Sosialpsykologisk avis

Nr.6 - 6. april 1998 - 63.årgang

Jesu siste dagar


leder ved Anders Ryste

Ole K. Larsens artikkel i Smp. frå fredag 13. d.m. var interessant lesning. Han skriv om Hoems teaterframsyning:Jesu siste dagar.

Bibelen har varig liv, men neppe for den ortodokse og den funamentalistiske tolkninga, men for all den allegoriske, den førebiletlege, den som gjer at etterslekta mellom dei truande, kan ta hendingane innover seg i samanlikning med hendingane i notida her og no.

Bibelen og hendingane der er skrivne ned og omtala av autodidaktar, altså ikkjelærde. Autodidaktane si form er i regelen ikkjeortodoks – artistisk-biletleg. Autodidaktane Ibsen, Garborg og vår seinare Dybw. Brochmann var og er ikkjefundamentalistar. Dei var artistar. Det var Jesus og. Han skreiv i sand og tala i likningar. Av dette kjem ordtaket, ånda gjer levande, medan bokstaven drep. Då gir det ikkje nytt liv å tolke Jesu siste dagar som ei religiøs hending, ei hending der sinn og sans åleine er retta mot den bedrøvelege avferda hans.

Kor mange har ikkje gjennom vår lange soge hatt korset å sjå opp til, når dei ofte så urettferdig vart torturerte og kor mange land og rike vart ikkje trampa ned av krigersk overmakt, åleine fordi dei forkynte og levde etter ei ny og berekraftig tru? Ei tru i Jesu ånd! Den gamle jødetrua, auge for auge og tann for tann, har fått eit grunnskot oppgjennom åra, takka vere Jesu nye lære. Gjer mot andre det du vil at andre skal gjere mot deg, blir meir og meir aktuell etter som tida går.

Diverre har eg ikkje enno fått høve til å sjå Hoems framsyning, men vonar den vil tene til at notidsmenneska endeleg tek innover seg Jesu nyorientering som den rette og tenlege læra om liv og samfunn mellom menneska på jord. Verda ventar i følgje teologane. Men pass på om ikkje denne ventinga har tatt ei anna vending gjennom soga.

Eg veit ikkje om Hoem tek fram Jesu kanskje alvorsamaste og siste ord hengande på korset: Tilgi dei for dei veit ikkje kva dei gjer. Men la meg i alle høve spørje? Legg ikkje Jesus med desse orda grunnlaget for vår tids psykologi og sosiologi? Og slik som dette: La ikkje Kristi lære i si tid grunnlaget for eksakt astronomi, for eksakt biologi, for eksakt medisin, for eksakt økologi osv. Jesus bygde si nye lære på årsak og virkning, ikkje på myter og frie fantasiar.

EU-syndromet: EU vil utvide sin antidemokratiske sentralisme, pengetro og våpenglede østover, men har ikke de østlige landene nok av den slags fra før?


av Anders Ryste

I 1937 skrev BDB brev til Hitler og la frem for diktatoren de to veiene livet og samfunnslivet følger og det uavhengig av hva menneskene tror og innbiller seg. Den ene fører til befrielse og frelse for alle og bygger på menneskets iboende særkjenne – Åndsmakten. Den andre veien som bygger på statssentralisering, tvangsorientering og våpenmakt fører til selvutslettelse. Hele vår verdensomfattende krise i dag i vareover?odens tidsalder kan bare ?nne sin løsning ved at menneskene lærer å søke inn til åndsmakten, jeg-er-makten, og forlater tvangs og voldsmakten.

Det er dynamisk iboende krefter vi har med å gjøre, krefter som ikke lar seg stanse eller styre i sin utfoldelse. I nevnte brev sier BDB til den tyske herskeren:Jeg tillater meg å minne Dem om den verdensberømte dikteren Shakespeare, hvis ånd fullt ut kunne måle seg med ånden i Berlins propagandamonopol, da han i sitt drama: "Julius Cæsar" uttrykker følgende evige livslov i Cassius ord. 

Et tårn av sten

ei mur av hamret malm,

ei fegslets kvalme luft,

ei sterke lenker av jern

kan binde sjelens (åndsmaktens)

  kraft.

