Gartneren så at blomstenes og dyrenesl lengsel før eller senere måtte finne sin utløsning i refleksjon og bevissthetsliv. Hans program var jo dessuten fra begynnelsen av at det primitive skulle iføres mer fullkommenhet. Og hele hans lengsel var jo nettopp denne å skape vesener i sitt bilde. Og så skapte han dem.

Enhver far og mor som vekker bevissthet i stoffet ved å avle barn, løper den samme risiko, men har også den samme sjanse som denne gartner. Ien hver far og mor og i alt stoff ligger de samme latente gode eller dårlige muligheter, som der foreligger i enhver hage og i enhver gartnerkultur. Det er treghet å overvinne. Og der er en viss risiko ved å vekke liv.

Idet materiale som forelå i denne store hage var der mange slags muligheter. Det var utallige slumrende egenskaper som ville komme frem og potensere seg, når først bevisstheten var vekket. Der var livsglede og livsjubel nok både hos lerken og måltrosten. Der var forfengelighet i massevis hos påfuglen og strutsen, og der var mistenskomhet og snedighet hos reven og slangen. Der var umiddelbarhet og gode, sterke instinkter hos insektene, og der var fruktrikdom hos trærne og veldig livstro i hvert eneste sennepskorn. Men der var også lysskyhet hos uglene, en fanatisk misforståelse av lyset hos alle nattsvermere.

Der var en veldig flukt, et skarpt blikk og stor dristighet hos rovfuglene. Der var lynsnar bevegelse og spenstighet hos laksen i sjøen og hos ørnen i luften. Hos trærne var der sterke røtter som gikk dypt ned i jorden og holdt godt fast i virkeligheten når stormen kom, og der var skarpe tenner og klør hos rovdyrene.

Der var en veldig flukt, et skarpt blikk og stor dristighet hos rovfuglene. Der var lynsnar bevegelse og spenstighet hos laksen i sjøen og hos ørnen i luften. Hos trærne var der sterke røtter som gikk dypt ned i jorden og holdt godt fast i virkeligheten når stormen kom, og der var skarpe tenner og klør hos rovdyrene.

Der var fargevibrasjonens mangfoldighet i blomsterengens prakt, men der var også himlens høye, rolige blå ovenover. Mens der var treghet og sentimentalitet hos eslet, var der humør hos villhesten og ungkalven.

Alt dette forelå og meget, uendelig meget mer, som altsammen ville gå igjen i sterkere grader og former, når det altsammen skulle våkne til bevissthet. Bevissthetsliv et ville ta alt opp i seg og potensere det og forlenge det.

Der var orginalitetstrang og følsomhet hos de utvalgte, og vilje til å svare på kallelsen hos de få, men der var gjenstridighet, stor treghet og mangel på plastisk sans hos de mange. Der var lengsel i regndråpens evige løp i mot havet, og der var dyp melankoli i bølgenes ensformige rullen. Der var sterk tross i stormens rasen, men forjettelse i de milde vårvinder. Der var håp i vårens stemninger, men der var sorg i høstens gule blader.

Alt dette ville jo komme til å avsette seg i bevissthetslivet når det litt etter litt våknet, og det ville gi gjenskinn i alle de til bevissthets vekkedte veseners livsoppfatninger og livsytringer. Vi ser det i musikken, kunsten, diktningen, politikken, religionen og vitenskapen. Der var både dristig radikalisme og konservativ skepsis i det materiale som forelå, når bevissthetslivet begynte å gjøre seg gjeldende. – Fantasiens sluser åpnet seg for skapningens mange snurrige vesener, en fantasi som biene og maurene sikkert mangler siden deres samliv og samfunn aldri utvikler seg. Men på den annen side var den risiko som var forbundet med fantasiens store muligheter rikelig oppveiet ved en guddommelig skepsis hos alle tvilere og hos alle dem som siden er blitt kalt for "realister".

Har du sett padden i gresset når den sitter og stirrer opp på de rare, ville stemorsblomster? "Hvor forunderlig," tenker den. Og padden har rett. Sett med paddens perspektiv er hele livet forunderlig, og derfor er alle padder metafysikere og kommer aldri lenger i sin livsoppfatning. Men ørnens perspektiv er større. Derfor har ørnen en dristighet som ingen padde noensinne kommer til å begripe. Ørnen og padden fikk ikke samme "bølgelengde" og synsvinkel, da de begge avsatte seg og sine instinkter i bevissthetslivet. Den primitive refleksjon finner ennå at hagen er mer enn forunderlig. Som barnet, når du første gang viser det månen eller stjernene

Det er klart at vi kjenner igjen mange av dyrenes anlegg i den menneskelige mentalitet. Påfug-lens forfengelighet er vel langt vakrere i sin "uskyld" enn hos den primitive neger og den konvensjonelle general, borger, bisp eller skuespillerinne? Mistenksomheten og småligheten i politikk og tenkemåte er ikke så underholdende og klegelig som hos aper og høns.

Snedigheten blant høkere og kvinner er ikke så flaterende som hos reven og slangen, omenn den skattes og beskattes høyere.

Der er lite tilbake av sennepskornets dynamikk og tro i den "kristne" kirke, og man må ofte forundre seg over hvor det er blitt av insektenes fine teft og instinkt. Eller er det disse egenskaper vi finner igjen i karikatur i de såkalte opportunister og levebrødspolitikere?

Er det lysskyheten hos nattens ugler og nattsvermere som går igjen hos de autoriserte prester og vitenskapsmenn, når de konsekvent stenger sine kirker og universiteter for nytt livslys og tenner bålet for alle profeter i fortid og nåtid?

Der var ofte et skarpt og sikkert blikk hos de store seere og den dristighet hos de store tenkere som mangen en "ørn" kunne ha ønsket seg maken til i sin livskamp. Men dette sikre blikk og denne store dristighet finner man ikke blant organiserte mennesker som alle taper i livskampen fordi de etterligner hverandre for meget.

Menneskehetens historie beretter om talløse luftslotter og fantasterier som ikke ligner meget på de trær som hadde sine røtter dypt og solid forankret i virkelighetens verden. Derfor falt alle disse luftslotter for storm og vind, fordi de alle var uvirkelighetens produkter.

På menneskenes maleriutstillinger er der ofte noe som kan minne om fargevibrasjonenes mangfoldighet i blomsterengens prakt, men der er også ofte noe som røper åndelig drukkenskap og mangel på evne til å omgås fargerikdommer og formdannelser. Moderne malerkunst er ofte ikke noe annet enn et stort skrik som røper at mennesket ennå ikke er blitt Gud i seg selv mektig og som derfor lyver og forstiller seg fordi sannheten er altfor enkel og mektig. Himmelens høye og rolige blå synes å være for stort og altomfattende til at arrogante kunstnere kan forsone seg med himmelens rolige tanke om fellesskapet og samhørigheten. Men når bevisst-hetslivet engang fortrenger drømmetilstanden hos kunstnerne, så de får se seg selv helt nakne, så vil kunsten igjen ble en beskjeden tjener for verdenskunstneren, og det store ukontrollerte farge- og tonegriseri vil opphøre.

