Kirken og det nye livsbillede

Når ca. 70 prosent av medlemmene i statskirken stiller seg passive til kirkeforkynnelsen, men likevel aktive til dåp, konfirmasjon, brudevigsel og begravelse, så kan dette bare bety to ting. Enten er kristendommen foreldet for nutidsmennesket eller også er teologene kommet langt ut på jordet i sin måte å forkynne livets ord. Homsedebatten er avslørende.

Vi har hatt noen prester som har klart å samle menighetene. Jeg tenker på Anders Hovden og andre. Men selv Hovden skunne si: Jeg hører på dine ord, men jeg dør i Det gamle testamente. Det nye livsbillede med avsløringene av menneskets kollektive fristelser er ennu fremmede tanker for de geistlige.

Kristendommen er slettes ikke passé. Når så stor prosent av befolkningen fremdeles opprettholder sitt medlemskap i kirken, så er det fordi de aner noe om at der bak seremoniene og alle ritualene, bak dogmene og symbolene finnes et innhold.

Folk som lar sine barn døpe i kirken aner noe om at dåpen representerer en symbolsk innvielsesfest, men at barnet skal innvies til Gudsriket på jord er uklart for de fleste. Det samme er tilfelle med konfirmasjon og brudevigsel. Hva står det for alt sammen?Hva er realinnholdet?

Våre kristelige dagblad, Dagen og Vårt Land, har i den senere tid vært opptatt av en diskusjon om dåpen, både barnedåp og voksendåp. Så godt jeg har kunnet, har jeg lest og studert både de lærdes og de ulærdes utredninger pluss redaksjonsartiklene, men fra de kristeliges tale er jeg sant og si like klok. Flere enn meg sier det samme. Dåpen skal være en innvielsesfest, men til hva?

For det første. Skal dåpen være en innvielse til livet etter døden eller til livet på jorden?I tilfelle den skal være en innvielse til livet på jorden, skal den da bare være en innvielse til et fromt enkeltmannsliv uten hensyn til om samfunnet går til grunne?Var Kristi Getsemane-kamp en kamp om hele folkets fremtid?Eller gjaldt den bare de enkelte som mest var opptatt av formaliteter uten noen som helst tanke for landets profeterte skjebne?

For det andre. De nyorienterte psykologene har avdekket et forhold i dag som just angår de kollektive seremoni og symbolfristelsene. Hvorfor tar ikke teologene i bruk det nye? Hvorfor vil ikke kirken orientere seg på nytt?

De nyorienterte psykologene hevder at menneskenes psyke er slik beskaffen at menneske gladelig lar seg henrette 10 ganger om det var mulig, fremfor en eneste gang å ville oppgi troen på symbolene og det rituelle. Vil du f.eks. få unge og gamle til å begripe at penger ikke har verdi i seg selv, at de kun er symboler, vil du straks oppleve dette forhold. Og vil du lære menneskene forskjellen på den symbolske dåpen i kirken og dåpens reelle innhold, kommer du opp i de samme vanskelighetene. Du er nemlig nødt til helt å avskrive seremonienes betydning om du skal få innholdet klart frem. Begge deler kan ikke helliggjøres.

Mindretallet i kirken håper og ber. De negative utgjør imidlertid det store flertallet. Hvorledes skal så kirken unngå å bli behersket av dette flertallet hvor kun seremoniene har betydning og livets gud er død?De som da mener noe mer enn flertallet, har samlet seg i sekter i mer og mindre sterk tilknytning til kirken, men har dermed måttet kapitulere på å få menigheten i tale. Sektene har nok med seg selv.

Dåpen symboliserer en innvielse. Barnet skal forlate instinkt og følelsesplanet og komme over til åndsplanet. Ånden ovenifra fra foreldre og foresatte, lekekamerater og skole skal ta bolig i barnet. Barnet skal etterhvert bli en åndens skapning eller en åndens trell alt etter de indre og ytre vokstervilkår det møter. Så mye kan det sies om dette, men i dag trer det tydeligere og tydeligere frem at de nyorienterte psykologene og sosiologene gir klar beskjed der hvor teologene kommer til kort. Teologien er blitt moderne astrologi.

