge ubroderlighetens ånd består. Vi vinner heller ikke noe gjennom trosbekjennelser, kirkebønn mot det onde i tiden osv. dersom det gamle systemets struktur og hensikt ikke blir anklaget. Vi vinner intet om ikke den individuelle og den kollektive mentalitet blir en helt annen. På fruktene skal treet kjennes, og druer kan ikke høstes der vi har sådd tistler.

Alt har sin rot i vår sjel. Maktlyst, profittbegjær, formyndermentalitet osv. har sin kilde i menneskene. Volds- og maktprinsippet, pengekulturen og fiktivøkonomien har skrevet den navnløse lidelses historie for menneskene. Vår tid er ikke mindre maktgal, tyranniserende, forvirret og hedensk enn det gamle cæsareiske verdensveldets. Tvertimot: likheten er slående. Nye veier må gås, men vi må ikke innbille oss at bare gjenstridige anstrengelser for å tjene hverandre, leder oss fremover dersom ikke motivet blir et spontant tjenende sinnelag. Det eneste mulige er at det legges en ny sjelelig grunn slik at tjenerprinsippets idé og virkeliggjøring blir et naturlig uttrykk for menneskene.

Men hvordan er dette mulig? Vi husker den gamle inskripsjonen over Apollons tempel i Delfi: "Kjenn deg selv". Vi er enormt ukyndige om oss selv, det vil si, om vårt virkelige vesen. En side ved denne ukyndighet er en feilaktig oppfatning om vårt eget tankeliv.Filosofiske arbeider gir en fattig beskrivelse av tanken og dens former. Det tales om meninger som psykologiske foreteelser, det tales om begreper, idéer og anskuelser uten at man får vite annet enn at de er psykologiske fenomener.

Men tankens vesen kan ikke forklares gjennom å utbre seg om det som er tankens uttrykk og tankefunksjonens konstaterbare projiseringer utad. Tankevirksomheten er den mest grunnleggende og den mest dyptgående av våre utadrettede psykiske ferdigheter. Tanken er likesom følelseslivet og viljen en dynamisk virksom kraft. Vår egen tenkning avslører vårt indre for oss. Dessuten er tanken skapende. Vår tanke er vår skjebne. De fleste mennesker tror at deres tankeliv er noe høyst privat. Denne tro er høyst feilaktig. Under alle forhold er det spørsmål om noe som ikke er vår atskilte eiendom. Litteratur og kunst, samtale og samvær med andre binder oss til et fellesskap, der også tankens stoff, dets vaner og former er kollektive og tidsbetingede fenomen. Til og med de sjeldne geniers framstøt i ny erkjennelse er betinget av utgangspunkt og tankemønstre som hører til den tid hvor geniet ble til.

Newtons gravitasjonslære hadde vært utenkelig uten Galileis verk, Ibsens dramatiske teknikk utenkelig uten Scribe etc. Også i mental forstand hører vi altså sammen i et stort kollektiv. En annen oppfatning er den at vår tankevirksomhet skulle være fri, selv om vårt ytre livsskjema er bundet. Men vi er sjelden frie i vår tenkning. Loven om såing og innhøstning gjelder også her. Hver tildragelse, selv om den er aldri så ubetydelig, har sin forutsetning, sin rot, i det forgangne som har dalt ned under tidshorisonten bak oss. Riktignok omfatter den moderne fysikken teorien om sprangvise, diskontinuerlige forandringer. Vi kan, sier fysikeren, ikke øyne kjedens alle små lenker og enn mindre følge dem inn i fremtiden. Men vår mangel på evne til å skaffe oss overblikk er ikke det samme som kaos i livs- og natursammenhengen. Også i psykiske henseender er der en sammenheng. I det minste finnes det en relativ kontinuitet, altså sammenheng, i følelsers, impulsers og tankers verden. På tidligere utviklingsstadier er naturligvis mennesket slave under instinktlivet og naturen likesom dyrene. For de fleste mennesker eksisterer knapt nok tankens frihet like lite som handlings- og viljefrihet. Frihet er et spørsmål om stor erfaring og en utviklet evne til å skille ut og velge i ulike situasjoner, ikke bare blindt lyde impulsenes og begjærets piskerapp. Siden kan man naturligvis diskutere om ikke dette valgets frihet også er en utviklingsbetinget bundethet. All menneskeutvikling må innebære en utvikling i retning mot frihet. Bundne er vi bak oss i tid, men ikke fullstendig bundet foran oss. Befrielsen kan skje om vi setter alle våre krefter på å binde oss i sannhetens og kjærlighetens tjeneste, paradoksalt nok.