Originalitetstrangen og dermed trangen til et personlig og virkelig forhold til Gud den allmektige skaperånd forsvant i og med den første presteforening og samtidig med at det misforståtte organisasjonsliv tok til. Ti det sanne, hellige fellesskap blir først da mulig, når man hver for seg formår å høre den grunntone hvoretter hele det mektig differensierete orkester i den store hage faktisk spiller sammen. Det er ingen "diktator" utenfor naturen men en ensrettet vilje til liv og alt levende i naturen. Om de enn alle – i sin uendelige mangfoldighet – spiller på hvert sitt egenartede instrument, så spiller de alle ubevisst sammen. Alles instrumenter er avstemt etter den samme vitale grunntone innenfor virkelighetens væren og vesen. Det er bare uvirkelighetens vesen og væren som splitter og gjør diktaturet og organisasjonene til en tilsynelatende nødvendighet.

Det er litt av regndråpens evige lengsel etter sitt opphav – det store verdenshav – også i all den øvrige natur. Panteismen er bare et primitivt forsøk på å forklare denne lengsel. Religionens drømmeliv røper det samme.

"Er mitt evighets haab ifra ham – er det daab av hans aand over min" – –

Ti vi hører alle sammen med alt levende. Vi har alle denne samme livskilde og vi føler i det ubevisste den store samhørighet som fornektes i det bevisste, og som av de religiøse betraktes som en farlig vranglære, men som i deres drømmeliv allikevel er en ubevisst virkelighet.

Det er tilløp hos alle barn fra den tidligste alder til å være virksomme og arbeidssomme i den store hage. Vingården lokker dem alle fra starten, men hedenske konvensjoner og vaner hindrer dem. Siden er det mange hvis sentimentalitet og melankoli minner meget om både esler og slanger, men som bare "sørger" fordi de ikke forsto å rive seg løs og ta sine evner i den riktige bruk. Selvskuffelsen er også et produkt av ubevisst og ukontrollert selvvirksomhet.

Vårlengselen gir seg ofte til kjenne også i den mennskelige mentalitet, men de fleste nøyer seg dessverre med å slikke vårsol for å vise umiskjennelige tegn på sin nære omgang med solen. Kun de få forstår rikdommen og frelsen ved den indre virkelige vår, som f. eks. Øverland sang så vakkert om:

Hvor blånet vel en dag som i de unge drømme?

Hvor avlet sol og regn så grøderike strømme?

Hva er vel bekkebrus og solvarm sønnenvind?

mot ømhets gjennombrudd i menenskenes sinn?

Hva er så varmt og rikt som unge smil og tanker?

Hvor møter du en lengt, som den i blodet banker?

Så du i mark og mo og hagens grønne hegn

den sjelelige vårs forunderlige tegn?

– – – – –

det er som om din egen ungdom gjenoppstår,

men intet er så skjønt som menneskenes vår.

Hos dyrene var forplantningslivet nøye forankret til livets polaritet mellom kjønnene. Der var ingen risiko forbundet med dette å la han og hun gjensidig bli resten av hverandre. Dyret hadde ingen tøyesløs og ukontrollert fantasi, hvorfor forplantningslivet nøye fulgte livets lov og orden.

Men da refleksjonslivet satte inn fordi mennesket ble skapt som åndens bolig, oppsto alle tenkelige muligheter og umuligheter for utskeielser. På den ene side kom den sjelelige side av samfølelsen og samhørigheten frem. Mennsket ble som to halvceller også i sjelelig betydning, som samen utgjorde et hele Derved ble selve "celledannelsen" i det hellighe levende samfunn, som "statens" og kirkens troende ennå ingen idé har om. (Se min bok: "Det levende samfunn" herom.) Der kom bevissthet inn i forplantningslivet, og dermed kom mulighetene for å gjøre den kjønnslige lengsel og samhørighet tusen ganger rikere og fyldigere og sterkere enn hos dyrene med deres brunsttid og som oftest nokså apatiske og "innholdsløse" forplantningsliv.

Kjønnsdifferensieringen innenfor bevissthetslivet ble samtidig en veldig faktor i bevissthetslivets fortsatte utvikling og vekst. (Banale menensker tror av denne grunn at beretningen om "Kunnskapens tre" i"Paradisets hage" er beretningen om en paringsakt, hva den slett ikke er.) Men vi kan si det slik, at likesom den første refleksjonsspire eller "tilløp til bevissthet" forsterket kjønnspolariteten, således kom også selve kjønnslivet hos menneskene til å vekke, skape og fremme bevissthetsliv. Der kom altså helt nye momenter og muligheter inn i "Vingården" da bevisstheten ble vekket i stoffet – da menneskene så at de var nakne. Det kan nemlig dyrene aldri komme til å se. Fra denne stund av kom der ny fart i skapelsen. Livet begynte å spille på uante muligheter. Individualismens morgen, eller personlighetens første morgengry viste seg på himmelen! Og hvem teller eller kan beregne de milliarder av nye muligheter, som skapelsen fra nå av får til sin disposisjon. Man taler i vår tid om "mutasjoner" i plante- og dyreriket. Men hvem tenker over hva livet og hele skapelsen egentlig eier i form av "mutasjoner"i åndslivet?

Fra nå av var der ikke mer bare forplantningsliv i kjødet, men frem for alle ting kom der fra nå av forplantningsliv i ånd. Der oppsto kvinnelig mentalitet og mannlig mentalitet hos begge kjønn. Der fremkom polaritet mellom det maskuline og feminine også i åndslivet. (Jfr. beretningen om Samson og Dalila som er en vakker allegori om dette.)

Og Guds Ånd i menneskene viste seg til tider å være veldig potent, og kvinnen i oss fødte, og der fremsto en levende åndelig yngel som siden har holdt hele verden i sin varetekt. Der fremsto f. eks. biblioteker på alle språk og tungemål hvor den skapende, allmektige ånd i oss av seg selv ga seg til kjenne.

Vantroens snusfornuftige ånd vil ikke tro dette. Den mistenkeliggjorde kjønnslivet allerede fra første stund og denne mistenkeliggjørelse ble den "motbevegelse" som på den ene side søkte å bremse på driftslivet og som på den annen side skapte den "forargelse" over alt det menneskelige, hvorfra en masse ondskap og ulykker oppsto. Ve dem fra hvem denne forargelse er kommet; ti fra denne forargelse har all bakvaskelse av den menneskelige natur sine røtter, og ennå i dag henter denne bakvaskelse og misforståelse av menneskene sin næring fra vantroens forargelse. Det er over denne bakvaskelse av den menneskelige natur at livets store skaper "gartneren" ennå engang – nettopp nå i vår tid – holder "dommedag" og utrenskning.