Som å komme hjem

Dette er en usedvanlig dyptpløyende bok på 300 sider av John Bradshaw. I videste forstand handler boken om å finne sitt sanne jeg, bli den man egentlig er, finne sitt "åndelige jeg". Vårt "åndelige jeg" uttrykkes symbolt ved å snakke om vårt indre sårede barn. Vårt "åndelige jeg" er blitt værende som et lite barn, mens vårt ytre, vår fysiske fremtoning følger de biologiske lover, og er "så gammel som det er naturlig å være".

Boken har fire hoveddeler. Den er velskrevet. Stoffet er presentert på en oversiktlig og tilgjengelig måte. Likevel er nok dette for de fleste en tankemessig krevende bok. Det bør likevel ikke hindre noen i å ta fatt på den. I seg selv er boken meget berikende.

Den første delen belyser hva som gjør at vårt "åndelige jeg" stagnerer i sin utvikling. Derfor blir da også mange mennesker mentalt åndelige barn i voksen alder.

Den andre delen forklarer hvordan vi må gå frem for å gjenerobre vårt "åndelige jeg" eller vårt sanne jeg.

Den tredje delen beskriver hvorledes vi bør behandle det indre barnet slik at det frigjorte barnet kan bli en kraftkilde til helbredelse.

Den fjerde delen dreier seg om gjenfødelse, om barnet som universelt symbol på fornyelse og forvandling.

Jeg skal forsøke å trekke frem stoff som belyser og forklarer hvordan vi finner veien hjem til vårt sanne jeg. 

Dessverre er det slik, sier John Bradshaw, at den gamle orden korsfester oss, når vi prøver å uttrykke "jeg er" og vår kreativitet. Det vi kaller legitim oppdragelse er i virkeligheten ofte overgrep.

For at våre unger skal utvikle seg til sunne personer, må barndom og miljø komme inn i et positivt samspill. På grunn av den gamle orden skjer ikke dette alltid. I følge E. Eriksson er samfunn og mennesker truet i sin eksistens når det ikke skjer.

Den største skaden man kan gjøre mot et barn, er å avvise dets ekte jeg. Når foreldre ikke kan bekrefte et barns følelser, behov og ønsker, avviser de barnets ekte jeg. Dermed må det bygges opp et falskt jeg. Det falske jeget utvikler seg i løpet av mange år og blir forsterket av familiesystemets behov og det kulturelle kjønnsrollemønsteret. I usunne familier er roller og regler rigid og stive. I sunne familiesystemer er de fleksible og jevnt fordelt, foruten at reglene, etc. kan diskuteres.

Ide fleste vestlige familier er undertrykking og vanæring av følelser regelen. Derfor er det ikke uvanlig at det indre barnet er såret og fylt med uforløst energi som skyldes sorgen over barndommens traume. Følelsesmessig energi "fryses" og fører til "utagering" (unaturlig atferd) eller til innadvendt atferd (eventuelt til selvdestruksjon).

Følelesmessig energi som blir vendt innover, kan forårsake alvorlige fysiske problemer, som fordøyelsesbesvær, hodepine, vondt i ryggen og nakken, alvorlige muskelstramminger, gikt, astma, hjerteinfarkt og kreft. 

Jeg har ventet hele livet på at noen skulle komme og finne meg

John Bradshaw sier at det er tre ting som er slående når det gjelder arbeidet med det indre barnet: hvor raskt folk forandrer seg når de arbeider med dette, hvor dypt denne forandringen stikker, og hvilken styrke og skaperkraft det resulterer i når sår fra fortiden blir helet.

Det er altså mulig å gjenerobre barnet i seg, finne sitt sanne jeg. Men det er en krevende prosess, for man må gjennom utviklingsstadiene og sluttføre alt som ikke er ferdig. De aller fleste vanskelighetene skyldtes utilfredstilte behov, som fortsatt gjør seg gjeldende fordi de aldri er blitt grått over. De følelsene som trengte å komme til uttrykk, ble aldri uttrykt.