Ti livet når det går trett

av denne verdens skranker,

det savner aldri evnen

til å fri seg selv.

 

Har man nu i Berlin glemt denne livets ubrytelige lov, da vil De hr. rikskansler møte deres Brutus, og Deres tredje rike vil havne blant hyenene og hundene. Hitler hørte ikke og vi kjenner endelikten. (Hva nå med Kohls Tyskland?)

Men Shakespeare nevner ikke bare oppbyggingen av den tyske voldsstaten i sitt dikt. Her tales det generelt om all verdens riker som bygger på makt og våpen. De vil alle møte sin Brutus. Ja, og tiden innkortes av den ytre tekniske utviklingen. Intet diktatur vil i dag ha lang levetid. Vi vil ha tekniske fremskritt som andre i verden, sa just det russiske folk og så veltet de det kommunistiske voldsstyre over natten.

Men alle sentralistiske djevleånder er ikke blitt borte med fascismen, nazismen og kommunismen. Menneskenes trang til å bygge systemer og stadig nye systemer under stadig nye navn og med stadig nye lovnader om frihet fra makten og tvangen er uten ende. Det strides just nu om utvidelse østover. Unionen trenger flere og større beitemarker. Men Russland står imot. De ser djevelen i Europas øyne, men fanden i sitt eget blir de ikke var. To toppsentralistiske makter møtes. Begge bygger de på organisasjonsmakt, pengemakt og våpenmakt. Slikt spill har tidligere alltid endet i krig. Ingen av partene, heller ikke USA og Japan aner noe om at all verden treller for en falsk stats, penge og våpenoppfatning. Det er menneskenes åndsmakt som er tatt i helvetes tjeneste. Forskjellen på Gud og mammon ser de ikke, da må det enten gå galt eller verden må vende seg til åndsmakten for å få alt det falske oppklart. Verden vil befries ved Kristis nyorentering.

Det nye riket som Nyorienteringen v/ Samfunnsliv legger grunnen grunnen til bygger just på Kristi orientering. Det gjelder avsjelingen av statsdyrkelsen, pengedyrkelsen og våpenmakten. Det er falske ånder i politikernes indre som forfører og rumsterer uten at de selv vet hva de gjør. De venter å avle blomster av tistelfrø eller Kristi gjenkomst etter først å ha avlivet ham i alle kirkeprekener gjennom snart 2000 år., til fordel for Paulus dobbeltmoral. Jeg tenker ikke påJesu person, men på hans lære. For alene ved hans lære kan Gudsriket oppstå. Personen Jesus dyrkes i seremonier, ritualer og salmesang i alle kirker og bedehus, men hans nye lære om menneskenes samfunn på jord og hvorledes dette skal bli virkelig iblant oss diktes om til en hinsideslære. Derfor kunne Kristus Jesus si i sin kamp: Fri og bevare meg for mine egne troende.

Vis oss det positive, sa våre norske venner, da vi deltok i politikken.Ja, vi viste det positive.Vi viste det i detaljer hvorledes Mammon kan fjernes sammen med Molok og Mars. Men dessverre partipolitikerne som ennu en tid vil leke systemer og styring, pålegge skatter og ta renter av hverandre og slik bygge pyramider av ørkenhildringer som en fjert kan fjerne, må få pusterum ennu en tid. Da heller innstille menneskene på å ødelegge varene for prisens skyld, helsa for systemets skyld, skoleundervisningen for skoleplanenes skyld og sjelens frie utfoldelse for statsdikterte kringkastingsmonopol. Når vil man endelig lytte til Shakespeare.

Nyskapende tenker, genial - og forkastet! Åndspioneeren B. Dybwad Brochmann


av Rolf Høstmark
 

Det er fristende, og riktig, her å bruke om igjen Wergelands ord om dr. Heinrich Steffens (som navnet ble til i tysk sprogdrakt). "Et fra Norge bortblæst figenblad". Det vi skulle skjule vår nakenhet bak, = forståelse, arbeidsrum og anerkjennelse var da også mangelvare i Norge. Henrik Ibsen ble jo også hardt rammet av denne norske innsnevrigheten av Aksel Sandemose utformet som "Janteloven", en uhyre treffende karakteristikk av hvor trangsynt Norge egentlig er.

