Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

 (forts. fra nr. 5)

Det var en gang gartneren gikk i sin hage og gledet seg over det yrende liv, over de mange blomster og praktfulle planter og frukter han hadde fått frem. Han så på alle dyrene som boltret seg i solskinnet, og han hørte på fuglesangen. Han så de blomsterrike marker og alle de busker og planter og trær som bugnet av modne frukter. Han så at det altsammen var godt. Men han syntes at der ennå manglet noe. Det kunne bli mer fullkomment. "Her trenges assistenter som kan tenke selv," sa han.

De flittige maur og de travle bier bygget hver sommer sine hjem som de skulle, og han gledet seg over deres flid og arbeidsglede, "men her mangler noen høyere former, som kan gå videre på egen hånd", tenkte han. Og alt det som han tenkte ble til virkelighet, ti tanken skaper. Alt har sine røtter i tanken, og alt som tenkes lever allerede, eller er allerede i sin vorden.

"Her mangler noen vesener som kan tenke likesom jeg selv og føle som jeg selv," sa han. Og alt som han sa, ble. Ti ordet var hans egentlige verktøy. Ved hans ord var alle ting blitt til. Og intet av det som var i hagen var blitt til, om ikke gartneren hadde tenkt og talt – sett og hørt.

"Mon han som dannede øret ikke selv skulle høre, mon han som dannede øyet ikke selv skulle se."

Men der var kanskje en viss risiko ved å gå videre i utviklingen enn til dyrenes instinkt? En fri og selvstendig tanke var nødvendig, hvis der skulle kunne skapes videre og gripes videre inn av selvstendige vesener. Men var der ikke en viss risiko forbundet med dette? Den frie tanke kunne ville løsrive seg fra gartneren og hans planer, hans utvalg, og krysse hans vilje, desorientere seg og misbruke og forstyrre det store kulturpogram og kanskje hindre eller forsinke dets utførelse.

Hittil hadde det vært slik at alt hva gartneren hadde frembragt, skyldtes hans egen iboende, skapende tanke. Hittil hadde han vært alene om å si: "Kom", så kom det – og "Bliv", så ble det. Det var ikke ved trolldom eller trylleformler det hele var blitt til, men den skapende, dynamiske tanke i ham selv hadde tatt all naturens dynamikk i bruk og alt var vakkert og godt, fordi gartneren nøyaktig visst hva der bodde idet materiale som han hadde utviklet og foredlet. Enhver gartner stod jo "over" naturen. Men hvis han nå ville skape vesener i sitt eget bilde, hvorledes ville det da gå? Var det sikkert at alle disse vesener som i så fall skulle vekkes til bevissthet, ville kunne være seg sine egne skapertanker mektige, så de ikke for vill i sine tanker og ufrivillig og ubevisst kom til å skape kaos i den store hage? Kunne det ikke tenkes at den selvvirksomme og allmektige tanke – i allfall til å begynne med – ble et billig bytte for frykt f. eks? Og hva ville ikke frykten kunne få tankene til å skape? Det ville i allfall måtte gå lang tid før de nye vesener forsto seg selv og sine omgivelser og ble fullt fortrolig med seg selv.

Hittil hadde gartneren så å si vært en "Gud" for sine planter og dyr. Men det gjorde ingen ting om plantene og dyrene opplevde de merkeligste ting, så lenge de ingen bevisst refleksjon hadde. Men skulle gartneren selv bli et tre som tok bolig blant trærne, ville da de andre trærne bli misunnelige og mistenksomme og misforstå og mistyde, og ville ikke da refleksjonslivet bli den største fare og fristelse for alle de levende vesener som sikkert trengte meget lang tid for å lære seg selv å kjenne? Vi vet det ikke. Men vi kan tenke oss den mulighet at gartneren hadde visse betenkeligheter når han som kom ovenfra og visste alt på forhånd, begynte å gi seg til kjenne blant alt det som var vokset nedenfra. At risikoen var tilstede var klart. Men kanskje fantes der midler imot denne?

Det så iallfall ut – og det ser faktisk ennå slik ut – som om de mål og muligheter som denne "gartneren" satte seg, var så store og forjettede og herlige at de måtte nåes uansett hvor stor pris der måtte betales. Sjansene ble så uendelige i all evighet at enhver risiko i tilblivesesperioden ble for intet å regne. "Gartneren" lot det stå til. Livet forlanget seg selv.