Fra den dag og time at skapningen så at den var naken, begynte den store forstillelse, som siden fikk navn som "moter", "kunst", "politikk", "journalistikk" m.m. Løgnen kom inn i verden sammen med den frykt og mangel på sann orienteringsevne som karakteriserer all primitivitet. Dette kan ethvert ærlig menneske bekrefte fra sin egen ungdom, hvis man da ikke er så barnslig at man går og lyver og forstiller seg fremdeles.

Evnen til å lyve og forestille seg utviklet seg sammen med "Fikenbladets" utvikling.

Imange tusen år har menneskene funndet det formålstjenlig å forstille seg og lyve for hverandre. Man kalte det "moral" å mistenkeliggjøre sin egen natur og å basere sin handel og vareomsetning på "reklame" som enten hadde til hensikt (bevisst og ubevisst) å pirre det menneskelige driftsliv og sanseliv for å tjene penger på det, eller hensikten var (bevisst eller ubevisst) å oppøve menneskene i uærlighet, fusk og bedrageri. Millioner av bøker og såkalte noveller, dramaer og romaner spekulerte åpenlyst i å tjene penger på henholdsvis å fremstille det forvirrete sanseliv – og å forvirre det ennå mer. Man drev sin handel så vidt at man solgte sine sønner og døtre med eller uten ekteskapskontrakter, og det ble regnet for "høy kultur" i den store vingård å selge sin sjel for å tekkes konvensjonelle vaner og fordringer etter samme prinsipper som skjøgen handler med sitt legeme.

Man skulle tro at man minst måtte være selve djevelens håndlanger når man til tross for alle disse misbruk og misforståelser av det hellige Åndens tempel, våget å forsikre at menneskene tross alt var "egoister". Om menneskene en gang får lys nok over seg selv og over sin egen kulturmisére, så vil de se at en større løgner aldri vil kunne fødes til verden, enn løgnen om egoismen! Med egoisme mener man jo det selvopptatte, som først av alle ting tenker på seg selv og på sitt eget beste. Men sannheten og virkeligheten er jo den, at helt fra refleksjonslivets første morgen har menneskene stilferdig og saktmodig funnet seg deri at hele deres driftsliv er vill-ledet og ført på avveier for alle andre mulige og umulige idéers og oppdiktede formåls skyld. Menneskene læres ennå i dag systematisk opp til å tenke på alt og alle ting utenfor seg selv og sist av alt til å stille spørsmålet: Er dette eller hint nå også virkelig til gagn og lykke for meg og mine?

Se bare på de mange millioner umælende soldater som uten at de engang blir spurt, føres til slaktebenken eller til fangeleirer og konsentrasjonsleirer – og se på de millioner av ulykkelige hjem som legges i ruiner.

Er du i tvil? Se da på en flue eller på en nattsvermer som surrer hjelpeløst på det kunstige lampelys til den faller ned med forbrendte vinger, fordi den ikke har bevisst selvkontroll til å kunne orientere seg overfor lyset. Tør du si at denne flue og nattsvermer er en ond egoist – et ondt viljesvesen?

Har du ikke større tillit til verdens mentale frelser som satte livet inn for å advare deg og dine barn imot fariseernes og saduseernes surdeig? Han som ynktes over menneskeheten som lignet en flokk får uten hyrde. – Han som ropte: "Ve, verden for forførelser."

Begynn engang for alvor å tenke over hva det ukontrollerte refleksjonsliv har kostet verden inntil nå og spør så deg selv om du tror at sannheten om den menneskelige natur – og sannheten om verdens mentale frelser vil formå å befri deg og dine for de endeløse autoriserte livsløgner.

Nok er jeg vel kjent med den undervisning som sosialøkonomisk institutt gir sine studenter. Statsvitere ynder de å kalle seg når de forlater Blindern. Men i min terminologi så er ikke stat og samfunn ett og det samme. Dette gjorde den kjente, nå avdøde, professoren i sosialøkonomi prof. dr. Johan Vogt kjent i sin betenkning om Dybw. Brochmann. Denne Brochmann var mdlem av Det norske Storting i åra 1933–36.

Jeg har hentet frem en skisse som jeg vil kalle Det reviderte nasjonalrekneskap. Vogt er enig med Brochmann og med skissetegneren i at vi får ingen virkelig, reell og sann sosialøkonomi for noe land, uten vi lærer å skjeldne mellom det vi kaller stat og statsøkonomi p.d.a.s. og det BDBkaller samfunnets økonomi, p.d.a.s. Skissen uttrykker en oppstilling rekneskapsmessig som nettopp viser en annen og sann sosialøkonomi enn den som statsministeren i dag bygger sine vurderinger på. Prof. Vogt kalte Brochmanns orientering om det gjeldende og rådende stat/samfunnsspørsmålet et pionerarbeid. Han mente at skatteprinsippet suksessivt måtte avvikles og rekneskapsprinsippet måtte komme isteden i samfunnsformat.

Også prof. Frisch, sammen med sosiologen Ewald Bosse delte Vogts nytenkning. Men Frisch mente at Det norske Storting i sine programfestede tankebaner ikke kunne forstå BDBs pionertenkning. Derfor våget han ikke å legge de nye tankene frem. Dermed ble et introdusert rekneskap som kalles nasjonalrekneskapet, en abra kadabra som ingen lenger bryr seg om, lagt frem. Men det er ille. Vi får ikke et pålitelig budsjett, slik som hos den enkelte bedrift, gjeldende for samfunnet som et hele, før vi har et eksakt rekneskap å bygge det på! Det har vi altså ikke. Sosialøkonomene kjører i vei som verken Vogt, Frisch, BDB eller Ewald Bosse har vært født. Skatteskruen og avgiftene måler ikke samfunnsinntektene. Slikt som skoler, universiteter, aviser, partier, organisasjoner, kommuner, lager osv. osv. hører jo til på utgiftssiden i et samfunnsregnskap, mens de i det forlorne statsbudsjettet posteres til beskatning.

Kjære statsminister.

Det økonomiske system som vi lever under, det merkantilistiske, har skaffet oss overfloden, resp. den veldige produksjonsevne.

Men dette system fungerer og har fungert bare så lenge tilbudet var mindre enn etterspørselen. Det er knapphetens økonomisystem. Det fungerer ikke når overfloden setter inn. Det tåler ikke de fallende forbrukspriser som er en følge av overdådig rik produksjon. For produksjonsprisen er på sin side bundet, og varene må til tider selges med tap. Vi vil prøve å forstå dette forhold mellom forbrukspris (= "konsumpris", "salgspris") og produksjonspris. For forbruksprisen har vi å regne med den økomiske autonome lov om tilbud og etterspørsel: Er tilbudet større enn etterspørselen, faller naturnødvendig prisene. Er produksjonen overveldende stor, går forbruksprisene mot null. Prisen på vann og luft er i utgangspunktet null.