Så vidt jeg kan bedømme, har vi i de siste 150 år nok hatt en del begavede talenter, men vi har bare hatt to – 2 geniale. Henrik Ibsen er den ene, men også han er solid redusert av en tilbakevirkende "Jantelov". Nu er han påsatt ettikettene: dramatiker, skuespillforfatter, betydningsfull, fengslende, stor o.s.v. Ikke, rettere aldri et ord om hans avkledning av svada av Peer Gynt = Ola Nordmann i Dovregubbens Hall. Peer fikk omhyggelig forklart at et Troll er seg selv nok, et menneske er og skal være, seg selv. Den egocentriske er troll, den egoistiske er menneske. Så effektivt har Janteloven virket her, at det "snitt i øyet" som Peer vegret seg for, det har nu Ola Nordmann lett og lekende, underkastet seg. Egoist og egocentrist er blitt likeverdige ord.

Det riktige, det dekkende, det avslørende, læres eller doseres ingen steder, ikke i skolen, ikke på Universitetet, aldeles ikke i Stortinget. Trollene i folkesjelen har seiret. Ibsen slo et slag i luften, han hviler i deres gravlunder, solid død, takk og lov!

Den andre geniale ser jeg i Bertram Dybwad Brochmann, autodidakt, men bibelforsker, religionsforsker, økonom, sosiolog, gartner, forfatter, søkte kristedommen skiftet ut med Jesusdommen. En ufattelig bredde i skapende fantasi og forståelse. Da han hadde analysert beretningen om gullkalven og slangen i Sinai og jubelårssystemet og hadde videre studert Jesu kjærlighetslære og "søk først Guds Rike o.s.v.", ble han klar over sitt innsatsområde.

Altså gikk han til daværende Universitets (sosial-) økonomiske fakultet, for å legge frem sin "Totalitetsøkonomi – Totalitetsregnskap", for å hindre åger og utsugning – og bringe priser og omkostninger i retning 0,–. Brutalt avvist, han var ikke akademiker!!

S. Gunnar Larssen fikk invitert ham til Kristiania Arbeidersamfunn, hvor man lyttet og delvis forsto. Det gjorde i alle fall Larssen til hans venn og medarbeider for livet. Gunnar Larssen (for resten den siste tømmermester på Bergenshalvøen), fikk dannet Kommanditt a/s "Samfunnstrykk", kapital ble innbetalt og trykkerimaskiner innkjøpt. Det ble snart overført til Ålesund, (mitt forslag – dessverre) til en "venn" i bevegelsen som var redaktør for Samfunnsliv noen år. – Men denne "venn" og redaktør, solgte trykkeriet og underslo alle midler, samme skulle forresten ha vidnet for forsvarer under rettssaken på Voss, men han rakk aldri frem og en politiforklaring noe senere, fikk retten for sent. – Så, dette om skuffelse på skuffelse.

Ellers holdt B.D.B. foredrag, tok ordet i forsamlinger og startet ukeavisen Samfunnsliv. Men – for å rekke videre og etter venners råd, ble Samfunnspartiet stiftet og deltok i Stortingsvalget i 1933. Sammen med ingeniør G.E. Bonde og sogneprest Bauge, ble det gjort en stort innsats i Bergen og også i Nordland, og Dybwad Brochmann ble valgt inn på tinget. Her ble han, efter reglene, plassert i konstitusjonskommiteen. Han ble snart kjendt som en skarp debattant, kompromissløs og rolig. Man lyttet til ham og Stortingstidende med referater, ble flittig lest, særlig i våre nordligste fylker. Avisen var gratis og med ordrette referater. Og han var stadig rundt i landet med foredrag og bøker.