Gi deg selv god tid til å fordype deg litt i den risiko og sjanse som foreligger hvis du som "gartner" og "livskunstner" kunne løse dyret og planten fra deres begrensning. Når alle de nedarvete primitive instinkter etterhånden skulle kunne forlenge seg selv til selvstendige refleksjoner.

Hva ville da skje? Hva kan vi lett tenke oss da måtte skje? Jeg tror ingen tankeøvelser er mer nyttige enn nettopp disse.

Var den frie tanke først kommet, hadde du først vekket instinktet til selvstendig refleksjon og således løst det fra sin begrensning, så kunne det jo tenkes at der ville oppstå ufred, disharmoni og uøkonomi i hagen? Det kunne bli farlig å la havvåkne vesener spise av kunnskapens tre?

Ble der først vekket bevissthet i den store hage – eller kall det Vingården? – så kom denne bevissthet ikke bare til de modne og orienteringsdyktige. Det ble kanskje ikke mulig å begrense bevisstheten til dem der svarte på livskallet og livsviljen. Blinde høner kunne også finne et korn. De mange som ikke egentlig svarte til gartnerens idealer, ville også få et ord med.

Ville ikke disse da bringe forstyrrelse, mislyd og motstand og skape et farlig leven i hagen? Jo, sikkert ville der bli et svare leven og mange forstyrrelse. Men kanskje ble det først da mulig å skape det fullkomne. Kanskje var tvilen, fornektelsen, villfarelsen, "synden" og hva det altsammen henter, nettopp den motstand eller "motbevegelse" som hører de store bevegelse eller skapelse til. Ingen bevissthet kunne bli ferdig med 100% selvorienteringsevne med en gang, som ved et trylleslag. Et menneskebarn lever ofte et langt liv uten engang å drive det til 10% bevissthet. – Eller hva slags bevissthetsliv skulle menneskene ha tilegnet seg, om ikke nettopp det som av seg selv ble til gjennom smerten savn, motgang, villfarelser og skuffelser?

Sannelig sier jeg Eder at skjøger og toldere har større muligheter enn I som kjøper Eders Åndelige utstyr ferdig på skoler og får det servert og tilmålt i åndelige restauranter, eller som nøyer Eder med åndelig dusinvare som er massefabrikert på fakultetene. Lykkelig er de sagtmodige og stillferdige som tenker seg godt om og ydmykt betrakter motgang som medgang. For hva gagner det et menneske om han lever og spiser godt hele sitt liv, men går glipp av livets edelsten, eller som dårene nøyer seg med de rasjonerte smuler og surrogater i kirker og sekter? Salig er den som hungrer etter mer bevissthet og mer livslys, og salig er den hvis rettferdighetslengsel er større enn hos hedenskapets dommere og domsmenn. Lykkeligst er den hvis hele liv ble en sammenhengende kamp for utvidet livserkjennelse og voksende selverkjennelse. Alene den bevissthet som er tilkjempet i motstand og oppleves som seier over det foregående, har virkelig verdi og nettopp dette visste den gartner som det her er tale om. Derfor måtte ikke skapelsen foregå ved trolldom og magi, men ved en ubestikkelig og urokkelig skapelse på virkelighetens grunn.

Tror du kanskje ikke at gartneren var seg selv bevisst at de var farlig å levere fra seg sitt skaperverktøy, tanken – ordet – til sine planter og dyr? Tror du at han som dannet øyet ikke kunne se, eller at han som dannet tanken ikke selv kunne tenke? Du dåre – hva mon du tenker på?

Det var altså ikke til å unngå at misforståelser og "velmente" feiltagelser ville oppstå. Det var farlig å levere fra seg det store skaperverktøy, tanken og ordet, til skapningen selv.

Tro derfor ikke at gartneren ikke beregnet hva han gjorde. Eller at han ikke forutså den risiko, den "pris" som måtte betales før den refleksjon og bevissthet vekkete skapning rakk frem til moden orienteringssans og lyst og vilje til å tjene hans kulturer og svare på hans kallelser? Det var klart at der ville oppstå to slags mentalitet så snart refleksjonslivet satte inn på "egne ben". Tvilens, vantroens, overtroens, fryktens og uvillighetens mentalitet på den annen side.