Ved produksjon av varene har vi å regne med den økonomiske lov som à priori sier at prisen er lik "systemets kostende" (systemets kostnad). Det er alle samfunnsutgifter som står på samfunnsregnskapets debetside (utgiftsside) som bestemmer prisen på produksjonen på samme regnskaps kreditside. Produksjonsutgiftene er altså bundne. Det er omkostningene ved det samfunnssystem vi lever under som bestemmer varens pris.

Når nå utviklingen av naturvigenskap og teknikk gir menneskene en stadig øket produksjonsevne, samtidig som det ingen utvikling skjer på det sosiale og økonomiske område, mens tvertimot samfunnsystemets omkostninger stadig økes, så er det klart at det ikke blir balanse mellom produksjonspris og forbrukspris. De sosiale og økonomiske systemomkostninger er for store.

Hele verden vil på den måte tviholde på det merkantile system, som søkes holdt liv i ved at produksjonen innskrenkes så vi igjen kommer tilbake til mangelens tid, slik at forbruksprisen holdes oppe. Dette skjer igjen ved at alle bransjer og grupper organiserer seg, og mot hverandre, for med politiske knep og kunster å bremse produksjonen.

Men da innskrenkning av produksjon og ødeleggelse av realverdiene for skinnverdienes, pengens skyld, er naturstridig og livsfiendtlig, så ender alle disse misforståtte bestrebelser med en verden i kaos. Menneskene er fiksert av det gamle merkantile system, som gjelder mer enn menneskenes frigjørelse. Derfor skal det avlegse system bibeholdes og menneskene fortsatt lide. Ingen vil akseptere de fallende priser som er utviklingens mål. Menneskene vil ikke sin egen materielle frigjørelse.

Totalitetsøkonomien erkjenner i motsetning til dette at utviklingen naturnødvendig går mot lavere og lavere priser og rikeligere med varer. Menneskene har lært å la maskinene og naturkreftene gjøre arbeidet for seg, og det er i så måte nesten ingen grense. Utviklingens mål er den materielle frigjørelse, som er nådd når alle priser (ved hjelp av dekapitalisering, desentralisasjon og de produktive fremskritt) er kommet ned henimot null, altså når det er like billig å skaffe seg brød og livsfornødenheter som å tappe vann av vannkranen.

Totalitetsøkonomien aksepterer altså de fallende forbrukspriser og den materielle frigjørelse, og den angir hvordan man skal oppnå det lønnsomme prisfall, og til enhver tid å få balanse mellom produksjonspris og forbrukspris, slik at om det i dag kostet 100.000 kroner pr år å leve, så skulle prisen om noen tid være kommet ned i kr 80.000. Deretter ned i 50.000, 10.000, 5.000 osv.

Dette skjer ved å gjennomføre et nytt samfunnssystem, hvor systemomkostningene befinner seg under stadig reduksjon. Det må gjennomføres dekapitalisering og fritt bransjestyre, muliggjort med en ny mentalitet som erkjenner vårt sanne forhold til reelle og fiktive verdier, og som erkjenner vår sosialiserte skjebne og det kristne gjensidighetsbud, og dermed også det rette forhold mellom produsent og konsument som mennesker.

Totalitetsøkonomien/helhets-økonomien bygger på det objektive samfunnsregnskap som viser at samfunnets virkelige næringsveier og "inntekter" er produksjonen, mens samfunnets relle "utgifter" er forbruket, konsumpsjonen.Penger og pengemani-
pulasjoner har ingen annen samfunnsmessig betydning enn den som er verktøyets, redskapets.

Det avgjørende for samfunnets økonomi er derfor forholdet mellom produksjon og konsum. Totalitetsøkonomien er altså planmessig (en ny type planøkonomi), og vi må for å kunne gjennomføre denne, nøye kjenne de faktiske forhold vedrørende samfunnsøkonomien.

Enhver vet jo at den norske nasjons egentlige og hovedsakelige næringsveier, som gir positivt skattbare virkelige inntekter, vesentlig består av følgende: Olje og gass, industri, fiskeri, foredlingsarbeid, skogbruk, fedrift, landbruk, skipsfart, håndverk.

Videre vet jo enhver at nasjonens vesentligste utgifter og omkostninger består av følgende:Administrasjon i stat, fylker, kommuner og i det private, varehandel, transport, reklame, aviser og andre trykksaker, radio, tv, banker, rettsvesen, militærvesen, kirke- og sektvesen, skoler, fengsler, tipping, lotto og andre lotterier og spill, vinmonopolet, negativ vitenskap ("problemkultus"), klassekamp, politi, språkstrid, sosialomsorg m.m.

Man skulle nå tenke seg at enhver var seg fullt bevisst at et lands økonomiske velstand beror på at man innskrenker på omkostningen og utgiftene og øker inntektene.

Tingene settes på hodet. Etter våre statsregnskaper å dømme, kunne man tro at f.eks. landbruket og fisket, industrien og det produktive arbeid er samfunnsutgifter og at vindrikking, sigarettrøyking og bankvirsomhet er inntekter for samfunnet, idet våre statsmyndigheter gjentagne ganger har tatt skritt til å redusere produksjonen både innen landbruk og fiskeri, mens de uavlatelig har søkt å fremme virksomheter som lotterier m.m. Hvis denne finansteknikk var riktig og hadde noe med virkelighetens verden å bestille, ville det også vært sant at f.eks. arbeidsledighet og sparepolitikk var virkelig sann spareøkonomi.

Men da envher burde forstå at f.eks. arbeidsledighet er det motsatte av sparing, skulle man også kunne innse i hvilken høy grad den norske finansledelse har ledet folket ut på økonomisk glattis.

Det er også klart at staten som politisk institusjon til en viss grad og i en viss tid kan holde det gående ved å beskatte alle immaterielt sysselsatte personer på samfunents utgiftsside (f.eks. leger, politikere, postbud, sakførere osv.)

Vitenskap og teknikk har i dag skapt overflod på alt, det er produksjonsmuligheter for hele jordens befolkning. Det er nok til alle, forutsatt at menneskene innretter seg etter livslovene og naturlovene.

I en viss tid kan man også holde den illusjon oppe at f.eks. beskatning av banker og "fortjeneste" på vinmonopolet og alle slags lotterier, tipping, lotto m.m., er samfunnsmessige inntekter forsåvidt som at pengene går inn i statskassen. Men da statens drift ligger på det samme samfunns debetside (utgiftsside), for hvilket både bankene, monopolene, spill og lotteri i forveien er debetposter, så er det klart at de endelige underskudd til sist må bli enorme.

Hvis den skattepolitikk vi driver her hjemme var riktig, så ville f.eks. samfunnet bli rikere jo mere legene tjente penger på sykdommer, og man ville lønne skolelærere ved å beskatte postbud, og lønne postbud ved å beskatte skolelærere…

Men i den bitre virkelighets verden som vi lever i, er det faktiske og positivt riktige forhold dette at vårt folks økonomiske velferd beror på de materielle erverv, som vi i norsk politikk systematisk fortreder til fordel for de utgiftsmedførende immaterielle. Det er nødvendig å gjøre oppmerksom på denne politiske og økonomiske synkverving fordi alle våre offentlige funksjonærer og tillitsmenn (som også beskattes av samfunnsmessige inntektsfaktorer) tier og samtykker.