Ved valget i -36, så det ut til at ikke bare han, men flere ville bli valgt inn på Samfunnspartiets lister. Men Arbeiderpartiet lanserte betegnelsen tåkefyrste – og man måtte ikke blande "religion" i politikken!! Og en kald intelektuell akademiker, som karkateristisk nok, senere ble professor, signerte en råtten artikkel i Bergens Arbeiderblad – og fikk 30 kr. for den (30 sølvpenger). Artikkelen inneholdt forvrengninger, usannheter og bakvaskelser, og det var ikke tid til å imøte gå den, – den ville vel ikke blitt trykket heller – så virkningen, den tilsiktede, uteble ikke og Dybwad Brochmann ble ikke gjenvalgt. Det kongelige norske arbeiderparti var blitt kvitt en brysom opponent!

I 1940 hadde kongen, før han forlot landet (hva han forresten ikke ønsket!!), oppfordret nordmenn til ro og disiplin og det nødvendige samarbeide med besettelsesmakten. På sommeren holdt Dybwad Brochmann en tale i NRK. Her klandret han regjeringen for å ha sviktet sine landsmenn ved å rømme landet. Han kunne ikke bruke sine vanlige ord om Hitler, men rundet dem av, han måtte jo beskytte oss, hans "tilhengere" så godt som mulig, vi var jo i høyeste grad i søkelyset hos tyskerne, virkelig i faresonen.

Like før krigen hadde Dybwad Brochmann på Samfunnspartiets vegne, invitert Irene Harrand til Norge for å hold foredrag i Oslo. Hun hadde gitt ut "Sein Kampf" mot Hitler og var svært godt orientert om nazistene og Hitlers planer. Hun var klar og skarp! Så ble Dybwad Brochmann invitert til Wien for å tale til hennes interesserte gruppe. Da turde han ikke reise gjennom Tyskland, men måtte velge en rute over Frankrike – Schweitz. Så han måtte velge sine ord med omhu i rasdiotalen. Det var for resten første gang han talte i radio. Nu fikk han tale uten å fremlegge foredraget skriftlig på forhånd – han brukte aldri manuskript når han talte.

Dennne opptreden ble brukt mot ham og ble betraktet som fellende ved rettssaken mot ham for landssvik på Voss i -45. – Men det var vedtatt som en uskreven lov i landet – at det som ble talt og skrevet før oktober -40 ikke skulle tillegges noen som helst betydning!!

Under krigen levet han i ro på sin fjellgård på Voss. Han søkte tyskerne om å få beholde sitt jaktgevær, mot rovfugl, og fikk det. Ellers tok han mot flyktninger og holdt trengende i skjul. Han ble anklaget for landssvik og herredsretten på Voss dømte ham til 3 1/2 års fengsel. Blodig urettferdig tør jeg påstå! Rettssaken ble farceaktig, forsvarsvitner møtte ikke, og mange tok rettssaken alt for overfladisk. Appell til Lagmannsretten ble nektet ham, påtalemyndighetene anket med en gang dommen til høyesterett som omgående stadfestet den!

Vel han var innom rettspsykiatrisk observasjon. Kanskje ikke rart at de fant en IQ høyere enn de noen gang tidligere hadde observert. Men det ga konklusjonen: på grensen til sinnssykdom. Det hadde i hans – som i alle slekter – forekommet sinnslidelser. Da han skulle stilles for retten og forklare hva som var kristendom – og hva ikke, stilte han opp en rekke motsetninger: kristendom – ikke kristendom, i behandling, omgang, bedømmelse av medmennesker – også tyskerne. Selv fikk jeg sendt det til alle prester i Østfold Fylke. Det kom to – 2 svar tilbake. En fant seg selv for gammel, den andre visste ikke riktig hva han skulle mene. Uhyre skuffende, men kanskje ikke så underlig. Ingen prester løftet heller sin røst eller sin penn mot gjenninførelsen av dødsstraffen i Norge!

Da krigen var slutt "regjeringen" kommet tilbake og hetsen mot B.D.B. og Samfunnspartiet satte inn, stanset LO, typografene trykkingen av Samfunnsliv (og samtidig Einarssons § 100 og Fanebusts publikasjon av Trollspeilet) og Narvesen nektet å selge dette i sine kiosker – fullstendig ulovlig voldsbruk. Vi skulle knebles og stenges på alle måter, selv ved bruk av ulovlige midler. Noen unnskyldninger ble aldri gitt og Fanebust tok sin død av rettssaken mot fagforbundet! Vi i Samfunnspartiet – Nyorienteringen måtte kjøpe og organisere vårt eget trykkeri. Et trykkeri som i sin tid en "venn" underslo. Nevner noen ordet motgang?