Den store treghet ville gjøre seg gjeldende og virke som bremse på utviklingens mange "hjul". Den åndelige dovenskap og mentale likegyldighet ville komme frem på livets store, dramatiske scene samtidig med det servilt krypende, klagende og jamrende. Men også det mentalt perfekte ville vise seg som lysende genier, med tro, mot og skaperglede. Hvis der før var foregått et naturlig utvalg mellom de få som svarte på livets kallelse og de mange som var budne til fest uten å ta imot innbydelsen, så ville dette utvalg forsette, kanskje ennå mer konsekvent enn før. Hvorledes? Skulle gartneren gå omkring og sortere dem allesammen? Nei. De sorterte alle seg selv. Alle plasserte seg selv i og med den store selvvirksomhet som nå også kom til å gjøre seg gjeldende i åndslivet. Gartneren dømte dem ikke mer. Heretter hadde de selv allesammen den ånd som plasserte dem og dømte dem, enten til seier eller til undergang. Skapningen hadde delvis selv overtatt ansvaret og sin egen skjebne da den hadde fått utlånt den selvstendige, selvskapende tanke og det levende, allmektige ord.

Fra nå av begynte det mektige livsdrama i den store hage. Til nå hadde bevegelsesfriheten ikke bare fått vinger til å fly i luften, men refleksjonslivet hadde fått fantasiens vinger til å skape uvirkelighet og til å jage fantomer, til å bygge luftkasteller og mektige Babels tårn. Illusjonene ble født til verden og livsløgnene var blitt til derved at tankene og ordene fòr omkring uten kontroll mellom menneskene.

Og gartneren sa til livsløgnen: "Hvor kommer du fra?" Men livsløgnen svarte gartneren og sa "Jeg kom til verden da ord og tanker begynte å fare omkring mellom dine skapninger." (Jfr. Job. 1,7 og 2,2.

Ja, der finnes endog vesener i den store hage som forsikret at gartneren siden skulle ha "angret" på at han hadde vekket bevissthetsliv i skapningen.Om gartneren virkelig angret, eller om det bare var skapningen selv som reagerte riktig på seg selv, får her stå hen. Det vet vi ikke, men det er ikke sannsynlig at gartneren ikke på forhånd skulle ha beregnet alle omkostninger.

Penger er roten til alt vondt, sier et gammel ordtak! De fleste av oss har fått erfare at dette er sant! Pengeøkonomien skader mellommenneskelige relasjoner, skaper uheldige mønstre av alferd og skader miljøet. En god del mennesker kan ikke fordra hverken arbeidsgiveren eller jobben sin, men må "spille med" får å få penger… Penger forsterker negative trekk i naturen vår, grådighet, og det å få mest mulig for minst mulig… Penger betyr stress for de fleste, og det er en psykotisk uheldig situasjon … Men behøver det være slik? Må økonomi være ensbetydende med fare for en økonomisk katastrofe? Nei, sa Bertram Dybwad Brochmann og utforme en ny måte å oppfatte økonomi på.

Det har etter hvert blitt mange i denne verden som har erkjent det samme som B.D.B. En av dem er canatieren Michael Linton. Han er opphavsmannen til en ny måte å skaffe seg varer og tjenester på. Du trenger ikke penger i Lets.systemet. Der er det din arbeidsinnsats som betyr noe! Du bytter rett og slett til det det du trenger ved å gjøre en jobb for andre , og når andre personer gjør det samme, oppstår det et gjensidig bytte av varer og tjenester. Tallsymboler benyttes for å holde orden på transaksjonene, men da det ikke drives politikk med byttehandelen, holdes talloverføringene stabile… i seg selv er de uten verdi!

Bytteringer eksister mange steder i verden, både Sverige og Danmark har sine utgaver av Lets. I dette bilde hører Norge med, og i Bergen er Fridalen menighet og Nymark velforening i gang med en ny ring (tlf. 55288135). De påpeker at noen av intensjonen med å dra i gang en byttering, er ønsket å gi folk i nærmiljøet en mulighet til å møte hverandre på tvers av alder og gruppetilhørighet. Lets-systemet bærer med andre ord i seg muligheten til å unngå fremmedgjøring, og innebærer en ny giv i vår måte å ordna økonomi på!