Barndommen består av fire store utviklingsmessige stadier.I spedbarnsalderen dreier det seg om å skaffe seg en grunnleggende tillit. Vi er nødt til å lære at andre (mamma, pappa, verden) er trygge og pålitelig. Å ha tillit til seg selv betyr at man stoler på sin egen personlige styrke, oppfatninger, fortolkninger, følelser og ønsker.

Den neste perioden skal barnet på grunnlag av den tillit det har utviklet i spedbarnsalderen utforske verden på egen hånd. Barnet fryder seg ved å kunne kle på seg selv, hoppe, balansere og gjøre stadig mer innviklede ting.Et aktivt og initiativrikt barn griper gjerne inn i andres tilværelse og "er til bry". Ofte hender det at barnet blir krenket og det bygges opp følelser av skam, tvil og usikkerhet.

Vekstforstyrrelser i denne fasen er bl.a.: Åndelig skade – benektelse av "jeg er". Det er ikke i orden at man er den man er.

Den åndelige skaden setter som oftest inn i denne alderen. Den giftige skamfølelsen forteller en at ingenting ved en er bra. Alt man gjør, føler og tenker er galt. Man er et menneske fullt av mangler.

Ved å tilpasse seg i altfor stor grad ble det indre barnet en omsorgsperson som ønsker å behage andre mennesker. Man har lært seg å styre etter lovens bokstav, og stiller seg kritisk og fordømmende til seg selv og andre.

Den neste utviklingsfasen gir John Bradshaw betegnelsen før skolealderen. Erikson omtaler jeg-identitet i førskolealderen som et resultat av målbevissthet. Hvis utviklingen har gått slik den skal fram til førskolealderen, kan barnet si: "Jeg kan ha tillit til verden, jeg kan ha tillit til meg selv, jeg er spesiell og enestående. Jeg er en gutt/jeg er en jente.Jeg kan begynne å se for meg fremtiden selv om jeg ikke er nødt til å vite nøyaktig hva jeg ønsker å gjøre."

Evnen til å sette i verk ting og til å foreta valg får man når man er en idenitet. Det sunne førskolebarnet sier: "Jeg kan være meg selv og hele livet ligger foran meg". "Jeg kan leke at jeg er mamma eller at jeg er pappa".

Vekstforstyrrelser i denne fasen dreier seg om at ingen har anledning til å bry seg om sine egne indre sinnsstemninger. I problemfamilier får ingen være den man er. Alle er satt til å tjene "systemets behov". I problemfamilier er den giftige skamfølelsen til "å ta og føle på". Familiemedlemmene er alle infiserte.

Fasen som kommer etter førskolealderen er skolealderen. I denne fasen forlater du familiesystemet. Du tok fatt på et nytt stadium i sosialiseringsprosessen og tilegnelsen av ferdigheter. Du var parat til å møte verden etter å ha etablert en slags styrke ved hjelp av utprøving av virkeligheten og dannelsen av en identitet. I skolealderen bestemmer barnets biologiske behov og rytme at det er læring som står for tur som viktig overlevelsesferdighet. Barnet må lære alt han kan for å forberede seg på voksenlivet, og da bygger han på tidligere jeg-identitet når det gjelder tillit og håp, autonomi og viljestyrke, initiativ og målrettethet.

Vanligvis forbinder vi skolebarnet som et herlig, lekende, sjarmerende lite menneske, som gjerne vil høre sammen med vennene sine og som er ivrig og nygjerrig på å lære. Likevel er det ganske mange unger som hater skolen og synes den er en kjedelig tvangsanstalt. Hvorfor? Jo, antagelig har dette noe å gjøre med at utdannelse ofte skaper åndelige sår…

Det er faktisk slik at et stort antall mennesker går gjennom barndommen på en utilfredsstillende måte.Men vi kan helbrede vårt indre sårede barn ved å "gå tilbake" til de ulike faser i spedbarns-, småbarns- og skolealderen. Psykologiske teknikker har skreket etter å bli oppfylt siden du var et spedbarn. Dette er en indre reise tilbake til situasjoner i vår oppvekst, for å "gå inn" og få det indre barnet i deg til å vokse og utvikle seg.