Fordi de partipolitiske statsmenn også organiserer seg og sin finanslek på internasjonal tumleplass, håper de visstnok å kunne holde spillet gående, idet man henviser til "internasjonale hensyn". Derved lykkes det til en viss grad å avvæpne, respektivt maktstjele, all kritikk og all sunn dømmekraft, inntil den alminnelige mening til slutt aksepterer den lære at krisens problemer er uløselige. Men da intet folk i lengden – selv ikke med internasjonal bistand – kan gjøre ÷ til +, eller utgift til inntekt, så sørger utviklingen selv for at illusjonene brister og dagdrømmeriet oppklares.

For menneskene lever av mat, ikke penger. Vitenskap og teknikk gjør ikke annet hver dag enn å arbeide for å gjøre livet lettere og rimeligere for oss alle. Men sentralsystemet har som oppgave det motsatte. Systemet har til hensikt å skaffe "lønnsomhet" ved å innskrenke produksjonen, og er livsfiendlig og utviklingsfiendtlig, sentralsystemet er helt forfeilet, fordi det handler mot samfunnets grunnlov: Å gjøre mot andre hva vi vil at andre skal gjøre mot oss.

Når den materielle frigjørelse er nådd og menneskene har nok å leve av, vil godene bli delt etter behov mellom menneskene. Det vil heller ikke bli noen arbeidsløshet, idet en vil kunne innføre skiftarbeide for de yrker og bransjer hvor dette er nødvendig. Menneskene får nok av tid til virkelig å kunne leve ut sine ønsker og behov. Alt ligger og venter på oss den dagen vi skifter sinn og mentalitet. Det er orienteringen fremover som er det avgjørende for hvordan vi i samfunnslivet utnytter vår viten og kunnskap. Men hvilken retning den blir brukt i, om det er til liv eller død, det avhenger av menneskenes mentale innstilling og syn på tilværelsen.

Stat og kirke har holdt sammen i årevis. Men nå er et skille tilsynelatende snart en realitet, og slik skal det gå ifølge BDB. I praksis betyr dette at vi har prioritert den maskuline tenkemåten og en overveiende utadvendt mentalitet. Fruktene er en overflod uten like i vår del av verden. "Vi har alt, og det er alt vi har", synger Ole Paus. Men hva med det religiøse liv hos menneskene?

  Helsetilstanden hos folk sier mye om hvordan folk har det med seg selv. Gods og gull gjør ikke folk friske. Folk sine plager er idag psykosomatisk betinget. Dette har igjen noe å gjøre med vårt indre liv. I en overveiende materialistisk kultur trekker mentaliteten utover. Men det ubevisste er alltid sterkest, sier Carl Gustav Jung.

  Men disse kreftene holdes i sjakk og bevisstgjøres ikke i dagens samfunn. Det betyr psykisk ubalanse og sykdom hos mange mennesker.

Alle mennesker er i dag på det rene med at der eksisterer natur-krefter som setter sitt preg på hele det daglige liv omkring oss. Det store gross av mennesker er også på det rene med at disse naturkrefter følger visse lover som kan registreres og kartlegges. Likså er alle på det rene med at denne kartlegging og undersøkelse av naturkreftene foregår vitenskapelig fra dag til dag, og at stadig nye naturlover derved blir konstatert. Disse nye naturlover, f.eks. lovene om radiobølgene, Einsteins nye gravitasjonslover og relativitetsteorien, teorien om atomkreftene, osv. slår derfor forholdsvis hurtig igjennom hos vitenskapsmennene og det store publikum, fordi de alle er på det rene med at den universelle energi forefinnes som naturkrefter der alle følger universelle, guddommelige lover.

Annerledes stiller forholdet seg når det gjelder anerkjennelsen av åndslivet og tankelivet og den nyorientering som vi bringer dessangående. Her anerkjenner det store gross av mennesker, mange vitenskapsmenn inklusive, ikke at tankelivet og åndslivet representerer krefter, som endog er av den største rekkevidde. Og ennå mindre er det store gross på det rene med at alt tankeliv og åndsliv følger universelle livslover, og at forholdene på åndslivets område er helt analoge med naturkreftene og de naturlover som gjelder for disse. Riktignok har vi maksimen: naturens lov i åndens verden, og denne faller menneskene lett på leben, men de aller fleste mennesker er seg ikke dette forhold handlekraftig bevisst. Fordi altså åndsenergien ikke anerkjennes som den store universelle kraft, og at aller minst denne livskraft følger universelle lover, så har de mange påvisninger som nyorienteringen bringer så vanskelig for å slå igjennom og vinne forståelse hos våre medmennesker.

Tyngdekraft, dampkraft, kjemiske krefter, ja endog begrepene "voldsmakt", og endog "pengemakt", er alle begreper og krefter som anerkjennes og forutsettes i det daglige liv, men "åndsmakt", det er noe som man hverken kan ta eller føle på, eller gripe eller begripe.

Resultatet av dette er at mens man anerkjenner tilstedeværelsen av naturkrefter og naturlover, så anerkjennes ånd og åndsliv ikke som noen kraft, langt mindre en lovmessig kraft. Alt vedrørende åndsliv og tankeliv ansees å være "tilfeldig" og vilkårlig, det ene kan like godt skje som det annet, og derfor er f.eks. "historien" læren om de "tilfeldige" hendelser som menneskenes liv opp gjennom tidene er sammensatt av, – og ikke resultatet av en kjede av lovbundne krefters virke, lovbunden årsak og virkning, hvorfor man altså mener at de historiske begivenheter ikke er determinert og derfor noe som man kan lære av. Med den konsekvens at historien "gjentar seg" uten at menneskene derfor blir klokere og visere. Man anerkjenner ikke: som man tenker så handler man, og at da tenkningen er lovmessig bundet er også alle handlinger determinert.

Det som det derfor gjelder om er å hamre inn i menneskenes bevissthet at liksom naturkreftene eksisterer og er lovbundne, likeså eksisterer åndslivet sm veldige krefter som følger en lovmessighet som både kan registreres og kartlegges (eksempelvis "kjenn treet på fruktene").

Dette er det essentielle i dagens situasjon. Om ikke mange år vil man her være på det rene med at når vi hittil har talt om naturlover og livslover som to forskjellige begreper, så vil disse begreper til slutt falle sammen, på samme vis som man i dag i atomalderen er på det rene med at der ingen forskjell er på materie og ånd. Verden og universet er bygget opp av en enhet: av energi: av ånd.

Gregory Bateson, alternativ vitenskapsmann mener også at materie og ånd er to sider av samme sak. Matti Bergstrøm har laget en modell over lovmessigheten i åndens verden. Den er til å bli klok av!