Sikkert er det at de aller fleste mennesker lever i en bundethetens sirkel også på det mentale området. Og dette forklarer mye av fiktivdannelsen og fasthengingen til skinnvirkelighet. Vi tenker i innkjørte spor, konvensjonelt, slik som andre tenker. Våre ankestumper vender tilbake som boomeranger. På uutviklede stadier er vi hindret i å tenke annet enn i vanemessige mønster. Hindret av hva? Av vår ukyndighet. Viljen er maktløs om vi ikke vet veien. Viljen er som et seil for vinden på et fartøy uten ror. Tanken er roret, men den hånd som fastholder og styrer med roret, er vår egen. Vi må vite hvilken lei vi vil styre, ellers er både vindtkraft, seil og ror meningsløse.

Men rekker det med kunnskap? Ja, om denne er en dypere livsinnsikt, en klar oppfatning av livssammenhengen, og dertil enneskefellesskap, hjelp fra andre, fra de store ånder i menneskeheten som har stått ved det samme veiskille som vi. En levende kristendom er i veilvalgets stund det eneste som til sist kan gi oss retningsviseren, kompasset.

Som grunnlag for en slik opplysning er det nødvendig først å gjøre klart hvilke oppfatninger jeg har omkring Nyorienterings forskjellige områder. Det er en kjensgjerning at vi som er interessert i Nyorienteringens lys kan ha noe forskjellige oppfatninger. Det er en helt naturlig tilstand i en bevegelse. Nyorienteringens grunnprinsipper står jo fast.

Disse er at vi som mennesker skal søke etter å forstå livslovenes vilje, både for oss som personer, og ikke minst må vi søke å forstå livets lovmessighet for samfunn. På dette helhetlige området er min mening at virkelighetsgehalten i et samfunns konstitusjon spiller en dominerende rolle i det personlige menneskets utvikling av livsmønster.

Det er ikke bare i den fysiske materie at livslovene fungerer, de fungerer også i tankens, i fantasiens dimensjon. Nyorienteringens fellesskap skal ikke fungere slik som i politikken, der meninger stort sett er bundet til partiprogrammet. Er det ikke delvis et variert syn på forskjellige detaljer i en ny livssynsorientering, så er det heller ingen levende bevegelse, men en livløs salt-støtte.

Mine tanker omkring Nyorienteringens forståelse har alltid vært, og kommer til å være i bevegelse. Og slik er det med alle som innstiller seg riktig til en ny ide. Der hvor jeg nu står i oppfattelsen av Nyorienteringens samfunnssyn, er det helt naturlig at ikke alle er enige i.

Etter at mennesket begynte å utvikle seg fra dyrestadiet, fikk det etter hvert skapende fantasi, mens instinktets omhu omsider tapte seg i deres psykiske dimensjon.

Ut ifra sin lave fantasibevissthet diktet disse menneskene seg guder og demoner som de ofret både dyr og mennesker til. De trodde at disse gudenes luner var avgjørende for menneskenes velstand og lykke. I vår tid forstår vi at disse menneskenes guder var falske faktorer, det vil si avguder som istedet for å hjelpe, ødela livet for menneskene i tidligere tider.