Et lite eksempel: I spedbarnsalderen er ditt viktigste behov å utvikle en grunnleggende tillit til omgivelsene. Du ønsket å bli akseptert og elsket for akkurat den du er. Dersom din familie ikke har bekreftet ditt behov for å bli elsket for "den du er", fortsetter ditt utilfredsstilte behov i deg å skrike i deg hele livet. Sensitive og bevisste mennesker er i stand til å registrere den klynkende stemmen til det voksne barnet som skriker: "Jeg tørster, jeg sulter, jeg vil bli elsket. Jeg ønsker å bety noe og høre til".

Det er mange måter du kan benytte til å påvirke ditt indre sårede barn. Du kan f.eks. kode deg selv med positive utsagn. Det er næring for sjelen, og det kan få ditt indre spedbarn til å vokse og utvikle seg. Ved å gjenta slike utsagn kan du skape dype, indre forandringer og røre ved den aller tidligste smerten.

Du skal ikke dele disse tingene med en av foreldrene eller andre familiemedlemmer hvis de selv ikke har gjennomgått et behandlingsopplegg. Ubehandlede familiemedlemmer befinner seg i samme villfarne trance som du har vært i. De kan ikke på noen måte bekrefte og legitimere din smerte.

Det kan nok hende at spedbarnsalderen ikke var noen smertefull tid for deg. Da er det kanskje det neste stadiumet du må arbeide med. 

Bearbeiding av opprinnelig smerte (opphoping av uløste konflikter) er en metode som grunner seg på hypotesen om at tidlig følelsesmessig smerte har stivnet og blitt undertrykt. Vi agerer den ut fordi den aldri er blitt bearbeidet. Vårt indre barn i oss vet ikke om andre måter å uttrykke følelser på enn ved å agere dem ut, ta dem innover seg eller projisere dem over på andre. Men egentlig er dette ingen varige løsninger.

Sjokk er begynnelsen på sorg. Etter sjokket kommer depresjonen og fornektelsen. Fornektelsen bringer jeg-forsvarene tilbake igjen, vanligvis ved at vi begynner å kjøpslå: "Det var ikke så ille. Jeg har da tre kvadratmeter og tak over hodet", osv.

Vær så snill og tro meg: Det var virkelig ille. Det verste som kan skje et menneske, er at man blir åndelig såret , at foreldrene ikke lar en få være den man er. Det var ikke i orden å være annerledes eller å være deg. Å akseptere og forstå det jeg sier, er å gå god for og legitimere det åndelige såret man har fått, som utgjør kjernen i ethvert såret barn.

Den neste følelsen (følelser? fysikk/fysiske) som vanligvis melder seg i sorgen, er sinne. Det er en legitim respons på det åndelige såret. Etter sinne kommer sårhet og tristhet. Sårhet og tristhet ledsages ofte av samvittighetsnag. De dypeste følelsene i sorgen er giftig skam og ensomhet.

Alle disse følelsene må føles. Det er lov å trampe, gråte, skjelve og bråke.Sorgen må gies et uttrykk, og det er den som er den helende kraften.

Gjenerobring av det indre barnet krever altså at en går "tilbake" til ulike utviklingsstadier i barndommen og sluttfører alt som ikke er ferdig. Du må frigjøre ditt indre barn, slippe taket på den følelsesmessige energien som hindrer deg i å bli som et barn igjen. Ditt indre barn har en legende kraft som består i å være spontan, konsentrert, fantasifull, leke, leve i nuet, oppleve undring, tillit, kjærlighet, overraskelse og håp. 

Det er naturligvis en omfattende prosess å gå "tilbake" i barndommen. Men det er altså mulig å "løse ut" traumatiske opplevelser og kode inn nye sanseopplevelser på hvert trinn i barndommen.

De fleste av oss kommer faktisk fra dårlig fungerende familier, og det kan være nødvendig å adlyde, skifte oppvekstfamilie. Du trenger noen som kan bekrefte din smerte. Det er bare på den måten du kan gi barnet i deg nye utviklingsmuligheter ved at det slipper å adlyde den gamle orden.