Et samfunn er en organisme som er underlagt naturens lovmessighet. Det partipolitiske samfunn, derimot, er underlagt det byråkratiske maktapparat. I samfunnsorganismen er det, som i enhver organisme, innebygget en selvvirksom trang til utvikling og vekst. Samfunnsorganismen tilkjennegir veksten ved å gjennomgå tre forskjellige stadier. Først er vi alle barn, så ungdom og så voksen. I samfunnsorganismen er der også en annen vekst, en vekst som særpreger mennesket fremfor dyret. Det er bevissthetsveksten. Den er avhengig av tankeimpulser som lærer individet til å skille mellom fiktiv- og realvirkelighet.

Politikerne er en gruppe mennesker som gir rammebetingelser for samfunnsorganismen. Mellom rammebetingelsene, det byråkratiske system og pengetenkningen er det et nært og gjensidig forhold. I sin alminnelighet er det preget av institusjonstenkning og mekaniske prinsipper. Det er altså ikke samsvar mellom det partipolitiske statssystem og den levende samfunnsorganismen.

Pengeøkonomien

Det er særlig det pengeøkonomiske lønnsomhetsbegrep samfunnsmedlemmene lærer å fokusere sin oppmerksomhet mot. Etter dette prinsipp bygger vi vårt land. At mennesker må leve som "sild i tønne" i forurensede byer, som fører til menneskelig fortvilelse, narkomani og meningsløshet, overser vi av hensyn til pengeøkonomien. Bør vi ikke snarest ta hele pengetenkningen opp til en grundig undersøkelse? For kanskje vi praktiserer den flate jords prinsipp på det økonomiske område?La oss kort se på prinsippet.

Før i tiden trodde folk at jorden var flat. I dag vet vi at den er rund. At folk forestilte seg at jorden var flat, betyr at det bildet som de hadde av jorden, i hodet sitt ikke stemte med virkeligheten. Men på grunn av bevissthetsveksten utviklet etterhvert menneskene forestillinger som stemte med det ytre og konkrete bildet av jorden. Oppfatningen til menneskene kom dermed i samsvar med virkeligheten.

Bruker vi dette prinsippet på pengeøkonomien, viser det seg at vi bygger på den flate jords prinsipp. For våre pengeøkonomiske kart (våre forestillinger om penger) stemmer så slett ikke med noe bilde av virkeligheten, eller med naturens ressurser. På mange måter står vi faktisk i fare for å tømme både hav og land for det levende liv for en innbilt økonomiform. For det er jo det den er, ettersom det er en ren tankeform om hva økonomi er for noe. Imidlertid er det utviklet en ny økonomisk tenkemåte. Før vi ser litt nærmere på den, skal vi kort se på hvordan pengene har mistet sin opprinnelige funksjon.

Verdimålere

Mange mennesker kjenner ganske sikkert til at de tidlige jordbrukssamfunn benyttet storfe som betalingsmiddel. Lenge var løsningen å prege et metallstykke med bilde av et dyr. Men fordi pengestykket bare representerte et dyr, ble dette i det lange løp en tungvint betalingsmåte, særlig etter at det arbeidsdelte og spesialiserte samfunn utviklet seg. Betalingsmidler som huder, tørrfisk, salt, kakao, såpe, tre og glass var også i bruk på denne tiden. Etter hvert ble sølv, gull, kopper og nikkel aktuelle. Felles for disse verdimålere var at de gav et nøyaktig bilde av naturproduktene. Dette er viktig å merke seg. For i dag er det slett ikke slik. Gjennom generasjoner har nemlig menneskene i sin fantasi lært å godta at pengene har verdi i seg selv, og at de utelukkende fungerer på vegne av seg selv. Å eie penger er både for individet og kollektivet blitt viktigere enn samfunnets ve og vel.En bevisstgjøring om disse ting er derfor helt nødvendig. Det koster for mye av sosial uro, nød og krigsfare til at dansen om gullkalven kan få fortsette upåaktet. Vi skal kort se på den nye økonomitenkningen.

Galt bilde

Den nye og økologiske samfunnsøkonomien bygger direkte på primærproduksjonen. Det er bare jordbruket, skogbruket, fisket, samt energi- og råstoffkildene som lar seg betegne som inntekter for samfunnet. Både sekundær- og tertiærnæringen er i den real-økonomiske tenkemåten en utgiftspost for samfunnet. Hele primærnæringen bør derfor være så stor at den kan, gjerne uttrykt i tallstørrelser, underholde og støtte alle andre næringer i Norge. Å beskatte sekundær- og tertiærnæringen slik vi gjør i dag, og bokføre det som inntekter i nasjonalbudsjettet, gir et fullstendig galt bilde av den faktiske økonomiske situasjonen. Realøkonomisk riktig er det bare å beskatte primærnæringen. Som vi nå kanskje forstår, kan det ikke bli annet enn vanskelige forhold i et samfunn som forveksler primær- og sekundær/tertiærnæringene med hverandre. Sannsynligvis er vi her ved kjernen og årsaken til nåtidens sosiale, nasjonale og økonomiske kaos.

Iden nye og objektive økonomien kan en stille seg følgende spørsmål for å holde orden på økonomien: Er p større enn k, eller er p mindre enn k? (p=produksjon og k=konsum). Økonomispørsmålet blir altså simpelthen et forhold mellom produksjon og konsum. I den nåværende pengeøkonomien, derimot, blir det et spørsmål om penger. Man stiller seg følgende spørsmål når noe skal gjøres: Er det penger i statskassa? Eller ventes det tilgang på penger?

Naturens ressurser

Som vi skjønner er dette to helt forskjellige måter å tenke om økonomi på. Den ene er pengeøkonomien som fører til sentralisering, forurensning og truende økologisk sammenbrudd. Den andre er realøkonomien som hevder at det er bare naturens ressurser som kan gi inntekter og beskattes. Tatt på alvor betyr en sådan økonomi at sentraliseringen av mennesker vil opphøre, samt at en vil få et samfunnsregnskap som gir et pålitelig bilde av våre ressurser. De tusenvis av nedlagte gårdsbruk vil få status som høyverdige arbeidsplasser, og mennesker vil ikke måtte bo i store og fremmedgjorte byer. Mange problemer vil simpelthen løse seg av seg selv. Andre problemer vil naturligvis oppstå, men disse vil være lette å løse. På denne måten vil pengene få igjen sin opprinnelige funksjon som eksakte måleenheter. Det betyr at vi får et bilde inne i oss som stemmer med den ytre virkelighet. Dermed har vi forlatt en økonomiform som bygger på illusjonen, og korrigert våre tankebilder med virkeligheten. Vi har gått over fra den flate jords prinsipp til den runde jords prinsipp.

Fyrst skal eg taka for meg det sistnevnte, den vanlege måten å kara ulli på, utan å kutta og skada trådane i harde maskiner. Etterpå like mjuk og roleg tudling, spinning, veving eller strikking, for så å tova eller stampa det ferdiglaga tøy. Slik det har vore gjort i tusenvis av år.