Det synes klart for meg at verdens samfunnssystemer på noen sentrale områder er i dramatisk strid med skaperverkets virkelighet. Jeg sikter da i første rekke til menneskehetens livsstridige regnskaps- og pengesystem. Hver gang menneskeheten har utviklet seg bort ifra sine avguder, så har de alltid trodd at da var de ferdige med den slags overtro, men slik var det ikke. Det er vel neppe noen avgud i historien som har forårsaket flere lidelser og tappet mere blod enn avguden mammon, det vil si vår tids livsforvrengte pengesystem.

Nå bør følgende spørsmål avklares snarest: På hvilken måte skal vi kunne lege menneskenes selvgjorte livsødeleggelser, som skader menneskene både psykisk og fysisk, og som raserer Jordklodens livsviktige mangfold? Det er svar på disse spørsmålene jeg mener Nyorienteringen har gitt meg, vel å merke over lengre tid.

Å se en syk verdens helbredelsesmulighet, er en utviklingsprosess i menneskets bevissthetsliv. Men både jeg selv og andre må være på vakt overfor den mulighet at jeg delvis kan mene å se en sannhet ut ifra en feil forståelse, og da er ikke det jeg forfekter noen sannhet. Ut ifra dette forbehold vil jeg fortelle hva Nyorienteringen har betydd for meg, og hva jeg mener den kunne ha betydd for å redde vår verden like foran stupet. Min første forståelse av Nyorienteringens budskap var at dersom alle mennesker hver for seg beflittet seg på alltid å leve riktig, så ville vi få et friskt samfunn og en harmonisk Jordklode.

Det er denne personlige løsningen på verdens utallige kriser vi hører fra kirken, fra offentlige etater, og ennå fra mange psykiatere. Der appelleres til hvert enkelt individ om å forbedre sin vandel, og verden blir frisk. På grunn av bevegelsene i min forståelse av Nyorienteringen, så mener jeg ihvertfall nu at alle menneskers personlige vandelsforbedring vil bli en skuffelse, så lenge vår kollektive vandel, som system, på flere områder er en forvrengning av skaperverkets virkelighet.

Systemet er flertallets livssyn, og når menneskeheten og Jordkloden lider og forfaller på grunn av konstitusjonens livsforvrengninger, så er det fruktene av sin forvillede overbevisning menneskene møter.

Vi mennesker er alle i følge konstitusjonens vedtekter forpliktet til å innrette oss etter disse kollektive vedtektene, som ubevisst for de fleste er befengt med livsstridige faktorer. Ut i fra denne kjennsgjerning er det ikke bare nok å oppfordre menneskene til å ikle seg en fullkommen personlig vandel, når de som system skjender Jordkloden og sår splid mellom menneskene.

Ut ifra en slik overbevisning i mine nyorienteringstanker, ser jeg livsforvrengte samfunnssystemer som direkte eller indirekte årsaker til vår tids sammenbrudd.

Som helbredelse for en syk verden må virkelighetens orden avløse våre falske symboldyrkelser som ennå er legalisert i verdens kollektive systemer. Det jeg her har påpekt kan for noen virke som en mekanisk fornyelse, men dette er psykologi og realøkonomi som kan bevises med matematikkens vidunderlige hjelpemidler.

Jeg var omkring 17 år da jeg kom i kontakt med Nyorienteringen. Jeg har lest mye av Bertram Dybwad Brochmanns bøker og skrifter, og hørte så å si alle foredragene han holdt i Trondheim etter at dette stoffet fanget min interesse.

Dette stoffet har jeg mottatt slik jeg tror Brochmann ønsket, nemlig å tenke selv. Derfor har jeg også tillatt meg både å tvile og å vurdere fritt. Men min mening er at denne tenkeren er vel en av de største på sine spesielle områder, som er født til verden.