Her er noen oppdragelsesmetoder som du kan lære ditt indre barn.

1. Det er i orden at du føler det du gjør.Det er godt og det er nødvendig å føle det en gjør.

2. Hvis du har kontakt med livsenergien din, har du ønske om å uvikle deg og vokse. Det er helt i orden, og det er nødvendig for at dine behov skal bli tilfredsstilt. Det er fint å be om det man ønsker seg.

3. Det er vesentlig at man alltid sier sannheten.Dette reduserer smerten i livet. Løgn forvrenger virkeligheten. Alle former for forvrengt tenkning må korrigeres.

4. Det er viktig at du kjenner dine grenser. Du bør vente med tilfredsstillelse i blant.

5. Det er avgjørende at du utvikler en balansert ansvarsfølelse.

6. Det er helt i orden å ta feil. Feilene er våre lærere.

7. Andre menneskers følelser, behov og ønsker må respekteres og verdsettes.

8. Det er i orden å ha problemer og konflikter. De trenger å løses.

Hver av disse reglene er det mulig å kommentere. Men det vil føre for langt. Poenget er imildertid at barnet i deg trenger din betingelsesløse tillatelse til å være seg selv. Det er nødvendig for at du skal forkaste det falske jegets mange roller.

Det er mye mer som kunne vært sagt om det indre barnets muligheter til å frigjøre seg selv. Men det er kanskje bedre å lese boken selv. Avrundingsvis kan det passe å si at ditt indre barn trenger beskyttelse. Du bør sette av tid til å stadig ha kontakt med det, og det er viktig å holde arbeidet gående med å sette korrigerende øvelser ut i livet.

Du skal også vite at barne-arketypen er personifisering av livskraft som ligger utenfor det bevisste sinnest begrensende register. Det representerer den sterkeste trangen i ethvert individ, og som man ikke kommer utenom, nemlig trangen til å realisere seg selv.

Er idrettsgalskapen et fluktativ substitutt fra en dødssyk kultur?

Enkelte sover, noen spiser og andre arbeider.Noen bærer stein og andre kjører rullebånd, men de fleste er hermetisk nedlagt på sitt kontor og skriver tippesedler og kontrollskjemaer, for å passe på at systemet går sin reglementerte gang på slakk line. Alle slags ubeskrevne blad, uselvstendige og arbeidsskye personer søker seg inn i militæret og politiet, og en mengde nyfødte barn tar allerede sikte på, ved foreldrenes hjelp, å manøvrere seg frem til en fast stilling som livsvarig kontrollør, funksjonær voluntør i staten og kommunenes fantastiske underskuddsforetagender.Og hvis du er riktig snill og lydig, og aldri gjør deg noen moralske eller fornuftsmessige anfektelser, så er du garantert St. Olavsordenen for denne din selvutslettende selvoppofrelse for systemets skyld. Statens hellige navn være lovet, amen.

Bankvesen, rentevesen, forsikringsvesen og misjonsvesen gir sin varme presedens til alle som søker sin erhvervsmessige beskyttelse i legalisert tiggeri og tyveri, veldedighet og innsamlinger til åndsvitenskapelige fornøyelser. Statens skatte- og bidragspolitikk er en kosntant fare fordi det hele er en pervers utfordring som foregår i folkets største bedehus, til offentlig forlystelse og begravelse – fordi alt sammen i sin indre konsekvens er et kappløp med fanden. Og fordi det hele er en autorisert utspekulert legalisering. Og hele folket blir lemlestet fordi det er organisert under staten.

Ja, dette var kanskje litt spøkefullt sagt, men det hele er meget alvorlig. Det skulle jo være soleklart at det er ikke det samme hva vi arbeider med i et samfunn. Når hele folket nekter å arbeide på en riktig eksistens, når nasjonen overhodet ikke vil utvikle den foreliggende materielle iboende verdi, men bygger sitt sosiale liv på et økonomisk fundament av papirmessig svindel hvor budsjett, bokføring og regnskap kalkulerer med en verdi som ikke eksisterer, og beskatter denne fiktive verdi som nasjonal inntekt – da må det gå galt. For historien viser oss at leken omkring den mektige stat, og dansen omkring denne skjønne gullkalv – uvilkårlig fører oss frem til konflikt og krig med fremmede nasjoner – fordi våre indre forhold i vårt eget land har skapt uholdbare tilstander.