På Vossaseminaret 1999 viste Amy Lightfoot film der store seglteppe vart rulla saman, for vidare rullling mellom fastliggjande underlagsplate, og ei over som vart dregen att og fram. Over- og under-lagsplater kom ikkje saman der varlege hender styrde det heile.

Med kornmaling er det mest likeins, den underste steinen ligg fast og roleg, og overliggjaren aktiv, gjennom hol i midten går kornet ned, og i rørelse mot høgre ført utover i hogne remer i understeinen. Då er det som kornet i sjølveltande prosess vert skapt til mjøl, mjukt og roleg.

Alt dette utan at steinane, dei arbeidsutførande – den maskuline over og den feminine under – er hovudmedverkande til maling frå korn til mjøl. Inga hogging eller slitasje mot kvarandre sine flater. Men med fin, varm ange frå mjøl i skapelse. Derfrå også harmonisk lyd, som frå rokk i arbeid, til mann eller kvinne som styrer det heile, og kjenner med seg sjølv: vellukka arbeid.

Her lyt eg fortelja kva mylni hans Per-Ola sa. Fyrst når den gjekk på tomgang – hardt og hoggande: Per-Ola, Per – Ola, Per – Ola osv. Så når kornet kom mellom steinane, varleg og fint med god ange: Åsa, Åsa, Åsa, Åsa og vidare til alt var male. Då forsvant den gnistrande lyden med stein-støv-lukt og lurveleven.

Her er det mylnaren som passar på den rette fart på maskineriet som avgjer resultatet frå korn til mjøl, ut gjennom hogne forgangar. Ein liknande "veg" eller rørsle finn me i eitterbera, då og inn og nedoverføring, for vatnet ein slags undergang med etterfylgjande oppstigning, eller nyfødsel.

Dette er ein praktisk tanke eller illusjon som kan overførast til Ordet, eller til kulturen sin nyskapning, frå fødsel til død. For å byrja med at ein tanke, ein visjon, ein draum eller eit Ord skyt opp.

Johannes-evangeliet startar med:I opphavet var Ordet, og Ordet var Gud.Han var i opphavet hjå Gud. Alt vart til ved han, og utan han vart ikkje noko til av alt som er til. Slik starta alt med eit Ord, så er det til å tenkja og talast med. Dette er å samanlikna med såing av frø (korn), så hausting og maling, vidare matlaging, melting og tilbake til jordi.

Me finn det same for å laga klær. Jordi føder sauen, sauen lagar ull osv. Eller frå jordi veks bomull og lin, ja me kan taka all slags føde. Alt levande har hatt sin varsame oppvekst til vidare foredling. Foredling tyder å forvandla til vidare bruk. Anna vert forderving og øydelegging eller nedbryting. Me har særskilde lover for opp- og nedbryting. Oppbyggingsordet er varsamt i ein lovmessig fart. Til dømes den frå befruktning til fødsel. Ikkje noko Ord har vorte født med større ro enn det Jesus og hans disiplar kom med. Jesus skreiv ikkje.

Me ser idag kor bok-ordet fløymer ut i større fart enn nokon gong. I stor kraft med ylande fart og hastverk, tidlegare og tidlegare skal born proppast fulle med all slags læring. Meir og meir lesing, bilete i tv og blad, radio og telefon. Så internett då!

Ei så hurtig overheting av kunnskapstreet har verden aldri sett. Alt leia av store, sterke krefter. Mykje ("kli") deler av Ordet vert teke vekk, som erstatning eller avledning vert surrogat puta inn i leksa. Mangelsjukdommar dukkar opp ved at frukter frå Livstreet vert halde vekk. So inn med medisinar, psykoanalyse og sosial omsorg. Mykje brukt er alkohol og narkotika. Alle slike hjelperåder vert godt betalt, ikkje den som gjev oss frisk føde.

Nyare, hardare,

hurtigare vegar

Alt frå barneåri hugsar eg at dei vaksne med erfaringsviten var redde for at maskinene som kom vart for harde for ulltrådane og kutta desse. Såleis vart klær svakare i slitsje, og kaldare. For så å få sterke klær vart kunstige fibrar spunne inn. Men då tapte det seg noko av å halda ute kulden – ja varmen og. Skepsis mot slikt maskinarbeid kom alt då.

Nyare kornmaling med vekkskalling av klien, det ytre vernande lag. Straks vart heilskap burte i den fyrste hard-prosessen. Neste vart med valse- og slag-mylner. Hurtigt og med stor fart frå svære krefter kom kornet inn mellom stålrullar, eller vart knust i lause lufti av ylande jernstenger i sirkel rundt aksling, inne i røyr eller rund kabel.

"Effektivt", men brutalt mot levande korn.

Men tidi har gått, noko er lært, i dag vert kli selt som helsekost, og grovt sammalt mjøl er på veg inn att. Dette etter at nytenkjarar hadde lært folk om at det var helsesamt med fint mjøl.

Oppsummering

Summerar vi no opp og ser forskjell i bruk av Ordet, kornet og ulli, er Ordet kome i større krise enn nokon gong. I makt slær steinane mot kvarandre så det gnistrar. Ulltrådane vert kutta, organisatortisk menneskemakt skal inn, bindetrådane er våpenmakt.

Fyrst ved bruk og dyrking av kunnskapstreet, med ressursar frå olje og andre naturkrefter på mammon sitt alter, med massevis av smertestillande midlar, her medrekna massemedia sin indoktrinering og lovnad på meir peng og materialisme. Altså: Sirkus, brød og bestikkelse.

Ser me på at alt har sjølv-virkande tilbakeslag (frukter), må me snarast ropa stopp, og stilla oss inn under livstreet sine lover. Dette er Den heilage allmene kyrkja, i økologiske, harmoniske vegar.

Framskritt er meir enn nokon gong vorte positivisme, under ei verdensglobalisering. Job sitt svar var: Skal me berre taka imot? Verden i dag tek ikkje imot vond-varslet.

Det gode av Gud og ikkje det vonde?

Skulle vi ikke få lære fra folkeskolen av om vårt samfunns utvikling – fra det enkle og primitive huleboerlivet og frem til i dag? Dersom vi får disse kunnskapene fra vi er barn – så kunne samfunnsproblemene bli løst i tur og orden. Skolen og kirken, vitenskapen, samt folkets opplysnings- og veiledningsinstitusjoner har ansvaret for flertallets store uvitenhet om samfunnslivet, og samfunnslivets morfologiske lover. Kan vi vente annet enn problemer når vi handler i strid med den virkeligheten vi lever i? Dersom vi ikke lærer sannheten, kan vårt samfunn umulig bestå. INorge såvel som i Sverige har skoleverket vært lagt opp som en enhetsskole, hvor man igjen går ut fra dette at alle mennesker er like. Men alle som ser, tenker og hører etter, vet at så ikke er tilfelle. I Norge er det sosialistene som har stått for denne likhetslinjen. Menneskene er ikke like, men likeverdige. Det er denne forvekslingen som stadig går igjen, og som har hatt veldige konsekvenser. Blant annet har privatskolene i Norge hatt vanskelige kår, og er direkte motarbeidet av systemet, som vil kontrollere alt og alle.