Å lese Brochmanns skrifter nu i vår tid, er som om de skulle vært skrevet idag. Hans intuisjon og geniale beregninger har slått til.

liv. Jeg burde leve etter en praksis der penger ikke betød noe. Det jeg produserte på gården skulle jeg selge så billig som mulig, og helst gi det bort. Mens det jeg kjøpte skulle jeg ihvertfall ikke prute på, men helst betale i overmål.

Denne min første oppfattelse av Nyorienteringen fikk et skudd foran baugen når jeg som ung gårdbruker fant det nødvendig å sette igang fornyelse av gårdsbruket. Nu stod min ide om uegennyttig veldedighet ved et skille. Skulle jeg slite meg ut i gamle tungvinte hus, og lyse som en gavmild solstråle, eller skulle jeg bygge nye hus på gården i samkvem med den økonomiske praksis som var tvingende nødvendig i tidens fiktivøkonomiske pengesystem.

Her var to forskjellige nabogårder med gamle hus omkring samme tunet, og jordteigene var blandet. Det første som måtte gjøres var å forlange offentlig jordskifte med naboen, og å få planlagt to adskilte tun. Dette var like etter krigen, og jeg valgte selvfølgelig å være med å bygge opp landet, vel å merke bundet til et delvis livsstridig pengesystem. Men det skal vi vite, at den tids økonomi og unødig offentlig innblanding var mindre byråkratisk og langt mere livsstimulerende enn hva vi opplever nu i en diktatorisk forfatning. Nyorienteringen påvirket tidlig min forståelse av at der i vår tilværelse eksisterte to forskjellige slags økonomi. Men i virkelighetens verden er det jo bare en altomfattende økonomi i skaperverket, det vi kaller realøkonomi. Den andre formen for økonomi eksisterer kun i kraft av menneskenes forvillede fantasi, og har benevnelsen fiktivøkonomi. Det er dette misfoster for økonomi som er rådende ennå i år 2001.

På det økonomiske område har Nyorienteringen klartlagt noe selvoppløsende.

Vi husker Åsta-ulykken for et par år siden, hvor to tog fra Norges statsbaner kolliderte, og 19 mennesker omkom. Grunnet fiktivøkonomiens dominans hadde ikke Norges statsbaner tidsnok økonomiske muligheter hverken til mekaniske sikringer eller til nødvendig bemanning. Videre hadde vi ulykken med fergen Sleipner hvor 16 mennesker omkom. Det har lenge vært krav om fyrtårn på det skjebnesvangre skjæret hvor fergen blev knust. Men det fiktivøkonomiske system hadde ikke penger til å ivareta sikkerheten. Vi hører om syke som ikke får hjelp, og om at sykehusenes korridorer tidvis må tas i bruk for pasienter. Materialer og arbeidskraft er det primært nok av, men der mangler penger. Norges milliarder i oljepenger lar seg ikke bruke, da nødvendig pengeforbruk fører til inflasjon i mammonsystemet. De som har mistet sine i unødvendige ulykker, og de syke som venter, skal da vite, i avgudens mammons navn, at årsaken til deres sorg og savn har redusert inflasjonstrykket på den norske krone.

Mens det her i landet plapres om sparetiltak, så ligger noen av Norges oljemilliarder som tall, og formerer seg i landmineprodusentenes protokoller. Høsten 1998 begynte verdens mektigste børskatedraler å vise alvorlige tegn til sammenbrudd. Disse omstendigheter blev oppfattet som mere dramatiske enn både jordskjelv og oversvømmelser. De som hadde en anelse om sammenhengen mellom mammons trivsel og krig, kunne ane at det nu kom til å skje noe drastisk.

I mars 1999 blev mammonøkonomiens redningsaksjon satt igang.

Nato begynte å bombe Jugoslavia, og Norge var med. Broer og hus blev sprengt. Uskyldige sivile blev drept eller lemlestet, og krigens giftige avgasser fylte atmosfæren.