I gamal tid med styggever og kulde vart det lett uår i økonomien. Talen om dei sju magre og dei sju feita åra, hang saman med meteorologien. Ikkje slik i dag.

Dei sju feite åra i Aust er blitt avløyst av sju magre. Overflod av varer toppar seg på lagera. Endå det mest er stridt fram av born som inga løn får, så blir varene for dyre, takka vere veksande byråkratisering og milliardbygging. Også i Aust har dei den sjukdommen, at stat og system er inntektene for samfunnet og ikkje vareproduksjonen. Då kan det berre gå gale også der.

Diverre, det er den kristne Vesten som driv falsk økonomiopplæring og denne opplæringa har spreidd seg verda over. Høyr på dei norske banksjefane. Dei trur at det er eit spørsmål om pengekursar og renter å skaffa menneska dagleg brød. Politikarane fylgjer bankane. Som med oljen frå havet, som no flyt som vatnet frå Lågen om våren, utover all verda, slik og med alle andre naudsynte vareslag, så pressar overfloda alle prisar til det ulønnsame. Så kjem konkursane, arbeidsløysa og rådlause politikarar. – Innvalde storleikar som diverre enno ikkje har lært å skilje mellom realverdiar og fiktive prisar og tal.

Skal vi vere glade eller rasande over at teknologien gjer større og større framskritt?Kvar vil det ende med teknikken straks transistoreksplosjonen vert skikkeleg kjend? Verda får vilkår for produksjon av alle vareslag og det utan grenser! Skal vi så lenge fikle med noko vi i gamal tid kalla pengeprofitt eller sparegrisar? Pengane singlar høgt og lytt i kassaapparata, i tippeselskapa og på dei einarma bandittane. Alle blir rikare og rikare – inntil konkursane. Den som hugsar "Ompliaden" i Syd-Korea for nokre år sidan, hugsar vel kva overflod landet synte fram. Skyskraparane trona i bakgrunnen. Men i dag?50% av folket går ledige og syg på labben.

Slik vil det ikkje gå her, seier Bank of England og Verdsbanken. Slikt kan berre skje andre stader. Men det trong ikkje skje, verken andre stader eller her, den dagen det går opp for bankane og dei styrande at det må til eit samla rekneskap for landet. Eit rekneskap som ikkje driv og lurer seg sjølv på kva som skal stå på plussida og kva som skal stå på minussida i samfunnssamanhang. I dag skattlegg ein i stor stil dei postane som står på minussida og på den måten får fram budsjetta. Sanneleg, ein ny tenkjemåte, ein åndsrevolusjon er i dag einaste vegen å kome vidare på så den sjølvlaga krisa midt i vareoverfloda kan avhjelpast.a.r.

 Debatten om for og imot gasskraftverk har engasjert lek og lærd i ukevis. Spenningen er nå utløst, og regjeringskrisen et faktum. Bondevik valgte å gi fra seg regjeringsmakten…

Ien ryddig redegjørelse sa han fra hvor de stod. Han og hans medarbeidere var ikke villige til å gå på akkord med sannheten. Gasskraftverk er og blir forurensende! Miljøbevegelsen har sagt seg enig i dette! Morgendagens livsstil vil heller ikke kreve energiformer som ødelegger den økologiske balansen. I fremtiden blir de nye økobyene langt mer attraktive med sine barnevennlige og nye energiformer…

– Den norske befolkningen er blitt bevisst i miljøspørsmål. Men er det nok? Kan vi stoppe temperaturendringene med det? Nei, foreløpig er vi ikke bevisste nok. Det er rett og slett fordi "ondet" er ikke tatt opp med roten. Det norske folk har ennå ikke tatt fatt i de grunnleggende årsakene til at et stortingsflertall har bestemt seg for at vi er "nødt til" å bygge forurensende gasskraftverk … Men takk til Bondevik som forsvarte miljøet…

Energibruken øker og visjoner sier at vi lever i endetiden. Kanskje betyr endetid noe slikt som krise? Det innebærer ikke bare noe negativt, men nye muligheter…

Spørsmålet er: Hvorfor øker energibruken? Må energiforbruket vårt øke? Eller hva? Nei, det er ikke nødvendig med forbruk- og energivekst. Poenget er at markedet svømmer over av nye elektriske apparater og ny teknologi.