Men samme forhold er analogt og identisk over hele verden, men spesielt på den vestlige halvkule. Vi lever under en sosial og økonomisk forvirring – en kjempemessig forveksling av pluss og minus.

Vi må først lære oss selv hva som er livets egen iboende verdi og virkelighet. Og så laver vi oss et livets og fredens økonomi, hvor pengenes egenverdi suksessivt forsvinner sammen med alle bokførte verdier, og myntens voksende kjøpekraft bringer øket velstand til et levende samfunn av kjøtt og blod, hvor priser og lønninger har forsvunnet gradvis, og tvangsstaten og militærstaten blir avviklet fortest mulig.

Da er vi langt på vei inn i et selvvirksomt kristent samfunn, hvor alle lever i et produktivt fellesskap. Men til dette kreves en åndelig folkereisning – en ny menneskelig holdning, basert på en helt ny tenkning og selvstendighet.

Vi har alle sammen lyse øyeblikk hvor vi er klar over at det er ikke helt uvesentlig hva hver enkelt av oss interesserer seg for og arbeider med i et samfunn. Men det er sannsynlig at det avhenger av den oppvoksende slekt om spørsmålet skal bli løst – og løst tilfredsstillende. Derfor hadde det vært av avgjørende betydning om ungdommen hadde holdt seg standhaftig og ikke kastet seg vekk hverken på det ene eller annet nonsens, og slett ikke lot seg lure frempå til å dyrke seg selv og sine musklers deilige spill – og fremstå som en bøling kreaturer på en offentlig arena. Slike brølende forestillinger kan være besnærende, men de er farlig for ungdommens personlige utvikling – både innenfor og utenfor rampelyset. En masse mennesker blir dessverre stående, åndelig talt, på fotballnivået resten av livet. Det er denne fare som truer oss alle, når vi fremstår og oppfatter oss selv som tobente dyr – uten ånd og hjerne. Og vi innbiller oss selv at livet skal være sprøyt og tøylesløs fornedrelse.

Saken er nemlig den at både alderdommen og de trege konservative besteborgere, med avisenes hylekor i spissen, ser med begeistring frem til enhver ny fotballbane og idrettsplass hvor ungdommen kan steriliseres, passiviseres og idiotiseres fullstendig. Ungdommen er nemlig en fare for det offentlige liv. For det verste som kan skje er at den oppvoksende slekt begynner å våkne til bevissthet om sitt indre liv, og får lyst å realisere de kristne intensjoner og hellige følelser som ligger latent i enhver menneskesjel. Da er det nemlig fare for det bestående økonomiske og økonomiske system – og det må forhindres for enhver pris!

Slik stiller altså saken seg når mennesket blir seg bevisst sin levende eksistens. Så mektig er Menneskesønnen når han vil innføre Faderens rike så også her på jorden. Derfor er sannhetens mektige og stillferdige representanter alltid fryktet og hatet i alle bedehus og kirker, i alle politiske forsamlinger og statsråd.

Det er altså ikke det samme hva vi tror på. Og det er ikke det samme hva vi bruker vårt daglige liv til.Vår tro blir i alle tilfelle vår skjebne. Det hele er skjebnesvangert for hver enkelt, og 3 millioner ganger alvorligere for samfunnet som helhet.

Det må nu ungdommen bli klar over. 