Verdensbørsenes såkalte næringsverdier steg øyeblikkelig. Også her i vårt land steg oljeprisene, og verdens fiktivøkonomiske pengesystem blev friskt igjen, takket være ruiner og uskyldiges blod og lidelser. De omstendighetene som jeg nå har beskrevet, viser det fatale, at tidens pengesystem gjør det vanskelig både å hjelpe syke, og å forebygge ulykker. Mens det samme pengesystemet stimuleres av krig og raseringer. De dramatiske omstendighetene omkring pengenes kunstige liv og demoniske makt beror på følgende: pengene oppfattes som levende vesener som er istand til å formere seg i likhet med korn og grønnsaker. Ut i fra en slik kunstig levendegjørelse av penger, florerer mammonsystemets posteringer i statsregnskapet likestilt med tall som representerer de levende objekter i skaperverket. Ut ifra denne fatale likestillingen mellom det levende og det døde i våre kollektive regnskaper, så er det da logisk at forholdet mellom debet og kredit i disse regnskapene gir et galt speilbilde av skaperverkets sanne økonomiske sirkulasjon. Videre ser det ut til å være logisk at et livsstridig regnskap kan næres av livstærende virksomheter. Med andre ord, krig og raseringer er mammonsystemets beste stimulans.

Å bare påpeke det gale i et pengesystem er ingen befrielse ut av galskapen. Ifølge utviklingens perspektiv vil alle former for handel med penger opphøre i overflodens tidsalder:

Ennå i en overgangstid vil bruk av penger være nødvendig, men da må disse symboler bli avsjelet, og fungere bare som tjenende byttebevis som trives best blant livsmidlenes overflod. Ut ifra slike positive betingelser for et pengesystem vil jeg meget kortfattet nevne noen av de momenter som jeg mener må avløse det bestående, som er iferd med å rasere livsvilkårene på vår klode. Statsregnskapet må avløses av et livsriktig samfunnsregnskap. Dette regnskapets debetside og kreditside skal vise et reelt skille mellom forbruk og ferdig produkt. Det er kun kreditsidens produkter som skal beskattes. Denne beskatningen skal klarere immaterielle virksomheter, inkludert all offentlig administrasjon og bankvirksomhet, som selvfølgelig ikke skal beskattes. Bankvirksomhet skal kun omfatte oppbevaring av ledige penger, og videre låne ut disse der det er behov. Innskuddsrente skal ikke forekomme, og utlånsrenten kan da kanskje bli under 1%.

Hverken penger eller materielle verdier skal kapitaliseres som objekter for beskatning. Ut ifra disse reformene vil lønnsomt prisfall bli realitet. En må være klar over at all beskatning av utgift, det vil si falsk beskatning, vil forplante seg i produktprisene, og fremme inflasjon.

Det er jo engang slik at i kjølvannet av noe galt, så utvikles mere galskap. Menneskene er skadet av mammonsystemet, og kives med hverandre. Det sies at menneskene er født med en ond lyst i sitt indre, derfor kives de. Denne analysen av mennesket vil omsider vise seg å være for enkel. For å holde styr på alle såkalte onde menneskene så utvikles avguden staten, som også er et fantasifoster utviklet i avguden mammons kjølvann. Denne avguden har fått navnet velferds-staten, men den er samfunnets største utgift og villferd. Staten kan ikke yde en krone uten å drive inn ydelsene mangedoblet som skatter. Villferden salderes med inflasjon.

Når det gjelder statens eksistens så er det ennå en tid nødvendig at denne institusjonen består for å koordinere noen av samfunnets fellesinteresser. Men når statens funksjon, i et livsriktig samfunnsregnskap, viser seg å være en ikke skattbar driftsutgift, så vil der ikke mere kappes om å ansette flest mulig offentlige formyndere. I stedet for å pådytte det levende samfunn unødvendige driftsutgifter, så må der stimuleres til selvvirksomhet og skaperglede, preget av sosialt ansvar.