Vi satt, en del tilhengere, sammen på Grand kafe, da Dybwad Brochmann gledestrålende forteller at en venn hadde tilbudt ham kr 20.000. Da kunne han betale restgjeld – den på hans hus på Bestun, så hans kone og barn kunne bo der uten utgifter til renter og avdrag. Blant oss var også en kald intellektuell mann, som også senere ble professor. Han reiste seg, dro opp til Dybwad Brochmanns venn (tidligere dir. i Møllers tran), sa han kom for å hente pengene. Giveren kjendte ham som en av B.D.B’s tilhengere, utbetalte ham summen mot kvitering. Men Dybwad Brochmann fikk aldri de pengene! Råttent!!!

Dybwad Brochmann tok seg uhyre nær av slik behandling av "venner" og i kristendommens navn. Den var alltid hans ledemotiv, selv om han så at den var veket av fra Jesusdommen.

B.D.B. søkte en stilling i økonomi – sosiologi ved Christian Michelsensn Institutt i Bergen. Hans arbeider, artikler og foredrag skulle være godt kjendt på den tiden. Og min grandonkel Chr. Michelsen gav han sin varmeste anbefaling. Men Michelsen hadde da overdratt Instituttet til selvstyre. Så B.D.B. ble avvist, fremdeles medd en bergunnelse at han ikke var akademiker.

B.D.B. hadde en venn i Sverige som hadde oversatt og fått utgitt en av hans bøker på svensk forlag. Imidlertid laget Bonnier sin avdeling "Natur og Kultur". Han fikk forlaget interessert i B.D.B.’s arbeider. Man fant der hans verker ytterst interessante og ville utgi flere. B.D.B. ble bedt om å komme til Stockholm for drøftelser med direktør og konsulenter. Han møtte til avtalt tid – direktøren var ikke tilstede. Ingen annen kunne gjøre noe. Når var han å treffe? Dagen efter til en viss tid. B.D.B. møtte punktlig – som alltid – direktøren var ikke tilstede. Når ble han å treffe?? Det var "i det blå"! Reiste hjem meget skuffet. Lindvall (lektor) kom heller ikke lenger med saken! Alle dører ble stengt!

Wenner-Green, svensk industri-mangemillionær i Mexico, fant han ville ha en analyse av nødvendigheten av å betale skatt og av et rettferdig menneskelig samfunn. Ønsket ble annonsert og belønning for beste besvarelse bestemt. Bedømmelseskommiten ble nedsatt: svenske Alva Myrdal, norske Arne Næss og amerikaneren i økonomi dr. Caths (?). B.D.B. sendte inn sin besvarelse (den er trykket i "Sosiologisk Tidsskrift -52). Ikke lenge efter kom det brev fra dr. Caths: Vi kan avblåse konkurransen. De har løst det hele på en genial måte. Vi kan kaste de øvrige besvarelsene. (Jeg har lest brevet). Bertram Dybwad Brochmann var henrykt: Endelig lysner det! Endelig tar noen min forskning på alvor!" Men så – ikke et ord mere – trods flere henvendelser til dr. Caths! En annen får prisen. At skuffelsen nesten var uutholdelig, er meget forståelig. Vi antar at Næss har hvisket de andre i øret at B.D.B. var "landssviker" – og da hjelper selv ikke genaialitet – her til lands.

Han kom høsten -55 til oss på Linderud, Onsø, sammen med vår gode venn Arne Johansen, Moss., Bertram Dybwad Brochmann var meget nedbrutt, men ikke bitter. "Man" hadde frakjendt ham alle kristne motiver, man hadde påstått at det lå sinnssykdom til familien. Han var dømt på et rettsstridig grunnlag, anordninger fra en "regjering" i London som ikke hadde noen som helst rett til å opptre på Stortinget’s vegne (Elverums fullmakten ble ikke gitt – og – den ville ha vært ulovlig og ugyldig – (jeg referer her til "vår representant" på Stortinget 1936 – 40, smeden Sigurd Jacobsen, Bleik) De fleste venner hadde sviktet ham da han trengte dem som hårdest. Rettssaken kunne ikke gjenopptas. "Gud fri meg for mine venner!".