Men trenger vi dette? Må reklamen gå foran og innbille oss at "det og det" er nødvendig å ha? Folk fristes over evne. De kjøper og kjøper, og de får seg fortalt at velferdssamfunnet ikke kan overleve uten et evig kjøpepress. Men det er usant! Det blir som Vaclav Havel sier i sitt dikt. Man kan begrunne hva som helst i demokratiets og frihetens navn uten noen gang å måtte bekymre seg om sannheten…

Poenget er likevel at det norske folk bør få seg fortalt at velferden kan sikres gjennom et varebytte uten penger!! (Lets-systemet!)

Det evige og tilbakevendende problemkomplekset er likevel vekstøkonomien. Men den er knyttet til en myte, og myter av dette slaget har begrenset levetid…

Spørsmålet er om Moder Jord kan overleve med en produksjonsform som skaper uheldige samlivsformer, og som spyr ut gift i naturen og i menneskets sinn…

fra minnebok i anledning hans 100 års dag

Gjort av Armand Edgar Nyhus

"I vårt private liv – i den enkeltes kamp for sannhet, fred, frihet og rettferdighet, blir også korsets vei den eneste som fører frem. Vår egen tilstrekkelighet, vår egen selvtillit og selvfølelse må korsfestes. Den frukt jeg hadde lyst til, ble borte for meg. Jeg må tåle all den forsmedelse og skuffelse som lå i dette at alt jeg hadde tillit til, sviktet og ble borte.

Tillærte idealer og helter ble kujoner og feige flyktninger. Moral og rettsvesen ble karikatur. Det som en var opplært til å kalle myndigheter, åpenbarte seg som uansvarlige og skamløse og umyndige. Tomme prestisjejegere og forfengelige narrer trakk i uniformer, og demagoger iførte seg geistlige klær. Jeg måtte ikke bare korsfeste meg selv og skrape bunnen og oppleve avgrunnen.

Men all smerte, all skuffelse, savn og lidelse ble bare noe av den korsfestelse jeg selv hadde fortjent. Som menneske var jeg jo kommet til verden med det hellige korsets tegn og premisser både på min forstand og min følelse. Alle mennesker ledes inn i de fristelser som evangeliene klarlegger.

Også jeg hadde min tillit til og tro på alt det nominelle, skinnvirkelige og fiktive som hører det religiøse og politiske hedenskap til.

Etter min erfaring fødes vi til verden som rene engler imot det forferdelige som vårt hedensk-religiøse miljø omdanner oss til.Når derfor de gamle kirker retter oppmerksomheten mot de enkelte individers laster og lidenskaper og forlangte at vi også skulle rette oppmerksomheten mot disse og se bort fra de kollektive, overindividuelle og legaliserte laster, så var det sikkert både menneskelig og velment. Nettopp slik har jo frelseren tegnet fariseismens moral i Matt. 23. Men jeg kan aldri tilegne meg den oppfatning at det i lengden vil nytte eller gagne menneskeheten å avsile mygg og sluke kameler.

Å korsfeste sitt eget kjøtt og dets lidenskaper og lyster kan sikkert være nyttig for det enkelte individ. Men den enkelte morder, tyv, dranker og syndefulle spiller likevel liten rolle så lenge øvrighet, myndigheter, fyrster, diplomater og geistlige renkultiverer og tåler den organiserte, autoriserte og legaliserte løgner, morder, tyv og skurk.

Etter Jesu lære kan intet godt samfunnstre og ingen god og sann livsorientering bære dårlige frukter. De enkelte slette individer er produkter av fariseisme og dualisme. La oss dømme teologiens sæd etter dens frukter. Kan vi ikke få avsjelet demonene og korsfestet dualismen i hele dennes grusomme og kyniske vellyst, så behøver ingen lenger å tigge Gud om fred. Vi blir heldigvis ikke bønnhørt."

Kvitheim, 12.10.1955 (skrevet 3 mndr før BDB’s død. Red. anm.)