En slik begynnende reformasjon vil lede menneskene bort fra byens mange miljøbetingede problemer, og ut til et sunt liv i pakt med ren natur. Når jeg skal fortelle hva Nyorienteringen har betydd for meg personlig, så vil jeg snu på spørsmålet, og fundere over hva det kunne ha betydd for meg hvis jeg aldri har fått kjennskap til Nyorienterings samfunnslære. Kanskje jeg har blitt ukritisk religiøs? Kanskje det motsatte, at jeg har kastet en selvmotsigende Bibel på skrothaugen? Kanskje jeg har havnet i politikkens problemdyrkelser? Kanskje en fortrengt religiøs drift i meg har fristet til et alt forstort alkoholforbruk?

Eller kanskje det verste av alt, at jeg har godtatt samfunnssystemenes kollektive livsløgner, og som en selvtilfreds person startet en veldedighetsforening for å redusere livsløgnenes frukter, uten å fatte dramaenes hovedårsak, nemlig avgudsdyrkelse i verdens samfunnssystemer?

Jeg husker en gang Dybwad Brochmann begynte sitt foredrag omtrent med følgende innledning: Når der hender en ulykke så støtter folk opp for å hjelpe. Dette beviser at menneskene i grunnen er gode, men det som gjelder det kollektive området forstår de ikke ennå. Gjennom Nyorienteringen har jeg fått et nytt syn på Bibelens mangfoldige skrifter. Denne spesielle boken oppfatter jeg nu som bevissthetslivets utviklingslære. Det Gamle Testamentet inneholder en delvis brutal hevngjerrig avstraffelse, men i forhold til sin tid var den mindre brutal enn hos andre folkeslag.

Flere av dette testamentets profeter hadde en innsikt i realøkonomi og samfunnsutvikling som langt overgår vår tids forståelse av disse områder. I Det Nye Testamentet spiller Kristi lære en avgjørende rolle for verdens fremtid. Krisus talte bare i liknelser, og det han talte blev referert noe forskjellig av de forskjellige disiplene, for disse forsto ikke alt som Kristus forkynte. Disse variasjonene i disiplenes referater, sammen med mulige oversettelsesfeil fra det arameiske språket, gjør at jeg også på dette området tillater å vurdere noe selv. Å tvile før en har forstått det en søker etter, er en naturlig innstilling. Etter å ha lest Thomas-evangeliet ser jeg at det var en god dialog mellom Kristus og tvileren Thomas.

Når jeg har nevnt tvilens berettigelse, så vil jeg uten tvil bemerke at i Bibelens innhold finnes det verden bør fatte for å kunne befri seg ut av den avgudstro som er iferd med å ødelegge menneskene og ruinere deres livsgrunnlag.

Jeg kan ikke avslutte min sekvens, uten å nevne en spesiell gruppe av tidens ofre, de med psykiske plager, som det stadig blir flere av i vår tid. En hører blant annet at 30% av ungdommene i skolen er avhengige av medisiner på grunn av psykiske lidelser. Når også samfunnstreets unge skudd blir syke, så betyr det at her er det noe f fundamentalt galt med samfunnets konstitusjon.

Disse sykdommene tror jeg er livets varsel til de syke om at deres ferd gjennom livet har vært bundet til en konstitusjon av livsløgner. Istedet for å dempe deres nød med å bedøve alarmsystemet med medisiner, er det kanskje bedre at disse får klarhet i den avgudsdyrkelse som de er blitt spunnet inn i gjennom sin ferd i livet. De som rammes av nevroser er ofte sensitive begavede mennesker. Det sies at disse menneskene lider av en svakhet. Jeg mener at deres reaksjon beror på en høyere utviklingsgrad i det psykisk ubevisste, all den tid de er i stand til å reagere på den livsbespottelse som de er blitt bundet til.