*** 

Alle levende skapninger har sin tilmålte mengde energi disponibelt til forbruk i sin daglige rytme. Tilsynelatende kan det se ut som om enkelte individer er i besittelse av større vitalitet enn andre, men dette beror på andre faktorer. Like sikkert som vi har 24 timer i døgnet å leve, like konstant og tilmålet er den mengde energi hver enkelt har til rådighet. Men det står opp til hver enkelt av oss å bruke eller misbruke denne livskraften og disse tilmålte timer i døgnet. Det er nemlig ikke det samme hva vi bedriver med her på jorden. Og noe av det tåpeligste man kan innlate seg på det er å kaste vekk sine dyrebare livstimer på en idrettsplass, og dessuten kanskje komme helseløs hjem igjen. Stadig leser vi om idrettsfolk som har fått ødelagt både nyrer, hjerte og hode – foruten alle dem som blir slått ihjel eller blir vrak i bokseringen. I utlandet viser statistikken at idrettsmenn er en av de befolkningsgrupper som har lavest levealder. Og likevel er det først i den senere tid at enkelte røster er begynt å advare mot denne falske sunnhetspsykose.

Nåtidens olympiader blåses opp til en heksesabbat av uhyre dimensjoner, men i virkeligheten har det ingen som helst betydning for den åndelige og kulturelle utvikling her på jorden. Til nød kan den fylle galehusene og bremse utviklingen en tid fremover. Men når menneskene risikerer å ta en ny tenkning i bruk, da tømmes galehusene og vi fyller vårt liv med kjærlighet og rettferdighet, fordi vi da er blitt bolig for en ny tenkningens hellige ånd. Og den somatiske sunnhet blir en selvfølgelighet som hviler trygt på karakterstyrke, måtehold og en ny livsføring.

Men forholdene i dag er grufulle og kaotiske, og det gamle system går mot sine dagers ende. Og resultatet av den gamle hedenske kristendomsoppfatning og falske verdivurdering, høster sine frukter. Hele kloden jamrer og knaker i sammenføyningene og alle statsmenn roper om hjelp. Men det nytter ikke! For den hjelp som politikerne ber om er mer av samme slags system som vi har, sterkere og sterkere kompaniskap med fanden og alt hans vesen. Og da finnes der ingen nåde – når ingen har omvendelse eller frelse behov. Det hele går rett i smelteovnen i en determinert prosess.

Verden i dag kan trygt sammenlignes med en kjempemessig skraphandel, hvor alle slags livsfjerne og ubrukelige religiøse sekter, ismer og organisasjoner protesterer mot at de åndelig talt er havnet på skraphaugen.Her finnes nok både edle og uedle metaller, men selv om ungdommen hører til de gullkantete papirer så skal den likevel i smeltedigelen sammen med alt det andre skrapjernet, for å gjennomgå den ildprøven som avgjør kongesønnens adelskap – som gir oss mulighet å bli født på ny. Det er fedres synder og fortidens overtro som skal lutres vekk – for at livet skal kunne gå befriet videre.

Salig er den som da ser Betlehemstjernen, og følger den.

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på

Smeltetid

Overtro på Euro

Pissing woman and men!

Odd Nerdrums maleri Pissing Woman som forarger så mange, er bitter virkelighet for tusentall "Pissing Men" verden rundt. Nemlig krigenes såkalte "Basket Cases" (Korg-pasienter). Dvs. menn, helt bevisste, uten armer og bein, ofte blinde og døve. Sykesengen deres er en lett flyttbar korg, der den forargerlige "pissingen" finner sted!

Filmen "Johnny got his gun" handler om en slik mann og krigsveteran. Gi oss filmen i reprise kino- og tv-sjefer. Gjerne også filmen "Ai, Ai, for en artig krig…" Den handler om Somme-slaget i 1916 der 700.000 vettskremte unggutter ble kjøttfarse i løpet av en måned! Hvorfor gikk dere frivillig i helvete … ble noen overlevende hundreåringer spurt. Hvis ikke hadde kvinnene kalt oss feiginger…! Og da så! Filmene er passende repriser ved utgangen av menneskenes mest tragiske århundre.

En alvorlig trussel

Av godtfolks fleskesentrerte interesser gjennom advent, jul og nyttår, får man inntrykk av at det nok ikke var et menneskebarn, men en gris som ble født i Betlehem. I stil med dette synes det som om mange gjerne tror at Frelserens misjon gjelder befrielse fra tankekors og åndsliv, til uhemmet driftsliv – istedenfor omvendt.