Ingen bør forundre seg over at samfunnslivet forekommer oss å være problematisk, og at folkelykke og verdensfred forekommer oss å være utopiske og urealiserbare livsmål, så lenge man legaliserer og tåler organisert tyveri, mord og gjensidig bakvaskelse i hurtigvirkende rotasjonspresser. Så lenge vår samfunnsmessige hygiene ikke omfatter annet enn de rent kroppslige (somatiske) bakterier, mens man tillater villfarelsens og livsløgnens autoriserte representanter å ha monopol på presse, radio, skole, tv, vitenskap og hele folkeopplæringen, så lenge kan ingen med rette forundre segover at problemene blir mange. For hvis vi er enige om at det kreves fagkunnskaper for å styre en elektrisk kraftstasjon, må det da ikke kreves større kunnskaper for å "styre" hele samfunnets – resp. hele verdens økonomiske kraftverk, verdenshandelen, og i sannhet hele det økonomiske livs "høyspente" ledningsnett? Eller kan det være riktig å sette ubeherksede og uvitende selvopptatte, forfengelige "apekatter" til å lage lekestuer og barnehager ut av hele menneskehetens livsviktige fellesskap? Vi vokser opp nedenfra, uten kunnskap og viten. Ingen kunne forlange at vi skulle starte med kjennskapet til naturkreftene og åndskreftene. Men den skapende fantasi var gitt alle mennesker i vuggegave. Våre åndskrefter måtte derfor innledningsvis gi seg selv til kjenne som mytologi og teknologi. Trolldomskunster og voldsmidler måtte naturlig bli de første virkninger av våre primitive tanker og forestillinger. Både eneveldet og flertallsveldet (parlamentarismen) måtte bli relative naturlige stadier på vår vei oppover mot selverkjennelsen. Politikk står ennå for flertallet som "det muliges kunst", men muligheten for politikk vil opphøre så snart menneskeheten lærer seg selv å kjenne. Politikk blir sikkert det siste forsøk i vår historie på å omgå virkeligheten og sannheten. Man satte nemlig det uvirkelige og umulige i virkelighetens sted.

Som motstykke til det her anførte, kan det henvises til folk som mener de kan undervise i samfunnsvitenskap ved hjelp av "statistikk", statsregnskaper, levestandard, "prisindekser" og lignende. Den slags samfunnsvitenskap kjenner ikke menneskenaturen og det kollektive driftsliv. Derfor forstår de heller ikke hendelsesforløpene, men nøyer seg med å registrere virkninger på overflaten av den store skinnvirkelighet, som de lydig underkaster seg som noe de selv pleier å kalle den "hårde virkelighet" eller "det umuliges kunst". Politikk hører egentlig hjemme blant mytologi, trolldom og annen overtro.

Mennesker som kaller seg politikere mener tydeligvis at et samfunn kan styres. De skriver til og med programmer, som de forskjellige partier tror og mener de vil "styre" samfunnsutviklingen etter. Det vil altså si at det er mange sannheter som samfunnet da kan formes eller ledes etter. Noe som i seg selv er ganske utrolig og uhørt, er at man i vår tid tror det lar seg gjøre å forme og lede et samfunn med tro og fagre løfter.

Dette viser at det er den ubevisste, ukontrollerte fantasi og forestillingsevne som dirigerer våre politikeres syn på samfunnslivet. Sannhetens lover besluttes ikke. De søkes, finnes og erkjennes. Når det gjelder samfunnskunnskap, står vi ennå langt tilbake. Ja, så primitive er menneskene på dette området at de lar samfunnets skjebne avgjøres ved flertallsbeslutninger eller vedtak (diktatur).

Kompasset viser veg på det store hav, i skodde og myrkre. Kompasset har som krossen fire hovedvegar. Men kompasset tolkes bokstavelig og konkret i motsetning til åndeleg orientering. Vår kultur har i tusener av år sagt: tak opp ditt kors og ber det. Det må vera fordi det er der for å brukast.

Då eg fekk veta at vår største fristelse var å eta av kunnskapstreet, å gå for langt aust og verta Gud lik, kom spørsmålet: gjeld her noko om feilbruk?

Eg lærte denne gongen at krossen kan forståes som uttrykk for dei fire himmelretningane.Eg forstod fyrst dette med aust, soloppgang, håpet og morgonrauden. Ny fødsel og draum, osv. Vest er no solnedgang, kveld og mørkre. Eg fekk så læra at nord var heilagdommen, også ein lengsel mot det kjente og ukjente. Så var det at sør var kjærleik som fekk kabalen til å gå opp for meg, fire vegar stilt "fritt" i å velja. Krossen ble derfor et symbol for å taka ansvar i valg av veg.

Når universet sin skapar har sett inn dei geografiske hovedretningane. Så kvifor ikkje i alt? For plantar, dyr, fisk og fuglar har soloppgang vore den store kraft, lengsel kjem, same kva som er heilagt og godt, og kjært då. Like sikkert er kveld, myrkre, natt og død, men derfor ikkje slutt. For: evigt eies kun det tapte. Og: død kvar er din brodd, død kvar er din siger?

Så er det, så vidt eg veit, at menneskene har den største valfridommen. Og med evnen til å velja kjem også vanskane. Her fekk me tidlegare ein streng varsel i etingi av kunnskapstreet på kva gjev vit på godt og vondt. Les fyrste Mosebok kapittel 2 og 3. Eg siterer: Du må gjerne eta av alle trea i hagen, men treet som gjer vit pågodt og vondt, det må du ikkje eta av, for den dagen du et av det skal du døy. Derimot av livstreet stod me fritt i å eta av. Livet sine lover, ikkje kunskapen som fører oss hit og dit på livet sitt store hav.

Me kjenner godt tyngde- og gravitasjonslovene. Går me mot desse, går det gale, slik og i gjerningar mot dei Gudeskapte for samliv under skaparverket.

Så er det dette med å bera krossen. Eg ser det slik at me har ein valfridom i fire vegar og vidare. Då set eg opp dette med formykje og forlite. Me kan forkorta eller forlengja desse. Styrmennene på havet kom i store vanskar og skyld, dersom dei sigla feil veg. Dette gjeld særleg med omsyn til å vera seg medvetne av å oversjå kva retning det gjekk i.Slik er det med krossen også. Det er kart over kva som fører fram, og kva som fører til synd og fall. Aldri før har me visst så mykje om dette, likevel vert bibelen sine åtvaringar så sterkt overskridne.

Er dette rett eller feil? Eg utfordrar med takk eit svar. Gjerne ei betre forklaring, dette var helst forkort sagt.

Det å dekorera eller utmerkja seg med ein kross rundt halsen eller på bringa synest eg er alt for lettvint. Det er berre ei symboldyrking. Det er styringi me gjerne vil skriva om her.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!