Gud er ikke en person på et bestemt sted i himmelrommet. Gud finnes i en eller annen dimensjon av alt liv, og der finnes ikke noe i skaperverket uten at det er liv i det. Uttrykket "død som en sten" er ikke brukbart lenger i vår tid. De sirkulerende atomene i en sten har også en Guds levende energi i seg. Jeg nevner dette som et bevis på at

tilværelsens materielle områder også har en lovmessig Guds-dimensjon i seg, som menneskene bør respektere i sin omgang med materiens liv. Jeg kan vel virke overdreven kritisk i en tid som har gitt oss så mange geniale fremskritt på de materielle områdene. Men her står vi også ved medaljens bakside. Mange av de geniale oppfinnerne har stilt sine skapende evner til rådighet for tilværelsens livsødeleggelser. Her skal nevnes bare stikkord for noen få områder som etter hvert ser ut til å bli en trussel for livet på Jorden:

Krigsindustri og krig. Klima og værforandringer. Komprimert og forgiftet matjord. Forsøplet hav. Sentralisering med forurensende transportbehov. Alt dette negative, og mye mere, er abnormiteter fra avguden mammons system i konstitusjonene som verdens samfunn innretter seg etter. Disse negative utsiktene må ikke oppfattes som tilfeldige separate omstendigheter, men bør oppfattes som det syke systemets abnorme frukter.

innsats for å motvirke det mentale og økologiske kaoset som nå akselererer, men problemene blir bare større inntil menneskene innretter sine samfunnssystemer i pakt med livets virkelighet. Hensikten med dette foredraget har vært å påvise konstitusjonenes misforståelser av livets rike virkelighet, og de grusomme følger det har for menneskehetens og Jordklodens liv. Så langt jeg mener å forstå det har jeg sporadisk forspeilet konturene av livsriktig bruk av penger i samfunnslivets tjeneste. Overgangsperioden med livsriktig bruk av penger vil sannsynligvis bli kort, da den overflod som blir synliggjort, i mange sammenhenger vil gjøre penger, mål og vekt overflødige.

Når menneskesamfunnene omsider forstår sitt eget beste, og innretter seg som konstitusjon i harmoni med skaperverkets virkelighet, da vil en livsbejaende mentalitets-forandring blant menneskene utvikles av seg selv.

Det ser ut som om menneskenes mentalitetsforandringer, til det verre eller til det bedre, utvikler seg dynamisk i forhold til sannhetsgehalten i samfunnsysstemets psykiske og materielle verdiforståelser.

Det forundrer meg at myndigheter ennå i vår relativt opplyste tid strever med økonomiske problemer, samtidig med at de billedlig talt vasser i all verdens overflodsmuligheter. Jeg ser snart ikke et problem eller en katastrofe i verden uten at tidens falske økonomiske system, enten direkte eller indirekte, er en medvirkende årsak til galskapen.

I Afrika finner vi et av verdens fattigste land hvor massevis av barn og voksne dør på grunn av matmangel. Såkalte økonomiske eksperter, også her i vårt land, oppfordrer i denne forbindelse de norske myndigheter til å importere kjøtt fra dette sultrammede folket, så de kan få penger å leve av. Denne dramatiske tildragelsen fra Afrika, og de hjelpetiltak som tilbys, minner meg om den avslørende allegorien i Det Nye Testamentet, der Satan ber Menneskesønnen "si til disse stener at de er brød". Ennå i år 2001 kan vi høre at Europas penger har større næringsverdi enn Afrikas kjøtt. Denne tildragelsen illustrerer fiktivøkonomiens drepende vesen.

mens de ennå befant seg på et lavere utviklingstrinn på dette spesielle området. Kristus påpekte skaperverkets materielle overflod, men advarte mot å gjøre overfloden til økonomiske problemer, slik vår tid gjør.

stede i et overfylt mål. Ennå i vår tid strides de forskjellige grupperinger i det politiske system om på hvilken måte fiktivøkonomien best kan fungere. Men et forsarvet fantasifoster, som vår tids økonomiske system, vil aldri kunne

virkelighetens lys.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!