Godtfolk godtar gjerne Gud – så lenge han synes å passe med deres gamle forestillinger. Når denne illusjonen brister, bør Gud passe seg. Da er det over og ut. Til pass for ham. På lignende måte er manges religiøse forhold til kirken. Og hvordan er det med Jesus? Så ymse. Første setning i en av biskop Bergravs bøker lyder: "Enhver har sin egen Jesus". Og gud nåde kirken, dersom dens Jesusbilde avviker fra en av sistnevntes. Især om noen kirkemann våger å kny eller mukke om praktiseringen av homserier eller lesberier. Nylig har det endog forekommet forsøk på å trekke Jesus ned på dette nivå. For å prøve å gi skinn av hans (ønsketenkte) støtte for denslags praksis. Noe som det selvsagt ikke finnes bibelsk grunnlag eller nytestamentlig dekning for. Naturlig nok – eftersom Bibelen er en åpenbaring av Skaperens vilje, som er i samsvar med naturens orden.

Av "Forstanden og presteskapet" konstaterer jeg at prof. Jan Brøgger og undertegnede, til avveksling, ikke har samsvarende syn (på homofili). Selv om jeg føler mindre samhug i sak, gleder jeg meg også denne gangen over de stilistiske kvaliteter med hans velformulerte eleganse. Det samme kan ikke sies om en sint kristendomslærers (L.) innlegg.

– Der bekjenner han kirkeledernes synder. De vil ikke gi sin velsignelse til homofil praksis. Så "nå er det nok!" De får så ørene flagrer. Dessuten skjærer han alle over en kam – uten midtskill. Slik at de får kollektiv bakoversveis. L. forkynner sin utgang av kirken – allerede i overskriften: "Nå melder jeg meg ut!" Efter en så alvorlig trussel, må man vel forvente at kirkeledelsen kryper til korset. – "Det er makt i de foldede hender". I alle fall kan det synes vanskelig å se mellom fingrene i de foldete hender. Bl.a. i synet på homofil praksis. Men bør man se helt bort fra at den angivelig "bastante, kompromissløse, truende opprører Jesus" (mot fariseismen) tross alt ikke tok parti for homser og lesber? Gud vet om han ikke hadde gode grunner for det. Det er grunn til å anta at det var de samme grunner som fikk apostelen Paulus til å ytre markante synspunkter mot denslags.

Hans brev tyder på at han visste hva han skrev om. Ifølge prof. J. Jervell (ikke Jævel) var Paulus verdens største teolog. Jesus skrev i sand. Paulus skrev brev. Kanskje fordi han satt oftere i fengsel, og derved fikk mere tid til brevskrivning. Om kjærlighet tales gjerne. Især når den misbrukes som emballasje for våre private lyster og forkjærligheter. Som dikterfilosofen Alf Larsen skrev: "All verden vil jo inn under kjærlighetens kappe nu. For å skjule hva den bærer i sitt skjød". Denne åndsvåkne seer, sa med rette om seg selv, at han antagelig var den som holdt skarpest utkikk efter antikrist, her til lands. Og har også gitt oss det korteste og mest presise fyndord om kristendommen: "Humanismen er en eneste eftergivelse, kristendommen er et eneste krav!" Til forskjell fra tidens sexfikserte mentalitet, var man vel på Jesu tid mere opptatt av Gudsforhold enn av sexforhold. Slik at det moralske nivå ikke var sunket til et slikt lavmål, at man tok det som en selvfølge at enhver tilbøyelighet motstandsløst skulle følges. Snarere tvertimot. At menneskekjenneren fra Nasaret gikk i rette med dømmelystne som ville ta en hores liv, betyr ikke at han gikk inn for en etikkfri liberalisme. Eller på akkord med vellystingers lyst til hemningsløs utlevelse av driftslivet. "Gå bort og synd ikke mere!" Lød hans udiskutable marsjordre.

– Når Kristus gikk til felts mot fariseernes moralisme, var det ikke for å avskaffe moralen. For ham gjaldt ikke enten kjærlighet eller moral. Men han integrerte en ny etisk dimensjon i den kristne kjærlighet.