Dette ble tilsammen for tungt å bære selv for den sterke mannen med en ukuelig psyke. Han ble syk. Jeg besøkte ham siden, han bar da det preg som jeg så ofte har observert siden: medikamentforgiftning fra skolemedisinen. Han døde 15.1.1956.

I dag er hans navn og virke fullstendig ukjendt for nesten alle lands kvinner og -menn. Så grundig har de ledende, de styrende, de akademisk og de politiske med alle midler dekket hans identitet.

Så revolusjonerende var hans "oversettelse" av Bibelens Jesusdom, at politikere, økonomer, industri- og finansfyrster, sosiologer at de alle følte seg truet på livet i sin eksistens av hans ånds lys, at de skalv i truser og bukser og startet hylekoret "Korsfest - korsfest - korsfest". Gjør ham til ikkeeksisterende nu og i all fremtid. Og det har de såmen greid. Leve "livet i de små forhold" (Th. Kittelsen). Dømt efter Janteloven til glemsel.

Men – hvordan går det er folk som lever efter og holder Janteloven? Som fornekter sine store lysende ånder og sine geniale Profeter?? Har det folket livets rett?

Vi er kanskje en håndfull medmennesker som ennu vet hva han skapte til beste for det folk han elsket. Og vi vet at hans Jesusdom vil være grunnlaget for menneskelig samliv og samfunn i Vannmannens lyse tidsepoke.

SOMMERTREFF 1998

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på

Hendersons Park Hotel AS

Ystadveien 1, N-5500 Haugesund

Tlf.: 52 71 20 00

Telefax: 52 71 17 75

til sommertreff. Siden vi har fått stor arv, så vil vi av kontoen betale hotelloppholdet for disse dagene for ca 30 tilreisende stevnedeltakere. Vi skal som før få mange fine foredrag og vi skal arrangere tur til Karmøy der vi kan få ta i øyensyn gardsbruket som Borgh. og Asbj. Torvestad har testamentert til oss. Nærmere om stevnet senere. Innmelding for deltakelse skjer i år direkte til hotellet.
Med hilsen
a.r.

Jesus? Illusjonist eller realist?

av Sigurd Lyngstad

Kunne han vere både det ene og det andre? Dei under han gjorde var vel for å vekkje interesse for dei Gud-gjevne natur- og livslovene sin enkle verkemåte.

Men enno i dag, 2000 år etter, er det "illusjonisten" det er "kristeleg" å tru på og skal igjen slik: Lage vin av vatn, gå på vatnet, vekkje opp døde, gjeve alle brød som då han metta 5000?

Men då han ikkje ville vere ein slik, var det kort frå hylling til krossfest. Nei, det var natur- og livslovene han forstod som si oppgåve å syne. Som han også sa: Han var ikkje komen for å avskaffe den Gud-gjevne lov, men oppfylle den! Han peikte på tyngdelova, med å seie at det som ikkje er på fast grunn, er dømd til å falle.

Og Jesus ville syne korleis livs- eller sjelslovene verkar frå det eine menneske til det andre, i det organisk levende samfunn. Jesus synte at tilhøvet mellom Skaparen er som mellom foreldre og born. Og mellom skapningane skulle vere som mellom gode sysken. Det var om samfunnet slik Jesus tala, men kom då i konflikt med det samfunn som var halde saman med maktlover: Du skal, – du skal ikkje.

Nei, det gjeld det samfunn som er grunna på den Gud-skapte skipnad (ordning) som er organisk vakse fram.

Det har ikkje noko med tvangsbod å gjere. Nei, det er naturleg og sjølvsagt at foreldre vil det beste for sine born. Og at born er takksame og glade i sine foreldre.

Det er slik rett frå grunnen, dvs. på det Gud-skapte mennesket og dei gode heimar, gode nasjonar kan skapast som grunnlag for det gode verdssamfunn. Dette som no vert prøvd å byggje med maktstyring og pengar, er dømd til å verte mislukka. Eller kva trur du?

 

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside